INTERNASJONALE MENNESKERETTIGHETER OG FORVALTNINGSRETT Humak-forelesning 2.9.10 Av advokat Knut Rognlien Se også FN-konvensjonenes norske betegnelser og forkortelser Presentasjon av meg: Snart 30 år som privatpraktiserende adv i oslo. Prosedert mr for norske og int organer. Spennende fordi vært mulig å påvirke rettsutviklingen. Det vil fortsatt være mulig, også for dere, både hvis dere synes synes mr tillegges for liten vekt i den praktiske juss og hvis dere synes mr tillegges for stor vekt. Ikke opplagt hvilken retning det går videre. Kanskje deres innsats blir avgjørende? Eks.rel? Ja. Kommer både til å si noe som står i pensum og noe som ikke står der. Dere som har lest pensum, kan ta dette som rep. og sjekke om jeg og dere har forstått det. Dere som ikke har lest noe, kan lese pensum etterpå som rep. og sjekke om det jeg sier, er riktig. Det jeg sier i tillegg til pensum, kan dere også ha nytte av til eksamen. Dere kan skrive det i besvarelsen og risikere å få pluss i margen, forutsatt at det rel i forhold til oppgaven. Viktig til eksamen å lese oppgteksten nøye for å forstå hva det spørres om. Hvis dere skriver noe som det ikke spørres om, får dere minus i margen, selv om det er aldri så riktig og bra. Et råd til: Dere må ikke ikke ta alt jeg sier for god fisk. Det hender jeg sier noe som er litt kontoroversielt, og da skal jeg prøve å gi et hint. Hvis dere vil skrive noe kontroversielt som jeg har sagt, og det er rel i forhold til oppg, kan det derfor være lurt å skrive at noen hevder.da slipper dere å få et minus og kanskje får dere et pluss. Hvis dere i tillegg skriver at på den annen side mener andre., får dere to pluss. Eller dere kan skrive at dette er ennå ikke avgjort av HR. Best av alt går det hvis dere også skriver hva dere selv mener og begrunner det godt. Det kommer et liv også etter eksamen. Da begynner det virkelig spennende jur livet, hvor dere kan få mye nytte av det jeg skal si. Når dere er ferdige jurister, vil det i mange jobber være nødv med god kjennskap til mr, fordi de er rel på de fleste rettsområder, t.o.m. skatterett og forretningsjuss, for eksempel; hvilken jur betydning har det hvis norske bedrifter bistår utenlandske myndigheter i noe som er mrstridig. Da har dere kanskje glemt noe av det jeg har sagt, men dere har selvsagt gjort gode notater og tatt vare på disp, som dere kan ta fram igjen. Nytte og glede av mrkjennskap kan dere allerede få mens dere studerer. Hvis dere tar dere tid til å arbeide i Jussbuss eller Jurk, kan mrargumentene brukes i mange saker. Av mrkonv kjenner dere ant EMK best. Jeg skal ikke si så mye om den, fordi den står det mye om i pensum og annen litteratur. Konsentrere meg om FN`s meneskerettskonvensjoner, fordi de etter hvert får større og større jur betydning, og fordi de er stemoderlig behandlet i norsk jur litteratur. Det er disse konv som vil være viktigst for mrutviklingen i Norge framover, og det er her dere kan være med å påvirke. Hvis dere etter hvert, for eksempel når dere skal skrive oppgave i slutten av studiet, ser nærmere på int praksis og litteratur om hvordan FN-konv skal tolkes og sammenlikner det med norske forhold, vil dere finne eks på at det ikke alltid er samsvar. Selv om norske mynd anstrenger seg for å få samsvar, er det vanskelig å ha oversikt over alt FN-organene skriver og hvilken vekt det skal tillegges. Det fører til at norsk lovgivning og prakis ofte ikke er i samsvar. Jeg kommer med noen eks etter hvert, men det finnes flere. Dere kan skrive
oppgave om dette, og dere selv eller andre kan argumentere med dette i forhold til forv.organer, domstoler, regjering, storting og FN-organene. Det kan føre til endret lovgivning eller endret praksis. Eller dere kan finne ut at norsk rett er i samsvar med FN-konv og argumentere med at det er gått for langt i å argumentere med mrbrudd. Når dere starter med å undersøke om det er samsvar på et spesielt omr, vet dere jo ikke nødv vis konklusjonen på forhånd, og undersøkelsen vil ha verdi uansett konklusjon, både som en del av deres jussstudium og for oss andre. I tillegg er det mulig for dere å engasjere dere i Amnesty International og i den nyopprettete norske avd av International Commission of Jurists, hvor dere også kan være med å påvirke mrtilstanden i Norge. På slutten kommer jeg tilbake til hvordan dette kan gjøres. Tar gjerne spm underveis så bare rekk opp hånda hvis det er noe. FN-konv gjelder hele verden, mens EMK bare gjelder Europa.. Europarådets konvensjoner, særlig EMK, behandler jeg bare i den grad jeg foretar sammenlikninger. Mange FN-konvensjoner, men begrense meg til konvensjoner som gir enkeltindivider rettigheter de såkalte mr-konvensjonene. Andre FN-konvensjoner kan legge forpliktelser på statene og dermed føre til innskrenkende tolking av forpliktelsene som følger av mrkonvensjonene. (For eksempel konvensjonen om bekjempelse av terrorisme?) Det er 8 mr-konvensjoner se oversikten To konv ble vedtatt først, SP og ØSK. De tar for seg ulike deler. SP først og fremst rettigheter som gjelder beskyttelse fra inngrep fra Staten overfor enkeltindivider (begrense Statens makt), mens ØSK først og fremst rettigheter som Statene skulle gjøre noe aktivt for å oppfylle. De var ment å utfylle hverandre og utgjøre et felles hele. Konvtekstene er inntatt i Lovsamlingen som vedlegg til mrloven av 21.5.1999 nr. 30. SP har foreløpig fått størst praktisk betydning. SP inneholder mange av de samme rettighetene som EMK. De praktisk viktigste av SPrettighetene er følgende: - Art. 6: Retten til liv. Innebærer at statlige organ må unngå å ta livet av borgerne, men også at Staten har en plikt til å foreta tiltak for å unngå at enkeltpersoner dreper hverandre. Hvis det er fare for at en person kan miste livet pga aktiviteter fra andre enkeltpersoner, har Staten en plikt til å gripe inn og iverksette beskyttelsestiltak. For eksempel hvis en person risikerer å bli drept av sin samboer/ektefelle, må Staten iverksette beskyttelsestiltak og legge begrensninger på den andres bevegelsesfrihet, hvis statlige organener blir klar over risikoen. I Norge skjer hvert år en del drap utført av eksen. Det er en løpende diskusjon om den norske Stat gjør tilstrekkelig for å unngå dette. - Art. 7: Forbud mot tortur og grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Igjen har statlige organer en plikt til ikke selv å utføre slike handlinger, men også til å unngå at enkeltpersoner torturer andre enkeltpersoner. Staten har også en plikt til å unngå å sende enkeltpersoner til land eller områder hvor det er en reell risiko for at de kan bli torturert eller drept. Hvis det er en slik risiko, har utlendingen krav på oppholdstillatelse i Norge. Hvis norske statlige organer eller bedrifter medvirker til tortur i andre land ved for eksempel å finansiere eller levere nødvendig utstyr eller tjenester, kan offeret kreve erstatning fra Staten/bedriften, og erstsak kan
reises for norske domstoler, som er forpliktet til å dømme i samsvar med mrkonv. Slik sak er ennå ikke reist, men det kan bli aktuelt at Guantanamofanger reiser krav mot et heleid datterselskap av Aker Kværner som forsynte Guantanamobasen med divere utstyr. Kontroversielt som ennå ikke er avgjort av HR. - Art.9: Forbud mot vilkårlig frihetsberøvelse. Staten kan ikke fengsle, tvangsinnlegge eller internere noen, uten at det foreligger spesielle grunner som er nedfelt i forutberegnelige rettsregler, og avgjørelsen skal tas av en domstol. Spørsmål om strid med konv at psykotiske personer tvangsinnlegges selv om de ikke er til fare for seg selv eller andre, men fordi det anses å være best for dem selv det såkalte behandlingskriteriet som i stor grad praktiseres i Norge. Ikke konkludert. - Art. 10: Krav om human behandling av de som er frihetsberøvet. Begrenset hva Staten kan gjøre med dem mens de er frihetsberøvet. Kan ikke påtvinge en fange eller en psykiatrisk pasient noe, for eksempel tvangsmedisinering eller bindes fast, uten at det er i samsvar med klare rettsregler. - Art. 14: Krav på å få en upartisk og offentlig rettergang både i strsaker og sivile saker. I straffesaker en del tilleggsrettigheter, bl.a krav om ankemulighet. Kommer ikke nærmere inn på det. - Art. 17: Forbud mot vilkårlige inngrep i privatliv, familieliv, hjem, korrepondanse, telefon eller på ære eller omdømme. Her ligger det for eksempel en beskyttelse mot overvåking. - Art. 18. Rett til religionsfrihet. Ikke bare få tro det man vil, men også å kunne utøve sin religion alene eller sammen med andre, for eksempel i egne bygninger. Omfatter ikke rett til misjonering. Diskusjon om retten til å bære religiøse hodeplagg i alle sammenhenger ikke konkludert i forh til denne bestemmelse. Gir også rett for foreldre til å oppdra sine barn i samsvar med foreldrenes overbevisning, bl. a. rett til å bli fritatt fra obligatorisk forkynning i andre religion. Kom på spissen i den sk KRL-saken, som jeg kommer tilbake til. - Art. 19: Rett til meningsfrihet/ytringsfrihet omfatter både rett til å motta og til å meddele opplysninger. Ansatte som mener at det er uholdbare/ulovlige forhold på arbeidsplassen, også i den off forv, påberoper seg gjerne denne retten. Off tj menn har taushetplikt etter bl a. fvl 13, men også rett og plikt til å si fra hvis overordnete gjør noe ulovlig eller mrstridig. Særlig viktig kan det være å gjøre offentligheten kjent med forhold som regjeringen prøver å skjule, men som kan ha betydning for hvilket parti velgerne stemmer på. Juridisk kan det da bli en avveining mellom ytringsfriheten pdes og taushetplikt om personlige opplysninger/privatliv og evt rikets sikkerhet pdas. Art. 20: Forbud mot krigspropaganda. På dette pkt har Norge reservert seg, slik at det ikke er konv stridig å propagandere for krig i Norge - Art. 21 og 22: Rett til forsamlings- og organisasjonsfrihet. Innebærer også rett til å slippe tvangsmedlemskap eller tvangskontingent til en organisasjon. - Art. 23: Rett til fritt å inngå ekteskap med den man vil. Innebærer at Staten må godta og en plikt til å beskytte mot tvangsekteskap - Art. 24, 25 og 26: Forbud mot forskjellsbehandling, spesielt av barn. Slike bestemmelser har alle konv. - Art. 27: Rett for minoriteter til å dyrke sin kultur. Gjelder også urbefolkning som samer. Innebærer også beskyttelse av næringsutøvelse som er en nødvendig forutsetning for kulturen. Ble påberopt i bl. a. Alta-saken om vannkraftutbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget, men inngrepet ble ansett for å være for lite til å true kulturen Rt. 1982 s. 241 ss 299-300. Saken satte imidlertid i gang en prosess som ga samene sterkere rettigheter og større selvbestemmelserett, bl. a. gjennom Sametinget.
Den andre store FN-konv fra 1966 er ØSK. De viktigste rettighetene etter denne konv er følgende: - Art. 6: Retten til arbeid. Ikke en absolutt rett, men en plikt for Staten til å legge forholdene til rette slik at alle gis mulighet til å tjene til livets opphold gjennom arbeid etter fritt valg. Målsetting om full sysselsetting. - Art. 7: Rett til gode arbeidsvilkår. Omfatter rett til minimumslønn, lik lønn for arbeid av lik verdi uten forskjellsbeh, sunne arbeidsforhold, lik mulighet for forfremmelse og rett til hvile og fritid. - Art. 8: Rett til å danne fagforeninger og til å streike i samsvar med lovgivning. Unntak fra streikeretten for politi, militære og statsforv og når det er nødvendig for å verne visse intr, for eksempel andres rettigheter som retten til liv og helse. - Art. 9: Retten til sosial trygghet. Innebærer en rett for uføre og arbeidsløse å motta et visst minimum av trygd eller økonomisk sosial hjelp. Spm om de sosiale ytelsene i Norge tilfredstiller dette minimum under disk. Ikke avgjort. - Art. 10: Vern av fam som den grleggende enhet. Særskilt vern av mødre før og etter fødsler, bl.a. rett til fødselspermisjon med lønn eller sosial støtte. Særskilt vern også av barn og unge. Mindre selvst betydning etter BK. Dog ind klagerett. - Art. 11: Rett til tilfrst levestandard, bl.a til mat, klær og bolig. Retten til bolig innebærer også rett til en bolig som gir mulighet for trygghet og privatliv. Etter norsk lov (nå lov av 18.12.09 27, tidl sostjl av 13.12.91 nr. 81 4-5) har kommunene en plikt til å skaffe vanskeligstilte midlertidig bolig, for eksempel hospits, men ikke mer permanent bolig. Det er neppe tilfrst i forhold til ØSK, spesielt lite egnet for barnefam. å bo sammen med narkomane og personer med psykiske problemer. Omstridt. Løpende disk. - Art. 12 Retten til helse omfatter visse minrettigheter til rent vann, tilstrekkelig og sunn mat, vesentlige medisiner og rimelig og udiskriminerende fordeling av helsetjenester (GC 14 43, 47 og 48). I tillegg forbud mot at Staten svekker nasjonale rettigheter til medisinsk undersøkelse og behandling. Kommer tilbake til det. - Art. 13: Rett til utdanning. Innebærer tvungen og gratis grunnskoleund for alle. Videregående utd tilgj for alle og høyere utd etter evner. Også her er det en beskyttelse av foreldrenes rett til å sikre barna en religiøs und etter foreldrenes overbev - Art. 15: Rett til å delta i det kulturelle liv, kunne nyte godt av vitenskapelige framskritt og beskyttelse av opphavsrett til åndsverk FN`s Barnekonv har som hovedprinsipp at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle avgjørelser som gjelder barn art. 3. Barn i konvs forstand er alle under 18 år (art. 1). Rettighetene er presisert nærmere i de andre artiklene. Det er stort sett de samme rettighetene som i SP og ØSK, men rettighetene er gjort sterkere for barn, og forhold som særlig gjelder barn er blitt presisert, bl.a. rett til navn og statsborgerskap (art.7 og 8), barnevern (art.9og 25), rett til kontakt med begge foreldre, også når de bor i forskjellig land (art. 9 og 10), beskyttelse mot barnebortføring (art. 11), rett til å gi uttrykk for sin mening, som skal tillegges en viss vekt ved avgjørelser, også ved generelle avgjørelser som angår barn, for eksempel arealdisp (art. 12), beskyttelse mot fysisk, psykisk og seksuell mishandling (art. 19 og 34), beskyttelse ved adopsjon og hindre kjøp og salg av barn (art. 21), beskyttelse av enslige mindreårige asylsøkere (art. 22), beskyttelse av barn med nedsatt funksjonevne (art. 23), beskyttelse mot økonomisk utnytting og barnearbeid (art. 32), beskyttelse mot menneskehandel ( art. 35) og fengsling av barn skal bare benyttes som siste utvei og for kortest mulig tidsrom (art. 37). Særlig på dette siste punkt har bl.a. Advokatforeningen kritisert myndighetene for å bruke fengsel i for stor grad.
FN`s Kvinnediskr.konv har likestilling mellom kjønnene som sitt hovedprinsipp. Konv gir også kvinner spesielle rettigheter når det gjelder representasjon i det offentlige og politiske liv (art. 7 og 8). Prinsippet om likestilling er presisert på en rekke områder, som rett til statsborgerskap for kvinnene selv og deres barn (art. 9), rett til utdanning og karriere (art. 10), rett til arbeid (art. 11) og rett til å kunne foreta økonomiske disp (art.13 og 14), rettigheter til og i ekteskap (art. 16) Konv inneholder i tillegg en del av de samme rettighetene som SP og ØSK, men de er presisert nærmere med fokus på kvinnenes situasjon, særlig ved graviditet, fødsel og like etter fødsel. Disk om unntak for indre trossamfunn, dvs om religonsfriheten kan tilsi at trossamfunn kan forskjellsbeh kvinner og menn. FN`s Torturovervåkingskonvensjon er særlig innrettet på å gi ekstra beskyttelse mot tortur. Den har en nærmere presisering av hva som er tortur i konvs forstand (art. 3), som ikke nødvendigvis samsvarer med torturbegrepet i EMK eller SP. Konv gir særlig beskyttelse mot å sende en person til en annen stat hvor vedk risikerer tortur (art. 3).Spm om dette er tilfredstilt når norske styreker i Afghanistan overleverer krigsfanger til afghanske myndigheter. Ikke avklart. Videre har Staten en forpliktelse til å straffe torturister (art. 4). Det førte til at Norge vedtok en ny straffebestemmelse om tortur. Bestemmelsene i tidl strl rammet mye av det som anses som tortur, men ikke nødvendigvis alt som er omfattet i art. 1. Konv gir visse prosessuelle rettigheter til dem som mener å være utsatt for tortur og for dem som blir anklaget for å ha torturert noen (art. 6,7, 8, 13 og 14). Til slutt forplikter Staten seg til å informere og undervise politi, fengselspersonell, militære og helsepersonell i hva som anses som tortur og dermed forbudt (art. 10) og for øvrig iverksette overvåking og forebyggende tiltak (art. 11,12 og 16). FN`s konv om Rasediskriminering gir bestemmelser om beskyttelse mot alle former for rasediskriminering. Med rasediskriminering menes ikke bare diskriminering pga rase, men også pga hudfarge, nedstamning, nasjonal eller etnisk opprinnelse ( art.1) Konv inneholder forbud mot alle former for apartheid (art. 3) og mot propaganda og organisasjoner som er basert på ideèr om en rases overlegenhet (art. 4). Spm hvor langt man skal gå i å forby pol partier. Kan være en fordel å bekjempe slike idèer åpent i stedet for at de går under jorda og sprer seg uten motforestillinger. Et forbud kan også komme i strid med ytringsfihet og organisasjonsfrihet. Konv presiserer enkelte områder og rettigheter hvor man særlig må være på vakt overfor diskriminering (art. 5). Staten har en forpliktelse til å bekjempe diskriminering også på det private bolig- og arbeidsmarkedet og til å informere og undervise for å bekjempe fordommer og rasisme. FN`s konv om rettigheter for personer med nedsatt funksjonshemning fokuserer særlig på disse personene spesielle behov for beskyttelse. Den inneholder mange av de samme rettighetene som SP og ØSK, men presisert nærmere ut fra de funksjonshemmetes spesielle situasjon, særlig at forholdene i samfunnet legges opp slik at godene og rettighetene i praksis blir tilgjengelige for de funksjonshemmete som for andre. En viktig rettighet er at de har krav på respekt for sin fysiske og mentale integritet (art. 17). Spm om det innebærer at de har rett til å få beholde sin funksjonshemming og ikke kan påtvinges behandling. I Norge kan psykotiske personer tvangsbehandles ut fra at det vil være best for dem, selv om ikke er fare for liv eller helse for dem selv eller andre psykisk helsevernloven av 2.7.99 nr. 62 3-3 første ledd nr. 3 a. Det kan i dag være aktuelt å tvangsinnlegge en person for at vedk kan bli kvitt sine tvangshandlinger eller fikse idèer, for eksempel at tankene blir påvirket av elektriske apparater, som man derfor ikke vil bruke eller
vil være i nærheten av. Mange vil mene at vedk har store ulemper av dette, synes synd på vedk og vil hjelpe vedk gjennom psyk beh. Hvis vedk motsetter seg det, er det spm om tvangbeh vil være i strid med denne konv. om respekt for den mentale integritet. FN`s konv om fremmedarbeidere kommer jeg ikke nærmere in på, fordi den ikke er signert av Norge og har fått en sovende stilling Inkorporering i norsk rett Det kan ta lang tid fra en konv blir vedtatt av FN`s Generalforsamling til den blir en del av norsk rett. Etter at den er vedtatt, blir den lagt ut for signering av FN`s medlemstater. Når et visst antall av disse har signert den, trer den i kraft. Selv om den dermed er folkerettslig bindende for statene, får den ikke innenlands betydning før den er ratifisert av Stortinget. I noen land har man monisme, som betyr at folkeretten automatisk er en del av den nasjonale retten. I Norge har vi derimot det dualisme, som betyr at folkeretten og den nasjonale retten i utgangspunktet er to atskilte deler. For at folkeretten skal bli fullt ut en del av nasjonal rett, må den inkorporeres i norsk rett. Det gjøres ved at Stortinget i lovs form vedtar at for eksempel en konv skal være en del av et rettsområde. Det gjøres slik som i Utl av 2008 3. Lovens forhold til internasjonale regler Loven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke individets stilling. Alle mrkonv har det formålet, og dermed er de en del av norsk rett på utlendingsrettens område, men ikke på andre rettsområder. Regjering og Storting ønsket at de sentrale mrkonv skulle være en del av alle rettsområder og ha en høyere trinnhøyde enn andre lover. Derfor ble mr. loven vedtatt i 1999. Den inkorporerte først EMK, SP og ØSK og etter hvert også BK og Kvinnediskr.konv. Disse konv skal også gå foran vanlig lov, hvis det skulle oppstå motstrid. Men de står tilbake for grl. Dermed må disse konv tillegges en sterk rettskildevekt. Selv om en konv ikke skulle være inkorporert, men bare ratifisert, er det godtatt at den kan få en viss betydning i nasjonal rett. Siden Staten er folkerettslig bundet av å følge den, regner man med at Staten også har passet på å gi lover som ikke strider mot konv. Man presumerer at norsk rett er i samsvar med konv, og domstolene vil da tolke loven på en slik måte at det er samsvar. Dette kalles presumsjonsprinsippet og var særlig praktisk før mrloven, ikke så mye lenger nå. FN-komitèene Oppfølgingen av alle disse 8 konv. blir overvåket av egne FN-komitèer, bestående av 10-23 eksperter fra ulike deler av verden og med ulik faglig bakgrunn. I alle komitèene er det jurister med lang erfaring, ofte jur. professorer. Fra Norge har Torkel Opsahl vært medlem av HRC og Lucy Smith av BK I øyeblikket er bare en av ekspertene fra Norge. Det er psykolog Nora Sveaas som er visepresident i CAT. Felles sekretariat i Geneve. Komitèene møtes bare et par uker på 2-3 sesjoner i året. De fleste møtene i Geneve, men HRC`s vårmøte holdes alltid i FN-hovedkvarteret i New York.
På møtene 1) Individuelle klager behandles og avgjøres 2) Gjennomgås de enkelte lands rapporter om deres oppfyllelse av konv og komitèenes syn gis i concl obs 3) Utformes GC generelle uttalelser om hvordan de enkelte art skal forstås Individuelle klager Det er individuell klagerett etter 4 av FN-konv. se oversikt. Det betyr at ofre for mrbrudd bare kan sende klage til de FN-kom som overvåker disse konv., ikke klage på brudd på de andre konv. Behandlingen er skriftlig. Klagene sluttbehandles på komitèenes møter, men partene er ikke til stede og legger fram sine anførsler slik som for EMD. Mot Norge har det vært en del klager, men ikke så mange som for EMD. Dette skyldes nok 1) at klageadgangen i FN-systemet ikke er så kjent som EMD, 2) at FN-kom ikke avsier folkerettslig bindende dommer slik EMD gjør og 3) at EMK stort sett gir de samme rettighetene som SP. Hvorfor skal vi jur da bry oss om FN-konv? Jo, for det første fordi konv gir rettigheter som EMK ikke gir. For det andre er behandlingstida i FN-systemet kortere enn for EMD. Dette skyldes antakeligvis at antall totale saker er færre enn for EMD, selv om FNsystemet gjelder hele verden, mens EMK bare gjelder Europa.. Dette kan endre seg etter hvert som FN-konv blir bedre kjent, så her er det viktig å være tidlig ute. FN-kom`s uttalelser i klagene mot Norge er tatt inn i Lovdata. Alle konvensjonene har bestemmelser om at alle nasjonale effektive rettsmidler må være prøvd før saken kan bli behandlet av FN-kom. Imidlertid er det unntak hvis det haster å få iverksatt tiltak for å hindre kommende konv.brudd. Da kan komitèene på samme måte som EMD foreta en foreløpig vurdering av om det er reell risiko for konv.brudd og be Staten om å iverksette tiltak eller unnlate handlinger inntil saken er ferdigbehandlet. I praksis oppstår spm oftest i saker om oppholdstillatelse/asyl, hvor Staten vil sende vedk til hjemlandet før saken er ferdigbehandlet, og klageren anfører at det da er fare for konv.brudd. Samme person kan ikke klage samme forhold inn for flere av de int. overvåkingsorganene. Det finnes bestemmelser om dette i alle konvensjonene. Hvis man for eksempel har innklaget et forhold inn for EMD, kan ikke samme forhold innklages for en av FN-kom. Hvis derimot flere personer er parter i samme sak, kan hver person innklage saken for hvert sitt int.organ. Det skjedde bl.a i KRL-saken, hvor flere foreldre og barn hadde stevnet Staten for brudd på flere konv fordi de mente barna måtte følge obligatorisk kristen forkynning. Etter at saken var gått gjennom hele det norske rettsystem, sendte noen foreldre/barn klage til HRC, mens andre sendte til EMD. Klagen ble først behandlet av HRC, som enstemmig ga klagerne medhold. Saken tok lengre tid for EMD, både fordi det generelt er lengre saksbehandlingstid der, fordi Staten hadde flere formelle innsigelser, bl.a at saken allerede var behandlet av HRC og fordi behandlingen for EMD er grundigere enn for HRC. EMD behandlet saken i storkammer og ga klagerne medhold med en stemmes overvekt. Den norske dommeren stemte for at det ikke forelå noe konv.brudd.. De fleste klagene til FN-kom mot Norge er blitt avvist eller ikke gitt medhold, men en del klagere har også fått medhold, for eksempel en person som fikk avvist sin anke til LR uten begrunnelse, fått medhold i at det i slike tilfeller skal gis en skikkelig begrunnelse.
Spm er så hvilken jur. betydning dette har. Formelt sett avgir FN-kom bare uttalelser som ikke er folkerettslig bindende. Likevel har den norske stat i de fleste tilfeller rettet seg etter uttalelsene og foretatt det nødvendige for å rette opp konv.bruddet. Dette skyldes bl.a at Norge ønsker å drive en aktiv utenrikspolitikk og bruke konv som argument for endringer i andre land. Da vil ikke Staten risikere å bli møtt med innvendinger om at Norge selv ikke følger opp konv. Staten presiserer likevel at den ikke er folkerettslig forpliktet til å gjøre det, men at det gjøres fordi man ønsker å gjøre det. Et interessant spm er om det likevel i lengden fører til at det etableres en folkerettslig sedvaneregel om at statene er forpliktet til å følge FN-kom`s uttalelser. Det forutsetter jo at de involverte partene i lengre tid følger en regel som de mener de er forpliktet til. Kan en slik sedvaneregel unngås ved å si at man gjør det fordi man ønsker det og ikke fordi man er forpliktet? Eller er det indirekte en motytelse for å kunne delta aktivt i det internasjonale samfunn? Hva er hensikten med å ratifisere en konv hvis man ikke retter seg etter uttalelsene fra det int overvåkingsorganet? Diktaturstater gjør det av grunner som Norge ikke bekjenner seg til. Konvensjonene har bestemmelser om å si opp konv. Hvis en stat ikke retter seg etter overvåkingsorganet, bør den vel si opp konv? Rettskildemessig kan man også resonnere slik: Staten har forpliktet seg til å følge konv., men noen ganger vil uttrykk og formuleringer i konv være uklare og må tolkes. På samme måte er det med nasjonale lover som forplikter enkeltpersoner og som til og med kan være straffesanksjonert. Lovene er også uklare og må tolkes. Det er derfor det er behov for jurister mange jurister. Når vi tolker en lov, trekker vi inn andre rettskildefaktorer som lovforarbeider, etterarbeider, rettspraksis, reelle hensyn osv., og vi kommer til et tolkingsresultat: Loven må forstås slik og slik. Da er det den fortolkete loven som forplikter enkeltborgerne, og de kan risikere sanksjoner hvis de ikke retter seg etter tolkingen, selv om de i utgangspunktet bare er forpliktet til å følge loven. Med loven menes ikke bare lovens tekst. På samme måte er det med mrkonv. Vedk kom må fortolke dem ut fra konvforarbeider, andre FN-organers vedtak og uttalelser, særlig Generalforsamlingen og den internasjonale domstol i Haag, manglende protest fra vedk stat på slike vedtak/uttalelser, andre staters oppfatning, int. sedvane, reale hensyn osv. Til slutt vil det foreligge et fortolkingsresultat. Da er det den fortolkete konvensjonen som forplikter Staten. På samme måte som HR er det høyeste organ til å tolke de nasjonale lovene, er FN-kom de høyeste organene til å tolke konv. Hvis en konv skal kunne få reell betydning, må FN-kom`s tolking være avgjørende. Ellers kunne statene hevde at vi forstår den på en annen måte enn FN-kom og derfor er vi ikke forpliktet til å følge kom`s tolking. I praksis har Staten rettet seg etter de avsluttende uttalelsene fra FN-kom i de ind klagesakene. EKS: I den såkalte Sjøliesaken hadde HRs flertall i plenum (Rt. 2002 s. 1618) frifunnet Sjølie for å ha kommet med rasediskriminerende uttalelser, bl.a. fordi HR mente at ordlyden i strl`s 135 ikke rammet følgende tale på Askim torg: Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker». Han ga i samme tale uttrykk for at følget var samlet for å hedre Rudolf Hess «for hans modige forsøk på å redde Tyskland og Europa bl.a. fra jødedommen under andre verdenskrig, ga uttrykk for at Adolf Hitler var følgets «kjære fører» og at de skulle følge i deres fotspor og «kjempe for» det følget tror på, «et Norge bygget på nasjonalsosialismen». Talen ble avsluttet med gjentatte «sieg Heil».»
De mosaiske trossamfunn og Antirasistisk Senter samt deres ledere følte seg krenket, bragte saken inn for FN`s Rasediskr.kom og fikk medhold i at det norske lovverket ikke ga tilstrekkelig beskyttelse mot rasediskriminering etter konvs art. 4 og 6. Staten godtok denne tolkingen av konv og forandret lovverket i samsvar med dette Spm er så hvilken vekt HR i praksis har tillagt uttalelsene fra FN-kom. Når det gjelder SP, har HR lagt stor vekt på uttalelsene i de ind. klagesakene, og det har til og med ført til store praktiske endringer i rettsystemet. Det beste og nyeste eks gjelder ankedomstolenes begrunnelsesplikt når de avviser en anke i straffesaker. Tidl ble det ikke gitt noen reell begrunnelse. I den såkalte Restauratørsaken uttalte HRC at det var i strid med SP art. 14 para 5 om ankerett, fordi den innebar et krav om begrunnelse også fra ankedomstolen. Da HR etterpå fikk saken til behandling, la den avgjørende vekt på HRC`s uttalelse. Selv om dette var i strid med strpl`s regel, og selv om SP art. 14 hadde noe uttrykkelig krav om begrunnelse, måtte SP gis forrang etter mrl, og det var HRC`s fortolkete SP som måtte legges til grunn jfr. Rt. 2005 s. 1764. HR sammenliknet betydningen av HRC`s uttalelser med EMD`s dommer og viste til forarbeidene til mrl, NOU 1993:18 side 88: «Selv om det her er et prinsipielt skille, er ikke den praktiske forskjell nødvendigvis så stor. Til illustrasjon nevnes at statene i praksis retter seg etter avgjørelser FN-komitéen har truffet i klagesaker, samtidig som det ikke finnes andre reaksjoner for å gjennomtvinge den rettslige forpliktelse etter EMK enn eksklusjon av den aktuelle stat fra Europarådet.» (78) Utvalget konkluderer så på side 89: «Som det fremgår, lar det seg ikke gjøre å slå fast noen almengyldig setning om den folkerettslige plikt til å følge konvensjonsorganenes tolkninger av en konvensjon. Det står imidlertid fast at organenes avgjørelser eller uttalelser normalt vil være rettskildefaktorer av betydelig vekt ved tolkningen av konvensjonene, også når tolkningen foretas av nasjonale myndigheter.» (79) Også departementet går inn på i hvilken grad det bør skilles mellom avgjørelser fra FNs menneskerettskomité og avgjørelser fra håndhevingsorganene etter EMK. Om dette uttales, jf. Ot.prp.nr.3 (1998 1999) side 69 70: «I tvilstilfelle bør en domstol legge en viss vekt på at FNs menneskerettskomité ikke treffer rettslig bindende avgjørelser (derfor kalles også komitéens konklusjoner i klagesaker for «synspunkter» («views»)) dersom det er spørsmål om å sette til side en norsk lovbestemmelse. Fra norsk side har man ellers så beskjeden erfaring med klagesaker for FNs menneskerettskomité, at det er for tidlig å si om det kan være andre grunner til å legge større vekt på avgjørelser fra håndhevingsorganene i Europarådet enn på synspunktene til FNs menneskerettskomité. I utgangspunktet har det imidlertid formodningen mot seg. Både Den europeiske menneskerettsdomstol og FNs menneskerettskomité er sammensatt av høyt kvalifiserte og uavhengige personer. Erfaring viser at synspunktene fra FNs menneskerettskomité i klagesaker har høy status.» (80) Endelig viser jeg til Justiskomitéens merknader, jf. Innst.O.nr.51 (1998 1999) side 6: «Komiteen vil understreke at inkorporeringa fører med seg ein ny rettsleg situasjon ut frå det overordna mål å styrkja enkeltmenneska si rettslege stilling. Det må difor sjåast som eit av føremåla med inkorporeringa at den skal påverke rettsutviklinga i Noreg i retning av å høyre på, og ha eit ope forhold til praksis ved Strasbourgdomstolen og andre internasjonale handhevingsorgan.... Komiteen vil framheve det overordna mål at norsk rettspraksis i størst mogeleg grad samsvarar med den til ei kvar tid gjeldande internasjonale tolkingspraksis.» (81) På denne bakgrunn finner jeg det klart at en konvensjonstolking foretatt av FNs menneskerettskomité må ha betydelig vekt som rettskilde. At avgjørelser i enkeltsaker truffet av FNs menneskerettskomité fra 1. januar 2004 kan gi grunnlag for gjenåpning på lik linje med avgjørelser av internasjonale domstoler, jf. straffeprosessloven 391 første ledd nr. 2, er ytterligere egnet til å understreke dette.
Deretter forandret LR og HR selv sin praksis og begynte å gi begrunnelse for sine ankenektelser. Spm er så hvilken vekt uttalelser fra andre FN-kom er blitt tillagt av HR. I den såkalte Dar-saken hadde CAT (se oversikten) bedt Staten om å avvente utsendelsen av en pakistansk offiser til CAT hadde fått behandlet klagen, fordi det kunne være risiko for at vedk kunne bli torturert i Pakistan. Staten fulgte ikke denne henstillingen. Saken ble forelagt HR, som kom til at Dar ikke hadde rettslig intr siden han i mellomtida hadde fått oppholdstillatelse i Norge. HR behandlet likevel spm om Staten var forpliktet til å følge henstillingen, men kom til at det ikke var tilfellet jfr Rt. 2008 s. 513. HR begrunnet det med at CAT`s henstillingsadgang ikke er nevnt i selve konv som Norge har forpliktet seg til å følge, men i CAT`s interne regler. Selv om tilsvarende henstillinger fra EMD anses bindende for Staten, skyldes det at EMD er en domstol som avsier bindende dommer, mens CAT ikke er det. Det er mulig at det også spilte en rolle at CAT ikke er inkorporert i mrl slik EMK er. CATs henstillinger har uansett ikke så stor trinnhøyde som EMD`s henstillinger. Et interessant spm oppstår hvis praksis fra ulike int. organer trekker i hver sin retning, dvs at et forhold anses som brudd på en konv av et organ, mens et annet organ ikke anser det som brudd på sin konv. Her forutsettes det at omtrent samme faktiske forhold er innklaget av to forskjellige personer til to ulike organ. Hvis for eksempel HRC og EMD hadde kommet til forskjellig resultat i KRL-saken, hva ville den jur. betydningen være. Jeg forutsetter nå at Staten er innstilt på å rette seg etter begge organer. Den ene konv går altså lengre i å beskytte enkeltindivider i forhold til Staten enn den andre konv. Staten er imidlertid bundet av begge konv. Selv om en konv ikke går så langt som den andre i å beskytte enkeltindivider, blir ikke Staten fritatt fra å følge begge, bare den ene. Vi kan sammenlikne med to lover eller to paragrafer som begge beskytter samme interesse, for eksempel forbrukere. Hvis et forhold ikke anses i strid med den ene, kan man likevel få medhold i at det er i strid med den andre. Det er derfor vi nedlegger prinsipale og subsidiære påstander. Men så kan vi tenke oss at mrkonflikten består mellom to enkeltpersoner, som påberoper seg hver sin mrkonv. For eksempel mener en person at en annen person har gjort eller sagt noe som er i strid med rase- eller kvinnediskrimineringskonv, mens den andre personen mener at det må tåles ut fra ytringsfriheten nedfelt i EMK og SP. Begge påberoper hver sine konv i det norske rettsystem, og den tapende part bringer saken inn for sin kom., for eksempel Rasediskrimineringskom, som kommer til at ytringene/handlingene er i strid med Rasediskr.konv. En tilsvarende sak mellom to andre personer blir bragt inn for HRC, som kommer til at ytringen er beskyttet av art. 19. Hva gjelder da? Meg bekjent er ikke dette blitt satt på spissen. Sjøliesaken? Antakeligvis skal det mye til at en slik konflikt oppstår i praksis, fordi alle de int. organene ikke vil nøye seg med bare å ta hensyn til sine rettigheter, men vurdere dem i forhold til andre interesser. Teoretisk er det likevel mulig at de kommer til forskjellig resultat, særlig hvis den ene saken behandles av Europasystemet, typisk EMD, og den andre av FN-systemet. Da kan det argumenteres med at EMD`s dommer må tillegges størst vekt, siden de er folkerettslig bindende og gjenstand for grundigere vurdering enn sakene i FN-systemet. Dette er likevel foreløpig en teoretisk problemstilling, selv om den kan være intellektuelt interessant. Problemet er imidlertid ikke så stort at det kan brukes som argument mot å ratifisere flere konv.
Concluding observations Hvert fjerde/femte år har den enkelte stat plikt til å sende en rapport til den enkelte komite om hvordan staten oppfyller konv`s enkelte art. Opprinnelig hadde komitèene lite annen info om forholdene i landet enn det staten selv ga. I noen tilfeller kunne enkeltmedlemmer av komitèen ha ytterligere info, for eksempel når medlemmet var fra landet selv. I andre tilfeller kunne komitèen oppnevne en spesialrapportør til å undersøke forholdene,( og i spesielle tilfeller kunne deler av komitèen selv reise til landet for å ha møter i utvalgte institusjoner/organisasjoner). Komitèene prøvde å stille kritiske spørsmål til representanter for statene som møtte på komitèsesjonene og utformet på denne bakgrunn concl obs om hva den synes var positivt og hva som var bekymringsfullt mht vedk`s stats forhold til konv. Etter hvert fant komitèene info grlaget utilfredstillende. De ønsket mer info uavhengig av statene selv og inviterte andre til å gi info, for eksempel Amnesty International, Human Rights Watch, Helsingforskomitèen osv. Etter at statene hadde sendt sine rapporter, skrev NGOène supplementary reports (skyggerapporter) til komitèene. Den norske stats rapporter er vanligvis grundige og etterrettelige på de emnene som tas opp. Derimot utelates av og til enkelte problematiske forhold, og hovedinnholdet i skyggerapportene gjelder som regel dette og ikke påpeking av direkte feil i det Staten har skrevet. I Norge samordner NGOène sine rapporter, og Advokatforeningens Mrutvalg har vært aktiv i dette arbeidet de siste fem årene og orienterer særlig om rel rettspraksis i Norge. På denne bakgrunn fikk statens representanter spørsmål som de måtte forberede å besvare. Møtene er åpne og NGOène og andre intr kan komme og høre på. Fra 2006 gis NGOène også mulighet til et kort møte med komitèene for å supplere skyggerapportene og svare på spørsmål fra komitèene. Adv. for. deltar på møtene i New York og Geneve i forkant av kom`s møte med Statens repre, som ikke er til stede på disse møtene. NGOènes info tillegges stor vekt av komitèene når de stiller spm til statens representanter. Grunnlaget for concl obs er derfor nå bedre enn det var tidligere. Det er i denne sammenheng at dere som studenter kan delta. Som medlemmer av NGOèr, for eksempel Amnesty International eller den nyopprettete norske avd av International Commission of Jurists (ICJ) kan dere være med på å skrive skyggerapporter om mr tilstanden i Norge og delta på møtene med FN-kom.- se oppl på organisasjoenes hjemmesider. Den jur betydningen i Norge av concl obs er todelt: 1) For det første kan concl obs om forhold i andre land enn Norge gi solid info om faren for brudd på konv i disse landene. Dette har betydning når utlendinger søker om opphold i Norge. Hvis vedk risikerer mrbrudd ved tilbakesendelse, vil også Norge bryte konv hvis vedk sendes tilbake - jfr. Derfor er det rel for norsk utl forv å skaffe seg info om andre lands forhold til konv. Concl obs er resultatet av en kontradiktorisk behandling, hvor vedk stat har hatt mulighet til å komme med info og tilbakevise evt påstander fra NGOène. Concl obs skulle derfor være mer pålitelige enn de fleste andre kilder. Likevel bruker ikke UDI`s Landinfo concl. obs i sitt arbeid på tross av at dette er påpekt av advokater. 2) For det andre kan concl obs gi veiledning om hvordan komitèene tolker konv på konkrete forhold i Norge. For eksempel har ØSK-komitèen uttalt at norske domstoler må anvende rettighetene i konv og ikke la være ved å henvise til at de er for uklare, slik HR gjorde i KRL-saken jfr Rt 2001 s. 1006 og concl obs av mai 2006. Dette var
ikke nødv.vis en kritikk av HR, men like mye av norske myndigheter som ikke hadde fulgt opp ØSK-konv gjennom lovgivning. Den aktuelle bestemmelsen i KRL-saken var art 13 om rett til utdanning, særlig 3 om plikten til å respektere foreldrenes frihet til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning i samsvar med deres (foreldrenes) overbevisning. Spm var om KRL-faget inneholdt deler med forkynning av kristendom som den beste tro, og som det ikke var mulig å bli fritatt fra, hvis barna hadde ikke-kristne foreldre. HR mente at det ikke var tilfellet, mens HRC og EMD`s flertall mente det motsatte. Siden det ikke er ind klagerett for ØSK, kunne ikke saken bli innklaget for ØSK-kom, men ØSK-kom ble oppmerksom på saken gjennom landrapporteringen og kommenterte den derfor. Dermed kan konkrete saker som har vært behandlet for domstolene i Norge, og som nevnes i landrapportene eller skyggerapportene som illustrasjon på den generelle rettstilstanden, bli indirekte behandlet av kom selv om det ikke er formell klagerett. General Comments Etter hvert har komitèene fått mye erfaring om hva som er problematisk ang. oppfyllelsen av konv gjennom ind klagebeh og de periodiske landrapportene. På bakgrunn av disse erfaringene er det utarbeidet mange GC om de ulike art og temaer. Dette er generelle kommentarer som ikke er begrenset til en klagesak eller til et land, slik concl obs er. Disse finnes på FN`s hjemmesider og nettopp også lagt inn i Lovdata. Eks? Hvilken rettskildemessig vekt skal disse tillegges? Skal slike utttalelser tillegges like stor vekt som uttalelser i ind klagesaker? FN`s Barnekomitè har avgitt til dels lange og ganske grundige generelle uttalelser, bl.a. om enslige, mindreårige asylsøkere. Den såkalte Ashok-saken (Rt. 2009 s.1261) gjaldt spm om det var i strid med BK art. å sende 13-årige Ashok tilbake til besteforeldrene på Sri Lanka, selv om han hadde blitt integrert i det norske samfunn og foreldrene var forsvunnet. HR hadde på forhånd bedt partene om å prosedere på hvilken rettskildevekt GC (nr. 6) skulle tillegges, men regj.adv valgte å ta lett på dette og i stedet konsentrere seg om tolkingen av GC. HR`s flertall gjorde det samme og ga Staten medhold i realiteten, dvs at det ikke var i strid med BK`s GC å sende Ashok tilbake til Sri Lanka. Spm om GC`s rettskildevekt ble dermed ikke satt helt på spissen, men HR`s flertall uttalte: (42) Det er ikke etablert noen individklageordning etter barnekonvensjonen. Staten har gjort gjeldende at uttalelsene fra komitéen derfor har mindre vekt. I Ot.prp.nr.93 (2008 2009) om inkorporering av kvinnediskrimineringskonvensjonen hvor kvinnediskrimineringskomitéen har kompetanse til å behandle individklager har departementet på side 32 noen betraktninger om betydningen av ulike typer uttalelser. Det heter her blant annet: «Tradisjonelt har det i menneskerettssamanheng vore vanleg å peike på at sjølv om konvensjonsorgana i FN ikkje på same måte som EMD gjer rettsleg bindande vedtak, skal det leggjast stor vekt på fråsegnene deira. Når statane godkjenner at desse organa har kompetanse til å handsame rapportar og klagesaker, må det innebere at fråsegnene deira skal respekterast. I vurderinga av kor stor vekt som skal leggjast på fråsegnene i ei konkret sak, må ein sjå på kva samanheng fråsegna er gitt i, kor klar ho er, og om ho er retta mot Noreg eller mot eit anna land, eller om det er ei generell fråsegn. Når det gjeld dei generelle tilrådingane som kvinnediskrimineringskomitéen kjem med, og som gir uttrykk for komitéens syn på korleis føresegnene i konvensjonen skal tolkast, må det truleg leggjast stor vekt på desse i ein reint folkerettsleg samanheng. Kva innverknad dei har i ei konkret norsk sak, vil kunne variere alt etter kor klar fråsegna er, og i kva grad den konkrete saka er identisk med dei situasjonane komitéen truleg har hatt for auge under utarbeidinga....»
(43) Jeg har merket meg at departementet i Ot.prp.nr.104 (2008 2009) om endringer i barnelova, på side 26 sier følgende om betydningen av barnekomitéens generelle merknader: «De generelle kommentarene som FNs barnekomité utgir er verdifulle retningslinjer for tolkingen og anvendelsen av konvensjonen. FNs barnekomité er det ekspertorgan som tolker barnekonvensjonen. Det bør derfor legges relativt stor vekt på disse uttalelsene ved tolking og anvendelse av konvensjonens bestemmelser i praksis.» (44) Man kan etter mitt syn ikke legge mer i dette enn at det formelle grunnlaget for at uttalelsen er avgitt, har en viss betydning for den vekt den skal tillegges. Det avgjørende vil likevel være hvor klart den må anses å gi uttrykk for overvåkingsorganenes forståelse av partenes forpliktelser etter konvensjonene. Særlig må man vurdere om uttalelsen må ses som en tolkingsuttalelse, eller mer som en tilråding om optimal praksis på konvensjonens område. Dernest må man vurdere om uttalelsen passer på det aktuelle faktum og rettsområde. Dette siste er av særlig betydning ved generelle uttalelser som ikke er knyttet til enkeltsaker eller landrapporter, og som derfor ikke har vært gjenstand for dialog mellom komitéen og den berørte staten. Siden GC var avgjørende i saken, kan det trekkes den slutning at det skal mye til å fravike en GC, dvs andre svært tungtveiende rettskildefaktorer må trekke i motsatt retning, for at konv skal kunne tolkes på en annen måte enn det Barnekom har uttalt. HR`s mindretall kom til samme konklusjon som flertallet, men har en mye mer grundig vurdering av GC`s rettskildevekt og kom til at GC er en avgjørende tolkingsfaktor. ØSK-kom har også avgitt mange GC. Behovet er stort, fordi mange av ØSK-konvs bestemmelser er vage og formålsangivelser. For eksempel art 11 om retten for enhver til en tilfredstillende levestandard for seg selv og sin familie, herunder tilfredstillende mat, klær og bolig, samt til stadig bedring av sine leveforhold og Art 12 om retten for enhver til den høyest oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk. Mange har med rette hevdet at det er umulig for domstolene å praktisere slike rettigheter. Derfor har ØSK-kom i samarbeid med andre eksperter prøvd å utforme noen mer konkrete minsterettigheter i GC. Dermed blir det mulig for domstolene å anvende dem i konkrete saker. Disse minsterettighetene er av en slik karakter at de stort sett vil være oppfylt i Norge. Selv om bestemmelsene er vage og bare formålsangitt, følger det likevel to klare rettigheter: 1) Rett til å bli behandlet og få rettighetene på en ikke-diskriminerende måte, for eksempel rett til basale helsetjenester for alle uavhengig av om lovlig opphold i Norge - jfr 2) Rett til at forholdene bedres i samme retning som formålet og ikke i motsatt retning av det som er formålet, dvs at tilbakeskritt mht til bolig og helse som hovedregel ikke godtas. Unntak ved naturkatastrofer og økonomiske krisetider. Dette er presisert nærmere i diverse GC. Norge er av denne grunn blitt kritisert i ØSK`s concl obs av mai 2006 for at det er blitt vanskeligere for økonomisk svaktstilte å skaffe seg bolig enn det var tidligere. ØSK peker i den forbindelse på at staten har godtatt privatisering av de kommunale leiegårdene og opphevet husleieregulering. ØSKkomitèen har påpekt at forpliktelsen om stadig forbedring innebærer et forbud mot å gå i motsatt retning, d.v.s. å forringe forpliktelsene, f.eks. ved ny lovgivning, omprioritering av ressurser, omorganisering, nye finansieringsordninger eller eksperimentering ( jfr. General Comment No. 3 9 og No. 14, særlig 48).
Spm om helseforpliktelsene faktisk er blitt svekket gjennom de si9ste årenes helsereformer. (Spm om å kutte dette) Dette gjelder særlig helseforetaksreformen i 2001, som innførte bedriftsøkonomiske prinsipper i helsesektoren. Fokuset har vært effektivitet, d.v.s. å få mer helse ut av hver krone. Myndighetene har forsikret at helsetilbudene ikke skulle bli dårligere. Tvertimot er det argumentert med at reformene har vært nødvendige for å gi bedre helsetilbud, og at dette har vært en hovedmålsetting med reformen. Helsepersonell og pasientorganisasjoner har imidlertid rapportert om risiko for dårligere oppfyllelse av helseforpliktelsene på flere områder, særlig for eldre. Effektivitetskravet kan føre til større tidspress på helsepersonellet, som får håpløse tidsrammer i arbeid med pasientene, og som dermed lettere kan gjøre feil. Ved tidspress er særlig faren for feilmedisinering stor. Det kan også bli for liten tid til etterutdanning og rapportering og oppfølging av feil. Mange av de dyktigste og mest samvittighetsfulle sykepleiere og leger orker ikke mer, blir sykmeldte og slutter. Likevel har myndighetene ikke foretatt noen evaluering av om de enkelte helseforpliktelser er blitt bedre eller dårligere oppfylt. Siden det er en konvensjonsforpliktelse at helseforpliktelsene ikke skal svekkes, vil Staten ha en plikt til å undersøke om nettopp det skjer i etterkant av helsereformer. Et sterkt fokus på økonomi kan føre til at ivrige ledere/ansatte blir fristet til kreativ diagnoseklassifisering og andre «smarte» løsninger. Saken ved Sykehuset Asker og Bærum reiser spørsmål om regnskapsprinsippene kan være en medvirkende årsak til at innkallingene av pasienter ble utsatt, og det bør vurderes hvilke virkemidler som er nødvendige for å unngå gjentakelser. Statens menneskerettslige plikt til å lage system som kan forhindre slike «smarte» løsninger, er særlig sterk fordi et mangelfullt system kan føre til at pasienter får forkortet sin levetid betydelig, slik det skjedde ved Sykehuset Asker og Bærum. En forsømmelse på dette punkt vil derfor ikke bare være i strid med ØSK art. 12, men også i strid med retten til liv - den mest fundamentale menneskerett nedfelt i flere konvensjoner. Avslutning De to siste mr- konvensjonene er foreløpig ikke ratifisert av Norge se oversikten. Tidligere var Norge et av de første landene til å ratifisere mr-konvensjonene. Ville være et foregangsland. I de siste årene Norge mer tilbakeholden. Ser at ratifisering kan føre til kritikk av forhold i Norge, og at Norge må endre lover eller praksis for å oppfylle de int. forpliktelsene. Skyldes dels at FN-komitèene tolker konv på en annen måte enn norske mynd forventet da konv ble ratifisert. Int godtatt at mr-konv må tolkes dynamisk, dvs hvis rettsopfatningene har endret seg i de fleste land siden konv ble vedtatt, blir konv tolket i samsvar med dette. Eks?
Kritikk av Norge har også økt fordi komitèene nå får uavhengig info fra NGOène om forholdene i Norge i motsetning til tidligere da den ves info kom fra staten selv. Statens repre har hevdet at NGOènes info er ensidig og til dels feilaktig, men at den likevel blir kjøpt av komitène. Statene gis imidlertid all mulighet til å imøtegå info, men har nok ikke lagt like mye arbeid i dette som i de individuelle klagesakene. Pdas vil UD gjerne påvirke forhold i andre land ved å vise til at de må overholde deres int forpliktelser. Da er det viktig at Norge ikke kan kritiseres for å være tilbakeholden med selv å følge opp arbeidet med mr. Ført til et dilemma og motsetningsforhold i regjeringsappararet mellom DU pdes og enkelte fagdepartement, bla Jd pdas. Hvordan rettsutviklingen av mr i Norge vil fortsette er usikkert. Dere har muligheten til å delta og påvirke dette. Lykke til!