[2013] Informasjons- og påseplikter i offentlige kontrakter et forsøk på klargjøring av overlappende regelverk.

of 10 [2013] Informasjons- og påseplikter i offentlige kontrakter et forsøk på klargjøring av overlappende regelverk. Kilde: Bøker, utgivelser og tidsskrifter > Tidsskrifter > Tidsskrift for Forretningsjus Gyldendal Rettsdata www.rettsdata.no Skrevet ut 27-06-2013 [2013] Informasjons- og påseplikter i offentlige kontrakter et forsøk på klargjøring av overlappende regelverk. Ole André Oftebro og Helge Haugland Ole André Oftebro er Cand. jur. 2007 fra Universitetet i Oslo. Jobber som advokat hos Regjeringsadvokaten, for tiden i permisjon fra stilling som senioradvokat i Kluge Advokatfirma DA. Oftebro har bakgrunn som vitenskapelig assistent ved Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo og dommerfullmektig. Han har vært advokatfullmektig, advokat og senioradvokat i Kluge Advokatfirma DA, hvor han hovedsakelig har jobbet med arbeidsrett, kontraktsrett og erstatningsrett. Helge Haugland er Master i rettsvitenskap 2010 fra Universitetet i Bergen. Jobber som advokat i Kluge Advokatfirma DA. Haugland har vært ansatt i Kluge Advokatfirma DA siden han fullførte studiet i 2010. Han er tilknyttet firmaets avdeling for bygg & entreprise og arbeider hovedsakelig med kontraktsrett, prosess og offentlige anskaffelser. 1 Innledning Når offentlige organer inngår entreprise- og tjenestekontrakter, forplikter de seg samtidig til å følge opp lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere hos leverandører. Regelverket for å forhindre sosial dumping er hovedsakelig gitt i forskriftsform. I denne artikkelen behandles to sentrale forskrifter som pålegger offentlige oppdragsgivere plikter knyttet til informasjon om gjeldende lønns- og arbeidsvilkår, og kontroll av at vilkårene faktisk overholdes. Forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter er vedtatt i medhold av lov om offentlige anskaffelser offanskl 7. Forskrift om informasjonsog påseplikt og innsynsrett er hjemlet i allmenngjøringsloven 8 og 9. Førstnevnte forskrift gjelder offentlige myndigheter og offentligrettslige organer, slik dette er definert i forsyningsforskriften, mens sistnevnte både gjelder offentlige og private bestillere. I denne artikkelen er det kun offentlige bestilleres plikter som behandles. Hovedhensikten med artikkelen er å se nærmere på de plikter som gjelder når det offentlige opptrer i rollen som byggherre. Det er i hovedsak tre problemstillinger som behandles i artikkelen: For det første behandles forskriftenes virkeområder, herunder i hvilke tilfeller de overlapper/gjelder side om side. For det andre beskrives innholdet i forpliktelsene for offentlige oppdragsgivere nærmere. For det tredje behandles ulik regulering av tilsvarende spørsmål (motstrids- og

of 10 overlappregulering). Konsekvensene av eventuelle overtredelser av bestillerforpliktelsene behandles ikke. Problemstillingene er spesielt aktuelle hvor det er tale om utenlandske leverandører eller underleverandører, som normalt opererer med vesentlige lavere lønns- og arbeidsvilkår enn norske. Pliktene som behandles i det følgende, er knyttet til rollen som «bestiller», eller «oppdragsgiver» som det heter i forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Det terminologiske skillet har ikke betydning i vår sammenheng, og i det videre benyttes begrepene «bestiller» og «oppdragsgiver» om hverandre. 2 Forskriftenes virkeområder og konsekvenser i tilfelle overlapp Forskrift om informasjonsog påseplikt og innsynsrett er vedtatt for å sikre at allmenngjorte tariffavtaler etterleves, og gjelder kun på områder som er underlagt en allmenngjøringsforskrift, jf. 2. At en tariffavtale er allmenngjort, innebærer at det vedtas en forskrift hvor enkelte av tariffavtalens vilkår inntas. På den måten blir de av tariffavtalens vilkår som inntas i forskriften, gjort gjeldende for alle arbeidstakere i en bransje som utfører arbeid av den art avtalen omfatter. Dette står i motsetning til arbeidstvistlovens utgangspunkt, hvoretter en tariffavtale kun er bindende mellom de kontraherende fagforeninger og arbeidsgiverforeninger. Det er Tariffnemnda som vedtar forskrifter om allmenngjøring av tariffavtale. Per i dag gjelder det allmenngjorte tariffavtaler innenfor byggeplasser, skips- og verftsindustrien, jordbruks- og gartnerinæringene og renhold. Når offentlige organer inngår kontrakter med leverandører av tjenester innenfor disse bransjene, utløser det såkalte informasjonsog påseplikter. Pliktene er uavhengig av kontraktssum og om kontrahenten er et norsk eller utenlandsk selskap. Bestillers plikter gjelder overfor alle direktekontraherende leverandører. Selv om det er bestillers plikter som behandles i denne forskriften, inneholder forskriften også forpliktelser som berører hovedleverandører, underleverandører og tillitsvalgte, jf. forskriftens 4. Forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter er vedtatt for å gjennomføre ILO-konvensjon nr. 94 om sosial dumping. Forskriftens formål er å sikre at arbeidstakere som medvirker til å løse offentlige oppdrag, har lønns- og arbeidsvilkår som holdes på et normalt nivå for sammenlignbart arbeid, jf. 1. Ifølge 3 gjelder forskriften for «statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter og offentligrettslige organer». Det vil sjelden oppstå problemer med å identifisere de tre førstnevnte kategoriene. Om «offentligrettslige organer» kan det kort og upresist sies at dette er selvstendige rettssubjekter som tjener allmennhetens behov heller enn å være av industriell eller forretningsmessig karakter, og er enten finansiert eller kontrollert av statlige, kommunale eller fylkeskommunale myndigheter.

of 10 Pliktene gjelder uavhengig av om kontrahenten er et norsk eller utenlandsk selskap, men er betinget av at kontraktsoppfyllelse skal skje i Norge. Videre er det en betingelse at kontraktssummen overstiger 1 MNOK ekskl. mva. der statlige myndigheter er oppdragsgiver, og 1,6 MNOK ekskl. mva. for «andre [offentlige] oppdragsgivere», jf. forskriften 4. Forskriftens bestemmelser kommer med andre ord ikke til anvendelse på kontrakter av lavere verdi. Ettersom formålet med forskriften om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter er å hindre sosial dumping, kan det settes spørsmålstegn ved bruken av terskelverdier i forskriften, og særlig at de er satt så høyt. Det kan med styrke hevdes at arbeidstakere som utfører arbeid på kontrakter under terskelverdiene (for eksempel på kontrakter til en verdi av kr. 2-300 000), har vel så stor interesse i å bli vernet mot sosial dumping som arbeidstakere på større kontrakter. På den andre siden kan kostnadene knyttet til kontraktsoppfølgning bli uforholdsmessig store i tilfeller der kontraktsverdien er lav. Departementet fant derfor i forarbeidene at EØS-terskelverdiene for tjenestekontrakter var «eit godt kompromiss og ei tilrådeleg grense». Forskriftenes virkeområder vil i enkelte situasjoner overlappe hverandre. Konkret vil dette være tilfelle når en inngått kontrakt på et område som er regulert av allmenngjort tariffavtale, overstiger terskelverdiene i forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. I bransjer hvor det foreligger allmenngjøringsvedtak, får forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter ingen betydning for lønnsvilkårene. Det er fordi forskriften ikke stiller krav om at det skal utformes kontraktsbestemmelser med høyere/bedre lønnsvilkår enn forskrift om informasjonsog påseplikt og innsynsrett. I andre bransjer vil imidlertid forskriften angi minstekravene til lønns- og arbeidsvilkår. 3 Nærmere om pliktene som bestiller etter forskrift om informasjonsog påseplikt og innsynsrett 3.1 Informasjonsplikten Bestillerpliktene etter forskrift om informasjonsog påseplikt og innsynsrett følger av forskriftens 5 flg. Forskriftens 5 hjemler bestillers informasjonsplikt. Bestemmelsen lyder: «Bestiller skal i kontrakter med entreprenører eller leverandører informere om at virksomhetenes arbeidstakere minst skal ha de lønns- og arbeidsvilkår som følger av allmenngjøringsforskrifter. Den samme informasjonsplikten gjelder for entreprenører eller leverandører når disse inngår avtaler med underleverandører.»

of 10 Som det fremgår av bestemmelsen, er informasjonsplikten knyttet til kontraktsutformingen: Bestiller skal kontraktsfeste de krav som stilles til lønns- og arbeidsvilkår innenfor den aktuelle bransjen. I tillegg skal det samme kontraktsfestes i kontrakter mellom entreprenøren/leverandøren og hans eventuelle underleverandører. Rent praktisk vil det være hensiktsmessig at bestiller i sin kontrakt med entreprenøren/leverandøren stiller krav om at dette etterleves, men dette er ikke en nødvendig forutsetning for entreprenørens/leverandørens forpliktelser. Ifølge departementets veileder til forskriften bør det i kontrakten fremgå hvilken allmenngjøringsforskrift som gjelder og «hvem som har tilsynsmyndighet». 3.2 Påseplikten Når leverandøren er informert om minstekravene i den allmenngjorte tariffavtalen, vil selskapet både være lovpålagt og avtalerettslig forpliktet til å oppfylle lønns- og arbeidsvilkårene. Selv om oppdragsgiver dermed bør kunne forvente at oppdragstaker ivaretar lønns- og arbeidsvilkårene, er ikke alltid oppdragsgivers forpliktelser avsluttet med dette. Når oppdraget utføres uten bruk av underleverandører/underentreprenører, har oppdragsgiver en forpliktelse til å påse at kravene etterleves. Den såkalte «påseplikten» følger av forskriftens 6. Bestemmelsen lyder: «Hovedleverandør skal påse at lønns- og arbeidsvilkår hos virksomhetens underleverandører er i overensstemmelse med gjeldende allmenngjøringsforskrifter. Bestiller har en tilsvarende påseplikt overfor sine leverandører i tilfeller der det ikke benyttes underleverandører. Denne bestemmelsen gjelder bare der bestiller driver næringsvirksomhet. På områder som følger av midlertidig forskrift 19. desember 2003 nr. 1595 om sikkerhet og arbeidsmiljø for enkelte petroleumsanlegg på land og tilknyttede rørledningssystemer (midlertidig forskrift) 1, skal den som eier eller driver petroleumsanlegg eller rørledningssystemer, jf. midlertidig forskrift 4, ha påseplikt overfor sine leverandører og underleverandører. Påseplikt innebærer at det skal iverksettes systemer og rutiner for å undersøke og om nødvendig følge opp at allmenngjøringsforskrifter etterleves. Påseplikten kan oppfylles for eksempel ved at det tas inn kontraktsklausuler om at arbeidstakere minst skal ha de lønnsog arbeidsvilkår som følger av allmenngjøringsforskrifter, og at dette følges opp gjennom innhenting av dokumentasjon på arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår.» I utgangspunktet er det hovedleverandøren som har påseplikt overfor sine underleverandører (jf. bestemmelsens første ledd), mens bestillers påseplikt er begrenset til å rette seg mot hovedleverandøren i de tilfeller denne ikke benytter underleverandører. Formuleringen «sine leverandører» innebærer imidlertid også at oppdragsgiveren har påseplikt dersom det benyttes ulike sideleverandører.

of 10 At oppdragsgiver ikke har påseplikt overfor underleverandører, innebærer en forståelig avgrensning av oppdragsgiverens ansvar nedover i kontraktkjeden. Det er imidlertid vanskelig å se begrunnelsen for hvorfor oppdragsgivers påseplikt overfor hovedleverandørens ansatte skal bero på om hovedleverandøren gjør bruk av underleverandører. Det er lagt til grunn at påseplikten gjelder «alt arbeid i kontraktskjeden som omfattes av allmenngjøringsforskriftene» (vår kursivering). I og med at påseplikten for bestillere kun gjelder dersom bestilleren er «næringsdrivende», jf. annet ledd annen setning, kan det reises spørsmål om det finnes tilfeller der en offentlig oppdragsgiver (bestiller) ikke skal anses som næringsdrivende. Konsekvensen vil i så fall være at den offentlige oppdragsgiveren ikke må etterleve påseplikten. Dette er ikke nærmere drøftet i Arbeidsdepartementets veileder til forskriften. I høringsnotatet fra Arbeidsdepartementet før forskriften ble vedtatt, fremgår det at påseplikten ikke skal gjelde for forbrukere, i motsetning til næringsdrivende. Det er følgelig ikke lagt opp til at begrensningen i annet ledd annen setning skal ha betydning for offentlige oppdragsgivere. Selv om påseplikten kan innebære aktivitetsplikter for oppdragsgiver, er det fortsatt den enkelte leverandør, i kraft av å være arbeidsgiver, som har det direkte ansvaret for arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår. Innholdet i påseplikten er nærmere presisert i fjerde ledd første setning. Her heter det at oppdragsgiver plikter å «iverksette systemer og rutiner» for å undersøke, og om nødvendig følge opp, at arbeidstakere hos leverandører har lønns- og arbeidsvilkår i overensstemmelse med allmenngjort forskrift. Kravene til omfanget av undersøkelsene vil bero på oppdragsgivers erfaring med leverandøren og hvor godt innsyn oppdragsgiver har i kontraktskjeden. I forskriftsbestemmelsens fjerde ledd annen setning gis et eksempel på hvordan oppdragsgiver kan etterleve påseplikten. Der oppdragsgiver velger å etablere et system i tråd med eksempelet, bør denne også sørge for å kontraktsfeste et krav om at leverandøren på forespørsel må fremlegge relevant dokumentasjon knyttet til arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår. Innsyn i slike dokumenter danner et naturlig utgangspunkt for den kontrollen oppdragsgiver skal utføre. Det presiseres i departementets veileder til forskriften at oppdragsgiver også kan oppfylle sin påseplikt på andre måter. Oppdragsgiveren har et visst spillerom, og departementet viser til at det neppe vil «være behov for at oppdragsgiver går like omfattende til verks der leverandør/underleverandør gjennom tidligere samarbeid er godt kjent for oppdragsgiver som en seriøs og lovlydig virksomhet». Som et minimum kreves det imidlertid at oppdragsgiver har oversikt over og kan redegjøre for hvilke virksomheter som er leverandører og underleverandører i anledning kontrakten. I den nevnte veilederen fra Byggenæringens landsforening (BNL) er det gitt nærmere anbefalinger om hvordan en byggherre (oppdragsgiver i entreprisekontrakt) kan oppfylle påseplikten etter 6. Selv om veilederen begynner å bli noen år gammel (2010),

of 10 inneholder den anbefalinger som fortsatt er nyttige. BNL peker blant annet på at oppdragsgiver «etter behov» må gjennomføre kontroll av om lønns- og arbeidsvilkår etterleves, men presiserer samtidig at oppdragsgiver ikke har en plikt til å «etterforske» mulige brudd på regelverket. Om nødvendig skal Arbeidstilsynet varsles, og det er da Arbeidstilsynet som vurderer om det er begått brudd. 4 Nærmere om pliktene knyttet til oppfølging av lønns- og arbeidsvilkår for ansatte hos leverandører iht. forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter 4.1 Innledning Pliktene etter forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter gjelder i stor grad kontraktsutformingen. Dette står i motsetning til påseplikten etter forskrift om informasjonsog påsynsplikt og innsiktsrett, som pålegger bestiller konkrete handleplikter. Som det fremgår nedenfor, innebærer imidlertid kontrollbestemmelsen i forskriften at det også her fordres aktive undersøkelser fra bestillers side. I mange tilfeller kan dette medføre kontrollforpliktelser som er like omfattende som påseplikten etter forskriften om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. 4.2 Plikter i forbindelse med utforming av kontrakt og kunngjøring/konkurransegrunnlag Oppdragsgivers forpliktelser med hensyn til utformingen av kontrakt og kunngjøring/konkurransegrunnlag følger av forskriftens 5 og 6. Det gjøres oppmerksom på at oppbygningen av forskriftens 5 og 6 ble endret ved forskrift 15. november 2011 nr. 1104, og paragraf 5 har nå følgende ordlyd: «Oppdragsgiver skal i sine kontrakter stille krav om at ansatte hos leverandører og eventuelle underleverandører som direkte medvirker til å oppfylle kontrakten, har lønnsog arbeidsvilkår i samsvar med denne bestemmelse. På områder dekket av forskrift om allmenngjort tariffavtale, skal oppdragsgiver stille krav om at lønns- og arbeidsvilkår er i samsvar med gjeldende forskrifter. På områder som ikke er dekket av forskrift om allmenngjort tariffavtale, skal oppdragsgiver stille krav om lønns- og arbeidsvilkår i henhold til gjeldende landsomfattende tariffavtale for den aktuelle bransje. Med lønns- og arbeidsvilkår menes i denne sammenheng bestemmelser om minste arbeidstid, lønn, herunder overtidstillegg, skift- og turnustillegg og ulempetillegg, og dekning av utgifter til reise, kost og losji, i den grad slike bestemmelser følger av tariffavtalen.»

of 10 Bestemmelsen tilsvarer innholdsmessig langt på vei informasjonsplikten etter forskrift om informasjonsog påseplikt og innsynsrett. En hovedforskjell er imidlertid at bestemmelsen i forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter 5 utvider kravene til lønnsog arbeidsvilkår utover det som er allmenngjort. Dette gjelder for eksempel arbeid ved etablering av kraftledningsnett, som ikke omfattes av allmenngjøringsvedtaket om byggeplasser. Man bør merke seg at forskriftens krav bare omfatter stillinger som «direkte medvirker til oppfyllelse av kontrakten», jf. 5 første ledd. Dette medfører at man må vurdere arbeidsoppgavene i det enkelte prosjekt konkret for å avgjøre om kravene etter forskriften gjelder. Systematikken i bestemmelsen er at dersom kontrakten inngås på et område som er dekket av forskrift om allmenngjort tariffavtale, skal oppdragsgiver stille krav om at forskriften etterleves. Dersom det ikke foreligger en allmenngjort tariffavtale, skal oppdragsgiver stille krav om at arbeiderne gis «lønns- og arbeidsvilkår i henhold til gjeldende landsomfattende tariffavtale for den aktuelle bransje». Tidligere var alternativet, dersom det ikke fantes landsomfattende tariffavtale, å stille krav om lønns- og arbeidsvilkår «som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke.» Dette valgte man å gå vekk fra ved forskriftsendringen i 2011, slik at man nå kun forholder seg til tariffavtaler. Endringen hadde sammenheng med påtrykk fra EFTAs overvåkningsorgan (ESA), som mente forskriftsteksten holdt et for lavt presisjonsnivå, samt at det ble antatt at det eksisterer landsdekkende tariffavtaler eller allmenngjøringsforskrifter i alle sektorene som omfattes av den endrede forskriften. Man kan likevel innvende at den nye formuleringen «gjeldende landsomfattende tariffavtale for den aktuelle bransje» i praksis ikke er lettere å forholde seg til enn den gamle. Som eksempel kan det vises til at det for transporttjenester er inngått flere avtaler mellom Norsk Transportarbeiderforening og ulike arbeidsgiverforeninger (for eksempel Virke og NHO Transport). Disse avtalene har til dels overlappende virkeområde og ulike lønns- og arbeidsvilkår. For en offentlig oppdragsgiver kan det derfor i visse tilfeller være en nærmest umulig oppgave å få avklart hva som skal legges til grunn som «gjeldende landsomfattende tariffavtale». Oppdragsgivers forpliktelser er utpenslet videre i forskriftens 6, som lyder slik: «Oppdragsgiver skal i kontrakten kreve at leverandøren og eventuelle underleverandører på forespørsel må dokumentere at krav til lønns- og arbeidsvilkår som nevnt i 5 er oppfylt. Oppdragsgiver skal i kontrakten forbeholde seg retten til å gjennomføre nødvendige sanksjoner, dersom leverandøren eller eventuelle underleverandører ikke etterlever vilkårene i 5. Sanksjonen skal være egnet til å påvirke leverandøren eller underleverandøren til å oppfylle vilkårene.

of 10 Oppdragsgiver skal i kunngjøringen eller konkurransegrunnlaget opplyse om at kontrakten vil inneholde krav om lønns- og arbeidsvilkår, dokumentasjon og sanksjoner i samsvar med denne forskriften.» I bestemmelsen stilles det spesifikke krav til kontraktsutformingen, slik at oppdragsgiveren har en avtalerettslig adgang til å kreve dokumentasjon fra leverandøren (første ledd) og til å gjennomføre nødvendige sanksjoner (annet ledd). I tillegg stilles det krav til kunngjøringen eller konkurransegrunnlaget (tredje ledd). Kontraktsutformingen vil danne grunnlaget for at oppdragsgiveren kan etterleve den nevnte kontrollplikten som følger av forskriftens 7. Et spørsmål for seg er hvordan oppdragsgiver skal utforme en kontraktsbestemmelse som omhandler retten til å gjennomføre «nødvendige sanksjoner» dersom leverandøren eller eventuelle underleverandører ikke etterlever vilkårene i 5. Forskriften inneholder ikke egne beskrivelser av hva som kan være «nødvendige sanksjoner», og oppdragsgiver står derfor i prinsippet fritt til å tilpasse dette etter hva som anses hensiktsmessig i den enkelte kontrakt. Vi ser for oss tre ulike modeller for sanksjonsbestemmelser, og i parentes fremgår våre forslag til kontraktsformuleringer: Oppdragsgiver kan angi bestemte sanksjoner i kontrakten («oppdragsgiver har rett til å holde tilbake deler av kontraktssummen til det er dokumentert at forholdet er brakt i orden») eller utforme sanksjonsbestemmelsen generelt / etter mal av forskriftsbestemmelsen («dersom leverandøren ikke etterlever disse forpliktelsene, forbeholder oppdragsgiver seg retten til å gjennomføre nødvendige sanksjoner») eller en blanding av de to («dersom leverandøren ikke etterlever disse forpliktelsene, forbeholder oppdragsgiver seg retten til å gjennomføre nødvendige sanksjoner, for eksempel å holde tilbake deler av kontraktssummen til det er dokumentert at forholdet er brakt i orden»). 4.3 Nødvendig kontroll forskriftens 7 Paragraf 7 har følgende ordlyd: «Oppdragsgiver skal gjennomføre nødvendig kontroll av om kravene til lønns- og arbeidsvilkår overholdes. Graden av kontroll kan tilpasses behovet i vedkommende bransje, geografiske område mv.» Bestemmelsen innebærer i motsetning til påseplikten etter forskrift om informasjonsog påseplikt og innsynsrett 6 at det kun er oppdragsgiver som har ansvar for å kontrollere at minstekravene til lønns- og arbeidsvilkår overholdes. Forskriften pålegger med andre ord ikke den enkelte leverandør ansvar for kontroll av lønns- og arbeidsvilkår hos sine underleverandører. Det er verdt å merke seg at oppdragsgivers kontrollplikt både omfatter gjeldende minstekrav til lønn og andre arbeidsvilkår. I veilederen til forskriften fra før

of 10 forskriftsendringen i 2011, fra det daværende Forbruker- og administrasjonsdepartementet (FAD), ble det gitt uttrykk for at kjernen i kontrollplikten gjaldt lønn og arbeidstid, men at det «i konkrete tilfeller også [kunne] være naturlig å inkludere andre bestemmelser som kan være av betydning for det faktiske lønnsnivået, som for eksempel eventuelle overtidsbestemmelser og skiftsatser i bransjer der det ofte opereres med skiftordninger.» Selv om «andre arbeidsvilkår» nå er definert i forskriftens 5 for å oppfylle EU-rettens klarhetskrav, har det neppe vært tiltenkt en utvidelse av kontrollplikten. Det må derfor antas at kjernen i kontrollplikten fortsatt gjelder lønn og arbeidstid. Kravene til bestillers kontroll er for øvrig nærmere beskrevet i veilederen fra FAD. Der fremheves bestillers adgang til å tilpasse graden av kontroll til den bransjen kontrakten gjelder. Denne tilpasningsadgangen er begrunnet med at kostnadene ved å føre kontroll ikke skal overstige de gevinster som oppnås. FAD mener det er naturlig at det oftere føres kontroll i bransjer der man er kjent med at sosial dumping er et problem, og at det brukes tilsvarende mindre ressurser i bransjer der man ikke har grunn til å anta at det skjer sosial dumping. Som regel vil en oppdragsgiver i forbindelse med kontraktsinngåelse/oppstart av prosjektet legge en plan for hvordan og hvor ofte kontrollen skal foregå. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig: FAD understreker at kontrollplikten innebærer at oppdragsgivere må foreta en løpende vurdering gjennom hele kontraktsperioden av behovet for kontroll, og om nødvendig justere kontrollregimet. Dersom bestiller anser det som forsvarlig for eksempel ut ifra erfaring med kontrahenten kan det være tilstrekkelig at det foretas stikkprøvekontroll. Det kreves med andre ord ikke at bestiller etablerer «systemer og rutiner» for kontroll, slik det følger av forskrift om informasjonsog påseplikt og innsynsrett 6. 5 Sammenfatning Når offentlige oppdragsgivere inngår kontrakter med entreprenører eller leverandører, vil det regelmessig utløse bestillerforpliktelser knyttet til oppfølging av lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere hos leverandøren. Hvis oppdraget er omfattet av et allmenngjøringsvedtak, er bestilleren pålagt informasjonsog påseplikt etter forskrift om informasjonsog påseplikt og innsynsrett. I andre kontraktsforhold vil bestiller ha en informasjonsog kontrollplikt når kontraktssummen overstiger terskelverdiene i forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Det er i praksis flere likhetstrekk enn forskjeller mellom forpliktelsene etter de to forskriftene. Informasjonspliktene innebærer i begge tilfeller en plikt til å informere om gjeldende minstekrav til lønns- og arbeidsvilkår i kontraktene. I begge forskrifter kreves det videre at bestiller gjennomfører «nødvendig kontroll» med at minstekravene overholdes. Kontrollen skal omfatte lønn, arbeidstid og andre arbeidsvilkår.

of 10 Påseplikten i forskrift om informasjonsog påseplikt og innsynsrett fordrer også at det «iverksettes systemer og rutiner» for fortløpende kontroll. Slik sett innebærer forskrift om informasjonsog påseplikt og innsynsrett noe strengere krav til etablering av kontrollregime enn forskriften om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Påseplikten etter forskrift om informasjonsog påseplikt og innsynsrett gjelder i utgangspunktet kun overfor leverandører som ikke benytter underleverandører. Bestillers kontrollplikt etter forskriften om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter gjelder derimot uavhengig av om leverandøren benytter underleverandører og omfatter også ansatte hos eventuelle underleverandører.