Får forsikringsavtalelovens del A eller B anvendelse på nyere forsikringsdekninger?

Transkript

1 Får forsikringsavtalelovens del A eller B anvendelse på nyere forsikringsdekninger? En analyse av nyere forsikringsprodukter etter rettspraksis og nemndspraksis Kandidatnummer: 544 Leveringsfrist: Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Tema og problemstilling Bakgrunn Avgrensning og presisering Metodiske spørsmål Fremstillingen videre INNHOLDET AV FAL DEL A OG B Skadeforsikring Tingskadeforsikring Driftsinteresseforsikring Ansvarsforsikring Personforsikring Livsforsikring Ulykkesforsikring Sykeforsikring Tvilstilfeller Betydningen av konsesjonsreglene KONSEKVENSENE AV PLASSERING I LOVENS DEL B Selskapets informasjonsplikt Forsikringstakers opplysningsplikt og selskapets adgang til å reagere ved brudd på opplysningsplikten Forsettlig fremkalling av forsikringstilfellet Uaktsomt fremkalling av forsikringstilfelle Overtredelse av sikkerhetsforskrifter ENKELTE NYERE FORSIKRINGSDEKNINGER Reiseforsikring Plassering i lovens system Hva omfatter en avbestillingsdekning? Nemndspraksis Hva omfatter en reisesykedekning? Nemndspraksis Studentforsikring Nemndspraksis i

3 4.3 Barneforsikring Plassering i lovens system Nemndspraksis Helseforsikring Plassering i lovens system Nemndspraksis Kredittkortforsikring Plassering i lovens system Nemndspraksis Lisensforsikring Plassering i lovens system Nemndspraksis Strømforsikring Nemndspraksis Yrkesskadeforsikring Innholdet i yrkesskadeforsikring Plassering i lovens system Rettspraksis Nemndspraksis Oppsummering av avgjørelser fra Finansklagenemnda SAMMENFATNING OG AVSLUTTENDE BEMERKNINGER Bør FAL ha en ytterligere produktregulering? Betydningen av Finansklagenemndas praksis Oppsummering og konklusjon LITTERATURLISTE Litteratur Lover og forskrifter Rettspraksis Finansklagenemndas avgjørelser Nettsider ii

4 1 Innledning 1.1 Tema og problemstilling Oppgavens problemstilling er å innplassere utvalgte forsikringsdekninger som ikke klart kan plasseres i Lov om forsikringsavtaler av 16. juni 1989 nr. 69 forsikringsavtaleloven (heretter FAL) del A eller B. Problemet er hvor i loven nyere dekninger hører hjemme. I den forbindelse vil det hovedsakelig bli sett hen til praksis fra Finansklagenemnda, men også rettspraksis der hvor det foreligger for den enkelte dekningen. Jeg vil innledningsvis gi en redegjørelse for hva skadeforsikring og personforsikring er. Deretter blir det gjort rede for de rettsregler som er forskjellige for skadeforsikring og personforsikring i FAL. Jeg behandler deretter forskjellige dekninger hvor det ikke er helt klart om lovens del A eller B kommer til anvendelse, og foretar en plassering av disse dekningene med bakgrunn i hovedsakelig nemndspraksis. FAL består av fire deler. Det er kun del A og B som er av relevans for denne oppgaven da det er disse delene som regulerer skadeforsikring og personforsikring. Del A har regler for skadeforsikring, del B for personforsikring. Mange av bestemmelsene har det samme materielle innholdet, men del B har enkelte bestemmelser som gir den forsikrede bedre vern, og skjerper selskapets plikt overfor forsikringstaker. Det gjelder særlig lovens regulering av selskapets informasjonsplikt, selskapets adgang til å reagere ved brudd på opplysningsplikten, reglene om forsettlig fremkalling av forsikringstilfelle og adgangen til å benytte seg av sikkerhetsforskrifter. I del B gjøres det dessuten et skille mellom sykdoms- og ulykkesforsikring på den ene siden, og livsforsikring på den annen side. FAL Del B har særlige regler for livsforsikring. Livsforsikring anses tradisjonelt for å være en langsiktig kontrakt, ofte med et oppsparingselement. Oppgaven vil ta for seg om det oppstår særlige problemstillinger ved å anvende rettsreglene på kortvarige livsforsikringer. 1.2 Bakgrunn Forsikringsavtaleloven av 6. juni 1930 nr. 20 var den første egentlige forsikringsavtalelov i Norge. Den ble i 1989 avløst av FAL. Bakgrunnen for at det var et behov for en revisjon av 1930 loven var at det hadde skjedd en vesentlig utvikling i forsikringsbransjen, med mange nye forsikringsprodukter som ble tilbudt i markedet og særlig en vekst av kollektive forsikringer. 1 I tillegg hadde synet på forbrukervern forandret seg, og det var behov for at loven skulle sikre 1 NOU 1983: 56 s

5 at forbrukerne fikk informasjon og rådgivning i forbindelse med tegning av forsikringsavtaler. 2 Det var også viktig at det skulle bli foretatt et raskt skadeoppgjør i etterkant. 3 I utgangspunktet ble det foreslått to separate lover, en for skadeforsikring, og en for personforsikring fordi utvalget mente at de to forsikringsformene reiste såpass mange særspørsmål at det var hensiktsmessig med to separate lover. Utvalget pekte på at skadeforsikring knytter seg til gjenstander eller fare for økonomisk tap, mens for personforsikring er det risikoen knyttet til en persons liv eller helse. 4 Likevel valgte departementet å fremme forslag om en felles lov hvor del A regulerer skadeforsikring, og del B personforsikring. 5 Begrunnelsen for at det det var mest hensiktsmessig med en felles lov begrunnet departementet med at loven ble mer oversiktlig, og at det var en stadig økende tendens til å tilby former for kombinerte forsikringer som inneholdt både skade- og personforsikringselementer. 6 Mange av bestemmelsene i de to delene er som nevnt identiske, men det er også vesentlige forskjeller som vil bli presentert i kapittel 3 i oppgaven. Etter at forsikringsavtaleloven ble vedtatt i 1989 har det skjedd en videre utvikling i forsikringsmarkedet slik departementet bemerket i forarbeidene til loven. Det tilbys i dagens marked flere forsikringsprodukter som inneholder flere ulike typer dekninger, hvor både FAL del A og B vil kunne komme til anvendelse. Det er dermed nødvendig å se separat på den enkelte dekning for å avgjøre hvilke rettsregler som skal anvendes. FAL løser nødvendigvis ikke direkte de problemstillinger som kan oppstå når nye forsikringsprodukter kommer på markedet. Det kan i enkelte dekninger være elementer av både skade- og personforsikring og det vil derfor være problematisk å kategorisere dem som en del A eller B dekning. Loven legger selv opp til en løsning hvor Kongen kan avgjøre i tvilstilfeller, jf. 1-1 tredje ledd og 10-1 tredje ledd. Myndigheten er delegert til Finanstilsynet. 7 Både selskapene og Finanstilsynet ser ut til å ha vært tilbakeholdne med å benytte seg av denne retten, siden Finanstilsynet kun har fått spørsmål om klassifisering fra Gjensidige forsikring to ganger. I brev av til Gjensidige har Finanstilsynet i medhold av 1-1 tredje ledd og 10-1 tredje ledd klassifisert «behandlingsforsikring Pluss» som personforsikring omfattet av del B, men at 2 NOU 1983: 56 s NOU 1983: 56 s NOU: 1983: 56 s Ot.prp. nr 49 ( ) s Ot.prp.nr 49 ( ) s Kgl.res 15.desember 1989 nr

6 produktet ikke kan anses som livsforsikring. 8 I brev av til Gjensidige benyttet Finanstilsynet sin myndighet til å klassifisere lisensforsikring som personforsikring som omfattes av del B, og at produktet ikke kan anses som livsforsikring Avgrensning og presisering Oppgaven vil ikke ta opp de bestemmelser som er felles i FAL del A og B. Det er særreglene spesielt i lovens del B, som vil bli behandlet for å klargjøre ulikhetene mellom de to delene i loven. Videre vil oppgaven hovedsakelig fokusere på forsikringsdekninger i markedet som ikke kan plasseres direkte under lovens skadeforsikringsdel eller personforsikringsdel, og skillet mellom sykdom og ulykkesforsikring på den ene siden, og livsforsikring på den annen. De tradisjonelle forsikringsdekninger som typisk faller inn under lovens del A og B vil kun bli presentert for å belyse likheter og ulikhetene mellom de to delene i loven. 1.4 Metodiske spørsmål Den sentrale loven for oppgavens problemstilling er forsikringsavtaleloven. Den regulerer forsikringsavtaler mellom forsikringsselskapet og forsikringstakerne. Det fremgår av FAL 1-3, jf at loven er preseptorisk så lenge den ikke fravikes til skade for den forsikrede. For å belyse visse forsikringsprodukter er det vist til forsikringsvilkår hos enkelte forsikringsselskap. Forsikringsvilkårene er ikke lagt ved oppgaven, men vist til i kildelisten. Jeg finner det hensiktsmessig og kort kommentere tilgjengeligheten av forsikringsvilkårene som er benyttet i oppgaven. Det er vist til Gjensidige sine forsikringsvilkår enkelte steder i fremstillingen. I kildelisten er det lagt ved lenke til den aktuelle forsikringsdekningen på Gjensidige sin nettside, men for å få tilgang til vilkårene må det først legges inn personlig informasjon. Frende sine vilkår er direkte tilgengelig på selskapets nettsider, men det er ikke mulig å lenke direkte til forsikringsvilkårene i kildelisten. De andre selskapene har en direkte lenke til de aktuelle forsikringsvilkårene i kildelisten. Det er ikke særlige metodiske utfordringer knyttet til fremstillingen, men jeg finner det hensiktsmessig å nevne forholdet til rettspraksis vedrørende oppgavens tema. Fremstillingen vil ta for seg en avgjørelse fra tingretten og en fra lagmannsretten. Denne praksis har etter alminnelig rettskildelære begrenset rettskildemssig verdi. Høyesterett behandler hvert år kun et fåtall saker 8 Wiborg (2017) 9 Brynhildsen (2014) s

7 som gjelder FAL og ulike vilkår. 10 Det finnes imidlertid ingen Høyesterettsavgjørelse hvor oppgavens problemstilling er tatt opp av domstolen. Da det i det hele tatt er svært rettsavgjørelser som i det hele tatt behandler oppgavens problemstilling, vil den rettspraksis som foreligger bidra til å vise hvordan domstolen har vurdert den enkelte sakene. Klageorganer og selskaper som følger rettsutviklingen, vil kunne rette seg etter de avgjørelser som foreligger 11 i relasjon til den konkrete dekningen. I oppgavens analyse av ulike forsikringsdekninger er det inntatt flere avgjørelser fra Finansklagenemnda (FinKN). Finansklagenemnda er en selskapsuavhengig nemnd som skal bidra til å løse tvister mellom selskapene og forsikringstakerne. 12 Avgjørelsene fra Finansklagenemnda er ikke rettslig bindende for partene, kun rådgivende. 13 I de aller fleste tilfellene følger selskapene avgjørelsene. 14 Dersom ikke selskapet aksepterer avgjørelsen må det gis en begrunnet tilbakemelding innen 21 dager. 15 Avgjørelsene fra Finansklagenemnda vil derfor være en god kilde for å danne et bilde av hvordan nemnda vurderer og plasserer forsikringsdekninger. Avgjørelsene er offentlige tilgengelige og publiseres både på lovdata og på Finansklagenemnda sin hjemmeside. Før 2017 ble avgjørelsene omtalt som «uttalelse». Jeg vil i oppgaven omtale Finansklagenemnda sin praksis som avgjørelser. Finansklagenemnda ble opprettet i 2010, og er en sammenslåing av tidligere Bankklagenemnda og Forsikringsklagenemnda. Derfor vil også tidligere praksis fra Forsikringsklagenemnda og Avkortningsnemnda være av betydning. 16 I dag består Finansklagenemnda av fem nemnder, og det er avgjørelser fra personforsikring som vil være av betydning for fremstillingen. Nemdas medlemmer har særlig kunnskap innen forsikringsrett, og består av erfarne jurister og medlemmene representerer både selskapene og forbrukerne. 17 I 2016 ble det avgitt 447 nemndsuttalelser. 18 Utvalget av avgjørelsene fra Finansklagenemnda er gjort med bakgrunn i de enkelte forsikringsdekningene som blir presentert i oppgaven. Avgjørelsene er ment å gi en anvisning på hva som vektlegges når det ikke er klart om en dekning skal anses som en skadeforsikring eller personforsikring, og når det er tvil om dekningen er en livsforsikring eller annen personforsikring. Når det gjelder nemndspraksis som rettskildefaktor har Høyesterett uttalt seg om dette i flere dommer. Høyesterett uttaler i Rt.2008 s. 218 at «uttalelser fra Pasientskadenemnda må tillegges 10 Bull (2008) s Eckhoff, 2011 s Finansklagenemnda (udatert) 13 Finansklagenemnda (2017) Saksbehandlingsregler pkt Finansklagenemnda (udatert) 15 Finansklagenemnda (2017) Saksbehandlingsregler for pkt Finansklagenemnda (udatert) 17 Finansklagenemnda (udatert) 18 Finansklagenemndas årsberetning (2016) s

8 vekt i den utstrekning de kan tas som utrykk for, eller har gitt seg utslag i fast og konsistent praksis.» I dommen vises det til Rt.2006 s som uttaler det samme. 19 Dommene viser til praksis fra Pasientskadenemnda, men det er rimelig å anta at det også bør gjelde for avgjørelser fra Finansklagenemnda. Det er derimot andre Høyesterettsavgjørelser som ser bort fra løsningen som er valgt i Finansklagenemndas praksis. I Rt.1993 s fant Høyesterett at uttalelsene fra Forsikringsskadenemnda hadde begrenset betydning. Høyesterett uttaler på s i dommen følgende «Uttalelsene kan neppe antas å ha etablert noen fast assundørpraksis angående det foreliggende spørsmål.» Dermed virker det til at det avgjørende for om Høyesterett vektlegger nemndspraksis som rettskildefaktor er at det må foreligge en konsistent og fast praksis. 1.5 Fremstillingen videre I det følgende skal jeg i kapittel 2 se på innholdet av forsikringsavtalelovens del A og del B. Først vil det bli en kort gjennomgang av forsikringsprodukter som typisk faller inn under en del A og del B. I kapittel 3 vil særreglene for del B bli presentert. I kapittel 4 blir ulike forsikringsdekninger gjennomgått, sammen med en drøfting av plasseringen av disse etter lovens system. Det blir foretatt en gjennomgang av relevant rettspraksis og nemndspraksis for de ulike forsikringsproduktene. I kapittel 5 er det avsluttende bemerkninger om det er mulig å sikre forutberegneligheten med hensyn til plassering av nyere dekninger, og hvordan det gjøres på en mest mulig hensiktsmessig måte. 2 Innholdet av FAL del A og B Lovens del A gjelder avtaler om skadeforsikring. FAL 1-1 annet ledd gir en nærmere definisjon av hva som anses som skadeforsikring. Etter ordlyden favner skadeforsikringsdefinisjonen bredt da den også omfatter annen forsikring som ikke er personforsikring. Etter del B 10-1 annet ledd fremgår det at «med personforsikring menes livsforsikring, ulykkesforsikring og sykeforsikring». Loven er derimot taus på innholdet i disse kategoriene. Innholdet av personforsikring er sålede ikke definert i loven. Ordlyden til definisjonen i 1-1 annet ledd taler for skadeforsikring omfatter flere typer dekninger enn det som omfattes av lovens del B. En rekke bestemmelser er som allerede nevnt felles for del A og del B, blant annet bestemmelsene om selskapets informasjonsplikt, forsikringsavtalen, og om premien. FAL sine regler er i utgangspunktet tvingende, med mindre annet fremgår. Forsikringsselskapenes vilkår må utformes innenfor lovens rammer. Det er også viktig å presisere at det er noe ulik begrepsbruk for de som er part i en forsikringsavtale etter skadeforsikring og personforsikring. Den som inngår forsikringsavtalen med selskapet vil både i skadeforsikring og personforsikring være forsikringstaker. I skadeforsikring vil den som har rett på erstatning i skadeforsikring være sikrede, 19 Se Rt.2006 s avsnitt 38. 5

9 jf. FAL 1-2 bokstav c. I personforsikring derimot er den forsikrede etter FAL 10-2 bokstav c «den persons liv eller helse forsikringen knytter seg til.» 2.1 Skadeforsikring FAL 1-1 fastslår at lovens del A gjelder for skadeforsikring. Etter 1-1 annet ledd defineres skadeforsikring som «forsikring mot skade på eller tap av ting, rettigheter eller andre fordeler, forsikring mot erstatningsansvar eller kostnader og annen forsikring som ikke er personforsikring.» Disse begrepene er ikke nærmere definert, men felles for skadeforsikring er at risikoen er knyttet til materielle gjenstander eller fare for økonomisk tap. Utbetalingen som sikrede har krav på fra selskapet er hovedsakelig begrenset til det konkrete tap sikrede har lidd. 20 På flere områder hvor forsikringsavtaleloven får anvendelse på skadetilfellene viser den aktuelle lovgivningen direkte til at del A skal få anvendelse. Bilansvarslova 19 tredje ledd sier uttrykkelig at FAL del A får anvendelse. I forholdet mellom forsikringsselskap og forsikringstakeren i yrkesskadeforsikring er det i yrkesskadeforsikringsloven 4 tredje ledd fastsatt at det skal anses som en ansvarsforsikring, og forholdet skal dermed behandles etter reglene i del A. Som det fremgår av FAL 1-1 omfatter skadeforsikring alle typer forsikringer som ikke er personforsikring. Etter 1-1 fjerde ledd gjelder loven ikke for gjenforsikring og kredittforsikring eller kausjonsforsikring. Disse forsikringstypene skiller seg såpass fra vanlig skadeforsikring, og lovens bestemmelser vil dermed ikke passe. 21 I det følgende vil det kort bli gjort rede for noen forsikringer som betegnes som skadeforsikring for å illustrere de dekninger som typisk faller inn under lovens del A Tingskadeforsikring Det som kjennetegner en tingskadeforsikring er dekning mot totaltap av eller skade på en eller flere ting, som for eksempel villa, innbo, landsted, bil eller skip. Dekningen i den enkelte tingskadeforsikring varierer etter type forsikringsprodukt det er tale om, men det karakteristiske er at tingskadeforsikring gir dekning mot det økonomiske tapet forsikringstakeren lider ved at tingen går tapt eller kommer til skade. Det står i motsetning til personforsikring hvor partene kan bli enige om hvilken erstatning forsikringstakeren/ den forsikrede skal ha ved et forsikringstilfelle, uavhengig av det økonomiske tapet NOU: 1983: 56 s Brynhildsen (2014) s Bull (2008) s.28. 6

10 2.1.2 Driftsinteresseforsikring Forsikringen skal dekke forsikringstakeren/sikrede når en forventet inntekt ikke blir som planlagt som følge av skade på en ting, eller for eksempel værforhold. 23 Driftsinntektsforsikringer vil typisk være av interesse i forsikring av næringsvirksomhet, men også i forbrukerforsikring vil for eksempel en avbruddsdekning som kan dekke utgifter til leiebil være å anse som en driftsinteresseforsikring Ansvarsforsikring Forsikringen skal sikre forsikringstaker mot den økonomiske risikoen ved erstatningsansvar overfor andre. En ansvarsforsikring vil normalt bare omfatte ikke-kontraktsrettslig erstatningsansvar, med unntak for visse næringsvirksomheter der noe av det kontraktsrettslige erstatningsansvaret vil være dekket. 25 Særlig under ansvarsforsikring er det aktuelt å tale om frivillig eller tvungen forsikring. For bedrifter er det mulig å kjøpe forsikring hvis virksomheten holdes erstatningsansvarlig for skade på ting eller personer. 26 Årsaken til at flere ansvarsforsikringer er tvungen er fordi det er viktig at skadevolder er i stand til å dekke det økonomiske tapet som vedkommende blir pålagt. Et eksempel på tvungen er ansvarsforsikring er profesjonsansvarsforsikring som gjelder for advokater, jf. domstolsloven 222, jf. Advokatforskriften 96/1161 kapittel Personforsikring FAL 10-1 annet ledd definerer ikke hva personforsikring er. Det fremgår av 10-1 andre ledd at personforsikring omfatter forsikringstypene livsforsikring, ulykkesforsikring og sykeforsikring. Felles for de typer forsikringsdekninger som lovens del B omfatter er at de er knyttet opp mot en persons liv eller helse. 27 I motsetning til skadeforsikring der utbetalingen i hovedsak begrenses til det reelle økonomiske tapet, er det i personforsikring mulig å tegne en forsikring hvor utbetalingen overstiger det faktiske økonomiske tap den forsikrede har. 28 FAL definerer ikke begrepene livsforsikring, ulykkesforsikring og sykeforsikring. For å forklare innholdet av personforsikring nærmere vil jeg derfor kort gjennomgå disse kategoriene. 23 Bull (2008) s Bull (2008) s Bull (2008) s If Bedriftsansvarsforsikring (udatert). 27 Brynildsen (2014) s Brynildsen (2014) s. 25 7

11 2.2.1 Livsforsikring En livsforsikring kan bestå av flere ulike dekninger. Forarbeidene til FAL gir en utdyping til hva som typisk omfattes av en livsforsikring. «Det som særlig karakteriserer en livsforsikring er at den gir dekning mot dødsrisiko i en avtalt forsikringstid. «I tilknytning til dødsrisikodekningen gis det ofte en invaliditetsdekning, f.eks. ved at det gis rett til premiefritak ved invaliditet invaliditetserstatning.» 29 Forarbeidene viser også til at det det skilles mellom risikoforsikringer og der hvor risikoen også kombineres med et oppsparingselement. I tillegg er det også et skille mellom kapitalforsikring og livrenteforsikring. «Det karakteristiske for kapitalforsikring er at det skal foretas en engangsutbetaling når den forsikrede dør, eventuelt på et senere fastsatt tidspunkt. I livrenteforsikring skjer utbetalingen i form av terminbeløp så lenge en person lever, eller til han når en bestemt alder.» 30 Dermed vil det ved en dødsrisikoforsikring bli foretatt en engangsutbetaling av forsikringssummen bli utbetalt når den forsikrede dør uansett om dødsfallet skyldes sykdom eller ulykke. 31 Forsikringssummen vil normalt gå til ektefellen eller andre arvinger, men det er også mulig å velge en annen begunstiget. 32 Forsikring mot uførhet knytter seg til at den forsikrede blir arbeidsufør. Det innebærer at det blir utbetalt månedlige beløp hvis den forsikrede blir helt eller delvis arbeidsufør. 33 I forarbeidene til FAL er det gitt utrykk for at uføreforsikring er å anse som livsforsikring. 34 FAL har flere bestemmelser som gjelder særskilt for livsforsikring som vil bli presentert nærmere i kapittel 3. Siden FAL har enkelte bestemmelser som kun gjelder for livsforsikring vil det være avgjørende om en forsikringsdekning er en livsforsikring eller en sykdom- eller ulykkesforsikring. Det er ikke alltid lett å trekke opp en grense mellom livsforsikring eller annen personforsikring ved kombinerte dekninger fordi det i dag forsikringsprodukter som kan inneholde elementer av begge. Det vil behandles ytterligere under oppgavens punkt 4.3 om barneforsikring. 29 NOU 1983:56 s NOU 1983:56 s Gjensidige forsikring (udatert) vilkår livsforsikring pkt Gjensidige forsikring(udatert) vilkår livsforsikring pkt Se Gjensidige forsikring (udatert) vilkår livsforsikring pkt Se Ot.prp. nr 49 ( ) s

12 2.2.2 Ulykkesforsikring En ulykkesforsikring vil gi rett på utbetaling ved død eller invaliditet. En ulykkesforsikring er kun en ren risikoforsikring og har ikke noe oppsparingselement, slik skiller den seg fra livsforsikring. 35 Den dekker naturligvis også kun dekning mot ulykkestilfeller. Den omfatter også typisk utgifter til behandling av utgifter etter ulykkesskaden som følge av varig medisinsk invaliditet. 36 «"Ulykke" defineres som skade på kroppen eller legemet forårsaket av en plutselig, ytre-ofte fysisk-begivenhet.» Sykeforsikring En sykeforsikring er som ulykkesforsikring en ren risikoforsikring, men dekker sykdomsrisikoen. 38 Det er her ikke krav om at sykdommen er varig. «En sykeforsikring gir rett til dagpenger under sykdom og dekning av utgifter til medisinsk hjelp og pleie.» 39 En sykdomsforsikring tegnes gjerne hos små virksomheter eller hos personer som er i mer frie yrker som advokater og tannleger. 40 De siste årene har det likevel blitt mer vanlig med sykeforsikring både for privatpersoner og større bedrifter. 41 Sykdomsforsikringen har dermed blitt mye mer vanlig i markedet enn hva det var da loven ble vedtatt i Flere forsikringsselskaper tilbyr blant annet helseforsikring som både bedrifter tilbyr sine ansatte, og privatpersoner selv kan kjøpe. Sykeforsikring inngår også i forsikringsproduktet barneforsikring som flere selskaper tilbyr. 2.3 Tvilstilfeller Som beskrevet innledningsvis har Kongen myndighet til å avgjøre om en forsikring er en skadeforsikring eller en personforsikring, jf 1-1 tredje ledd og 10-1 tredje ledd. Myndigheten er lagt til Finanstilsynet, men er ikke ofte benyttet. I oppgavens kapittel 3 vil det bli en mer inngående gjennomgang av hvilken betydning det har om en dekning blir plassert som en del A eller B dekning. Det er en rekke like bestemmelser for skadeforsikring og personforsikring, men også enkelte særregler for personforsikring. I del B er det strengere regler for et forsikringsselskaps informasjonsplikt overfor forsikringstaker, for selskapets adgang til påberope seg mangelfulle opplysninger, og til å begrense ansvaret på grunn av den forsikredes helsetilstand. Noen av bestemmelsene i del B som skiller seg fra del A vil bli nærmere gjennomgått i kapittel NOU 1983:56 s Gjensidige forsikring (udatert) vilkår ulykke pkt. 1 og Brynhildsen (2014) s Brynhildsen (2014) s NOU 1983:56 s Brynildsen (2014) s Christiansen, Hanne, (2017) 9

13 2.4 Betydningen av konsesjonsreglene Konsesjonsreglene får betydning for om et forsikringsselskap kan tegne skadeforsikring eller livsforsikring, jf. lov 10. april 2015 nr 17 om finansforetak og finanskonsern. Siden oppgaven også tar for seg skillet mellom livsforsikring og annen personforsikring vil det bli foretatt en kort redegjørelse av konsesjonsreglene og betydningen det har for selskapene. Etter Finansforetaksloven 2-13 kreves det særskilt konsesjon for livsforsikring. Konsesjon for skadeforsikring reguleres av lovens En nærmere definisjon av hva som anses å være et skadeforsikringsselskap er regulert i forsikringsvirksomhetsloven 7-1. Etter forsikringsvirksomhetsloven 7-1 anses skadeforsikring å være både skadeforsikring slik det er definert i FAL 1-1 annet ledd, og personforsikring i form av sykdoms- og ulykkesforsikring etter FAL 10-1 annet ledd. Det er derfor viktig å presisere at forsikringsvirksomhetsloven og FAL anvender ulike definisjoner av skadeforsikring. 42 Tradisjonelt er det lagt til grunn et klart skille mellom livsforsikringsselskaper som har kunnet tegne livsforsikring, og skadeforsikringsselskaper som har kunne tegne skadeforsikring og annen personforsikring. Men reglene er i dag noe oppmyket siden et skadeforsikringsselskap kan etter finansforetaksloven 2-14 annet ledd overta livsforsikringer som er å anse som rene risikoforsikringer. Bestemmelsen har et krav om at forsikringen har høyest ett års varighet, og at utbetalingen må skje som engangsbeløp. Det er gjort ett unntak fra dette hvor skadeforsikringsselskap kan overta livsforsikringer som er knyttet til uførerisiko for en periode på inntil fem år Konsekvensene av plassering i lovens del B I dette kapittelet vil jeg gå noe nærmere inn på noen av særreglene i FAL del B, og sammenligne disse med bestemmelsene i del A. Noen av bestemmelsene som kun kommer til anvendelse ved livsforsikring, vil også bli gjennomgått. Årsaken til at det blir avgjørende om en dekning er å anse som en del A eller B dekning, er fordi enkelte bestemmelser i del B er strengere. For livsforsikring er det enda ytterligere begrensinger. 3.1 Selskapets informasjonsplikt Formålet med informasjonsplikten å gjøre forsikringstakeren i stand til å vurdere tilbudet, og sammenligne det med andre selskaps tilbud forut for avtaleinngåelsen, og underveis i avtaleforholdet. 44 Selskapets informasjonsplikt er regulert i kapittel 2 for del A, og kapittel 11 for del 42 Se FVL 7-1 og FAL 1-1 annet ledd og 10-1 annet ledd. 43 Se forskrift til forsikringsvirksomhetsloven 1-4 annet ledd. 44 Se NOU 1983:56 s

14 B, hovedsakelig i 2-1 og Selskapets informasjonsplikt ble vesentlig skjerpet i 1989 loven sammenliknet med FAL 1930 som ikke inneholdt en generell regulering av informasjonsplikten. FAL regulerer kun informasjonsplikten ovenfor den enkelte forsikringstaker som reguleres i FAL 1989, den generelle markedsføring av produkter er ikke omfattet av loven. 45 I del A er det FAL 2-1 som regulerer informasjonsplikten før tegningen av forsikringen. Ordlyden legger opp til at selskapet skal legge til rette for at forsikringstakeren kan vurdere forsikringstilbudet. Selskapet skal gi informasjon om relevante produkter etter at forsikringstakeren har presentert sitt behov. Det følger av lovens forarbeider, 46 og av ordene «legge forholdene til rette for», at selskapet ikke har plikt til å foreta noen individuell vurdering av forsikringstakerens totale behov. Årsaken er at lovgiver ikke har ønsket å hindre utviklingen av standardiserte salgsformer for skadeforsikring. 47 Det ville gjort salgsprosessen mer komplisert, og ville muligens kunne ført til at forsikringsselskapene ikke kunne ha tilbudt like mange ulike forsikringsdekninger som i dag. I forarbeidene fremheves det at det må tas hensyn til den enkelte forsikringstakers behov, og det må ses hen til om det er tale om næringsforsikring eller forbrukerforsikring. 48 Selskapet må vurdere mengden informasjon som behøves. Ved jevnbyrdige kontraktsparter vil det ikke være et like stort behov for informasjon fra selskapets side. 49 I personforsikring er det FAL 11-1 som regulerer selskapets informasjonsplikt før tegning. Etter ordlyden i FAL 11-1 første ledd skal «selskapet så vidt mulig skal sørge for at forsikringstakeren får råd om dekning av foreliggende forsikringsbehov.» Sammenliknet med FAL 2-1 indikerer ordlyden i 11-1 at selskapet har en strengere informasjonsplikt enn ved skadeforsikring hvor kunden i større grad må analysere sine egne behov. I personforsikring har selskapet en mer aktiv plikt til å analysere potensielle forsikringskunders behov, for deretter å gi informasjon om hvilke dekninger de kan ha behov for. 50 Det legges i forarbeidene vekt på at selskapet skal foreta en vurdering i hvilken periode forsikringstakeren har et forsikringsbehov, og sørge for at forsikringen tilpasses dette. Dette gjelder særlig ved livsforsikring. 51 Etter ordlyden pålegger 11-1 selskapet således en mer aktiv informasjonsplikt i del B enn etter del A. Det kan derimot virke som om denne forskjellen ikke er så stor som ordlyden skulle tilsi. Høyesterett vurderte i Rt s selskapets informasjonsplikt etter del A. I dommens avsnitt 28 viser Høyesterett til at selv om det er tale om skadeforsikring må vurderingen av om 45 Brynildsen (2014) s NOU 1987:24 s NOU 1987:24 s NOU 1987:24 s NOU 1987:24 s Brynildsen (2014) s NOU 1983:56 s

15 selskapet har overholdt sin informasjonsplikt bero på de konkrete forholdene. Deretter behandler førstvoterende de konkrete forholdene, som partenes ulike posisjon og profesjonalitet og deres innsikt i forsikringsforhold. Dommen viser at selv om det er tale om selskapets opplysningsplikt i en sak om skadeforsikring vil det avgjørende være de konkrete omstendighetene, og særlig avgjørende vekt hadde partenes jevnbyrdighet og forutsetninger. Det ble påpekt i dommen at selskapet som er den profesjonelle parten, og skal legge til rette for at kunden innenfor forbrukerforsikring er i stand til å danne seg et bilde av innhold for så å kunne foreta et valg. Bull hevder at på bakgrunn av denne dommen at det derfor ikke er en prinsipiell forskjell hva gjelder selskapets opplysningsplikt i skade og personforsikring. 52 Det er jeg enig i, det virker til å være forbrukerhensynet som er utslagsgivende uavhengig om det er tale om FAL del A eller B. 3.2 Forsikringstakers opplysningsplikt og selskapets adgang til å reagere ved brudd på opplysningsplikten Opplysningsplikten til forsikringstaker er regulert i henholdsvis 4-1 og 13-1a. De to bestemmelsene er stort sett sammenfallende, og utgangspunktet er at forsikringstakere kun har en passiv opplysningsplikt. Det innebærer at selskapet må stille de spørsmålene det ønsker besvart, og forsikringstaker kun må besvare disse spørsmålene korrekt. Likevel er det etter lovens ordlyd en mer aktiv opplysningsplikt i del A enn i del B. Etter 4-1 annet ledd skal forsikringstaker gi selskapet beskjed hvis vedkommende forstår at det er særlige forhold som vil ha vesentlig betydning for vurderingen av risikoen. Ordlyden i loven taler for at det må være tale om spesielle forhold, noe som går utover det selskapet må regne som alminnelige risikoer. Den samme plikten er ikke inntatt i 13-1a. Den forsikrede må kun svare «riktig og fullstendig» på selskapets spørsmål, og har kun en aktiv opplysningsplikt med bakgrunn i de spørsmål selskapet stiller. 53 I tillegg er det en begrensing i 13-1 b hvor selskapet ikke kan be om helseopplysninger i mer enn 10 år tilbake i tid. Etter 4-1 første ledd siste punktum gjelder 13-1 b tilsvarende når det innhentes helseopplysninger i skadeforsikring. Reaksjonen ved brudd på opplysningsplikten er at selskapet enten kan bli helt fri fra ansvar, delvis fri fra ansvar eller si opp forsikringen. Reglene om selskapets reaksjonsadgang i kapittel 4 og 13 er stort sett sammenfallende, men en særregel finnes for livsforsikring i Etter 13-4 annet ledd kan selskapet kun påberope seg at opplysningsplikten er forsømt når forsikringstilfellet har inntruffet innen to år etter at selskapet ansvar har begynt å løpe. Det 52 Bull (2008) s Ot.prp.nr 49 ( ) s

16 følger av bestemmelsens annet punktum at det ikke gjelder ved svik i livsforsikring, mens det for uføredekning ikke gjelder hvis forsikringstaker eller den forsikrede grovt uaktsomt har forsømt opplysningsplikten. Bestemmelsen om grov uaktsomhet ved uføredekning kom inn ved endringslov 27.juni 2008 nr For forsikringsselskapet innebærer lovendringen en utvidet adgang til å reagere på misligholdt opplysningsplikt i uføredekning da det er lettere å sannsynliggjøre grovt uaktsomhet enn svik. 55 Selskapet har således en ubegrenset rett til å nekte dekning ved uføredekning om opplysningsplikten er forsømt ved grov uaktsomhet. 56 Når det ikke er tale om uføredekning vil selskapets ansvar begynne å løpe to år etter at forsikringsavtalen ble inngått, jf annet ledd. Det er ikke problematisk for langsiktige kontrakter, som reglene om livsforsikring er utformet med tanke på. Men det kan oppstå et problem i dagens marked hvor flere skadeforsikringsselskaper tilbyr kortvarige forsikringsavtaler som har elementer av livsforsikring. Et eksempel er produktet barneforsikring som har en dekning for utbetaling ved dødsfall. Spørsmålet blir om 13-4 skal anvendes direkte på denne dekningen, og hvor godt reglene for livsforsikring passer? 57 Avtalestrukturen i et produkt som tilbys av et skadeforsikringsselskap innebærer at selskapets ansvar opphører ved utløpet av hver forsikringsperiode og begynner å løpe på nytt ved hver fornyelse. 58 Når fristen i 13-4 annet ledd er to år, vil den etter ordlyden ikke kunne anvendes på ettårige kontrakter. I forarbeidene 59 til loven er det vist til at det kun er i livsforsikring det er behov for denne toårs fristen da forsikringsavtaler om ulykkes- og sykeforsikringer tegnes for en kortere tidsperiode, og at behovet derfor ikke gjør seg gjeldende. To års fristen skulle verne om den forsikrede ved en langsiktig kontrakt, og også styrke livsforsikringers verdi som kredittobjekt. 60 Som beskrevet under oppgavens punk 2.4 om betydningen av konsesjonsreglene var det opprinnelig et mer markant skille mellom adgangen til å tegne skadeforsikring og livsforsikring for selskapene. Siden det er adgang for skadeforsikringsselskaper til å overta ettårige livsforsikringskontrakter uten oppsparingselement 61 vil det kunne oppstå nye problemstillinger for hvordan regelverket som var beregnet på langvarige livsforsikringer passer til de livsforsikringene som skadeforsikringsselskapene har mulighet til å tilby etter konsesjonsreglene. Det vil bli en mer inngående gjennomgang av dette spørsmålet i kapittel 4 under punkt 4.3 om barneforsikring. 54 Brynildsen (2014) s Brynildsen (2014) s Bull (2008) s Wilhelmsen (2012) s Wilhelmsen (2012) s NOU 1983:56 s NOU 1983:56 s Jf. Finansforetaksloven 2-14 annet ledd. 13

17 3.3 Forsettlig fremkalling av forsikringstilfellet Det er FAL 4-9 og 13-8 som henholdsvis regulerer selskapets ansvar når den forsikrede forsettlig fremkaller forsikringstilfellet. Hovedregelen er at selskapet blir fri for ansvar. I del B er reglene om forsettlig fremkallelse for ulykke- og sykdomsforsikring og livsforsikring noe ulike. Etter 13-8 første ledd, første punktum kan selskapets ansvar falle bort når se når den forsikrede forsettlig har fremkalt forsikringstilfellet. Etter annet punktum gjelder det et unntak dersom den forsikrede pga. alder eller sinnstilstand ikke kunne forstå rekkevidden av sin handling. Dette unntaket gjelder også for skadeforsikring, jf. 4-9 femte ledd. Videre kan et selskap ved ulykkesforsikring etter ta forbehold om at det ikke svarer for selvmord eller forsøk på selvmord som følge av sinnslidelse, da sinnslidelse må anses som sykdom og ikke omfattet av ulykkesbegrepet. 62 I livsforsikring skiller reguleringen av selvmord eller forsøk på selvmord seg fra sykdom- og ulykkesforsikring, jf annet ledd. Etter denne bestemmelsen vil selskapet i mange tilfeller være ansvarlige selv om den forsikrede forsto rekkevidden av sin handling. 63 I samsvar med ordlyden er selskapet ansvarlig dersom selvmord eller forsøk på selvmord skjer etter at det er gått ett år fra tegningen, mens selskapet i utgangspunktet vil være uten ansvar hvis det skjer innenfor ett år. 64 Hensynet bak bestemmelsen er at det antas at hvis forsikringen ligger så nært opp til selvmordet i tid som under ett år ble forsikringen tegnet med tanke på selvmordet. Selskapet kan likevel bli ansvarlige dersom det er holdepunkter for at tegningen har skjedd «uten tanke på selvmord». jf annet ledd, første punktum Uaktsomt fremkalling av forsikringstilfelle Det er henholdsvis FAL 4-9 og 13-9 som regulerer uaktsom fremkallelse av forsikringstilfellet. Hvis den forsikrede grovt uaktsomt har fremkalt forsikringstilfellet er hovedregelen i 4-9 annet ledd og 13-9 at selskapet helt eller delvis blir fri fra ansvar. I del A er det unntak for ansvarsforsikring. Etter 4-9 fjerde ledd kan selskapet ta forbehold om ansvarsfrihet i motorvognforsikring hvis forsikringstilfellet er voldt under ruspåvirket tilstand. Det kreves ikke uaktsomhet, og bestemmelsen er objektiv. I livsforsikring har selskapet ikke adgang til å påberope seg grov uaktsomhet, jf første og annet ledd. Ved ulykkes- og sykeforsikringer kan selskapets ansvar etter 13-9 bli helt eller delvis nedsatt hvis den forsikrede grovt uaktsomt har fremkalt forsikringstilfellet. Dette gjelder etter annet 62 Brynildsen (2014) s Brynildsen (2014) s Brynildsen (2014)

18 punktum også ved grov overtredelse av sikkerhetsforskrifter. I personforsikring vil derfor grov uaktsomhet ved fremkallelse av forsikringstilfellet eller overtredelse av sikkerhetsforskriften kun være relevant i ulykkes- og sykeforsikring. Ved kombinerte forsikringer som barneforsikring som inneholder elementer av både sykeforsikring og livsforsikring er det et behov for å avklare kategoriseringen av de enkelte dekningene da det har betydning for selskapets ansvar og den forsikredes stilling. Det vil være en gjennomgang av denne problemstillingen i kapittel 4 hvor jeg vil se særskilt på barneforsikring som produkt. 3.4 Overtredelse av sikkerhetsforskrifter Sikkerhetsforskrifter gir en anledning for selskapet til å gi et påbud til forsikrede/sikrede hvordan hun eller han skal opptre for å unngå at et forsikringstilfelle inntreffer, jf. 1-2 bokstav (e) 65. Sikkerhetsforskriftene må være inntatt i forsikringsbeviset og vilkårene for at selskapet skal ha anledning til å avkorte erstatningen, jf Det er kun del A som har definisjon av hva sikkerhetsforskrifter er, og det er også i skadeforsikring at sikkerhetsforskrifter er mest anvendt. Årsaken til det er at etter 4-8 kan selskapet foreta en helt eller delvis avkortning dersom en sikkerhetsforskrift er overtrådt, og forsikrede/sikrede er «mer enn lite å legge til last.» FAL 4-8 oppstiller tre vilkår som gir grunnlag for avkortning. Det må objektivt sett foreligge en overtredelse av sikkerhetsforskriften, skyldkravet til den forsikrede/sikrede er at den er «mer enn lite å legge til last», og det må være en årsakssammenheng mellom bruddet på sikkerhetsforskriften og at selve forsikringstilfellet oppstod. Denne adgangen er etter lovens del B noe mer begrenset da 13-9 første ledd- annet punktum krever at den forsikrede grovt uaktsomt har fremkalt forsikringstilfellet. Det innebærer at skyldkravet for overtredelse av en sikkerhetsforskrift i syke- og ulykkesforsikring ikke er noe lavere enn hvis andre forsikringstilfeller er inntrådt. I livsforsikring er det ikke anledning til å oppstille sikkerhetsforskrifter, jf annet ledd. Siden skyldkravet som gjelder for syke- og ulykkesforsikring ikke er noe lavere ved brudd på sikkerhetsforskrifter enn ved fremkallelse av selve forsikringstilfellet er det ikke like aktuelt å benytte sikkerhetsforskrifter for personforsikring som ikke er livsforsikring. I skadeforsikring er det svært vanlig at selskapene benytter seg av sikkerhetsforskrifter. Typiske sikkerhetsforskrifter i en reiseforsikring er for eksempel at hotellrommet eller leilighet alltid skal lukkes og låses før det forlates, eller at smykker skal bæres på seg eller oppbevares i låst safe. 66 For reisesyke vil en typisk sikkerhetsforskrift innebære at sikrede må snarest søke lege 65 Bull (2008) s Frende Forsikring (2018) Reiseforsikring, vilkår, pkt

19 og følge legens anvisninger. 67 Det virker også til å være noe ulikt hvordan selskapene har utformet sikkerhetsforskriftene i sine vilkår. Frende forsikring har kun en henvisning til FAL 4-8 for overtredelse av sikkerhetsforskrifter. 68 Europeiske forsikring har derimot i sine vilkår for reiseforsikring en henvisning til både FAL 4-8 og Det må være mer presist ettersom reisesyke og ulykke behandles etter reglene i FAL B. En nærmere redegjørelse for reiseforsikring som forsikringsprodukt vil bli foretatt i kapittel 4 under punkt 4.1. Et eksempel fra nemndspraksis som viser at terskelen for om selskapet kan avkorte for brudd på sikkerhetsforskriftene er nokså høy er AKN Saken gjaldt avkortning, og spørsmålet var om det var tale om grov overtredelse av en sikkerhetsforskrift og at selskapet derfor hadde anledning til å avkorte erstatningen. Saken gjaldt en reisesykedekning. Selskapet anførte at forsikrede hadde opptrådt grovt uaktsomt ved og ikke oppsøke lege på stedet, og i stedet reise hjem som følge av et angstanfall. Selskapet hevdet at det var tale om grov overtredelse av sikkerhetsforskriften da hun ikke hadde oppsøkt lokal lege først, men dro rett hjem til Norge for å bli behandlet av en lege hun kjente til, og som tidligere hadde behandlet henne. Avkortningsnemnda drøftet saken ut fra reglene i kapittel 13 uten å gå nærmere inn på begrunnelsen. Deretter ble det foretatt en konkret drøftelse av om det var utvist grov uaktsomhet etter 13-9 annet ledd. Den forsikrede hadde opplyst til selskapet at hun fikk et uventet og akutt angstanfall, og orket derfor ikke å fullføre den planlagte ferien. Hun ønsket ikke å forholde seg til ny lege fordi hun hadde en lang historie med spiseforstyrrelser bak seg. Nemnda la da til grunn, basert på opplysningene forelagt at forsikrede ikke hadde noe kunnskap om hvordan angstanfallet skulle håndteres. Samtidig så nemnda hen til at hun hadde relativt dyptgripende psykiske problemer som ble behandlet av en lege hun kjente. Nemnda kom dermed til at den forsikrede ikke hadde opptrådt grovt uaktsomt etter Nemnda viste til at selv om sikkerhetsforskriften om å oppsøke lokal lege på stedet objektivt sett var brutt, måtte det tas utgangspunkt i de konkrete forhold i vurderingen om den forsikrede hadde opptrådt grovt uaktsomt. Avgjørelsen viser at selv om sikkerhetsforskriften objektivt sett er brutt, er det ikke gitt at aktsomhetskravet er oppfylt spesielt hvis dekningen blir behandlet etter reglene i del B. I personforsikring har sikkerhetsforskrifter i utgangspunktet ingen stor plass, og det er ikke vanlig at selskapene benytter det i syke- og ulykkesforsikring. Unntaket blir å se i kombinerte forsikringer som inneholder elementer av både skade og personforsikring slik eksemplet ovenfor med reiseforsikring. Her er det inntatt sikkerhetsforskrifter både for avbestilling/tyveri og 67 Frende Forsikring (2018) Reiseforsikring, vilkår, pkt Frende Forsikring (2018) Reiseforsikring, vilkår, pkt Europeiske reiseforsikring (2017) vilkår, pkt

20 reisesyke. Hvis dekningen blir behandlet som en del B dekning vil det likevel kreves grov uaktsomhet ved overtredelse av en sikkerhetsforskrift, jf første ledd, annet punktum. 4 Enkelte nyere forsikringsdekninger Bakgrunnen for oppgaven er at det har vokst frem nyere dekninger som ikke direkte kan plasseres under lovens del A eller B. Markedet tilbyr også i økende grad pakkeforsikringer som inneholder mange ulike typer dekninger. Det vil i kapittelet bli foretatt en gjennomgang av ulike typer forsikringsprodukter som tilbys i markedet, og med støtte i nemndspraksis vil jeg forsøke å kategorisere den enkelte dekning som en del A eller del B dekning. 4.1 Reiseforsikring En reiseforsikring inneholder flere sammensatte dekninger. Den dekker avbestilling som følge av sykdom eller skade på bolig, reisesyke, ulykkesskade på reise og tap av reisegods Plassering i lovens system Reiseforsikring er et sammensatt produkt som inneholder både elementer av skadeforsikring og personforsikring. Ved et slikt sammensatt produkt mener jeg at utgangspunktet må være at hver enkelt dekningsform må ses for seg, og innplasseres som del A eller del B dekning. I det følgende vil det bli gitt en kort presentasjon av de enkelte dekningene, og avgjørelser fra Finansklagenemnda som vil underbygge standpunktet om at hver enkelt dekning må vurderes separat Hva omfatter en avbestillingsdekning? En typisk dekning under reiseforsikring er avbestillingsforsikring. Avbestilling kan skyldes sykdom hos forsikrede eller i nærmeste familie, men også f.eks. brannskade på bolig. Hvis slike situasjoner oppstår kan den forsikrede rette krav til selskapet for å få dekket sitt økonomiske tap fordi hun eller han ikke kan gjennomføre reisen, eller at andre forhold som er omfattet av vilkårene oppstår. Hvis avbestillingen skyldes sykdom kan det stilles spørsmål om dekningen bør falle inn under del B som er den delen av FAL som regulerer liv og helse. Derfor kan sykdom etter en naturlig språklig forståelse falle inn under lovens del. B. I en avbestillingsdekning er det derimot det økonomiske tapet den forsikrede søker å få dekket, som igjen knytter seg til definisjonen av skadeforsikring i 1-1 annet ledd. Dermed er det nærliggende at en avbestillingsdekning er å anse som en del A dekning. Plasseringen av dekningen vil blant annet ha betydning for selskapets adgang til å avkorte erstatningen ved brudd på sikkerhetsforskriftene. 70 Frende forsikring (2018) Reiseforsikring vilkår. 17

21 4.1.3 Nemndspraksis I FinKN som gjaldt avbestilling av reise grunnet sykdom, tok nemnda stilling til om overtredelsen av sikkerhetsforskriften gjaldt etter FAL 4-8. Paragrafen åpner for avkortning når forsikrede er mer enn lite å bebreide. Nemnda viste til at tilsvarende bestemmelse finnes i FAL 13-9 første ledd annet punktum, men forutsetter at sikrende må ha vist grov uaktsomhet for at selskapet skal kunne sette ned ansvaret. Nemnda kom til at det er avbestillingskostanden som er forsikret under en avbestillingsbeskyttelse uavhengig av om avbestillingen skyldes sykdom eller andre forhold, og anvendte derfor FAL 4-8 på det aktuelle tilfellet. Nemnda så dermed på hva den konkrete dekningen knytter seg til, og at det er uten betydning hva årsaken til avbestillingen skyldes. Avgjørelsen var enstemmig. I FinKN avkortet selskapet erstatningen med 50 prosent under henvising til overtredelse av sikkerhetsforskrifter, jf Saken gjaldt avbestilling som følge av sykdom i nærmeste familie. Reisen ble avbestilt to dager før avreise, og en dag for sent til å få refundert 50 prosent av reisekostnadene fra reiseselskapet. Legeerklæringen som inneholdt en oppfordring fra lege til og ikke reise utenlands i tiden fremover ble innhentet 10 dager før avbestillingen av reisen. I henhold til selskapets vilkår skulle en reise bli avbestilt «straks det er klart at reisen ikke kan gjennomføres». Spørsmålet i denne saken var hovedsakelig om sikkerhetsforskriften var tilstrekkelig fremhevet i forsikringsbeviset, jf. 2-2 annet ledd c. Likevel tjener avgjørelsen som eksempel for å vise at nemnda har behandlet saker vedrørende avbestilling som følge av sykdom etter reglene i lovens del A. En annen avgjørelse hvor nemnda kommenterer forholdet mellom lovens del A og B for overtredelse av sikkerhetsforskrifter er FinKN Nemnda tok derimot ikke stilling til om tilfellet skulle falle inn under del A eller B fordi skyldkravet uansett ikke var oppfylt da sikrede ikke var mer enn lite å legge til last etter FAL 4-8. På bakgrunn av de overnevnte avgjørelser må det være nærliggende å legge til grunn at hva gjelder avbestillingsdekning og overtredelse av sikkerhetsforskrifter, vil tilfellene bli behandlet etter reglene for skadeforsikring i FAL. Konsekvensen blir dermed at selskapet kan avkorte hvis sikrede er mer enn lite å legge til last etter 4-8, og at det ikke kreves grov uaktsomhet som hadde vært tilfellet om dekningene ble behandlet etter reglene for personforsikring Hva omfatter en reisesykedekning? En typisk reisesykedekning omfatter ulykkesskade, plutselig og uventet akutt sykdom, og plutselig og uventet akutt forverring av en kjent lidelse eller sykdom. 71 I tillegg omfattes kostander 71 Frende forsikring (2018) Reiseforsikring vilkår, pkt