På første rad Medlemsblad for Teatrets Venner i Trondheim nr 3 2012 Mona Jacobsen: Lyst på nye roller 75-års jubileum Modige Janne Marit - ny leder
Kjære teatervenner! Velkommen til ny teaterhøst, selveste jubileums semesteret! Trøndelag Teater er 75 år, en respektabel alder; godt voksen erfaren moden, et livd liv med verdifull livserfaring som er viktig å bringe videre for de som skal føre livet videre I skrivende stund sitter jeg med morgenkaffen på min lille terrasse på cruisebåten som nettopp har klappet til kai utenfor Roma, eller for å være med presis Civitavecchia. Med Roma i «ta-avstand» med sine mangfoldige kulturelle skatter er det lett å bli ydmyk til livet og historien Med skulderen noe mere «i vater» er det forventningene til det som skal skje i løpet av høsten kommer krypende Som nyvalgt styreformann i Teaterets Venner er det med skrekkblandet fryd jeg møter høsten. Forventningene fra flere hold er mange både selvpålagte, fra medlemmene, styret og andre. Trøndelag Teater er en kulturinstitusjon det står respekt av og som har både et skuespillerensemble, en administrasjon og et personale som «leverer» som det heter nå til dags. Så vidt jeg vet spiller de godt på lag og da er det vår jobb som venneforening og være en så god «supporterklubb» som mulig samt å gi den enkelte teater-venn mange og gode opplevelser og tilbud. Vårsesongen bød på mange vellykkede oppsettinger, personlig ble Gjengangere en opplevelse ut over det vanlige og mens HAIR appellerte til alle generasjoner og ble en knallsuksess publikumsmessig. Høstens «Jeppe på Bjerget» innleder jubileumshalvåret og siden går det slag i slag. Måtte samtlige både på og utenfor scenen, ha hatt en ferie som har ladet batteriene og gjort alle klare for nye faglige utfordringer. Teateret er et minisamfunn med mange elementer som må være på plass for at vi som sitter i salen skal få den opplevelsen vi søker noen flate batterier får konsekvenser for totalopplevelsen. Akk ja, dette var noen smårefleksjoner i tidlige morgentimer kaffen er i ferd med å bli kald og croissantene fortært. Styreleder i Teaterets Venner er klar for ny batteriladning - det er bare å hive seg i shortsen og ta for seg. Avslutningsvis oppfordrer jeg lesere av på Første rad om innspill slik at vi kan forbedre oss. Ta gjerne direkte kontakt eller i form av et leserinnlegg. Vel overstått sommer og vel møtt til høstens små og store oppsettinger og evenementer vennetreff, besøke i den nye teatercafe etc. Med vennlig hilsen Marit Fordal Døvre, styreleder På første rad et medlemsblad for Teatrets Venner i Trondheim Venneforeningen for Trøndelag Teater ble stiftet 29. juli 1939 REDAKSJONEN Gerd Isern Wenche Strømdahl ADRESSE Teatrets Venner Postboks 3549 Hospitalsløkkan 7419 Trondheim INTERNETT www.teatervenn.no E-POST medlem@teatervenn.no styret@teatervenn.no KONTORTID Torsdager 16 til 18 Telefon 73 80 51 43 STYRET Marit Fordal Døvre (leder) Astrid Nielsen Skauge (n.leder) Elin Moxnes (sekretær) Mariann Rødsjø (regnskap) Bente Buarø (arrangement) Org.nr. 981 369 084 Opplag: 700 Layout: Offset-Trykk Trondheim Modige Janne For halvannet år siden tok Janne permisjon fra Trøndelag Teater, leide ut leiligheten sin og reiste til Oslo. Uten fast jobb. Etterhvert dukket det imidlertid opp en filmjobb, en liten gjennomgående rolle i en TV serie ( Halvbroren ), slik at hun hadde til livets opphold. Janne ville nemlig ha et friår. To år hadde da gått siden hun mistet mannen sin, Øystein Dillan Vardehaug, som ble rammet av ALS. Te k s t: Wenche Strømdahl Fo t o : Er i k Jo h a n s e n 2 3
-Øystein hadde en dramatisk og intensiv sykdomsperiode på 9 måneder. For oss alle var det vondt, stort og vanskelig. Det er som noen skjærer et hakk i kroppen din; det blir et sår som trenger lang tid på å leges. Det vil for alltid være et arr der som en må lære seg å leve med. I fjor var jeg ennå sliten, og jeg jobbet mye på teateret. Jeg kjente behov for en pause. Og for å være tilstede i livet til sønnen min, ikke minst. Det å være aleneforsørger er selvsagt en større jobb enn å være to som deler på ansvaret. Så jeg fulgte magefølelsen rett og slett, og flyttet til Oslo for et år. Ble året slik du forventet? -Jeg følte virkelig jeg tok en sjanse ved å bryte opp fra alt her. Men det viste seg snart at det skulle bli et fruktbart år på alle måter. Etterhvert fikk jeg roller i to andre TV-serier: Spesialenheten og Hjem. Dermed ble økonomien romsligere. Men også faglig sett var dette fine utfordringer. Jeg har alltid likt å jobbe med film, fordi det krever enda mer klargjøring av TANKEN,- en må rydde bort alt som gir feil fokus. Det gies ikke så mange sjanser som på teateret, hvor vi får nye muligheter kveld etter kveld. Det er synd at ikke vi teaterskuespillere utenfor Oslo gies flere muligheter til å filme. Det ville vært utviklende og givende for oss. Jeg håper virkelig på flere filmjobber selv om jeg nå jobber på Trøndelag Teater igjen. - Dessuten hadde jeg stor glede av å være i nærheten av foreldrene mine, mens de ennå lever i beste velgående. Jeg er Oslo-jente og nå kom jeg på en måte hjem. Fikk pleiet kontakt med gamle venner og gjenoppdaget byen min og sett teater. Og det aller viktigste: ha kveldene fri og være sammen med sønnen min. Å ta sjanser er ikke noe nytt for Janne. Hun var bare 15 år da hun bestemte seg for å reise til Frankrike for å gå på internatskole. Hun ville ut i verden og hun ville lære fransk. Dessuten er hun attpåklatt, og hadde sett to storesøsken som allerede var ute i det store, forlokkende livet. Nå var det på tide å følge etter. - Jeg hadde alltid vært sammen med mennesker som var eldre enn meg selv, dermed ble jeg nok svært veslevoksen. Jeg hadde en íde om at man måtte LIDE før man kunne bli voksen. Og det fikk jeg virkelig prøve meg på i løpet av året i Frankrike. Det ble beintøft! Ikke forstod jeg språket godt nok, ikke trivdes jeg med de to andre jentene på rommet, og jeg følte meg helt isolert ute på landet i en diger granskog - med full vinter. I tillegg var bostandarden meget enkel. Det var ikke veldig koselig der. Du kunne vel bare avbryte oppholdet og reise hjem? Ta språklinjen på et gymnas i Oslo? - Å nei, det var helt utenkelig å gi opp dette prosjektet. - Jeg husker søsteren min skrev i et brev på høsten, at når jeg kom hjem til jul, kunne jeg jo bare droppe å reise tilbake til Frankrike. Jeg var helt forferdet over at hun kunne foreslå noe sånt! Jeg fullførte året Alt gikk mye bedre etterhvert - og idag har jeg stor glede av å snakke flytende fransk. - Da jeg kom tilbake tiil Oslo, krevde foreldrene mine at jeg skulle ta artium. Så da ble det Bjørknes Privatskole. Der gikk jeg sammen med motiverte elever, mange var eldre enn meg. Det var moro og krevende. Tror det var der jeg forstod verdien av å jobbe i et gruppefellesskap; vi jobbet stort sett i kollokviegrupper. Etter 2 år hadde jeg artium. Det er nok ikke så mange skuespillere som har jobbet som industriarbeidere. Det har Janne. På Grefsen Metallvarefabrikk! - Å jada, - jeg har jobbet med noe av det mest helsefarlige som finnes: galvanisering av metalldeler. Der stod vi hele dager og dyppet deler i en galvaniseringsvæske som var enormt etsende og luktet død og fordervelse. Men etter et halvt år hadde jeg spart meg opp nok penger til å reise. Jeg ville ha mer av verden! Så jeg dro avsted sammen med en god venninne,- til Italia. Vi skulle være der et halvt år, men etter 3 måneder var vi blakke. Men vi rakk å gå på språkkurs og vi rakk å forelske oss i landet. Jeg er fremdeles veldig glad i Italia. Den siste sommerferien Øystein og jeg og Emil hadde sammen, var i Italia. Gode minner. Etter først å ha gått utenom de mer opptråkkede stier i ungdommen, fulgte nå Janne et mer velkjent løp: Romerike Folkehøgskole og så Statens Teaterhøgskole. - Jeg hadde i noen år hatt en hemmelig drøm om å få jobbe med et eller annet ved et teater. Som barn hadde jeg gått på Elisabeth Gordings Barneteater. Men det tok altså mange år før det ble klart for meg at det var skuespiller jeg ville bli. Det skjedde faktisk på Romerike mens jeg stod på sidescenen og dro i snorer, da visste jeg det. Det er skuespiller jeg skal bli!! Men jeg hadde en avslappet plan, regnet absolutt ikke med å komme inn med det samme. Kanskje nettopp derfor, kom jeg inn på første forsøk. Etter tre tøffe år på skolen i en komplisert klasse, ble det 2 gode år på Telemark Teater i Skien. Jan Bull var populær sjef. Men så skjedde det tragiske at han omkom i en bilulykke på vei fra Oslo til Skien. Janne skulle egentlig ha sittet på med ham, men en misforståelse gjorde at hun tok toget istedet. - Det var en grusom hendelse og det farget oss alle på teateret i lang tid etterpå. Men jeg skulle videre. Jeg hadde fått tilbud fra Otto Homlung om å komme til Trøndelag Teater. Og hit kom jeg i 1986. Jeg likte meg øyeblikkelig! Og her har jeg fått utvikle meg med varierte roller. 4 5
Roller du er spesielt glad for? -Regine i Gjengangere, Rebekka West i Rosmersholm, Stevie i Geita eller hvem er Sylvia, Silje i Folkehelsa, Janne i Pseudonymet. Det er de jeg tenker først på. Du var 2 år på det Norske Teateret (1990-92 ) og kunne fortsatt der hvis du hadde ønsket. Hvorfor kom du tilbake hit, tror du? -Det er disse mennene, da, vet du! - Men fra spøk til alvor: Trøndelag Teater er et strålende teater å jobbe på, rett og slett. Ensemblet her har alltid hatt en sterk posisjon. For meg har det vært viktig å jobbe i et et ensemble. Å være en del av en gruppe. Å skape noe i et fellesskap. Jeg tenker at akkurat det ligger dypt forankret i erfaringene fra barndommen min: enebarnet som søker tryggheten i gruppen. - Kanskje det er slik en psykolog ville sagt det? Det er fascinerende å intervjue mennesker som ikke er redde for det ubevisste. Som evner å stille spørsmål til seg selv, lytte innover i seg selv. La refleksjonen komme, finne nye sammenhenger der og da. Janne beveger seg i det landskapet. Det er som jeg er med på hennes reiser, så og si. Derfor flyr tiden så fort. - Men nå må vi runde av. Hun skal nemlig kjøre opp til hytta si i Stugudalen. Alene. -Jeg har nok en sterk dualitet i meg: behov for å være alene, men også å være en del av en helhet. Jeg trives i mitt eget selskap, det gir ro i hverdagen. Jeg kjenner at livet er en prosess, livet er i endring. Og jeg vet at alle ting en møter i livet og kommer seg gjennom, gir styrke. Livet lever. Det er sånn det skal være. Jeg er redd monotonien, det repetetive. Hvis det blir for mye dobbeljobbing f.eks., ( prøver og spilling 6 dager i uka ) blir jeg bare sliten, sur og dum. Faglig variasjon er det beste. I motsatt fall har jeg opplevd perioder der jeg ikke har blitt brukt. Det er tungt å ikke kjenne seg verdsatt. Det var bl.a derfor jeg tok permisjon fra teateret og begynte å studere statsvitenskap i 2002. Det var en utfordrende og nyttig erfaring. Det var også nyttig å gjøre noe helt annet enn teater, fordi det fikk meg til å innse at det likevel var skuespiller jeg skulle være. - Siden dengang har jeg følt at det er blitt mer moro å være skuespiller, ikke så farlig som før. Det handler kanskje om å lande i seg selv. Og dermed våge seg mer utpå. Jeg tror jeg er blitt en modigere skuespiller, rett og slett. Det første Janne skal igang med er Jubileet av Jo Strømgren. Premiere 13. oktober på Gamle Scene. - Jeg gleder meg til å jobbe med Jo igjen. Sist var for 2!/2 år siden da jeg spilte i Pseudonymet. - Og så kjenner jeg virkelig at TV-jobbingen har gitt meg ny motivasjon for teateret! Det første jeg skal igang med er Jubileet av Jo Strømgren. Premiere 13. oktober på Gamle Scene. 6 7
75-ÅRS JUBILEET SKAL FEIRES PORTRETT INTERVJU Kristian Seltun gleder seg. Fordi endelig skal det åpnes for restaurantdrift i Theatercafeen. Han håper å fylle den med liv og identitet både dag og kveld. Han gleder seg til boken som kommer til jubileet og som forteller om Trøndelag Teaters 75 år. Han gleder seg til å ta i bruk Gamle Scene som nå har gjennomgått en stor opprustning. Han gleder seg til selve jubileumsdagen 13. oktober når Jo Strømgrens stykke har urpremiere på Gamle Scene. Hva det heter? Jubileet naturligvis! På hjemmebane har han også mye å glede seg over. I jubileumsåret er han blitt pappa for annen gang. Ingegjerd heter hun. Teatersjefens private jubileumsgave. Pappaperm er det ikke blitt tid til foreløbig. Men til høsten skal det skje, lover Kristian Seltun. Hvem skal være sjef i stedet for deg? Jeg kommer ikke til å være helt usynlig. Bare 50 prosent. Hva synes du er det mest spennende av det som skal skje i dette jubileumsåret? Alt. Men jeg må innrømme at jeg er veldig opptatt av at vi nå skal lage restaurant i Theatercafeen.. Det betyr at du på et vis også blir restauratør? På et vis,ja. Men det er de som driver baren i foajeen og noen flere som skal drive den. Men jeg skal være aktivt med å sette sammen vinkart. Det blir ikke pappvin. Vin på flaske. Selv er jeg veldig glad i fransk og italiensk vin. Te k s t: Ge r d Is e r n Fo t o : Er i k Jo h a n s e n Det høres dyrt og eksklusivt ut? Vi satser på gode viner til fornuftig pris. Husets vin - både rød og hvit skal det bli. God og rimelig. Var det for å markere jubileumsåret at du fant på å lage restaurant i Theatercafeen? Nei, det var helt tilfeldig. Da jeg kom hit som teatersjef opplevde jeg Theatercafeen som vakker, men tom og pregløs. Jeg hadde ønske om cafedrift, og da vi startet restaureringen av Gamle Scene, var det et klokt hode som sa: Hvorfor ikke restaurant i Theatercafeen og kombinere det med all den tekniske opprustning på Gamle Scene. Det er det vi gjør nå og hvis vi lykkes slik at Theatercafeen blir en del av restaurantlivet i Trondheim hvor folk stikker innom for en kopp kaffe eller middagfyller den med liv- så håper jeg det også vil slå positivt ut også på teaterbesøket. Hva med menyen? Kontinental. En bistromeny en blanding av cafe og restaurant.. Hva med Lørdagscafeen. Må den vike for restauranten? Nei. Den fortsetter som før. Også forestillingene vi har i forbindelse med julen.. Men vi mister den fleksible bruk av scenen som vi har hatt. TYVE MILLIONER TIL GAMLE SCENE Gamle Scene får en kraftig og nødvendig opprustning,sier Seltun..- Hele sceneriggen er fjernet. Vi har byttet ut det elektriske anlegget, varme og ventilasjon. Publikum vil ikke merke det. Den eneste forbedring de vil se er at trekket på stolene er nytt. Den samme rødfargen, men det ser mye fresjere ut.. Vi tar bort en stolrad slik at det blir romsligere. Dette blir dyrt? 20 millioner. Vi finansierer det med lån og egenkapital. Ny jubileumsbok blir det også. Hvem skriver den? Det er Johan O. Jensen og Thoralf Berg. Til forskjell fra de to tidligere jubileumsbøkene Trøndelag Teater har utgitt og som har vært 25 års beretninger, så har vi denne gang valgt å fokusere på de 75 år. Det blir en praktbok med mye billedmateriale. Den er delt opp i frittstående artikler. Jeg håper den blir å finne under mange juletrær i år. JUBILEUMSFORESTILLINGEN 13.oktober skal det jubileres på Gamle Scene. Urpremiere på Jo Strømgrens Jubileet. Var det vanskelig å finne et stykke for å markere jubileet? Jeg var helt klar da styret spurte hvordan jeg ville markere jubileet. På at jeg ikke ville ha noen kavalkade. Jeg ville ha en ordinær forestilling. Jo Strømgren er den fra Trøndelag som har markert seg internasjonalt. Det er jo også veldig greit med en scenekunstner som lager alt selv. Både manus, regi, scenografi, koreografi, kostymer og musikk. Det handler om et jubileum på et hvilket som helst teater, og han har laget en åpning som svarer til vårt jubileum. Men så går alt galt. Hovedrolleinnehaveren kjører i fylla, krasjer og ender på sykehus med gips fra topp til tå. Selve jubileumsdagen 13. oktober er sammenfallende med en markering 7. oktober hvor man minnes drapene på Falstad. Teateret vil minnes Henry Gleditsch. Noen skulptur av ham har vi ikke, men vi vil tenne lys foran det store fine maleriet av ham for hedre minnet om Trøndelag Teaters første teatersjef, sier Kristian Seltun. Blir det stor festivitas på selve jubileumsdagen? I forkant av premieren blir det et eget arrangement. Det blir lukket forestilling for inviterte og teatrets ansatte. Festmiddagen holdes på Teatret. 8 9
LETT Å STYRE Du har vært teatersjef her i to og et halvt år Hva har vært det mest utfordrende for deg? Det å få timeplaner og kalendere til å gå opp. Det er som å legge et puslespill og å få kabalen til å gå opp. Det er en manøvrering Men Trøndelag Teater er lett å styre. Det er positivt uformelt. og en glede å jobbe her. Alle jobber bra sammen på tvers av fag.. Vi får ofte tilbakemelding fra gjestende kunstnere om at det er god atmosfære her. Du sier selv at du kan sitte til 2013-14. Hva håper du man vil skrive om deg når hundreårsberetningen skal skrives? Jeg vil håpe restauranten får et langt og godt liv og at man synes vi har skapt noe kunstnerisk bra. Hva gleder du deg mest til under jubileumsfeiringen? Til flere ting, men jeg gleder meg veldig til å spise middag i Theatercafeen. Takk for meg! I 1961 sluttet jeg som skuespiller ved Trøndelag Teater. Hvorfor? Jo fordi jeg var med i en aldeles forferdelig operette som het Knickerbocker Holiday! Jeg skulle danse kokett på scenen i tresko og samtidig svinge yndig med en sopekost. Det var lite moro. Fire år hadde jeg vært ansatt på Teateret. Var blitt godt etablert i Trondheim med mann og barn. Hvis jeg skulle fortsette ved Teateret måtte jeg finne meg i å spille i stykker som jeg ikke likte. Det må faktisk de fleste skuespillere. Og det er beundringsverdig at de klarer det. Jeg klarte det ikke. Jeg sa opp. Det var ikke lett. Og jeg husker hva skuespiller Georg Richter sa til meg: Du kommer nok snart tilbake. Men jeg kom ikke tilbake. Jeg ble journalist i Adresseavisen I 27 år - flotte år og spennende oppgaver. Men da jeg sluttet der og ble spurt av Teaterets Venner om å skrive i deres blad, så sa jeg ja. Jeg kunne jo ikke bare drive dank. Så skjedde det rare. Dess mer jeg var på Teateret, i garderober og på scenen, i den gamle skuespillerfoyeren, så merket jeg at jeg var hjemme. Etter 27 år i Adresseavisen så var Teateret fremdeles stedet jeg hørte til! Jeg merker det så godt minuttene før teppet går opp på premierer. Det er en herlig og spennende følelse, men jeg slapper faktisk mer av i min publikumsstol enn når jeg sitter ved PC`n og skriver. Jeg fryder meg når det går godt der oppe på scenen. Og motsatt. Og så liker jeg å intervjue skuespillere. De byr på seg selv. De er så åpne. Jeg synes særlig det har vært moro å møte de unge skuespillerne. Noen kommer direkte fra Teaterhøyskolen.aAndre fra teaterutdannelse andre steder i verden. De er så mye flinkere enn det vi var. Vi som var de første kull på Teaterhøyskolen. De kan både synge, danse, akrobatisere og spille. Og de tør slippe seg mye mer løs enn det vi gjorde da vi begynte. Det har vært mange fine teateropplevelser, og det håper jeg fortsatt å oppleve selv om jeg nå slutter som både redaktør og journalist i bladet. Jeg skal fortsatt sitt i salen og glede meg til at teppet går opp for levende liv. 55 intervjuer og artikler har jeg skrevet siden jeg begynte i På første rad. Jeg tror det er på tide at jeg sier NOK ER NOK. Jeg slutter med en god følelse fordi min gamle kollega i Adresseavisen, Martin Nordvik, har sagt ja til å overta både som redaktør og skribent. Da vet jeg at bladet er i de beste hender. Og så er det Wenche da! Wenche Strømdahl! Ikke bare kjenner Teateret ut og inn som skuespiller i mange år, men som har vist seg også å være en glimrende journalist. Jeg er ganske stolt over at det var jeg som overtalte henne til å begynne å skrive. Nå har vi to jobbet sammen en god stund.. Det har vært en glede. Og med Wenche og Martin På første rad vet jeg at det blir kjempebra. Lykke til begge to! Og takk til alle dere teatervenner som har likt bladet vårt. Ingegjerd og storebror Lasse gleder seg til at teatersjefen tar pappaperm til høsten. Hilsen Gerd Isern 10 11
Monas muntre vemod Mona Jacobsen stortrives foran huset i Vanvikan Hun feier over Trondheim Torv som en frisk sommervind. Mona Jacobsen har enda en gang krysset Trondheimsfjorden med hurtigbåten, det er hennes nesten daglige pendling fra hjemmet i Vanvikan til arbeid på Trøndelag Teater. Hun er med i Jeppe på Berget, som åpner høstsesongen, og fryder seg over at prøvetiden er full av lek og latter. Men dette er en fridag, og hun har sagt ja til en samtale over et glass vin på Lille, - selv om hun synes det beste hadde vært å unngå enhver eksponering i media. Te k s t: Martin Nordvik Fo t o : Er i k Jo h a n s e n - Skriv at jeg kan takke teatret for alt. Nesten alt. Sier Mona, og understreker samtidig at mer har hun egentlig ikke å si. - Det sa du sist vi skulle lage intervju også. - Når var det? - For nokså nøyaktig førti år siden Etter en imponerende skuespillerkarriere har Mona ubegripelig nok når man ser henne holdt på såpass lenge i faget at avrundingen nærmer seg. Ingen av oss liker egentlig å tenke på det, men det gir i det minste påskudd til litt mimring. Den beskjedne ungjenta som startet ved Trøndelag Teater i 1964, har siden vært i rampelyset for det meste i mange betydningsfulle roller. Svært mange, - for en god stund siden passerte hun hundre roller og selv holder hun ikke lenger rede på antallet. - Jeg har vært heldig, sier hun bare. Når du starter på den ene oppgaven før du er helt ferdig med den forrige, blir det ikke mye tid til misnøye og misunnelse. Mange ganger i løpet av samtalen minnes Mona med glede roller som både var krevende og givende, og selv om resultatet som regel ble utmerket, startet det nesten alltid med gråt og tenners gnissel. Det skyldes mest at jeg totalt mangler selvtillit. Hver gang jeg får en rolle, tenker jeg - dette klarer jeg ikke. Jeg er ingen skuespiller som analyserer, borer, graver og diskuterer; jeg må lese tekst, lytte til instruksjon og nærme meg rollefiguren mer intuitivt. Når spilleperioden er over, legger jeg den skikkelsen bak meg. Da husker jeg heller prosessen helst som en lystbetont periode. Monas skyhet er legendarisk, men like kjent er det at hun på scenen mangler hverken løssluppenhet eller mot til eksponering. Da det nevnte intervjuet ble gjort for førti år siden, var hun allerede viden berømt for sin opptreden i Trøndelag Teaters oppsetning av David Hares «Den herskende klasse», hvor hun, så vidt vites - som den aller første - opptrådte splitter naken på hovedscenen. - Det var virkelig bølger da, - jeg hadde mine tvil men stolte på regissør Kjetil Bang-Hansen. På prøvene var jeg likevel nokså anspent, 12 13
når vi kom til denne scenen. Det meste ble forsøkt, - bl. a. ba Kjetil meg én gang å ta en liten konjakk før prøven for å se om det hjalp, men det gjorde det selvfølgelig ikke. En dag ropte Kjetil fra salen: Vær profesjonell, for faen! Det ble nøkkelordet, - da var jeg i rollen og hadde det etter hvert veldig moro i spilleperioden. Det har ofte vært en styrke senere å minnes regiropet når det butter imot: Vær profesjonell! Medieoppmerksomheten var bare småtteri i forhold til det Mona Jacobsen opplevde i 1967 da den danske kunstneren Jørgen Nash gjestet Studentersamfundet i Trondheim og la opp til en happening hvor Mona havnet i begivenhetenes sentrum. Jeg var sammen med en arkitektstudent og lot meg rive med av stemningen i Storsalen. Da noen studenter entret scenen i blanke messingen, fulgte jeg med. Nash klippet av meg kjolen, og alle ble kroppsmalt. Jeg tenkte vel ikke på at det ble tatt bilder og at disse kunne havne i pressen. Verst var det at jeg havnet på forsiden av billedbladet NÅ. Jeg forsøkte på alle vis å forhindre at mine foreldre fikk se det; hva ville de si i det borgerlige miljøet på Eiksmarka? - I Bærum? Du har jo gitt deg ut for å være nordlending? - Det er dekning for det også, for hele min bakgrunn finnes nordpå. Jeg ble født i Glomfjord under krigen og var bare to år da familien måtte rømme til Sverige. Da freden kom, havnet vi i Bærum, hvor jeg vokste opp i nærheten av Ila sikringsanstalt, der far arbeidet. Det var en trygg og grei tilværelse men lite inspirerende for meg. Jeg fikk f.eks. ikke lov til å være med i skoleteater, men en dragning må jeg ha hatt. stille liv på bondegård med hest og høner. Ikke et sekund har jeg hatt lyst til å bli kjendis. Mona sier det var flaks og tilfeldigheter som førte til at hun ble elev ved Trøndelag Teater, som ble hennes annet hjem. For en flott arbeidsplass, - jeg blir varm om hjertet bare jeg tenker på det. Vemodig er det også men jeg merker at mange av minnene knytter seg til morsomme oppgaver og fine stunder. Her har hun hatt en lang og variert karriere med noen få avbrekk, et par sesonger henholdsvis i Fjernsynsteatret og Den Nationale Scene i Bergen. Stor dramatikk har hun virkelig fått bryne seg på som hovedrollene i Frøken Julie, Hedda Gabler og Det gode menneske fra Sezuan. Utfordringer har det også vært på det private plan. Mona giftet seg med naturforskeren Terje Skogland og fikk to døtre. - Terje var mye ute i felten, så jeg måtte rett og slett ta med barna i teatret, hvor hyggelige kolleger tok seg av dem mens jeg var på prøver eller forestilling. Heldigvis går det riktig bra med dem, Marija er ernæringskonsulent og underviser i yoga i Oslo, og Sarah er danser og skuespiller i Los Angeles. Da Terje skulle ha et opphold i Afghanistan i NORAD-regi, ble Mona og deres baby på fire måneder med. - Vi ante heldigvis ikke hva vi ga oss ut på, - da hadde vi kanskje snudd. Samfunnet vi kom til, manglet det meste, og vi opplevde hårreisende transportetapper i vill natur. Men det gikk, - og etterpå merkes det at slike opplevelser gjør noe med en. Vi har så lett for å ta våre goder som en selvfølge. - Jeg fikk fri fra teatret og dro nordover. Opplevde det nesten uvirkelig som å være med i en film i den iskalde, forurensede byen Monchegorsk. Kom akkurat tidsnok til at Terje og jeg fikk tatt avskjed. Etter dette var Mona alene i mange år. Fant etter hvert ankerfeste i et hyggelig hus i Vanvikan og etablerte seg med feriehus på den greske øya Antiparos. Nå har hun kjæreste, og hennes fortelling omkring dette er rene kjærlighetsnovellen. Ikke et sekund har jeg hatt lyst til å bli kjendis. - Hva med en avskjedsrolle? - Jeg ble spurt om det men sa nei takk. Men jeg håper jo likevel å bli brukt i fremtiden også. - Bruk meg! Jeg er her, jeg. Jeg vil jobbe! - Hva var drivkraften? - Det må være en trang til å bli sett tiltrekke seg andres oppmerksomhet. Egentlig ønsker jeg jo det motsatte, har bestandig fablet om et Etter et oppdrag i katastrofeområdet Tsjernobyl ble Terje Skogland kreftsyk, men det stoppet ikke hans forskertrang. Under en ekspedisjon på Kola-halvøya ble tilstanden kritisk. 14 15
PRISVINNERE Kunstnerisk pris 2012 Hvem synes du fortjener Kunstnerisk pris for sesongen 2011-2012? Retningslinjer: «Kunstnerisk Pris blir hvert år tildelt en ansatt ved Tøndelag Teater som i løpet av siste år har utført en kunstnerisk prestasjon av særlig stort format. Prisen består av statuetten «Pas de deux i manesjen» i bronse aav Tone Thiis Schjetne. Var det noen som imponerte deg og som du ønsker skal få prisen? Send oss ditt forslag, men husk at det står flere kunstnere bak en forestilling, ikke bare skuespillere. Send ditt forslag til styret: Teatrets Venner, Postboks 3549 Hospitalsløkkan, 7019 Trondheim eller styret@teatervenn.no Prisen er planlagt utdelt 15.oktober 2012. Vi ønsker derfor ditt forslag til kandidat innen 1-oktober 2012.06.05 Ingrid Bergstrøm og Pål Christian Eggen var glade da de mottok Teaterets Venners kunstneriske pris 2011 for sin innsats i ROCK N ROLL WOLF. Her er forestillingene sesongen 2011-2012: Høst 2011 Mistero Buffo Håndverkerne Helg Tolvskillingsopraen En liten irritasjon Et juleeventyr Vår 2012 Arturo Ui Gjengangere Hair Unge dramatikere G7 17
Møte med Marit Teatrets Venner har fått ny leder, Marit Fordal Døvre. En drivende dame med mange interesser. Hun har erfaring fra Historielag, Rotary og Ringve Museums Venneforening. Hun benytter seg flittig av byens kulturtilbud, både konserter, teater og utstillinger. I tillegg til dette har hun en krevende jobb som partner i HEADVISOR, et landsdekkende rekrutteringsbyrå som holder til på Pirsenteret. Te k s t: Wenche Strømdahl Fo t o : Er i k Jo h a n s e n -Vi har forstått at du rett og slett ble headhuntet til denne lederjobben? -Jada, der fikk jeg smake min egen medisin! Men jeg trengte ikke lang overtalelsestid. I jobben min har jeg en rådgivende funksjon, i dette vervet har jeg en utøvende lederfunksjon. En fin vekselvirkning. Så skader det ikke å ha et stort kontaktnett. Jeg tenkte øyeblikkelig rekruttering. Du vet ordtaket Snekker n ser spiker overalt. Der har jeg nok målsettingen klar, det er mange potensielle medlemmer der ute. TRONDHJEMSPIE Marit har levd hele sitt liv i Trondheim. Den kulturelle dannelse fikk hun ved Almas Danseskole og barnekomediene på Trøndelag Teater. Så ble det Husflidsskole, før hun utdannet seg til sosionom. -I hele min yrkeskarriere har jeg hatt ett hovedmål: å få folk i funksjon. Det være seg attføring, barn med lærevansker eller svaksynte. Så det var igrunnen en naturlig overgang da jeg i 1986 begynte som konsulent i Trønder Personal Vi jobbet i hovedsak med å rekruttere folk til lederstillinger. Da var vi nærmest en pionerbedrift. Jeg drev så mitt eget firma i 10 år, før jeg ble partner i HEADVISOR. AMBISJONER -Jeg pleier å si: en SITTER ikke i et styre, en ARBEIDER i et styre. Jeg vil at vi skal være effektive og grundige. Teatrets Venner besitter kapital som skal komme teateret til gode, både som investeringer og som stipendier til personalet. Vi er jo faktisk den snille onkelen som kan trå til når vi syns det er riktig å gi en ekstra håndsrekning. Det er en hyggelig side ved jobben. - Så skal vi ha flere medlemmer! Vi vil også gjerne verve litt yngre faste publikummere. Variasjon i medlemsmassen skaper større energi og entusiasme. Teatrets Venner har fått ny leder, Marit Fordal Døvre. OPPLEVELSER -Tilslutt, Marit, må du gi et par eksempler på store opplevelser du har hatt på TrøndelagTeater. - Spelemannen på taket gjorde inntrykk. Det ble nakent og sterkt gjennom minimalismen i scenografien. Cabaret syns jeg også var flott. Og vårens Gjengangere. - Men nå gleder jeg meg til å se ALT som settes opp. Da blir det nok mange store opplevelser etterhvert! 19
En skuespillers beretning om livet i en provinsby Te k s t: Espen Klouman Høiner Fo t o : Er i k Jo h a n s e n Jeg runder hjørnet øverst i gågåten, Nordre gate, inn til Kongens gate. Klokken er halv seks på ettermiddagen. Akkurat nå skinner sola, men jeg vet at det ikke vil vare særlig lenge. Sola ofrer ikke mange strålene på denne provinsbyen midt i landet vårt. Jeg runder hjørnet, og kommer inn til Kongens gate, mens jeg sipper til den doble cortadoen i papp jeg kjøpte på Dromedar kaffebar, denne kaffekjeden som virker suveren og uten nevneverdig konkurranse i byen. Det virker som alle kjøper kaffe sin der. Alle de unge, kule studentene og livsnyterne i tjue-åra i hvert fall. Da gjør jeg også det. Selv om jeg har bikka tredve. Jeg runder hjørnet inn til kongens gate mens jeg sipper til den doble cortadoen i papp og nyter de eksklusive solstrålene som varmer ansiktet mitt. Det er mandag. Det kunne egentlig vært en hvilken som helst dag, bortsett fra søndag, som er fridag, men en hvilken som helst annen dag i uken for jeg runder alltid hjørnet øverst i Nordre gate med en dobbel cortado i hånda klokken halv seks på ettermiddagen, men i dag er det mandag, det merker jeg meg, fordi sola skinner på ansiktet mitt. Ellers er alt som det pleier å være. Fra Kongens gate strener jeg over byens torv, passerer den 18 meter høye statuen av vikingkongen byens befolkning er så glad i - går tvers gjennom byens store kjøpesenter, krysser gaten, prindsens gate, uten å vente på grønt lys, som vanlig, det blir jo aldri grønt lys i denne provinsbyen. Da jeg har kommet meg over veien gjenstår det bare noen få trappetrinn opp til døren og inn til målet, men jeg stopper alltid opp her, i en ti sekunders tid, ikke fordi jeg vil, men fordi kroppen begynner å stritte i mot. Spenningen som har ligget undertrykt i kroppen denne mandagen, spenningen jeg alltid føler på, uansett hvilken dag det er, bortsett fra søndag, som er fridag. Denne spenningen øker alltid i intensitet når jeg har krysset prindsens gate, og bare har noen få trappetrinn igjen før jeg har kommet fram til målet. Klokken er ti over halv seks. Det er 1 time og tyve minutter til det braker løs. Jeg har greid å holde kroppen i sjakk hele dag, slik jeg holder den i sjakk hver dag, bortsett fra søndag, som er fridag, da driter jeg i det - men alle andre dager må kroppen holdes i sjakk. Jeg lurer kroppen med mitt rutinemessige liv, inntil klokken slår ti over halv seks. Kroppen vet nemlig at det braker løs om en time og tyve minutter. Disse siste 80 minuttene stritter kroppen i mot. det er meg mot kroppen. Men Klokken syv hver bidige kveld står jeg på scenen på teatret i denne provinsbyen midt i landet vårt. Kroppen ønsker ikke å utsette seg for den påkjenningen det er å stå på scenen hver bidige kveld. Det er en evig kamp. Men jeg vinner mot kroppen hver eneste gang. Viljen er sterkere enn kroppen. Bortsett fra på søndager, da har jeg fri og lar kroppen bestemme. 20 21
Styret i TV Valgt på årsmøte 5. mars 2012 Leder Marit Fordal Døvre marit.fordal.dovre@headvisor.no m: 911 97 760 Arrangement a: 73 54 54 75 Nestleder: Astrid Nielsen Skauge atns@online.no m: 958 15 207 Regnskap: Mariann Rødsjø p: mariann.rodsjo@ntebb.no m: 907 60 70 Prinsessedrama Torsdag 30. august - Studioscenen Kun venneforestilling Jeppe på bjerget Lørdag 8. september - Hovedscenen Kun venneforestilling Jubileet Mandag 15. oktober - Gamle Scene Vennetreff/Prisutdeling Ship o`hoi Mandag 5. november - Studioscenen Kun venneforestilling Jul i Prøysenland Lørdag 17. november - Hovedscenen Kun venneforestilling Du skal få høre fuglesang Mandag 26. november - Teaterkjelleren Vennetreff 1 time før forestilling Vi reserverer billetter til alle vennefore-stillingene. Vær ute i tide, for billetter som ikke blir hentet ut senest 10 dager før forestilling kan bli solgt til andre. Vi tar forbehold om endringer som følge av at teatret endrer sine planer. Vi holder fast ved ordningen å avholde venne-treff/venneforestillinger på første spillekveld etter premiere 1 time før forestilling. P: 72 55 49 97 a: mariann.rodsjo@kaba.no a: 06866 Sekretær: Elin Moxnes elin.moxnes@online.no m: 986 33 326 Arrangement: Bente Buarø bentebuar@gmail.com m: 959 79 550 Redaktør: Gerd Ima Isern geiise@online.no m: 482 69 352 a: 73 92 66 42 Revisor: Karl Tore Johansen karl.tore.johansen@bdo.no m: 915 10 270 Redaksjonskomité: Wenche Strømdahl wenche.stromdahl@trondelag-teater.no m: 480 00 954 Martin Nordvik martin.norvik@online.no m: 951 98 718 P: 72 55 89 41 Kontakter: Trøndelag Teater Sentralbord: 73 80 51 00 Markedsavd./gruppebestilling: 73 80 50 50 Bilettbestilling: 73 80 50 00 Teatersjef Kristian Seltun kristian.seltun@trondelag.teater.no 918 53 325 Direktør Berit Tiller berit.tiller@trondelag-teater.no 917 22 717 Billett Inger teigland inger.teigland@trondelag-teater.no 900 77 404 Markedsavd. Merete Wist Adde merete.wist.adde@trondelag-teater.no 957 63 004 Driftsjef Karstein Sivertsen karstein.sivertsen@trondelag-teater.no 902 50 193 m = mobil a = arbeidssted p = privat 22 23
B-postAbonnement B-postAbonnement Returadresse: Returadresse: Teatrets Venner, Teatrets Trøndelag Venner, Teater Trøndelag Teater Postboks 3549 Postboks Hospitalsløkken, 3549 Hospitalsløkkan 7419 Trondheim 7419 Trondheim KLIPP HER Ja, jeg vil bli medlem! Medlemskap i Teatrets Venner koster kr. 300.- per år for enkeltmedlemmer, kr. 400.- for parmedlemmer (felles medlemskort) og kr. 600.- for Bestevenn. Skriv tydelig - bruk helst blokkbokstaver. Navn nytt medlem:... Adresse:... Postnummer / sted:... Telefon:... Mobiltelefon(er) for SMS-nyheter:... E-postadresse for teaternyheter:... O Enkeltmedlem O Parmedlem O Bestevenn Navn nytt medlem:... Adresse:... Postnummer / sted:... Telefon:... Mobiltelefon(er) for SMS-nyheter:... E-postadresse for teaternyheter:... O Enkeltmedlem O Parmedlem O Bestevenn Er vervet av;... Medlemsnummer verver:... (medlemsnummer står på medlemskortet ditt) O Medlemsskapet er en gave (1 år betales av verver) Husk at du også kan melde inn nye venner på www.teatervenn.no Hvis du ikke vil klippe i bladet, send oss opplysninger per brev eller E-post Teatrets Venner Svarsending 9104 0098 OSLO