Anne Karin Elstad ODEL

Anne Karin Elstad ODEL

2003, 2010 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Book Partner Media, København 2010 ISBN 978-82-03-19676-8 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

TORI TIL LANDE

I DET ER EN AV DISSE LANGE SØNDAGSETTERMIDDAGENE. Tori har vært med faren til kirken mens moren var hjemme og laget i stand middagen. Nå tar foreldrene middagsluren, lekekameratene på nabogårdene er på helgevisitter, eller de har selv besøk av slektninger. Ingen å leke med, ingen å prate med, hun kjeder seg. Hun setter seg på stabburstrappen, dingler med bena, og piller på skrubbsårene hun fikk da hun veltet med sykkelen forrige dagen. Hun elsker å rase ned gårdsveien i full fart, og da hender det at det går galt. Ennå er det forbudt for henne å kjøre på den store veien. Det vil hun først få lov til når hun begynner i storskolen. Hun er bare åtte og skal begynne andre året på skolen til høsten. Nå har hun skoleferie, for første gang. Det var litt spennende å få ferie, hun er den eneste her i huset som har det, sier faren til henne. Men allerede nå gleder hun seg til at skolen skal starte igjen. Hun er forresten den eneste av de jentene hun kjenner som har sin egen sykkel. Det er ikke mange av de store engang som har sin egen, de låner foreldrenes. Hun blir ertet for sykkelen. Hun er en bortskjemt drittunge, sier de til henne. Hun får alt hun peker på bare fordi hun er enebarn. Men det er ikke sant at hun er bortskjemt, hun får ikke mer enn andre, for det har hun hørt at foreldrene og besteforeldrene har sagt så ofte. Vi må sørge for at du ikke blir bortskjemt, sier de. Men dette med sykkelen, det er visst noe ekstra, selv om faren hadde fått kjøpt den brukt av en familie fra byen som pleier å komme syklende for å kjøpe litt smør, eller egg eller kjøtt. Sykkelen hennes er i bytte for disse matvarene. Det er visst forbudt det også, og det er krigens skyld. Hun husker snart ikke annet enn at krigen er her, men så var hun da heller ikke mer enn fire år da den begynte. Alt som er ugreit er krigens skyld, og det er bare krisevarer å få kjøpt, sier moren. Da hun var liten, trodde hun krise var noe alle ting ble laget av. De voksne lo av henne da hun sa det, men egentlig var det vel

ikke så rart når de voksne sa krise om alle ting, krisekaffe, krisetobakk, krisesukker, krisetøy. Hun hadde skrevet sykkel aller øverst på ønskelisten til bursdagen sin denne våren. Moren smilte da hun så det. Du drømmer, du, Tori, sa hun. Og Tori visste det var en drøm, at sykler var umulig å få tak i, i alle fall pikesykler. Men hun bestemte seg for å skrive sykkel øverst på ønskelisten sin hver bursdag, så kanskje hun fikk det en dag. Kanskje når krigen sluttet? For hun har hørt de voksne snakke mye om det den siste tiden, at nå må det snart være slutt. Hun hadde våknet grytidlig på bursdagen sin, og det første hun så var sykkelen som sto lenet inn mot veggen. Skinnende sortlakkert med røde render på skjermene og på rammen. Det var bagasjebrett på den og nett over bakhjulene i blått med røde og hvite striper. Nettet hadde moren heklet. Sykkelen var ikke ny, men faren hadde satt den så fint i stand, lakkert den slik at den så nesten ut som ny. De fortalte henne hvordan de hadde fått tak i sykkelen, at den var byttet mot smør og egg og kjøtt, men det behøvde hun ikke å fortelle til de andre barna hun lekte med. Hun skulle bare si at de hadde vært så heldige å få kjøpt den brukt. Du skjønner det, Tori? sa faren. Det vil sette vennene mine i knipe, forstår du det? Sette oss i knipe også. Det skjønte hun. Hun har ofte hørt foreldrene snakke om folk som selger matvarer på svartebørs. Hun vet ikke helt hva det er, bare at det er dumt og ulovlig. Faren hennes vil aldri selge på svartebørs, sier han, men han hjelper noen av vennene og slektningene i byen. Det har hun hørt foreldrene snakke om. De kan snakke om slike ting og glemme at hun er til stede. Når de oppdager at hun lytter, blir de alvorlige og sier at slike ting de snakker om ikke må komme utenfor husets fire vegger. Å komme utenfor husets fire vegger, det er alvorlig det. Dette med sykkelen er en slik ting. Hun har aldri i sitt liv fått noe så fint, og hun viste sykkelen stolt frem til jentene som kom i bursdagsselskapet hennes. Alle jentene fra nabogårdene var der, jentene hun leker med til vanlig. Ingen av guttene

var der, selv om de ofte leker med jentene. Men det er slik det er, jentene inviterer jenter, guttene inviterer gutter. Det var åtte jenter som var budne til selskapet hennes. De var i forskjellig alder, den yngste var seks, den eldste var tretten, og også i dagliglaget leker de sammen alle, det er når de er på skolen at det er viktig hvor gammel du er. Nå sto de målløse og beundret den fine sykkelen. De ble servert ved stuebordet inne, der de til og med fikk bløtkake med ordentlig krem som moren sier er så dyrebart, kremfløte blir til rømme som igjen blir til smør, som de bare får en smak av på brødet til søndagsfrokosten. Etterpå ville alle prøve sykkelen, unntatt den yngste naturligvis, hun kan ikke sykle. De sloss nesten om å få prøve, løp etter hverandre mens de huiet og skrek, og så endte det med at den eldste, Hanne fra nabogården, presterte å velte med sykkelen, ja, hun falt ikke selv, men sykkelen skrenset og hun slapp den i grusen. Å unnskyld Tori, jeg mente det ikke altså, sa hun, men Tori så at hun flirte. Tori var redd sykkelen hadde fått skrammer. Det hadde den ikke, og hun var glad da faren kom og tok sykkelen og satte den inntil veggen. Nå tror jeg det er nok, nå får dere finne på noe annet å leke med, sa han, og var snill i stemmen. Ingen tør motsi faren hennes når han ser på dem. Men Hanne geipte til henne og mumlet noe om bortskjemt drittunge. Tori greide å la være å svare. Det har hun lært seg. Det lønner seg ikke å svare når Hanne er slem, alt blir bare verre da. Ingen av de andre tør det heller. Men Tori får ikke lenger lov å ta sykkelen med når hun går til Hanne og søsknene hennes for å leke. Nå står forresten sykkelen ved låveveggen og er punktert på forhjulet. Hun kjørte over en spiss sten i veikanten, det var derfor hun veltet og fikk disse vonde skrubbsårene på knærne. Moren sier at Tori er uvøren, at hun oppfører seg som en guttunge, hun må huske at hun er jente. Tori skulle nesten ønske at hun var gutt. De får ikke kjeft hver gang de kjører for fort på sykkel, eller klatrer høyt i trær, eller gjør andre gutteting, slik hun får. Hun liker nesten bedre å leke med guttene enn med jentene. Det hender hun får stå

i mål når de sparker fotball. Da slenger hun seg etter ballen og blir glad når hun får ros av dem. Men moren akker seg og sier at klærne hennes ser ut som en gårdsarbeiders etter leken ute. Tori synes mange av jentetingene er kjedelige og dumme. De skal leke mor og barn, eller de er friserdamer, eller de leker butikk. Da snakker de jålete. Hva kan jeg hjelpe Dem med i dag da, fru Hansen? Tori geiper ved tanken. Hun ser mismodig nedover seg selv. Den fine søndagskjolen, lyseblå med hvite prikker som moren har sydd om etter en av sine egne og som var nystrøket i dag morges, nå er den krøllete allerede. Midt på skjørtet er en diger flekk etter sausen fra middagen. Hun har prøvd å gni den vekk med et håndkle, men den ble bare større av det. De hvite tøysandalene som moren har hvittet med sinkhvitt til helgen, har fått flekker av jord og grønske. Hersens krisesko, sier hun høyt og sukker. Den største skorpen på skrubbsåret hun piller på, løsner. Det blør litt og hun tørker blodet bort med fingeren og slikker den etterpå. Det smaker søtt og salt. Tori tenker på så mye rart når hun er alene, slik som nå. Tankene flakser hit og dit i hodet hennes. Hun tenker på ting som har skjedd, på mennesker hun kjenner, av og til blir hun nesten svimmel av alle tankene som er i hodet hennes. Det hender at hun prøver å tenke på ingen ting, men det går ikke, tankene er der, likevel. Så tenker hun på det, hvor alle tankene kommer fra, og da blir hun i alle fall svimmel. Da hender det at hun ønsker hun hadde en søster eller en bror, helst en bror, men i alle fall noen hun kunne snakke med i stedet for å tenke hele tiden. Nå kommer kattungen og hopper opp i fanget hennes. Den er søt, står med stive ben, slår kul på ryggen, halen står bent til værs og den gnir hodet inn mot brystet hennes. Du er rar du, sier hun og kjæler med den. Vet du at du er nesten som et enebarn du også? Den er i alle fall blitt det. Det var fem kattunger, men en dag var det bare denne, og hun vet så vel hva som hendte med de fire. Faren hennes spurte henne en dag hvem av de fem hun syntes var den fineste. Hun

valgte denne, og dagen etter var de fire andre borte. De er døde, de ligger sikkert i møkkakjelleren, men det vil hun ikke tenke på. Hun er vant til at dyr blir borte: kalver, kyr som sendes til slakteriet, det er nødvendig, det er slik det må være, sier faren. Men det er litt ekkelt å tenke på at denne kattungen fikk leve, mens de andre måtte dø. Den krøller seg sammen i fanget hennes, maler, krafser på kjolen hennes til hun blir redd den skal klore tråder ut av det fine kjolestoffet. Forsiktig slipper hun den ned på bakken og jumper selv etter. Hun går bak låven hvor veslekalven står tjoret. Kattungen hopper lekent rundt bena hennes, kalven rauter glad da den får øye på henne, et spinkelt lite mø. Det er en kvigekalv, den er rødbrun, hvit under buken med en hvit stjerne i pannen. Stjerna, heter den, det er hun som har gitt den navnet. Hun så at den ble født, og det var første gang hun så alt. Før hadde faren sendt henne ut av fjøset når kalven kom, men denne gang sa han at hun var stor nok til å se på. Det var ganske nifst. Kua som stønnet og rautet, forbena og hodet til kalven som stakk ut, faren som tok tak i forbena og trakk den ut. Hun var stolt etterpå fordi hun torde å se det hele, men det hjalp at mor holdt om henne. Far tørket det meste av slimet av kalven med en høydott før han løftet den opp i båsen til kua så den fikk slikke den ren. Det var litt ekkelt å se på, men det er også nødvendig, sa faren, bra for både kua og kalven. Det er en kvigekalv, sa han fornøyd, og det var da hun sa at den skulle kalles Stjerna. Etterpå bar faren kalven over i en binge. De første dagene rautet kua sårt fordi den ville ha kalven sin hos seg. Nå er den ute på beite med de andre kyrne og rauter ikke etter kalven sin mer. Tori kneler i gresset foran kalven, klapper den, lar den få suge hånden hennes. Den vifter glad med halen, suger med harde støt til hun nesten faller i bakken og må le høyt. Det skummer hvitt i munnvikene dens, hvite tråder henger fra munnen og hun sliter hånden løs, tørker den av i gresset. Kalven rauter ynkelig og vil ha mer kos. Nei, nå er det nok, sier hun strengt. Dessuten skal du være glad du fordi du er jentekalv, for da får du leve. Kalven rauter etter henne helt til hun forsvinner bak låvehjørnet. Hånden hennes er ennå klissete etter spyttet fra kalven, fingrene hennes

limer seg sammen, og hun går stille inn i kjøkkenet for å vaske hendene under springen. Da står far i døren. Han strekker seg, gjesper, hufser bukseselene på plass, smiler til henne. Han ser varm ut i ansiktet, det mørke håret stritter til værs, han drar fingrene gjennom håret og ser glad ut. Er du ikke ute og leker? spør han så blidt. Alle er borte, eller så har de besøk. Kjeder du deg nå, da? Ja, det er kjedelig. Kan du ikke reparere sykkelen min, far? Ikke i dag, det er søndag, vet du, men kanskje i morgen. Ja, hun vet vel det, at det er søndag. Det eneste du har lov til å gjøre på søndag er nødvendige ting, slik som å lage mat, vaske opp, melke og stelle i fjøset. Alt annet er forbudt. Det er derfor søndagene er så kjedelige. Dessuten må du ha søndagsklær på, være forsiktig så du ikke ødelegger dem. Jeg synes søndagen er en dum dag, jeg, nesten bestandig. Det vil du ikke si når du blir større. Gud ga oss mennesker søndagen fordi vi kan hvile ut etter en stri uke, dessuten skal vi ha ro til å tenke gode tanker. Hviledag, heter det. Du har vel lært budene på skolen, Tori? Har du lært det tredje bud? Ja da. Kom i hu at du skal holde hviledagen hellig, heter det. Ja, der hører du. Både foreldrene og besteforeldrene sier at de tror på Gud. Mor eller far ber alltid aftenbønn med henne når hun har lagt seg om kvelden, men de ber aldri bordbønn eller går i bedehuset. De liker å gå i kirken når de har tid til det. Det viktigste er å tro, sier far. På skolen synger de alltid bordverset før de spiser og de synger takk-for-maten-verset når de er ferdige. På julekvelden synger de forresten bordverset her i huset også. Det fortalte hun på skolen da læreren spurte klassen om bordverset ble sunget hjemme hos dem. Han smilte så ekkelt og rart da hun sa det, og sa at selv om foreldrene ikke ba bordbønnen, så kunne barna gjøre det, så lærte de voksne av barna sine. Da hun fortalte det hjemme, lo foreldrene