Moldova besøk januar 2014 Jeg bor hos familien Nicolai Dodu på mitt besøk i Moldova. Familien har for tiden 11 foreldreløse og gatebarn boende i hjemmet. Huset ligger i Bethany barneby, hvor det er ti tilsvarende hus med gatebarn eller barn som er forlatt av foreldrene sine. Åsta Karoline Foreningen har et samarbeid med Nicolai som er far i familien, samt at vi har sponsorer som har fadderbarn i familien. Foreningen har også bidratt til renovering av rom som har vært full av sopp og råte. Nicolai har ansvar for kleslagret i Bethany barneby, hit kommer alt som blir samlet inn og lagret hos Visjon Norge. Nicolai kjører klær og utstyr til barnehjem, sykehus og familier som vi støtter i Moldova. Det var fine dager med barna i familien, vi pratet og de viste meg hva dagene deres besto av i stort og smått. Det var fint å se Igor igjen som hadde ett stort ønske i livet, å få en mamma og pappa. Gjennom Åsta Karoline Foreningen ble dette virkelighet. Fra å ha vært en kasteball mellom forskjellige institusjoner og familier frem til han var 11 år fikk han komme til Nicolai og Viorica. De 10 andre barna i familien gledet seg over den nye gutten. Igor har blitt en trygg og glad gutt.
Onsdagen var det planlagt besøk til Belt, der de fleste av barna vi støtter bor. Maria hadde avtalt tid og sted for oppmøte. Vi møttes 17 stykker på pizza kafe hvor alle fikk brus og pizza. Mammaen til Ana Maria og Michaela hadde sammen med de tre andre søsknene vært på reise siden kl. 0500 om morgenen. De fleste bor så langt på landet og avsides at det blir mange bytter med buss og mye venting. Både jeg og barna var veldig spente og hadde gledet oss veldig til å se hverandre igjen. Gjennom vår tolk Lidia fikk barna og jeg pratet, det ble et vellykket møte. Alle barna hadde laget tegninger og skrevet kort og fortalte hvor mye det betydde for dem med støtten som de mottok og at de hadde venner i Norge som tenkte på dem, et land som få av deres venner hadde hørt om. Jeg hadde med strikkede luer og sokker fra Norge som ble godt mottatt.
Vlada kom sent til vårt møte da hun for tiden bodde hos sin tante, det ble stor glede å møte henne igjen, vi møttes også på mitt besøk i mai og fikk veldig god kontakt. Da jeg fortalte Vlada at jeg hadde besøkt mammaen hennes i fengslet og at jeg hadde med et brev og noe i en pose til henne, kom tårene. Vlada klemte meg hardt og sa Thank you, thank you. Vlada fyller 14 år i mars og begynner å bli en stor jente. Etter hun ble skrevet ut av sykehus og sanatoriet har hun måtte bo hos sin alkoholiserte bestemor. Hun var ofte redd forklarte hun, når bestemor er full. Det er ikke hver dag det var noe å spise heller, og veldig kaldt i huset. Vi fikk litt ekstra tid med Vlada før hun måtte tilbake til tanten, da tok vi henne med på marked og kjøpte nye varme vinterstøvler, bukser og annet varmt tøy. Vi var i en bok bod hvor hun fikk se flere bøker som hun manglet på skolen som vi også kjøpte til en ubetydelig pris. Gleden det var å se Vladas takknemlighet blir vanskelig å beskrive her. Hånden min slapp hun bare taket i når hun skulle prøve klær og støvletter.
Et lite besøk fikk vi også til på tuberkulose sykehuset hvor vi fortsatt har noen barn vi støtter. Vi hadde med frukt og kjeks til barna. Personalet viste oss tv, tv spill og leker som vi har sponset på denne avdelingen. Barna hadde akkurat spist middag og nå skulle alle sove. Vi rakk akkurat en runde innom alle rommene og hilse på og dele ut det vi hadde med før både store og små måtte i seng. Etterpå reiste vi en liten tur til Maria, det var et stort ønske fra henne at vi spiste middag der. Hun ønsket også å vise oss alle ødeleggelsene etter gasseksplosjonen. Hun viste oss også alt som var byttet og reparert. Hun var så takknemlig for alle som bidro på innsamlingen slik at vinduer, dører og ny gassovn kunne kjøpes. Mannen hennes ligger fortsatt på sykehus med store brannskader etter eksplosjonen. Det har vært en tøff og vanskelig høst for Maria, selv hadde hun akkurat blitt skrevet ut av sykehus fordi hun hadde fått alvorlig diabetes. Vi hadde gledet oss til å møte datteren Oxana som var hjemme for å hjelpe foreldrene etter ulykken. Slik ble det ikke, Oxana hadde bare dager før vi kom falt i trappen og pådratt seg store skader i ansiktet. På grunn av blodansamlinger var det mulig det ble operasjon.
Siste dagen før tilbakereisen til Norge fikk noen av oss muligheten til å dra på overraskelses besøk til Nicolettas familie. Det var kvelden 7. januar og russisk ortodoks julekveld. Etter en lang tur på en svingete og kumplete vei svinger Nicolai inn foran en slitt mørk blokk. Vi ser en gutt i gata og spør gjennom vår tolk om han kjenner familien til Nicoletta. Han stirrer først veldig overaskende på oss, så vinker han oss inn i en trappoppgang som både mangler lys og vinduer. Jeg kjenner meg igjen, her har jeg vært før, men da var det dag og lyst. Vi går sakte oppover de møkkete stein trappene, prøver å føle oss frem uten å ta for mye på det som skal være et gelender. På toppen av trappa lukker han opp en dør og der får jeg se Mariana, hun blir veldig overasket men smilet kommer øyeblikkelig og hun gir meg en god klem, hun peker på øret sitt og nikker. Jeg skjønner straks at hun ønsker å vise meg høreapparatet som vi samlet inn til etter siste besøk i mai. Gutten som fulgte oss opp er visst nok en fetter som også bor i leiligheten for tiden. Vi spør etter Nicoletta siden det er henne vi begynte med å støtte økonomisk etter hun mistet mammaen sin. Siden ble det resten av familien. Mariana forklarer at det er julaften i dag og familien er på besøk. Hun tar telefonen og 20 minutter senere kommer Nicoletta og mesteparten av familien hjem. En familie forøkelse har det også vært siden vi var her i mai. Leiligheten er ren og ryddig. Noe helt annet enn den var da Maria besøkte dem for første gang.
Det ble stor gjensyns glede, og jeg ble rørt når jeg tenkte på hvor reserverte, alvorlige og skeptiske alle var på de første bildene vi fikk av dem når vi begynte å hjelpe. Vi var så heldige å ha med ei dame som hadde med en bag fra venner i Norge som det var pakket gaver med lapp på om både kjønn og alder. Vigdis leste opp og delte ut. Barna pakket opp og gleden var ubeskrivelig. De hadde ikke fått julegaver denne julen. Vi fikk tatt noen bilder sammen før vi måtte haste videre.
En tur med mange inntrykk og opplevelser går mot slutten, og jeg er utrolig takknemlig for alle dere som er faddere og dere som støtter oss økonomisk slik at vi kan gjøre hverdagen bedre for enkelt mennesker. Alle de som er nevnt med navn her på dette besøket kan leses om på vår nettside, da kan mann se at det nytter og forskjellen er stor.