SØRUM KOMMUNE, POSTBOKS 113, 1921 SØRUMSAND TLF 63 82 53 00. Sak 16/08

SØRUM KOMMUNE, POSTBOKS 113, 1921 SØRUMSAND TLF 63 82 53 00 Sak 16/08 Sakstittel: HØRING - FORSLAG TIL ENDRINGER I FOLKETRYGDLOVEN - ETABLERING AV EN ORDNING FOR REFUSJON AV PASIENTERS UTGIFTER TIL HELSEHJELP Arkivsaknr: 08/2648 Saksbehandler: HEL/LED/KEH Kirsti Egeberg Hannaseth K-kode: X02 &13 Saksnummer Utvalg Møtedato 16/08 Sosial- og omsorgsutvalget 09.10.2008 Administrasjonens innstilling: Brev til Helse- og omsorgsdepartementet går som Sørum kommunes høringsuttalelse. Tidligere behandlinger: Side 1 av 8

Saksutredning med administrasjonens innstilling: Saksfremlegg Arkivsak: 08/2648 Sakstittel: HØRING - FORSLAG TIL ENDRINGER I FOLKETRYGDLOVEN - ETABLERING AV EN ORDNING FOR REFUSJON AV PASIENTERS UTGIFTER TIL HELSEHJELP K-kode: X02 &13 Saksbehandler: Kirsti Egeberg Hannaseth Innstilling: Brev til Helse- og omsorgsdepartementet går som Sørum kommunes høringsuttalelse. Endringer i folketrygdloven tilpasset prinsippet i EF-traktaten om fri bevegelighet for tjenester. Vedlegg: 1. Brev til Helse- og omsorgsdepartementet - høringsuttalelse Andre dokumenter, som ikke er vedlagt: Høringsdokument av 16.06.08. Saksutredning: Bakgrunn for saken: EF-domstolen har slått fast at prinisppet i EF-traktaten om fri bevegelighet for tjenester gjelder for helsetjenester, og også medfører rettigheter for pasienter som tjenestemottakere. Prinsippet om fri bevegelighet for tjenester er også nedfelt i EØS-avtalen. På denne bakgrunnen har EFTA Surveillance Authority (ESA) tatt opp med Norge at det må opprettes en refusjonsordning for utgifter til ikkesykehusbehandling. Temaet for høringen er derfor ikke om det skal innføres en slik ordning, men hovrdan ordningen og regelverket rundt den skal utformes. Departementet foreslår at vilkårene for refusjon m.v. reguleres nærmere i lov, men med hjemmel til å fastsette nærmere regler i forskrift. Høringsuttalelser vil være til nytte ved utarbeidelse av forskriftsutkast som det vil bli ny høring på. Saksopplysninger: Hvilke tjenester som er ikke-sykehusbehandling kan kort oppsummeres til flg. tjenester og varer med stønad etter folketrygdloven kap. 5: Legehjelp; almennlege og legespesialist Tannhelsetjenester med hel eller delvis offentlig finansiering Prøver og undersøkelser ved medisinske laboratorer og radiologiske undersøkelser og behandling Psykologhjelp Behandling hos kiropraktor Fysioterapi Behandling for språk. og taledefekter hos logoped og audiopedagog Behandling hos ortoptist Jordmorhjelp Viktige legemidler og spesielt medisinsk utstyr og forbruksmateriell Ordningen forutsetter at tjenestene ville blitt dekket av det offentlige dersom helsehjelpen var mottatt i Norge. Man skal ikke kunne bruke ordningen for å oppnå offentlig støtte til helsehjelp eller varer som Side 2 av 8

ikke gis med offentlig finansiering i Norge. Dette innebærer også behandling som er forbudt i Norge eller behandling som er begrenset til visse pasientgrupper. Alternativ behandling vil falle utenfor refusjonsordningen selv om behandlingen er gitt av helsepersonell som også kan gi helsehjelp som berettiger til refusjon. Kravet om henvisning i fht spesialistbehandling opprettholdes, og en antar at utenlandsk henvisning bør godtas. Hvem er berettiget til refusjon? Departementet foreslår at retten til dekning av utgifter til ikke-sykehusbehandling mottatt i andre EØSland i utgangspunktet skal gjelde for den samme personkrets som i Norge har rett til behandling på det offentliges regning (helt eller delvis). Ordningen med europeisk helsetrygdkort består, og norske pasienter som får behov for helsehjelp under midlertidig opphold i andre EØS-land bør som hovedregel fortsatt benytte seg av denne ordningen. Pasienten betaler da kun egenandel etter behandlingslandets regler. EF-domstolen har slått fast at pasienten har rett til å få dekket utgiftene på minst det nivå som vedkommende ville fått dekket dersom behandlingen var utført i hjemlandet. Et objektivt kriterium for beregning av de beløp pasienten har krav på å få refundert, vil være den kostnaden tilsvarende helsehjelp ville medført i pasientens hjemland. En klar begrensing vil også ligge i at pasienten aldri skal få mer i refusjon enn det vedkommende faktisk har betalt. Departementet foreslår at pasient som får refusjon av utgifter til helsehjelp i andre EØS-land, som hovedregel selv skal dekke egenandel tilsvarende den egenandelen vedkommende ville betalt ved tilsvarende helsehjelp mottatt i den offenlige helsetjenesten i Norge. Dette bør gjelde selv om de faktiske utgiftene til helsehjelp i utlandet var lavere enn det den aktuelle behandlingen ville belastet det offentlige med om behandling var mottatt i Norge. System for behandling av søknader og utbetaling av refusjon. Det er etter departementets vurdering naturlig og hensiktsmessig å legge oppgaven med å behandle refusjonskravene til én felles instans. Dette vil legge best til rette for at det føres en enhetlig nasjonal praksis, noe som bidrar til å sikre forutberegnelighet og rettssikkerhet for pasienten. Det antas at antallet refusjonskrav innen flere av de områdene forslaget omfatter, vil bli såpass beskjedent at det vil være uhensiktsmessig å bygge opp kompetanse på feltet mange steder. Det vil også for pasienten være enklest å forholde seg til én instans. Hensynet til effektiv ressursutnyttelse tilsier at ordningen bør ivaretas av den instans som behandler andre typer stønad til helsetjenester. Helserefusjonsfeltet ligger i dag hos NAV. Det er imidlertid besluttet at helserefusjonsfeltet skal overføres fra NAV til Helsedirektoratet. Det arbeides for at overføringen kan skje fra 1. januar 2009. Dette vil da ha skjedd før refusjonsordningen for ikke-sykehusbehandling i andre EØS-land kan iverksettes. En ordning med elektronisk frikortløsning vil på sikt også bli lagt til helseforvaltningen. På denne bakgrunnen forslår departementet at oppgaven med å behandle refusjonskravene legges til Helsedirektoratet. Det foreslås også at refusjonsordningen forandres i folketrygdloven kap. 5. I lys av at den alminnelige foreldelsesfrist i Norge er tre år, foreslår departementet derfor at utgifter til helsehjelp som er mottatt de siste tre år før refusjonsordningen trer i kraft, skal kunne refunderes. Forutsetningen vil naturligvis være at de alminnelige vilkår for refusjon er oppfylt, herunder også dokumentasjonskrav. Det foreslås at krav om dekning av utgifter til reise, kost og opphold ved behandling i andre EØS-land, behandles på samme måte som tilsvarende krav i forbindelse med behandling i Norge. Etter dagens regelverk dekkes reiseutgifter kun til det nærmeste sted behandlingen kan gis, eller steder som i denne sammenheng anses som eller likestilles med nærmeste sted. Pasienter som velger å reise utover dette får kun dekning av reiseutgifter som om vedkommende hadde reist til nærmeste sted. Forslaget til refusjonsordning bygger på den situasjon at pasienten mottar helsehjelp i annet EØS-land, dekker utgiftene fullt ut selv og krever refusjon i Norge etterpå. Dette vil for en del pasienter kunne gjøre det mindre fordelaktig å benytte ordningen, men pasienten vil ha full mulighet til å få helsehjelp på Side 3 av 8

vanlig måte i Norge. Refusjonsordningen vil således ikke være av vesentlig betydning for pasienters tilgang til helsehjelp. Denne helsehjelpen berører ikke behandling i utlandet på grunn av fristbrudd eller manglende kompetanse i Norge. Det gjelder heller ikke ordningen med helsehjelp under utenlandsopphold hvor utgifter blir dekket i hht europeisk helsekort. Finansiering. Helsehjelp som vil kunne omfattes av refusjonsordningen, finansieres etter ulike, og dels komplekse, modeller i Norge. Departementet redegjør for 4 ulike modeller og ber om høringsintansens synspunkter på de ulike modellene. Modell 1: Finansieringsansvaret følger sørge for -ansvaret. Denne modellen utgjør det ene ytterpunktet, da finansieringsansvaret for de ulike tjenestetyper i sin helhet legges til det forvaltningsnivået som har sørge for -ansvar for vedkommende tjenestetyper. Ansvaret blir da delt mellom staten, regionale helseforetak, fylkeskommune og kommune. Modellen innebærer at det ikke vil bli gitt stønad fra folketrygden eller ISF-refusjon. Dette innebærer et større ansvar på kommuner og regionale helseforetak enn om den samme helsehjelpen hadde blitt utført i Norge. Fordeler: Et enkelt system i fht ansvarsplassering og budsjettmessig håndtering. Det antas at utgiftene til tjenester i hht kommunehelsetjenesteloven vil bli små, siden pleie- og omsorgstjenester holdes utenfor ordningen. Ulemper: Det må forestas et etterfølgende oppgjør for å fordele utgiftene på rette instans. Helsehjelpen må kategoriseres, og det vil i noen tilfelle kunne være tvil om behandlingen skal tilordnes kommunehelsetjenesten eller spesialisthelsetjenesten. Modell 2: Finansieringsansvaret legges til staten (folketrygden). Dette alternativet utgjør det andre ytterpunktet. Denne modellen vil legge et mindre finansieringsansvar på de ulike tjenestenivæene enn om den samme behandlingen hadde blitt utført i Norge, og et tilsvarende større finansieringsansvar på staten. Fordeler: Modellen vil være enkel å administrere med én finansieringskilde og uten noe etterfølgende oppgjør. En vil unngå mulige konflikter om utgiftsansvaret mellom kommunene og de regionale helseforetakene. Ulemper: Da den med sørge for -ansvar får redusert sine utgifter eller frigjort kapasitet ved at pasienter mottar behandling i utlandet, vil dette kunne medføre uønskede vridningseffekter i tjenestetilbudet. Tjenestenivåenes insentiv til å imøtekomme pasientenes etterspørsel av behandling innenlands, vil kunne bli noe redusert. En større etterspørsel av behandling utenlands vil kunne gi økte kostnader for staten og svekket kostnadskontroll. Modell 3: Finansieringsansvar tilsvarende finansieringssystemet i Norge. Dette betyr en fordeling mellom staten, kommunene, de regionale helseforetakene og fylkeskommunene på samme måte som i dag. Fordeler: Samme utgiftsfordeling uavhengig av om den aktuelle helsehjelpen ytes innenlands eller utenlands. Ulemper: Det vil innebære at etteroppgjøret blir mer komplisert og arbeidskrevende, og det vil bl. a. være vanskelig å vite i etterkant om tilsvarende behandling i Norge ville funnet sted på en offentlig poliklinikk eller hos en privatpraktiserende spesialist. Modell 4: Utgiftsdeling etter en pragmatisk løsning. Denne modellen bygger på en blanding av modell 1 og 2 og bygger på prinsippet om største finansiør. Modellen deler finansieringsansvaret etter tjenestenivå, men slik at det bare er én finansieringskilde for hvert nivå. Det legges da opp til en fordeling mellom fylkeskommunene, de regionale helseforetakene og staten som vil dekke utgifter til kommunehelsetjenester. Fordeler: Modellen er enkel å administrere og følger etablert ansvarsnivå for regionale helseforetak og fylkeskommunene. Ulemper: Kommunene vil ikke ha utgifter knyttet til at pasienter behandles i utlandet. Tilordningen av en behandling til enten kommunehelsetjenesten eller spesialisthelsetjenesten vil være avgjørende for om det er staten eller det regionale helseforetaket som skal bære de endelige kostnadene. Side 4 av 8

Uttalelse fra andre utvalg: Skal saken før den politiske behandlingen oversendes for uttalelse til: Eldrerådet (ja/nei)? Nei Rådet for funksjonshemmede (ja/nei)? Nei Andre råd/utvalg I tilfelle hvilke(t)? Nei Vurdering: Se vedlagte brev. Utskrift av saken til: Helse- og omsorgsdepartementet Rådmannen Seksjonsleder Else Jørgensen Seksjonsleder Bård Gjestvang Sørumsand, den 08.09.2008 Seksjonsleder: Else Jørgensen Side 5 av 8

Sak 17/08 SØRUM KOMMUNE, POSTBOKS 113, 1921 SØRUMSAND TLF 63 82 53 00 Sak 17/08 Sakstittel: Arkivsaknr: 08/2711 Saksbehandler: K-kode: G00 &13 HØRING - PROGRAM FOR OMSTILLING OG UTVIKLING I HELSE SØR-ØST HOVEDSTADPROSESSEN HEL/LED/KEH Kirsti Egeberg Hannaseth Saksnummer Utvalg Møtedato 13/08 Eldrerådet 07.10.2008 17/08 Sosial- og omsorgsutvalget 09.10.2008 Administrasjonens innstilling: Brev til Helse Sør-Øst går som Sørum kommunes uttalelse. Tidligere behandlinger: Side 6 av 8

Sak 17/08 Saksutredning med administrasjonens innstilling: Saksfremlegg Arkivsak: 08/2711 Sakstittel: HØRING - PROGRAM FOR OMSTILLING OG UTVIKLING I HELSE SØR-ØST HOVEDSTADPROSESSEN K-kode: G00 &13 Saksbehandler: Kirsti Egeberg Hannaseth Innstilling: Brev til Helse Sør-Øst går som Sørum kommunes uttalelse. Program for omstilling og utvikling i Helse Sør-Øst Hovedstadsprosessen er sendt på høring. Vedlegg: 2. Brev til Helse Sør-Øst. Andre dokumenter, som ikke er vedlagt: Omstillingsprogrammet Hovedstadsprosessen, Høringsnotat av 20.06.2008. Saksutredning: Bakgrunn for saken: I forbindelse med sammenslåingen til Helse Sør-Øst ble det lagt forutsetninger om bedre ressursutnyttelse og koordinering i hovedstadsområdet, og at det vil være avgjørende for det nye Helse Sør-Øst sitt framtidige handlingsrom og økonomiske stilling at resultatkrav nås, og at nødvendig omstilling og effektivisering finner sted. Det ble samtidig uttrykt at eier er innforstått med at det vil kunne innebære betydelige omstillinger. På denne bakgrunn har Helse Sør-Øst RHF iverksatt et omstillingsprogram for langsiktig utvikling av helseforetaksgruppen bestående av fem satsingsområder. Hovedstadsprosessen er en av disse. Saksopplysninger: Formålet med utviklings- og omstillingsarbeidet i Helse Sør-Øst er å sikre en bærekraftig utvikling av spesialisthelsetjenesten i regionen. Programmet skal bidra til å møte pasientenes behov, nå og i fremtiden, og sikre kvalitet i tjenestene. Målene for utviklings- og mstillingsarbeidet er at tjenestene skal: Være virkningsfulle (føre til helsegevinst) Være trygge og sikre (unngå utilsiktede hendelser) Involvere brukerne og gi dem innflytelse Være samodnet og preget av kontinuitet Utnytte ressursene på en god måte Være tilgjengelig og rettferdig fordelt For arbeidet med omstillingsarbeidet og videreutviklingen av tjenestetilbudet legges det til grunn at pasientenes behov skal være førende for struktur av og innhold i tjenestene. Ressurser som frigjøres ved omstrukturering og omstilling skal brukes til å utvikle tjenestetilbudet videre med riktig innretning og tilstrekkelig kapasitet i forhold til å løse prioriterte oppgaver og møte behovene skapt av endringer i demografi og medisinsk teknologi i årene framover. Side 7 av 8

Sak 17/08 Hovedstadsprosessen, som i stor grad omhandler hele regionen, søker å gi svar på hvordan en bør utvikle spesialisthelsetjenestens struktur og innhold i et langsiktig perspektiv. Det fremgår her at for å styrke kvaliteten i pasientbehandlingen og møte de fremtidige behov, skal omstillingene bidra til: En forståelig og oversiktlig helsetjeneste for brukere og samarbeidspartnere Nærhet til og kontinuitet i tjenestene for pasienter med vanlige og kroniske lidelser Breddekompetanse tilpasset behovene til pasienter med sammensatte lidelser God samhandling som gir helhetlige og koordinerte pasientforløp/behandlingskjeder Samling av høyspsialiserte tjenester Et styrket tilbud innenfor rus og psykisk helsevern Bedre samlet ressursutnyttelse Tema for høringen. 1. Klar rollefordeling/differensiering mellom sykehus etablering av sykehusområder 2. Forpliktende samhandling med kommunene 3. Lokalsykehus skal ha tilbud til flertallet av pasientene 4. Prinsipper for pasientopplæring og læring- og mestringstilbud 5. Prinsipper for organisering av akuttfunksjoner 6. Prinsipper for organisering av spesialiserte funksjoner 7. Prinsipper for organisering av regionale funksjoner 8. Rikshospitalets rolle 9. Prinsipper for organisering av rehabilitering 10. Prinsipper for rus og psykisk helsevern 11. Overkapasitet må reelt tas ned, både i form av arealer og bemanning 12. Forutsigbare relasjoner til de private aktørene 13. Gevinstrealisering Uttalelse fra andre utvalg: Skal saken før den politiske behandlingen oversendes for uttalelse til: Eldrerådet (ja/nei)? Ja Rådet for funksjonshemmede (ja/nei)? Nei Andre råd/utvalg I tilfelle hvilke(t)? Nei Vurdering: Se vedlagte brev til Helse Sør-Øst Utskrift av saken til: Helse Sør-Øst Rådmannen Seksjonsleder Else Jørgensen Seksjonsleder Bård Gjestvang Sørumsand, den 19.09.2008 Seksjonsleder: Else Jørgensen Side 8 av 8