Historien om Anne Cats og familien hennes. Familien Anna Cats

Transkript

1 Historien om Anne Cats og familien hennes Familien Anna Cats November 2004 får foreningen vår brev fra Otto brekke med forespørsel om økonomisk hjelp til en svært fattig familie i Moldova. Hjembyen deres, Bratusenii ligger ca. fire timers bil kjøring inn i landet fra hovedstaden Chisinau. Anna Cats er 38 år enke med fire barn. Mannen hennes fikk konstatert tuberkulose noen år tidligere. Familien hadde da akkurat kjøpt seg hus som de holdt på å renovere. Mannen dro til Moskva for å få jobb, der jobbet han og tjente penger til å betale familiens hus. Han rakk aldri å flytte inn i huset han jobbet for, han kom direkte fra Moskva på sykehus i Moldova der han døde av tuberkulose kort tid etter. Anna Cats ble alene med fire barn. Kort tid etter oppdages det at to av jentene også er smittet med tuberkulose. Ana på 14 år har tatt den store vanlige operasjonen i Moldova og fått fjernet ti ribbein. Natasha venter på operasjon, men de har ikke økonomi til dette ennå. Av økonomi hadde Anna 205 lei som er kr 410 og 200 lei får de syke barna. De friske barna som gikk på skole fikk ingen støtte. Foreningen hjalp Anna med 500 kr i måneden som gjorde at hun kunne være hjemme og pleie de syke barna sine. Vi har sendt ekstra penger til oppvarming i huset og til klær hvert år. Jentene bodde flere måneder av gangen på et av de sykehusene i Chisinau med de mest belastede tuberkulose pasientene. Anna reiste en gang i uken og besøkte dem på sykehuset. Hun tok med seg næringsrik mat, toalett artikler og tøy til dem. Svært lite var det å få på sykehuset. Vi får også gjennom vår tolk og kontakt Oxana vite at uten tilskuddet fra foreningen vår til de spesielle medisinene, ville jentene trolig ikke vært i live i dag. Det er vanlig at legene gir ut en liste over medikamenter og injeksjoner til pasientene så må pårørende kjøpe det. Av sengetøy blir det delt ut ull tepper, disse blir ikke vasket eller rengjort mellom pasientenes bruk. Rommene på det forfallene sykehuset var uten oppvarming, så på den kaldeste tiden på vinteren tok noen av pasientene et av de utdelte ullteppene og hang foran de trekkfulle vinduene i håp om at det skulle hjelpe. Maten var visst nok ubeskrivelig dårlig med tanke på at det var dødssyke mennesker som skulle ha den. Frokosten var et udefinerbart oppkok av noe som kanskje skulle være suppe. Varmt vann uten smak som skulle forestille te. Til middag var det rød suppe og om man var heldig var det en grønnsak i den.

2 Innimellom ble det servert poteter uten tilbehør. Til kvelds ble det servert noe suppelignede igjen, men da med et stykke brød ved siden av uten smør eller pålegg. Behandlingen av jentene pågikk over mange år, inni mellom fikk de komme hjem på permisjon. De var så glade for å få være hjemme med mamma og søsknene sine. Vi fikk ofte takke brev både fra Anna og barna om hvor takknemlige de var for den økonomiske hjelpen. Julen 2006 sendte vi et ekstra beløp som skulle være spesielt til jentene som de kunne kjøpe noe de ønsket seg. Når mammaen kom til sykehuset får å besøke dem dro de til byen. Jentene kjøpte seg varme kåper og støvler. Oxana var med dem, hun sendte oss senere bilder av den lykkelige familien på handletur. Dette var en ubeskrivelig glede for oss å se dem så glade. bilde Noen år senere får Lisbeth Haffalden og jeg muligheten til å være med Visjon Norge til Moldova, hvor vi avtaler et besøk med Anna og jentene. De har en lang reise for å møte oss, 3 timer med buss på dårlig vei. Jentene har hatt noen fine uker hjemme i fra sykehuset nå, det er ikke så mye mer legene kan gjøre for dem. På bussentralen satt de og ventet, kanskje like spente som oss. Anna reiste seg og hilste, hun hadde med seg røde langstilkede roser til oss. Oxana oversatte det som ble sagt. Anna var så glad for å se oss, igjen uttrykte hun sin takknemlighet får at vi hjelper dem økonomisk. Jentene reiste seg og tok oss løst og beskjedent i hånden, vi tok jentene i hånden og ga dem en klem. Når jeg tok rundt Ana kjente jeg at ribbeinene hennes mangler. Det var de 10 ribbeina som ble operert bort for noen år siden. Vakre jente tenkte jeg, knappe 17 år og så deformert. Lite vet jeg da om smertene, injeksjonene, medisinene, bivirkningene, om håpet og tapet av fremtiden og livet. Savnet etter mamma og søsken og alle de månedene de tilbringer på sykehus. Oxana informerte oss mer om familien Cats mens vi sto og ventet på taxi. Anna er foreldreløs og har hele barndommen sin tilbrakt på barnehjem. Det har igjen resultert i at hun har ingen familie som kan hjelpe eller støtte henne. Mannens familie kuttet all kontakt med Anna og barna når mannen døde og jentene fikk tuberkulose. Ingen i nabolaget stakk innom mer heller i frykt for å bli smittet. Heller ikke her er det uvanlig med mobbing, også det har familien måtte tåle fra såfremt voksne som barn. Oxana fortalte meg at en av de personene hun hadde mest beundring for her i livet er Anna, hun har kjempet for barna sine og

3 tilværelsen hele tiden uten å klage. Mange i hennes situasjon ville reist og søkt lykken andre steder med de friske barna. Det er ikke uvanlig i Moldova. Vi hilser også på sønnen Alexander 13 år, et lett håndtrykk også fra han. Det er vanskelig å få blikkontakt med barna, de kikker mest ned. De var stille, sa ingen ting, bare smug titter på oss iblant. Det var Lisbeth, Oxana og jeg som pratet. Anna svarte beskjedent på det vi spurte henne om. Oxana fortalte meg at det var første gangen familien var på reise til Chisinau uten at jentene skulle besøkes på sykehuset. Hun fortalte at Alexander er svært intelligent, men at skoletilbudet han har på landsbygda er veldig dårlig og at Anna har et stort ønske og det er at Alexander skal få seg en ordentlig utdannelse og bruke de evnene han har. Livet på landsbygda med to syke søstre og hele tiden vissheten om at økonomien ikke strekker til har preget han. Han har heller ingen venner siden foreldrene ikke lar barna deres ha kontakt med tuberkulosesyke, unnskyldningen er at man jo ikke vet om Alexander er smittet. Familien Cats har innfunnet seg med et liv i ensomhet. Dagene går med til stell av hus og syke barn. Anna har hver måned satt av litt penger av det vi har sendt henne i måneden og kjøpt seg egne høner og ei ku. Dette gjør at familien er selvforsynt med en del mat. Hun dyrker også frukt og grønnsaker til eget bruk i sommer halvåret. Det går igjen noen år og jeg tar med meg de to mellomste barna mine på et besøk til Moldova året er Vi har hørt at tilstanden til Annas jenter er mye verre. Denne gangen møter også Anna oss på barnehjem nr 80 (et annet støtteprosjekt), men denne gangen er bare Alexander med, jentene er for syke til å reise den lange veien. Det er igjen et hyggelig møte, men når jeg spør om jentene kjemper Anna mot tårene, jeg skjønner at dette er veldig vanskelig. Etter en stund begynner Anna selv og fortelle om jentene. Ana, den yngste av døtrene har nå bare store bløende sår over hele kroppen, det er vondt for henne å ligge og sitte. Hun er så tynn at bena i kroppen kommer ut av huden. Sårene hennes lukter, hun har konstant store smerter. All behandling og tilsyn fra lege er avsluttet. Ingen kommer til hjemmet deres mer. Drosjesjåførene har nektet å kjøre de syke jentene i frykt får og bli smittet. Det er trist å høre, jeg spør om det er noe mer Anna trenger til jentene. Hun svarer at hun har alt hun kan ønske seg nå av økonomi og materielle ting. Vi har for en stund siden forhøyet hennes månedlige beløp til det tre dobbelte, og gått tilsvarende ned på

4 barnehjemmet vi støtter. Dette fordi barnehjemmets økonomi har blitt bedre og vi kan supplere med mer tøy og utstyr som vi samler inn og sender ned. Anna forteller at det er et privilegium for henne å kunne kjøpe det jentene ønsker seg og spise. De spiser veldig lite og blir fort kvalme. I dag forteller Anna at jentene ønsket seg tomater og agurk, dette skal Anna kjøpe før hun reiser hjem. Vi snakker litt om Alexanders fremtid, han har ingen fremtid på den skolen han går på ute på landsbygda. Oxana og jeg blir enige om å undersøke andre muligheter for han neste skole år. Jeg har også med en ekstra oppmuntring til Alexander og jentene denne gangen. Penger til PC. Det er noe Cats barna ikke har drømt om, det ville for dem være helt utenkelig å ta penger å kjøpe noe slikt. Hjemme har de ett gamelt tv med en kanal. Jeg gir han konvolutten, han åpner den og titter nedi, det utrykket og de øynene han får er ikke til å beskrive med ord. Annas tårer renner nedover kinnet, Oxana og jeg syntes også dette ble en sterk opplevelse. Det å se gleden og takknemligheten i ansiktene deres. Jeg ser bort på mine to barn på 22 år og 13 år som har hatt egn pc i mange år og tenker at livet er urettferdig. Anna og Alexander sier hvor mye dette kommer til å bety for både dem og de syke søstrene. Nå kan de ha kontakt med omverdenen og innhente informasjon om hva de måtte ønske. Det blir lettere å ha mer jevnlig kontakt med Oxana og hennes foreldre som er de eneste som tilbyr denne familien noe hjelp, men som bor en del kilometer unna. Oxana sier til Alexander før dere reiser tilbake i dag tar vi taxi til Chisinau og kjøper PC, Oxana kontakter sin bror som vet hva som trengs. Slik ble det, noen timer senere var både PC og grønnsaker kjøpt og de kunne ta fatt på den lange veien hjem. Oxana fortalte meg senere at slik glede og håp hadde hun alderig sett i Alexanders ansikt før. Jeg tenker at det er disse øyeblikkene som gjør alt strev og vanskeligheter med å samle inn nok midler til å hjelpe, verdt det! Mars 2011 får jeg fra Oxana at Natasha hadde sovnet inn, hun ville fylt 20 år om få dager, hennes høyeste ønske var å oppleve denne dagen. Dette var en trist og ikke trist dag for oss alle. Lisbeth hadde besøkt jentene for noen måneder siden og kunne fortelle at det var det verste hun hadde sett. Jentene var fulle av åpne væskende sår som luktet grusomt. Natasha hadde store smerter uansett hvordan moren støtet henne opp med puter og tepper. Det var lenge siden hun hadde kunnet bruke bena sine, så broren måtte bære henne for

5 toalett besøk. Lisbeths ønske for jentene var at de måtte slippe å lide lenger. Uker senere fikk jeg ny fra Oxana, denne gangen at Ana den eldste jenta hadde sovnet inn etter mange år med store lidelser. Anna var helt knust av sorg, hun hadde ikke bare mistet jentene sine, men også fått en stor gjeld som hun ikke kunne betale. Begravelser er dyrt i Moldova og det gis ikke støtte fra kommunen til slikt. To begravelser på under to måneder ble for mye for hennes anstrengte økonomi. Foreningen vår ble enige om å hjelpe henne i denne vanskelige situasjonen. Senere meddelte vi at foreningen ville hjelpe Alexander med utdanningen. Han fikk plass på en bra skole ikke langt unna hjem byen sin, men langt nok til at han måtte bo på hybel. Anna var så glad at han ikke flyttet helt inn til Chisinau som ville betydd at de sjelden fikk se hverandre. August får jeg en ny fra Oxana, denne gangen er det igjen en veldig trist beskjed. Alexander har ikke følt seg frisk i det siste, men han har ikke ønsket å oppsøke lege. Kanskje visste han hva som ventet han. Han hadde fått tuberkulose akkurat som søstrene hadde dødd av bare måneder tidligere. Anna var også smittet men hennes tuberkulose angrep var ikke av den hissige farlige typen. De måtte ta den tunge avgjørelsen og si opp skoleplassen og hybelen som skulle tas i bruk denne høsten. Nå er han på sykehus og legene prøver å gi han de medisinene han trenger for å overleve. Mars 2012 Jeg har mottatt fra Oxana, Alexander har nå vært til behandling på tuberkulosesykehus siden høsten 2011, utsiktene for han ser lysere ut nå. Det er snart påske og da skal han hjem på perm for første gang på alle disse månedene. Livet ser ut til å gå litt lettere for Anna også nå. Snart er våren her, blomster og naturen våkner til live igjen. Snart kan hun ta fatt på hagearbeid, dyrking av frukt, grønnsaker, og blomster. Kua hennes skal ut og beite, høner og kyllinger skal ut på den lille haveflekken og nyte frisk luft og friheten. En lang tung trist vinter er over, et vondt år er tilbakelagt. Lyset vender sakte tilbake til den lille hardt prøvede familien Cats.