Ellen Vahr. Gaven. Roman. bokklubben

Ellen Vahr Gaven Roman bokklubben

H. Aschehoug & Co (W.Nygaard) 2016 De norske Bokklubbene AS, 2017 for denne utgaven Omslagsdesign: Heidi Downham, Bokklubben Omslagsfoto: Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB Printed in Sweden, 2017 1. opplag/ 8093741 ISBN: 978-82-525-8718-0 (Den norske Bokklubben) www.bokklubben.no

Til min mor, Inger Johanne

Ekeberg, 3. november 2015 Det er en grå formiddag. Jeg har tatt turen opp til Ekeberg. Endelig skal jeg møte deg. En mystisk formor som har vist meg vei og retning. Vist meg at det er lov å drømme og gjøre drømmer virkelige. Vist meg at det nytter å kjempe for det man tror på, og for den man er innerst inne. Det er allerede mange mennesker samlet. Lokale initiativtakere, representanter fra kulturetaten, finansmannen og kunstneren, side om side med skuelystne og etterkommere. Alle venter spent på avdukingen. I år er det to hundre år siden du ble født, og nå blir du hedret med en statue. Hadde du følt deg beæret? Så er du der plutselig. Så fin du ser ut. En langermet kjole med knapper i brystet. Du holder kjoleforkleet opp med den ene hånden. Er det einerbær du har i det? I armen har du en kurv full av blomster og planter. På hodet et skaut knyttet pent under haken. Jeg kan skimte håret ditt under det. Øynene dine er sterke, kinnbena høye, munnen formet i et lite smil. Du ser vennlig ut. Mild. Klok. Som om du bærer på uendelig visdom. Som om du er i stand til å trøste og lindre. Gi håp. Du ser stolt ut også. Det liker jeg. Under kjolen skimter jeg skoene dine. De ser velbrukte ut. Du 7

ser ut til å være på vei et sted. Kanskje ned den bratte skrenten for å plukke kongslys. Det regner nå. Talene er holdt. Musikken har spilt ferdig. Folk går hver til sitt, men du blir stående. Du speider ut over den store, grønne sletta. Jeg vil ikke reise fra deg, nå når jeg først har møtt deg. Kan ikke du vise meg Ekeberglien? Plassen hvor så mange syke og lidende søkte deg. Den må være her er sted. Jeg følger den lille stien langsmed den grønne sletta, opp i et skogholt. Jeg leter i det høstvåte gresset. Leter etter tegn. En morken trebit etter stua, et rustent redskap fra skjulet eller kanskje en liten krypfredløs fra urtehagen din. Men ingenting finner jeg. Jeg skal til å gå da et gult høstblad virvler langsomt ned fra treet over meg og faller ned i vesken min. Jeg smiler og plukker det opp. Og det er da jeg ser den. Plassen mellom høye bjerketrær.

del 1 Kamillen

1 Vardal, julen 1830 Store, hvite filler over Vardal. Veien fra husmannsplassen på Sevald til hovedgården på Mustad var lang denne romjulsdagen. Ikke bare fordi snøen var så dyp, men fordi hun var så spent på hva som ventet henne. Alle snakket om Mustads storslagne gjestebud, og nå hadde fru Mustad bedt henne om å hjelpe til under selveste juleselskapet. Enda så spent Anne var da hun la seg kvelden før, ville hun bare sove videre, drømme videre, da hun våknet. Hun hadde knepet øynene sammen og forsøkt å lokke drømmen tilbake. Men jo mer hun forsøkte, desto mer av den forsvant. Til slutt var det bare en flik igjen en hånd som rørte ved hennes. Og så den rare følelsen av at noe inni henne var blitt annerledes. Selve kroppen kjentes forandret, som om den var fylt opp av noe mykt og dunkende, helt ut til fingertuppene. Til slutt hadde hun gitt opp å huske mer, og stått opp. Hun smøg seg ut fra den gode varmen under teppet og inn i den kalde stua. Det var bare noen få ulmende glør igjen i grua. Hun trakk sjalet over skuldrene og la forsiktig på et par ved- 11

kubber før hun satte seg på krakken og kikket inn i de røde flammene som snart lyste opp både henne og stua. Det knitret og spraket. Moren hadde hakket einer og strødd utover gulvet til jul. Hun trakk inn duften. Så fredelig alt var så tidlig. Ikke en eneste lyd hørte hun utenfra. Ulingen fra nattevinden var for lengst stilnet. Men inne var det nok av lyder. Farens snorking, lille Kirstines surklende bryst, hosting fra en av småbrødrene og Karen som av og til mumlet irritert i søvne. Bare moren var helt stille, hun var nok utslått etter enda en våkenatt med minstejenta. Hun burde ha vekket Karen, som måtte tidlig av sted, men hun gruet seg for å møte det gretne ansiktet hennes. Allerede da fru Mustad ba henne, og ikke Karen, om å pusse sølvtøy før jul, var Karen blitt fornærmet. Og da søsteren hørte at Anne skulle få være på storgården under juleselskapet, mens hun selv bare skulle skure gulv før gjestene kom, var hun blitt ildrød i ansiktet. «Jeg er sytten og du er bare femten, og ikke konfirmert engang», hadde søsteren hvest. «Det er nok bare fordi jeg er gudbarnet til fru Mustad», forsøkte Anne seg. «Det er alderen som teller», sa Karen snurt. «Det vet alle.» Anne gikk bort til vinduet. Hele ruta var dekket av et tynt lag med isroser. Det var umulig å se ut. Hun lukket øynene og la hånda mot det kalde glasset. Om hun bare kunne huske litt mer av drømmen. Følelsen av den ville ikke slippe tak. Varmet henne fremdeles. Fikk hjertet til å banke uten at hun visste hvorfor. Hun fjernet hånda fra ruta, listet seg forsiktig bort til døra og stakk føttene med de tykke ullsokkene ned i farens store støvler. Kanskje det ikke bare var inne i henne noe var annerledes, men ute også. Hun gløttet så vidt på døra og smatt ut. 12

Utenfor lå jordene hvite så langt hun kunne se i lyset fra månen og stjernene, og hvert eneste tre i skogbrynet var tungt av snø. Farens fotspor fra kvelden før var for lengst snødd igjen, ikke engang et lite revespor var å se. Hun vendte hodet, og i det samme lettet en dompap fra en gren borte ved skjulet. Det røde brystet var så vakkert mot den hvite snøen som drysset mykt lenge etter at fuglen var ute av syne. Så kom hun til å tenke på det hvite lerretet hun hadde sett en av gjestene på storgården sette opp ute på tunet i sommer. Lerretet som langsomt ble fylt med de vakreste farger og former. Hva ventet henne på Mustad? Hun hadde aldri vært der på kveldstid før. Da hun endelig trasket av gårde mot hovedgården, gjennom snødrevet, hadde det begynt å skumre. Karen hadde vært på gården i mange timer allerede, og var kanskje på vei hjem. Så kunne hun ta over og hjelpe moren. Om ikke lenge kom sikkert faren også. Hun hadde sørget for å legge på godt med ved i grua før hun gikk hjemmefra, og hadde bedt guttene om å passe på at ilden ikke sluknet. Bare Kirstines stygge hoste kunne gi seg snart! Lillesøsteren nærmet seg andre året nå, men orket ikke å gå selv, hang bare slapt i morens armer. De siste dagene var hun blitt verre, og moren vegret seg for å gå fra henne. Ikke engang til tjeneste på Mustad ville hun, enda så lojal hun var mot fru Mustad. Hun var nok redd for at nok et barn skulle legges i jorda, sammen med de to andre. Det var de alle, selv om de ikke snakket om det. Virkningen av drømmen hang fortsatt i, varmet henne i den bitende kulda. Drømmen hadde minnet henne om lange 13

sommerdager, når hun boret tærne ned i solvarm jord, dypere og dypere, og det ilte så varmt gjennom hele kroppen. Anne plantet én støvel foran den andre i dypsnøen og dro kjolen opp for hvert eneste skritt hun tok. Det knirket under skosålene, som om hun listet seg på tå gjennom et rom hun ikke fikk gå inn i. Skautet hadde hun knyttet tett rundt ansiktet, det tykke sjalet var bundet om skuldrene og ullvantene trukket godt opp. Hennes egne vanter var våte og fulle av fliser etter de mange turene etter ved i skjulet, så moren hadde lånt henne sine. Sola forsvant langsomt ned bak åsen. Hun stanset for å se. Frostrøyk sto ut av munnen som skydotter, og kinnene hennes var sikkert røde som de store, saftige eplene på Nedre Gjøvik gård. Hun trakk pusten dypt. Lufta skar. Hun hostet. Spenningen hun hadde gått med i kroppen hele dagen, slapp sakte taket. Rundt henne var det bare stillhet. Hun trakk pusten igjen. Beveget forsiktig på hender og føtter, så ikke fingre og tær skulle stivne. Det hadde sluttet å snø, og et blått lysskjær tok til å bre seg varsomt utover jordene. Hun ble stående helt stille til alt som fantes rundt henne, var innhyllet i blått lys. Hun kunne føle hvert eneste hjerteslag. Rommet hun befant seg i nå, var større enn kirkerommet i Vardal. Hånda som skapte dette lyset, var den samme som tok vare på menneskene samme hvor vanskelig livet var. Det var hun helt sikker på. Plutselig hørte hun lyden av bjeller. Hun snudde seg. En hest vrinsket og kastet på hodet idet den kom travende ut av den tussmørke skogen, for så å følge skogkanten oppover jordene mot Mustad. Bak hesten gled en tømmerslede, og oppe på tømmeret satt to menn. Den ene måtte være faren. 14

Så var han ikke på vei hjem til moren og småsøsknene likevel. Å, Kirstine måtte bli frisk snart. Til sommeren, i hvert fall, skulle de to gå tur på enga sammen og plukke blomster. Den vakreste blomsterkransen ville hun binde til lillesøsteren. Snart hadde sleden forsvunnet over en bakketopp, og nå vant ikke lenger varmen fra drømmen over vinterkulda. Anne gikk fortere. Prøvde å tenke på det varme kjøkkenet på Mustad, med alle de deilige duftene. Hun begynte å løpe, men skled og falt framover. Pusten ble slått ut av henne et øyeblikk. Hun reiste seg fortumlet opp, børstet snøen av kjolen og plukket noen harde, små snøklumper ut av støvlene med bare hender. Fingrene var røde og såre, og vantene stive og kalde da hun trakk dem på igjen. Hun hadde mest lyst til å skrike. Som hun lengtet etter sommer, etter sommermorgener uten ullsjal og med bare tær. Det var lettere å gå når hun tenkte på noe annet. Hun lukket øynene halvveis og forestilte seg at hun satt på huggestabben utenfor skjulet, tittet på fuglene som dukket fram fra gresset, fløy opp på en eller annen gren og kikket nysgjerrig ned på henne. Øynene gled helt igjen, og hun lyttet til sangen og forsøkte å skille trillene fra hverandre. Så var hun nede på jordene og gjemte seg i alt som hadde vokst seg stort og høyt: strå, gress, geitrams, hundekjeks, skogskjegg og kløver, men ikke de rødfiolette tistlene, for stengelen hadde så kraftige torner. Hun smilte for seg selv mens hun beveget seg blant strå og forvokste blomster og tittet på biene som sugde seg store og fete inne i dem. Men akkurat idet hun kjente en marihøne kile oppover en bar arm, hørte hun noen rope navnet hennes. Hun stanset. Åpnet øynene. En høy gutt med mørkt, stritt hår under lua kom mot henne med lange skritt. 15

«Jon», ropte hun glad. «Så våt og kald du ser ut. Går det bra med deg?» Han stoppet rett foran henne og så på henne med store, brune øyne. Hun nikket. «Jeg er på vei til Mustad for å hjelpe til med juleselskapet.» «Jeg vet det», sa han alvorlig. «Jeg møtte søsteren din der hun kom fra bryggerhuset med en vaskebøtte. Hun var ikke særlig blid.» Anne kikket urolig på ham. Ofte ertet han henne når de møttes. Han kunne finne på å dytte lett til henne, så hun kunne få en anledning til å dytte ham tilbake. Eller han lo mens han grep tak i henne. Noen ganger løftet han henne opp, og bar henne bortetter veien i armene sine, tett inntil brystet, som om han bar en favn med ved. I hvert fall når ingen var å se i nærheten. Men ingen av de tingene gjorde han nå. De var født i hver sin stue på husmannsplassen Sæter for femten år siden, Jon bare noen dager før henne. Fra de ble store nok, hadde han ventet på henne hver eneste dag ved eika som lå midt mellom stuene deres, og der lekte de, betrodde seg til hverandre eller bare satt stille sammen. Noen ganger klatret de opp i eika og satt med ryggen lent mot hver sin tykke gren mens de så opp mot den blå himmelen gjennom trekronen. Eller de krøp inn i hulrommet som åpnet seg i midten av stammen på det mosegrodde treet, han først og hun etter. Og der på den rødbrune bakken, inne i treet, satt de og fortalte hverandre om drømmene sine. Men hun hadde nok alltid forstått at drømmene hennes ikke var slik som hans. Drømmene hennes var som noe som rørte seg inne 16

i henne, mer enn noe hun ønsket seg. Dermed klarte hun ikke riktig å sette ord på dem. Hun gløttet bort på Jon. Så høy han var blitt. Om ikke lenge var de konfirmert, begge to. Der de satt inne i eika hadde hun lyttet til ham i stedet. Jon drømte om å eie sin egen gård, en gård enda større enn Mustad. «Jeg skal ha tretti kuer, tjue sauer, ti griser og fem hester. Jeg skal ha sleder og vogner. Jeg skal ha kjøtt på bordet hver eneste dag, servert av tjenestefolk, og bjørneskinn i alle sengene.» Eller kanskje hadde det kommet til flere drømmer enn det, som han ikke hadde fortalt henne om? Det var lenge siden de hadde sittet sammen i eika på Sæter. Hun snudde seg mot bestevennen, som gikk der så trygt ved siden av henne i snøen. Kanskje det ikke var meningen at de skulle vite alt om hverandre. Hennes egen drøm hadde begynt å vokse i henne for noen år siden. Hun hadde vært nede ved bekken sammen med moren og Karen og vasket klær for fru Mustad. De tre pleide alltid å gå sammen tilbake, men akkurat denne dagen hadde de andre skyndet seg tilbake til gården, mens hun selv ville bli igjen. Hun ville se om det var ballblom på den andre siden av bekken. Hun hadde lukket øynene og kjent duften av sommervarm mose, søt kvae og tørre grankvister langs stien, og blitt trukket mot noen fristende blå bær. Plutselig hadde hun snublet i en rot, og kurven med vasketøy hadde veltet ut foran henne. Tenk så sint fru Mustad kom til å bli! På henne, og på moren. Hun slo hendene for ansiktet. Det eneste som kunne redde dem, var om hun samlet sammen alle tøystykkene, gikk tilbake til bekken og gjorde hele arbeidet på nytt. 17

Lyden av et vingespenn fikk henne til å løfte hodet. En skjære fløy over henne med en kvist i nebbet. Hun tørket tårene med en skitten neve og forsøkte å reise seg, men det sved like ille som den gangen hun hadde skåret seg på farens tollekniv. Tårene piplet og rant nedover kinnene. Forsiktig heiste hun seg opp på den ene albuen og dro kjolen opp med sammenbitte tenner. Det var et stort skrubbsår på hvert kne. Hun bet seg i leppa for ikke å skrike. Bloddråper traff bakken der de hvite tøystykkene lå. Hun måtte komme seg på bena og redde vasken. Hun børstet vekk rusk fra det ene såret og skulle til å reise seg da hun ble var en skygge. En skikkelse sto ved siden av henne. Hun hadde ikke hørt noen komme. Ingen knepp fra kvister på bakken, ingen raslende blader. Hun holdt pusten og kikket opp. Over henne sto en kone med en vid, sort kjole og et like sort skaut på hodet, selv om det var midt på sommeren. Skautet var trukket så langt fram at det ikke var mulig å se ansiktet hennes. Alt Anne kunne se, var noen mørke hårstrå som stakk fram fra under kanten. Hun følte hjertet hamre i brystet. Aldri hadde hun sett en så nattsvart kone. Det eneste som ga farge til skikkelsen, var kurven hun holdt i hånda. Anne skimtet store blåklokker og myke myrstrå blant hvite prestekrager og grønt timoteigress, søte rødkløver også. Kona gjorde en bestemt bevegelse og trakk noen store blad opp fra kurven. «Du skal ikke være redd for meg. Sett deg ned, så skal jeg hjelpe deg.» Anne tørket svetten fra håndflatene på kjoleforkleet, og bet tennene sammen for ikke å skrike da hun reiste seg opp og hinket bort til stubben. Først nå så hun konas øyne. De 18

var store og mørke, som et hav hun bare hadde hørt om. De så like gjennom henne. Men det var ikke bare det. De holdt henne fast med en dirrende kraft. Og plutselig var det som om hun forsvant inn i dem, som om hun var en del av den samme kraften. Først da kona bøyde seg over henne og presset noen dråper saft fra de harde, gummiaktige bladene, rett på de åpne sårene, kom hun på alt det fortvilede igjen. Hun skrek. «Groblad. Press på det en stund», sa kona alvorlig, og la baksiden av bladet mot det ene såret, «så blir all rusk og skitt trukket ut.» Anne trykket bladet mot såret mens hun pustet mellom sammenbitte tenner, og kikket skrått bort på kona. Groblad. Det måtte være Elseby, den kloke kona i Vardal. Hun grøsset. Karen hadde sagt at den kloke en gang hadde fått to bergtatte jenter tilbake til bygda. At hun ble kalt Elseby den trollkyndige. Trollkyndig fordi hun kjente til magi, og fordi hun kunne mane djevelen. Kona fjernet Annes hånd og studerte såret. «Sånn, ja», sa hun fornøyd og la det nye bladet på det rensede såret, denne gangen med oversiden ned, og surret det fast med strå. Så begynte hun på samme måte på det andre kneet. Anne knep leppene sammen, fulgte med på hver eneste bevegelse helt til bladet var festet og stråene bundet godt fast rundt kneet. «Jeg ser du har vært nede ved bekken.» Varme, gode hender klappet henne på kinnet. «Hvor gammel er du?» Øynene dirret ikke lenger. De var rolige og kloke som på et gammelt menneske, selv om hun ikke virket gammel ellers. Huden hennes var glatt og frisk, panna uten rynker. 19

«Ti», sa Anne og så ned, mens hun forsøkte å skjule leppene som skalv og øynene som sved. Om hun bare hadde klart å fortelle alt. Hun løftet hodet, og gjennom tårene så hun plutselig at kona hadde begynt å plukke opp ett og ett tøystykke og legge dem tilbake i kurven. «Vent her», beordret hun Anne og løftet kurven opp på hofta. Solstråler tittet fram gjennom de grønne bladene og laget spill i det sorte, vide kjolestoffet, som bølget nedover mot bekken. Storesøsteren måtte ta feil. Om dette virkelig var Elseby, så var Anne i hvert fall sikker på to ting: Kona manet ikke fram mørke krefter, og hun sto ikke i ledtog med djevelen. Det kunne ikke være annet enn gode krefter som hadde hjulpet henne. Og de kreftene ville hun også kjenne. Slik var drømmen hennes blitt sådd, og så hadde den vokst, litt etter litt. Men fortsatt var den så skjør at hun måtte beskytte den. Også for Jon. De hadde gått lenge ved siden av hverandre uten å si et eneste ord. «Til neste år», sa hun for å bryte tausheten, «kommer vi til å sees hver eneste uke. Vi kan møtes på Mustad og gå sammen til prestegården.» Han møtte blikket hennes, og de vanligvis så levende øynene var tomme og triste. Han forsøkte å skjule det ved å smile, men det var umulig. Hun kunne lese ham helt inn til margen. «Hva er det?» «Ingenting.» «Jo, du skjuler noe for meg.» 20

«Nei, det ville jeg aldri gjort.» «Hva er det, Jon?» Anne stoppet opp. Ville ikke gå et skritt videre før han hadde sagt det. «Far har fått et sår i foten som bare blir verre og verre.» Han så ned i bakken. Hun grep hånda hans. Klemte den. Hørte hvordan stemmen hans skalv. «Har Hans blitt skadet?» «Ja, og de siste dagene har han ikke fått på seg støvelen engang, så hoven er den blitt. Mor er redd det skal gå koldbrann i såret.» «Koldbrann?» Det snørte seg sammen i brystet. Hun hadde hørt om koldbrann før, om en skogsarbeider som hadde hatt det, han måtte kutte av seg den ene armen. «Ja, og kan ikke far arbeide i skogen mer, får vi ikke fortsette å bo på Sæter.» Stemmen brast et øyeblikk. «Hvis ikke jeg tar over hans plass.» «Men du kan ikke jobbe mer i skogen enn du allerede gjør, Jon. Du skal jo konfirmeres.» «Jeg har ikke tid til å gå for presten. Det forstår du vel.» Han så ned. «Jeg må være med de andre karene i skogen for far, allerede fra i morgen.» «Men Jon» Hun trakk ham i jakkeermet. Alle som skulle eie jord, måtte konfirmeres. Alle som skulle gifte seg, måtte konfirmeres. Det hadde hun i hvert fall hørt. «Men hva med oss, Jon?» Han løftet hodet og fant blikket hennes. «Jeg må hjem og hjelpe til nå. Mor venter på meg.» «Men Jon», sa hun igjen, stemmen var høyere nå. «Dette er ikke riktig. Jeg skal snakke med fru Mustad.» Hun trampet bestemt med foten i bakken. «Fru Mustad vet råd for å hjelpe 21

faren din. Hvis moren din tror det kan være koldbrann, må han ha hjelp med en gang.» Jon ristet på hodet. «Det er Mustad selv som har sagt at hvis vi vil bli boende på Sæter, må vi jobbe for ham.» Så stakk han hendene dypt ned i lommene igjen og begynte å gå bortover veien med lange skritt. «Og med den foten kan ikke far jobbe i skogen på lange tider.» Hun løp etter ham. «Men fru Mustad hjelper meg med å lese til konfirmasjonen allerede, og snakker alltid om hvor viktig det er å bli konfirmert. Hun vil forstå, Jon.» «Men hvem skulle hjelpe oss?» ropte han oppgitt. «Fru Mustad kan vel ikke lege foten til far.» Han var rask, og hun fulgte etter så godt hun kunne, satte én fot godt ned i snøen foran den andre, så hun ikke skulle skli, og forsøkte å gripe fatt i den sorte vadmelsjakka foran seg. Plutselig stanset hun. Det var nok en mening med at hun akkurat hadde tenkt på Elseby. Hadde den kloke kona leget sårene hennes, da kunne hun vel lege foten til Hans også. Hun løp etter, snart var hun oppe ved siden av ham. «Jeg vet om en som kan hjelpe», ropte hun. «Hvem da?» «Elseby.» «Trollkona?» Jon så spørrende bort på henne, rynket panna så øynene ble mørke og smale. «Du vil vel ikke mane djevelen på faren min?» Han fortsatte uvanlig rett i ryggen bortover veien mot Sæter. Anne ble stående og se etter ham helt til han hadde forsvunnet over bakketoppen. Så gikk hun inn den store porten og skyndte seg over tunet mot hovedhuset. 22