En uke i København. En fortelling av Olav Bjorå

En uke i København En fortelling av Olav Bjorå

Forord En ettermiddag i september 2013, satt jeg i bilen på vei hjem fra jobb, og hørte på radioen. Det ble presentert en ny roman, og jeg tenkte at jeg kanskje skulle forsøke å skrive en roman selv. Et par dager senere var jeg i gang, og et par måneder senere hadde jeg ferdigstilt et første utkast til manus. Om det var en god idé, er opp til deg som leser å avgjøre. Alle personer i denne historien er oppdiktet. Noen av stedene som presenteres er også oppdiktet, mens andre kan oppsøkes og besøkes den dag i dag. Takk til familie og venner, som har bidratt med innspill og kommentarer. Det har gjort sluttproduktet bedre enn det ellers ville ha vært. Størst takk til min kone Linn, for produktive samtaler som har bidratt til å forme historien som nå ligger foran deg, og for at jeg har kunnet bruke hennes rike kunnskaper om whisky, psykologi og København. God lesning!

Livet er ikke et problem, Der skal løses, Men en virkelighet, Der skal opleves Søren Kierkegård

1 Øyet ble vått. Det ble noen ganger det. Oftere de siste årene, enn tidligere i livet. Jeg er glad i deg, pappa. Mer skulle ikke til, før tårene presset på. Charlotte var den av de tre som rørte ham mest litt for ofte. Han likte det, men likevel ikke. Han snudde seg og så ut av vinduet, slik at de andre på bussen ikke skulle kunne legge merke til tåren som nå trillet forsiktig nedover hans høyre kinn. Han ville ikke være en sippete gubbe, men måtte innse at han i økende grad var blitt nettopp det. Han mannet seg opp, og leste tekstmeldingen igjen. Beklager at ikke vi sees mer denne sommeren, men det var koselig å besøke deg i helgen. Vi snakkes når du er hjemme igjen. God tur! Kos deg skikkelig! Jeg er glad i deg, pappa. Klem, Charlotte. Å lese den igjen, var visst ingen god idé. Han strammet munnen og bet seg hardt i leppene. Forsøkte å heller tenke på uken som lå foran ham. Men barna, selv om de nå var voksne, klorte seg fast i bevisstheten hans. Sånn var det alltid når han nettopp hadde hatt kontakt med dem. De hadde vært hos ham i helgen, alle tre. Charlotte, Katrine og Petter. Uten partnere denne gangen. Han visste ikke hvorfor. Om de hadde konflikter med sine respektive, om det var fordi det ble for trangt i leiligheten hans. Kanskje de rett og slett ønsket å bare være sammen, de tre. Kanskje han ikke var populær hos partnerne. Han brydde seg ikke.

Han ville bare vite at hans egne hadde det godt, og det så ut til at de hadde det. Så slapp han i alle fall den bekymringen. Nå er jeg på tur, tenkte han. Nå får det være nok far og barn. De tenker neppe på meg nå, så hvorfor skal jeg plage meg selv med å tenke på deres ve og vel. De er voksne mennesker, og jeg har vel nok med å se til at jeg selv har en noenlunde akseptabel tilværelse, tenkte han, og studerte passasjerene i bilene der nede i kjørebanen ved siden av bussen. Han lurte på om også de, som satt der nede, bekymret seg like mye som han selv. Det så ikke sånn ut. En kvinne på hans egen alder, i en liten Toyota, snakket ivrig i mobiltelefonen, lo, og forsvant. En ung gutt dukket opp i en nyere BMW, med en flott jente ved siden av seg. Sannsynligvis kjæresten. De diskuterte ivrig, gestikulerte, og forsvant. Alle så mye mindre bekymret ut enn han selv følte seg. Han var klar over at det neppe var tilfelle, men følelsen av å være alene om ensomheten, lå i ensomhetens natur. Han aksepterte at det var sånn det var. Bussen var snart fremme, og første etappe var straks unnagjort. I åtte år hadde han bodd alene, åtte år. De fire siste, helt alene. Petter var sistemann ut av redet om han nå kunne kalle det et rede. Skulle han være ærlig, var det neppe mye til et hjem. Snarere en ungkarsleilighet, med gjesterom til barna. Petter var heldigvis ikke så nøye på det. Det var verre med søstrene, men de hadde allerede forlatt hjemmet da han ble separert fra Eva. Åtte år hadde han holdt fortet alene, og det hadde ikke alltid vært lett. Åtte somre hadde han tilbrakt i Arendal, siden barna ikke ville reise noe sted når de var hjemme. De ville henge med venner, sa de. Kun et par dager hver sommer hadde han klart å organisere en greie de kunne gjøre sammen, de fire. En tur til øya Merdø, sommerparadiset en liten ferjetur fra sentrum, eller en konsert på Hovefestivalen. Musikk han ikke selv satte pris på, men som ungene var enige om at var bra.

Nå, da han var blitt 51 år gammel, og inne i sin niende sommer som fraskilt, var ikke ungene hjemme i byen lenger. Denne sommeren hadde han bestemt seg for at han skulle gjøre noe bare for seg selv, i alle fall i en av de tre ferieukene han hadde. Han likte det ikke, men han hadde omsider klart å tvinge seg til å planlegge en ukes utflukt. I den grad man kan kalle det planlegging. Han hadde bestilt et billig hotellrom, og rimelig reise. Han kunne nok tatt seg råd til å fly, men klarte aldri å slappe av i luften. Sjelen reiser til fots, pleide han å si, mest for å overbevise seg selv og omverdenen om at han ikke var redd for å fly, han bare likte å reise langsomt. Sannheten var at han ofte fikk panikkangst i disse små metallrørene, uten mulighet for å ta en pause, eller gå av når det måtte passe ham. Men han likte ikke å innrømme det. Og selv om han tjente godt, var det ikke mye å rutte med når det kom til stykket, noe som i seg selv var et sterkt argument for å holde kostnadene nede. Han hadde etter hvert innsett at han nok ikke burde vært så medgjørlig i forhold til delingen av jordisk gods, da de ble separert, men det var lenge siden nå. Sånn var det. Selve samlivsbruddet hadde vært tungt nok som det var, om ikke han skulle krangle om jordisk gods i tillegg. Det var ikke selve bruddet med Eva som var vanskelig, men følelsen av å ikke strekke til. Det å se det han opplevde som livets største prosjekt, kjernefamilien, falle til bakken som en verdifull vase, og gå i tusen knas. Bitene kunne muligens limes sammen, men vasen ville aldri igjen bli den samme vakre. Det var sånn han følte det. Etter bruddet hadde han fokusert på det i livet som fungerte; jobben. Han hadde mer tid etter bruddet, og tilbrakte den ekstra tiden han hadde fått, nettopp der, på jobb. Resten av livet var heller stusselig, og etter to år møtte han den berømte veggen. Han klarte rett og slett ikke mer, og var sykemeldt i seks måneder. Sakte men sikkert kom han tilbake i arbeid, denne gang med ny kunnskap om egne grenser. Det hadde vært en tung tid, og selv om privatlivet ikke

hadde endret seg mye, følte han seg relativt trygg på at han ikke ville gå på en ny smell. Han hadde ikke vært i utlandet siden han var på sydentur med sin daværende kone Eva, bortsett fra en blåtur med jobben, for tre år siden. Da hadde han havnet i Stockholm, og hatt en av sine få og flyktige romanser. Den gangen med en kollega. De hadde vandret i Gamla Stan, holdt hverandre i hånden, og han hadde kjent et sjeldent strøk av lykke. Da de var tilbake i kontorlandskapet til regnskapsfirmaet han var revisor i, hadde han etter hvert forstått at det var Gamla Stan, og ikke den blonde kollegaen, han var betatt av. Oslo Bussterminal. Hallgeir Gundersen reiser seg fra setet, og stiller seg i køen av passasjerer som vil ut av bussen så fort som mulig. Den litt korpulente trebarnsfaren og revisoren ser speilbildet av seg selv i et av speilene over sjåføren. Han ser ikke særlig velstelt ut. Posene under øynene har ikke blitt mindre, og issen er enda mer synlig enn han trodde den var. Snart er det vel kanskje på tide å fjerne det lille som er igjen av det allerede grå håret, tenker han. Manglende hårvekst på hodet har han kompensert ved å la skjegget gro, men han innser nå at han nok burde ha brukt noe mer tid på å trimme det, så det ikke fremstår som et grått kratt. Forfengelig kan ingen beskylde ham for å være. Han er dog opptatt av å holde seg litt i form, og er ukentlig med på bedriftsfotball, men det ser man nok ikke så godt på ham. Hallgeir Gundersen flytter sine 98 kg, fordelt på 185 cm aldrende mann, ut av kjøretøyet, og finner den lille kofferten sin blant all bagasjen som ligger stablet bak sideluken på bussen.

2 Han kom til seg selv i en by, han skjønte ikke helt hvilken. Han satt på huk i en trang og mørk bakgate. Duskregnet gjorde alt vått og glissent. De var etter ham. Han skjønte det nå. Musestille satt han der, og ventet. Han visste at han egentlig ikke hadde gjort noe galt, men politiet så det nok ikke på den måten. Hei du!, hørte han en myndig svensk stemme rope. Han var altså i Sverige. Det var merkelig, for sist de var etter ham, var han i Finland. De hadde altså koordinert jakten på ham. Hvordan han var kommet tilbake til Sverige, gamle gode Sverige, visste han ikke, men han antok at det var motstandsbevegelsen som hadde smuglet ham ut av Finland. Hei du!, hørte han igjen. Det var en politimann. Han var oppdaget. Det var bare en ting å gjøre. Han løp. Han løp ut på en åpen plass. Det var flere politimenn som jaget ham nå. Politimannen som nettopp hadde ropt til ham, skrek og kommanderte de andre uniformerte. Sven forstod at de forsøkte å omringe ham. Fra implantatet han hadde ved øret, hørte han motstandsbevegelsens leder fortelle ham i hvilken retning han skulle løpe. Han løp. Politiet hadde tydeligvis hjernevasket alle de sivile til å tro at han var en farlig mann, for alle var etter ham nå. Han løp inn i et smug, men det var en blindgate. Han satte seg ned, og holdt armene beskyttende foran seg mens han skrek: Forsvinn! Jeg er Guds utvalgte! Menneskeheten er fortapt uten meg! For det var sånn det var. Han var Guds utvalgte. Politimennene delte seg i to, på langs, og grodde straks ut en ny henholdsvis høyre og venstre side. De ble flere, flere, flere. I det fjerne hørte han en mild stemme, en kvinne: Din søster er kommet for å hilse på deg. Men han kunne ikke stoppe nå. Da ville han, og hele menneskeheten, være fortapt. Fra beltet sitt fant han frem to ishakker, og brukte disse til å klatre raskt oppover veggen innerst i

smuget. Politimennene bykset frem mot muren, og grep etter føttene hans. Det var da hun så ham der, i pasientværelset, der han lå og skrek og skrapte på veggen, at hun skjønte hvor syk han var. Hun hadde sett at broren var i ferd med å trekke seg inn i seg selv, men i så dårlig forfatning hadde hun aldri sett ham. Blikket hans var tomt, og hun fikk en fornemmelse av at han så inn, ikke ut. Sven er nok ikke helt tilgjengelig i dag, sa sykepleieren. Lisa Persson brast i gråt. Dette klarte hun ikke. Hun ville ut, så fort som mulig. Hun var kvalm og svimmel. En annen sykepleier stoppet henne, for å forsikre seg om at hun var ok. Det var hun selvfølgelig ikke, men hun beroliget mannen så godt hun kunne, og gikk ut. Hun hadde lyst til å løpe, men skjønte at det nok var best å ikke virke for affektert. Da hun kom ut, kastet hun opp. Det var ti år siden nå. Sven hadde vært 22. Hun selv 25. Ti år, og tilstanden var omtrent den samme. Hjernen hans levde sitt eget liv. Året etter flyttet hun fra Malmø til København, for å studere. Hun besøkte broren et par ganger i året, i hans kommunale psykiatribolig hjemme i Malmø. Sammen med Rasmus hadde hun kjøpt leilighet på Fredriksberg. Rasmus var hennes reddende engel. Hennes trygge havn. Fremgangsrik eiendomsmegler, god økonomi, omsorgsfull og snill. Alt hun savnet i livet. Hun fikk studere, og han sto for inntekten. De levde ikke i overflod, men hadde det romslig og godt. Det varte i tre år. Lisa Persson hadde gått tilbake til en mindre lukrativ tilværelse. Hun jobbet på en pub i Vesterbro, forsøkte å studere litt innimellom, men kom liksom aldri helt i mål. Hun strevde med å bli ferdig med sitt skriftlige speciale. Det var helt nødvendig for å få fullført kandidatutdannelsen i fransk. Det gikk ikke så bra. I vår hadde hun strøket på eksamen. Sånn var det. Hun hadde i det hele tatt ikke store forhåpninger om å noen gang fullføre. Skulle hun klare husleie og