EØS-meldingen. 25 år med EØS. Konsekvenser for arbeidsliv og samfunn. neitileu.no

EØS-meldingen 25 år med EØS Konsekvenser for arbeidsliv og samfunn neitileu.no

EØS-meldingen 1 Sammendrag «ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. En slik forrang må avklares mellom EØS avtalens parter.» Det vedtok LO-kongressen enstemmig i 2013. Fire år etter er det grunn til å spørre: a) Fins det norske lover eller forskrifter for arbeidslivet som må vike for EU-regler? b) Fins det tariffavtaler som må vike for EU-regler? c) Fins det ILO-konvensjoner som må vike for EU-regler? Dette er tema for rapportens del 1. I 2008 fikk Fellesforbundet allmenngjort tariffavtalene innen skips- og verkstedindustrien. I tillegg til minstelønna skulle bedriftene dekke reise, kost og losji og et eventuelt utenbystillegg for dem som jobber langt hjemmefra. Året etter gikk ei gruppe på ni verft til sak mot staten for å få dømt denne allmenngjøringa ulovlig. De tapte både i tingretten, lagmannsretten og Høyesterett. Regjeringen har fått overvåkingsorganet ESA med på at «partene i arbeidslivet» i 2018 skal finne en løsning ESA kan godta. (Se pkt 1.1.1) Havnearbeideres fortrinnsrett til lossing og lasting ble sikra så tidlig som i 1973 med ILO-konvensjon nr. 137 der det står: «Registrerte havnearbeidere skal ha for trinnsrett ved tildeling av havnearbeid.» I 1976 inngikk Norsk Transportarbeiderforbund og NHO Logistikk en rammeavtale som la denne fortrinnsretten til grunn. Høyesterett har med knapt flertall (ti mot sju) fulgt et råd fra EFTA-domstolen om at EUs regler om etableringsrett forbyr havnearbeidere fortrinnsrett til lossing og lasting. Dermed er tariffavtalte rettigheter med hjemmel i ILO-konvensjon 137 feid til side. (Pkt 1.1.2) Vikarbyrådirektivet krever at vi fjerner alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte «tvingende allmenne hensyn». Det er i siste instans EFTA-domstolen som avgjør om det fins slike hensyn. Da må det ifølge EU-kommisjonen foreligge «en reell og alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnsinteresser». (Pkt 1.2) I februar 2008 ble det, i samsvar med ILO-konvensjon 94, sendt ut en forskrift som fastslo at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår «på nivå med gjeldende tariffavtale» i bransjen, eller «det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke». Etter krav fra ESA godtok regjeringen i november 2011 at det bare er minstelønna i tariffavtalene som kan kreves. (Pkt 1.2.1) EØS-tilhengerne hamrer inn samme budskap som i 1992: vi må ha EØS-avtalen for å få solgt varer til EU. Argumentene til ja-sida var sterkt villedende i 1992 og er like villedende i dag. Da vi inngikk EØS-avtalen i 1992 hadde vi hatt en frihandelsavtale med EU i nitten år. Avtalen innebar at norsk industri etter en kort overgangsperiode har hatt tollfrihet på all eksport til EU. (Pkt 2.1) Mer enn 150 land selger varer til EU. Ingen av dem må endre lovverket sitt eller svekke tariffavtalene sine for å få solgt varene sine til EU. Det er bare Norge, Island og Liechtenstein som på grunn av EØS-avtalen må «stå på pinne» for EU. Det er denne underkastelsen under EU-lover som ligger til grunn for EØS-motstanden i Norge. Hva kan underkastelsen forsvares med hvis EØS ikke trengs for å få solgt varene våre i EU? (Pkt 2.3) EU vil tvinge Norge inn under et felles regelverk for hvordan sikkerheten offshore skal ivaretas. Samarbeidet og samhandlingen mellom arbeidere, arbeidsgivere og reguleringsmyndigheter er søylene i det norske helse- og sikkerhetssystemet på sokkelen. Dette trepartssamarbeidet er avgjørende for å utvikle kontinuerlige forbedringer av regelverk og daglig praksis. Det er fagbevegelsen, hele offshore-industrien og regjeringen enige om. (Pkt 3.4) Det er en sentral del av det indre markedet at det skal være fri konkurranse om

2 EØS-meldingen transportoppdrag, enten det dreier seg om veitransport, jernbane, flytransport eller skipsfart. Lønn og sikkerhet blir da salderingspostene i den knivskarpe konkurransen. (Pkt 3.5) Tre omfattende tiltakspakker mot sosial dumping er vedtatt av Stortinget. Mange av tiltaka er nyttige og nødvendige. Likevel tyder det meste på at sosiale dumping fortsetter å spre seg. I tillegg utvikler det seg nye, hensynsløse former for kriminalitet i arbeidslivet. (Pkt 4.1) Det er ingen ting som betyr mer for ryggraden i norsk industri enn langsiktig tilgang på elektrisk kraft til konkurransedyktig pris. Stadig flere kabler for eksport av strøm til kontinentet og Storbritannia kan ende med at vi importerer høye strømpriser den andre veien. (Pkt 4.6) Forskningsmiljøer i fem nordiske land har sendt et kraftig varsko til alle som har trodd at nordiske samfunn kan ta vare på særtrekk som små forskjeller på folk, arbeid til nesten alle og et oversiktlig organisert arbeidsliv. Men nordiske land blir mer og mer lik andre land i det krisevridde Europa. Motkreftene til denne utviklingen kan bli utmanøvrert så raskt at nordiske samfunn ikke blir til å kjenne igjen. (Pkt 5.1) EUs medlemsland må finne seg i at EU-regler har samme forrang framfor nasjonale lover og tariffavtaler som i Norge. Men virkningene av denne forrangen er langt mer dramatiske enn hos oss. Arbeidsløsheten er høyere, færre er fagorganiserte, og fagbevegelsen har mindre innflytelse og svekkes av den nyliberale politikken som EU fremmer. (Pkt 5.2-5.3) EØS-tilhengerne i Norge er med på å opprettholde et indre marked med regler og ordninger som svekker fagbevegelsen i Europa. (Pkt 5.4) Fire dommer fra EU-domstolen forrykker maktforhold i arbeidslivet i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa. Dommene begrenser konfliktretten (Viking Line og Laval), muligheten for å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag (Rüffert) og retten til å likebehandle utenlandske og innenlandske selskap (Luxembourg). (Pkt 6.1) Fire LO-forbund har vedtatt å arbeide for å si opp EØS-medlemskapet. Det er Norsk Transportarbeiderforbund, EL- og IT-forbundet, Fellesorganisasjonen (FO) og Norsk Lokomotivmannsforbund. Andre forbund har vedtak om å gå ut av EØS hvis faglige rettigheter må vike for EØS-regler. Handel og Kontor, NNN og flere av LOs organisasjonsledd har vedtatt at EØS-avtalen må reforhandles med sikte på få en avtale norsk fagbevegelse er bedre tjent med. (Pkt 7.3-7.4) Vi er midt inne i en EØS-debatt som både er mer intens og mer grunnleggende enn noen gang etter at Stortinget godkjente EØS-avtalen i oktober 1992. En strøm av nye rettsakter truer med å rasere norske standarder i arbeidslivet. Slik er det i alle land som omfattes av det indre markedet. Det vi her i Norge kaller EØS-debatt, er i EU-land en debatt om markedsliberalismen på det indre markedet. Og det største demokratiproblemet både ved EØS og ved det indre markedet er at denne markedsliberalismen er spikra fast i en EU-traktat som bare kan endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det. (Pkt 8.3)

EØS-meldingen 3 Innhold Forspillet til EØS 5 1 Hva har forrang norsk lov, tariffavtaler, ILO-konvensjoner? 6 1.1 Fins det tariffavtaler som må vike for EU-regler? 7 1.1.1 Eksemplet verftssaken 7 1.1.2 Eksemplet Holship-dommen: Solidaritet forbudt! 8 1.1.3 Eksemplet vikarbyrådirektivet 10 1.2 Fins det ILO-konvensjoner som må vike for EU-regler? 11 1.2.1 Eksemplet ILO 94: Norske lønns- og arbeidsvilkår ved offentlige anskaffelser 11 1.2.2 Eksemplet ILO 137: Fortrinnsretten til havnearbeiderne 13 1.3 Fins det norske lover eller forskrifter for arbeidslivet som må vike for EU-regler? 13 2 Markedsadgangen får vi solgt varene våre? 14 2.1 Frihandelsavtalens tollfrihet 14 2.2 Norsk næringsliv har tapt markedsandeler 15 2.3 Nesten alle land selger varer til EU uten å måtte endre lovverket sitt 15 2.4 EUs sjette største eksportmarked 17 2.5 WTO sikrer markedsadgangen til EU hvis vi sier opp EØS-avtalen 17 3 Hvordan EØS-avtalen svekker fagbevegelsen og faglige rettigheter 19 3.1 Tjenestedirektivet 19 3.2 Utstasjoneringsdirektivet 19 3.3 Håndhevingsdirektivet 20 3.4 Sikkerheten offshore 20 3.4.1 Sikkerheten på sokkelen 20 3.4.2 Hvem skal ha tilsyn med helikoptertransporten offshore? 21 3.5 Samferdselen liberaliseres 21 3.5.1 Full kamp på og om skinnene? 21 3.5.2 Økt konkurranse i veitransporten? 22 3.6 Kampen om lønnsomme brev 23 3.7 Anbudskravet ved offentlige anskaffelser 23 3.8 Fri flyt av pasienter og resistens 24 4 Kan vi leve med EØS? 25 4.1 Kan vi leve med den nye arbeidslivskriminaliteten? 25 4.2 Fra industrikonsesjonslov til ervervslov til ingenting 26 4.3 Teleindustrien som forsvant 26 4.4 Kapitalflukt vi ikke kan hindre 27 4.5 Hjemfall og arvesølv så vidt vi beholdt 27 4.6 Eksportkablene truer industrien 27 4.6.1 Fra konsesjoner og kraftkontrakter til EØS 28 4.6.2 Total strømpris i Norge kan bli høyere enn i EU 28 4.6.3 Grønt batteri i EUs energiunion 29 4.7 EØS, havbruk og fiskeri 29 4.7.1 De fire friheter og fiskerinæringen 29 4.7.2 ESA svekker styringa over oppdrettsnæringa 30 4.8 Offentlige tjenester og velferd 30 4.8.1 Mister 1,3 millioner i pensjon 30 4.8.2 Lov om virksomhetsoverdragelse 31 4.8.3 Anbud og private barnehager 31

4 EØS-meldingen 4.8.4 Når kommunen er i konkurranse analysesenteret i Trondheim 32 4.8.5 Bemanningsbyråene gjør kommuner sårbare 32 4.8.6 Differensiert arbeidsgiveravgift 33 4.9 Et mer konkurranseutsatt samfunn 33 5 Sprekker det sosiale grunnfjellet? 35 5.1 Ulikhetene vokser i Norden 35 5.2 Hvor krisevridd blir fagbevegelsen i EU? 35 5.3 Glimt fra arbeidslivet i EU 37 5.4 Hva betyr dette for vår egen EØS-debatt? 38 6 Når dommer og nye tolkninger skaper ny rettstilstand 40 6.1 Dynamikk gjennom dommer 40 6.1.1 EUs femte markedsfrihet 40 6.1.2 EU-traktatene og domstolen 41 6.2 En annen EØS-avtale enn den som Stortinget godkjente i 1992? 41 6.3 Suverenitet på glid 42 7 Handelsavtale eller en bedre EØS-avtale? 44 7.1 LOs krav for å godkjenne EØS-avtalen i 1992 44 7.1.1 Om krav 8: konsesjonslovene 44 7.1.2 Om krav 9: styring med sokkelen 44 7.1.3 Om krav 10: lønnsforhold 44 7.1.4 Om krav 12: skatteunndragelse 44 7.2 Reservasjonsretten i EØS-avtalen 45 7.3 Spørsmålet som ikke ble stilt 45 7.4 EØS-debatten i fagbevegelsen 45 7.5 Brexit og EØS 47 7.5.1 Den britiske avtalen 47 7.5.2 Britisk nyvalg 47 7.5.3 Det finnes ingen virkelig hard brexit 47 7.5.4 En ny handelsavtale i Europa? 48 7.5.5 Hva med Norge? 48 7.6 Udramatisk å melde Norge ut av EØS 49 8 Sluttvurdering 50 8.1 Konkurranse på like vilkår? 50 8.2 Konkurrere på samme vilkår som en tysk region? 50 8.3 Europas EØS-debatt og vår EØS-debatt 51 EØS-meldingen: 25 år med EØS Konsekvenser for arbeidsliv og samfunn Rapporten er skrevet av Dag Seierstad, med bidrag fra en arbeidsgruppe bestående av Idar Helle, Heidi Larsen, Sigbjørn Gjelsvik, Margaret Eide Hillestad og Morten Harper. Arne Byrkjeflot og Helle Hagenau har også bidratt med tekst til rapporten. Utgitt av Nei til EU 2. mai 2017 Rapporten er tilgjengelig for fri nedlasting på www.neitileu.no

EØS-meldingen 5 Forspillet til EØS I mars 1989 gikk de 6 daværende EFTA-landene (Norge, Sverige, Finland, Island, Østerrike og Sveits) sammen om en erklæring om at de ønsket en avtale med EU som kunne gi «en størst mulig realisering av fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer» (Oslo-erklæringen av 15. mars 1989). Forut for denne Oslo-erklæringen hadde det ikke vært noen politisk debatt som kunne forplikte Norge på en slik måte. «Fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer» var kjernen i det EF som flertallet av de norske velgerne avviste ved folkeavstemningen i 1972. Innholdet i erklæringen var ikke klarert med Stortinget på annen måte enn svært tolkbare formuleringer om å arbeide for «en tilpasning» til EUs indre marked. Forhandlingene om en avtale med mest mulig «fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer» tok til i april 1990. Som grunnlag for forhandlingene godtok EFTA hele det lovverket og alle de rettsavgjørelser som sikrer EUs frie flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Avsto suverenitet Forhandlingsresultatet forelå i mars 1992, og EØS-avtalen ble signert 2. mai samme år. Avtalen innebar at Norge på visse områder avsto suverenitet til overnasjonale organ, blant annet til EFTA-domstolen. Godkjenningen av avtalen måtte derfor skje med ¾ flertall i henhold til Grunnlovens den gang 93, det vil si med minst 124 stemmer i Stortinget. Stortinget godkjente EØS-avtalen 16. oktober 1992 med stemmetallene 130-35. Ved en folkeavstemning i desember 1992 stemte flertallet av de sveitsiske velgerne for at Sveits ikke skulle gå inn i EØS. Samtidig reagerte EF-domstolen på enkelte sider ved avtalen. Nye forhandlinger med EU måtte til, og den endelige EØS-avtalen ble godkjent av Stortinget i april 1993. En verkebyll i norsk politikk EØS-avtalen er blitt en verkebyll i norsk politikk. Den kritiseres stadig heftigere også fra mange av dem som i 1992 ville ha denne avtalen. De hevder at EØS på den ene sida betyr at vi «er medlem av EU uten stemmerett». Vi må finne oss i alt som EU vedtar uten at vi får være med på å bestemme. I tillegg hevdes det at avtalen blir «mindre og mindre verdt» fordi EU utvikler politikk på stadig flere områder som ikke omfattes av EØS-avtalen. Samtidig blir strømmen av EØS-saker stadig striere, og virkningene av EØS-avtalen blir tydeligere på stadig flere områder. Overvåkingen fra ESA i Brussel blir stadig mer nærgående og tvinger norske myndigheter til retrett i sak etter sak der mange trodde en kunne legge gode hensikter, sosiale hensyn og sunn fornuft til grunn i stedet for regelverket til EØS. EØS-avtalen er den mest omfattende avtalen Norge noen gang har inngått. Den var heftig omstridt da den ble inngått i 1992. Den oppfattes av mange EØS-tilhengere som avgjørende for norsk økonomi og av de fleste både på ja- og neisida som et stort demokratisk problem.

6 EØS-meldingen 1 Hva har forrang norsk lov, tariffavtaler, ILO-konvensjoner? I en drøfting av EØS-avtalens forhold til norsk lov og internasjonale forpliktelser, spørsmålet om forrang, er det naturlig å ta utgangspunkt i vedtaket på LO-kongressen i 2013: «EØS avtalen påvirker norsk arbeidsliv og samfunn gjennom beslutninger fattet i EU. LO krever at norske myndigheter går imot begrensinger i retten til kollektive kampmidler, det kollektive forhandlingssystemet og retten til nasjonal lønnsdannelse. ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. En slik forrang må avklares mellom EØS avtalens parter.» Fire år etter er det grunn til å spørre: - Fins det norske lover eller forskrifter for arbeidslivet som må vike for EU-regler? - Fins det tariffavtaler som må vike for EU-regler? - Fins det ILO-konvensjoner som må vike for EU-regler? 1.1 Fins det tariffavtaler som må vike for EU-regler? 1.1.1 Eksemplet verftssaken I 2008 fikk Fellesforbundet allmenngjort tariffavtalene innen skips- og verkstedindustrien. I tillegg til minstelønna skulle bedriftene dekke reise, kost og losji og et eventuelt utenbystillegg for dem som jobber langt hjemmefra. Allmenngjøringa hadde særlig betydning for utsendte arbeidsinnvandrere som hadde vært særlig utsatt for grove former for sosial dumping. Året etter gikk ei gruppe på ni verft til sak mot staten for å få dømt denne allmenngjøringa ulovlig. De hevda at det bare er minstelønna som kan allmenngjøres, ikke utgiftene til reise, kost og utenbystillegg. NHO og Norsk Industri stilte seg som parter bak kravet til verftene. Verftene og NHO tapte i Oslo tingrett i januar 2010, men reiste ankesak for Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten sendte i oktober 2010 saka videre til EFTA-domstolen for å få avklart forholdet til EØS-retten. Dette er ikke noen særnorske krav Kravet om at tariffavtaler og faglige rettigheter skal ha forrang framfor EUs markedsfriheter, er ikke noe særnorsk krav. Tvert imot er det krav som med økende styrke fremmes også innad i EU. Et overveldende flertall i EU-parlamentet (474 mot 106) vedtok i oktober 2008 at EUs markedsfriheter ikke skal være overordna grunnleggende rettigheter som retten til å inngå tariffavtaler og til å gå til arbeidskonflikt. Vedtaket kom etter at EU-domstolen med en serie dommer i 2007-08 slo fast det motsatte: at faglige rettigheter må vike hvis de kolliderer mot markedsfrihetene. ETUC (Euro-LO) har fra 2009 gang på gang, men forgjeves, krevd at en juridisk forpliktende sosialprotokoll må knyttes til EU-traktaten der kjernen er: «Ingen ting i traktatene, verken økonomiske friheter eller konkurranseregler skal ha prioritet over grunnleggende sosiale rettigheter og sosiale framskritt. I tilfelle av konflikt skal grunnleggende sosiale rettigheter ha fortrinnsrett.» Med vedtaket sitt krevde LO-kongressen i 2013 derfor det samme som Euro-LO, flertallet i EU-parlamentet og mange andre EU-instanser har krevd. Som i 2013 står alle norske partier overfor det samme valget: Enten gå aktivt ut for å endre EØS-avtalen slik en enstemmig LO-kongress krevde, eller bøye seg for de EU-reglene som provoserer fagbevegelsen mest både i Norge og i EU.

EØS-meldingen 7 EFTA-domstolen ga i 2012 uttrykk for at de aktuelle tilleggene til minstelønna var i strid med EØS-regler. Borgarting lagmannsrett kom likevel fram til at den norske praksisen ikke var i strid med EØS-avtalen, og ga derfor full støtte til Fellesforbundet og LO. Dermed ble saka anka videre til Høyesterett. Høyesterett ba om råd fra ESA, men fulgte ikke rådet. ESA mente at reise, kost og losji ikke er del av den minstelønna som kan allmenngjøres. Høyesterett godkjente i mars 2013 likevel den allmenngjorte tariffavtalen for verftsindustrien til dels med klart offensive argumenter: Hvis verftene og NHO skulle få medhold, ville det redusere samfunnsnytten av frontfagsmodellen, gi dårligere samarbeidsklima i arbeidslivet, føre til lavere organisasjonsgrad både blant arbeidstakere og arbeidsgivere og til større lønnsforskjeller. Verftene og NHO ga seg likevel ikke. De reiste klagesak for ESA. I oktober 2016 kom svaret. Dommen i Høyesterett er i strid med EU-reglene om fri flyt av tjenester og med utsendingsdirektivet. ESA ville derfor reise sak for EFTA-domstolen, den domstolen som i jussens verden har det siste ordet om hvordan EØS-avtalen skal forstås. Høyre/Frp-regjeringen hadde i alle faser gitt full støtte til LO sitt syn. I et brev til ESA i september 2015 gjorde regjeringa det klart at denne konflikten er «den viktigste og mest politisk sensitive siden EØS-avtalen trådte i kraft». Bare hjemfallskonflikten hadde ifølge regjeringen vært like viktig. Likevel eller nettopp derfor sendte regjeringen i januar 2017 et brev til EFTA-domstolen der den foreslo en helt annen «løsning» enn en domfellelse. Forslaget var at partene i arbeidslivet, LO og NHO, i forbindelse med tariffoppgjøret i 2018 skulle bli enige om hvordan tariffavtalen for verftsbransjen kunne endres for at den ikke skulle stride mot EØS-avtalen. Oppgaven ble samtidig utvida til å gjelde også de allmenngjorte avtalene for bygge- og renholdsbransjen. Med det oppnådde regjeringen at ingen ting skal avklares før LO-kongressen i mai heller ikke før stortingsvalget i september men først i forbindelse med tariffoppgjøret våren 2018. Bakgrunnen for denne «løsningen» er klar nok. LO-kongressen vedtok i 2013 enstemmig at norske tariffavtaler skal ha forrang framfor EØS-regler. I 2015 delte landsmøtet i Fellesforbundet seg på midten over et forslag om at Fellesforbundet «kan ikke se seg tjent med at EØS-avtalen videreføres» dersom ESA vinner fram i tre konkrete saker, der verftssaka er én av dem. Alt tilsa at EFTA-domstolen ville ha fastslått at utgifter til reise, kost og losji ikke er del av den minstelønna som kan allmenngjøres. Dermed ville det ikke lenger herske den minste tvil om at det fins norske tariffavtaler som må vike hvis de er i strid med EU-regler. I debatten om EØS-avtalen innad i LO Verftsaken år for år 2008: Staten bestemmer at for norske verft skal de delene av tariffavtalen, som handler om reise, kost og losji samt arbeidstid og et borteboertillegg på 20 prosent av lønna, allmenngjøres og gjelde for alle. 2009: NHO og åtte verft går til sak mot staten. De mener allmenngjøringen strider mot EØS-avtalen. 2010: NHO og verftene taper saken i Oslo Tingrett. 2012: Saken kommer opp i lagmannsretten. På ny taper NHO og verftene. 2013: En enstemmig Høyesterett sier at allmenngjøringen er i tråd med EØS-retten og viktig for den norske modellen for lønnsdannelse. NHO sender klage til ESA, overvåkingsorganet for EØS-avtalen. 2015: ESA varsler sitt standpunkt om at allmenngjøringen er i strid med EØS-avtalen. 2016: ESA varsler traktatbruddsak mot Norge. 2017: Regjeringen ber ESA godta at partene forhandler seg fram til nye bestemmelser i tarifforhandlinger. ESA sier ja.

8 EØS-meldingen kan det bli avgjørende hva Fellesforbundet kommer fram til. Landsmøtet høsten 2015 erkjente at det var fare for at norske regler måtte vike for EØS-regler på tre områder. Slik uttrykte landsmøtet denne faren enstemmig: «Det gjelder ratifisering av ILO 94 som gjelder krav om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter, som ESA mener er i strid med EØS. Det gjelder omfanget av allmenngjøringsforskriftene, som NHO har bragt inn for ESA etter at Høyesterett slo fast at dekning av reiser, kost og losji ikke er i strid med EØS-avtalen. Dessuten har ESA for tida til vurdering hvorvidt våre regler om innleie fra bemanningsforetak er i overensstemmelse med vikarbyrådirektivet.» Landsmøtet delte seg på midten da det ble fremma et forslag om å føye til setningen: «Dersom Norge taper disse sakene, kan ikke Fellesforbundet se seg tjent med at EØS-avtalen videreføres.» Forslaget falt med 226 mot 229 stemmer. Det er i denne situasjonen regjeringen ikke vågde å la EFTA-domstolen felle dommen over tariffavtalen i verftsbransjen. Det ville ha ført til kraftige reaksjoner i mange LO-forbund. Den sjansen var ikke regjeringen villig til å ta. I stedet skal «partene i arbeidslivet» sikre at norske tariffavtaler endres slik ESA vil ha dem. Så mye var forrangen for norske tariffavtaler verdt. NHO og sosial dumping Det kan forundre at NHO slåss så iherdig for interessene til selskap i andre land, selskap som ikke en gang er medlemmer av NHO. Nå kan enn innvende at en del av de selskapene som tar med utenlandske arbeidstakere til Norge, har norske eiere. Viktigere er det nok at NHO-ledelsen har tatt et strategisk veivalg i forhold til sosial dumping: Den vil bruke lønnsnivået til arbeidsinnvandrere som brekkstang for å bryte ned det norske avtalesystemet. Da vil det etter hvert bli stadig flere med så lave lønninger at det også trekker lønningene ned i de delene av norsk arbeidsliv 1.1.2 Eksemplet Holship-dommen: Solidaritet forbudt! Holship-dommen viser at EØS gjør Norge til et mer usolidarisk samfunn både innad og utad. Med Holship-dommen har Høyesterett fastslått at havnearbeidere bryter EUs konkurranseregler når de bruker boikott for å få inngått en tariffavtale og at en tariffavtale som gir havnearbeidere fortrinnsrett til lossing og lasting er i strid med etableringsretten i EØS-avtalen. Dommerne i Høyesterett la juss til grunn for dommen sin. Det er jobben deres. De skulle ikke vurdere de sosiale og de samfunnsmessige konsekvensene av dommen. Konsekvensene er det opp til oss andre å vurdere og til å reagere på politisk. Hva er så konsekvensene? I norske havner er en av konsekvensene at det heretter blir konkurranse om lossing og lasting uten det sikkerhetsnettet som en felles tariffavtale ville ha vært. Da er det for eksempel ingen ting som kan hindre at rederier velger å overlate lossing og lasting til mannskapet på skipet uansett hva slags lønn og arbeidsvilkår de har. De internasjonale konsekvensene er enda mer skjebnesvangre. Den fortrinnsretten havnearbeiderne har hatt, har vært viktig for lønns- og arbeidsvilkåra til tusenvis av sjøfolk i internasjonal skipsfart. På de sju hav fins det ingen effektiv internasjonal regulering av lønns- og arbeidsvilkår. Få steder er det vanskeligere å starte fagforening enn på skip under bekvemmelighetsflagg med stadig utskifting av mannskap som er villig til å jobbe for lav nok lønn til at der det er vanskelig å føre noen effektiv lønnskamp. Slik NHO-ledelsen framstår i debatten om arbeidsinnvandring og sosial dumping, slår den dermed handa av de arbeidsgiverne som holder fast ved tariffavtaler og ordna forhold. De er naturligvis ikke tjent med at andre arbeidsgivere lønner ansatte under tariff. Derfor er da også Byggenæringens Landsforening mer på linje med Fellesforbundet enn med NHO i kampen for effektiv allmenngjøring og mot sosial dumping.

EØS-meldingen 9 de får jobb ombord. Samtidig er kampen om fraktene så hard at det frister redere å flytte skip dit hvor regelverket er svakest. Sjøfolk organiseres i samme internasjonale forbund som havnearbeiderne, i Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen (ITF). ITF har rundt 100 inspektører, fem av dem i norske havner. De har til oppgave å varsle hvis et skip bryter de minstestandardene for lønns- og arbeidsvilkår som ITF har satt opp. Et slikt skip blir boikotta i alle havner der havnearbeiderne er godt nok organisert. Last blir ikke lossa og ny last blir ikke brakt ombord før det blir orden på lønns- og arbeidsvilkåra. Denne verdifulle og effektive solidariteten mellom havnearbeidere og sjøfolk i internasjonal skipsfart feies til side av dommen til Høyesterett. Den skal ikke lenger komme til uttrykk i norske havner. Hvis det var norske lover som hadde slike konsekvenser ville det raskt bli fremma krav om at lovene måtte endres. Men i Holshipsaka viste Høyesterett bare til EØS-regler. Høyesterett mente at konkurransereglene i EØS-avtalen nekter havnearbeidere å boikotte Holship for å få inngått en tariffavtale med selskapet. Og det er EØS-regler om fri etableringsrett som forbyr havnearbeidere fortrinnsrett til lossing og lasting. Høyesterett var riktignok i tvil om EØS-reglene må forstås slik. Sju av sytten dommere mente at havnearbeiderne ikke har opptrådt i strid med EØS-reglene. Men dom er falt, og det fins ingen ankeinstans over Høyesterett. De rettsreglene som Høyesterett viste til, går det ikke an å reservere seg mot fra norsk side. Både konkurransereglene og reglene om fri etableringsrett hører til den innerste kjernen av EUs regler for hvordan konkurransen og den frie flyten på det indre markedet skal foregå. Disse EU-reglene er traktatfesta, og de er nedfelt i EØS-avtalen. Endring av EU-traktaten krever at alle EU-regjeringene må være enige. Til nå har ikke en eneste regjering noen gang foreslått å endre regler som er så grunnleggende for hele EU-konstruksjonen. Hva står igjen av utveier? Hvis vi ikke vil bøye oss for dommen, er utmelding av EØS eneste utvei. Da kan havnearbeiderne gjøre jobbene sine uten å risikere konkurranse om å losse og laste billig nok til sikre seg arbeidsoppdrag. Og de kan fortsatt stå parat til å boikotte skip med lønns- og arbeidsforhold under minstestandardene til ITF. Holship-dommen viser i klartekst forskjellen på en vanlig norsk lov og en EØS-lov. Hvis en norsk lov har konsekvenser mange nok ikke vil ha, kan loven endres. Det skjer ved at et flertall på Stortinget fatter vedtak om det. Så enkelt er det ikke med EØS-regler. Enhver EØS-regel er identisk med en EU-regel, og EU-regler må nødvendigvis vedtas av EU. Men om det blir strid om en EØS-regel her i Norge, virker det sjelden realistisk å kaste seg inn i en kamp om å få til en endring av EUs regelverk på dette punktet. Det eneste viktige eksemplet på noe slikt er det faktisk havnearbeiderne våre som har vært med på. To ganger har EU-kommisjonen fremma et forslag til havnedirektiv som krevde full konkurranse om lossing og lasting i alle havner i EU- og EØS-området. Forslaget hadde full støtte fra regjeringene i alle EU-land. De norske havnearbeiderne deltok aktivt i en årelang felleseuropeisk kampanje for å stoppe forslaget til direktiv. Det lyktes å mobilisere et flertall i EU-parlamentet mot direktivforslaget både i 2003 og i 2005. Hvis havnedirektivet hadde blitt vedtatt, ville lønns- og arbeidsvilkår blitt midler i konkurransen om oppdrag i hver eneste havn i EU- og EØS-området. Hvis skip kunne lastes og losses av skipets eget mannskap, ville det åpne for en lønnsdumping uten nedre grense. På skip med bekvemmelighetsflagg er lønningene ofte en brøkdel av havnetariffen. Dette er bakgrunnen for at havnearbeideres fortrinnsrett ble sikra så tidlig som i 1973 med ILO-konvensjon nr. 137. I artikkel 3.2 står det enkelt og greitt: «Registrerte havnearbeidere skal ha for trinnsrett ved tildeling av havnearbeid.» Norge ratifiserte konvensjonen alt året etter. I 1976 inngikk Norsk Transportarbeiderforbund og NHO Logistikk en rammeavtale som fulgte opp ILO-konvensjon 137 ved å legge til grunn fortrinnsretten til grunn. Men nå har Høyesterett riktig nok under tvil fastslått at EØS-retten ikke godtar en slik fortrinnsrett. Ved å følge rådet fra de tre dommerne i EFTA-domstolen, har flertallet i Høyesterett feid til side tariffavtalte rettigheter med hjemmel i ILO-konvensjon 137.

10 EØS-meldingen 1.1.3 Eksemplet vikarbyrådirektivet Vikarbyrådirektivet er et eksempel på et direktiv som kan kreve at norsk lov for arbeidslivet og/eller norske tariffavtaler må endres eller oppheves. Vikarbyrådirektivet ble godkjent av Stortinget i juni 2012 mot stemmene til Senterpartiet og SV. De fikk følge av Bendiks Arnesen fra Troms, som var den eneste i Arbeiderpartiet som stemte mot direktivet til tross for et enstemmig nei-vedtak i LO-sekretariatet. Vikarbyrådirektivet (2008/104/EF) eller bemanningsdirektivet som det også er blitt kalt ble vedtatt i EU i november 2008. Direktivet utløste en langvarig debatt i norsk fagbevegelse. Det kom tidlig kraftige protester mot direktivet både fra mange lokale fagforeninger og fra LO-foreninger. Etter hvert vedtok de fleste LO-forbund at Norge måtte bruke reservasjonsretten mot direktivet (også kalt vetoretten). LO- ledelsen nøyde seg lenge med å uttrykke skepsis mot direktivet, uten å kreve reservasjonsretten brukt. Denne forsiktige linja måtte gis opp da landsmøtet i Fellesforbundet i november 2011 mot forbundsledelsens vilje med overveldende flertall vedtok at Norge måtte reservere seg mot vikarbyrådirektivet. Deretter ble direktivet enstemmig avvist av LO-sekretariatet der LO-ledelsen og lederne for alle større fagforbund har stemmerett. Dette satte Arbeiderpartiet under kraftig press siden SV og Senterpartiet hadde gjort det klart at deres statsråder ville legge ned dissens mot direktivet dersom Arbeiderparti-flertallet i regjeringen ville godkjenne direktivet. Men alt press var forgjeves. Vikarbyrådirektivet har både gode og dårlige sider. Det som er bra, er at direktivet i prinsippet skal gi innleide arbeidere samme lønns- og arbeidsforhold som de ansatte hvis ikke den staten der arbeidet foregår, utnytter unntaksbestemmelser til å vedta noe annet. Direktivet er uklart på et viktig punkt: hva vil «samme lønns- og arbeidsforhold» bety i praksis, for eksempel på innleiebedrifter uten tariffavtale? Det som er klart betenkelig, er at direktivet vil føre til at inn- og utleie av arbeidstakere blir mer vanlig enn i dag. Det er det viktigste formålet med direktivet. Slik skal direktivet «utvikle fleksible former for arbeid». I dagens Europa betyr det fleksibilitet på arbeidsgivernes premisser. Det å gi innleide arbeidere samme lønnsog arbeidsforhold som de ansatte, kunne vi her i Norge få til uten å ta direktivet inn i EØS-avtalen. Det ble da også gjort gjennom en lovendring vedtatt av Stortinget våren 2012. Direktivet krever at vi fjerner alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte «tvingende allmenne hensyn». «Tvingende allmenne hensyn» er noe som EU-domstolen har fullt herredømme over. De hensyn som EU-domstolen godtar, er hensynet til «offentlig orden, offentlig sikkerhet, folkehelse og miljøvern». Ifølge EU-kommisjonen må det foreligge «en reell og alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnsinteresser» for at slike forhold skal tas i betraktning. Det er de land som påberoper seg slike hensyn, som har bevisbyrden. For å fjerne slike hindringer kan det bli nødvendig å endre både lovregler og tariffbestemmelser. Det er EFTA-domstolen som avgjør hva som er hindringer. Det er dette som er den mest betenkelige delen av direktivet siden både arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler nettopp legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. 14-12 i arbeidsmiljøloven sier at innleie av arbeidskraft bare kan skje hvis det dreier seg om arbeid der loven åpner for midlertidig ansettelse. Midlertidig ansettelse kan etter lovens 14-9 bare brukes i helt bestemte situasjoner. De to viktigste er når «arbeidets karakter tilsier det, og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres» og når det dreier seg om et vikariat for en avgrensa periode. Dette setter klare begrensninger på bruken av innleie, og det er EFTA-domstolen som til slutt vil avgjøre om begrensningene må vekk. Like utsatt er de begrensningene på innleie som følger av tariffavtaler mellom partene i arbeidslivet. Forbund som Fellesforbundet, EL- & IT-forbundet og NNN har tariffavtaler som setter stramme grenser for innleie av arbeidstakere. I direktivets artikkel 4.2 står det at alle tariffavtaler skal gjennomgås for å finne ut om de begrenser bruken av innleie på måter som direktivet forbyr. Det betyr at vikarbyrådirektivet legger til grunn at det norske avtaleverket på dette punktet underordnes

EØS-meldingen 11 EU-retten. Overvåkingsorganet ESA forutsetter at det har rett til å avgjøre hvem som hadde rett i debatten om vikarbyrådirektivet: Er norsk lov eller norske tariffavtaler i strid med vikarbyrådirektivet? Overvåkingsorganet ESA sendte en stund etter den norske godkjennelsen av vikarbyrådirektivet brev til Arbeids- og sosialdepartementet som ble bedt om å avklare to spørsmål: - Fins det lover som i strid med vikarbyrådirektivet setter begrensninger på bruk av innleie av arbeidstakere? - Fins det tariffavtaler som setter slike begrensninger? Mange tariffavtaler har regler om hvordan og når innleie av arbeidstakere skal foregå. Men hvem skal avgjøre om slike regler er restriksjoner som er i strid med vikarbyrådirektivet? Skal Arbeidsdepartementet gripe inn mot slike tariffavtaler? Skal i siste instans ESA og EFTA-domstolen avgjøre slikt? Hvis andre enn partene i arbeidslivet skal fastlegge innholdet i tariffavtaler, vil det innebære at EU/EØS-regler har forrang foran norske tariffavtaler i strid med det enstemmige vedtaket på LO-kongressen i mai 2013. Og enda viktigere: i strid med det grunnleggende prinsippet om at tariffavtaler inngås mellom partene i arbeidslivet uten innblanding utafra. Ikke bare LO gikk inn for å avvise vikarbyrådirektivet. YS og UNIO krevde også at regjeringen reserverte seg i EØS, slik at alle de tre store arbeidstakerorganisasjonene sto sammen om å avvise direktivet. På Stortinget tok som nevnt SV og Senterpartiet dissens i den rødgrønne regjeringen. Det innebar at Arbeiderpartiet måtte ha støtte fra partier til høyre i norsk politikk for å få flertall for direktivet på Stortinget. Brevet fra ESA åpner opp igjen hele debattfeltet om vikarbyrådirektivet. Da vil det vise seg hvem som hadde rett: Angriper direktivet norske tariffavtaler og norsk lovgivning for arbeidslivet eller gjør den det ikke? Det ble under debatten i 2011 krevd fra mange hold at regjeringen måtte få ESA til å avklare dette spørsmålet før Stortinget tok standpunkt til vikarbyrådirektivet. Men slike avklaringer på forhånd gir ikke ESA. Det er først etter at direktiv er innført i norsk lov, vi vil få svar på hvordan direktivene griper inn mot norske forhold. Daværende stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Steinar Gullvåg, forsøkte i 2011 å roe ned debatten med at vi kunne kvitte oss med direktivet hvis det viste seg at virkningene ble for ille. Men en slik angrefrist fins ikke i EØS-avtalen. Nye EU-direktiv kan avvises med reservasjonsretten, men er de først tatt inn i norsk lov, kan de aldri tas ut igjen så lenge Norge er med i EØS. Et helt nytt spor i kampen mot ødeleggende EU-regler ble derfor lagt med det enstemmige vedtaket på LO-kongressen fra mai 2013. Det vedtaket er aldri fulgt opp. Vedtaket sier at forrangen til tariffavtaler og lovgivningen for arbeidslivet «skal avklares mellom partene i avtalen», det vil si mellom EU-kommisjonen og den norske regjeringen. Vi kan ikke vente at dagens regjering vil bidra til noen slik avklaring. Men i 2017 bør tariffavtalers forrang framfor EU-regler bli et sentralt valgkampkrav overfor alle partier uansett hva ESA måtte mene om tariffavtalene våre. 1.2 Fins det ILO-konvensjoner som må vike for EU-regler? 1.2.1 Eksemplet ILO 94: Norske lønns- og arbeidsvilkår ved offentlige anskaffelser I 2011 tvang ESA regjeringen til å svekke hva ILO-konvensjon nr. 94 skulle bety i Norge. «Arbeidsinnvandrere i Norge skal ha samme lønns- og arbeidsvilkår som norske arbeidstakere», sto det i Soria Moria II, regjeringserklæringen fra de rødgrønne partiene i 2009. Det sto også at «regjeringen vil fortsette norsk praksis med ILO-94 ved all kontraktsinngåelse i offentlig sektor». I februar 2008 ble det sendt ut en forskrift der regjeringen fastslo at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår «på nivå med gjeldende tariffavtale» i bransjen, eller «det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke». Dette skulle også gjelde arbeid utført av underleverandører. Overvåkingsorganet ESA reagerte på denne forskriften med at den var i strid med EØS-reglene. ESA viste til den såkalte

12 EØS-meldingen Rüffert-dommen fra EU-domstolen. Denne dommen fra april 2008 satte forbud mot at offentlige myndigheter kunne kreve at det må betales lønn på høyde med tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag. Tarifflønn kunne bare kreves hvis avtalene var allmenngjort på en måte som EU-domstolen godkjenner. I 2011 tvang ESA regjeringen til å svekke hva ILO-konvensjon nr. 94 skulle bety i Norge. Den norske forskriften var i samsvar med ILO-konvensjon nr. 94 som 58 land hadde ratifisert, og som Norge ratifiserte i 1996. ESA og EFTA-domstolen har til oppgave å håndheve EØS-regelverket. Det regelverket sier ingen ting om forholdet til ILO-konvensjoner. ILO-konvensjonene springer ut av et globalt trepartssamarbeid av avgjørende betydning for standarder i arbeidslivet over hele kloden. Hvis betydningen av ILO-konvensjonene svekkes i Europa, så er faren stor for at ILO svekkes over hele verden. Det er europeiske land som har vært pådrivere i ILO og som står for godt over tredjeparten av ILOs budsjett. Blir ILO mindre viktig for europeiske land, kan det eneste globale regelverket for arbeidslivet bryte sammen. Det er ingen grunn til å godta at ESA og EFTA-domstolen har myndighet til å avgjøre hvilken status ILO-konvensjoner skal ha i Norge. Et tegn på at kampen om ILO-konvensjon 94 på ingen måte er avgjort, er at EUs viktigste organ, Kommisjonen, Ministerrådet og EU-parlamentet gang på gang har vedtatt at alle «oppdaterte ILO-konvensjoner» må ratifiseres av alle EU-land. ILO-konvensjon 94 er én av 76 oppdaterte ILO-konvensjoner. ILO-konvensjon nr. 94 forutsetter at ved offentlige oppdrag skal arbeidstakere sikres «lønninger (herunder også andre godtgjøringer), arbeidstid og andre arbeidsvilkår som ikke er mindre fordelaktige enn de som, for arbeid av samme slag innen vedkommende fag eller næringsgrein i det distrikt der arbeidet blir utført, er fastsatt» for eksempel ved tariffavtale, lov eller forskrift. Slike krav har ei lang historie bak seg. Offentlige innkjøp og byggeoppdrag har lenge hatt et så stort omfang at myndigheter i mange land har villet påvirke standardene i arbeidslivet generelt ved å sikre gode standarder for den delen av arbeidslivet som det offentlige har direkte ansvar for. De første standardkrava for offentlige oppdrag kom alt på slutten av 1800-tallet, først i USA. Etter hvert spredte slike regler seg også til Europa. I Storbritannia kom det første landsomfattende regelverket om «Fair wages» i 1891. Det krevde at offentlige kontrakter måtte sikre arbeidstakerne gjengs lønn (prevailing wage levels). I Frankrike kom tilsvarende lovgivning på plass i 1899. Deretter fulgte land som Østerrike, Belgia, Nederland. Italia og Sveits. I 1909 ble britisk lov utvida med kravet om at «kollektivt avtalte lønninger» skulle følges. Et hundreår seinere slo ESA til i Norge med at det bare er minstelønna i tariffavtalene som kan kreves ikke det faktiske lønnsnivået som tariffavtalen har ført til. Det hevdes stadig at regjeringen ikke ga seg i dragkampen med ESA. Det er ikke riktig. 15 november 2011 ble forskriften endra på flere punkter: - Regjeringen godtok at det bare er minstelønna i tariffavtalene som kan kreves. - Den godtok å sløyfe kravet om lønns- og arbeidsvilkår i samsvar med det som er «normalt for vedkommende sted og yrke» dersom det ikke fins noen aktuell tariffavtale. - Den godtok at det bare er lønns- og arbeidsvilkår som er i tråd med det taket som utstasjoneringsdirektivet setter for hva Norge kan kreve at utstasjonerte arbeidsinnvandrere skal tilbys. Fram til Rüffert-dommen i 2008 la utstasjoneringsdirektivet et gulv for hva utstasjonerte arbeidsinnvandrere kunne tilbys. Ledelsen for ILO har reagert kraftig på Rüffert-dommen. I en erklæring fra oktober 2008 fastslo den at ILO-konvensjon 94 er viktig av særlig to grunner: - Konvensjonen hindrer at lønn, arbeidstid og arbeidsvilkår blir avgjørende for hvem som blir tildelt et offentlig oppdrag. - Konvensjonen sikrer at offentlige kontrakter ikke kan bidra til et press nedover på lønnsog arbeidsvilkår. Er ikke dette vernet viktig for oss lenger siden regjeringen i 2011 godtok å svekke hva ILO-konvensjon nr. 94 skal bety i Norge? Ekstra pinlig er det at både Arbeiderparti-ledelsen og LOs juridisk kontor nekter å innrømme at det er en amputert ILO 94 som

EØS-meldingen 13 nå praktiseres i Norge. Dermed svekker EØS-avtalen de krava vi kan stille til lønn og arbeidsvilkår ved oppdrag for det offentlige. 1.2.2 Eksemplet ILO 137: Fortrinnsretten til havnearbeiderne ILO-konvensjon nr. 137 fastslår i artikkel 3.2: «Registrerte havnearbeidere skal ha fortrinnsrett ved tildeling av havnearbeid.» Norge ratifiserte konvensjonen i 1974. I 1976 inngikk Norsk Transportarbeiderforbund og NHO Logistikk en rammeavtale som fulgte opp ILO-konvensjon 137 ved å legge fortrinnsretten til grunn. Nå har Høyesterett med ti mot sju stemmer fastslått at EØS-retten ikke godtar en slik fortrinnsrett. Den er i strid med EUs regler om etableringsrett. Ved å følge et råd fra de tre dommerne i EFTA-domstolen, har flertallet i Høyesterett feid til side tariffavtalte rettigheter som har hjemmel i ILO-konvensjon 137. (Se nærmere omtale av Holship-dommen i pkt 1.1.2.) å registrere sine ferger mellom Norge og EU i Norsk Internasjonalt skipsregister. Dermed vil kravet om norske lønns- og arbeidsforhold ombord forsvinne. Landsmøtet i El og IT-forbundet har krevd forbud mot bemanningsselskaper. Men det vil ESA ikke kunne godta. Hvis Stortinget lovfester et forbud, vil ESA etter alt å dømme kreve at det oppheves fordi det strider mot vikarbyrådirektivet. I del 3 gjennomgås en rekke eksempler på hvordan EØS-avtalen svekker fagbevegelsen og faglige rettigheter, herunder også lovfestede rettigheter. 1.3 Fins det norske lover eller forskrifter for arbeidslivet som må vike for EU-regler? I løpet av de nesten fire årene som er gått siden LO-kongressens vedtak ble gjort, er ingen ting gjort fra norske myndigheter for å «avklare» forrangen mellom EØS-avtalen parter. Til gjengjeld er det blitt stadig klarere at det i virkelighetens verden ikke eksisterer noen slik forrang, heller ikke når det gjelder norsk lovgivning. Den såkalte EØS-loven, som innfører EØS-avtalen i norsk rett, fastslår for øvrig at EØS-avtalens bestemmelser har rang foran norsk lov ellers (lov av 1992, 2): «Bestemmelser i lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, skal i tilfelle konflikt gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold.» Dette ser vi i flere saker om allmenngjøring av tariffavtaler. ESA sier at allmenngjøringslovene om at arbeidstakere på verft, i renhold, i godstransport og i turbilbransjen har rett til kompensasjon for reise, kost og losji er i strid med EØS-avtalen og er ulovlige. ESA sier også at Color Line må ha rett til Arbeidsklausulen i ILOkonvensjon 94, artikkel 2: 1. Kontrakter som kommer inn under denne konvensjon skal inneholde klausuler som sikrer vedkommende arbeidere lønninger (herunder også andre godtgjøringer), arbeidstid og andre arbeidsvilkår som ikke er mindre fordelaktige enn de som, for arbeid av samme slag innen vedkommende fag eller næringsgrein i det distrikt der arbeidet blir utført, er fastsatt; a) ved kollektiv avtale eller annen godkjent ordning for forhandling mellom organisasjoner av arbeidsgivere og arbeidere som representerer vesentlige deler av henholdsvis arbeidsgiverne og arbeiderne i vedkommende fag eller næringsgrein, eller b) voldgiftskjennelse, eller c) ved landets lover eller forskrifter.

14 EØS-meldingen 2 Markedsadgangen får vi solgt varene våre? Må vi godta at norske lover må vike for EU-lover for å få solgt varene våre? Etter at LO-kongressen i mai 2013 vedtok at «ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler» har vi for første gang etter 1992 fått en omfattende EØS-debatt ikke bare i fagbevegelsen, men også i media. Det som er synd, er at EØS-tilhengerne satser alt på ett eneste argument: Vi må ha EØS for å få solgt varene våre til EU. Det overdøvende budskapet fra EØS-tilhengerne er at vi trenger EØS-avtalen for å sikre markedsadgangen til EU. Det har vi hørt i 25 år. Næringsledere, ja-politikere og media med mikrofonstativ hamrer inn samme budskap som i 1992: vi må ha EØS-avtalen for å sikre markedsadgangen til EU-markedet. Argumentene til ja-sida var sterkt villedende i 1992 og er like villedende i dag. Da vi inngikk EØS-avtalen i 1992 hadde vi hatt en frihandelsavtale med EU i 19 år. Avtalen innebar at norsk industri etter en overgangsperiode hadde tollfrihet på all eksport til EU. Hvis det virkelig var sånn at vi trenger EØS-avtalen for å få solgt varene våre i EU, skulle en tro at eksporten vår til EU økte særlig sterkt etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. Men slik er det ikke. Det var tvert imot i 1994 at eksporten til EU av tradisjonelle varer (utenom olje og gass) var på topp. Da utgjorde den 75 prosent av all norsk eksport. Nå er den andelen nede på 60-61 prosent. (Utenrikshandel med varer, 2015, SSB) Det var altså fram til 1994 at eksportandelen av tradisjonelle varer økte. Da hadde vi hatt en frihandelsavtale med EU fra 1973 som ga oss tollfrihet på all eksport til EU med to unntak: Det var toll på mange landbruksvarer (etter norsk ønske) og på en del bearbeidede fiskeprodukter (etter EUs ønske). Men på alle andre industriprodukter og på alle råvarer har det i 40 år vært full tollfrihet og ingen kvotebegrensninger på handelen med industrivarer mellom Norge og EU. 2.1 Frihandelsavtalens tollfrihet Frihandelsavtalen med EU ble inngått etter EU-avstemningen i 1972 og trådte i kraft i juli 1973. Tollsatsene mellom Norge og EU ble trappa ned til null i løpet av en kort overgangsperiode. Tilsvarende ble det nulltoll på importen fra EU. Denne vridningen av eksportandeler vekk fra EU etter 1994 viser at Norge er i en robust handelspolitisk situasjon. Bakgrunnen er naturligvis at varehandelen med EU var liberalisert før EØS-avtalen ble inngått. Det var handelsavtalen av 1973 som ga industrien vår tollfrihet i forhold til EU. Det var derfor ingen grunn til at EØS-avtalen skulle dreie eksporten vår ytterligere i retning av EU. EØS-tilhengeren Hallvard Bakke, leder for Sosialdemokrater mot EU (SME) i 1994, sa det slik i en artikkel i Dagsavisen i 2003: «Betydningen av EØS-avtalen er meget sterkt overdrevet. At vi uten denne avtalen ville «spille hasard med norske arbeidsplasser», slik det har vært hevdet, har intet grunnlag i den virkelige verden. Mange tror at EØS er avgjørende for markedsadgangen til EU. Dette er ikke riktig. Ved bortfall av EØS ville den tidligere handelsavtalen med EU tre i kraft i samsvar med bestemmelsene i 120 i avtalen. Norge ville kunne selge sine varer uten toll og andre handelshindringer akkurat som før.» (20.11.2003) Mantraet om at vi trenger EØS for å få solgt varene våre til EU er en hersketeknikk for å få oppmerksomheten bort fra at nesten all vår vareeksport til EU hadde samme tollfrihet under handelsavtalen før 1994 som i EØS etter 1994. Frihandelsavtalen sikra altså markedsadgang begge veier: norsk markedsadgang til EU-markedet og tilsvarende adgang for alle EU-land til det norske markedet. Eksporten til EU vokste i absolutte tall

Andelen fastlandseksport til EU-land før EØS-avtalen og i dag EØS-meldingen 15 60 % 55 % 55,1 % 58,2 % 51,2% 50 % 45 % 40 % EØS 44,5 % 35 % 30 % 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016 Figur 2.1: Fastlandseksporten (varer uten olje og gass) fra Norge til EU før EØS-avtalen (1988 og 1993), og de samme 12 EU-landene med EØS (2000 og 2016). Kilde: SSB. kraftig både før EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 og etter 1994. Men eksporten til land utenfor EU har vokst enda sterkere. Importen fra EU har også økt kraftig både under handelsavtalen og under EØS. Men EUs andel av norsk import har vært stabil. Av importen kommer rundt 68 prosent fra EU. I 1994 var andelen 70 prosent. 2.2 Norsk næringsliv har tapt markedsandeler Under handelsavtalen (1973-1994) tapte norsk næringsliv markedsandeler til EU på det norske markedet mens få norske næringer utenom olje- og gassnæringen klarte å vinne markedsandeler på EUs indre marked. Det samme har skjedd etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, men i mindre grad. Norsk industri har ikke vunnet tilbake tapte markedsandeler hjemme, mens det er stort sett bare olje, gass og oppdrettsfisk som kan vise til økte markedsandeler i EU. Samtidig inngikk Norge i løpet av 1990-tallet en serie frihandelsavtaler både med land i Sentral- og Øst-Europa og med land utafor Europa (Tyrkia, Israel). Disse avtalene kan ha stimulert handelen med land utenfor EØS-området. Endelig har den internasjonale handelen med industrivarer også blitt liberalisert innen rammen av WTO. I 2010 var 51 prosent av all internasjonal handel tollfri og gjennomsnittlig toll var bare 4 prosent. (UDs nettside 20.1.2012 om «Frihandelsavtaler supplement eller konkurrent») De tollreduksjonene mellom Norge og andre land som har funnet sted på grunn av WTO, har naturligvis bare hatt betydning for handelen med land utafor EU- og EØS-området. Likevel er det verdt å merke seg at eksporten vår har dreid i retning av de områdene i verden der veksten er størst, som f.eks. Øst-Asia. 2.3 Nesten alle land selger varer til EU uten å måtte endre lovverket sitt Det er verdt å tenke over hva grunnen kan være at Norge angivelig må ha EØS-avtalen «for å få solgt varene våre til EU». Hvilke andre land er i en tilsvarende situasjon. Handelsstatistikk viser at i overkant av 150 land selger varer til EU. Ingen av dem må endre lovverket sitt eller svekke tariffavtalene sine for å få solgt varene sine til EU. Det er ingen ting som tyder på at EU har bedt dem om noe sånt. Det er bare Norge, Island og Liechtenstein som må «stå på pinne» for EU, og noe som likner på ESA og EFTA-domstolen for å få solgt varene sine. Hvis en lurer på hvorfor det er slik, er svaret enkelt. Det var ikke for å få solgt varer til EU at EØS-konstruksjonen ble til. Da Gro Harlem Brundtland som statsminister i 1989-89 tenkte ut EØS-avtalen sammen med Jacques

16 EØS-meldingen Misoppfatninger om markedsadgang Terpingen på temaet markedsadgang har satt sine spor i folkemeningen. En meningsmåling av MMI i september 1994, et halvt år etter at EØS-avtalen var trådt i kraft og et par måneder før folkeavstemningen om EU-medlemskap, viste at halvparten av velgerne mente det ville være toll på eksport av industrivarer hvis Norge sa nei til medlemskap i EU. På spørsmål fra en journalist i Klassekampen om ikke regjeringen hadde et ansvar for å rette opp slike misforståelser blant velgerne så nær en folkeavstemning om EU-medlemskap, svarte handelsministerens pressetalsmann at «det får aktørene i EU-debatten ta seg av». (21.9.94) Det var en påfallende forskjell på ja-velgere og nei- velgere i kunnskapsnivået på dette punktet. Blant EU-tilhengerne mente to av tre at det ville være toll på industrivarer hvis det ble nei-flertall ved folkeavstemningen. Det var derfor ikke rart at de kunne finne på å stemme ja. Blant EU-motstanderne hadde en tredel samme feiloppfatning. De ville stemme nei likevel. Delors, presidenten for EU-kommisjonen, var det fordi hun ville få Norge inn i EU i «to sprang». Hun så for seg en relativt romslig periode i EØS og deretter det endelige spranget inn i EU. Det hun ikke kunne vite, var at Berlin-muren skulle falle, og at Sverige og Finland ikke lenger så seg tjent med å oppfatte seg som nøytrale land i den kalde øst-vest-krigen. Da det ble klart alt i 1991 at svenskene og finnene kom til å søke medlemskap i EU, måtte Norge kaste seg på det samme «toget til Brussel». Derfor er det ingen andre land utafor EU enn det aparte trekløveret Norge, Island og Liechtenstein som må gi opp enhver lov eller forskrift som er i strid med EU-regler for å få solgt varene sine til et EU-land. Det er heller ikke noen andre land som må gi opp tariffavtaler som begrenser innleie fra bemanningsselskap eller som forbyr havnearbeidere å slåss for fortrinnsretten til å losse og laste. Og det er heller ingen andre land som må skyve til side IlO-konvensjoner for å få solgt varer til EU-land. I forhold til frihandelsavtalen har EØS-avtalen hatt to fordeler: Vår eksport av bearbeidede fiskeprodukter møter lavere tollsatser enn under frihandelsavtalen, og EU kan ikke ta i bruk antidumpingvåpenet mot norsk industri. Disse fordelene er relativt beskjedne. Bondevik-regjeringens EØS-melding fra 2002, St.meld. nr. 27 (2001-2002), angir at den samlede tollbelastningen på eksporten av fisk til EU var 2-3 prosent av den samlede verdien av Norges eksport av fisk til EU. Tollbelastningen er enda mindre i dag. Det skyldes at EU deler av året har problemer med å dekke behovet for fiskeprodukter, og at tollsatser derfor enten settes ned på varig basis eller at det gis kvoter med nulltoll i perioder. I forhold til handelsavtalen fra 1973 er ulempene ved EØS-avtalen langt flere, og noen av dem er av stor betydning for samfunnsutviklingen i Norge. Gjennom EØS-avtalen griper EU kraftig inn i norske samfunnsforhold. Det er EU som fastlegger hvordan offentlige etater skal opptre når de kjøper varer og tjenester, hvilke miljø- og helsekrav vi kan stille til mat vi spiser og til varer vi bruker og den konkurransen som EØS slipper løs inne i det norske samfunnet, øker presset i arbeidslivet med store sosiale og helsemessige konsekvenser. Ikke på noe punkt øker EØS-avtalen norsk handlefrihet til å gripe inn mot uheldige virkninger av markedskonkurransen. Dette er den grunnleggende svakheten ved EØS-avtalen. Mangel på fri flyt av varer, tjenester og kapital er ikke noe viktig samfunnsproblem noe sted i vår del av verden. EU retter derfor systematisk oppmerksomheten i feil retning. Gjennom EØS-avtalen tvinges norske myndigheter til det samme. 2.4 EUs sjette største eksportmarked En del EØS-tilhengere trekker fram faren for at EU skal sette i gang en handelskrig mot Norge. Den faren er helt minimal. Størstedelen av eksporten til EU består av råvarer og halvfabrikata som er innsatsvarer i EUs

EØS-meldingen 17 Tjenestebalansen mellom Norge og EU Norsk eksport til EU: 213 616 millioner kr Norsk import fra EU: 266 816 millioner kr Figur 2.2: Norsk eksport og import av tjenester til og fra EU i 2015. EU selger langt mer tjenester til Norge enn omvendt. Det norske underskuddet i tjenestehandelen med EU er 53,2 milliarder kroner (2015). Kilde: SSB. Eksport til EU med (Norge) og uten EØS-avtalen (Sveits) Figur 2.3: Eksport til EU fra Norge og Sveits, 1980-2009. 1992=100 (basisår). Kilde: United Nations Comtrade og Europautredningen NOU 2012:2. produksjonsliv. Norske eksportvarer som metaller, papir og fisk trengs som innsatsvarer i bilfabrikker, trykkerier og foredlingsindustri som gjerne vil ha de norske varene billigst mulig. For EU er det verken noe poeng å stenge norsk olje, gass eller andre innsatsvarer ute - eller å gjøre importen dyrere enn nødvendig ved å legge på toll. Det vi kjøper fra EU, er derimot i alt vesentlig ferdigvarer, alt fra skruer til biler og maskiner. Det er på dette området at EU har vunnet markedsandeler i Norge, mens Norge har tapt markedsandeler på EU-markedet etter at den gjensidige tollfriheten ble etablert på 1970-tallet. EU har ingen ting å vinne på bygge opp gjensidige tollsatser på slike varer. Norge er et lite land sammenlikna med EU. Men som eksportmarked er vi ingen bagatell for EUs næringsliv. Norge er EUs femte største handelspartner, og unionens sjette største eksportmarked etter USA, Russland, Kina, Sveits og Tyrkia. Vi importerer for 3-400 milliarder kroner fra EU i året. «Jeg tror ikke EU ville ønske å miste noen del av handelen med Norge uten EØS,» sa EU-kommisjonens daværende avdelingsleder for EØS-saker Lars-Olof Hollner i 2010. 2.5 WTO sikrer markedsadgangen til EU hvis vi sier opp EØS-avtalen EØS-avtalen kan sies opp med ett års varsel hvis et flertall på Stortinget bestemmer seg for det. Hvis EØS-avtalen sies opp, fastslås det i avtalens artikkel 120 at handelen mellom EU og Norge da reguleres av tidligere avtaler. Frihandelsavtalen av 1973 er ikke sagt opp og den er fortsatt i bruk. Avtalen regulerer den delen av handelen mellom Norge og EU som ikke reguleres av EØS-avtalen, for eksempel handel med fisk og enkelte landbruksprodukter. På slike områder oppdateres frihandelsavtalen løpende når det er behov for det. Det betyr at hvis vi går ut av EØS, er det frihandelsavtalen som gjelder modifisert med de endringene som er kommet gjennom WTO-regelverket etter 1995. Dette regelverket binder alle land som er medlemmer av WTO. Både Norge og samtlige EU-land er Det er ikke EU som fastlegger tekniske standarder Vi får av og til høre at vi må være med i EØS for å være sikre på at vi har de samme tekniske standardene om EU-land har. Arbeidet med å etablere felles standarder foregår i felleseuropeiske standardiseringsorgan som CEN (generelle tekniske standarder), CENELEC (elektriske standarder) og ETSI (telestandarder). Norge er med i alle slike organ på lik linje med alle EU-land. Det var vi før EØS ble til, og slik vil det bli også om vi går ut av EØS.

18 EØS-meldingen Internasjonal omsetning for norsk leverandørindustri i 2015, ti største land Figur 2.4: Den oljebaserte leverandørindustrien er Norges største, med 160 000 ansatte og en årlig eksport på 180 milliarder kroner. Storbritannia, som nå forlater EU, er det største markedet. Kilde: Rystad Energy/Norskpetroleum.no medlemmer av WTO. EU står likevel fritt til å si opp frihandelsavtalen med Norge. Men da forbyr WTO-reglene EU å innføre toll eller mengdebegrensninger på handelen med Norge. Hensikten med WTO er å sikre en stadig friere handel mellom medlemsstatene. Regelverket forbyr derfor medlemsstatene å øke tollsatser eller å begrense importen på ensidig basis. WTO-regelverket sikrer at viktige deler av handelsavtalen fra 1973 vil bestå selv om EU skulle gå til det skritt å si den opp. En utmelding av EØS er derfor ikke et skritt ut i det uvisse. Det betyr at WTO-reglene vil regulere handelen mellom Norge og EU fra første øyeblikk etter en utmelding. Den store forskjellen er at den EØS-avtalen som Norge har inngått, krever at enhver norsk lov må vike hvis den er i strid med EUs regelverk. Noe slikt krever ikke EU av noen andre land enn Norge, Island og Liechtenstein. Bortsett fra EU fins det ikke noe land her i verden som krever at en handelspartner må endre lovverket sitt for å få eksportert varene sine. Det er denne underkastelsen under EU-lover som ligger til grunn for EØS-motstanden i Norge. Hva kan underkastelsen forsvares med hvis EØS ikke trengs for å få solgt varene våre i EU? Menon-rapporten «Norge og EØS: Handelsmønstere og rammer for samhandel i EØS-avtalen» (Menon Business Economics 2013) påviser at det ikke er grunnlag for å hevde at EØS-avtalen har gitt mer eksport fra Norge til EU enn en handelsavtale av det slaget som EU nå inngår med stadig flere land ville ha gjort. Situasjonen for EUs medlemsland Det fins noen land som må finne seg i det samme som de tre EØS-statene. Det er alle medlemsstatene i EU. De har samme markedsadgang til EU-markedet som Norge og de må finne seg i at EU-regler har samme forrang framfor nasjonale lover for arbeidslivet, framfor tariffavtaler og framfor ILO-konvensjoner. I de fleste EU-statene er de økonomiske og sosiale virkningene av denne forrangen langt mer dramatiske enn i Norge. Det er mange grunner til det. Arbeidsløsheten er høyere, færre er i jobb, færre er fagorganisert og fagbevegelsen har mindre innflytelse. Mer om dette i Del 4.