Klimaeffekten av lagring av CO2 i massivtre og andre treprodukter.

Klimaeffekten av lagring av CO2 i massivtre og andre treprodukter. Kristian M. Lien Ceoto AS Oktober 2005 Bakgrunn: Massivtre har de siste årene seilet opp som et nytt alternativt bygningsmateriale. Deler av trebransjen har nylig hevdet at bygging i massivtre er et viktig klimatiltak, siden store mengder trevirke blir tatt vare på i bygningsmassen, og dette trevirket lagrer karbon som ellers ville blitt til klimagassen CO2. Både forbrenning og forråtnelse skaper CO2-utslipp fra trevirke, mens lagring i form av massivtre-bebyggelse hindrer disse CO2-utslippene. Dette notatet vil sette et kritisk søkelys på disse påstandene. Det poengteres på det sterkeste at notatet ikke er et angrep på bruk av massivtre eller andre tre-strukturer til bygningsformål, da økt bruk av tre til erstatning for mer energikrevende materialer kan gi store positive miljøeffekter. Det er påstanden om at selve lagringen i slike strukturer er et viktig klimatiltak som diskuteres. Tilnærming: For å belyse påstanden om at massivtre-bebyggelse vil kunne være et viktig klimatiltak, er det viktig å sette påstanden inn i en større kontekst: Hvor mye CO2 kan holdes unna atmosfæren ved lagring av karbon i trevirke? Hvor lenge kan lagringen av trevirke foregå uten CO2-utslipp? Hva skjer etter at lagringsperioden er over? Hvor stor blir effekten sammenlignet med dagens samlede CO2-utslipp fra fossile kilder? Hva koster slik lagring sammenlignet med andre alternative klimatiltak? Disse spørsmålene vil i tur og orden bli adressert. For å få en forståelse for det store bildet og effektene av lagring av trevirke i dette store bildet, starter vi først her med en presentasjon av det globale karbon-kretsløpet med tilhørende dynamikk. Deretter belyses lagringens potensial, først med hensyn på volum, og deretter med hensyn på pris og konkurranseevne sammenlignet med noen alternative løsninger. Det globale karbon-kretsløpet: Figur 1 på neste side gir en illustrasjon av hvordan karbon i forskjellige former danner et kretsløp mellom forskjellige naturlige karbonlagre, og figur 2 angir den relative størrelsen på disse lagrene. Under en hundredels promille av jordens samlede karboninnhold befinner seg i atmosfæren, og nesten like mye befinnes seg i jordens vegetasjon i planter og trær. Jordens samlede ressurser av fossile brensler kull, olje og gass, innholder ca. fem ganger så mye karbon som atmosfæren, så det er tydelig at storstilt bruk av fossile brensler vil kunne påvirke

atmosfærens karboninnhold betydelig. Havet inneholder imidlertid ti ganger så mye karbon som jordens samlede ressurser av fossile brensler, og havets lagrede karbonmengde er drøyt dobbelt så høy som karboninnholdet i alt jordsmonn i verden. Det virkelig store karbonlageret i verden er likevel bergartene og de marine sedimentene, der karbon hovedsakelig er lagret i form av kalk (kalsium-karbonat; CaCO3): Over 99,9 % av jordens karboninnhold finnes lagret i denne formen. Figur 1: Karbonets kretsløp Lager % av jordens beholdning Relativ mengde Atmosfæren 0,0008 % 1 Jordsmonn 0,016 % 21 Havet 0,04 % 52 Marine sedimenter og bergarter 99,94 % 130 000 Planter og trær 0,0006 % 0,8 Fossile kilder (kull, olje og gass) 0,004 % 5 Figur 2: Naturens karbonlagre

Havets karboninnhold finnes hovedsakelig som oppløste karbonater og bikarbonater næringssalter som visse planter og dyr kan nyttiggjøre seg og bruker til å bygge kalk-skall. Utvekslingen mellom atmosfæren og havet skjer ved at CO2 løses opp i vann og reagerer kjemisk slik at bikarbonat og karbonat dannes: CO2(g) + H2O(l) CO2(aq) + H2O(l) H2CO3 H + + HCO3-2 H + + CO3 -- Dette er en serie av likevekter som innstilles samtidig. Legg merke til at når CO2 opptas fra atmosfæren, så frigjøres H + ioner. Det betyr at havet forsures. Denne forsuringen kan motvirkes ved at eksisterende kalklagre, f. eks. korallrev, går i oppløsning og danner løst bikarbonat og kalsium: CaCO3 + H + Ca ++ + HCO3 - En del marine organismer, f. eks. koraller, muslinger og en del alger, har evnen til å binde bikarbonat eller karbonat med kalsium som finnes oppløst i havet og derigjennom danne kalsiumkarbonat som et fast utfelt stoff. Når disse organismene dør, avleires en del av det kalsiumkarbonatet disse har produsert på havbunnen, men deler av det vil også gå i oppløsning igjen på store havdyp 1. Over tid omdannes avleiringene til sedimentære bergarter. I det virkelig lange tidsperspektivet vil derfor dagens store forbruk av fossile brensler sannsynligvis ha en beskjeden langtidseffekt, men dette er det omtrent like mye trøst i som i at enhver brann ender med at det til slutt blir levelige temperaturer når brannen forlengst er over: Mens det hele pågår og systemet er ute av likevekt, kan det likevel bli svært ubehagelig å være der det skjer. Utvekslingen av CO2 mellom atmosfæren og havet er svært langsom, og derfor kan konsentrasjonene av CO2 i atmosfæren stige betydelig før de atter begynner å synke når nye likevekter innstiller seg. Dette tidsperpektivet er viktig for å kunne forstå hvorvidt storstilt lagring av trevirke i massivtre-konstruksjoner vil kunne ha relle klimaeffekter. Tidsperpektivet: Innholdet av CO2 i atmosfæren har økt med 30 % de siste 300 årene, fra ca. 275 ppm tidlig på 1700-tallet til rundt 365 ppm i dag, og det anslås at CO2-innholdet i atmosfæren vil fortsette å stige til et nivå mellom 450 ppm og 600 ppm innen år 2100 2. 65 % av denne økningen skyldes menneskelig bruk av fossile brensler (kull, olje og naturgass). De resterende 35 % skyldes i det vesentligste avskogning og omdanning av naturlige økosystemer til jordbruksland produktive naturlige økosystemer kan binde så mye som 20 100 ganger så mye karbon per areal som moderne jordbruksområder. En stor del av verdens befolkning slipper fortsatt ut beskjedne mengder CO2. Dette skyldes at de fortsatt befinner seg på et velferdsnivå der både energiforbruk og brutto nasjonalprodukt pr. person fortsatt er svært lavt sammenlignet med vårt vestlige nivå. Figur 3 illustrerer mer enn tydelig den sterke sammenhengen som eksisterer mellom energiforbruk og velstand. 1 Overflatevann er mettet med kalsium og karbonat-ioner, men på store havdyp med høye trykk og lave temperaturer forskyves likevektene og fører til at fast kalsiumkarbonat går i oppløsning. 2 Figur 1 og 2 er hentet / utledet fra on-line læreboken http://www.physicalgeography.net/

50,000 $ 20,000 10,000 U.K. Japan France AFFLUENCE U.S.A. Canada 5000 2000 1000 SLOPE =23 /kw hr South Korea Mexico (Former U.S.S.R.) Poland 500 $ 200 100 POVERTY Bangladesh China Taken from R. G. Watts, Engineering Response to Global Climate Change, Lewis Publishers, New York, 1997. 0.01 0.10 1.0 10 100 Figur 3: Sammenhengen mellom energiforbruk og brutto nasjonalprodukt pr. person og år Den største økningen i energiforbruket i verden i de kommende tiårene, kanskje så mye som 95 % av den, vil komme i dagens utviklingsland, og den vil være basert på fossile brensler, i hovedsak på kull. Dette vil gi en formidabel økning i CO2-utslipp over lang tid fremover, selv om den vestlige verden skulle klare å stabilisere eller redusere sine utslipp. Figur 4 a) Utveksling mellom jordens karbonlagre, enkel modell 3. 3 The Global Carbon Cycle, Pieter Tans, The national Oceanic and Atmospheric Administration, USA, se også: http://www.gcrio.org/usgcrp/sustain/tans.html

Figur 4a) viser dagens interaksjoner mellom forskjellige karbonlagre på kloden, satt opp i en enkel modell. Ut fra denne enkle basismodellen er det mulig å beskrive hvordan karboninnholdet i atmosfæren forandrer seg over tid under forskjellige scenarier. Figur 4b) viser resultatet av modellberegninger av hva som vil skje med CO2-innholdet i atmosfæren dersom alle kjente fossile reserver (kull, olje og gass) ble forbrukt med dagens vekstrate uten at mottiltak settes inn. Figur 4a: Konsekvensene av forbruk av alle jordens fossile reserver De to nederste kurvene viser årlige utslipp, den heltrukne med en økning i forbruksraten på 2 % pr. år dagens nivå inntil ressursene begynner å bli uttømt, og den stiplede med en halvering av denne økningen. Forbruksnivået, og dermed utslippene, vil med en 2 % vekstrate nå en topp rundt år 2100, og med halvert vekstrate vil toppen nås rundt 100 år senere. MEN: På grunn av den sene utvekslingen mellom atmosfæren og andre karbonlagre vil toppen i atmosfærens CO2-konsentrasjon (de to øverste kurvene i figuren) komme flere hundre år etter toppen i utslippsraten. Figur 4c) viser en simulering av effekten av ett av naturens egne mottiltak, ved at den forventede økte lagringen i biomasse og jordsmonn tas med i regnestykket 4. Toppen i atmosfærens CO2-konsentrasjon reduseres, og kommer et par generasjoner tidligere enn i forrige case, men det er fortsatt snakk om uakseptable CO2-konsentrasjoner og en topp som kommer et par århundre etter utslipps-toppen. 4 I et enda lenger tidsperpektiv vil også oppløsning av deler av karbonat-lagrene ha en positiv effekt, men dette kommer for sent til å ha særlig innvirkning på toppen i atmosfærens CO2-konsentrasjoner.

Figur 4c) Konsekvensene av forbruk av alle jordens fossile reserver, med lagring i jordsmonn og biomasse Dette gir en klar indikasjon på hvor lenge man vil måtte ta vare på et karbonlager bestående av massivtre-konstruksjoner for at lagringen skal kunne ha noen som helst mulighet til å gi en positiv miljøeffekt på sikt. Det er et sørgelig og ugjendrivelig faktum at tre er et materiale som over tid er både termodynamisk og biologisk ustabilt biologiske prosesser og oksidasjon fører til at trevirke over tid omdannes til CO2. Normalt er dette prosesser som på naturlig vis vil skje i løpet av noen tiår. Utfordringen ved lagring for å oppnå positive klimaeffekter er at man må hindre disse naturlige prosessene i flere hundre år. Det er ikke prinsipielt umulig man har eksempelvis ennå mange hundre år gamle stavkirker som er godt bevart, men det er opplagt at det vil kunne representere en formidabel vedlikeholdsoppgave.

Hva må til på kort sikt for å stabilisere situasjonen? Figur 5 viser FNs klimapanel s kvalitative fremstilling av hva som vil være konsekvensene av at man klarer å stabilisere de globale CO2-utslippene i vårt århundre. Figur 5: FNs Klimapanel s utviklingsprognoser for CO2-nivå, temperatur og havnivå Dersom vi klarer å redusere de årlige globale CO2-utslippene slik at de når sin høyeste verdi om rundt 50 år og deretter avtar, vil det ta 100 til 300 år før CO2 innholdet i atmosfæren er stabilisert. Jordens temperatur vil deretter likevel fortsette å stige i flere hundre år på grunn av den innebygde tregheten i klimasystemene. Temperaturøkning fører til at havene tar større plass (vann utvider seg med økende temperatur), og selv etter tusen år vil havnivået fortsette å stige på grunn av vannets temperaturutvidelse. Økende temperatur vil også føre til at innlandsisen på Grønland og i Antarktis smelter, og dette vil gi et ytterligere stort bidrag til økningen i havnivået. Det vil ta flere tusen år før denne prosessen stopper opp. I denne situasjonen har EU satt seg et mål om å prøve å begrense temperaturøkningen i vårt århundre til max. 2 grader Celcius. Tenkningen bak denne målsetningen er at det allerede er for sent å hindre global oppvarming, men det er likevel mulig å redusere endringshastigheten til et nivå som samfunnet har muligheter for å tilpasse seg til. Modellberegninger viser at dette krever at atmosfærens CO2-innhold ikke kan overstige 550 650 ppm i vårt århundre. Figur 6 viser hva det vil kreve av reduksjoner i CO2-utslipp, relativt til en basis der økningen i CO2 utslipp fortsetter uten klimabeskrankninger. Den klare meldingen her er at innen 2050 må reduksjoner på 35 65 % oppnås.

Kyoto-avtalen og smarte løsninger på Kyoto-problemet. Kyoto-avtalen har til sammenligning ambisjoner om at utslippene i gjennomsnitt skal stabiliseres på 1990 nivå innen 2010 blant de landene som har undertegnet avtalen. Selv om denne avtalen er en viktig milepel på veien og derfor bør overholdes av de landene som har undertegnet den, skal man ikke ha overdrevent optimistiske forventninger til hva den isolert sett vil bety for det globale miljøet. Kyoto-avtalen fremstår i dag som et tilnærmet rent europeisk initiativ, med mange blindpassasjerer både innenfor og utenfor kretsen av de land Figur 6: Reduksjoner i CO2-utslipp som gir max. 2 grader temperaturøkning innen år 2100 som har signert avtalen: Folkerike land med rask vekst som står utenfor avtalen, for eksempel India og Kina, får på grunn av avtalen et industrielt konkurransemessig fortrinn fremfor land som må spare på sine CO2-utslipp, for eksempel Norge. Da er det enkelt å løse problemet ved at man outsourcer industriproduksjon som man Kyoto-avtalemessig har problemer med å opprettholde i Norge til, ja for eksempel Kina. Dette skjer i dag i stor stil, men det skjer ikke uten fare for betydelige negative globale klimakonsekvenser, man risikerer å eksportere sine egne CO2-utslipp til land som produserer langt mindre klima-effektivt enn det vi selv får til, slik at netto-effekten av slike nedleggelser i Norge blir en økning av de globale CO2- utslippene. Program for Industriell økologi ved NTNU har nylig gjennomført en studie 5 som viser at Norges innenlandske CO2-utslipp på 55 mill. tonn fordeler seg med 19 mill. tonn til innenlandsk forbruk og 36 mill. tonn til produksjon for eksport. Importerte varer og tjenester som forbrukes i Norge uten at dette forbruket registreres på Norges Kyoto-konto beløper seg imidlertid til hele 25 mill. tonn CO2. Med andre ord foregår godt over halvparten av de globale CO2-utslippene forårsaket av norsk forbruk utenfor landets grenser. Og denne 5 Glen Peters, Tania Bruceno og Edgar Hertwich: Pollution embodied in Norwegian Consumption, Working paper no. 6/2004, Program for Industriell økologi, NTNU, Trondheim

andelen er økende: Siden Kyoto-avtalens basisår 1990 er for eksempel den årlige importen fra Kina syvdoblet fra 2 mrd. kr. i 1990 til over 15 mrd. kr i dag. Studien fra NTNUs Program for Industriell økologi angir at Kina og andre utviklingsland har en CO2 utslippsintensitet (CO2 utslipp pr. kr. varer produsert) som er mer enn 16 ganger høyere enn den norske. Selv om importen fra disse landene i kroner og øre ikke utgjør mer enn rundt fem prosent av norsk import, så representerer den faktisk rundt halvparten av CO2-utslippene knyttet til vår import. I absolutte tall betyr det at Norges økte import fra Kina og andre utviklingsland skaper vesentlig større globale CO2-utslipp enn alle vedtatte og planlagte gasskraftverk i Norge til sammen. Det kan derfor synes som at Norges strategi for opprydning i eget reir følger gjøkens oppskrift: Man slipper billig unna ved å legge eggenes i andres reir. Ett annet ferskt eksempel på norsk blindpassasjer-adferd er Statkraft Statens eget kraftselskap, sin etablering av to nye gasskraftverk i Tyskland. Statkrafts partner i det planlagte gasskraftverket på Kårstø Norsk Hydro, avslørte nylig at de skrinlegger sine planer om medvirkning i et gasskraftverk i tilknytning til Ormen Lange utbyggingen fordi den politiske risikoen er for høy. Statens eget kraftselskap opplever tydeligvis ikke den samme politiske risikoen som i Norge når de etablerer gasskraftverk i Tyskland, der nye gasskraftverk gis skattelette. Denne kraften kan importeres ved behov. Forretningsmessig er dette trekket smart i dagens politiske klima, for det gir tilgang på tiltrengt kraft uten at CO2- utslippene belastes Norges klimakvote. Dette sparer Norge for utgifter til CO2-kvoter tilsvarende rundt 3 mill. tonn CO2 pr. år, men ressursmessig og etisk er det tragisk: Transport av gass til Tyskland og import av kraft tilbake medfører store energitap, Norsk Hydro har antydet at så mye som 20 % av energien forsvinner i transporttap i forhold til et kraftverk etablert ved Ormen Lange. Tyskland gir skattelette til ny gasskraft for å redusere sine egne CO2-utslipp, og etisk sett er det betenkelig at Norge i regi av Statkraft utnytter denne ordningen til å skaffe landet mer CO2-fri elektrisitet så lenge denne typen kraftproduksjon ansees som uønsket i Norge. I denne konteksten er det relevant å spørre seg om oppbyggingen av store lagre av massivtre er en tilsvarende form for smart løsning eller blindpassasjer-adferd: Her eksporterer man ikke problemet i rom til andre nasjoner, men i tid til kommende generasjoner. Dersom man ikke kan godtgjøre at lagringen er stabil over flere hundre år og deretter gis en sluttbehandling som ikke gir CO2-utslipp, så gjør tregheten i klimadynamikken som vi har sett på i tidligere avsnitt at det spiller det liten rolle for fremtidige generasjoner om de resulterende CO2- utslippene fra lagrene skjer i vår tid eller hundre år senere. Spørsmålet da blir om det er bryet verd, og om det grunnleggende sett er intellektuelt redelig å fremstille lagring av termodynamisk ustabilt karbonmateriale som en klimasak, på tross av at det kan argumenteres for at det er en sak som bør reflekteres i vårt Kyoto-regnskap. Det er viktig at de landene som har undertegnet Kyoto-avtalen gjør sitt beste for å overholde ikke bare avtalens bokstav, men også dens intensjon i forhold til de internasjonale forpliktelsene avtalen representerer. Det vil øke sjansen for at en videreføring av Kyotoavtalen i en eller annen form etter dens utløp i 2012 blir vedtatt og iverksatt. Kyoto-avtalen i seg selv representerer ikke store globale CO2-reduksjoner, men den kan representere et vendepunkt i økningen av CO2-utslipp globalt. Avtalen har en rekke huller, blant annet den allerede omtalte muligheten for å eksportere CO2-utslipp gjennom å outsource industriproduksjon. Økning i importen av varer som forårsaker store CO2-utslipp i produsentlandet, men ikke her hjemme, er et annet eksempel på utnyttelse av Kyoto-hullene. Økning i eksporten av produkter som gir store CO2-utslipp i landet der produktene forbrukes, men ikke her hjemme, er et tredje eksempel på et Kyoto-hull. Og spørsmålet er om ikke oppbyggingen

av store lagre av trematerialer faller i samme kategori, i alle fall så lenge levetid og sluttbehandlingen av lagrene er uavklart. Det vil være vanskelig for Norge, som gjerne ønsker å fremstå som en foregangsnasjon i miljøspørsmål, å stå for en aktiv utnyttelse av slike Kyoto-hull og samtidig bevare en internasjonal miljøtroverdighet som gjør det mulig å være aktive pådrivere for nye og mer effektive avtaler etter 2012. Hva med forholdet til biobrensel og andre brensler? Forestillingen om at man oppnår en klimaeffekt ved å lagre karbon i massivtre-konstruksjoner vil i sin logiske konsekvens måtte føre til et brudd med den etablerte forestillingen om at biobrensel er klimanøytralt: Dersom lagring av trevirke sparer atmosfæren for skadelige utslipp av CO2, er det vanskelig å se hvordan utslipp av CO2 fra trevirke brukt som bioenergi ikke skulle være skadelige. Ut fra lager-perspektivet spiller det liten rolle hvor CO2 en stammer fra, det er mengden CO2 som slippes ut til atmosfæren som teller. Dette ville igjen logisk sett medføre at man burde lagre de materialene som gir størst CO2-utslipp pr. energienhet, og at man burde bruke de materialene som gir lavest CO2-utslipp pr. energienhet som brensler. Naturgass er et brensel med lav karbonintensitet CO2 utslippene er rundt 200 gram pr. kwh varme produsert. Kull gir hele 350 gram pr. kwh varme, og trevirke gir typisk enda mer rundt 400 gram pr. kwh varme. Hva er da mest miljøvennlig et massivtrehus oppvarmet med en pelletskamin, eller et massivtrehus oppvarmet med en gassovn? Og vil regnestykket falle bedre ut dersom pelletskaminen brenner pellets som er fremstilt av et gammelt tømmerhus som har stått og lagret karbon i hundre år enn om pelletsen er produsert av jomfruelig trevirke som kommer rett fra skogen? Hvis lagring likevel var en klimasak, hva er potensialet? Bruken av fossile brensler på dagens nivå gir karbon-utslipp til atmosfæren på rundt seks milliarder tonn pr. år. Dette tilsvarer årlige CO2-utslipp på 22 milliarder tonn. Hvis man tenkte seg et 100-års massivtrelager som skulle motvirke effekten av karbonutslippene fra fossile brensler over en hundreårsperiode måtte dermed lageret inneholde 600 milliarder tonn karbon. Trevirke har typisk en tetthet på 0,5 og et karboninnhold på 50 %, så lageret ville måtte bestå av 2 400 milliarder kubikkmeter trevirke, eller 400 kubikkmeter pr. person på kloden. Antas en gjennomsnittshusholdning på tre personer og at lagringen foregår i 10 cm tykke massive trepaneler, vil hver enkelt husstand på jorden måtte ta vare på 12 000 kvadratmeter slike paneler. Et massivtrehus med boareal på 100 kvadratmeter vil typisk kunne ha 500 kvadratmeter slike paneler i innvendige og utvendige vegger, gulv og tak. Hver husstand i verden ville med andre ord måtte ta vare på 24 slike massivtre hus i hundre år. Det er åpenbart lite realistisk. Derimot kan man tenke seg at det optimistisk sett kunne være realistisk at 25 % av verdens husstander bodde i slike massivtrehus. I så fall ville det gi opphav til et lager på seks milliarder tonn karbon, tilsvarende verdens CO2-utslipp på dagens nivå i ett år. Står disse massivtrehusene i hundre år og deretter sluttbehandles uten CO2-utslipp, vil dermed karbonlageret de utgjør tilsvare 1 % av verdens fossile karbonutslipp i husenes levetid. Det realistiske potensialet for lagring av karbon i massivtrehus som et avgjørende klimatiltak er med andre ord svært beskjedent.

Figur 7 viser et regnestykke der lagringseffekten av å tidoble bruken av tre i en typisk boligblokk sammenlignes med den alternative CO2-besparelsen som kan oppnås ved å slutte å bruke bilden til kjøring til og fra jobb. Trebransjen opplyser at dagens bruk av tre i boligblokker er svært beskjeden, kun 15 kg pr. m2. Det vurderes som realistisk å kunne øke denne bruken med en faktor på ti, opp til 150 kg pr. m2. Regnestykket viser at lagringseffekten her er sammenlignbar med de CO2 besparelsene som kan oppnås ved å bruke sykkel istedenfor bil til jobb en dag pr. uke. Forutsetningen også her er naturligvis at trevirket etter endt levetid sluttbehandles på en måte som ikke gir CO2-utslipp. % av norske utslipp Årlige utslipp Norge, kg 55 000 000 000 Pr. person, kg / år 12 222 100 % 1) CO2-lagereffekt av å øke tre-innhold fra 15 kg pr. m2 til 150 m2 (dvs. fra dagens standard for boligblokk til dagens standard for småhus) Boareal pr. person i blokk 40 Økt tre-bruk pr. m2, kg 135 Økt trebruk pr. person, kg 5 400 Levetid, år 60 Økt trebruk pr. personår, kg 90 Energiinnhold tre, kwh / kg 5 Energiinnhold pr personår lagret tre, kwh 405 Karbon-innhold., tre 50 % Årlig unngått CO2utslipp ved økt lagring, kg 165 1,4 % 2) Sammenligning med å kjøre bil til jobben: Avstand hjem / jobb, km 10 Antall jobbreiser pr. år: 200 Antall km. Årlig 4 000 Bensinforbruk pr. km (kald bil), liter 0,10 Energiinnhold i bensin, kwh pr. liter 10 Energiforbruk årlig, kwh 4 000 CO2-utslipp pr. kwh bensin 0,22 Årlig CO2utslipp ved jobbkjøring med bil, kg 880 7,2 % Figur 7: Klimaeffekt av tidoblet tre-bruk sammenlignet med bilkjøring til jobb Nå skal det riktignok bemerkes at i tillegg til lagringseffekten, som er beskjeden også i dette tilfelle, så er der andre effekter som gjør at det kan være klimamessig svært fornuftig å øke bruken av trematerialer: Alternativet til tre ville gjerne vært betong, stål eller andre materialer som gir store CO2-utslipp i sine produksjonsprosesser. Hvis disse CO2-utslippene kan elimineres ved at tre som et fornybart og klimanøytralt materiale tas i bruk i større grad til erstatning for mer energikrevende materialer, så kan det i seg selv ha en stor og positiv miljøeffekt. Men lagrings-argumentet, det har lite relevans for denne saken.

Økonomiske betraktninger: Trevirke er ikke gratis. Lagring av karbon i trevirke har derfor en kostnad, som kan sammenlignes med kostnaden for alternative klimatiltak. Trevirke fra skogen koster i dag mer enn 300 kr. pr. fastkubikkmeter. Det tilsvarer en kostnad på 1 200 kr. pr. tonn karbon, eller 330 kr. pr. tonn CO2. Sammenlignes dette med dagens kostnader for CO2-kvoter i det europeiske kvotemarkedet, ligger disse nå på et nivå på rundt 180 kr., så sammenlignet med kvotekjøp er lagring av karbon i trevirke kostbart. Sammenlignes det med kostnadene for CO2-rensing fra gasskraftverk, er disse nå anslått å komme ned mot 200 kr. pr. tonn i løpet av få år, så også i denne sammenhengen fremstår lagring i trevirke som et kostbart klimatiltak. Sammenlignes det med typiske CDM-prosjekter (f. eks. skogplanting i utviklingsland) der kostnadene gjerne ligger under 50 kr. pr. tonn CO2, så kommer lagring i trevirke heller ikke særlig gunstig ut. Konklusjoner: Tre er et karbonholdig termodynamisk ustabilt materiale som naturlig blir til CO2 over tid. Den tiden trevirke kan lagres uten at det går over til CO2 er beskjeden i forhold til den lagringstiden som er nødvendig for å gi en langsiktig positiv miljøeffekt. Lagring lansert som et klimatiltak er derfor en smart løsning på CO2-problemet som i realiteten fører til at problemet eksporteres, ikke fra eget sted til andre land, men fra egen tid og til kommende generasjoner. Lagrene som måtte bygges opp for å kompensere for dagens utslipp av CO2 fra fossile kilder ville bli formidable, og er ut fra rene volumbetraktninger helt urealistiske løsninger på CO2- problemet selv om man stikk i strid med alle motargumenter skulle mene at lagring gir en reell klimaeffekt. Som klimatiltak vil karbonlagring i tre være kostbart sammenlignet med alternativene. Dersom lagring aksepteres som beste løsning på håndteringen av trevirke, blir det logisk sett umulig å forsvare at biobrensel er klimanøytralt, og det synes mer miljøvennlig å bruke naturgass, olje og kull enn biomasse til energiformål. Økt bruk av tre som bygningsmateriale kan gi store positive klimaeffekter der det erstatter materialer som betong og stål, men dette har ingenting med lagringseffekten å gjøre.