Kalking og fiskekultivering i Svelvik kommune

Kalking og fiskekultivering i Svelvik kommune De siste årene har kommunen v/miljøvernleder i samarbeid med Svelvik JFF og Fylkesmannens miljøvernavdeling tatt initiativet til å starte opp enkelte tidligere kalkings-prosjekter samt nye prosjekter innen fiskeforvaltning. Arbeidet er bygget opp med bakgrunn fra Fagrapport ASvelvikmarka, siuasjonsrapport om vann og fisk@ av Arne Håkon Eriksen (1987). Det foregår i dag kalking i Hellumvann, Nordre Hellumsetervann, Ebbestadvassdraget og innløpsbekker til Nordre og Søndre Øksnevann Ebbestadvassdraget munner ut rett sør for Svelvik sentrum og har sjøørret i den nedre delen. Kalkingen foregår i den øvre delen av vassdraget. Vannet inngår i Svelvik Grunneierlags fiskekortområde som i alt teller 17 vann. Fiskekort kan kjøpes på Svelvik Bensinstasjon i Svelvik sentrum. Det arbeides med å danne et felles fiskekortområde hvor en fra sesongen 1998 kan kjøpe et fiskekort som vil gjelde for hele Svelvik og store deler av Sande og Drammen kommuner. Det er i dag kun tillatt å fiske med stang. Hellumvann og N. Hellumsetervann er mindre vann med små nedbørfelt. Oppholdstiden er henholdsvis 0,6 og 2,7 år (tabell 1). Ebbestadvannet er fortsatt drikkevannskilde for Svelvik tettsted. Tabell 1 Oversikt over hydrologiske data til Hellumvannet og Nordre Hellumsetervann. 50 Vann (NVE-nr) Hellumvann (5762) Vassdrag (nr) Ebbestadv. (012.2Z) UTM Nord-Øst 6609200-577300 Nedbørfelt (km2) Vannareal (da) Middeldyp (meter) Oppholdstid (år) Avrenni (m/år) 0,44 32 5,0 0,64 0 N. Hellumsetv. Ebbestadv. 0,05 10 7,0 2,70 0 Ebbestadvannet (5738) Ebbestadv. (012.2Z) 6611800-577200 3,70 370 10,5 4,3 I Hellumvannet, Nordre Hellumsetervann og i Ebbestadvannet er det meget dårlige gytemuligheter for ørret (tabell 2). I Hellumvannet ble det i perioden fra 1993 til 1997 blitt satt ut 2000 stk 2-årig ørret. I Nordre Hellumsetervann er det kun sporadisk blitt fanget enkelte røyer de siste årene. I 1996 ble det satt ut 500 og 1000 stk 2-årig ørretyngel i hhv. N. Hellusetervann og Ebbestadvannet. I 1997 ble det satt ut 300 stk 2-årig ørretyngel i N. Hellumsetervann og 800 stk 2-årig ørretyngel i Ebbestadvannet. I alle vannene er det nødvendig med årlige utsettinger av fisk. Ørretbestandene kan derfor ikke betraktes som stedegne. Områdene rundt vannene er mye brukt som rekreasjonsområde for befolkningen i Svelvik, Sande og Drammensregionen. Fiskekultiveringstiltak vil øke områdenes verdi

i friluftslivssammenheng. Det er de senere årene blitt rapportert om god gjenfangst av ørret i alle vann. Prøvefisket i Ebbestadvannet høsten 1997 viser at røya har et gjennomsnittstørrelse i overkant av 350 gram, mens ørreten har en gjennomsnittstørrelse på omlag 400 gram. I neste FORKEN blir resultatene fra prøvefisket på Ebbestadvannet presenterte. Så følg med! Tabell 2 Oversikt over fiskestatus i Hellumvannet, Nordre Hellumsetervann og Ebbestadvannet. Vann Arter Rekruttering Stedegen Bestandstatus Endring Utsettinger Hellumvann Ørret Nei Nei middels økende Nordre Hellumseterv. Ørret Nei Nei middels økende Ebbestadvannet Ørret Røye Stingsild S. Øksnevann Ørret Abbor N. Øksnevann Ørret Abbor Nei Nei Nei tynn tynn ukjent middels middels middels middels avtagende økende Økende Nei Nei Nei Nei Vannkvaliteten i vannene før kalkingen startet viste en ph fra 4,8 til 5,6 (tabell 3). De vannprøvene som ble tatt høsten 1996 viste meget gode resultater og med en ph over 7 ved alle målinger. Årsakene til så god vannkvalitet er det vanskelig å gi svar på. Høsten 1996 kom det lite nedbør. ph i nedbør er rundt 4,5 og lite nedbør er derfor generelt positivt for vannkvaliteten. Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA) har utfra internasjonale avtaler om utslipp av forsurende stoffer laget et scenario som viser en bedring i vannkvaliteten i nedbøren over hele østlandsområdet. Disse faktorene vil på sikt føre til en generell bedring i vannkvaliteten. Tabell 3 51

Oversikt over vannkjemiske parametre fra Hellumvannet, Nordre Hellumsetervann og Ebbestadvannet tatt høsten 1996. Vann Lavest målte ph Sist målte ph Kalsium (mgca/l) Alkalitet (mmol/l) Farge Hellumvann 4,8 7,0 3,64 0,12 55 ovenfor kalking 7,0 2,26 0,01 40 Nordre Hellumseterv. 4,7 7,4 4,06 0,16 16 Ebbestadvannet 5,6 7,8 2,17 0,05 8 ovenfor kalking 7,5 1,43 0,02 12 Nordre Øksnevann 7,1 1,65 0,04 10 Kalkmengden de siste årene har i Hellumvann og Nordre Hellumsetervann vært henholdsvis 4,5 og 0,9 tonn (tabell 4). Kalken har blitt spredt med helikopter. I Nordre - og Søndre Øksnevann har det blitt lagt ut henholdsvis 2 og 3 tonn korallgrus direkte i bekkene. Kalkbrønnen i Fjellbekkrenna har et årlig forbruk på ca. 2 tonn skjellsand. Ansvarlig for kalkbrønnen er Svelvik Jeger Og Fiskeforening. Tabell 4 gir videre en oversikt over kalktyper, kalkingsmetoder og kalkmengder i de ulike lokalitetene til Svelvik kommune/svelvik JFF. Denne planen skal være grunnlag for de årlige bevilgninger, og vil samtidig være en god arbeidsplan for kommunen og foreningen. Videre kalkingsstrategi i disse prosjektene vil bli vurdert utfra vannprøvene fra våren 1997 og 1998 Tabell 4 Oversikt over kalkingsstrategi for Hellumvannet, Nordre Hellumsetervann, kalkbrønnen i Fjellbekkrenna og Øksenvanna. Vann Kalkmengde (tonn) Hellumvann 4,5 2,0 Kalktype Metode Kalkingshyppighet Kalksteinsmel Korallgrus Helikopter Direkte 2. år Kontinuerlig Første kalkår 1994 N. Hellumseterv. 0,9 Kalksteinsmel Helikopter 3. år 1994 Fjellbekkrenna 2,0 Skjellsand Brønn Kontinuerlig S. Øksnevann 3,0 Korallgrus Direkte Kontinuerlig N. Øksnevann 2,0 Korallgrus Direkte Kontinuerlig Ved all innsjøkalking blir det brukt kalksteinsmel med 85 % CaCO3 52

Kalking og fiskekultivering i Svelvik kommune Resultater fra prøvefiske i Ebbestadvannet Områdebeskrivelse Ebbestadvannet er i dag drikkevannskilde for Svelvik tettsted. Vannet er en typisk fjordsjø med et U-formet basseng. Nedslagsfeltet er dominert av skog og er forholdsvis lite påvirket av menneskelige aktiviteter. Den nordlige delen av området rundt Ebbestadvannet er båndlagt som Barskogsvernområde. Hydrologiske data (Ref. Fagrapport ASvelvikmarka, siuasjonsrapport om vann og fisk@ av Arne Håkon Eriksen (1987)). * Areal 306 da * Volum 3 228 000 m3 * Største dyp 19,5 m * Middeldyp 10,5 m * Midlere årlig nedbør 900 mm * Midlere årlig avrenning 500 mm * Teoretisk oppholdstid 52 mnd Material og metoder Svelvik Jeger Og Fiskeforening og Svelvik kommune gjennomførte i samarbeid med Miljøvernavdelingen et prøvefiske i Ebbestadvannet i oktober 1996. Prøvefisket ble utført med "oversiktsgarn" som har en lengde på 40 meter og en høyde på henholdsvis 1,5 meter (bunngarn) og 4 meter (flytegarn). Garna er sammensatt av 8 ulike maskevidder fra 10 til 45 mm (10, 12.5, 15, 18, 22, 26, 35, 45 mm). Totalt ble det satt 6 bunngarn og 1 flytegarn. På grunn av nylig utsatt ørretyngel ble prøvefisket gjennomført i den nordvestre delen av vannet. Bassenget i Ebbestadvannet er sterkt U- formet og strandsonen er derfor liten. Bunngarna ble satt fra land og på skrått ut. Dybden varierte fra 0 til 19,3 meter. Flytegarnet stod ca. midt på vannet. Garna ble satt på kvelden og trukket på morgenen (12 timer garntid). Resultater ØRRET Det ble fanget 16 ørret med en lengde fra 112-406 mm. Hoveddelen av materialet bestod av fisk større enn 300 mm. Den største ørreten som ble fanget veide i overkant av 700 gram, mens gjennomsnittet lå på nesten 400 gram. Kondisjonsfaktoren varierte fra under 0,9 til nærmere 1,3 og med et gjennomsnitt på 1,1. Dette betegnes som godt. Den minste kjønnsmodne var 200 mm og noe over 50 % av fisk større enn 250 mm var kjønnsmoden. Alderen på ørreten varierte fra 1 + til 7 + (1,5 år - 7,5 år). 6 + og 7 + utgjorde hovedtyngden i materialet. Det ble ikke registrert fisk med alder 3 + og 4 +. 60 % av fisk eldre enn 5 år var kjønnsmodne. Veksten til ørreten i Ebbestadvannet ble tilbakeberegnet ved hjelp av 16 skjellprøver. Det lave antallet fisk og vanskelige skjell fører til en viss usikkerhet i resultatene, men det er likevel lite sprik i dataene. Prøvefisket ble gjennomført i oktober og 53

vekstsesongen for ørreten er da over. Dette gjorde at vi anslo den siste vekstsonen til å være avsluttet og tok denne med. Gjennomsnittlig vekst viste seg å være lik med eller uten årets vekstsesong. Veksten til ørreten i Ebbestadvannet betegnes som god med en årlig tilvekst fra 4 til 6 cm (figur 29). Det er en svak nedgang i veksten etter 6 vekstsesonger. Diskusjon ørret Resultatene fra prøvefisket viste at det er en tynn ørretbestand i Ebbestadvannet og at bestanden består av relativt storvokst fisk. Ørreten hadde i gjennomsnitt en kondisjonsfaktor på 1,03, noe som betegnes som godt. Gjennomsnittslengde og -vekt lå på henholdsvis 30,1 cm og 371 gram. Det var lite ung ørret tilstede i materialet. Årsaken til dette er de dårlige rekrutteringsmulighetene. Av de ørret som ble fanget under prøvefisket er det kun fisk med alder 2 + som kan stamme fra utsettinger. De forrige utsettingene av ørret i Ebbestadvannet ble gjennomført i 1989 og 1994, 1995, 1996 og 1997. I den aktuelle gytebekken er produksjonspotensialet lite. Det er kjent fra andre systemer at ørreten også kan gyte i selve innsjøen. Om innsjøgyting foregår i Ebbestadvannet er ikke kjent. Dagens rekruttering er så liten at for å opprettholde en god ørretbestand er man avhengig av jevnlige utsettinger. Utfra skjellprøvene er veksten på ørreten god. Spesielt tatt i betraktning av at det ikke er større byttefisk. Føden består i hovedsak av insekter og stingsild. Den gjennomgående røde fargen på fiskekjøttet, lite parasitter samt den relativt høye kondisjonsfaktoren årstiden tatt i betraktning viser at kvaliteten på ørreten er svært god. Kondisjonen varierte fra 0,89 til 1,28 med et snitt på 1,03. Mye tyder på at ørreten i Ebbestadvannet har det godt, noe som bl.a vises ved den store andelen av fisk større enn 30 cm som ikke er kjønnsmoden. Ved god tilgang på næring prioriterer ofte fisk kjøttvekst fremfor å bli kjønnsmodne. Det vil si de prioriterer å vokse fordi overlevelsen er god. Sjansen for at de får gyte senere med en større størrelse og derfor en høyere fekunditet (antall egg) er god. Ved lite mat er det motsatte tilfelle og ørreten kan da bli kjønnsmoden allerede ved 10-15 cm og en alder på 2 +. Tidlig kjønnsmodning hos fisk fører til at veksten stagnerer og kvaliteten blir dårligere. RØYE Det ble fanget 7 røyer ved prøvefisket med en lengde fra 175 til 385 mm (figur 30). Den største røya veide nesten 700 gram, mens gjennomsnittet lå i overkant av 350 gram. Kondisjonsfaktoren varierte fra 0,95 til nærmere 1,4 med et gjennomsnitt på 1,1. Fangsten bestod i hovedsak av kjønnsmodne hunner større en 290 mm. Diskusjon røye Røyebestanden i Ebbestadvannet er som ørretbestanden tynn og består av storvokst fisk. Røya hadde en svært god kondisjonsfaktor (1,1). Gjennomsnittslengde og -vekt 54

lå på henholdsvis 30,6 cm og 357 gram. Mageinnholdet til røya bestod kun av plankton. Det ble kun prøvefisket i èn periode, og med et begrenset materiale er det ikke mulig å si årsakene til den tynne røyebestanden. Likevel virker det som rekrutteringen er dårlig. Ungrøye oppholder seg ofte på dypt vann hvor de beiter fjærmygg, plankton og andre krepsdyr. Ved en størrelse på 15-18 cm vandrer de ofte ut i de frie vannmasser for å beite plankton og insekter. Når røya blir større vandrer den inn i strandsonen og beiter på fisk, bunndyr, plankton og overflateinsekter. Dette mønsteret er vanlig i den isfrie perioden i mange røyeinnsjøer (Klemetsen et at 1989). Røya gyter i innsjøen på samme tid av året som ørreten. Bunnen består av stein eller blokk. Røya kan gyte fra grunt vann ned til store dyp (>50 meter). Sammenlignet med ørret har røya ca. 60 % flere rognkorn. Ei røye på 30 cm (300 gram) gyter ca 1000 rognkorn mot en ørret som gyter ca. 600. I Ebbestadvannet burde det være gode muligheter for at røya skulle reprodusere. Årsaken til den lave tettheten av røyeyngel er derfor ikke forårsaket av manglende gytemuligheter. I vann hvor ørret og røye lever sammen er det ofte røya som dominerer. Det er flere årsaker til dette, bl.a større reproduksjonspotensiale og at den bruker andre områder i innsjøen enn ørreten. I vann med både røye og ørret oppholder ørreten seg i strandsonen, mens røya dominerer i de dypere delene og i de frie vannmassene. Tiltak for å bedre fiskebestandene i Ebbestadvannet Gyte- og oppvekstmulighetene i innløpsbekken er meget dårlig og det foregår trolig liten rekruttering av ørret til vannet. Den eneste bekken hvor det er muligheter for ørret å gyte er den som kommer inn fra vest ca midt på vannet. I denne bekken er det ca. 15 meter som er tilgjengelig for ørreten. I Ebbestadvannet er det i periden fra 1994-1997 satt ut 4000 stk 2-årige ørretyngel. Det er meldt om gode gjenfangster av ørret. Ørret- og røyebestandene i Ebbestadvannet er tynne og består av relativt storvokste individer. Andelen ung fisk er lav. For å øke rekrutteringen av ørret bør de innløpsbekkene, som ørreten kan bruke, gjøres så gode som mulig med tanke på gyteog oppvekstmuligheter. Det bør kartlegges om det finnes grunne grusbanker i vannet som kan være gyte- og oppvekstområde for ørret. Dersom dette er tilfelle bør man ved ytterligere utsettinger av ørretyngel bruke innsjøgytende stammer. En forutsetning er at ørreten bruker vannet som gyteområde. Ebbestadvannet er en relativt næringsfattig innsjø med stort siktedyp. Det er derfor begrenset med mat og en må være forsiktig med å sette ut for mye fisk. Røyebestanden i Ebbestadvannet har ifølge fritidsfiskere gått tilbake de siste årene. Årsaken til dette er ikke klarlagt. Det er få innsjøer med røye i Vestfold, og det er et klart ønske å beholde populasjonen i Ebbestadvannet på et godt nivå. Det må til en grundigere undersøkelse for å kunne kartlegge røyebestanden nærmere. Konklusjon Svelvik Kommune og Svelvik JFF 55

Vannkvaliteten i kalkingslokalitetene til Svelvik Kommune og Svelvik JFF var høsten 1996 og 1997 meget gode. Årsakene er trolig en kombinasjon av lite nedbør og selve kalkingen av det naturlige tilsiget fra Fjellbekkrenna. En vurdering av kalkingsstrategi vil bli tatt på bakgrunn av vannprøvene fra høsten 1997, sammen med nye vannprøver fra høsten 1998. Alle lokalitetene har meget dårlige gyte- og oppvekstbekker for ørret. Dette fører til at årlige utsettinger er nødvendig for å kunne opprettholde gode bestander av ørret. Likevel er det viktig å prøve å tilrettelegge inn- og utløpsbekkene så godt som mulig med tanke på gyte- og oppvekstområder. Ørret- og røyebestandene i Ebbestadvannet er tynn, men består av relativt storvokst fisk med god vekst og meget god kvalitet. Ved fremtidige utsettinger er det ønskelig at den utsatte fisken merkes slik at det ved et senere prøvefiske er mulig å skille på naturlig og utsatt fisk. Ebbestadvannet er næringsfattig og avkastning per ha per år vil trolig ligge et sted mellom 1,5 og 3 kg eller mellom 60 og 120 kg fisk. Gjennomsnittlig avkastning for 18 vann på Hardangervidda lå på 1,9 kg/h, med en variasjon fra 0,8 til 3,8 kg/ha (Dahl 1913). På grunn av de dårlige gytebekkene vil dette forutsette at et tilstrekkelig antall fisk blir satt ut. 56

5 GENERELL DISKUSJON og kultiveringstiltak Alle foreningene legger ned mye arbeid i kultivering av sine fiskevann. Organisering og spredning av kalk, utbedring av gytebekker, utsetting av fisk, diverse prøvetaking og tilrettelegging for fritidsfiske er de viktigste arbeidsområdene for de fleste foreninger. Alle de kalkede lokalitetene har i dag en vannkvalitet som ligger i tilstandsklasse "Godt egnet" eller "Egnet" for fisk (vedlegg 1). Det har i stor grad sammenheng med lite nedbør og redusert utslipp av forsurende stoffer. Den gode vannkvaliteten fører til at fisk og andre akvatiske organismer i hovedsak klarer seg godt. Likevel kan "egnet vannkvalitet" påvirke byttedyr som snegl og marflo negativt og fisken kan ha noe redusert kvalitet. Vannprøver tatt ovenfor kalking var i store trekk bedre enn forventet. Kvaliteten på tilsigsvannet er i mange tilfeller betydelig bedre enn de målinger som ble foretatt i forbindelse med oppstarten av den statlige kalkingen i 1987 (Rapport, miljøvernavdelingen 1989). Variasjoner i nedbøren fra år til år kan være en del av forklaringen. Likevel er det trolig en reell forbedring i vannkvaliteten. Som følge av avtalene i Svovelprotokollene fra 1986 og 1994 er svovelutslippet er redusert med mellom 35 og 50% i Sør-Norge fra 1980 til 1995. NIVA har med bakgrunn i internasjonale avtaler om redusert utslipp av forsurende stoffer (S+NOx) sagt at nedbøren vil bli mindre sur. I samme rapport er det antydet at det i år 2010 ikke vil være områder i Vestfold som overskrider tålegrensen. Det vil derfor ikke være nødvendig å kalke. Allerede i 1997 er det flere prosjekter som har så god vannkvalitet at kalking er unødvendig. Den fremtidige kalkmengden vil hele tiden bli vurdert opp mot årlige vannprøver. Selv om vannkvaliteten er god, varierer likevel tilstanden til fiskebestandene i de ulike lokalitetene fra vann med tynne bestander av hurtigvoksende ørret til overbefolkede abborvann. Dette er likevel helt naturlig. Ikke alle vann har forutsetninger for å bli gode fiskevann sett gjennom en sportsfiskers øyne. De fleste lokalitetene i denne undersøkelsen har dårlige gyte- og oppvekstbekker for ørret. De viktigste årsakene til dette er lite vann i enkelte perioder av året samt begrensede gytemuligheter. Dersom bekken tørker ut, må ørretyngelen forlate bekken og gå ut i vannet allerede første sommeren (Jonsson 1985, Jonsson og Gravem 1985, L'Abée-Lund et. al. 1985). Selv om det er lite stor fisk i vannet, vil abbor på 15 cm gjerne spise års- og fjorårsyngel. Dette viser hvor viktig det er for ørreten å kunne ha mulighet til å stå på bekken til den har blitt så stor at faren for å bli spist er minimal. I de fleste tilfeller kan forholdene for ørret bedres i bekkene. Graving av kulper og bygging av terskler vil føre til en bedring i minstevannføringen som igjen vil bedre oppvekstforholdene for ørretyngelen. Utlegging av gytegrus vil føre til flere gyteplasser. Det er viktig at det brukes elvegrus med størrelse fra 0,5 til 7 cm og ikke sprengstein. 57

En ørretbekk kan kun bringe frem et visst antall ørretunger. Det "overskytende" antallet vil dø av stress og matmangel (Elliott 1984, 1985). En kan øke antall ørret en bekk ved å bedre oppvekstforholdene. Heggberget (1974) fant at tettheten av ørretunger økte med økende størrelse på bunnsubstratet. Det er derfor viktig med enkelte store steiner samt annet "rot" i bekken. Likevel må det ikke være så mye "rot" at det skaper vandringshinder for ørreten. I studier fra engelske bekker ble det vist at det ikke var plass til mer enn seks 40 dager gamle ørretunger per m 2 (Le Cren 1973). Jo eldre (større) fisken blir jo mer plass vil de kreve. I mange av vannene er det i dag nødvendig å sette ut ørretyngel for å opprettholde en noenlunde brukbar bestand. I vann hvor det også er abbor tilstede er det svært viktig å bruke 2-somrig yngel eller yngel med en minimumsstørrelse på 10-12 cm. Denne yngelen er noe dyrere enn mindre fisk, men dette vil en få igjen med en økt overlevelse. Mengden av utsettingsmateriale kan også reduseres. Hvor mye yngel som skal settes ut vil variere sterkt fra vann til vann og er blant annet avhengig av vannkjemi, næringsforhold, innsjøtype (bassengprofil), andre fiskebestander og den naturlige rekruttering av ørret i vannet. Ved å merke den fisken som settes ut vil det ved senere prøvefiske være mulig å skille mellom egenprodusert og utsatt fisk. Dette vil kunne gi meget viktig informasjon (se under delen fra Sandefjord JFF). Avkastningen en innsjø vil gi er også avhengig av mange faktorer. SFT har vurdert avkastning hvor vannkvalitet er den viktigste faktor (vedlegg 1). Vann i denne undersøkelsen vil etter dette ha en avkastning fra 3 til 5 kg/ha og med fisk fra 100 gram og større. Abborbestandene i de fleste vannene må betegnes som tette og småvokste. Det er vist i flere undersøkelser at kalking fører til en økning i abborbestanden (DN-notat 1990-6). Årsakene er blant annet en økt overlevelse på grunn av en bedring i vannkvaliteten. I små grunne innsjøer er det få muligheter for en romlig atskillelse av årsklassene. Hele bestanden må utnytte de samme områdene og det medfører hard konkurranse om næringstilgangen, liten årlig tilvekst og ofte et høyt innslag av kjønnsmodne individer. I slike innsjøer danner abboren "tusenbrødrebestander". Flere av abborbestandene i de undersøkte lokalitetene vil kunne bli definert som "tusenbrødre", men i en moderat form. Karakteristisk for "ekte" tusenbrødrevann er at bestanden vil bestå av eldre kjønnsmodne fisk og med omtrentlig samme størrelse. Disse tilhører ofte samme årsklasse og med en lengde på 12-14 cm. Abbor på denne størrelsen spiser gjerne sine artsfrender noe som medfører høy dødelighet på den mindre fisken. I større innsjøer vil ulike aldersgrupper kunne holde seg mer adskilt og konkurransen om næring vil bli mindre. Dette kan føre til større veksthastighet og større abbor. 58

Abbor har et stort produksjonspotensiale med ca. 10 000 rognkorn for fisk på 20 cm og en alder ved kjønnsmodning på 2-3 år (Thorpe 1977, L'Abée-Lund 1985). Når den voksne (kjønnsmodne) bestanden er veldig tett, vil rekrutteringen være tetthetsavhengig (Craig og Kipling 1983). I slike bestander vil en årsklasse kunne dominere i opptil 15 år (Alm 1952). Det er først når en slik årsklasse blir redusert ved naturlig dødelighet eller hard beskatning at en ny generasjon kan vokse opp. I abborbestander der rekrutteringen er tetthetsavhengig, vil et uttynningsfiske i første omgang føre til at overlevelsen på ungfisken øker. Resultatet er at gjennomsnittsstørrelsen går litt ned, mens snittalderen går kraftig ned. Når abborbestanden etterhvert blir mindre vil andelen av større abbor øke, men det er viktig at beskatningen opprettholdes. I vann med både abbor og ørret vil et uttynningsfiske være gunstig for ørreten fra første dag, fordi en fjerner den større abboren som er næringskonkurrent til ørreten og kanskje til og med spiser av ørretyngelen. I tillegg vil gjennomsnittsstørrelsen på abboren gå ned, og dermed være spiselig for ørreten. Kultiveringstiltak - ØRRET Bekker Tiltak for å øke vannmengden $ graving av kulper dypere enn 0,5 meter (må søke Fylkesmannen om tillatelse) $ bygging av terskler (må søke Fylkesmannen om tillatelse) $ på kanaliserte strekninger bør bekken legges tilbake til sitt naturlige løp Tiltak for å bedre gyte- og oppvekstforholdene $ utlegging av gytegrus (0,5-7 cm elvegrus - IKKE sprengstein) på egnede områder med nok vann og rikelig oksygentilførsel (god fart på vannet) $ utlegging av større stein som vil gi skjul og standplasser $ beplanting av bekkekanten som vil fører til bedre skjul, redusert temperatur og mattilførsel $ beholde alt "rot" i bekken som ikke utgjør vandringshinder for ørreten $ fjerning eller utbedring av potensielle vandringshinder (rotvelt, beverdam, kulverter) Vann Utsetting av ørret $ i vann med abbor er det viktig å sette ut ørretyngel som er større enn 12 cm $ i vann med kun ørret er ikke størrelsen på settefisken så viktig - men større fisk har større overlevelse $ bedre med jevnlige utsettinger enn store partier en sjelden gang - dette for å bygge opp flere aldersgrupper i vannet 59

Kultiveringstiltak - ABBOR Det er flere måter å begrense rekruttering til en abborbestand på. Felles for alle metodene er at de er arbeidskrevende. Best resultat vil en få ved å kombinere flere av metodene. Beskatning av tette abborbestander 1. "Gytetrær". Abboren gyter på grunt vann om våren ved å feste rogna til vegetasjonen. Ved å legge ut såkalte Agytetrær@ som taes på land etter gyting vil en kunne redusere rekrutteringen noe. 2. Rognslurping Man bruker en pumpe til å ta opp befruktet abborrogn. Dette er relativt enkelt da abborrogna ligger samlet i et slimbånd som er lett synlig på grunt vann. I enkelte vann er det årlig tatt opp 4-5 kg rogn per ha uten at dette så ut til å påvirke bestanden. 3. Utfisking. a) Teine. Fiske med teiner på vinter og vår er en arbeidskrevende metode. Metoden egner seg best i mindre vann b) Garn. Et konsentrert garnfiske etter abbor vil store vann være meget arbeidskrevende, men kan over år gi gode resultater. 4. Regulering av vannstanden. Var det muligheter til å regulere vannstanden før og etter gyting hadde dette vært en metode som over år ville ha redusert rekrutteringen og dermed abborbestanden. En høy vannstand ved gyting for så en påfølgende senkning ville ført til tørrlegging av deler av rogna. 5. Vegetasjonspleie. Kutting av vegetasjon i strandsonen som medfører mindre gyteområder for abbor er også en anvendt metode. 6. Utsetting av predatorfisk En nyere metode for beskatning av tette fiskebestander er å sette ut predatorfisk. Dette er større fisk som vil kunne utnytte den småvokste abborbestanden til føde. Forsøk har vist at dette er en effektiv metode. Som predatorfisk kan det brukes større ørret elle abbor. 60

En kombinasjon av tiltak for å redusere rognproduksjon og utfisking vil gi bedre resultater. 61

6 LOKAL FORVALTNING AV FISKERESSURSENE Aktører innen fiskeforvaltningen i Vestfold Fylkesmannen har det regionale ansvaret og gir bl.a. bestemmelser om fisket i vassdrag (anadrome laksefisk) og fiskekultivering. Kommunen har bl.a. ansvar i forbindelse med organisering, tilrettelegging og driftplanlegging i vassdrag, og skal innpasse hensynet til fiskebestandene i den kommunale oversiktsplanleggingen. Grunneierne har eneretten til fiske vassdrag og er tillagt oppgaver direkte i loven. Fiskeretten innebærer at grunneieren/fiskerettshaveren er medansvarlig for forvaltningen av fiskeressursene i vassdraget. Dette medfører et vesentlig ansvar for å få gjennomført en del av de tiltak som er foreslått i denne rapporten. Grunneierne og deres organisasjoner er en sentral samarbeidspart for de offentlige forvaltningsorganene. Fra 1. januar 1993 trådte den nye lakse- og innlandsfiskeloven i kraft. I denne legges det bl.a opp til at det for de enkelte vassdrag skal utarbeides driftsplaner som forteller hvordan fisket skal drives i vassdraget. Driftsplanene skal også beskrive hvilke tiltak som er nødvendige for at fisket skal kunne opprettholdes på et bestemt nivå. Rettighetshaverne har i utgangspunktet selv ansvaret for utarbeidelse av en slik plan, men det kan også gjøres i samarbeid med den offentlige fiskeforvaltningen. For å få gjennomført nødvendige tiltak og for å få til en fornuftig beskatning, er det en fordel, og ofte en nødvendig forutsetning, at grunneiere/fiskerettshavere organiserer seg i et felles grunneierlag/fiskelag. Juridiske virkemidler Lovverk som regulerer kultiveringstiltak og fiskens levevilkår. 1. Lov om lakse- og innlandsfiske med forskrifter Loven er en fullmaktslov med omfattende delegasjonsfullmakt og forskriftsverk. De fleste av tiltakene som er foreslått i denne rapporten er tekniske kultiveringstiltak i gytebekker. Slike tiltak reguleres av "Forskrift om tekniske fiskekultiveringstiltak og inngrep i vassdrag". Det er et generelt forbud mot kultiveringstiltak og inngrep i vassdrag. Fylkesmannen kan imidlertid gi tillatelse til slike tiltak, dersom de ikke forringer produksjonsmulighetene for fisk eller andre ferskvannsorganismer, forskyver fangst av fisk eller har til hensikt å forandre produksjon, bestandsstørrelse eller utbredelse. Lovverk som kan gripe inn i laks og innlandsfiskelovens virkeområde. $ Fiskesykdomsloven. Regulerer utsetting av fisk ut fra sykdomsfare. 62

$ Plan- og bygningsloven. x I reguleringssaker skal hensynet til fiskeinteressene og fiskens leveområder innpasses i oversiktsplanleggingen etter plan- og bygningsloven i kommune og fylket. $ Forurensningsloven $ Vassdragsloven Økonomisk virkemidler. Mange av tiltakene for å bedre oppvekst- og levevilkår for fisk vil koste en del. De som vil sette igang tiltak kan søke om tilskudd fra Fiskefondet. Det vesentlige av fiskefondet kommer fra fiskernes innbetaling av fiskeravgiften. I 1995 var fiskefondet på ca. 38 mill. kroner. Fiskefondet brukes til: $ Lokale fisketiltak (tilrettelegging og kultivering). $ Bevarings- og tilretteleggingstiltak, genbank, bekjempelse av Gyrodactylus, lakseoppsyn m.m $ Forskning $ administrasjon Kalkingsmidler skal brukes til å redusere de negative effektene på det biologiske mangfoldet som følge av sur nedbør. Friluftslivsmidler skal brukes til å stimulerer til økt friluftsliv og bedre allmennhetens adgang til friluftsområder, bl.a. tilrettelegging for fiske (stier, parkeringsplasser), informasjon m.m. Landbruksdepartementet bidrar med ulike tilskuddsordninger, bl.a. Landbrukets utbyggingsfond og Bygdeutviklingsprosjekter. Disse skal bidra til å styrke næringsgrunnlaget. Informasjon kan fås hos fylkesmannen ved landbruksavdelingen. Enkelte kommuner har også muligheter til å bidra økonomisk til ulike naturforvaltningstiltak. 63

7 Litteratur Allen, K. R. 1951. The Stream. A study of a trout population. N. Z. Mar. Dep. Fish. Bull. no. 10, 231 pp. Alm, G. 1952. Year class fluctuation and span of life of perch. Rep. Ons. Freshw. Res. Drottningholm 33, 17-38. Craig, J. F. og Kipling, C. 1983. Reproduction effort versus the enviornment, case histories of windermere perch, Perca fluviatilis (L.) and pike, Esox lucius L. J. Fisk Biol. 22, 713-727. Dahl, K. 1913. Laks og ørret. Fiske og kultur. Gyldendahl, Kristiania. Elliott, J. M. 1985. Numerical changes and population regulation in young migratoty trout Salmo trutta in Lake District stream, 1966-83. J. Anim. Ecol. 53, 327-350. Elliott, J. M. 1985. Population regulation for different lifestages of migratory trout Salmo trutta in a Lake District stream, 1966-1983. J. Anim. Ecol. 54, 617-638. Fylkesmannen i Vestfold, miljøvernavdelingen, 1989. Forsuringsstatus og kalkingsplan for Vestfold, 1989. Fylkesmannen i Vestfold, miljøvernavdelingen, 1992. Christensen, G. N. & Skov, A. Sjøørret - registrering av kystnære vassdrag i Vestfold 1991. Rapport nr. 5-1992. 98 s. Fylkesmannen i Vestfold, miljøvernavdelingen, 1995. Christensen, G. N. Kalking - en undersøkelse av fire prosjekt i Vestfold, 1993. Rapport nr.1-1995. 50 s. Goldman, C. R. & Horne, A. J. 1983. Limnology. Mc Graw-Hill Book Company, New York, 464 pp. Heggberget, T. G. 1984. Habitatvalg hos yngel av laks (Salmo salar L.) og ørret (Salmo trutta L.). Kgl Norske Vitensk. Selsk. Mus. Rapport Zool. Ser. nr. 12, 76 s. Jonsson, B. 1985. Life history patterns of freshwater resident and searun migrant brown trout in Norway. Trans. Am. Fish. Soc. 114, 182-194. Jonsson, B. & Gravem, F. R. 1985. Use of space and food by resident and migrant brown trout, Salmo trutta. Env. Biol. Fish. 14, 281-293. 64

L'Abèe -Lund, J. H., Hindar, A., Matzow, D. og Kleiven, E. 1985. Vannkjemi og fisk i det kalkede Birkedal-Hålandsvassdraget. Fylkesmannen i Aust-Agder rapport nr. 10. 30 s. L=Abée-Lund, J. H. 1986. Fiskeforsterkningstiltak i norske vassdrag: ørretens økologi og erfaringer fra kultiveringsarbeid. Le Cren, E. D. 1973. The population dynamics of young trout (Salmo trutta) in relation to density and territorial behaviour. Rapp P-v. Reun. Cons. in Explor. Mer. 63, 1-35. Nordquist, O. 1918. Våra sjöars fiskeavkastning. Lund 1918. Stuart, T. A. 1957. The migrations and homing behavior of brown trout (Salmo trutta L.). Sci. Invest. Freshwat. Scot. 18, 1-27. Thorpe, J. E. 1977. Synopsis of biological data on the perch Perca fluviatilis L., 1758 and Perca flavescens M., 1814. FAO Fisheries Synopsis No. 113. 138 pp. Wetzel, R. G. 1983 Limnology, 2nd ed. Philadelphia, Saunders, College Publishing, 767 sider. 65

Vedlegg 1 Oversikt over de viktigste vannkjemiske parametre med en generell beskrivelse for fiskevanns ulike tilstandsklasser (etter SFT-Veiledning nr. 92:06). Virkning av: Parametre 1 "Godt egnet" Næringssalte r Organiske stoffer Forsurende stoffer Miljøgifter Totalfosfor ( g P/l) Totalnitrogen ( g N/l) Fargetall (mg Pt/l) Tilstandsklasser 2 "Egnet" 3 "Mindre egnet" 4 "Ikke egnet" < 11 11-20 20-50 > 50 < 400 400-550 550-800 > 800 < 25 25-40 40-80 > 80 Siktedyp (m) > 4 2-4 1-2 < 1 Alkalitet (mmol/l) > 0,05 0-0,05 0 0 ph > 6,0 5,3-6,0 4,7-5,3 < 4,7 Bly ( g Pb/l) Aluminium (mg Al/l) < 3 3-5 5-10 > 10 < 0,02 0,02-0,05 0,05-0,10 > 0,10 Klasse 1 (Godt egnet): Vannkvaliteten skaper ingen problemer for organismelivet i vannet. Klasse 2 (Egnet): Vannets kvalitet kan skape visse problemer for enkelte viktige næringsorganismer f. eks marflo og snegl. Selve fiskefaunaen blir ikke direkte berørt bortsett fra at kvaliteten reduseres noe. Klasse 3 (Mindre egnet): Vannkvaliteten kan være en betydelig stressfaktor, spesielt for laksefisk. Reproduksjon og oppveksmuligheter (overlevelse) kan være redusert. Klasse 4 (Ikke egnet): Laksefisk har vanskelig for å leve og formere seg. Vannkvaliteten vil også føre til dødelighet blant andre fiskearter. Fisken er uegnet som mat. For de ulike egnethetsklassene kan en forvente følgende særskilte egnethetsklasser for sportsfiske: 66

Klasse 1 2 3 4 Fiskeutbytte, kg/ha*år > 5 3-5 1-3 < 1 Vekt, gram > 300 150-300 50-150 < 50 67