Bedriftsvilkårene Grensen mellom arbeidsskader og fritidsskader en analyse av praksis Kandidatnummer: 769 Leveringsfrist: 25.04.2017 Antall ord: 17 608
Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING... 1 1.1 Tema og aktualitet... 1 1.2 Problemstilling og perspektiv... 2 1.3 Avgrensninger og presiseringer... 2 1.4 Rettskilder og metode... 3 1.5 Begrepsbruk... 5 1.6 Videre disposisjon... 5 2 HOVEDTREKK I REGULERINGEN... 7 2.1 Et tosporet system... 7 2.2 Hensyn bak yrkesskadedekningen... 8 2.3 Presentasjon av bedriftsvilkårene... 9 2.3.1 Tre kumulative vilkår... 9 2.3.1.1 «i arbeidstiden»... 9 2.3.1.2 «på arbeidsstedet»... 10 2.3.1.3 «i arbeid»... 11 2.3.2 Helhetsvurdering og innbyrdes sammenheng... 13 2.4 Øvrige hovedvilkår for yrkesskadedekning... 14 2.4.1 Krav om arbeidsforhold... 14 2.4.2 Krav til skadens art og omfang... 14 3 ANALYSE AV TYPETILFELLER KASUISTIKK... 17 3.1 Yrkesskadedekning under reiser... 17 3.1.1 Om typetilfellet... 17 3.1.2 Reise til og fra arbeid... 17 3.1.2.1 Hovedregel... 17 3.1.2.2 Unntak: I arbeidsgivers regi... 19 3.1.2.3 Unntak: Vesentlig økt risiko for skade... 21 3.1.3 Oppdrags- og tjenestereiser... 22 3.1.4 Reiser mellom arbeidsplasser... 24 3.2 Spesielle arrangementer... 28 3.2.1 Om typetilfellet... 28 3.2.2 Utflukter og seminarer i arbeidsgivers regi... 28 3.2.2.1 Faglige arrangementer... 28 3.2.2.2 Sosiale utflukter... 28 3.2.3 Lagbygging (teambuilding)... 30 i
3.3 To utvalgte typetilfeller... 35 3.3.1 Pauser... 35 3.3.2 Lek og slåssing... 38 4 ET KOMPARATIVT SIDEBLIKK... 42 4.1 Analyseopplegget... 42 4.2 Grunntrekk i yrkesskadeordningene... 42 4.2.1 Dansk rett... 42 4.2.2 Svensk rett... 43 4.3 Sammenligninger innen utvalgte typetilfeller... 44 5 SAMLENDE BETRAKTNINGER... 47 5.1 Oppsummering... 47 5.2 Refleksjoner... 47 KILDELISTE... 50 ii
1 Innledning 1.1 Tema og aktualitet Tema for denne oppgaven er bedriftsvilkårene, kravet om at en skade eller sykdom må ha oppstått «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden» for å gi grunnlag for yrkesskadedekning, se folketrygdloven 13-6 andre ledd (ftrl.) 1 og yrkesskadeforsikringsloven 10 (yforsl.) 2 Hvorvidt bedriftsvilkårene er oppfylt har betydning både i relasjon til utbetalinger fra folketrygden, og erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven. Ved sykdom eller skade vil medlemmer i folketrygden kunne ha rett på generelle ytelser som blant annet sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd, uavhengig av hva årsaken til skaden eller sykdommen er. Skyldes skaden eller sykdommen en yrkesskade vil det gi rett på en rekke særfordeler utover folketrygdens ordinære stønadssystem, jf. ftrl. 13-1 og 13-2. For utbetalinger etter yrkesskadeforsikringsloven er det et absolutt vilkår at bedriftsvilkårene er oppfylt. Erstatningen kommer i tillegg til trygdens ytelser, og skal til sammen erstatte det fulle økonomiske tapet. Arbeidsulykker utgjør et samfunnsproblem. I 2015 ble det innrapportert 24 000 arbeidsulykker til NAV, 40 av dem med dødelig utfall. 3 For skadelidte, og eventuelle etterlatte, vil det kunne utgjøre stor økonomisk forskjell om ulykken blir definert som yrkesskade eller ikke. Et avgjørende vilkår er at skaden er påført i arbeidet. Bedriftsvilkårene har som formål å trekke en grense mot fritidsskader som ikke gir rett på særytelser som nevnt ovenfor. Grensen kan imidlertid være vanskelig å trekke, og lar seg ikke fastslå en gang for alle. Arbeidslivet og samfunnet for øvrig er i stadig utvikling. Den første loven om erstatning og trygd for arbeidere kom i 1894 og gjaldt arbeidere i fabrikker. 4 Deres arbeidssituasjon var en annen enn for det mangfold av arbeidstakere som loven i dag tar sikte på å regulere. Fortsatt er det flest ulykker innen «tradisjonelle risikobransjer» som bygg- og anlegg og industri. 5 Men også innen kontorvirksomhet er det en risiko forbundet med arbeidet. Eksempelvis vold og trusler mot saksbehandlere i NAV. 6 Dette er risiko som ikke kjenner arbeidsplassens grenser. Er det kun trusler man utsettes for innenfor arbeidsplassens fire vegger som yrkesskadedekningen tar sikte på å kompensere, eller favner denne også situasjoner som finner sted utenfor? 1 2 3 4 5 6 Lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven ftrl). Lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring (yrkesskadeforsikringsloven yforsl). SSB (2016). Lov 23. juli 1894 nr. 6 om ulykkesforsikring for arbeidere i fabriker m.v. SSB (2016). Arneberg (2014). 1
Videre har det funnet sted en teknologisk utvikling som gjør at mange former for arbeid kan utføres hvor som helst, for eksempel hjemme, på café eller på reise. Dette er med på å viske ut skillet mellom arbeid og fritid. I tillegg forventes det i dagens arbeidsliv at arbeidstakere engasjerer seg i det sosiale fordi det anses viktig for et godt arbeidsmiljø. Følelsen av å være i arbeid utenom ordinær arbeidstid gjør seg gjeldende for mange, men arbeidstakerens subjektive oppfatning er ikke avgjørende for om bedriftsvilkårene er oppfylt. 1.2 Problemstilling og perspektiv Problemstillingen for denne oppgaven er grensetrekningen mellom arbeidsskader og fritidsskader. Gjennom en analyse av praksis ønsker jeg å kartlegge hvilke momenter som er relevante når grensen skal trekkes, samt antyde noe om vekten av disse momentene. Analysen har et rettsdogmatisk perspektiv, ut fra min målsetting om å kartlegge gjeldende rett. Bedriftsvilkårene har som nevnt en side både til folketrygden og erstatningsretten, men denne oppgaven vil primært bli vinklet erstatningsrettslig. 1.3 Avgrensninger og presiseringer En helthetlig fremstilling av erstatning for yrkesskader vil ikke tillate en dybdeanalyse innenfor oppgavens rammer. Derfor avgrenses det mot regler om årsakssammenheng og utmåling, samt bevisspørsmål. Vilkårene i yforsl. 11, jf. ftrl. 13-3 og 13-4, som omhandler hvilke skader og sykdommer som dekkes, vil kun kort bli berørt for å sette inngangsvilkårene inn i en helhet. Problemstillingen søkes besvart gjennom en analyse av typetilfeller, men også her var det nødvendig å foreta et utvalg. Materialet jeg har gått gjennom består av over 200 avgjørelser tilgjengelig på Lovdata, fra Høyesterett, lagmannsrettene, Trygderetten og Finansklagenemnda. Ikke alle avgjørelsene vil bli berørt i oppgaven. Utvalget er foretatt basert på de situasjonene som har vist seg gjentatte ganger til behandling i praksis. Flere lignende saker gir grunnlag for å si noe generelt, og momentene som trekkes frem i typetilfellene vil selvsagt være relevante i andre tilfeller. Det avgjørende er om vilkårene «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden» er oppfylt. Selv om oppgaven har et erstatningsrettslig perspektiv, vil avgjørelser og andre kilder fra trygderetten også trekkes inn ettersom det har overføringsverdi for å forstå reglene om yrkesskadeerstatning. 2
1.4 Rettskilder og metode Bedriftsvilkårene finner vi i yrkesskadeforsikringsloven 10 og folketrygdloven 13-6 andre ledd. Vilkårene har identisk ordlyd, og det er forutsatt i forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven at vilkårene skal forstås på samme måte som i folketrygden. 7 Ordlyden «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden» består av skjønnsmessige ord og uttrykk, og det er begrenset hvor mye man kan utlede av lovteksten selv. Den nærmere grensen for når man er yrkesskadedekket må utledes av andre rettskilder, og særlig praksis er avgjørende. Både yrkesskadeforsikringslovens og folketrygdlovens forarbeider vil være relevante ved tolkningen. Av forarbeider til yrkesskadeforsikringsloven er NOU 1988: 6 og Ot.prp. nr. 44 (1988 1989) de viktigste. Til folketrygdloven er NOU 1990: 20 og Ot.prp. nr. 29 (1995 1996) sentrale. I NOU 1990: 20 fremkommer det at ftrl. 13-6 svarer til folketrygdloven av 1966 11-1 bokstav a, første til tredje ledd, 8 som igjen er en videreføring av yrkesskadetrygdloven av 1958. 9 10 Da uttrykket «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden» kom inn i lovteksten med yrkesskadetrygdloven av 1958 var meningen å lovfeste «hovedtrekkene i den praksis som gjennom årene har utviklet seg i ulykkestrygden.» 11 Dette innebærer at også eldre forarbeider vil kunne ha betydning for tolkningen. Forarbeidene gir informasjon om lovens formål og lovgivers intensjon, og dermed også hvilke reelle hensyn som er relevante. I tillegg angir forarbeidene yrkesskadedekningens forhistorie og oppsummering av gjeldende rett på det tidspunktet forarbeidene ble til. Forarbeidene i seg selv kaster imidlertid lite lys over hvordan bedriftsvilkårene skal tolkes. Vilkårene er ikke statiske og er gjennom tidene utviklet og presisert gjennom praksis. Fra Høyesterett er det avsagt fem avgjørelser om bedriftsvilkårene siden år 2000: Installasjonsinspektør (Rt. 2000 s. 220), Elektromontør (Rt. 2000 s. 1028), Gravøl (Rt. 2004 s. 487), Legepågripelse (Rt. 2006 s. 1129) og den foreløpig siste avgjørelsen, Akeulykke (Rt. 2014 s. 513). Installasjonsinspektør ble avsagt med dissens 3 2, men flertallets syn ble enstemmig fulgt opp i Elektromontør. De øvrige avgjørelsene var enstemmige. Avgjørelsene, som jeg kommer tilbake til senere i oppgaven, må anses som prejudikater, det vil si at «avgjørelsen er 7 8 9 10 11 Se Ot.prp. nr. 44 (1988 1989) s. 89. Lov 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd (folketrygdloven ftrl). Lov 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd (yrkesskadetrygdloven). NOU 1990: 20 s. 582. Se Ot.prp. nr. 35 (1958) s. 24 annen spalte. 3
et mønster som det kan være aktuelt å følge.» 12 Ved bedømmelsen av saker med nær slektskap til de ovennevnte avgjørelsene vil alle andre enn Høyesterett selv være bundet av Høyesteretts syn. 13 Avgjørelsene gjaldt ftrl. 13-6 andre ledd, men vil også være veiledende ved tolkningen av yforsl. 10 ettersom bestemmelsene er identiske og skal forstås på samme måte. Avgjørelser fra underrettene har mindre rettskildemessig vekt enn avgjørelser fra Høyesterett, men vil likevel være en relevant kilde som kan kaste lys over hvordan gjeldende rett skal forstås. Der Høyesterett ikke tidligere har behandlet problemstillingen, eller der avgjørelsene gir uttrykk for langvarig og konsekvent praksis, må underrettspraksis tillegges vekt. 14 I tillegg til rettspraksis finnes det omfattende forvaltningspraksis, og her er Trygderetten av stor betydning. Trygderetten er et uavhengig forvaltningsorgan, og blir ofte kalt for et «domstolslignende organ». Kjennelser fra Trygderetten kan bringes inn for domstolene med lagmannsretten som første instans, se trygderettsloven 26 (trrl) 15. Høyesterett har uttalt at Trygderettens kjennelser tillegges vekt i den utstrekning «de kan tas som uttrykk for eller har gitt seg utslag i en fast og konsekvent praksis», se Rt. 2005 s. 1757 avsnitt 45. De siste fem årene har Trygderetten i snitt behandlet ca. 3400 saker per år, og omtrent 300 av dem har vært om yrkesskader. 16 Kun et fåtall av sakene blir anket videre til lagmannsretten. 17 Gjennom det store sakstilfanget har Trygderetten «muligheten til å utmeisle en ensartet praksis.» 18 Det blir gitt begrunnelse i alle Trygderettens kjennelser, se trrl. 21 andre og tredje ledd. Kjennelsene blir publisert på Lovdata, og disse vil danne hovedgrunnlaget for analysen min. Tvister om erstatningsreglene i yrkesskadeforsikringsloven kan bringes inn til Finansklagenemnda. Finansklagenemnda ble opprettet ved avtale i 2010, og består i dag av fem nemnder. Det er Finansklagenemnda Person, tidligere Forsikringsskadenemnda, som behandler saker om yrkesskader. Uttalelsene fra nemnda er kun rådgivende, og kan overprøves av domstolene. Vurderingene nemnda foretar blir i de aller fleste sakene fulgt opp av selskapene. 19 12 13 14 15 16 17 18 19 Eckhoff (2001) s. 159. Eckhoff (2001) s. 160 161. Boe (2012) s. 258 260. Lov 18. desember 1966 nr. 105 om anke til Trygderetten (trygderettsloven trrl). Trygderettens årsrapport 2016 s. 24. Trygderettens årsrapport 2016 s. 26. Narvland (2007) s. 272. Finansklagenemnda http://www.finkn.no/vanlige-spoersmaal. 4
Trygderettens kjennelser er ikke bindende for Finansklagenemnda ved tolkningen av yforsl. 10 og 11, men blir tillagt vekt. I en rekke uttalelser fra nemnda understrekes fordelene med samsvar, se for eksempel FSN-5608, FSN-7566 og FSN-5932 hvor det uttales at «det har en egenverdi at avgjørelsen i forsikringssaken er i samsvar med trygdens avgjørelse i samme sak.» Det er sparsommelig med litteratur som omhandler kravene til arbeidssituasjonen. Det som finnes er først og fremst grove fremstillinger av vilkårene som en del av en samlet fremstilling av reglene om yrkesskader. For eksempel kan nevnes fremstillingen til Skårberg og Reusch i boka Yrkesskade fra 2003 på s. 44 48, og Kjønstads fremstilling i boka Yrkesskadetrygden fra 1979 på side 47 50. Det nyeste bidraget er fra Narvland i Trygderett i et nøtteskall fra 2015, se side 250 256, men som tittelen indikerer går heller ikke denne fremstillingen i dybden. Også rundskriv vil være en viktig informasjonskilde. Rundskrivene gir anvisning på hvordan lover og forskrifter er å forstå, og blir utarbeidet av det enkelte departement. Det er arbeidsog velferdsdirektoratet som utarbeider rundskrivene om folketrygdloven. Någjeldende rundskriv for kapittel 13 i folketrygdloven er R13-00-D16. Retningslinjene er ikke bindende, «men kan være veiledende i den grad de gir uttrykk for fast forvaltningspraksis.» 20 Også Finansklagenemnda viser til rundskrivene når bedriftsvilkårene skal tolkes, se for eksempel FINKN-2013-258. 1.5 Begrepsbruk Fordi jeg har valgt et erstatningsrettslig perspektiv vil jeg benytte begrepet «skadelidte» både der det er snakk om erstatning og trygd, selv om folketrygden benytter begrepet «medlemmer», se ftrl. kapittel to. Det vil forenkle terminologien og fremstå mer konsistent. Uttrykket «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden» omtales ofte som «bedriftsvilkårene» eller «de bedriftsmessige vilkår». Det omtales også som «inngangsvilkårene» ettersom dette er det første man avgjør før man vurderer selve skaden eller sykdommen. Begge begrepene blir benyttet av variasjonshensyn. Finansklagenemnda Person vil bli omtalt som Finansklagenemnda eller kun nemnda. 1.6 Videre disposisjon I kapittel to vil jeg gjennomgå hovedtrekk i reguleringen for å sette rammene for bedriftsvilkårene. Deretter vil jeg i kapittel tre analysere ulike typetilfeller for å kartlegge hvilke mo- 20 Se TRR-2015-1250. 5
menter som blir vektlagt i praksis når grensen mellom arbeid og fritid skal trekkes. I kapittel fire vender jeg blikket mot Sverige og Danmark for å se hvordan dekningsområdet for yrkesskader er regulert der. Et slikt sammenligningsgrunnlag vil være nyttig når jeg i det avsluttende kapittelet vil gjøre noen refleksjoner angående vår egen regulering. For å gjøre teksten mer leservennlig vil jeg i enkelte tilfeller gi egne navn på avgjørelser der det ikke allerede finnes innarbeidede kallenavn. Alle kursiveringer i teksten er mine, med mindre annet er oppgitt. 6
2 Hovedtrekk i reguleringen 2.1 Et tosporet system Dersom en skade eller sykdom blir godkjent som yrkesskade vil skadelidte ha krav på særytelser fra folketrygden, jf. ftrl. 13-2, og erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring. Formålet med folketrygdens yrkesskadedekning er å gi skadelidte rett på særytelser utover folketrygdens ordinære stønadssystem, jf. ftrl. 13-1. Det innebærer at det for enkelte ytelser lempes på vilkårene sammenlignet med dersom skaden eller sykdommen skyldes noe annet enn arbeidet. For eksempel gjelder det ikke et krav om opptjeningstid for rett til sykepenger, se ftrl. 8-55 bokstav a, jf. 8-2. Det gjelder heller ikke et krav om forutgående medlemskap i folketrygden for å få rett til arbeidsavklaringspenger, jf. 11-26 bokstav a. Videre gis det arbeidsavklaringspenger ved reduksjon av arbeidsevnen helt ned til 30 prosent, mot normalt 50 prosent, se 11-26 bokstav b, jf. 11-13 første ledd. For det andre vil en yrkesskade i enkelte tilfelle gi rett på høyere utbetalinger. Beregningsgrunnlaget for uføretrygd skal for eksempel settes til den antatt årlige arbeidsinntekten på skadetidspunktet, dersom denne gir høyere ytelse enn beregningsgrunnlaget etter 12-11 første til fjerde ledd, se 12-17 tredje ledd. Særfordelene innebærer også dekning for flere utgifter innen helsetjenester, se 5-25. For det tredje vil en yrkesskade kunne gi rett på menerstatning, jf. 13-17. Erstatningen skal gi kompensasjon for skadens ikke-økonomiske følger. 21 Vilkåret er at yrkesskaden har medført «varig og betydelig skadefølge av medisinsk art», jf. 13-17 første ledd. Trygden fanger opp store deler av det økonomiske tapet som følge av en yrkesskade, men vil i mange tilfeller ikke gi full økonomisk kompensasjon. Dette gjelder særlig de tilfellene der skaden er langvarig. Det konkrete individuelle tapet er ikke avgjørende for trygdens utbetalinger, som bygger på faste satser, og i hovedsak standardiserte utbetalinger. 22 Tidligere var mange avhengig av frivillig forsikring for å oppnå full økonomisk kompensasjon etter en yrkesskade, eventuelt å ha en ansvarlig skadevolder å kreve erstatning fra. Selv om mange hadde forsikring, gjaldt dette ikke alle. I tillegg var oppgjøret tidkrevende. Dette var bakgrunnen for at man så et behov for å innføre en obligatorisk forsikringsordning finansiert av arbeidsgi- 21 22 Gaarder (2016a). Ot.prp. nr. 44 (1988 1989) s. 45. 7
verne. 23 I dag har arbeidsgivere plikt til å tegne yrkesskadeforsikring, og erstatning ytes på objektivt grunnlag, jf. yforsl. 3. Det er blitt diskutert hvorvidt de to ordningene bør slås sammen til én felles lov om arbeidsskadeforsikring. I NOU 2004: 3 Arbeidsskadeforsikring anbefales en slik ordning, og arbeidsdepartementet la frem et forslag til lovendring basert på utredningen i 2013. 24 Lovforslaget ble trukket tilbake av Solberg-regjeringen, 25 og inntil videre har vi fortsatt et tosporet system. 2.2 Hensyn bak yrkesskadedekningen Formålet med yrkesskadedekningen er å «gi kompensasjon for den særlige risiko som antas å følge av det arbeid man utfører» jf. Gravøl (Rt. 2004 s. 487, avsnitt 28). Hensikten med bedriftsvilkårene er å skille mellom arbeid og fritid slik at det kun er skade og sykdom oppstått under arbeid som gir grunnlag for særfordeler etter folketrygden og erstatning etter yforsl. Folketrygden ivaretar først og fremst et reparasjonshensyn. Yrkesskadeforsikringen bygger i tillegg på andre viktige hensyn. I det følgende vil jeg redegjøre for disse hensynene. Gjennomgangen nedenfor bygger i sin helhet på Justisdepartementets merknader i Ot.prp. nr. 44 side 42 43. For det første ligger det et rettferdssynspunkt til grunn. Arbeidstakere er underlagt arbeidsgivers styrings- og instruksjonsrett og kan i liten grad selv kontrollere den risikoen de blir utsatt for i arbeidslivet. Innsatsen arbeidstakere legger ned tjener samfunnet som sådan, og det er derfor ikke rimelig at den enkelte må bære de tap som følger av skader og sykdommer som pådras i arbeidsforholdet. For det andre kan erstatning på objektivt grunnlag forebygge konflikter på arbeidsplassen. Ved at arbeidstakeren kan henvende seg til et forsikringsselskap forhindres langvarige rettsprosesser mellom ledelsen og arbeidstakerne. Erstatning på objektivt grunnlag fjerner behovet for skyldkonstatering, som erfaringsmessig virker uheldig på samarbeidsklimaet og arbeidsmiljøet. For det tredje fremmes hensynet til likhet arbeidstakerne imellom. Uavhengig av forhandlingsstyrke og økonomi gjelder et likt vern for alle arbeidstakere ved innføring av obligatorisk forsikringsordning. 23 24 25 Ot.prp. nr. 44 (1988 1989) s. 40 41. Prop. 193 L (2012 13). Meld. St. 6 (2013 14). 8
I tillegg fremheves effektivtetshensynet. En ordning basert på objektive kriterier vil kunne gi raskere utbetalinger. Et viktig sosialpolitisk mål var også å forebygge skader. «En erstatnings-/forsikringsløsning tvinger derimot til konsentrasjon om skadenes årsak og gir arbeidsgiverne et økonomisk insitament til å forbedre arbeidsmiljøet for å forhindre skader.» 26 Dette kunne oppnås ved premiedifferensiering. 2.3 Presentasjon av bedriftsvilkårene 2.3.1 Tre kumulative vilkår Yrkesskadeforsikringsloven 10 angir dekningsområdet for yrkesskadeforsikringen. Det stilles vilkår med hensyn til tid, sted og beskjeftigelse, for å trekke grensen mellom skader som inntreffer under et arbeidsforhold mot skader som oppstår på fritiden. Vilkårene «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden» er kumulative, det vil si at alle må være oppfylt for at yrkesskadedekningen skal gjelde. Men som førstvoterende påpeker i Gravøl (Rt. 2004 s. 487) er det en sterk innbyrdes sammenheng mellom dem. Dersom arbeidstakeren var «i arbeid» da skaden inntraff «følger det nærmest av seg selv at kravene om at den skal ha skjedd 'på arbeidsstedet i arbeidstiden' er oppfylt» (avsnitt 25). 2.3.1.1 «i arbeidstiden» Som utgangspunkt regnes arbeidstid som perioden mellom arbeidsdagens begynnelse og arbeidsdagens slutt, spise- og hvilepauser inkludert. Vilkåret praktiseres imidlertid ikke så strengt. 27 Dersom arbeidstakeren er «i arbeid» vil arbeidstiden som regel følge etter, se ovenfor. TRR- 2013-2374 illustrerer et slikt tilfelle. Trygderetten anså det bevist at arbeidstakeren utførte overtidsarbeid. Arbeidsoppgavene som ble utført var i full overensstemmelse med de oppgavene han normalt hadde, og når «skaden skjedde bare 15-20 minutter etter endt arbeidsdag» fant retten det tilstrekkelig godtgjort at bedriftsvilkårene var oppfylt. En arbeidstaker som er på arbeidsplassen før eller etter arbeidstidens begynnelse vil anses dekket dersom det for eksempel dreier seg om overtidsarbeid, for å skifte til arbeidsklær eller 26 27 Ot.prp. nr. 44 (1988 1989) s. 47. NOU 1988: 6 s. 35. 9
rydde bort arbeidsredskaper. 28 Når det gjelder tidlig oppmøte har Trygderetten uttalt at «[s]å lenge oppmøtet hadde til formål å begynne arbeidet til fastsatt tid og oppmøtetidspunktet ikke avviker mer fra tidspunktet for arbeidstidens begynnelse enn at hun møtte 'i god tid' må vernet 29 30 etter folketrygdloven kapittel 11 [någjeldende kapittel 13] være i behold.» 2.3.1.2 «på arbeidsstedet» Vilkåret om at arbeidstakeren kun er dekket på arbeidsstedet begrenser dekningsområdet geografisk. Hva som regnes som arbeidsstedet avhenger av arbeidets art. Arbeidstakeren kan ha fast arbeidssted (stasjonært), ambulerende eller en kombinasjon. For arbeidstakere med stasjonært arbeid er arbeidsstedet først og fremst den bygningen der arbeidet foregår. Er bygningen avgrenset med gjerde, port, plen eller hekk gjelder yrkesskadedekningen innenfor dette området. Ved større bedriftsområder, for eksempel sykehus, er yrkesskadedekningen i utgangspunktet begrenset til den bygningen der vedkommende arbeider. 31 Skader som inntreffer utenfor bygningen eller det avgrensede området kan godkjennes dersom det finner sted innenfor det som kalles «bedriftens risikoområde». Forarbeidene nevner som eksempel skade som er inntruffet på bedriftens parkeringsplass på grunn av manglende belysning eller strøing. 32 I praksis kommer disse spørsmålene på spissen i forbindelse med skader inntruffet enten på vei til eller fra arbeidet, ettersom arbeidstakeren i disse situasjonene som hovedregel ikke er dekket. 33 Områder som er åpne for alminnelig ferdsel regnes ikke som en 34 35 del av bedriftens risikoområde. Ved ambulerende virksomhet vil arbeidstakeren være dekket der arbeidet til enhver tid foregår. 36 Som eksempel kan nevnes håndverkeren hvor arbeidsplassen vil variere etter hvor kunden befinner seg. For yrkessjåfører vil arbeidsplassen være knyttet til selve bilen, og man er yrkesskadedekket «fra bilen tas i bruk til transportoppdrag til den settes bort etter endt arbeidsdag», se Installasjonsinspektør (Rt. 2000 s. 220, på s. 229). Saksforholdet beskrives 28 29 30 31 32 33 34 35 36 NOU 1990 : 20 s. 584 585. TRR-1993-2386, sitert i TRR-2008-1132. Se også TRR-2001-1109 og FSN-7119 for tilsvarende uttalelser om vilkåret «i arbeidstiden». NOU 1990: 20 s. 584. NOU 1990: 20 s. 584. Se nærmere om reiseveien til og fra arbeid i punkt 3.1 NOU 1990: 20 s. 584. Se for eksempel TRR-2015-1720, TRR-2012-839, TRR-2012-172, TRR-2008-2445, TRR-2006-3126, TRR- 1993-4370, TRR-1992-2894. NOU 1988: 6 s. 34. 10
nærmere i punkt 3.1.2.1. Det er med andre ord kun dersom arbeidsoppgavene er knyttet til selve bilen, at bilen regnes som arbeidssted. At bilbruk er nødvendig for å komme frem til de ulike arbeidsplassene er ikke i seg selv av betydning for om yrkesskadedekningen gjelder, se Installasjonsinspektør. I punkt 3.1 vil jeg redegjøre nærmere for når man er yrkesskadedekket under reise. Arbeidsstedet vil kunne anses midlertidig flyttet, avhengig av hvorvidt arbeidstakeren kan sies å oppfylle vilkåret om å være «i arbeid» utenfor sitt ordinære arbeidssted, jf. Gravøl (Rt. 2004 s. 487) og Akeulykke (Rt. 2014 s. 513). Jeg går nærmere inn på saksforholdet i disse sakene i punkt 3.2. Eksempel på slike situasjoner er når arbeidstakeren er på seminarer eller faglige utflukter. 2.3.1.3 «i arbeid» Hovedregelen er at arbeidstakeren er yrkesskadedekket når han utfører arbeider for sin arbeidsgiver i henhold til instruks eller arbeidsordre. 37 Kjernen i begrepet er utførelsen av ordinære arbeidsoppgaver, se Akeulykke (Rt. 2014 s. 513). Førstvoterende uttalte at det ikke ligger i begrepet «ordinære arbeidsoppgaver» at de må utføres daglig; «også oppgaver som utføres fra tid til annen, vil omfattes hvis de utføres innenfor rammen av arbeidstakerens oppgaver», (avsnitt 40). Akkurat hvilke arbeidsoppgaver som utføres ses det ikke så strengt på, så lenge det ikke «åpenbart strider mot arbeidsgiverens interesser.» 38 En arbeidstaker som hjelper en kollega med en maskin han vanligvis ikke betjener vil således være dekket, med mindre han har fått et uttrykkelig forbud mot å anvende maskinen, for eksempel fordi han mangler sertifisering. 39 40 Det ligger i ordlyden «i arbeid» at arbeidstakeren må ha påbegynt sitt arbeid. Forberedelser til arbeidet og eventuell opprydning i etterkant vil likevel omfattes. 41 Dette regnes som gjøremål med nær tilknytning til arbeidet, som i likhet med hvilepauser, vanlige trimaktiviteter og lunsjpauser på arbeidsstedet regnes som arbeid. 42 Arbeidstakere som har hvilende vakt i hjemmet anses ikke for å være i arbeid før de blir tilkalt. 43 37 38 39 40 41 42 43 NOU 1990: 20 s. 583. NOU 1990: 20 s. 583. NOU 1990: 20 s. 583. Se eksempel fra Trygderetten, TRR-2008-1246, hvor en renholdsarbeider skadet foten da han skulle flytte en truck. Han hadde ikke truckførerbevis, men utførte aktiviteten i arbeidsgivers interesse og etter dennes forventninger. Skaden ble derfor godkjent. R13-00-D16 kommentar til 13-6 andre ledd. NOU 1990: 20 s. 584. R13-00-D16 kommentar til 13-6 andre ledd. 11
Ikke alle aktiviteter som utføres i forbindelse med arbeidet omfattes av yrkesskadedekningen. Førstvoterende i Gravøl (Rt. 2004 s. 487) gikk inn på trygdelovutvalgets drøftelse av uttrykket «i forbindelse med arbeidet», og kom frem til at en slik endring ville innebære en utvidelse av den etablerte praksis (se avsnitt 28). Det samme ble lagt til grunn i Akeulykke (Rt. 2014 s. 513). Tilknytning og nærhet til arbeidet blir et avgjørende kriterium når skaden oppstår utenfor ordinært arbeidssted, se Akeulykke (Rt. 2014 s. 513). Det kreves med andre ord en viss sammenheng mellom arbeidet og skadesituasjonen. Et tilsvarende tilknytningskrav stilles ikke når arbeidstakeren blir utsatt for en ulykke på arbeidsstedet i arbeidstiden. Tilknytningen til arbeidet er i seg selv sterk i disse tilfellene. Utgangspunktet er da at arbeidstakeren er yrkesskadedekket, jf. Legepågripelse (Rt. 2006 s. 1129). Legepågripelse gjaldt en lege som ble pågrepet mens han var på arbeid på arbeidsstedet. Bakgrunnen for pågripelsen var at politiet hadde forsøkt å stoppe legen på vei til arbeidet fordi det manglet lys på bilen hans, og da han ikke stoppet oppsto mistanke om promillekjøring. Senere på dagen oppsøkte polititjenestemennene legen mens han var på arbeid. Da de oppfattet at legen ikke ville medvirke til promilletest på kontoret besluttet de å pågripe ham, og det var under denne pågripelsen at skaden oppsto. Spørsmålet Høyesterett måtte ta stilling til var hvorvidt legen var «i arbeid» under pågripelsen. Høyesterett la til grunn at det ikke kunne innfortolkes et krav om tilknytning mellom skaden og vedkommendes arbeidsoppgaver ut fra ordlyden «i arbeid» alene. Heller ikke forarbeider eller juridisk teori ga grunnlag for en slik tolkning. Etter å ha gjennomgått rettskildene konkluderte Høyesterett med at «skade som inntrer i arbeidstiden på arbeidsplassen mens arbeidstakeren er i arbeid for arbeidsgiveren i utgangspunktet vil være omfattet av bestemmelsen om yrkesskadetrygd selv om skaden ikke har sammenheng med selve arbeidet» (avsnitt 45). Synspunktet er fulgt opp i Akeulykke (Rt. 2014 s. 513). Arbeidstakeren anses ikke dekket dersom han utfører arbeid hovedsakelig i egen interesse. 44 For eksempel en mekaniker som utfører arbeid på sin egen bil i spisepausen. Dette er hovedregelen uavhengig av om arbeidstakeren eventuelt aksepterer at aktiviteten blir utført. 45 Videre kan arbeidstakeren falle utenfor dekningsområdet ved å bringe seg selv over i den private sfæren, se Legepågripelse (Rt. 2006 s. 1129, avsnitt 45). Slagsmål blir nevnt som eksempel. I 44 45 NOU 1988: 6 s. 35. Se uttalelse i FSN-3427 og FSN-3747. 12
punkt 3.3.2 vil jeg se nærmere på når slåssing og lek kan medføre at arbeidstakeren likevel ikke anses dekket. Sykemeldte arbeidstakere anses ikke for å være «i arbeid». Det følger av langvarig og konsekvent praksis fra Trygderetten, 46 og er også lagt til grunn i LB-2007-8815. Lagmannsretten viser til TRR-2003-1632 hvor det ble uttalt: «Som sykmeldt har han, etter rettens syn, verken arbeidstid, arbeidssted eller arbeidsoppgaver.» Lagmannsretten la til at det «[i]midlertid ikke [er] omstridt at en arbeidstaker som har såkalt 'aktiv sykemelding' kan ha rett til yrkesskadedekning.» Videre åpner NAVs rundskriv opp for at sykmeldte arbeidstakere kan anses yrkesskadedekket dersom de innkalles til dialogmøte eller oppfølgingssamtale i regi av arbeidsgiver eller NAV. 47 Forsikringsskadenemnda har godkjent et slikt tilfelle i FSN-4994. 2.3.2 Helhetsvurdering og innbyrdes sammenheng Selv om vilkårene er kumulative kan de ikke vurderes uavhengige av hverandre. Det må foretas en helhetsvurdering, hvor vilkåret «i arbeid» ofte vil være avgjørende. Hva som er gjeldende rett lar seg med andre ord ikke lese ut av lovteksten, noe folketrygdutvalget anså som «uheldig» i forbindelse med forarbeidene til ny ftrl. av 1997. 48 De fant det likevel mest hensiktsmessig å beholde ordlyden, på tross av at den ikke er helt dekkende. Avgjørende var at formuleringen var vel innarbeidet, presisert gjennom «en langvarig forvaltningspraksis, en rekke rundskriv, og Trygderettens kjennelser.» 49 Yrkesskadeerstatningsutvalget foreslo en annen formulering som uttrykk for dekningsfeltet i yrkesskadeforsikringsloven; «som følge av egenskaper ved arbeidet eller arbeidsstedet». 50 Justisdepartementet gikk likevel inn for å benytte folketrygdens formulering. For det første mente de at formuleringen hadde et klarere meningsinnhold enn alternativet. For det andre knyttet det seg langvarig praksis til denne. Det viktigste argumentet var imidlertid at man ville oppnå en samordning mellom systemene. 51 46 47 48 49 50 51 Se for eksempel TRR-2014-2776, TRR-2013-1206, TRR-2012-1174, TRR-2010-2300, TRR-2010-13, TRR- 2009-465, TRR-2006-1575. R13-00-D16 kommentar til 13-6 andre ledd. NOU 1990: 20 s. 585. NOU 1990: 20 s. 586. NOU 1988: 6 s. 86. Ot.prp. nr. 44 (1988 1989) s. 55. 13
2.4 Øvrige hovedvilkår for yrkesskadedekning 2.4.1 Krav om arbeidsforhold Personkretsen som er dekket etter yrkesskadeforsikringsloven er snevrere enn etter folketrygdloven. Etter yrkesskadeforsikringsloven 1 gjelder loven i all hovedsak kun for arbeidstakere, mens i folketrygdloven utvides ordningen til å gjelde enkelte andre grupper, blant annet studenter og skoleelever, se ftrl. 13-10. Arbeidstakerbegrepet er definert i yforsl. 2 bokstav b. Definisjonen «enhver som gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgiverens tjeneste» er identisk med den som følger av skadeserstatningsloven 2-1 nr. 3, 52 og skal forstås på samme måte. 53 I tillegg nevnes «ombudsmann i offentlig virksomhet, befal og menige under militærtjeneste og andre under pålagt tjenestegjøring for det offentlige, samt innsatte, pasienter e.l. som deltar i arbeidsvirksomhet i kriminalomsorgens anstalter, i helseinstitusjoner e.l.», jf. yforsl. 2 bokstav b. Forarbeidene viser til at dette er grupper som på mange måter kan sammenlignes med arbeidstakere, ved at de er underlagt en vid bestemmelsesrett og i liten grad kan regulere risikoen forbundet med virksomheten. 54 Avgrensingen innebærer at besøkende på arbeidsplassen ikke er omfattet av dekningen. Videre vil selvstendige oppdragstakere falle utenfor. 55 Grensen for hva som anses som selvstendig oppdragstakere kan være vanskelig å trekke, og vil avgjøres ut fra en helhetlig vurdering der flere momenter er avgjørende. Styrings- og instruksjonsmyndigheten utgjør et vesentlig moment, da dette er kjernen i et arbeidsforhold. 56 Selvstendig oppdragstakere utfører arbeid eller oppdrag for egen regning og risiko og har selv ansvar for resultatet. 57 2.4.2 Krav til skadens art og omfang For at en skade eller sykdom skal kunne godkjennes som yrkesskade er det ikke tilstrekkelig at den skyldes en hendelse på arbeidsplassen. Yrkesskadeforsikringsloven 11 bokstav a til c angir hvilke skader og sykdommer som dekkes. For det første dekkes skader og sykdommer som skyldes arbeidsulykke, jf. yforsl. 11 bokstav a. Ordlyden er den samme som benyttes i folketrygdloven og skal forstås på samme må- 52 53 54 55 56 57 Lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (skadeserstatningsloven skl). Ot.prp. nr. 44 (1988 1989) s. 48. Ot.prp. nr. 44 (1988 1989) s. 48. Ot.prp. nr. 44 (1988 1989) s. 85. Skårberg og Reusch (2003) s. 35. Skårberg og Reusch (2003) s. 34. 14
te. 58 Arbeidsulykkebegrepet defineres i ftrl. 13-3 andre ledd som to alternativer. Det første kalles for det markerte ulykkesbegrepet og gjelder skader som skyldes en «plutselig eller uventet ytre hending», jf. første punktum. Det andre alternativet kalles det avdempede ulykkesbegrepet og fanger opp skader som skyldes «en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid», jf. andre punktum. 59 For at en skade skal oppfylle det markerte ulykkesbegrepet kreves det at hendelsen skjer «plutselig» og «uventet». Ordlyden «plutselig eller uventet» tilsier at det er snakk om alternative vilkår, men vilkårene er i rettspraksis blitt tolket som kumulative, se Fotballspiller (Rt. 2006 s. 1642, avsnitt 29). Vilkårene innebærer både at hendelsen må ha skjedd umiddelbart eller akutt, og at skaden var uforutsett. 60 Vurderingen av hva som er ventet er relativ med utgangspunkt i hva som er normalt i vedkommendes arbeid. Det kreves imidlertid ikke vesentlige avvik fra det normale. 61 I Fotballspiller fikk en profesjonell fotballspiller godkjent skaden som yrkesskade fordi taklingen han ble utsatt for atskilte seg markant fra spillets ordinære gang, og hadde et betydelig skadepotensial (avsnitt 45). Det avdempede ulykkesbegrepet fanger opp påkjenninger eller belastninger som er usedvanlige i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid. Det ligger en begrensning i at påkjenningen eller belastningen må ha oppstått som følge av en «konkret tidsbegrenset» hendelse. Hendelser som strekker seg ut over en arbeidsdag eller et skift er i praksis ikke blitt godtatt, se Sofienbergparken (Rt. 2013 s. 645, avsnitt 40). For at vilkåret «usedvanlig» skal være oppfylt er det ikke tilstrekkelig at den aktuelle hendelsen inntreffer svært sjeldent, eller at det er en uvanlig påkjenning. 62 Påkjenningen må være «utenfor det vedkommende kunne være forberedt på, eller utenfor det som kunne unngås». 63 Både for det avdempede og det markerte ulykkesbegrepet er det i ordlyden oppstilt et krav om «ytre hending». Høyesterett har imidlertid modifisert vilkåret, og det gjelder ikke et krav om «ytre hending» med hensyn til det avdempede ulykkesbegrepet, se Skygge (Rt. 2005 s. 1757, avsnitt 51). Skadelidte fikk i denne saken godkjent skaden, selv om det bare var en skygge av bjelken som fikk han til å vri seg, og ikke faktisk en stålbjelke som kom mot ham. 58 59 60 61 62 63 Ot.prp. nr. 44 (1988 1989) s. 89. Kjønstad, Syse og Kjelland (2017) s. 295. Kjønstad, Syse og Kjelland (2017) s. 296. Gaarder (2009) s. 265. Skårberg og Reusch (2003) s. 52. Kjønstad, Syse og Kjelland (2017) s. 296. 15
Foruten skader og sykdommer som skyldes arbeidsulykker dekkes også skader og sykdommer som «i medhold av folketrygdloven 13-4 er likestilt med yrkesskade», jf. yforsl. 11 bokstav b. Dette er «yrkessykdommer som skyldes påvirkning i arbeid, klimasykdommer og epidemiske sykdommer», se ftrl. 13-4. Hvilke sykdommer som skal likestilles med yrkesskade angis i to forskrifter. 64 Etter yforsl. 11 bokstav c dekkes også «annen skade og sykdom, dersom denne skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller arbeidsprosesser». Bestemmelsen fanger opp sykdommer av samme karakter som etter bokstav b, men som enda ikke er kommet med på listen. Det er imidlertid skadelidte som har bevisbyrden for at skaden eller sykdommen er oppstått «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden», i motsetning til skader og sykdommer som faller inn under bokstav b hvor det gjelder motsatt bevisbyrde, jf. 11 andre ledd. 65 Belastningslidelser som har utviklet seg over tid dekkes ikke under folketrygden, se ftrl. 13-3 tredje ledd. Denne type skade faller også utenfor yrkesskadeerstatningen, se Rt. 2007 s. 882 avsnitt 35. Det fremkommer av forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven at 11 bokstav c heller ikke er ment å fange opp denne type skader. 66 64 65 66 Se Forskrift 11. mars 1997 nr. 220 om yrkessykdommer, klimasykdommer og epidemiske sykdommer som skal likestilles med yrkesskade (Yrkessykdomsforskriften) og Forskrift 11. mars 1997 nr. 219 om sykdommer og forgiftninger m.v. som skal likestilles med yrkesskade (Forskrift om sykdommer og forgiftninger). Strandberg (2013). Ot.prp. nr. 44 (1988 1989) s. 89. 16
3 Analyse av typetilfeller kasuistikk 3.1 Yrkesskadedekning under reiser 3.1.1 Om typetilfellet Her vil jeg analysere i hvilke tilfeller arbeidstakere er dekket under reise. Det var en klar overvekt av disse situasjonene i materialet jeg gikk gjennom, noe som indikerer at grensen kan være vanskelig å trekke. For det første vil jeg se nærmere på reiser til og fra arbeid. Hovedregelen er at yrkesskadedekningen ikke gjelder i disse tilfellene, men det finnes unntak hvis transporten skjer «i arbeidsgivers regi», eller «er av en slik karakter at den medfører vesentlig økt risiko for skade», jf. ftrl. 13-6 fjerde ledd. Unntaket kom inn i lovteksten med folketrygdloven av 1997, men presiseringen tilsvarer tidligere praksis. 67 Unntakene er dermed også relevante når det gjelder yrkesskadeerstatning. Videre er det et spørsmål om når yrkesskadedekningen gjelder for arbeidstakere som drar på tjeneste- eller oppdragsreiser. Reiseveien er i disse tilfellene en annen enn den ordinære reiseveien, og kan være lang. Det er i praksis utviklet egne regler for reiser som er så lange at overnatting vil være naturlig. Til slutt vil jeg ta for meg yrkesskadedekningen på reise mellom arbeidsplasser. Det er lagt til grunn i forarbeidene at arbeidstakere er dekket i disse tilfellene. 68 Vanskelige avgrensningsspørsmål dreier seg om når man befinner seg mellom to arbeidsplasser. Særlig reiser det seg et spørsmål om hva som anses som hjemmekontor. 3.1.2 Reise til og fra arbeid 3.1.2.1 Hovedregel Som hovedregel er ikke arbeidstakere yrkesskadedekket til og fra arbeid. Det følger av langvarig trygderettspraksis, og ble slått fast av Høyesterett i Installasjonsinspektør (Rt. 2000 s. 220) og Elektromontør (Rt. 2000 s. 1028). Dette gjelder både arbeidstakere med stasjonær og ambulerende virksomhet. 67 68 Ot.prp. nr. 29 (1995 1996) s. 132. Se også forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven NOU 1988: 6 s. 34 35 som forutsetter det samme. Se NOU 1990: 20 s. 584 og NOU 1988: 6 s. 35. 17
Faktum i Installasjonsinspektør og Elektromontør hadde mange likhetstrekk. Begge sakene gjaldt arbeidstakere med ambulerende virksomhet, som kjørte direkte fra hjemmet til første oppdragssted. På veien ble de utsatt for en bilulykke hvor de begge omkom. Førstvoterende i Installasjonsinspektør gikk grundig gjennom lovforarbeidene og praksis på området, og kom frem til at yrkesskadedekningen ikke gjelder på reiseveien mellom arbeidsstedet og hjemmet. Konklusjonen ble fulgt opp av Høyesterett i Elektromontør. Begrunnelsen bak avgrensningen blir tradisjonelt forklart med at skader påført til og fra arbeid anses som en risiko ved reiseveien, og ikke selve arbeidet, se Installasjonsinspektør (Rt. 2000 s. 220, på s. 224 225) og Elektromontør (Rt. 2000 s. 1028, på s. 1033). I Installasjonsinspektør vises det til forarbeidene til yrkesskadetrygdloven av 1958, Ot.prp. nr. 35, hvor det ble uttalt at yrkesskadedekning for skader som inntreffer underveis til eller fra arbeidet ville gå utover målsettingen for yrkesskadetrygden. Alle som ferdes i trafikken er utsatt for den samme risikoen. Slike skader hører derfor heller inn under alminnelig folketrygd (s. 225). Utgangspunktet om at reiser til og fra arbeid ikke dekkes, utelukker ikke yrkesskadedekning dersom bedriftsvilkårene er oppfylt. Er inngangsvilkårene oppfylt spiller det ingen rolle at risikoen er den samme for alle andre som ferdes i trafikken. Skader som for øvrig oppfyller vilkårene skal da dekkes. Vilkårene er imidlertid tolket slik at arbeidstakere som ikke har transportmiddelet som arbeidssted sjeldent oppfyller vilkårene om å være «i arbeid» eller «på arbeidsstedet», de er snarere på vei til arbeidet. De etterlatte i Elektromontør (Rt. 2000 s. 1028) anførte at sterke grunner talte for at yrkesskadedekningen for arbeidstakere med ambulerende virksomhet også burde gjelde reisen til og fra første arbeidssted. Høyesterett la likevel til grunn den samme rettsoppfatningen som i Installasjonsinspektør (Rt. 2000 s. 220), nemlig at «en slik anvendelse av begrepet 'på arbeidsstedet' ville være i strid med den praksis som var etablert og lagt til grunn av lovgiver», (s. 1033). Som nevnt i punkt 2.3.1.2 vil arbeidsstedet kunne anses midlertidig flyttet dersom arbeidstakeren er «i arbeid». Trygderetten har godkjent skader inntruffet på reiseveien til arbeid. Det skal imidlertid en del til for at vilkårene anses oppfylt i tilfeller der arbeidstakeren normalt ikke har transportmiddelet som arbeidssted, og eksemplene jeg har funnet er spesielle. I TRR- 2001-5076 ble en arbeidstaker på tjenestereise i utlandet ansett yrkesskadedekket da han havnet i en ulykke på vei fra hotellet til arbeidsstedet. Han ble hentet på hotellet av arbeidsgiverens leverandør, som var målet for hans oppdrag, og for å utnytte begrenset tid startet de forberedelser og samtaler under bilturen. Transporten ble ansett å ha direkte tilknytning til oppdraget, og vilkåret «i arbeid» ble derfor ansett oppfylt. Enhver faglig samtale vil imidlertid ikke føre til at arbeidstakeren kan sies å være «i arbeid», se Teaterensemble (TRR-2006-3366). Skaden inntraff på vei til overnattingsstedet etter avsluttet arbeidsdag. Teaterensemble 18
kjørte sammen i regissørens bil og det ble anført at de faglige samtalene underveis underbygget at de fortsatt var «i arbeid». Retten var ikke enig i at saken var sammenlignbar med TRR- 2001-5076. I TRR-2000-4640 ble skade som følge av fall på sykkel på vei til arbeidet godkjent som yrkesskade. Begrunnelsen var at formålet med syklingen fremsto mer som fysisk trening fremfor en vanlig arbeidsreise. Hun arbeidet som spesialmedarbeider ved et politidistrikt, og det var et krav i bedriften om pålagt fysisk trening. Treningen foregikk i arbeidstiden og var betalt. Gjennom avtale med arbeidsgiver besto treningen av å sykle til og fra jobb, og treningstiden ble tatt ut ved at hun kom senere eller gikk tidligere fra jobb. Det ble lagt vekt på at hun til vanlig ikke benyttet sykkel, og at skaden oppsto på en forhåndsbestemt avsatt dag til trening. Vilkåret «i arbeid» var dermed oppfylt. 3.1.2.2 Unntak: I arbeidsgivers regi Ordlyden «i arbeidsgivers regi» tilsier at enhver reise arbeidsgiver setter i gang, organiserer eller styrer gir grunnlag for yrkesskadedekning. Det er imidlertid forutsatt i forarbeidene at transporten må skje med arbeidsgivers egne eller leide transportmidler. 69 Førstvoterende i Installasjonsinspektør (Rt. 2000 s. 220) ga uttrykk for at ordlyden ut fra en språklig forståelse omfatter mer, men at forarbeidene tydeliggjør at intensjonen med å innta bestemmelsen kun var å kodifisere trygdemyndighetens tidligere praksis. Bakgrunnen for at yrkesskadedekningen anses å gjelde dersom arbeidsgiver stiller med transportmiddel, er at det i slike situasjoner skjer en risikooverføring. Førstvoterende i Elektromontør (Rt. 2000 s. 1028) påpeker at «[d]et sentrale ved en slik ordning er at arbeidsgiveren derved overtar den risikoen ved reiseveien som arbeidstakeren ellers har» (s. 1034). Ansatte i kollektivtransport er ikke yrkesskadedekket når de benytter arbeidsgivers transportmiddel til og fra arbeid. Dette kommer til uttrykk i forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven, 70 og TRR-2001-4122 illustrerer et slikt tilfelle. En sporveisansatt benyttet seg av T-banen til jobb da hun ble overfalt av en narkoman. Retten fant det ikke av betydning at hun reiste gratis, eller hadde på seg uniform. 71 Det avgjørende for retten var at transportmiddelet var offentlig, og åpent og tilgjengelig for alle. Det er ikke avgjørende at reisen finner sted i arbeidstiden, at arbeidsgiver betaler kjøregodtgjørelse for bruk av egen bil eller betaler lønn, se Installasjonsinspektør (Rt. 2000 s. 200) som 69 70 71 NOU 1990: 20 s. 584. NOU 1988: 6 s. 34 35. Se punkt 3.3.2. Skaden kan godkjennes dersom det finnes klare holdepunkter for at hun ble overfalt som følge av hennes arbeid som sporveisansatt. 19
viser til langvarig praksis fra trygdemyndighetene. Bruk av arbeidsgivers bil, eller firmabil, er i seg selv heller ikke avgjørende. Dersom arbeidstakerne må kjøre selv, og selv er ansvarlige for å komme frem, foreligger ingen overføring av risiko fra arbeidstaker til arbeidsgiver, se TRR-1993-204. I denne saken var anleggsarbeidere innlosjert på motell og fikk låne arbeidsgivers bil. Transportetappen ble likestilt med transport på eget ansvar til og fra bolig. I Elektromontør (Rt. 2000 s. 1228) uttaler førstvoterende at «[o]rdinær bruk av arbeidsgivers bil til og fra arbeidsstedet innebærer ikke noen slik forflytting av risiko», (på s. 1034). I flere avgjørelser anføres det at transporten skjedde i arbeidsgivers regi på grunn av utstyr som måtte medbringes. Dette medfører ikke uten videre at man er yrkesskadedekket, se Installasjonsinspektør (Rt. 2000 s. 220) og Elektromontør (Rt. 2000 s. 1028). Men blir arbeidstakeren skadet på grunn av det medbrakte utstyret, vil yrkesskadedekning kunne foreligge, se TRR-2013-2713. Retten uttalte at dersom de medbrakte gassflaskene hadde forårsaket ulykken, kunne resultatet blitt annerledes. Bakgrunnen må være at farlig arbeidsutstyr går ut over den alminnelige transportrisiko som vanlige arbeidsreiser har. Formålet med yrkesskadedekningen er nettopp å kompensere for en slik økt risiko arbeidstakere tar på seg i arbeidsgivers og samfunnets interesse, se punkt 2.2. Praktiske måter å organisere transport på, for eksempel at flere medarbeidere kjører sammen, innebærer ikke at transporten skjer i arbeidsgivers regi, se TRR-2006-3366, TRR-2005-1535 og TRR-1996-1558. I sistnevnte kjennelse var det ikke av betydning at det var arbeidsgiveren som anbefalte fellestransport fra kontoret. Arbeidsstedet var kun møteplass på morgenen for videre reise, slik at reisen ble ansett foretatt direkte fra hjemmet. Arbeidstakerne var dermed ikke yrkesskadedekket på reisen. Askesky (TRR-2012-928) er en av få avgjørelser fra Trygderetten hvor transporten anses som utført i arbeidsgivers regi. Saken er spesiell og kjennelsen ble avsagt under dissens. Saken gjaldt arbeidstakere som havnet i en trafikkulykke på vei hjem fra arbeid i Nordsjøen. Til og fra innretningen med helikopter er arbeidstakerne alltid dekket, både fordi slik reise innebærer en vesentlig økt risiko for skade, se punkt 3.1.2.3, men også fordi slik transport alltid skjer i arbeidsgivers regi. På den videre turen etter avsluttet helikoptertransport anses arbeidstakerne normalt ikke dekket. På grunn av askeskyene fra Island ble arbeidstakerne forhindret i å fly videre, og arbeidsgiveren hadde organisert hjemturen ved bruk av leiebil. Arbeidstakere som skulle ut på sokkelen til nytt skift kom med leiebilen, og skadelidte med kolleger skulle frakte denne bilen tilbake. De oppfattet at de måtte ta med leiebilen tilbake til der utleien ble foretatt, selv om de personlig kunne tenkt seg å vente til flyene gikk som normalt dagen etter. Flertallet anså situasjonen for å være helt ekstraordinær og kom til at transporten hadde vært i regi av arbeidsgiver. De fant det «ikke tvilsomt at hjemreisen med Avis leiebil fra Sted1 til Sted2 må anses å ha blitt organisert av Aps [skadelidtes] arbeidsgiver. Selv om en av de ansat- 20
te skulle kjøre bilen så var hele reiseopplegget organisert av arbeidsgiver.» Det var arbeidsgiver som betalte for turen og sto for bestillingene. Mindretallet la vekt på at bekvemmelighetsløsninger for arbeidsgiver ikke fører til at transporten skjer i arbeidsgivers regi. Videre mente mindretallet at arbeidstakerne hadde handlefrihet, ved at de selv tok en vesentlig del av regien. Arbeidsgiver hadde anbefalt at de sov på hotell til dagen etter, men de valgte likevel å kjøre den natten. For mindretallet utgjorde dette en ordinær hjemreise i bil i stedet for fly, som ikke medførte at arbeidsgiveren overtok risikoen. Som flertallet selv bemerker var situasjonen i denne saken helt ekstraordinær, og uttaler at det ikke kan legges vekt på at arbeidstakerne gjorde om på planen og ikke var forpliktet til å benytte seg av arbeidsgivers reiseplan. Personlig er jeg ikke helt overbevist over argumentasjonen. Normalt ville de ikke vært dekket på den videre reisen etter helikoptertransporten. Det faktum at det var arbeidstakerne som kjørte bilen, og som selv valgte å reise den kvelden, gjør at det etter min mening ikke forelå noen forflytting av risiko som uttrykt i Elektromontør (Rt. 2000 s. 1028). Avgjørelsene jeg har gått gjennom viser at det skal en del til før transporten anses for å være i arbeidsgivers regi. Det må for det første dreie seg om transport organisert av arbeidsgiver med eget eller leid transportmiddel. Avgjørende for vurderingen syntes å være om det har skjedd en risikooverføring. Så lenge arbeidstakeren har kontroll over transporten, det vil si kjører selv eller benytter offentlige transportmidler, foreligger ikke slik risikooverføring. 3.1.2.3 Unntak: Vesentlig økt risiko for skade Ordlyden i ftrl. 13-6 fjerde ledd «vesentlig» tilsier at terskelen er høy for at bestemmelsen skal komme til anvendelse. Trygderetten har uttrykt at bestemmelsen kun skal brukes unntaksvis, se TRR-2014-3292 jf. TRR-2003-1874. Forarbeidene nevner som eksempel en skogsarbeider som må over ulendt terreng eller over usikker is. 72 Jeg har ikke funnet noen avgjørelser siden 1990 som godkjenner en yrkesskade på bakgrunn av denne bestemmelsen. Gaarder skriver i en kommentar at unntaket tidligere var viktig, men neppe er av stor praktisk betydning i dag. 73 Bestemmelsen har blitt påberopt ved bruk av sykkel (TRR-2007-3053), ferge (TRR-2009-158) og i forbindelse med å ferdes i trafikken i land i Vest-Afrika (TRR-2014-3292). Trygderetten anså ingen av tilfellene for å medføre en slik risiko at vesentlighetskravet var oppfylt, 72 73 NOU 1990: 20 s. 584. Gaarder (2016b). 21