Selskapets adgang til avkortning i forsikringserstatningen

Selskapets adgang til avkortning i forsikringserstatningen Reaksjonsterskel og reaksjonsmønster i tingsskadeforsikring Kandidatnummer: 668 Leveringsfrist: 25.11.2016 Antall ord: 15481

Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING... 1 1.1 Rettskilder... 2 1.2 Avgrensninger... 3 1.3 Identifikasjon... 3 1.4 Videre fremstilling... 5 2 REAKSJONSTERSKELEN... 6 2.1 Innledning... 6 2.2 Fals generelle regel grov uaktsomhet... 7 2.2.1 Grov uaktsom fremkallelse... 10 2.2.2 Brudd på rednings og varslingsplikt... 12 3 MER ENN LITE Å LEGGE TIL LAST... 16 3.1 Om begrepet... 16 3.2 Brudd på sikkerhetsforskrifter... 17 3.3 Brudd på opplysningsplikt ved tegning... 20 4 SIMPEL UAKTSOMHET... 23 4.1 Om begrepet... 23 4.2 Endring av risiko 4-6... 24 4.3 Endring av risiko 4-7... 27 5 UNNTAK 4-13 OG UTILREGNELIGHET... 30 6 OPPSUMMERING... 32 7 REAKSJONSMØNSTERET... 34 7.1 Innledning... 34 7.2 Skjønnsmomentene i 4-9 og 4-10... 35 7.3 Særlig om brudd på sikkerhetsforskrifter... 38 7.4 Særlig om brudd på opplysningsplikten... 40 7.5 4-6... 42 7.6 4-7... 43 7.7 Forsett - 4-12... 45 8 OPPSUMMERING... 48 i

LITTERATURLISTE... 49 ii

1 Innledning Det karakteristiske med forsikringsavtaler er at selskapet påtar seg et ansvar for risiko mot en premie. Det finnes ulike forsikringstyper, men oppgaven her tar for seg tingsskadeforsikring unntatt ansvarsforsikring. Forutsetningene for selskapets ansvar finnes i Forsikringsavtaleloven (heretter referert til som Fal.) kapittel 4. Når disse forutsetningene blir brutt, oppstår spørsmålet om og hvordan selskapet kan reagere. Oppgaven handler om selskapets adgang til å reagere. Selskapet kan blant annet reagere med en avkortning i forsikringserstatningen. Avkortning innebærer en nedsettelse av selskapets ansvar, som gjenspeiler seg i erstatningsutbetalingen. Bestemmelsene i Fal. kapittel 4 inneholder ulike forutsetninger for selskapets ansvar. Lovens 4-2 omhandler feilaktige opplysninger som er gitt ved tegning. Lovens 4-9, 4-6 og 4-7 omhandler fremkallelse av forsikringstilfellet. Lovens 4-10 handler om forsømmelse av handlingsplikt. Ifølge Fal. kan avkortning foretas dersom sikrede har overtrådt bestemmelsene i kapittel 4. Hvem som skal anses som sikrede er definert i Fal 1-2 bokstav (c). Jf. Fal. 1-2 bokstav (c) er sikrede «den som etter forsikringsavtalen vil ha krav på erstatning eller forsikringssum.». I tillegg til sikredes handlinger, åpner Fal. for at andres handlinger kan føre til avkortning. Det gjelder personer sikrede kan identifiseres med, se nedenfor i punkt 1.3. Videre i oppgaven blir det kun brukt begrepet sikrede. Sikrede omtales også som han. Sikrede må ha overtrådt bestemmelsene i Fal. kapittel 4, og ha utvist en viss skyld for at selskapet skal ha adgang til å reagere. Skyldkravet er varierende i bestemmelsene, noen krever at sikrede må ha utvist grov uaktsomhet, mens i andre bestemmelser kan det være nok at sikrede ha overtrådt den med simpel uaktsomhet. Forsettlig fremkallelse av forsikringstilfellet strider dessuten mot forsikringens karakter. Skadeforsikring forsikrer mot de uventede og tilfeldige skader. 1 Sikredes egen forsettlig fremkallelse er verken tilfeldig eller uventet for han selv. Det er naturlig at selskapet er uten ansvar når forsikringstilfellet er fremkalt forsettlig. Det finnes ett unntak fra dette utgangspunktet, som er hjemlet i Fal. 4-12, og blir behandlet i punkt 3.7 under reaksjonsmønsteret. I tillegg oppstilles selskapets plikt til å si fra om at det vil bruke sine rettigheter i Fal. 4-14. Hvis selskapet mener at det har grunnlag til å avkorte, skal selskapet gi forsikringstager eller sikrede skriftlig beskjed. 2 I tillegg til reklamasjonsplikten har selskapet også informasjons- 1 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 142 2 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 190 1

plikt. Selskapets informasjonsplikt innebærer at sikrede eller forsikringstageren skal få orientering om klagemulighetene. 3 Med begrepet klagemulighetene siktes det i 4-14 tredje punktum til adgang til nemndsbehandling eller eventuelt til andre muligheter for å få saken prøvd utenfor domstolene. Har selskapet forsømt pliktene sine i Fal. 4-14 er det helt avskåret fra avkortning. Dette er illustrert i FSN 1989: «Selskapet har ikke gjort sikrede oppmerksom på retten til å kreve nemndsbehandling, jfr. FAL 4-14. Selskapets rett til å kreve avkortning må derfor under enhver omstendighet være tapt.» 4. Fal. 4-14 kommer til anvendelse ved brudd på alle forutsetningene for selskapets ansvar i kapittel 4. Alle kursiveringer i oppgaven er foretatt av meg, med mindre det er i sitats form. 1.1 Rettskilder Utgangspunktet for oppgaven er i Forsikringsavtaleloven av 1989, 16.juni nr. 69. I tillegg til Fal. blir forarbeidene brukt som rettskilde. Det er to sentrale forarbeider på oppgavens tema. Disse er NOU 1987:24 Lov om avtaler om skadeforsikring og Ot.prp. nr. 49 (1988-1989) Om lov om forsikringsavtaler m.m. Nemndspraksis blir også en viktig rettskilde. Det finnes omfattende nemndspraksis fra Finansklagenemnda og Avkortningsnemnda. Det finnes lite rettspraksis om selskapets adgang til avkortning, derfor er nemndspraksis en viktig rettskilde på oppgavens område. Forarbeidene forutsetter dessuten at nemndspraksis skal være normgivende. Ot.prp. nr. 49 påpekes det at «Lovutkastet har i større utstrekning enn gjeldende lov lagt opp til et skjønnsmessig reaksjonsmønster overfor brudd på opplysningsplikten, overtredelse av sikkerhetsforskrifter og andre brudd på reglene om forutsetningene for selskapets ansvar. [ ] Videre må reaksjonssystemet ses i sammenheng med den nemndbehandlingen av tvister utkastet legger opp til. Behandlingen her vil være billigere og raskere for begge parter enn om konflikten skulle blitt løst gjennom vanlig domstolsbehandling. Det må dessuten antas at nemnda etterhvert vil utvikle en praksis som vil kunne være normgivende for saksbehandlerne i selskapene.». 5 Ifølge Bull viser praksis «at AKN søker å legge til rette for en retningsgivende praksis, i den forstand at det legges stor vekt på hvordan tilsvarende saker er løst tidligere, eventuelt om en konkret sak adskiller seg fra tidligere behandlede saker på vesentlige punkter.». 6 3 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 204 4 FSN 1989 på s. 3 5 Ot. Prp. Nr. 49 (1988 1989) s. 27 6 Bull (2008) s. 357 2

1.2 Avgrensninger I oppgaven blir kun forbrukerforsikringer behandlet, og det avgrenses mot avkortning i tingsskadeforsikring. Svik ved oppgjør og tegning fører som hovedregel til at sikrede mister all rett til erstatning. Sikrede mister retten til erstatning ikke bare for den brutte forsikringsavtalen, men for alle inngåtte forsikringsavtaler med selskapet. Særspørsmål som oppstår ved svik behandles derfor ikke. I tillegg til avkortning, kan selskapet ha rett til å si opp forsikringsavtalen med sikrede dersom han har brutt ansvarsforutsetningene. Oppgaven omhandler avkortning i forsikringserstatningen og oppsigelse faller derfor utenfor. 1.3 Identifikasjon Som nevnt ovenfor, kan selskapet avkorte overfor sikrede dersom han har brutt forutsetningene for selskapets ansvar i Fal. kapittel 4. Dersom noen andre enn sikrede har brutt disse forutsetningene, kan det oppstå spørsmål om sikrede kan identifiseres med han. Dersom sikrede kan identifiseres med personen som har overtrådt bestemmelsene i Fal. kapittel 4, vil det vurderes som om det var sikrede selv. Identifikasjonsspørsmålet er mest relevant i skadeforsikring. I Fal. kapittel 4 regulerer 4-11 «adgangen til identifikasjon når en annen enn sikrede bryter forutsetningene for selskapets ansvar i henhold til lovens kapittel 4 og ved brudd på opplysningsplikten i 8-1.». 7 Ifølge forarbeidene til Fal. 1989 inneholder Fal. 4-11 «en generell regulering av spørsmålet om i hvilken grad sikrede må tåle at selskapet reagerer med nedsettelse av erstatningen eller full ansvarsfrihet etter reglene i kapittel 4 fordi andre personer har forsømt seg.». 8 Bestemmelsens første ledd fastslår som utgangspunkt at identifikasjon mellom sikrede og «sikredes slektninger, hjelpere og andre liknende personer som sikrede har tilknytning til.» 9 kan ikke avtales. Bestemmelsens andre ledd åpner likevel adgangen til identifikasjon mellom sikrede og personer nevnt i første ledd. Fal. 4-11 andre ledd, bokstavene (a) og (b), gir selskapet adgang til å avtale identifikasjon i to hovedtilfeller. Disse er ved forsikring av motorvogn og lignende, jf. 4-11 bokstav (a), og ved forsikring av bolig, jf. 4-11 bokstav (b). Bestemmelsens andre ledd, bokstav (a) åpner for identifikasjon mellom sikrede og personer som med sikredes samtykke er ansvarlig for forsikringsgjenstanden. Bokstav (b) åpner for identifikasjon mellom 7 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 166 8 Ot.prp.nr.49 (1988-1989) s.69 9 Fal. 4-11 første ledd 3

sikrede og sikredes ektefelle eller andre personer som lever sammen med sikrede i et fast etablert forhold. Bestemmelsens tredje ledd gjelder forsikring tilknyttet næringsvirksomhet og faller derfor utenom. Identifikasjon kan ikke finne sted for personer nevnt i Fal. 7-1 og 7-2. Disse personene kan være ektefelle, samboer, medlem av fast husstand, eiere av den forsikrede gjenstanden, panthavere, andre med sikkerhetsrett og ny eier ved eierskifte. 10 Disse personene har som oftest sin egen interesse sikret under forsikringsavtalen i tillegg til forsikringstageren, og kalles medforsikrede. 11 10 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 241 11 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 242 4

1.4 Videre fremstilling Videre skal jeg gjøre rede for hvilke vilkår som må være oppfylt før selskapet kan reagere med en ansvarsnedsettelse som avkortning. Dette kalles reaksjonsterskelen. Det vil bli gjort rede for hvilke vilkår i reaksjonsterkselen må være oppfylt før selskapet kan avkorte i erstatningen. Jeg begynner først med å gjøre rede for de generelle bestemmelsene. Deretter skal jeg gå nærmere inn på de særskilte vilkår i reaksjonsterskelen og bestemmelsene som forutsetter dem. Etter en oppsummering av vilkårene i reaksjonsterskelen, skal jeg gjøre rede for reaksjonsmønsteret, det vil si innholdet i reaksjonen. Reaksjonsmønsteret innebærer ulike skjønnsmomenter som det skal tas hensyn til ved en vurdering av avkortningens størrelse. Først skal jeg gjøre rede for skjønnsmomentene som er felles for de ulike bestemmelsene. Deretter skal jeg gjøre rede for særbestemmelser for reaksjonsmønsteret der de finnes. Deretter skal jeg kort behandle forsett og unntaket i Fal. 4-12. Helt til slutt skal vurderingsmomentene i reaksjonsterskelen oppsummeres. 5

2 Reaksjonsterskelen 2.1 Innledning Når selskapet foretar en avkortning, reagerer det på et brudd på forutsetningene for ansvar. Forutsetningene for selskapets ansvar er hjemlet i Fal. kapittel 4. Begrepet reaksjonsterskel handler om når selskapet kan reagere med avkortning, og inneholder vilkår som må være oppfylt før selskapet kan reagere. Noen av disse vilkårene er generelle og gjelder for de fleste bestemmelsene i Fal. kapittel 4, men samtidig har noen bestemmelser særskilte vilkår. Reaksjonsterskelen kommer til anvendelse når sikrede har forsømt pliktene som Fal. oppstiller. Det må med andre ord foreligge brudd på ansvarsforutsetningene i Fal. kapittel 4. Et generelt vilkår for bestemmelsene i Fal. kapittel 4 er at sikrede må ha utvist en viss skyld ved bruddet. Bestemmelsene forutsetter ulike grader av skyld. Noen forutsetter grov uaktsomhet, mens andre bestemmelser forutsetter for eksempel at sikrede er kun lite å legge til last. Skyldgrad er med andre ord et av vilkårene som går under reaksjonsterskelen. I tillegg til skyldgrad, er også årsakssammenheng et vilkår i reaksjonsterskelen. Selskapet kan ikke avkorte ved brudd på ansvarsforutsetningene i Fal. kapittel 4, dersom bruddet ikke førte til det aktuelle forsikringstilfellet. Flere av bestemmelsene i kapittel 4 har i tillegg til skyldgrad og årsakssammenheng også sine egne særvilkår. Disse vil bli behandlet nedenfor. 6

2.2 Fals generelle regel grov uaktsomhet Fal. oppstiller en generell regel for reaksjon ved fremkallelse, som er hjemlet i Fal. 4-9. Utgangspunktet er at sikrede er vernet mot reaksjon ved brudd som han har forårsaket med simpel uaktsomhet. Forarbeidene forutsetter at dette er et hovedprinsipp i Fal. Uttalelsene i NOU 1987: 24 illustrerer dette: «Når sikrede har medvirket til at det inntreffer et forsikringstilfelle er hovedprinsippet i FAL at sikrede skal være beskyttet mot sin egen uaktsomhet, såfremt den ikke går ut over de feil og forsømmelser som alle kan begå i dagliglivet. Bare hvis sikrede har utvist forsett eller grov uaktsomhet, kan selskapet fralegge seg ansvaret, helt eller delvis.» 12. Jf. Fal 4-9 er vilkåret i reaksjonsterskelen at sikrede må ha utvist grov uaktsomhet for at selskapet skal kunne reagere. Hverken lovteksten eller forarbeidene til Fal. har forsøkt å forklare innholdet av begrepet «grov uaktsomhet». 13 Derimot finnes det rettspraksis om hva som ligger i begrepet. Bull mener at Rt. 1989 s. 1318 (Advokat) danner et naturlig utgangspunkt, «.. fordi den søker å sette ord på selve uaktsomhetsvurderingen.». 14 I denne saken ble en advokat ansett for å ha utvist grov uaktsomhet ved å ikke sørge for at testators ektefelle fikk kunnskap om testamentet etter arveloven 7. Ifølge dommen skal en grov uaktsom oppførsel representere et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte. Videre er det presisert i dommen at «[d]et må dreie seg om en opptreden som er sterkt klanderverdig, hvor vedkommende altså er vesentlig mer å klandre enn hvor det er tale om alminnelig uaktsomhet.». 15 Uaktsomhetsvurderinger er ikke begrenset til forsikringsrettens område. Behov for å vurdere om det foreligger grov uaktsomhet, oppstår også blant annet på skadeerstatningsrettens og strafferettens område. Felles betegnelse på grov uaktsomhet, er en klanderverdig opptreden som avviker fra det som oppfattes som en alminnelig opptreden. På skadeerstatningsrettens område legges det vekt på likegyldighet ved uaktsomhetsvurderingen. Lødrup påpeker at «[e]r handlingen preget av likegyldighet overfor omgivelsene, bidrar det til at den stemples som grovt uaktsom.». 16 På strafferettens område er grensen mellom forsett og grov uaktsomhet viktig. Forsett vil normalt bety en større straff enn grov uaktsomhet. Andenæs viser til avgrensningen av forsett ned mot bevisst uaktsomhet, med Rt. 1980 s.979. Han har gjengitt et avsnitt dommen på s. 12 NOU 1987:24 s. 78 13 Bull (2008) s. 330. 14 Bull (2008) s.331. 15 Rt. 1989 s. 1318 på s. 1322 16 Lødrup (2009) s. 127 7

980, og har gjort en kursivering på ordene «bevisst tatt en risiko». Videre i avsnittet står det: «Dette er ikke forsett, men såkalt bevisst uaktsomhet,». 17 Denne bevisstheten ved handlinger gjenspeiles også på forsikringsrettens område. Der er skillet mellom bevisst og ubevisst uaktsomhet viktig; «det vil lettere anses som grovt uaktsomt dersom man bevisst «tar en sjanse».». 18 Skillet mellom bevisst og ubevisst uaktsomhet er et viktig moment ved vurderingen om det foreligger grov uaktsomhet eller ikke. Ifølge forarbeidene har sikrede fremkalt forsikringstilfellet grovt uaktsomt når han bevisst tar en risiko for at forsikringstilfellet kan inntreffe, eller når han burde vært klar over det. 19 Rt. 1975 s. 50 illustrerer grov uaktsomhet der sikrede «tok en sjanse». Dommen handler om et branntilfelle som oppstod da sikrede tente i peisen for at det nylakkerte gulvet skulle tørke fortere. Gulvet var lakkert med en brannfarlig lakk og mest sannsynlig ble dampene fra lakken antent av glødene fra peisen. Retten mener at sikrede burde vært kjent med at lakker kan være ildsfarlige. Ved å tenne i peisen tok sikrede en sjanse på at det ikke skulle begynne å brenne. Retten bygger på at sikrede er en håndverker som har eid over 50 hus og «kan da ikke godta at han ikke skulle være kjent med at visse lakker kunne være meget ildsfarlige.» 20. Retten legger også vekt på at «hans opptreden ikke skyldes en øyeblikkelig uoppmerksorahet eller glemsomhet», og videre at «[j]eg er da ikke i tvil om at hans forhold må anses som grovt uaktsomt.». 21 Retten kom fram til at sikredes forhold må anses som grovt uaktsomt. Det er med andre ord ikke lagt vekt på sikredes handling alene. Aktsomhetsvurderingen er en helhetsvurdering av situasjonen. Retten la vekt på sikredes kompetanse som håndverker og at sikrede har eid over 50 hus. En håndverker som eier mange hus, burde ha kjent til at damp fra lakk kan være brannfarlig. I tillegg til sikredes kompetanse, må sikredes handlinger tas inn i aktsomhetsvurderingen. Sikredes handlinger ble ansett som klanderverdige. «Om han så er gått i gang med arbeidet uten i det hele tatt å se på lakkboksen som var utstyrt med en særdeles iøynefallende advarsel, kan det ikke unnskylde ham. [ ] Jeg bygger også på at lakken hadde en meget sjenerende lukt. noe som i seg selv skulle innebære en advarsel om at det var grunn til å omgås den med forsiktighet. [ ] I denne tid har han fyrt i peisen for at lakken skulle tørke fort, og deretter gikk han fra arbeidet uten å lufte ut og uten å sørge for at peisen var slukket.» 22 Knoph presiserer det at «[p]å mange områder kreves det særlige kvalifikasjoner eller gjelder det særlige sikkerhetsforskrifter. Og gir man seg ut på et slikt område, må man være forberedt 17 Andenæs, Androsen (2008) s. 43 18 Brynhildsen, Lid og Nygård (2014) s. 145. 19 NOU 1987:24 s. 100 20 Rt. 1970 s. 50 på s. 53 21 Rt. 1970 s.50 på s. 54 22 Rt. 1970 s. 50 på s. 54 8

på å bli målt med en målestokk som gjelder der.». 23 Dette gjelder der en profesjonell person opptrer uaktsomt i en profesjonell sammenheng. Dommen overfor illustrerer også at sikredes profesjonelle kompetanse kan bli lagt til grunn ved uaktsomhetsvurderingen. Et annet moment i grov uaktsomhetsvurdering er om hvilke handlingsalternativer var tilgjengelige for sikrede. Det er et viktig punkt å se hen til i hvilken utstrekning sikrede hadde mulighet til å handle annerledes. 24 I tillegg kan sikredes selvforskyldte beruselse spille en rolle i vurderingen om hans handlinger skal anses som grovt uaktsomme. Det er et tungtveiende moment ved grov uaktsomhetsvurderingen. En handling foretatt i beruset tilstand vil lett kunne vurderes som grovt uaktsom. 25 Ifølge Bull kan handlinger som er forsvarlig å utføre i edru tilstand bli grovt uaktsomme når de foretas i beruset tilstand. 26 Andre handlinger kan lett bli grovt uaktsomme fordi edrue mennesker ville aldri ha foretatt den type handling. 27 Momentene for reaksjonsmønsteret som er oppstilt i Fal 4-9 andre ledd vil også være relevante i vurderingen om det foreligger grov uaktsomhet. 28 Disse momentene er skyldgrad, skadeforløp, selvforskyldt rus og forholdene ellers. 23 Knoph (2009) s. 427 24 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 145 25 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 145 26 Bull (2008) s. 331 27 Bull (2008) s. 331 28 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 145 9

2.2.1 Grov uaktsom fremkallelse Fal. 4-9 regulerer selskapets adgang til avkortning der sikrede har fremkalt forsikringstilfellet ved grov uaktsomhet. Bestemmelsen regulerer de situasjoner hvor sikrede kan bebreides for at forsikringstilfellet er inntruffet, men hvor han likevel ikke har overtrådt noen av de forbud eller påbud som forsikringsvilkårene oppstiller. 29 Vilkårene i reaksjonsterskelen i Fal. 4-9 andre ledd er at sikrede har fremkalt et forsikringstilfelle, og at han må ha gjort det grovt uaktsomt. Sammensatt krever disse vilkårene årsakssammenheng mellom den grove uaktsomheten og skaden, det fremkommer også direkte av ordet fremkalt. 30 Først når disse vilkårene er oppfylt, kan selskapet reagere med avkortning i forsikringserstatningen. I FinKN 2015 239 ble sikredes handlinger ansett som grovt uaktsomme. Sikredes låve ble totalskadet i brann etter at sikrede hadde jobbet med en vinkelsliper inne på låven. Nemnda mener at den mest sannsynlige årsaken til brannen er gnister fra vinkelsliperen. Sikrede mente at brannårsaken ikke var tilstrekkelig kartlagt, og at han uansett ikke skal kunne anses for å ha opptrådt grovt uaktsomt. Ifølge sikrede tok han ut støpslet og tok med seg vinkelsliperen da har forlot stedet. Nemnda bemerker: «Arbeidet fant sted på en gammel trelåve som er lett antennelig og som derfor også tilsier at området sikres før arbeidet begynner. Sikrede opplyser at han ikke hadde sikret området med tilstrekkelig brannslukningsmateriell før han startet arbeidet, og at området hvor han brukte sliperen verken var ryddet for brennbart materiale eller kostet. Videre opplyser han at han ikke kontrollerte om det var glør som ulmet før han forlot stedet. Disse tiltakene kunne enkelt vært foretatt og ville antagelig ha hindret brannen. Hensett til den betydelige brannrisikoen mener nemnda manglende sikring og kontroll må regnes som grovt uaktsomt.». 31 Ved uaktsomhetsvurderingen har nemnda lagt sikredes handlingsalternativer til grunn. Ifølge Brynildsen, Lid og Nygård kommer Fal. 4-9 også til anvendelse i de tilfeller der sikrede grovt uaktsomt har øket skaden, selv om han ikke har fremkalt selve forsikringstilfellet. 32 Et annet vilkår i reaksjonsterskelen er at det må foreligge årsakssammenheng mellom grov uaktsom fremkallelse og den inntrådte skaden. Bevisbyrden for at sikrede har fremkalt forsikringstilfellet ved grov uaktsomhet er pålagt selskapet. 33 Det antas at beviskravet er tilstrekkelig oppfylt når det foreligger alminnelig sannsynlighetsovervekt, likevel vil det trolig i praksis 29 Selmer (1990) s. 87 30 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 148 31 FinKn 2015 239 på s. 1 32 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 144 33 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 148 10

kreves noe større sannsynlighetsovervekt der det er tale om sterkt klanderverdig forhold. 34 Beviskravet fremkommer sjeldent i praksis, men det er naturlig at det kreves strengere bevisovervekt desto grovere uaktsomheten er. 34 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 148 11

2.2.2 Brudd på rednings og varslingsplikt Fal. 4-10 regulerer sikredes plikt til å avverge og gi melding om forsikringstilfelle, dette blir kalt for rednings- og varslingsplikt. Redningsplikten innebærer at sikrede har en plikt til å forhindre eller begrense skaden. Varslingsplikten innebærer at sikrede skal uten ugrunnet opphold melde fra om en oppstått skade. Etter ordlyden i Fal. 4-10 første ledd er plikten begrenset til «det som med rimelighet kan ventes for å avverge eller begrense tapet». Det vil si at sikrede har ingen absolutt plikt til å iverksette redningstiltak. 35 Redningsplikten oppstår først i situasjoner der det er mulig og rimelig for sikrede å foreta redningshandlinger. Vilkår for at plikten skal oppstå er at det må være en overhengende fare for at et forsikringstilfelle vil inntre. I tillegg har sikrede en redningsplikt der et forsikringstilfelle er allerede inntruffet. Ved allerede inntruffet forsikringstilfelle innebærer redningsplikten at sikrede må forhindre at skaden utvikler seg. 36 Reaksjonsterskelen er hjemlet i Fal. 4-10 fjerde ledd. For at selskapet skal kunne avkorte ved brudd på rednings eller varslingsplikt, må forsømmelsen av plikten ha skjedd enten forsettlig eller ved grov uaktsomhet. Fal. 4-10 er en videreføring av 52 i Fal. 1930, og det er kun «sikredes forsettlige eller grovt uaktsomme forsømmelser som kan medføre en reaksjon fra selskapet (jfr. FAL (1930) 52 annet ledd).». 37 «Alminnelig avtalerettslig lojalitetsplikt tilsier at en part har plikt til å begrense den annen parts tap / utgifter dersom dette kan skje uten for store oppofrelser». 38 Redningsplikten bærer preg av et lojalitetsforhold mellom sikrede og forsikringsselskapet. Den tar også sikte på å beskytte både sikredes og selskapets økonomiske interesser. Redningsplikten må ses i sammenheng med Fal. 6-4. Ifølge 6-4 første ledd har selskapet et erstatningsansvar overfor sikrede, for tap som «.. er påført under forhold som nevnt i 4-10, når hensikten med tiltakene var å avverge eller begrense tap som faller inn under forsikringen,». Sammenhengen mellom Fal. 6-4 og 4-10 illustrerer lojalitetsforholdet i avtalen. Med at sikrede foretar en redningshandling kan det tjene både selskapet og sikrede. Forarbeidene begrunner Fal. 6-4 slik: «Regler som pålegger selskapet ansvar for redningsomkostninger, kan begrunnes på flere måter. Reglene virker sannsynligvis skadeforebyggende, idet tanken på omkostningene ikke vil avholde sikrede fra å iverksette redningsforanstalt- 35 Bull (2008) s. 369 36 Brynhildsen, Lid og Nygård (2014) s. 159 37 Selmer (1990) s. 93 38 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s.157 12

ninger. Reglene kan videre ses på som et rimelig supplement til reglene om sikredes plikt til å avverge eller begrense skaden.». 39 For at redningsplikten skal inntre, må det være en overhengende fare for at et forsikringstilfelle vil inntreffe, eller at et forsikringstilfelle har inntruffet. 40 Den overhengende faren som kan inntreffe eller har inntruffet, må falle inn under forsikringens dekningsfelt. 41 Med andre ord må den overhengende faren true en gjenstand som er forsikret. Gjenstanden må i tillegg være forsikret nettopp mot denne type fare. Redningsplikten kan også inntre når et forsikringstilfelle allerede er oppstått. Dersom det har oppstått et forsikringstilfelle, vil redningsplikt kun være aktuelt i tilfeller hvor det er (overhengende) fare for en utvidelse eller forverring av skaden. 42 Når alt dette foreligger, og sikrede kan med rimelighet avverge eller begrense tapet oppstår redningsplikten. Sikrede har brutt redningsplikten dersom han ikke har foretatt redningshandlinger der en oppstått skade med rimelighet kunne blitt begrenset eller avverget. Brudd på redningsplikten alene gir ikke selskapet adgang til avkortning. Bull presiserer at i skadeforsikring er det i tillegg stilt som et uttrykkelig vilkår for avkortning at det er oppstått skade eller tap som følge av sikredes forsømmelse. 43 Dette innebærer at det må foreligge årsakssammenheng mellom forsømmelsen og den oppståtte skaden. For at selskapet skal kunne foreta avkortning etter Fal. 4-10 fjerde ledd må sikrede ha forsømt redningsplikten. Forsømmelsen må ha vært grovt uaktsom eller forsettlig og ført til skaden. Dette er en streng reaksjonsterskel, og det skal mye til før det blir foretatt en avkortning. AKN-2270 illustrerer hvordan passivitet kan bli grovt uaktsom. Saken handler om en vannskade i en utleieleilighet. «Sikrede (profesjonell eiendomsbesitter) meldte skaden telefonisk til selskapet 27.12.01 ifm. at sikredes leietager hadde gitt beskjed til ham om at vann hadde trukket oppover veggen inne i leiligheten. Leietageren hadde ca en måned i forveien også gitt beskjed om at det var oppdaget vann på betonggulvet utenfor leiligheten. Det fremgikk av selskapets interne telefonnotat at det i den forbindelse ble inngått en avtale med sikrede om at han selv skulle kontakte rørlegger før han henvendte seg til selskapet på ny. Sikrede henvendte seg deretter til selskapet 29.7.02. Takstmannen avdekket i den forbindelse omfattende fuktskade i skillevegger og utforet yttervegg i underetasjens baderom, men uten sikker årsak.» «Sikrede bestred at han hadde opptrådt uaktsomt, og viste dessuten til at det aldri var blitt inngått noen avtale. Sikrede mente at det tvert imot var selskapet som hadde utvist passivitet ved ikke selv å rekvirere takstmann før følgeskaden ble oppdaget over et halvår senere. Sel- 39 NOU 1987:24 s. 123 40 FAL 4-10 første ledd 41 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 158 42 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 158 43 Bull (2008) s. 371 13

skapet fastholdt at det romslig hadde funnet grunnlag for å yte 70 % erstatning etter en samlet vurdering.» 44 Nemnda kom fram til at sikredes passivitet skal anses som grovt uaktsomt og selskapet kan avkorte med 30 prosent. «Selv om sikrede muligens ikke skjønte at han hadde påtatt seg å rekvirere rørlegger i forbindelse med telefonsamtalen, måtte han i hvert fall forstå at risikoen for skadeutvikling var markert dersom ingenting ble gjort for å reparere skaden. Da ingenting skjedde og det ble åpenbart at selskapet ikke rekvirerte rørleggeren, burde han derfor enten ha kontaktet selskapet for å sjekke hvordan det forholdt seg, eller ha rekvirert rørlegger selv. Nemnda kan heller ikke se at disse tiltakene skulle være spesielt vanskelige å gjennomføre. Hensett til den lange tid som gikk, den markerte risiko for omfattende fuktskader som følger av en ureparert lekkasje, og det forhold at sikrede er profesjonell, mener nemnda sikredes passivitet må regnes som grovt uaktsom.» 45 Sikrede bør skjønne at dersom han unnlater å sette i gang redning, kan skaden utvikles til en større skade. Sikredes varslingsplikt oppstår først når et forsikringstilfelle er inntruffet. Sikrede skal «uten ugrunnet opphold melde fra til selskapet.» 46 at et forsikringstilfelle er inntruffet. Hensikten bak en varslingsplikt uten ugrunnet opphold er at selskapet skal få mulighet til å straks foreta egne undersøkelser om forsikringstilfellet og dets årsaker, og å treffe forholdsregler for å begrense virkningen av det. 47 Et eksempel som Brynildsen, Lid og Nygård nevner er illustrerende 48 ; AKN 2300 Underslag av utleid motorvogn. Saken handler om at «[s]ikrede (bilutleiefirma) leide ut en bil 10.5.02 uten å motta legitimasjon eller førerkort. Leietagers angivelige navn og adresse ble oppført i leiekontrakten samt pris og at den ville bli returnert etter 4-5 dager. Bilen ble ikke levert tilbake etter leietidens utløp. Forholdet ble anmeldt til politiet 15.6.02, men ble henlagt da det manglet gyldig påtalebegjæring. Selskapet ble underrettet 19.2.03 og skademelding ble mottatt 26.2.03.». I denne saken behandles det brudd på flere plikter, men kun bruddet på varslingsplikten blir omtalt her. «Selskapet ble kontaktet 19.2.03 og mottok en skademelding 26.2.03. Sikrede har ikke gitt annen forklaring på at det gikk 7 måneder før varsling fant sted enn at han ikke var klar over at han skulle varsle selskapet. Dette er imidlertid en rettsvillfarelse som sikrede selv må ta ansvaret for. Særlig fordi det er en kjent sak at politiet ikke alltid følger opp tyverisaker, måtte sikrede forstå at selskapet hadde en berettiget interesse i å kunne følge opp stjålne gjenstander. Sikrede hadde også hatt et møte med selskapet 27.6.02 hvor selskapet hadde poengtert viktigheten av at skader ble meldt til politiet. Nemnda mener derfor manglende varsling i dette tilfellet må karakte- 44 AKN 2270 på s. 1 45 AKN-2270 på s.2 46 Fal. 4-10 tredje ledd 47 Bull (2008) s. 368 48 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 162 14

riseres som grovt uaktsomt. I tillegg til at selskapet kunne foreta egne undersøkelser, ville det kunne følge opp i forhold til politiet og dermed øket sannsynligheten for at bilen kom til rette.». 49 Her ble sikredes manglende varsling ansett som grovt uaktsom. Nemnda la til grunn at sikrede skal være klar over at han har varslingsplikt. Særlig i denne saken når selskapet hadde møte med sikrede drøyt en måned etter hendelsen, der selskapet presiserte viktigheten med varslingsplikten. Sikrede må også forstå at selskapet har en interesse av å foreta egne undersøkelser. Alt dette førte til at bruddet på varslingsplikten ble ansett som grovt uaktsomt. Forsømt varslingsplikt kan medføre selskapet merkostnader. Ved unnlatt melding kan selskapet bli påført økte omkostninger under redningsarbeidet eller i forbindelse med nødvendige undersøkelser om årsaksforhold. 50 For at selskapet skal kunne avkorte ved sikredes brudd på varslingsplikt, må bruddet ha ført til økte kostnader for selskapet. Det må foreligge årsakssammenheng mellom de økte kostnadene og bruddet. I tillegg må sikrede ha brutt redningsplikten med forsett eller grov uaktsomhet. Brudd på varslingsplikten etter Fal. 4-10 må ses i sammenheng med Fal. 8-6 om foreldelse. Fal. 8-6 regulerer spørsmål om for sent fremsatt varsel fra sikrede, bestemmelsens første ledd fastslår at sikredes krav på erstatning foreldes etter 3 år. Fal. 8-5 første ledd fastslår at sikrede mister retten på erstatningen dersom kravet ikke er meldt til selskapet innen 1 år. Det er ofte slik at krav på erstatning foreldedes etter Fal. 8-5 før det gjør det etter Fal. 8-6. Dersom sikrede ikke overholder fristen etter Fal. 8-6 første ledd, taper han sitt krav mot selskapet. 51 49 AKN 2300 på s.2 50 Bull (2008) s. 371 51 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 308 15

3 Mer enn lite å legge til last 3.1 Om begrepet Som nevnt i punkt 2.2 ovenfor, er lovens utgangspunkt at reaksjonsterskelen er grov uaktsomhet. I Fal. kapittel 4 er det likevel to bestemmelser som har begrepet «mer enn lite å legge til last» som et vilkår i reaksjonsterskelen. Begrepet «lite å legge til last» er hentet fra Bilansvarsloven (herifra Bal.) 7 første ledd. I dette begrepet ligger det at «det ikke blir snakk om nedsettelse av ansvaret der uaktsomheten er helt ubetydelig.». 52 Også Selmer mener at begrepet har et krav om at uaktsomheten ikke må være helt ubetydelig før det kan bli spørsmål om nedsettelse av ansvar. 53 Begrepet er i den øvre delen av simpel uaktsomhet. Det vil si at sikrede ikke har forsømt pliktene sine grovt uaktsom, men han kan likevel ikke i ubetydelig grad klandres for forsømmelsen. Ordlyden i hverken Fal. eller Bal. har forsøkt å definere begrepet «mer enn lite å legge til last». I Ot.prp. nr.49 (1988-1989) ble det uttalt dette særlig om brudd på opplysningsplikt at: «selskapet ikke skal kunne reagere mot forsømmelser som det «bare er lite å legge vedkommende til last». Det skal etter dette ikke kunne reageres med nedsettelse av ansvaret i de mer unnskyldelige tilfeller av brudd på opplysningsplikten. 54 Det samme er poengtert i NOU 1987:24 om særlig sikkerhetsforskrifter: «Dessuten er det, på samme måte som når det gjelder forsømmelse av opplysningsplikten, grunn til å se bort fra de mer unnskyldelige forsømmelser.». 55 Dermed er sikrede mer enn lite å legge til last dersom hans opptreden ikke er unnskyldelig. I AKN 2070 blir Bal. 7 behandlet. Nemnda kommer fram til at skadelidte er mer enn lite å laste i henhold til Bal. 7. Siden begrepet er hentet fra Bal., er dens bruk av begrepet også relevant i Fal. Ved vurderingen om skadelidte er mer enn lite å legge til last la avkortningsnemnda vekt på at «risikoen her var såpass markert og handlingsalternativet så enkelt at skadelidte er mer enn lite å laste.». 56 Her kunne ikke skadelidtes handlinger unnskyldes, og skadelidte ble ansett som mer enn lite å laste. Både forarbeidene og nemndspraksis forutsetter at sikrede er mer enn lite å legge til last dersom hans forsømmelser ikke kan unnskyldes. 52 Bull (2008) s. 285 53 Selmer (1990) s. 73 54 Ot.prp. nr. 49 (1988 1989) s. 55 55 NOU 1987:24 s. 86 56 AKN 2070 på s. 7 16

3.2 Brudd på sikkerhetsforskrifter Brudd på sikkerhetsforskrifter er et av de forutsetningene for selskapets ansvar som har mer enn lite å legge til last som vilkår i reaksjonsterskelen. Selskapets adgang til avkortning ved brudd på sikkerhetsforskrifter er hjemlet i Fal. 4-8. Bestemmelsens første ledd forutsetter at selskapet har tatt forbehold om helt eller delvis ansvarsfrihet dersom en sikkerhetsforskrift er overtrådt. Fal. 1-2 bokstav (e), punktene 1, 2 og 3 definerer begrepet sikkerhetsforskrift. Bokstav (e) definerer en sikkerhetsforskrift som et «påbud i forsikringsavtalen». Det betyr at en sikkerhetsforskrift må være skriftlig, og framstå klart som et påbud i avtalen. Ifølge Brynildsen, Lid og Nygård skal en sikkerhetsforskrift være avtalt. 57 Fal. 1-2 bokstav (e) punkt 1 påbyr sikrede til å «sørge for bestemte anordninger [ ] til å forebygge eller begrense skade,». Ifølge Bull innebærer bestemmelsen at sikrede treffer varige tiltak som opprettholdes gjennom hele forsikringstiden. 58 For eksempel innebærer dette blant annet et påbud om å ha en røykvarsler i boligen. Ifølge Selmer må anordningene eller tiltakene være bestemt angitt, samtidig kan man ikke «kreve at tiltaket skal være beskrevet i alle detaljer.». 59 Fal. 1-2 bokstav (e) punkt 2 påbyr sikrede å ha «bestemte kvalifikasjoner eller sertifikater» ved bruk, oppbevaring eller vedlikehold av forsikringsgjenstanden. Ifølge Bull må det kunne kreves en nokså høy grad av presisjon når det kommer til kravet om sertifikat. 60 Men når det kommer til kvalifikasjoner må det godtas at kravene angis mer skjønnsmessig. 61 Fal 1-2 bokstav (e) punkt 3 påbyr sikrede eller andre å gå fram på bestemte angitte måter ved bruk, oppbevaring eller vedlikehold av forsikringsgjenstanden. Ifølge Bull retter bestemmelsen seg mot bestemte bruksforskrifter. 62 I Fal. 4-8 er det 3 vilkår i reaksjonsterskelen som må være oppfylt før selskapet kan avkorte i erstatningen. Det første er at sikrede må objektivt ha overtrådt en sikkerhetsforskrift. Det andre er at sikrede må være mer enn lite å legge til last ved handlemåten. Det tredje er at skaden må ha oppstått som følge av at sikrede med en handling (som er mer enn lite å legge til last) bryter en sikkerhetsforskrift. 57 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 24 58 Bull (2008) s. 347 59 Selmer (1990) s. 26 60 Bull (2008) s. 349 61 Bull (2008) s. 349 62 Bull (2008) s. 349 17

Kravet om at sikrede objektivt sett må ha brutt en sikkerhetsforskrift, gjenspeiler at sikkerhetsforskrifter oppstiller handlingsnormer for sikrede. Disse gir sikrede klare krav på hvordan han skal opptre. Skyldvilkåret i Fal. 4-8 avviker fra lovens utgangspunkt. Istedenfor skyldvilkår grov uaktsomhet, forutsetter bestemmelsen at sikrede er mer enn lite å legge til last. Årsaken til at skyldvilkåret avviker fra hovedregelen er at sikkerhetsforskriftene er tydelige i avtalen og sikrede har en plikt til å være kjent med avtalen. Når sikkerhetsforskriftene er såpass tilgjengelige, er det vanskeligere å unnskylde uaktsomhet. Sikrede vil ha en særlig oppfordring til å følge de handlingsnormer den gitte forskriften oppstiller. 63 Det finnes flere momenter som kan legges til grunn ved vurderingen av sikredes skyldgrad. Et moment kan dreie seg om det var tungvint eller dyrt for sikrede å oppfylle forskriften. 64 Et annet moment kan dreie seg om sikredes kunnskap om risikoen for at forsikringstilfellet kan inntre ved brudd på sikkerhetsforskriften. 65 Det kan også foreligge særlige omstendigheter som kan forklare eller unnskylde sikredes overtredelse av sikkerhetsforskriften. 66 Dersom sikrede visste at risikoen vil øke dersom han unnlater å følge en sikkerhetsforskrift vil han være mer enn lite å legge til last. Det kan være grunn til å se på sikredes brudd som unnskyldende dersom det vil være upraktisk eller nærmest umulig for sikrede å følge sikkerhetsforskriften. I FKN - 2010 056 mistet sikrede en bag med store verdier på reise. Sikrede mente at bagen var mest sannsynligvis glemt i drosjen. Spørsmålet var om sikrede var mer enn lite å legge til last. Nemnda finner det klart at sikkerhetsforskrift 4.2 objektivt sett er brutt. Nemnda bemerker: «Utgangspunktet er at det må kunne kreves at en sikret har kontroll med at all bagasje blir med inn og ut av flyplassen, og at all bagasje tas med når drosjen forlates. Nemnda kan ikke se at det foreligger forhold i denne skadesaken som tilsier at sikrede ikke var mer enn lite å laste for at dette ikke skjedde. At sikrede reiste alene med tre barn kan ikke føre til et annet resultat. Nemnda er enig med selskapet i at det må kunne kreves at sikredes aktsomhet var særskilt skjerpet i et tilfelle som her da det var verdier for ca kr 120.000 i bagasjen som ble tapt.» 67 Nemnda konkluderte med at sikrede var mer enn lite å legge til last. Begrunnelsen er at sikrede forventes å være særlig aktsom fordi bagen inneholdt store verdier. Forglemmelsen kunne ikke la seg unnskylde grunnet de store verdiene. 63 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 125 64 Bull (2008) s. 358 65 Bull (2008) s. 359 66 Bull (2008) s. 360 67 FKN - 2010 056 på s. 3 18

I LA 1994 377 ble sikrede frastjålet rørleggerutstyr og verktøy til store verdier fra en lagerbygning. Tvisten i saken handler om forsikringsutbetaling etter tyveri fra en lagerbygning. Tyvene låste seg inn med rett nøkkel. Nøkkelen var gjemt under og bak en svingport. Det ble utbetalt 30 prosent av forsikringssummen, fordi nøkkelen ikke var gjemt så godt som forutsatt i forsikringsvilkårenes sikkerhetsforskrift. Lagmannsrettens vurdering: «Hans subjektive forhold er ikke særlig klanderverdig, men lagmannsretten må likevel legge til grunn at selv om nøkkelen ikke kunne finnes uten etter grundig leting, må det for Bringsverd ha fremstilt seg som ikke helt usannsynlig at uvedkommende kunne komme til stede og lete etter en mulig gjemt nøkkel. Det er av betydning ved vurderingen av dette at det var tale om forholdsvis store verdier, og at Bringsverd hadde sitt bolighus bare ca 60-70 meter fra lagerbygningen. Almenpreventive hensyn gjør seg gjeldende. Bringsverd har tatt en bevisst risiko, hvilket må være tilstrekkelig til at han er noe mer enn "bare lite" å legge til last, slik lagmannsretten forstår FAL 4-8, 2. punktum.». 68 Sikrede ble ansett for å være mer enn lite å legge til last på grunn av store verdier og et enkelt handlingsalternativ. Når det er tale om store verdier blir sikredes aktsomhetsplikt skjerpet. Nøkkelen som ikke var godt nok gjemt, kunne ha vært oppholdt i sikredes bolig. Sikredes bolig var nærme lagerbygningen og dermed ville handlingsalternativet vært enkelt å gjennomføre. For at selskapet skal kunne reagere må det være årsakssammenheng mellom skaden og bruddet på sikkerhetsforskriften. 69 Kravet til årsakssammenheng innebærer at forsikringstilfellet må ha inntrådt som følge av sikredes brudd på en sikkerhetsforskrift. Bruddet må være en nødvendig forutsetning for skaden, det vil si at skaden ikke ville ha skjedd dersom sikrede hadde fulgt sikkerhetsforskriften. 70 Når en sikkerhetsforskrift har blitt brutt, foreligger det allerede en presumsjon for at forsikringstilfellet skyldes bruddet. 71 Kravet til årsakssammenheng gjelder også i tilfeller der bruddet på sikkerhetsforskriften har forårsaket en økning i skadens omfang. 72 Ifølge forarbeidene er bevisbyrden lagt på selskapet. Selskapet må godtgjøre at det er årsakssammenheng mellom bruddet på sikkerhetsforskriften og forsikringstilfellet. 73 Brynildsen, Lid og Nygård påpeker at bevisbyrden kan ikke være streng. Det vil være tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt. 74 68 LA - 1995 377 på s. 5 69 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 130 70 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 130 71 Selmer (1990) s. 85 72 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 131 73 Ot.prp.nr. 49 (1988 1989) s. 66 74 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 125 19

3.3 Brudd på opplysningsplikt ved tegning Opplysningsplikten er hjemlet i Fal. 4-1, og selskapets reaksjonsadgang ved brudd på plikten er hjemlet i Fal. 4-2. Det første vilkåret i reaksjonsterskelen er dermed at forsikringstageren har gitt feile opplysninger. Det er forsikringstageren som har opplysningsplikt jf. Fal 4-1 andre punktum. Den som etter forsikringsavtalen vil ha krav på erstatning eller forsikringssum anses som sikrede. 75 Det vanligste er at forsikringstageren og sikrede er samme person. Fal. 4-2 fastslår at selskapets ansvar settes ned ved et inntruffet forsikringstilfelle dersom forsikringstageren er mer enn lite å legge til last. Fal. 4-2 regulerer altså forsikringstakers posisjon som sikrede. 76 Avkortning forutsetter at de som har opplysningsplikt etter Fal. 4-1, kan bebreides for bruddet. 77 Fal. 4-1 første ledd, andre og tredje punktum pålegger forsikringstager opplysningsplikt ved tegning. Bestemmelsen legger med dette ikke opplysningsplikt på sikrede. Det vil si at dersom forsikringstageren har forsømt sin opplysningsplikt, vil det i utgangspunktet ikke gå utover sikrede. Likevel må sikrede ha en plikt til å svare riktig og fullstendig, dersom selskapet først retter spørsmål til han. 78 Det kan tenkes at det er i sikredes beste interesse at de gitte opplysningene skal være korrekte. Heretter skal jeg behandle forsikringstager og sikrede som samme person. Fal 4-2 andre ledd forutsetter at forsikringstager i egenskap av sikrede «ikke bare er lite å legge til last». Det andre vilkåret i reaksjonsterskelen er dermed at forsikringstager er mer enn lite å legge til last. Også skyldkravet i Fal. 4-2 avviker fra lovens generelle utgangspunkt. Vilkåret mer enn lite å legge til last i reaksjonsterskelen er hevet i forhold til Forsikringsavtaleloven av 1930. 79 I Fal. 1930 var det nok at forsikringstager utviste vanlig, simpel uaktsomhet. 80 Det hevede skyldkravet i gjeldende lov er et utslag av at forbrukere skulle få et bedre vern mot selskapene. Forbrukere skulle vernes mot vilkårene og klausulene som er urimelig harde overfor forsikringsforbrukere. 81 Endringen av skyldvilkåret til mer enn lite å leg- 75 Fal. 1-2 bokstav (c) 76 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 101 77 Bull (2008) s. 280 78 Bull (2008) s. 274 79 Ot.prp.nr. 49 (1988 1989) s. 64 80 NOU 1987:24 s.83 81 NOU 1987:24 s. 23 20

ge til last har ført til at «[d]et nedre område av den simple uaktsomheten er m.a.o. skåret bort.». 82 Ifølge Selmer regulerer Fal. 4-2 det forhold der det i forbindelse med et forsikringstilfelle kommer frem at forsikringstageren har forsømt opplysningsplikten. 83 Ett av vilkårene i reaksjonsterskelen er dermed at et forsikringstilfelle må ha inntruffet. Det skal kun legges vekt på skyldvilkåret ved fastleggelsen av reaksjonsterkselen. Andre forhold som betydningen av forholdet for selskapets vurdering av risiko går ikke inn under reaksjonsterskelen. 84 Knoph mener at feile opplysninger er gitt uaktsomt når forsikringstageren eksempelvis ikke har undersøkt forholdene så godt som han burde, eller når han har utelatt en viktig opplysning. 85 Brynildsen, Lid og Nygård mener at feilaktige opplysninger er gitt uaktsomt når forsikringstageren burde ha visst at opplysningene var uriktige. 86 Nemndspraksis ser ut til å legge til grunn om forsikringstageren skjønte eller burde ha skjønt at de gitte opplysningene er feil. Spørsmål om forsikringstager har gitt feil opplysninger uaktsomt oppstår i nemndspraksis ofte ved motorvognforsikring. Det typiske er når forsikringstaker har forsikret en type bil som senere viser seg å avvike en del fra de oppgitte opplysningene. I noen tilfeller har avviket vært betydelig, slik at det i realiteten er tale om en annen type bil. I FKN - 2010 126 kom nemnda fram til at forsikringstager var mer enn lite å legge til last. Saken handler om at sikredes bil ble registrert som en ordinær Ford Sierra 2.0 hos forsikringsselskapet. I realiteten var bilen ombygd, noe som ville ført til et større premiekrav fra selskapets side. «Nemnda legger avgjørende vekt på at sikrede burde ha skjønt at bilen var forsikret som en ordinær Ford Sierra 2.0 da hun mottok det lave premiekravet. Hun var etter tidligere henvendelser til selskapet blitt orientert om ulike premier for en Ford Sierra og en Cosworth, og hun burde ha skjønt at innsetting av Cosworth motor og understell på en Ford Sierra ville ha medført høyere forsikringspremie dersom selskapet var blitt orientert om ombyggingen.». 87 Her har nemnda lagt til grunn at forsikringstageren har henvendt seg til selskapet. I denne sammenhengen har forsikringstageren blitt informert om forskjellen på premiesatsen på de to biltypene. Ifølge nemnda burde forsikringstageren ha skjønt at den lave premiesatsen gjaldt 82 NOU 1987: 24 s.83 83 Selmer (1990) s.72 84 Bull (2008) s. 280 85 Knoph (2009) s. 416 86 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 105 87 FKN - 2010 126 på s.1 21

for Ford Sierra 2.0. Forsikringstageren ble ansett for å være mer enn lite å legge til last fordi hun burde visst at opplysningene var uriktige. FinKN 2012 497 kom nemda fram til at forsikringstager (ektefelle identifiseres her med forsikringstageren) var mer enn lite å legge til last. I denne saken ble det tegnet forsikring for en BMW 318. Senere viste det seg at bilen var ombygd til BMW M3. Selskapet anførte at BMW M3 er en høyrisikobil, som selskapet etter sine retningslinjer hadde tegningsforbud på. Nemda anførte at det er «ikke unnskyldelig å unnlate å opplyse om ombyggingen. Det dreide seg om en dobling av bilens motorkapasitet, og det må legges til grunn at ektefellen skjønte eller måtte skjønne at dette ville ha betydning for risikovurderingen. Nemnda finner det klart at ektefellen her er mer enn lite å laste, jf. 4-2 annet ledd.». 88 Nemnda legger her til grunn at det ikke er unnskyldelig for forsikringstageren å ikke å opplyse om ombygging. Når vilkårene i reaksjonsterskelen jf. Fal. 4-2 er oppfylt, kan selskapet reagere med en avkortning i forsikringserstatningen. Fal. 4-4 oppstiller to generelle begrensninger av selskapets rett til å påberope seg mangelfulle opplysninger. Disse to begrensningene gjelder også når vilkårene i reaksjonsterskelen jf. Fal. 4-2 er oppfylt. Fal. 4-4 første punktum regulerer tilfeller der selskapet var klar over at det fikk uriktige eller ufullstendige opplysninger. 89 Dette innebærer at hvis selskapet kjente til at opplysningene var feilaktige da de ble mottatt, mister selskapet retten til å reagere på disse. 90 Bestemmelsens andre punktum regulerer tilfeller der de feilaktige opplysningene i realiteten var eller senere har blitt uten betydning for selskapets vurdering av risikoen. 91 Dette innebærer at dersom sikrede hadde gitt korrekte opplysninger, ville det ikke ha medført noen annen avtale enn det som ble inngått. 92 Dersom det foreligger et tilfelle som er hjemlet i Fal. 4-4 første og andre punktum, vil selskapet ikke ha noen berettiget grunn til å reagere når forsikringstager har forsømt opplysningsplikten ved tegning. 93 88 FinKN 2012 497 på s.1 89 NOU 1987:24 s. 95 90 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 112 91 NOU 1987: 24 s. 96 92 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 113 93 Brynildsen, Lid og Nygård (2014) s. 113 22

4 Simpel uaktsomhet 4.1 Om begrepet Det generelle utgangspunktet i Fal. er at det må foreligge grovt uaktsomt brudd på forutsetningene for selskapets ansvar før selskapets ansvar kan settes ned. «Dette prinsippet brytes imidlertid på de områder hvor selskapet gjennom gyldige bestemmelser i vilkårene har oppstilt en bestemt handlings eller aktsomhetsplikt. Når dette er gjort, er det tilstrekkelig for rettstap at sikrede har utvist simpel uaktsomhet.». 94 I Fal. 4-9 fjerde ledd viser til vernet mot simpel uaktsomhet. Dette innebærer at selskapets ansvar kan ikke settes ned eller falle bort dersom forsikringstilfellet er fremkalt med en uaktsomhet som ikke er grov. Ifølge Selmer er det «.. et grunnprinsipp i all forsikring at sikrede bør være beskyttet mot følgene av sine egne ordinære feil og forsømmelser, så lenge selskapet ikke gjennom gyldige bestemmelser i forsikringsvilkårene har skjerpet hans aktsomhetsplikt i bestemte relasjoner.». 95 Ot.prp. nr. 49 (1988 1989) illustrerer hva simpel uaktsomhet kan innebære. Det innebærer forsømmelser «som er lite å legge vedkommende last». Det dreier seg om forsømmelser som de fleste i et øyeblikks tankeløshet eller forglemmelse vil kunne tenkes å gjøre seg skyld i.». 96 94 NOU 1987: 24 s. 78 95 Selmer (1990) s.88. 96 Ot.prp. nr. 49 (1988 1989) s. 56 23