EIRIK WEKRE Tidligere utgitt: Spill uten regler. Thriller, 2005 Terbovens liste. Thriller, 2006 Operasjon Snøhvit. Thriller, 2008 Operasjon Isbjørn. Thriller, 2009
Eirik Wekre Operasjon Høye Nord Thriller
Til Marie og Helene
Lørdag 3. juli
1 Nordishavet, Arktis Døden, i en grav av metall. I havet nord for Svalbard gled forskningsskipet Marjata over den usynlige linjen som heter åttito grader nord, og fortsatte videre i retning Nordpolen. Klokken hadde akkurat passert midnatt, og på broen gikk Ruth Karlsen av vakt. Hun var sliten etter et langt skift, men visste at hun ikke kom til å få sove. Hun var avhengig av en kveldstur. Det faste mannskapet lo av denne uvanen fra landjorda. Hjemme i Oslo hadde hun en fast rute hun gikk før hun la seg. Om bord på Marjata ble det en tur på akterdekket. Det var ikke ofte været tillot det, men i natt var forholdene gode. Ruth klatret ned i forlegningen og dro på seg overlevelsesdrakten. Den var påkrevd for ethvert opphold utendørs. I disse farvannene var fall over bord uten den ensbetydende med en sikker død. Den klumpete drakten fikk henne alltid til å tenke på Ane og Ida og kampen med parkdressen når de skulle i barnehagen. Hun kjente lengselen etter døtrene som et sug i magen. Det var bare tre uker igjen av toktet. På bakdekket trakk hun havluften inn i dype åndedrag og kjente at hjernen klarnet. Det var nesten vindstille, luften holdt et par minusgrader. Midnattssolen hang stor og glødende over horisonten. Arktis var fascinerende. På
alle kanter, en uendelighet av hav. Ikke en måke, ikke en sel, bare mørkt hav som rommet enorme verdier, som utgjorde Norges fremtid. Ennå var det langt til iskanten. Den hadde trukket seg lenger og lenger nordover. Mye tydet på at det ville fortsette slik. Snart ville skipstrafikk mellom Atlanteren og Stillehavet kunne ta snarveien over Nordpolen store deler av året. Spesialskip var allerede i gang med prøveskyting av seismikk. Olje og gass skulle kartlegges, grenser mellom kontinentalsoklene skulle avklares. Alt ville bli forandret. Hun stirret ned i kjølvannet. Rett ovenfra virket vannet nesten sort. Et bunnløst dyp av mørke. Polhavet var langt på vei klodens siste store uutforskede ressurs. Under den kalde krigen hadde atomubåter krysset under isen, men de hadde vært mer opptatt av hverandre enn av ressursene i havet og under havbunnen. Mannskapet hadde snakket mye om Kursk-forliset den siste tiden. Det var bare dager igjen til tiårsmarkeringen. Flere av dem hadde vært med Marjata da det skjedde. Igjen og igjen kom de tilbake til hvordan de hadde kjent skjelvingen i skipssiden fra eksplosjonene nitten kilometer unna. Men verst var stillheten etterpå. Vissheten om at vannet fosset inn og druknet alle om bord som ikke allerede var døde av eksplosjonene. Hundre og atten mann. Ruth hadde alltid følt seg trygg på vannet. Men om bord på Marjata kjente hun stadig suget fra de fire kilometerne med havdyp under seg. Ubåten Kursk hadde lagt seg på bunnen hundre og atten meter under havflaten. Barentshavet var et grunt basseng. Til forskjell fra Nansen-bassenget, der de befant seg nå. Dybden her
varierte mellom tre og fire tusen meter. En redningsaksjon ville vært nytteløs. Døden i en iskald kiste av stål. Ruth kjente den kalde luften fylle lungene nesten til bristepunktet. Den golde og tomme skjønnheten i naturen som omga henne, var både overveldende og skremmende. Hun skjønte at mennesker kunne bli besatt av Arktis. I løpet av en dag eller to ville de nå iskappen, og hun var blitt lovet glimt av isbjørn. Ruth snudde seg og satte kursen mot nedgangen. Skipet gjorde et voldsomt rykk. Det kom plutselig og totalt uten forvarsel. I neste sekund drønnet det, som av en undersjøisk eksplosjon. Ruth ble kastet til siden. Hodet traff et stag. Smerten jog gjennom henne og slo henne ut. En brottsjø vekket henne. Hun slo øynene opp og gispet etter luft. Visste ikke hvor lenge hun hadde vært bevisstløs. Et par sekunder? Et minutt? Rundt henne flommet vannet. Hun grep tak i relingen og dro seg opp. Forsøkte å orientere seg. Marjata hadde sterk slagside, det meste av skipet var allerede under vann. En voldsom bølge slo over henne. Hun mistet grepet og traff en kant med låret først. Smerten gjorde henne kvalm. Sjøen skylte inn over dekk og trakk henne med seg. Munnen fyltes med vann. Hun kjempet mot panikken. Rundt henne var det bare vann, og hun skjønte hun var i ferd med å bli dratt ned med skipet. Over seg kunne hun ane den bleke solskiven. Nå drukner jeg, tenkte hun og merket til sin forundring at hun ble rolig. Så var det som om noe slapp taket i henne. Det var drakten. Oppdriften i overlevelsesdrakten førte henne mot overflaten. Hun kjempet mot å trekke pusten. Litt til. Overflaten nærmet seg. Med et dypt gisp brøt hun
vannhinnen. I noen sekunder lå hun bare og kjempet seg inn i en normal pusterytme. Livdrakten fløt som en dupp. Og rundt henne var det ikke annet enn tomhet. Havet hadde slukt skipet på sekunder. Vannet var rolig igjen, som om skipet aldri hadde vært der. De hadde vært 45 personer om bord. Ruth forsto at hun var sjanseløs. Hun så ingen, hørte ingen. Bare havet, med en gyllen strek fra solen. Hvor lang tid ville det ta før hun frøs i hjel?
2 Vestheim, Oslo Pipingen rev Hege Tønnesen ut av søvnen. Hun famlet over nattbordet og trykket ned knappen på vekkerklokken. Lyden fortsatte. Hun slo øynene opp. Teppet lå i en krøll nederst i sengen, hun var svett og varm. Lyden kom fra mobiltelefonen ute i gangen. Uret viste 02:30. Det var sjelden gode nyheter på denne tiden av døgnet. Hun stavret bort til døren, tente lyset og fant telefonen. Nummeret var kjent, det var Cecilie. «Pappa er dårlig,» sa det i andre enden. Ingen innledning. Ingen unnskyldning for det ubeleilige tidspunktet. Hege svarte ikke. «Er du der?» Cecilies stemme var tykk av fortvilelse. «Hva er det?» spurte Hege. «De flyr ham til sykehuset i helikopter.» Hege våknet til. «Bilulykke?» «Akutt illebefinnende i Kragerø. Noen på nabohytta hadde varslet.» Hege hørte motordur på linjen. Hun forsto at niesen ringte fra bilen. «Alt de ville si var at tilstanden er livstruende og ustabil.»