Sven Kærup Bjørneboe EPILOG FRA TAKET PROSA
Om forfatteren: Sven Kærup Bjørneboe (født 1943) er kanskje først og fremst kjent som essayist med en lang rekke essaybøker i forfatterskapet. Dessuten mer skjønnlitterære utgivelser (bl.a. Skjærgårdstrilogien), reiseskildring, biografi og selvbiografi. Han fikk Brageprisen i 1996 for Jerusalem. En sentimental reise. I 2000 Det Norske Akademi for Sprog og Litteraturs Pris for Ung mann i lang frakk.
Om boken: I Epilog fra taket tar Sven Kærup Bjørneboe opp sentrale eksistensspørsmål; det ondes problem, og ulike former for livspessimisme og svartsyn. Et annet, men beslektet tema i boken gir følgende sitat et vink om: «Fra Andrzei Waidas film Korczak har noen ord brent seg inn i mitt minne. Til advarsel. Korczak var lege for de foreldreløse barna i Warszawa-ghettoen, og vitne til redeslsscener, men, som han sa, Jeg skal ikke dvele ved dette. Folk som gjerne beskriver andres lidelse, de stjeler den. Det er som om lidelsen ikke er stor nok for dem. Korczak ble tilbudt friplass til Sveits. Han avslo. Han fulgte frivillig med barna til Treblinka.» Men Epilog fra taket er så langtfra en debatt-bok, heller ingen samling mer eller mindre filosofiske essays. Konkret i innhold, prosaskjønnlitterær i form. Fragmentarisk, full av sidesprang, til tider prosalyrisk i billedbruken. Og, et dystert tema til tross: med en god porsjon burlesk humor. Forfatteren er selv til stede i teksten, vi får vite hvor han befinner seg og hvordan boken blir til; folk han møter og samtaler med. Slik blir Epilog fra taket (om vi skal tro
forfatteren), også en epilog til hele hans forfatterskap, en biografisk-eksistensiell rapport fra øya hvor han bor Skåtøy.
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no 2013 H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2013 ISBN 978-82-03-35607-0 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
FØRSTE DEL Best var det om vi ikke fødtes? Mulig det. Men vi er nå engang født. Deri består problemet. Du kan krangle med tilværelsen. Du kan forbanne den, fortvile over den. Men du kan ikke være uenig i tilværelsen. Du kan ikke være uenig i det faktum at du fødtes.
Konvolutten av C3-format breier seg tykkmavet på skrivebordet. En rød syltestrikk holder innmaten på plass. Papiret gulnet og sprøtt. Fra sidekantene tyter lapper og notiser ut. Mest minner den om en skilpadde. Diverse NB er og OBS er er markert i firkanter med grønn tusj på skallet; ordre fra forfatteren til forfatteren (når han omsider tar seg tid til å sortere notatene og fullføre sitt lenge planlagte verk) om hvordan redigere stoffet, hoved- og undertema. Fra fire skritts avstand betrakter jeg bokdyret holdt i tømme av en rød syltestrikk. Rørte konvolutten på seg? En aldri så liten skilpaddeaktig bevegelse? Som om den ante at nå skal den makuleres, slaktes? Rubb og rake. Min beslutning er tatt. Konvolutten skal bort fra mitt åsyn. Samtlige NB er og OBS er trosses. Omsider bli en fri mann. I et decennium har det planlagte bokprosjektet ligget over meg. Igjen og igjen utsatt, oftest med unnskyldningen at for dette er du ennå ikke moden. Jeg holdt det i live med en jevn strøm nedrablede
notater. Fortere enn svint ble de forvist til Den store konvolutt. Javel, ennå ikke moden. Men du jobbet med saken, du masseproduserte tankefrø ad tema, paradokser, innbilt herlige formuleringer, skjulte sammenhenger. I notats form, og ned i konvolutten med det. Før eller siden ville det alt sammen bidra til et duftende sluttresultat. Rugbrød. Et opus magnum. For hver gang du la konvolutten på bordet nå setter du igang, nå skal boken skrives skrev du en annen bok. Den ser bebreidende på meg. De blikkene ble det etter hvert mange av. Når sant skal sies har jeg ved flere høve overlatt dens skjebne til tilfeldighetene, tatt den med på lange reiser og da mest i håp om at reiseveska med konvolutten gikk tapt, ble stjålet. Jeg fjerner strikken og plukker på måfå ut en håndfull lapper blant de mange hundre. Som i et lotteri. Disse skal jeg beholde. Resten makuleres. Ad assosiativ vei dukker en forslitt vitse-anekdote opp i minnet, om han som bare unntaksvis betalte regningene sine. Når kreditorene purret fikk de høre at dersom de maste kom de ikke med i juletrekningen. «Juletrekningen?» «Ja. Da blir årets ubetalte regninger lagt med baksiden opp på spisebordet. Så tar jeg en runde eller to rundt bordet. Deretter trekker jeg én regning. Den betaler jeg.» Jeg skal betale denne håndfull notater. Resten forblir ubetalt. Makulert.
Men hvordan? I søpla? I peisen? Brenn aldri papir i ovn eller peis. Papir lager sot og faenskap i pipa. Et hovedverk i notats form, som i tillegg har bidratt indirekte til andre bokutgivelser, kunne fortjene en mer høytidspreget tilintetgjørelse. En rituell handling av et slag. Hva om du tømte konvolutten fra øyas høyeste punkt, i fralandsvind, og på tibetansk vis lot de siste ti års smuler spres for vindene? Eller kanskje heller en barnlig rite nede på stranden? Så mye hadde du, så mye ga du bort, så mye fikk du igjen. Uten dikkedar dumper jeg hele greia i søppeldunken for papir. Kildesortert i det minste. * Noen uker er gått. Allerede er jeg igang med boken. Samme tema, nå uten plagsomme notater og store planer. Du kan skrive fritt. Tre kapitler så godt som ferdigskrevet. En mer beskjeden bok dette, tross temaet. Fragmentarisk i form. Gjentagelse og small talk. Sidesprang. Om de store livsspørsmål tenker vi i brokker, i brokker av brokker hvorav nitti prosent er følelse og fornemmelse. Hvem har noengang tenkt én sammenhengende tankerekke om livets mening eller meningsløshet? Det ser bare sånn ut på papiret, i bokform. Med møye pusles brokkene sammen og skal gi