Gyldendal Norsk Forlag AS 2006 Elektronisk utgave Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 Bibliotekutgave kun for distribusjon gjennom bibliotekene Produsert i epub av: Type-it AS, Trondheim 2009 Versjon 1 ISBN 978-82-05-40160-0
Bokomtale Livet blant V8-motorene kunne fortsatt som før. Men planer om veiomlegging rykker bensinstasjoneier Erik Fyksen ut av tilværelsen i smøregrava og inn i en ensom kamp mot urbane moderniseringskrefter, spøkelser fra egen fortid og ikke minst hans gamle rival, skytterlagsformannen Harald Jøtul. Eriks originale 60-talls-stasjon er utgått på designdato, utgått på konseptdato, utgått på vareutvalg utgått på alt annet enn kunnskap om biler og vedlikehold. Men 34- åringen selger seg dyrt. For Norges siste Mobilstasjon er også et fredlyst tempel over tapt kjærlighet det siste minnet etter hun som riksveien tok.
Om Lars Mytting Lars Mytting er født på Fåvang i Gudbrandsdalen. Han har blant annet arbeidet som lokalavis- og featurejournalist for Dagningen, Aftenposten, Arbeiderbladet og musikkavisa Beat, senere som forlagsredaktør og kontorist. Selvlært jaguarmekaniker og høyttalerkonstruktør. Bosatt i Elverum.
LARS MYTTING HESTEKREFTER ROMAN
Til Tuva
Demontera ventilen från bilen och placera den på plant underlag. Blås genom ventilen och luta den åt något håll. Luften ska passera fritt genom ventilen tills den lutar 45 eller mer, då ska ventilen stänga. Om ventilen inte släpper fram luft och den är plan eller om luft passerer då den lutar, byt ventil. FRA VERKSTEDHÅNDBOKEN TIL VOLVOS 240-SERIE
FØR
Gravrust DU HAR BARE ETT STED Å GÅ når dattera til bilopphuggeren sviker deg. Tilbake til huggeriet. Til resten av vrakene, til speedometre på null, til motorer med gravrust i sylinderveggene. Til pressa. Erik lirket flaska ned i innerlomma. Et vindkast tok med seg ølposen. Lørdagsnatta lå fiolett og varm over bilkirkegården. Nettinggjerdet skalv stramt mot spenntakene da han begynte å klatre. Han dro fram ermet på olajakka, klemte neven om piggtråden, halte seg over, falt ned på den andre sida. Pusten og hjerteslagene kom tilbake foran en oppbrent traktor og en frontskadd varebil. Huggeriet var mørkt, bare en enslig lyktestolpe i enden av tomta sto tent. Den gule lyskjeglen falt på en rød Buick. Erik siktet seg ut en korridor mellom det matte skimmeret på biltakene, begynte å gå mot den. Det måtte være over tusen biler her; Werner Grundtvig lot dem stå lenge før han hugget dem. Noen var eldgamle, han hadde tatt på dem i sommer; ru, nesten knudrete lakk. Han passerte en Mercedes fra 74, på magen uten hjul. Jeg vet hvorfor den står her, tenkte han, dør til dør med en Capri uten bakaksling og en BMW med stivnet hjullagerfett. Noen sluttet å bry seg. Noen fant en bedre og sterkere, en de kunne være bekjent av å
bli sett med. Han dundret nevene i taket på Buicken, røsket løs vindusviskerarmene. Tora. Tora Grundtvig, Tora med røyskattøynene og det blåsvarte håret. Tora med det pendlende levismerket på bukserumpa. Tora, som hadde latt ham skjønne at det kom til å gå i orden hvis han prøvde seg. Erik satte seg i Buicken. Tørt og godt, slik han husket det fra før i uka. Flaska ble snart tom. Etterpå vaset han i det gjengrodde buskaset på enden av tomta, blant skamferte småbiler og bulkede oljefat, kjente væten fra gresset slå gjennom skoene, oppover olabuksa. En vaier dasket mot et bølgeblikkskur. Langt borte hørte han en presenning blafre. Oppå tre Fiater lå en gammel Cadillac. Den måtte ha vært hvit en gang, men nå var lakken grimet og slitt, som malingen på en vanstelt kirke. Dørsidene hadde skjolder av veistøv som var løst opp av regnvann, brent fast av sola, løst opp på ny og brent fast igjen. Han kunne ikke skjønne hva den gjorde her. Ingen ville sende en Cadillac fra begynnelsen av femtitallet til hugging. Langt mindre stable den oppå tre Fiater. Ikke engang Grundtvig, selv om hele bygda visste at huggeren var både feilmedisinert og overklok. Dessuten sto den feil. Alt første dag av sommerjobben hadde jo Werner vist ham hvordan bilene måtte samles etter nasjonalitet. Til venstre for grinda lå Det franske kvarter: Renault, Peugeot, Citroën. Midt på plassen var Tyskerlunden. Svenskegrensa lå ved det øvre gjerdet, nesten femti Volvoer og Saaber på rekke. Japansk og russisk ble lempet nederst på myra. Ukurante småbiler