Hjorth/Rosenfeldt Mannen som ikke var morder
Oversatt av Håvard Syvertsen
Originalens tittel: Det fördolda Copyright Hjort & Rosenfeldt 2010. Boka er først utgitt av Norstedt, Stockholm, år 2010. Published by agreement with Norstedt Agency. Norsk utgave 2011 H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2011 ISBN 978-82-03-21591-9 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Mannen var ikke noen morder. Han holdt fast ved det mens han slepte den døde gutten nedover skrenten: Jeg er ikke noen morder. Mordere er kriminelle. Mordere er onde. Sjelen deres er slukt av mørket, og av forkjellige grunner har de omfavnet det svarte og ønsket det velkommen, vendt ryggen til lyset. Han var ikke ond. Tvert imot. Hadde han ikke i det siste demonstrert det absolutt motsatte? Hadde han ikke så å si helt satt sine egne følelser til side, sin egen vilje, nesten gjort vold på seg selv til fordel for andre? Vendt det andre kinnet til, det var det han hadde gjort. Var ikke det at han var her, i denne sumpaktige forsenkningen langt ute i ingenting med den døde gutten, enda et bevis på at han ville gjøre det som var riktig? Måtte gjøre det som var riktig. At han aldri mer ville svikte. Mannen stoppet og pustet. På tross av sin unge alder var gutten tung. Veltrent. Mange timer i helsestudioet. Men det var ikke langt igjen. Han tok et godt tak rundt buksebeina som en gang hadde vært hvite, men som nå virket nærmest svarte i mørket. Gutten hadde blødd så mye. Ja, det var galt å drepe. Det femte bud. Du skal ikke slå i hjel. Men det fantes unntak. I Bibelen ble det oppfordret til å drepe rettferdig på mange steder. Det var noen som fortjente det. Galt kunne være rett. Det fantes ingenting
som var absolutt. Og når hensikten ikke var egoistisk. Hvis tapet av ett menneskeliv kunne redde andre. Gi dem en sjanse. Gi dem et liv. Da kunne vel handlingen umulig være ond? Hvis hensikten var god. Mannen stoppet der vannet hadde samlet seg under en mørk overflate. Vanligvis var tjernet noen meter dypt, men alt regnet i det siste hadde mettet jorda, og nå bredte det seg utover som en liten innsjø i den krattbevokste senkningen. Mannen bøyde seg framover og tok tak i skuldrene på guttens T-skjorte. Med stor anstrengelse fikk han reist den livløse kroppen halvveis opp. Et øyeblikk så han gutten rett inn i øynene. Hva hadde vært den siste tanken hans? Hadde han i det hele tatt rukket å ha en? Hadde han skjønt at han skulle dø? Lurte han på hvorfor? Tenkte han på alt det han ikke hadde rukket i det korte livet sitt, eller på det han faktisk hadde fått gjort? Det spilte ingen rolle. Hvorfor plaget han seg på denne måten, mer enn nødvendig? Han hadde jo ikke noe valg. Han kunne ikke svikte. Ikke en gang til. Likevel var han i tvil. Men nei, de ville ikke forstå det. Ikke tilgi. Ikke, slik som ham, vende det andre kinnet til. Han dyttet gutten bakover, og kroppen falt ned i vannet med et høyt plask. Mannen skvatt til, uforberedt på lyden i den mørke stillheten. Guttens kropp sank ned i vannet og ble borte. Mannen som ikke var morder gikk tilbake til bilen som sto parkert på den lille skogsbilveien, og dro hjemover.
Västeråspolitiet, det er Klara Lidman. Jeg vil melde sønnen min savnet. Kvinnen hørtes nærmest litt unnskyldende ut, som om hun ikke følte seg sikker på å ha ringt til riktig sted, eller som om hun ikke var helt sikker på at hun ville bli trodd. Klara Lidman dro til seg en notatblokk på tross av at samtalen ble tatt opp på bånd. Kan jeg få navnet ditt? Lena. Lena Eriksson. Sønnen min heter Roger. Roger Eriksson. Hvor gammel er han? Seksten. Jeg har ikke sett ham siden i går ettermiddag. Klara noterte ned alderen og innså at hun kom til å sende denne saken videre så det ble tatt tak i den med det samme. Det vil si, om han nå virkelig var forsvunnet. Når i går ettermiddag? Han stakk ved femtiden. Det var tjueto timer siden. Ved en forsvinning var det tjueto viktige timer. Vet du hvor han skulle da? Ja, til Lisa. Hvem er Lisa? Kjæresten hans. Jeg ringte henne i dag, men hun sa at han hadde gått derfra ved titiden i går kveld, sa hun. Klara strøk over de to totallene på papiret og skrev sytten i stedet.
Hvor gikk han da? Det visste hun ikke. Hun trodde han skulle hjem. Men han har ikke vært hjemme. Ikke i hele natt. Og nå har nesten hele dagen gått. Og du ringer først nå, tenkte Klara. Kvinnen i den andre enden virket ikke særlig urolig, slo det henne. Heller neddempet. Oppgitt. Lisa, hva heter hun for noe mer? Hansson. Klara noterte navnet. Har Roger mobiltelefon? Har du prøvd å ringe ham? Ja, men jeg får ikke svar. Og du kan ikke tenke deg hvor han kan ha blitt av? Han kan ikke ha overnattet hos noen venner eller noe sånt? Nei, da ville han ha ringt. Kvinnen tok en kort pause, og Klara antok at stemmen sviktet henne, men da hun hørte det sugende åndedrettet i den andre enden, skjønte hun at kvinnen hadde tatt et dypt trekk av en sigarett. Hun blåste røyken ut. Han er bare borte.
Drømmen kom hver natt. Det var ingen ro å få. Det var alltid den samme drømmen full av den samme angsten. Det irriterte ham. Gjorde ham rasende. Sebastian Bergman syntes han skulle vært bedre enn som så. Han, om noen, visste hva drømmer betydde; han, om noen, burde være hevet over disse febrile restene fra fortiden. Men uansett hvor godt forberedt han var, samme hvor bevisst han var drømmens egentlige betydning, unngikk han ikke å bli fanget av den. Det var som om den hadde funnet det indre krysningspunktet mellom det han visste at den betydde, og den han var. 4.43. Det begynte å lysne. Sebastian var tørr i munnen. Hadde han skreket? Antakelig ikke, siden kvinnen ved siden av ham ikke hadde våknet. Hun pustet stille, og han kunne se hvordan det lange håret hennes halvveis skjulte et nakent bryst. Sebastian rettet ut sine lett stivnede fingre uten å skjenke det en tanke. Han var vant med å våkne etter drømmen med høyre hånd hardt knyttet. I stedet forsøkte han å huske navnet på den hvilende skapningen ved siden av ham. Katarina? Karin? Hun måtte ha sagt det en eller annen gang i løpet av kvelden. Kristina? Karolin? Ikke fordi det egentlig spilte noen rolle, han hadde
ingen planer om å møte henne igjen, men jakten i hukommelsen hjalp til å jage bort de slørete restene av drømmen som hang igjen i alle sansene hans. Drømmen som hadde fulgt ham i mer enn fem år. Samme drøm, samme bilder hver eneste natt. Hele underbevisstheten hans i helspenn mens den bearbeidet det han ikke greide om dagen. Å få et tak på skyldfølelsen. Sebastian reiste seg langsomt fra senga, kvalte en gjesp og tok klærne sine fra stolen han hadde lagt dem på for noen timer siden. Mens han kledde på seg, så han seg uinteressert rundt i rommet der han hadde tilbrakt natta. En seng, to veggfaste, hvite garderobeskap, den ene med speildør, et enkelt, hvitt nattbord fra Ikea med ei vekkerklokke og et livsstilsmagasin og et lite bord med et bilde av deltidsbarnet og smånips ved siden av stolen han nettopp hadde tatt klærne sine fra. Intetsigende reproduksjonskunst hang på vegger malt i en farge en glatt megler antakelig ville kalt «latte», men som egentlig bare var skittenbeige. Rommet var som sexen han hadde hatt i det: fantasiløst og litt kjedelig, men det fylte sin funksjon. Det gjorde alltid det. Dessverre varte aldri tilfredsstillelsen særlig lenge. Sebastian lukket øynene. Dette var alltid det mest smertefulle øyeblikket. Overgangen til virkeligheten. Den følelsesmessige U-svingen. Den var så velkjent. Han konsentrerte seg om kvinnen i senga, særlig den synlige brystvorten hennes. Hva var det nå hun het igjen. Han visste at han hadde presentert seg da han kom med drinkene, det gjorde han alltid. Aldri når han spurte om plassen ved siden av var ledig, hva hun ville ha å drikke, eller spurte om han fikk spandere. Alltid når han
satte glasset ned foran henne. Jeg heter forresten Sebastian. Men hva svarte hun? Noe på K, det var han ganske sikker på. Han strammet beltet i buksene. Det kom en lett, metallisk skramling fra spennen. Skal du gå? Stemmen hennes var søvndrukken, blikket famlet etter ei klokke. Ja. Jeg trodde vi skulle spise frokost sammen. Hvor mye er klokka? Snart fem. Kvinnen løftet seg opp på den ene albuen. Hvor gammel kunne hun være? Knapt førti? Hun dro bort en hårfloke fra ansiktet. Søvnen holdt på å forsvinne og bli erstattet av tanken på at det ikke kom til å bli noe av den morgenen hun hadde håpet på. Han hadde smøget seg opp og kledd på seg, hadde tenkt å gå uten å vekke henne. De kom ikke til å spise frokost og lese avslappet i Dagens Nyheter mens de småpratet, de kom ikke til å gå noen søndagstur. Han ville ikke bli bedre kjent med henne og kom ikke til å ringe igjen, samme hva han sa. Hun visste det. Derfor sa han bare: Ha det bra. Sebastian gjettet ikke engang på et navn. Han var ikke engang sikker på at det begynte på K lenger. Utenfor var gata var morgenstille. Forstaden sov, og alle lyder virket dempet som om de ikke ville vekke noen. Til og med trafikken på Nynäsvägen et stykke borte virket respektfullt tilbakeholden. Sebastian stoppet ved skiltet i veikrysset. Varpavägen. Et eller annet sted i Gubbängen. Det var et godt stykke hjem. Gikk det noen T-baner på denne tiden? I natt hadde de tatt drosje. De hadde stoppet ved en 7-Eleven-kiosk og kjøpt brød,