36 LØRDAG PÅ FORNAVN: Kari Grønås har i to og et halvt år vært deltager i en av studiene som ledes av overlege Odd Terje Brustugun.
LØRDAG 37 Livet i gave Tidligere Algeta-topp Kari Grønås kan takke eksperimentell kreftbehandling for at hun lever. Men Norge taper kampen om kliniske studier. Det koster samfunnet dyrt. JEANETTE E. H. HAMMER VI ER ALLTID FLINKERE til å trene i feriene enn ellers, så vi hadde med oss treningstøy til USA. En morgen da vi sto opp og skulle ut på løpetur, merket jeg at noe var galt. Det ene beinet ville liksom ikke bære meg. Kari Grønås sitter ved et cafébord på Skøyen. Det er juni, sommeren er så vidt i gang, og det er en av de første varme dagene før skoleferien starter. Tre år er gått siden hun ferierte i USA med ektemannen Kjetil Hestdal og tre av deres tilsammen fem barn, da hun oppdaget at noe ikke var helt som det skulle. Familien kom hjem fra ferie, og beinet var ikke blitt bedre. Grønås og mannen regnet med at det skyldtes den plutselig økte treningsmengden. Jeg var hos legen og til fysioterapi, og alle var skjønt enige om at dette var en muskelavrivning; det ville gå over på en måned eller to, sier Grønås. Beinet ble verre. Hun måtte sette seg ned når hun skulle ta på seg sokker, fordi hun ikke lenger kunne stå på ett ben. Fysioterapeuten min stusset over at jeg ikke ble bedre, og henviste meg til MR for å være sikker på at diagnosen stemte. Jeg opplever så og si hver gang jeg går på kontroll på Radiumhopitalet at jeg har fått livet i gave én måned til KARI GRØNÅS FOTO: EIVIND YGGESETH I flere år var Grønås en del av ledergruppen i Algeta. Selskapet ble siden kjent for hele Norges befolkning da det ble solgt til det tyske legemiddelselskapet Bayer for 17,4 milliarder kroner. Selskapets hovedprodukt, kreftmedisinen Xofigo, var banebrytende. Medisinen ble godkjent med hastebehandling, fordi pasientene som mottok den i forsøk viste så gode resultater. Bak produktet sto to norske forskere: Øyvind Bruland og Roy Hartvig Larsen. Grønås er gift med en annen bioteknologi-mann, Kjetil Hestdal, som er adm. direktør i Photocure. Selskapet utvikler blant annet behandlinger for ulike kreftformer. Kreftforskning er, og har vært, en stor del av livet deres i mange år.
36 LØRDAG PÅ FORNAVN: Kari Grønås har i to og et halvt år vært deltager i en av studiene som ledes av overlege Odd Terje Brustugun.
38 LØRDAG Pasienter som deltar i kliniske studier får et nytt behandlingstilbud de ellers ikke ville fått OVERLEGE ODD TERJE BRUSTUGEN 1. DESEMBER 2012, fire måneder etter de første symptomene, fikk hun svar på MR-undersøkelsen. Jeg fikk vite at jeg hadde en fraktur et brudd i bekkenbenet. Men jeg fikk også beskjed om at de ikke kunne utelukke at det var en ondartet prosess. Det satte i gang en mental reaksjon hos meg for å utelukke at jeg hadde kreft. For hvordan kunne jeg ha det? Hvordan kunne det være mulig? Jeg hadde ingen andre symptomer som kunne tilskrives en alvorlig sykdom, forteller Grønås. Litt over tre uker senere, tredje juledag, fikk hun diagnose. Lungekreft med spredning. Foruten svulsten i lunge, hadde kreften spredd seg til fire vitale organer. Det var uvirkelig. I mitt hode var jeg jo frisk. Nå måtte jeg innse at jeg var alvorlig syk. Jeg hadde fått såkalt uhelbredelig kreft, og prognosene mine var svært dårlige. Hun har aldri røyket, men var blitt rammet av en sjelden type lungekreft som skyldes en uvanlig genmutasjon. Det finnes ingen helbredende behandling mot sykdommen på markedet. Likevel sitter hun her ved dette cafébordet en tirsdag i juni to og et halvt år senere, kledd i en lys drakt som fremhever den solbrune huden. Hun ser opplagt ut. Hver dag tar hun én pille, den holder sykdommen i sjakk. Produsenten er det tyske legemiddelselskapet Boehringer- Ingelheim. Da hun fikk diagnosen, var medisinen utilgjengelig for allmennheten. Jeg ble tilbudt å forsøke en eksperimentell kreftbehandling, og svarte ja på flekken. Jeg har jobbet med kliniske studier i mange år, og visste hvor stor fordelen det er å være med i en studie. Og jeg visste at jeg når som helst kunne trekke meg dersom jeg ikke fikk resultater. Grønås var heldig; ved Radiumhospitalet pågikk det en klinisk studie som trengte pasienter som henne, og legen hun havnet hos, ledet studien i Norge. Hadde hun bodd et annet sted i landet, ville fremtiden hennes kanskje sett annerledes ut. VI TREFFES IGJEN noen uker senere, denne gang på Radiumhospitalet, der Grønås får behandling og jevnlig er inne til kontroll. Sykehuset er slitent, fra utsiden ser bygningen rivningsklar ut. Det er ikke stort bedre på innsiden. Lavt under taket, slitent møblement og slitte flater. Det er vanskelig å tenke seg at eliten i norsk kreftbehandling holder til her. Blant dem som er kjent på sykehuset, sies det at miljøet kompenserer for den materielle standarden. Det er mye å kompensere for. Etter litt kommer en mann i legefrakk hastende, presenterer seg lavmælt som Odd Terje Brustugun, og viser vei inn på et trangt værelse med to stoler, en skrivepult og en seng. Det eneste stedet som var ledig, og hvor det passet seg å ta med en journalist og en fotograf inn, visstnok. Brustugun er overlege ved Radiumhospitalet, og ansvarlig for studien Kari Grønås deltar i. Vanligvis møtes de i et tannlegerom det er de rommene som oftest står ledige. Du begynte jo her for to og et halvt år siden, så vi er blitt kjent, smiler han til henne. Han har ikke for vane å kjenne igjen pasientene. Han har over 1.000 i året. Studien Grønås er med på, er et såkalt fase 3-studie, som er den siste, og mest omfattende utprøvningen på et legemiddel før det eventuelt blir godkjent og kommer i salg. Studien har vart såpass lenge at det ikke skal inkluderes flere pasienter, men resultatene fra studien er ennå ikke publisert. Det å ha pasienter i en klinisk studie er en god måte å behandle pasienter på. Det er tettere oppfølging, hyppigere kontroller, flere undersøkelser før, under og etter behandlingen. En blir på sett og vis pålagt å gjøre en grundigere jobb overfor pasienter som er med i studier, forteller legen. GODT BETALT: Betalingen for kliniske studier kommer som regel fra utenlandske selskaper, så dette er valuta- I VANLIG POLIKLINISK sammenheng må pasientene gjerne forholde seg til et høyt antall leger og sykepleiere. For hver gang de møter en ny person, må de gjenta sykdomshistorien og male sykdomsbildet på nytt. En øvelse som kan ta krefter fra en som ikke har så mange krefter igjen. Pasienter som deltar i en studie, slipper dette. Isteden forholder de seg til faste studiesykepleiere som kontaktpersoner. I vår enhet har vi til enhver tid mange pågående studier, nå har vi en ti-tolv, som alle er tilpasset ulike pasientgrupper, forteller Brustugun. Ingen studier er overlappende. En pasient kan ikke være med i flere studier. Pasienter som deltar i kliniske studier får et nytt behandlingstilbud de ellers ikke ville fått. Det gir pasienter mulighet til å få medikamenter som potensielt kan være bedre, før de blir allment tilgjengelige. De kan være mer effektive, ha færre bivirkninger, og kan representere en ek- stra levetidsforlengelse etter at annen behandling har mistet sin effekt. I en studie får pasienten som regel behandlingen så lenge den har virkning. Etisk sett er det vanskelig å stoppe en behandling som gir effekt. Selskapet som har utviklet medisinen betaler som regel regningen, slik at både medisinen og behandlingen for øvrig, med blodprøver, røntgenundersøkelser og annet blir gratis både for pasient og sykehus. Sykehuset fakturerer legemiddelfirmaet også for tiden som lege og sykepleier bruker i forbindelse med studiearbeidet, forteller Brustugun. Med andre ord: Staten sparer penger, sykehuset får inntekter. I tillegg skapes arbeidsplasser. Som lege lærer du noe av det: Det er til dels svært ar-
LØRDAG 39 import, sier Ultimovacs-sjef Øyvind Arnesen. Han ønsker mer utprøvende behandling i Norge. FOTO: EIVIND YGGESETH beidskrevende å være med på kliniske studier, og det er tidkrevende og ressurskrevende for organisasjonen. Det er merarbeid før og under. Samtidig er det tilfredsstillende å være med på å få frem nye medisiner. Det er jo også en plikt man har når man er på et universitetssykehus. Man skal drive ting fremover. DET Å DRIVE NOE FREMOVER er arbeidskrevende. 10 til 12 parallelle studier er mye. Brustugun opplever at gevinsten er betydelig. Ikke økonomisk, men i form av å se at pasientene har nytte av det. Det er stor forskjell mellom sykehusene. Det ligger nok litt på det personlige plan, om man har interesse av det, men det avhenger også av ressursene. Sykehuset i seg selv gjør dessverre ikke så mye for å få på plass kliniske studier, det er avhengig av personlig engasjement og interesse, og at en har kontakt med industrien, forteller legen. Det er legemiddelselskapene som plasserer studiene, og det er nok av sykehus i andre land som ønsker å kjøre studier. I et lite land som Norge, må sykehusene jobbe aktivt for å tiltrekke seg studier. Etter min mening blir pasientene skadelidende av at for få sykehus har dette tilbudet, sier Brustugun. I OVER TO og et halvt år har Kari Grønås levd i spenningsfeltet mellom glede over gode resultater, og spenning mot neste kontroll. Jeg opplever så og si hver gang jeg går på kontroll på Radiumhopitalet at jeg har fått livet i gave én måned til. Smertene hun tidligere kjente i skjelettet er borte, hun er arbeidsfør og er i normal fysisk aktivitet med trening, fotturer og skiturer. Hun forteller at hverdagsgleden er viktigst, men formen er såpass god at hun kan gjennomføre noen kraftanstrengelser. I fjor deltok hun i Longyearbyen skimaraton, og i vinter krysset hun Finnmarksvidda på ski. Behandlingen hun får er såkalt persontilpasset kreftbehandling. Kreft er ikke lenger én sykdom som behandles på samme måte. Kreftbehandlingen går i retning av å skreddersy behandlingen til hver enkelt pasient. Fra å bli behandlet som én eller to ulike sykdommer, vet man nå at årsaken til de forskjellige typer
40 LØRDAG VINNERHEST: Roy H. Larsen (t.v.) står bak Norges kanskje største legemiddelsuksess, Algeta. Han tror selskapet ville hatt vanskeligere for å få innpass med studier i norske sykehus i dag. lungekreft er langt flere, sier Grønås. Persontilpasset medisin vil endre måten vi tenker om kreftbehandling på. Det kan føre til en betydelig helse-økonomisk gevinst, sier Grønås. Som eksempel trekker hun frem at det er estimert at USA kan spare rundt 600 millioner dollar årlig i helseutgifter, dersom pasienter som har tykktarmskreft med spredning mottar en genetisk test for såkalt KRAS-mutasjon før behandlingen bestemmes. Og dette er kun for ett kreftområde. Det er ikke uten grunn at president Barack Obama lanserte USAs store satsning innenfor persontilpasset behandling tidligere i år, fastslår hun. OSLO, 24. AUGUST. Forskere, leger, investorer, helseledere og politikere har tatt plass i et fullsatt auditorium på Montebello, et steinkast fra Radiumhospitalet. En drøm er gått i oppfyllelse for Jonas Einarsson, leder av Radiumhospitalets Forskningsstiftelse. Oslo Cancer Clusters innovasjonspark står ferdig, kreftforskere og bioteknologi-selskaper har flyttet inn, det samme har en liten arm av DNB. Norges største bank følger bransjen de kaller life science med argusøyne, og vil sitte tett på miljøet. Statsminister Erna Solberg inntar scenen. Kreft rammer ikke bare pasienten, men alle rundt, sier hun, før hun forteller om potensialet helsenæringen utgjør for Norge. Hun sier at vi må behandle flere. Vi må styrke klinisk forskning og behandling. Vi må åpne for mer utprøvende behandling, sier Solberg. Den politiske viljen er der. Salen klapper. Bjørn Klem leder innovasjonsparken. Før han tiltrådte ved nyttår, jobbet han 17 år i Photocure, blant annet som ansvarlig for kliniske studier. Alle selskapene jeg har arbeidet med, ønsker å legge kliniske studier til Norge. Nærhet er en fordel. Det er en fordel for hele bioteksektoren at Norge har en høy andel kliniske studier, fastslår han. Han mener mange sykehus bør legge mer vekt på å tilby eksperimentell behandling. For få sykehus satser på dette, og det er for dårlig organisert. Klinisk forskning gjøres til dels i legens fritid. VI JOBBER FOR å få flere kliniske studier til Norge. Derfor har vi startet et prosjekt der vi gir regulatorisk og vitenskapelig veiledning til både industrien og akademia, sier seksjonssjef Ingvild Aaløkken i Statens legemiddelverk. Legemiddelprodusenten velger selv hvilke land studien skal legges til, og ofte velger de ikke Norge. Norge er et lite land, og et lite marked, sier Aaløkken. Hun forteller at det gjennomføres mellom 120 og 130 studier årlig i Norge, mens det i land som er mer attraktive hos industrien gjennomføres over dobbelt så mange. Firmaene må nesten svare for selv, hvorfor de velger bort Norge, sier hun. Én av grunnene kan være tidsbruken. Når industrien ber om å gjennomføre en studie, hender det at det tar lang tid før de får tilbakemelding. Hvis beslutningsprosessen er for lang, har ikke industrien tid til å vente på det, sier Aaløkken. De siste tre-fire årene har det skjedd noe rundt selskapene som utvikler legemidler. Interessen har tiltatt. I USA har antallet børsnoteringer av bioteknologi-selskaper skutt i været, og flere rekordstore transaksjoner er gjennomført. Institusjonelle og private investorer ønsker å investere i life science. Det er en sektor i kraftig vekst, den potensielle avkastningen er enorm, og selskapene er lite konjunkturavhengig. I en verden der befolkningen vokser, og blir eldre, rikere og sykere, vokser også behovet for gode helsetjenester og medisiner. Samtidig som teknologiske fremskritt vokser på trær og forskningen blomstrer, er bioteknologi-sektoren blitt en veddeløpsbane. På tribunen sitter investorene og institusjonene og leter etter en hest å satse på. Helst flere, for de fleste hestene krysser aldri målstreken. ROY H. LARSEN TILHØRER UNNTAKENE. Sammen med Øystein Bruland grunnla han Algeta, og krysset senere målstreken. Investorene som hadde veddet på deres hest, fikk flere hundredoblet tilbake da Algeta ble solgt til tyske Bayer for 17 milliarder kroner. Senere har de startet Nordic Nanovector, et nytt og tilsynelatende lovende selskap innen kreftforskning. Larsen tror ikke sykehusene bør pålegge leger å være
LØRDAG 41 Klinisk forskning gjøres til dels i legens fritid BJØRN KLEM, LEDER AV OSLO CANCER CLUSTERS INNOVASJONSPARK Kliniske studier Kliniske studier vil si studier der et virkestoff prøves ut i et menneske. Kliniske studier gjennomføres i tre faser før et produkt eventuelt lanseres på markedet: Fase 1: Første studie på mennesker, ofte et mindre antall friske frivillige. Fase 2: Små sikkerhets- og effekt-studier på pasienter med aktuell sykdom. Fase 3: Terapeutisk bekreftende studier. 6.459 pasienter i Norge var med i kliniske studier i 2013. I 2014 fikk Legemiddelverket 124 søknader om kliniske legemiddelstudier, en økning på 10 prosent fra året før. Likevel er det et stykke igjen til toppårene. I år 2000 var antallet søknader om kliniske studier i Norge 238. Omsetningen av legemidler var ca. 22 milliarder kroner i 2014, målt i apotekenes utsalgspris (AUP). Målt i apotekenes innkjøpspris (AIP) var omsetningen på 14,1 milliarder kroner. Reelt økte legemiddelomsetningen med 6,7 prosent. Det offentlige finansierer ca. 70 prosent av legemiddelkostnadene i Norge. Andelen som finansieres over helseforetakenes budsjetter har, i perioden 2006-2013, steget fra 16,5 prosent til 24 prosent. Det offentliges helseutgifter til legemidler utgjør en relativt liten andel av de totale utgiftene til forebygging og behandling av sykdom. Størsteparten er relatert til andre innsatsfaktorer enn legemidler, som sykehustjenester og først og fremst lønnsutgifter. Når et produkt når markedet, har det i gjennomsnitt vært under utprøving i 12-13 år fra den aktive substansen først ble oppdaget. Bare et fåtall av alle potensielle substanser klarer seg gjennom et slikt utviklingsløp, og i snitt koster utviklingen av ett legemiddel ca 8-12 milliarder norske kroner. I 2013 hadde 10 bedrifter produksjon av legemidler i Norge. Disse sysselsatte i overkant av 2.000 personer. To tredjedeler av legemiddelfirmaene som er etablert i Norge er utenlandske. Kilde: LMI FOTO: IVÁN KVERME med på kliniske studier. Hvis ikke legen er interessert i produktet, tror jeg man vil slite med å få med pasienter i studien. Det gjelder at selskapene er flinke til å selge seg inn overfor legen, og at legen har en egen drive, sier han. Han tror det ville vært vanskeligere for Algeta å finne en lege som ville organisere en klinisk studie i dag, enn da han og Bruland initierte studien på 2000-tallet. I flere år har det vært en finansiell oppblomstring i bioteknologisektoren, spesielt i USA. Det gjør at selskapene i større grad konkurrerer om å få pasienter inn i kliniske studier. Larsen tror etableringen av Oslo Cancer Clusters innovasjonspark vil føre til større politisk interesse og vilje til å legge til rette for mer eksperimentell behandling i Norge. Det vil være synd om norske bioteknologi-selskaper ikke får med norske pasienter i sine studier. DET HAR IKKE skjedd med Øyvind Arnesen og kollegene. Arnesen leder bioteknologi-selskapet Ultimovacs, som har utviklet en terapeutisk, universell kreftvaksine. Denne har potensial til å utløse en generell immunologisk reaksjon mot kreftceller uansett krefttype. Selskapet gjennomfører for tiden tre ulike kliniske studier ved Radiumhospitalet i Oslo. Arnesen mottar ofte henvendelser fra kreftpasienter som ønsker å inkluderes i studien. Ofte må han skuffe pasienten med at de ikke passer inn i studien. Da forsøker jeg å finne andre studier som er rettet mot deres krefttype. Det finner jeg ofte også, men da gjerne i andre land. Dermed er det svært vanskelig for dem å kunne delta. Flere profilerte investorer har tro på selskapet han leder. Blant dem er Stein Erik Hagens investeringsselskap Canica, og investeringsselskapet Sundt. Sistnevnte eies av barna til avdøde skipsreder Petter C. G. Sundt, Christian Gruner Sundt (37) og Else Helene Sundt (34). Før dem kom imidlertid investor Bjørn Rune Gjelsten, som først viste tro på, og investerte i, selskapet. Arnesen mener flere studier bør legges til Norge. Først av hensyn til pasientene, som har stor nytte av det. Samtidig er det bra for det norske, medisinske miljøet å komme tidlig i kontakt med fremtidige behandlingsmetoder. Metodene som brukes i kliniske studier er gode, og de kan gi økt kompetanse hos dem som gjennomfører studiene. I tillegg er det god helseøkonomi. Sykehusene tjener penger på kliniske studier, påpeker Arnesen. DET ER GODT BETALT, og betalingene kommer som regel fra utenlandske selskaper, så dette er valutaimport. Frem til 2012 arbeidet Arnesen med kliniske studier som nordisk forskningssjef i Boehringer-Ingelheim, selskapet som har utviklet medisinen som holder Kari Grønås frisk. Han kjenner seg ikke igjen i påstanden om at det er kostbart å legge studier til Norge et argument som går igjen hos de fleste Finansavisen har vært i kontakt med. Min erfaring er at det ikke er dyrere i Norge enn i andre land. Vi hadde én pris, den var lik uavhengig av land. Jeg tror rett og slett det er en misforståelse, en befestet usannhet, at det er dyrere å legge studier til Norge. Ultimovacs-sjefen tror at én flaskehals er markedsføringen. I de store, internasjonale selskapene er man avhengig av å ha ansatte i Norge som kan markedsføre mulighetene for å gjøre kliniske studier inn mot eget hovedkontor. I tillegg retter han en finger mot ledelsen i norske helseforetak. Det må finnes en klar vilje til å prioritere kliniske studier. Nå drives det i stor grad av lokale ildsjeler som til dels må ta fritiden i bruk. Ledelsen i helseforetakene må legge til rette for større satsing på utprøvende studier. JEG VAR SKEPTISK til å stille opp på intervju, sier Kari Grønås. jeg føler meg jo frisk nå, er arbeidsfør, og jeg vil gjerne jobbe videre. Men hvem ansetter en som er såkalt «alvorlig syk» dersom de kan velge en som er frisk, spør hun retorisk. Takket være den utprøvende behandlingen, kan hun nå betrakte sykdommen sin som en kronisk sykdom. Gjennom å delta i en klinisk studie vet jeg også at jeg er med på å sørge for at legevitenskapen utvikler seg videre. I tillegg vet jeg at jeg ikke tapper statskassen for medikamenter til 260.000 kroner. For andre år på rad har hun ikke engang frikort. Kliniske studier er en gavepakke. Både for pasienten og for det offentlige, sier Grønås. jeanette.hammer@finansavisen.no