Miljøverndepartemenæt har ansvaret for arbeidet i samarbeid

Samlet plan for vassdrag (Samlet Plan) skal gietforslag til Cl gruppevis prioritert rekkefølge avvannkraftprosjekter for senere konsesjonsbehandling. Prioritering avprosjektene skal skje etter Cl vurdering avkraftverkøkonomisk lønnsomhet og grad av konflikt med andre brukerinteresser som en eventuell utbygging vil medføre. Samlet Plan skal videre gi etgrunnlag for åtastilling til hvilke vassdrag som ikke bør bygges ut, men disponeres tilandre formål. Samlet Plan vil omfatte vannkraftprosjekter tilsvarende omlag 40TWh midlere årsproduksjon. Samlet Plan blir rullert med relativt jevne mellomrom. Rulleringene blir presentert for Stortinget i egne stortingsmeldinger. Miljøverndepartemenæt har ansvaret for arbeidet i samarbeid Arbeidet på ulike fagområder skjer dels sentralt ogdels på fylkesnivå, der fagfolk fra fylkeskommunen, fylkesmannens miljøvernavdeling og andre etater ertrukket inn. hvert fylke er det opprettet en rådgivende kontaktgruppe for arbeidet med Samlet Plan. Vassdragsforvalteren hos fylkesmannen er koordinator for arbeidet med prosjektene i hvert fylke. Utredningene om vannkraftprosjekter og konskevenser, blir for hven prosjekt stilt sammen i vassdragsrapporter. Foruten utredningene om vannkraftprosjektene, blir følgende brukerinteresser/temaer behandlet naturvern, friluftsliv, vilt, fisk, vannforsyning, vern mot forurensning, kulturminnevern, jord- og skogbruk, reindrift, flom- og erosjonssikring, transport, isforhold ogklima. Dessuten blir regionaløkonomiske virkningerer vurdert. Vassdragsrapportene blir fortløpende sendt tilhøring i berene kommuner, lokale interesseorganisasjoner m.v. Vassdragsrapportene, sammen med høringsuttalelsene, danner grunnlaget for arbeidet med Samlet Plan.

SAMLET PLAN FOR VASSDRAG NORDLAND FYLKE (1990-PROSJEKTER) VASSDRAGSRAPPORT FOR 1512 VEFSNA OG 1552 RøSSAGA 634 VEFSNA 31 Unkervatnet p. 32 Trofors 648 RøSSAGA 01 N. Røssåga 02 ø. Røssåga 31 Mosjøen, \_.._-_..._--... \ t NORGE " ~SVERGi"...-... _--~......._... :., / / / + +, l,, /"... ~_...,,,'- l.:._., ", + + + + + '0 lo )Oill'Jl SBN 82-7243-805-4 T-797

FORORD Siktemålet med Samlet plan for vassdrag er å få en samlet nasjonal forvaltning av vassdragene. Prosjekter med best kraftverksøkonomi og som medfører minst negative følger for andre brukerinteresser skal komme først i konsesjonsbehandlingskøen. Denne vassdragsrapporten er utarbeidet av Fylkesmannen i Nordland - miljøvernavdelingen som en del av Samlet plan-arbeidet i fylket. Samlet plan er lagt fram for Stortinget gjennom St. meld. nr. 63 (1984/85) "Om Samlet plan for vassdrag" og St. meld. nr. 53 (1986-87) "Om Samlet plan for vassdrag". Samlet plan plasseres prosjektene i 3 kategorier: Kategori Etter St.meld. nr. 53 (1986-87) omfatter denne kategorien prosjekter på i alt 11 lwh (gruppe 1-5) som kan konsesjonsbehandles straks og fortløpende, som bidrag til energidekningen i årene framover. Kategori l Omfatter prosjekter på tilsammen 7 lwh (gruppe 6-8) som kan nyttes til kraftutbygging eller andre formål. Prosjektene kan ikke konsesjonsbehandles nå. Kategori Omfatter prosjekter som basert på tekniske løsninger som hittil er vurdert, ikke ansees aktuelle for kraftutbygging på grunn av store konflikter med andre brukerinteresser og/eller høy utbyggingspris (gruppe 9-15). Prosjektet som behandles er en videreføring av et tidligere behandlet prosjekt: Utbyggingen av Vefsnavassdraget ble behandlet i St. meld. nr. 63 (1984/85), og både i hovedrapporten og i Stortingsmeldingen ble prosjektet plassert i kategori (Gruppe 13). Dette prosjektet var svært omfattende og medførte etablering av 16 reguleringsmagasiner/inntaksmagasiner, bygging av 12 kraftverk og at elver og bekker i et område på 3653 km 2 ble mer eller mindre påvirket av redusert vannføring og/eller endret vannføringsrytme. Videreføringen har som siktemål å få vurdert mindre omfattende utbyggingsløsninger, deres økonomi og skadevirkninger for andre interesser. Det beskrives en utbygging av Vefsna/Røssåga i 3 alternativer med nye kraftverk ved Mosjøen og Trofors. Kap. 5 inneholder en kort oppsummering, med et skjema hvor det er foretatt en klassifisering av prosjektområdets verdi/bruk uten utbygging. Videre er det i tabellen foretatt en vurdering av konsekvensene ved en utbygging. Vassdragsrapporten er sammenstilt og redigert av Samlet plan-medarbeiderne Steinar Pettersen og Egil Roll. Sivilarbeider Geir Ludvigsen har tekstbehandlet deler av vassdragsrapporten. Vassdragsforvalter Ame Hamarsland har gjennomgått og kommentert rapporten. En rekke fagmedarbeidere har gitt bidrag på sine fagområder, jfr. lista over kilder i kap. 6.

Rapporten sendes på høring til berørte kommuner, lokale interesseorganisasjoner rn.v., og vil sammen med høringsuttalelsene danne grunnlaget for vurdering av prosjektet i Samlet plan. En stortingsmelding om Samlet plan vil bli utarbeidet i siste halvdel av 1991. Det legges opp til stortingsbehandling våren 1992 samtidig med at Verneplan V for vassdrag legges fram for Stortinget. Bodø, 15. april 1991

NNHOLD 1. NATURGRUNNLAG OG SAMFUNN Side 1.1 Naturgrunnlag 1 1.1.1 Beliggenhet 1 1.1.2 Geologi 1 1.1.3 Klima, hydrologiske og limnologiske forhold 2 1.1.4 Vegetasjon 4 1.1.5 Arealfordeling 5 1.2 Samfunn og samfunnsutvikling 5 1.2.1 Befolkning, bosetning og kommunikasjon 5 1.2.2 Næringsliv og sysselsetting 6 1.2.3 Kommunale ressurser 7 2. BRUKSFORMER OG NTERESSER VASSDRAGET 2.0 Bruk av isen 8 2.1 Naturvern 8 2.2 Friluftsliv 22 2.3 Vilt og jakt 26 2.4 Fisk og fiske 31 2.5 Vannforsyning 35 2.6 Vern mot forurensning 36 2.7 Kulturminnevern 36 2.8 Jord- og skogbruk 38 2.9 Reindrift 39 2.10 Flom- og erosjonssikring 39 2.11 Transport 39 3. UTBYGGNGSPLANER 634 VEFSNA OG 648 RøSSAGA 3.1 Dagens situasjon i vassdragene 40 3.2 Hoveddata for utbyggingsplanene 41 3.3A Utbyggingsplan alt. A 41 3.3B Utbyggingsplan alt. B 46 3.3C Utbyggingsplan alt. C 51 3.4A Hydrologiske endringer i vassdragene 54 3.5A Kompenserende tiltak 55 3.4B Hydrologiske endringer i vassdraget 56 3.5B Kompenserende tiltak 57 3.4C Hydrologiske endringer i vassdragene 57 3.5C Kompenserende tiltak 58 3.6 Grunnlaglforutsetninger 58 3.7 Varianter av prosjektet 59 3.8 Tidligere Vefsnaprosjekt i Samlet plan for vassdrag 59 Bilagsfortegnelse 60 4. VRKNNGER AV UTBYGGNGEN 4.0 Virkninger på naturmiljøet 93 4.0.1 Arealkonsekvenser 93 4.0.2 Hydrologiske endringer 94 4.0.3 Konsekvenser for vanntemperatur og isforhold 95

Side 4.1 Naturvern 96 4.2 Friluftsliv 98 4.3 Vilt og jakt 99 4.4 Fisk og fiske 100 4.5 Vannforsyning 102 4.6 Vern mot forurensning 102 4.7 Kulturminnevern 102 4.8 Jord- og skogbruk 103 4.9 Reindrift 104 4.10 Flom- og erosjonssikring 104 4.11 Transport 105 4.12 Regional økonomi 105 5. OPPSUMMERNG 5.0 Kort beskrivelse av prosjektet 109 5.1 Konsekvenser ved eventuell utbygging 110 b. KiluER

1. NATURGRUNNLAG OG SAMFUNN 1. Naturgrunnlag 1.1.1 Beliggenhet 1,1.2 Geologi 1 Det vesentlige av Vefsnavassdraget ligger i Grane, Vefsn og Hattfjelldal kommuner. vest ligger litt av vassdraget i Brønnøy kommune, mens det i øst går inn i Sverige. Mot sør grenser Vefsnavassdraget til Nord-Trøndelag. Vassdraget har sitt utløp ved Mosjøen, innerst i Vefsnfjorden. Det naturlige nedbørfeltet ved utløpet er 4.196,7 km 2 Av disse er imidlertid 318,5 km 2 overført til Røssåga (Gluggvasselva, Fisklauselva og Elsvasselva). Røssågas nedbørfelt er ca. 2.100 km 2 Den sørlige delen av nedbørfeltet ligger i Hattfjelldal kommune, mens den nordlige (og største) delen ligger i Hemnes kommune. Berggrunnsgeologi Vefsnas nedbørfelt har en komplisert berggrunn, men hovedstrukturen er klart påvirket av den kaledonske fjellkjedefoldningen og er i retning sentrert om nordsør. En liten, men geologisk viktig del av nedbørfeltet er det -såkatte grunnfjellsvinduet Børgefjell. Det består aven ensartet, grovkornet og massiv granittisk gneis. Nedbørfeltets vestlige del er bygd opp av sterkt omdannede sedimenter og vulkanske bergarter fra kambrosilurtiden. øst for en grense fra Kvigtinden i sør til Røssvassholmen i nord, avløses disse av lite omdannede bergarter. Vest for store Fiplingdalen består fjellet vesentlig av glimmergneis og kalksteinsmasser. Gåsvatnets nedbørfelt dominerer kalkglimmerskifer og granatglimmerskifer. EiterådaJen er det kartlagt skiftende bånd av marmor, amfibolitt, jernmalmførende hornblendeskifer og kvartsrik gneis. Mot den nevnte grensen i øst mellom Fiplingdalen og Susendalen, som er omgitt av fjellpartier med høyder opp i 1300 m o.h., består undergrunnen av diorittisk gneis. Et stort massiv av granittiske bergarter opptrer øst for Mosjøen og sørover til det når Vefsnas dalføre like nord for Trofors, og kiler ut enda lenger sør i Svenningdalen. Det østlige området med lite omdannede bergarter består av kalkstein, kalkglimmerskifer, fyllitt, sandstein og konglomerat. Det er funnet fossilførende bergarter i området Bjorkvattnet - Virisen på svensk side. sør opptrer kvarts og kvartsskifer, mens fyllitt og grønnskifer dominerer lenger øst, med store kropper av kalkglimmerskifer. Susendalen opptrer et bredt belte av kalk og dolomittbergarter. Berggrunnen i Røss~gas nedbørfelt består hovedsakelig av næringsrike bergarter, med glimmerskifer og -gneis som de dominerende. Det fins også betydelige årer med svært næringsrike bergarter som kalkspatmarmor og dolomittmarmor, særlig i områdene nord og nordvest for Røssvatnet (bl.a. Bleikvassli-området), men også ved selve Røssvatnet.

2 Kvartærgeologi Vefsnas nedbørfeltet bærer preg av den kvartære nedisingen og avsmeltingen. Fjellene er nesten avspylt for løsmateriale, som er blitt skylt ned i dalene der det er blitt akkumulert. Dalene er istidspregede, U-formede. Bassengene i lengdedalene er gunstige akkumulasjonsområder som f.eks. i Susendalen ved varrud, ved tettstedet Hattfjelldal, store deler av Fiplingdalen, deler av Vefsnadalen og i Eiterådalen. Store mengder løsmateriale ble ført ut i havet av datidens store breelv Vefsn og sedimentert ved munningen. Løsmassene ble avsatt i elveosen i nåværende Stilla, ca. 130 m o.h. (marin grense). Tilsvarende punkt i Svenningdalen ligger ved Kappskardmo, men her er løsmassene mer beskjedne. Flere steder i vassdraget, på vestsiden av Svenningdalen, Susendalen og Fiplingdalen, er det oppstått såkalte karstformer, noe som er ganske sjeldent i landssarnmenheng. Formene oppstår når vann renner over kalkberqarter og løser dem gradvis opp, slik at det oppstår knudrete fjelloverflater. Under overflaten fins ganger og huler (grotter) som kan danne et sammenhengende nettverk. Geomorfologi og nåtidens breer og elver har så utformet landet ytterligere, styrt av undergrunnens strukturlinjer. Lengdedalene er dypt nedskårne. Fjellryggene mellom lengdedalene overskjæres også aven rekke skar i øst-vestlig retning. Berggrunnen har hatt en avgjørende betydning for utformingen av landformene. Langs lengdedalene opptrer ofte kalkstein i dalbunnen, som f.eks. i Vefsnadalen, Fiplingdalen og Susendalen. Dreneringsnettet viser trekk av spesiell interesse ved at vannskillet er flyttet østover. Ved dette oppstår agnordaler - også kalt elvetyveri. Det er i feltets sørøstlige del dette opptrer. Susna f.eks. synes å ha innfanget en del av det øvre dreneringsfeltet til Vojmån som drenerer østover i Sverige. Denne kildeelva til Susna heter Tiplingelva og renner fra Børgefjell østover mot riksgrensen, men er innfanget av Susna og bøyer brått nordvestover ved samløp Harvassbekken. Elvetyveri er påvist flere steder i Fennoskandia, spesielt i det kaledonske fjellområdet i grensetraktene Norge-Sverige. 1 1 3 Klima, hydrologiske og limnologiske forhold Klima Området har for det meste innlandsklima. Dette gjelder spesielt vinterhalvåret hvor temperaturen kan gå ned mot -35 C eller lavere. De nordligste områdene har en noe mildere vinter enn resten av området. Antall dager pr. år med minimumstemperatur under -10 C varierer fra ca. 50 i området ved Mosjøen til ca. 90 i de sørligste og østligste områdene. Årsnedbøren varirerer stort innenfor området. Mosjøen har ca. 1.500 mm og Kappskardmo ca. 1.200 mm, mens Hattfjelldal har ca. 900 og Susendal bare ca. 600 mm. Mengden av frostrøyk i området idag er relativt liten pga. at elver og vatn er islagte mesteparten av vinteren.

3 Hydrologiske forhold Vefsnavassdraget har et klima som veksler mellom strengt innlandsklima og kystklima. Det er forholdsvis tidlig isdanneise, ofte allerede i oktober. nnslag av mildvær bl.a., kan imidlertid gjøre isleggingsperioden lang - til ut i desember. Det er til dels stor isproduksjon i elvene, mange steder med istykkelser fra 40 til 80 cm i mars. Det er vanlig med en eller flere isganger i løpet av vinteren, både i Vefsna og Svenningdalselva. Unkervatnet har vanligvis en isleggingsperiode i siste halvdel av november, og innsjøen er helt islagt fra månedsskiftet november/desember. sløsningen starter i mai og sjøen er vanligvis isfri ved månedens utgang. Vefsna ovenfor Trofors er det normalt is fra siste halvdel av november, men elva er ikke helt islagt før mot slutten av desember. sløsningen starter gjerne midt i april, og elva blir isfri mot slutten av måneden eller i begynnelsen av mai. Nedenfor Trofors (ved Laksfors) starter isdannesen ofte i oktober, men elva er vanligvis ikke helt islagt før mot slutten av novemberlbegynnelsen av desember. sløsningen starter ofte noe etter midten av april og elva er gjerne isfri i begynnelsen av mai. Svenningdalselva (ved Kappskardmo) har som regel første isdannelse i siste halvdel av november, men er vanligvis ikke helt islagt før i siste halvdel av desember. sløsningen starter i april, og elva er gjerne isfri i slutten av april eller begynnelsen av mai. De klimatiske forskjellene mellom øst og vest, gjør at midlere avrenning fra nedbørfeltene (spesifikt avløp) varierer sterkt - fra 22,2 Vs/km 2 (Unkervatnet) til 96,7 Vs/km 2 (ø. Jordbruvatnet). Vannføringsrytmen i Vefsna er karakterisert ved en kraftig vårflom først i juni, samt en eller flere mindre flommer i første halvdel i oktober. Mest markant er dette i de østlige delene av vassdraget. Vintervannføringen er relativt jevn og lav. Også her peker de østlige delene av vassdraget seg ut (lav vannføring). Resultatet blir en mer utjevnet vannføring over året i de vestlige i forhold til de østlige delene av vassdraget. Vefsnas midlere vannføring er 49,96 m 3/s ved Hattfjeldal, og hele 172,13 m 3/s ved utløpet i Vefsnfjorden. Vannføringen i Røss!lga er i stor grad bestemt av vannkraftutbyggingen. Vann føres i tunnel fra Røssvatnevrustervatnet til Øvre Røssåga kraftverk, og videre til Stormyrbassenget. Herfra tas vannet i tunnel til Nedre Røssåga kraftverk ved Korgen sentrum. Vannmengden som slippes til Røssåga er relativt lav, men jevn. Umnologiske forhold Både i Susna, Austervefsna og Svenningdalselva er vannkvaliteten karakterisert av svakt basisk reaksjon (gjennomsnittlig i området ph 7,4-7,5). Vannet som drenerer gjennom Svenningdalen er fattigere på salter enn dreneringen østfra som er påvirket av salter fra lettforvitrelig kalkstein, spesielt i Hattfjelldal. Den store variasjonen i vannkvalitet mellom ulike deler av vassdraget, har gitt en tilsvarende variasjon i artsdiversitet og individtetthet innen ferskvannsevertebrater. Vefsnavassdraget er det registrert 39 arter av småkreps, noe som må betegnes som artsrikt. Det er videre påvist 29 døgnfluearter, 26-27 slekter av fjærmygg, 21 steinfluearter og 24 vårfluearter.

4 En tilsvarende døgnfluefauna som det Vefsna har, er ikke kjent fra noe annet sted i Skandinavia. vestlige deler av vassdraget er individtallet av dominerende bunndyrgrupper relativt beskjedent, men høyt sammenlignet med Åbjøravassdraget i vest. de østlige delene av vassdraget fins spesielle ferskvannsbiologiske kvaliteter. Vannkvaliteten er meget god som følge av kalkrik berggrunn, og enkelte sidebekker har det høyeste kalkinnhold som er målt i Norge. Susna og Unkervatnet er bunndyrfaunaen svært rik med mange arter og høy individtetthet. Gruppene døgnfluer, steinfluer, vårfluer og fjærmygg, som alle er viktige næringsdyr for laksefisker, er spesielt godt representert. Det er påvist flere sjeldne arter. - fjellområdene er Vefsnavassdraget lite forurenset. Ved befolkningssentra øker forurensningstilførslene. Noen sidevassdrag er til dels sterkt belastet, men hovedløpet (Susna - Austervefsna - Vefsna) er fremdeles lite påvirket, noe som bl.a. skyldes store vannmengder og selvrensing. Den mest forurensede strekningen i hele vassdraget er Elsvasselva like før samløp med Austervefsna. Røssågavassdraget er stedvis moderat påvirket av KioaKk- og ianooruksutsnop. Vassdraget er markert forurenset av tungmetaller ved Bleikvassforsen (gruvedrift på Bleikvassli). Stormyrbassenget har et bra innhold av næringssalter og plantevekst foregår over store arealer. Siktedypet er målt til 12 m og ph til 7,2. 1 1 4 vegetasjon Dalbotnene i Vefsnas nedbørfelt domineres for det meste av granskog som i øst når helt opp i 700 m O.h. Langs elvene fins mindre partier med gråor-heggeskog. Furuskog fins på skrinnere mark i dalene, særlig i Susendalen. Både furu og gran var utsatt for rovhogst under 1800-tallet. Fiplingdalen har dette ført til at bjørkeskog idag dominerer med stort innslag av rogn. Bjørkeskog preger dalsidene, men bjørka når ikke mye høyere enn grana, særlig ikke i øst. Kalkrik berggrunn fører ofte til rikere skogtyper som lågurt- og høgstaude-bjørkeskoger. Dette kan også gjelde granskog, f.eks. i Stillaområdet. Mellom Susendalen og Unkervatnet er kalkblandingsskog med furu og bjørk registrert. de nevnte rike vegetasjonstyper er en lang rekke sjeldne og kravfulle planter registrert. dalbotnene fins ofte store myrarealer, særlig i Fiplingdalen og rundt Unkervatnet. En stor del av dette er rikmyr som opptrer enda mer hyppig i dalsidene. vest merkes kystpreget lett på de store fattigmyrene dominert av rorne. Påvirkningen fra berggrunnen blir enda tydligere i fjellet. På kalkrik grunn forekommer ofte reinrosehei, mens mer nøysom kreklinghei dominerer ellers. Floraen har stor spennvidde og de fleste plantegeografiske elementer er representert. nnslaget av sjeldne arter er også stort. Vegetasjonen og floraen i Røssllgas nedbørfelt er ikke spesielt undersøkt. Berggrunnsgeologiske forhold indikerer gode og til dels svært gode vekstvilkår for plantelivet (betydelige kalkårer).

5 1.1.5 Arealfordeling Vefsnas totale nedbørfelt ved utløpet i Vefsnfjorden ved Mosjøen er 4196,7 km 2 inklusive 318,5 km 2 som i perioden 1962-65 ble overført til Røssåga som har et totalt nedbørfelt på 2100 km", Under er satt opp en fordeling av jord- og skogbruksarealene i Vefsnavassdraget: Dyrket mark: ca. 17.500 da Dyrkbar mark: ca. 52.980 da Produktiv skogsmark: ca. 707 600 da Totalt: ca. 778080 da Den dyrka marka ligger flekkvis hovedsaklig langs elva i hoveddalførene og langs AustervefsnaiSusna, Leirskardalen og Bryggfjelldalen. Områdene i de større dalsenkningene er skogdekte. dalbunnen dominerer granskog de fleste steder. Fjellområdene utgjør i areal den største del av begge vassdragenes nedbørfelt. 1.2 Samfunn og samfunnsutvikling 1.2.1 Befolkning bosetning og kommunikasjon Anleggsvirksomheten vil foregå i Hattfjelldal, Grane, Vefsn og Hemnes kommuner. Dagpendlingsområdet vil hovedsaklig omfatte Hattfjelldal og Grane (alle alternativer) i tillegg til Vefsn og Hemnes i all A og C. De fire berørte kommunene benevnes heretter som "regionen". Tabell 1.1 Utvikling av folketallet fra 1946 til 1990 og framskriving av folkemengden (1995-2010) etter alt. K185 (SSB 1986). Ar H.fj.da1 Grane Vefsn Hemnes Regionen 1946 1699 1800 9057 4471 17027 1970 1791 1668 13321 5136 21916 1980 1802 1730 13237 5005 21774 1988 1760 1758 13196 4870 21584 1990 1748 1747 13334 4830 21659.................. 1995 1751 1736 13349 4889 21725 2000 1758 1731 13382 4835 21706 2010 1751 1715 13207 4698 21371 Folketallet i regionen økte i perioden 1980-90 med 0,5 %. Hemnes hadde i denne perioden en nedgang i folketallet på 3,5 %. Framskrivingen av folketallet på grunnlag av antall innbyggere pr. 31/12-84, antyder en liten nedgang fram til år 2010. Det er spredt bosetning langs elvestrekningene som blir berørt av prosjektet. Kommunesentrene Hattfjelldal, Trofors (Grane) og Korgen (Hemnes) ligger innenfor de berørte områdene. Det er bare et fåtall personer i Vefsn kommune som er bosatt innenfor nedbørfeltet.

6 Kommunikasjoner og avstander E6 går gjennom Vefsn og Grane kommuner langs vassdraget. RV 73 følger nordsiden av Austervefsna opp mot Hattfjelldal, mens RV 804 fortsetter videre langs Susna. Fra den planlagte dammen ved Unkervatnet er det ca. 15 km til kommunesenteret Hattfjelldal. E6 følger Røssåga nedstrøms Korgen. 1990 ble det åpnet en ny veiforbindelse mellom Hemnes (Bleikvassli) og Hattfjelldal vest for RøssvatneVTustervatnet. 1 2 2 Næringsliv og sysselsetting Tabell 12 Yrkesaktive, 16 år og over, etter næring i 1980 og 1970 (i parentes). Over 500 Vår. Prosent - -- - -- - i næringsgrupper - - - - -- primær! Bergv.Bygg vareh Tran~loff./pr. Kommun e Tot al t næringndustl An1. m. m. sporttjeneste Hattfj. 646 37 16 8 5 8 25 dal ( 798 ) (57 ) (15) ( 5 ) ( 4) ( 5) (13) Grane 629 22 18 12 6 15 26 (615) (33) (15) (14) ( 7 ) (12) (17) Vefsn 5518 7 28 11 14 8 31 (5276) (11 ) (29) (10) (12) (10) (25) Hemnes 1796 13 29 13 8 8 27 (1859) (22) (21) (18) ( 8 ) ( 9) (19) Det var 471 registrerte arbeidsledige i regionen i 1989 (gjennomsnitt over året). Tilsvarende tall for 1988 var 389. Primærnæringene Sysselsettingen i primærnæringene, og særlig jord- og skogbruk, utgjør en viktig del av total sysselsetting i regionen, men har vist en tilbakegang i perioden 1970 80. Hattfjelldal og Grane har den største prosentvise andelen av sysselsatte i disse næringene. Hattfjelldal har hatt den klart største prosentvise reduksjonen. Bergverk, industri, bygg- og anleggsvirksomhet For regionen som helhet utgjør disse næringene en stor andel av sysselsettingen, 38 % i 1980. Dette er betydelig høyere enn gjennomsnittet for fylket. regionen finnes det bedrifter som en ev. utbygging vil kunne dra nytte av. Dette gjelder transport, levering av sand, grus, pukk og tømmerprodukter samt entreprenørvirksomhet.

7 1,2,3 Kommunale ressurser Det er spredt bosetning i det meste av regionen. Vefsn med kommunesenteret Mosjøen har det best utviklede servicetilbudet. Det er grunn til å anta at det pga. av prosjektets størrelse vil være behov for utvidelse av servicetilbudet, særlig i kommunene Hattfjelldal og Grane.

2. BRUKSFORMER OG NTERESSER VASSDRAGET 8 Svenningdalen og Eiterådalen berøres ikke i noen av utbyggingsalternativene, men tas med for å kunne gi en mer helhetlig vurdering av Vefsnavassdragets verdi mht. naturvern, friluftsliv, vilt og jakt, samt fisk og fiske. 2,0 Bruk av isen Som i de fleste vassdrag er isen langt mindre brukt som trafikkåre enn tidligere. Enkelte steder går folk over isen, og noe ved kan også bli kjørt over på den. sen på Unkervatnet, samt en del av de andre vatnene, brukes mye i forbindelse med isfiske. 2.1 Naturvern Området generelt Seive Vetsnadaltøret opp til Gr~me ligger i naturqeoqr~jisk region 34b: "B?r~ 00 n :=,.('j'h, Gi n',::",'<:',,,/ i:' i! C~,,:ii6 ~ ti;atu :" :;i,,,,i",i~j ;'5rn S~ 36a: "Nordlands, Troms og Lapplands høgfjellsregion, underregion Børgefjell og lågfjellsområdene i vestre Lappland". Resten av området ligger i naturgeografisk region 34a: "Bar- og fjellbjørkeskogsområdet nord for Dovre til Vest-Jårntland, underregion skogen nord til Hattfjelldal i Nordland". De lavereliggende delene av Røssågas nedbørfelt tilhører naturgeografisk region 34b, mens de høyereliggende delene tilhører 36a. En liten del av nedbørfeltet lengst mot sør tilhører region 34a. Vefsna er med sine ca. 4.200 km 2 det 10. største vassdraget i landet, men et av de største i hovedsak uregulerte fra fjell til hav. Gluggvasselva, Fisklauselva og Elsvasselva er overført nordover til Røssvatnet. 14,5 % av nedbørfeltet til Vefsna ligger på svensk side der vannskillet ligger hele 53 km øst for riksgrensa. Vassdraget omfatter 30 breer på tilsammen 14 km 2 Et markert topografisk trekk er dalbunnens lave høyde over havet. Selv hele 110 km fra utløpet ved Mosjøen ligger elva under 400 m O.h. Relieffet er utpreget rolig, med unntak av området helt i vest og et mindre parti Fiplingdalen -Susendalen. Mesteparten av feltet ligger under 800 m O.h. Karakteristisk for nedbørfeltet er de lange lengdedalene i den kaledonske strøkretningen, NNØ-SSV, og de tverrgående, korte sprekkdalene. Kvartærtidens og nåtidens breer og elver har så utformet landskapet ytterligere, styrt av undergrunnens strukturlinjer. Lengdedalene er dypt nedskårne. Fjellryggene mellom lengdedalene overskjæres også aven rekke skar i østvestlig retning. Berggrunnen har hatt en avgjørende betydning for utformingen av landformene. Langs lengdedalene opptrer ofte kalkstein i dalbunnen, som f.eks. i Vefsnadalen, Fiplingdalen og Susendalen. Dreneringsnettet viser trekk av spesiell interesse ved at vannskillet er flyttet østover. Ved dette oppstår agnordaler - også kalt elvetyveri. Det er i feltets sørøstlige del dette opptrer. Susna f.eks. synes å ha innfanget en del av det øvre

9 dreneringsfeltet til Vojmån som drenerer østover i Sverige. Denne kildeelva til Susna heter Tiplingelva og renner fra Børgefjell østover mot riksgrensen, men er innfanget av Susna og bøyer brått nordvestover ved samløp Harvassbekken. Elvetyveri er påvist flere steder i Fennoskandia, spesielt i det kaledonske fjellområdet i grensetraktene Norge-Sverige. Beskrivelse av landskap, planteliv og i enkelte tilfeller geofag er i det videre delt opp i følgende delområder: 1. Vefsna nedstrøms Trofors, 2. Austervefsna med Stilla, Susendalen, Unkervatnet, Fiplingdalen og fjellområdene omkring, 3. Svenningdalen med sidevassdrag, 4. Eiterådalen. Sitatene i teksten er hentet fra Aune & Kjærem: "Botaniske undersøkingar ved Vefsnavassdraget, med vegetasjonskart", DKNVS, Museet, Botanisk serie 1977 1, Trondheim. Røss~gavassdraget er sterkt berørt av kraftutbygging, noe som gjør at type- op referanseverdien er redusert. Røssåga, som har et nedbørfelt på ca. 2.100 km, drenerer det meste av fjellområdene i Hemnes kommune (Rostafjell, Kongsfjell, Lifjell, deler av Oksfjell i øst og Korgfjell i vest). Hovedelva følger et nord-sørorientert dalføre til utløpet i Sørfjorden, like vest for tettstedet Bjerka. Materialet forøvrig er begrenset til å omfatte verneverdige og interessante områder og forekomster med nær tilknytning til hovedvassdraget. Vefsna nedstrøms Trofors Vefsnadalen danner en bøy mot vest nedenfor Grane der den møter det kaledonske granittmassivet. Ved Laksfors kommer elva inn på løsere kalkstein og skifer og danner den severdige fossen. Nedstrøms mot Mosjøen følger dalen den kaledonske strøkretningen igjen. Vefsna transporterte ved slutten av siste istid store mengder løsmateriale ut i havet. Den senere landhevingen medførte at overgangen elv/hav ble flyttet nordover. Dette medførte at elva eroderte i sine egne tidligere sedimentære avleiringer. Resultatet idag er ulike terrassenivåer i dalen, og elva eroderer mot sidene i dette løsmaterialet. Flere steder har den nådd ned til fast fjell. Mellom Trofors og Mosjøen består løsmassene langs elva avelveavsatt sand og grus, enkelte steder silt og leire. Erosjonsproblemene er små (fjellgrunn/forbygginger). Elva følger et markant dalføre nedover mot Mosjøen. Det er til dels en åpen dal med med mektige løsmasseavsetninger (terrasser); ofte preget av jordbruksdrift. Det er en del raviner i dette området. Marin grense er ved ca. 130 m o.h., ovenfor Trofors. Nedre Vefsna er stort sett bred og rolig med mange grusører, enten som øyer eller flate partier langs elvebredden, alt med særpreget vegetasjon. Det er flere fosser nedover fra Trofors (Fellingsforsen, Laksforsen, Fellingsforsen, Kvalforsen), hvorav Laksforsen er.den mektigste. Skogen omkring er

10 grandominert, men med store innslag av bj.ark og andre løvtrær, samt enkelte fuwrygger. de nedre delene av Vefsna står granskogen tett helt ned til elvekanten. Gråarbestand av størrelse fins kun på enkelte ører og øyer i elva. elvas rolige partier fins etter all sannsynlighet vannvegetasjon. Dette er imidlertid ikke undersøkt. Austervefsna med Stilla, Susendalen, Unkervatnet. Fiplingdalen og fjellområdene omkring Susna renner nordover i Susendalen, men ved tettstedet Hattfjelldal bøyer den vestover for så å dreie sørvestover ved Mjølkarlia. Ved Hattfjelldal har landskapet en glasial bassengform og en finner akkumulerte kvartære løsmasser. På strekningen Mjølkarlia - Fagerlia følger elva en strøkdal og er dypt nedskåret i et juv. Nedstrøms til Båfjellmoen-følgerden så-en tverrdal i øst-vest retning'-dalen er meget smal og dyp. Ved Båfjellmoen er det store kvartære løsmasser opp til marin grense (130 m o.h.). Ned til Trofors går elva i fast fjell med bratte sider. før den fiater ui ved samløpet med Svenningdaiselva. Susnas delfelt er 1.665 km', hvorav Unkerelva er et betydelig sidevassdrag i denne sammenheng (felt 799 km', hvorav 622 km' ligger i Sverige). Sørligste del ligger i Børgefjell nasjonalpark og vassdraget oppstrøms østre Tiplingen (644 m o.h.) er derfor vernet. Elva kalles her Tiplingelva. 9.5 km' er dekt av breer. hovedsakelig i fjellmassivet i vest mot Fiplingdalen. Dette feltet har en uensartet berggrunn. Den tilhører vesentlig det lite omdannede komplekset. Susendalen nord for varrud opptrer kalkbergarter og fyllitt. Rotfjellet (f 338 m o.h.) består av serpentinbergarter, noe som også fins i en rekke fjell nord for delfeltet mot Røssvatnet. som f.eks. Hatten (1128 m o.h.). Geomorfologisk er Susendalen nedenfor Vollan en lengdedal i kaledonsk retning. Øvrige daler er tverrdaler nær vinkelrett på denne. sør er det mulig at grunnfjellet bryter det topografiske mønsteret ved ikke å følge disse strukturretningene. delfeltet fins betydelig løsmateriale etter den kvartære nedisingen. Store akkumulasjoner fins i nasjonalparken. ved Tiplingan og i Susendalen sør for varrud. Dødisterrenget langs Tiplingvassdraget er meget fremtredende. Betydelige deler er også akkumulert i Harvassdalen. Mellom Flukstad og varrud er det sør og vest for Susna betydelige morenemasser som strekker seg langt opp mot fjellet. Morenen er særlig tykk opp mot kote 620. Rapbekken f.eks. er så sterkt nedskåret at morenen må være opptil 30 m. Ellers fins det sidemorener og og terrassenivåer i området. Et annet interessant trekk er dreneringssystemet som er omtalt tidligere. Forholdsvis liten vannføring i Susna og Unkerelva gjenspeiler den avtagende nedbøren østover. Unkerelva drenerer et felt som strekker seg 53 km østover i Sverige. De største flomtoppene er betinget av snøsmelting. men store topper kan også forkomme på høsten (regnflom). nnenfor nasjonalparken har Susna sitt utspring i SimskardelvalTiplingelva, som er en breelv. Mot vestre Tiplingen flater elva ut og er stilleflytende med store loner

11 og drenerer østover. Etter samløp Harvassbekken dreier elva nordvestover og må karakteriseres som en bunntransporterende elv. en type som er vanlig l skogområder med tynl morenedekke og fjell flere sleder dagen. En finner en rekke stryk og småfosser nedover dalen. Nedstrøms Valliforsen (kole 410) endrer lengdeprofilel karakter og flater ul mol Trangbergfors ved varrud (kole 348). På denne 13.5 km lange strekningen faller elva bare 48 m. Elva er meget aktiv og har el uslablll løp med slyng og slykkvis avsnørte sjøer i dette kvartære akkumulasjonsbassenget. Elva blir tilført betyde lige mengder suspendert materiale ved samløpel av Mjølkelva. som er den mesl transporterende breelv hele hovedfeltet. Elva fører periodevis så mye suspendert materiale ut i Susna at denne blir dominert av dette materialet. Susna går så l et flatere parti mellom Trangbergforsen og Finnsprangforsen. Nedenfor Finnsprangforsen flater lengdeprofilet ut over Kvalpskardrnoen. Elva har mye løsmateriale å arbeide i, den tilføres betyde lige mengder av suspendert materiale. den har erosjonsstrekninger og akkumulasjonsområder innen denne delen. Av betydning er også det bunntransporterte materialet som blir tilført. Sideelver av ulik karakter møtes her og setter sitt preg på hovedelva. Nedstrøms Hattfje lldal har Susna et utflatende lengdeprofil og er delvis aktiv. Unkerelva drenerer oppstrøms Unkervatnet (321 m o.h.) lengst øst et område med store sjøer på svensk side, f.eks. Virlsen (604 m o.h.) og Vapstsloarna, Elva har fra nedre Vapstsjon erodert seg kraftig ned i landskapet og følger en V- formet dal mot UnkervatneVSkarclmodalen. Dette har foregått i lett eroderbare bergarter. nnfangingen av elva fra Dameke er et sjeldent fint eksempel på elvetyveri. et fenomen som er omtalt tidligere. Unkerdalen med Unkervatnet er derimot en U-formet dal, som er hengende til Susendalen. Ved innløpet til Unkervatnet har Skardmodalselva bygd oppe et stort delta. Unkerelva følger delvis en dyp og skarp elvedal ned mot Susna. Orjedalsbekken har en markant, ilen foss nede ved riksveien. Skogsbidet i Susendalen er dominert av gran, for en stor del med rik og frod ig undervegetasjon. På vestsiden av Susendalen er deliangi slørre sligning enn på østsiden. og for en stor del bratte fjellsider opp mot loppene på Børgefjeilel. Løypskardtinden er 1660 m høy. Dette fjellpartiel mellom Susendalen og Fiplingdalen er preget av stadige vekslinger mellom ~ellrygger, skar og åpne U-daler med retning østvest. Her er enkelte mindre sbreer. Grubblandselva. fra Sommarfjellel/Lltlekiubben med utløp i Susna ved lvarrud, har lengre partier med underjordiske løp i kalkbergarter. Elvene fra Børgefjell har vasket ned store mengder løsmasser i Fiplingdalen, Dette gjelder viften ut fra Simskardelva som deler de to Fiplingvatnene, og avsetningene fra vestre Løypskardelva nord for nedre Fiplingvatnet. Disse to områdene har idag klar myrdaminans med til dels kravfulle arter. Hele østsiden av nedre Fiplingvatnet har en flat strandsone med mye sandstrand. Vestsiden er angl slelere opp mol Bæråsen og Småljemdalen. Rundt Unkervatnet har Aune & Kjærem med medarbeidere laget et vegetasjonskarti måleslokk 1:10.000 over el landareal på 40.9 km'. Kartel viser al store arealer ved vatnel har høy biologisk produksjon. Unkervatn-området domineres av granskog. Over halvparten er av mer nøysom blåbær- og småbregnetype. men med vesentlige innslag av frodig høgstaudegranskog og gråor-beggeskog.

12 Svært artsrike skogtyper er lågurtskog som fins på solvendte steder og kalkblandingsskog vest for vatnet med forekomst av kravfulle orkideer. Av andre rike skogtyper med mer beskjeden utbredelse kan nevnes lågurt- og høgstaudebjørkeskog, samt rik fuktskog. På grunnlendt mark og grov morene fins nøysom kreklingbjørkeskog eller lyngrik furuskog. Det fins til dels store myrareal i området, men de dekker bare en liten del av totalarealet. Den vanligste myrtypen er rikmyr og det fins i tillegg en del ekstremrike bakkernyrer. En 16 km lang strekning i Stilla-området, dvs. Vefsna mellom Austervefsna og Hattfjelldal, er kartlagt i målestokk 1:10.000. De samme vegetasjonstypene som er beskrevet for Unkervatnet fins også her. Langs selve vannkanten er det vanligvis berg, blokk eller ur, men stedvis også typisk elvekantvegetasjon i form av gråorskog. ørvegetasjon fins på ører som er lagt opp i elva. "Susendalen frå Hattfjelldal og sørover er dominert av granskog. Granskogen har ofte rik og frodig vegetasjon. Dette har nok sammenheng med dei kalkrike berqartane. På sediment iangs eiva (rnoar) kan det også finnast noko tattiqare Langs Susna kan det vera noko gråor-heggeskog. Dette er berre små fragment da elvebarden stort sett er for bratt. stille bukter på strekningar der elva renn roleg legg det seg opp finmateriale. Her finst ulike former for pionervegetasjon. Der det er kalkrike bergknausar lengs elva veks det ofte ulike kravfulle plantar." Vegetasjonen langs østre Tiplingen og Tiplingelva frem til vestre Tiplingen er jevnt over fattig da det geologiske underlaget er granitt med morenedekke. "Bjørkeskog og myrar dominerer i om lag jamn fordeling med en del fjellhei innimellom. Langs vassdraga er det ein del vierkratt, nokre av dei er rike. Langs østre Tiplingen er bjørkeskogen dels av blåbær/småbregnetypen og dels av ein noko rikare urterik type. Elles er det observert einskilde bestandar av fattigare lyngrik bjørkeskog og rikare høgstaudebjørkeskog. Flekkar med fuktskogar, både blåbær-fuktbjørkeskog og rik fuktbjørkeskog finst og. Fattigmyrar dekkjer elles bortimot like store areal som skogen. Oppover langs Tiplingelva er vegetasjonen prega av store fattigmyrar med kollar og blåbærbjørkeskog. Lengst i vest finst også opne nedbørsmyrar. Langs elva er det ein god del fattig heivegetasjon". Beskrivelsene nedenfor gjelder store Fiplingdalen fra Storforsen og opp til øvre Fiplingvatnet, en strekning på ca. 16 km. Vegetasjonen i dalen kan føres til de typer som er beskrevet for Unkervatnet, men det fins awikende varianter pga. forskjeller i klima og kulturpåvirkning. "Mellom og ovafor myrane på austsida av dalen er det bjørke- og granskogar. På ein del grunnare ryggar finst også fattigare furuskogar. På vestsida er det om lag rein lauvskog med bjørk og ofte mykje rogn. Silkeselje er 6g vanleg. Livegetasjonen viser om lag det same skogsbilete heile vegen sørover langs nedre Fiplingvatnet. På vestsida er der mykje frodig høgstaudebjørkeskog med kravfulle plantar. dei meir nordvendte høgstaudeskogane på austsida av dalen manglar desse artane eller er i alle fall langt meir sjeldsynte. øverst i liene er det

13 jamt over fattigare bjørkeskog av blåbær- og småbregnetype. På austsida av dalen er det vidare ein god del granskog særleg blåbær/småbregnetype-type. Dalbotnen nord for nedre Fiplingvatnet er vid og brei med store jordvassmyrar eller fattigmyrar. Etter kvart går dei over i rike bakkemyrar. Liknande rikmyrar finst fleire stader nedst i lia på austsida av dalen. øvst i lia kjem det ein sone med mykje mellommyr og fattigmyr." Verken vannvegetasjonen eller kantvegetasjonen er undersøkt. Etter raske observasjoner i terrenget og på stereoskopiske flybider er det kjent at kantvegetasjonen ved Fiplingvatnene, Mellomvasselva, Fiplingdalselva og sideelver er stedvis velutviklet og interessant. På ører og langs strendene til elver og bekker som kommer ned fra Børgefjell er det registrert adskillige fjellplanter. Noe opp i liene på steder med mektig og langvarig snødekke, fins områder med storbregne-enger dominert av skogburkne. lurt er vanlig, fjellburkne kan finnes. Stedvis har engene kratt av sølwjer og lappvier. Svenningdalen med sidevassdrag Feltet omfatter vassdraget sør til Trofors og utgjør i alt 672 km 2 (15,9 %). Det er kartlagt 0,13 km 2 (0,02 %) breer i området. nnsjøer utgjør en stor del av totalarealet, vel 5 %. Berggrunnen består av kvartsrike gneiser i dalbunnen omkranset av brede soner med glimmergneis og -skifer. vest er det striper av kalk- og dolomittmarmor. Alle bergartene følger den kaledonske strøkretningen NNØ-SSV. Topografien er betinget av undergrunnen. Selve dalen er antagelig svært gammel, men senere utformet av de kvartære breene. Dalen er i sør meget åpen og vid. Nordover mot Trofors blir dalen mer istidspreget. Feltets avrenning er betydelig. Nedbørfeltet har liten flomdempende effekt og hovedelva reagerer voldsomt under nedbørrike perioder. Sammenlignet med Eiterågas avrenning, feltet lenger vest, gjenspeiles den avtagende avrenningen fra kysten og østover inn i landet. Hovedelva binder sammen en rekke større vatn: store Majavatnet lille Majavatnet Sefrivatnet Kjerringvatnet store Svenningvatnet lille Svenningvatnet sidevassdrag: Gåsvasselva: øvre Jordbruvatnet nedre Jordbruvatnet Gåsvatnet m O.h. 310 305 301 252 184 181 692 681 323 areal i km 2 16,0 3,1 2,4 1,3 5,3 1,2 2,1

14 Holmvasselva: Namnlausa 573 store Holmvatnet 405 Elvestrekningene mellom disse vatnene har grovt bunnmateriale og elva har en stabilløpsform. Betydelige sidevassdrag drenerer den vestlige delen av feltet - Holmvasselva, Gåsvasselva og Stavasselva. Jordbruelva (grein av Gåsvasselva) går i kalkbergarter med karstformer. Sett i sammenheng med områdene vestover, har landskapet stor variasjon - fra det slake, avrundede til tinder og stup. De høyeste toppene når noe over 1000 m. Her er enkelte botner, stup med ur og rasrnark, tydelig isskuring, noe karstformer Ufr. navnene Jordbrufjellet og Jordbruelva), samt en del mindre gjel. nord er det innslag av isbreer. øst for Gåsvatnet og nede langs elva fra vatnet er det avsatt materiale (breelv /breslø), Hoimvassdaien og øvre de! av Svenningdalen har relativt iite løsmasser. tak, Det er dominans av fattige furu- og granskoger sørover Svenningdalen fra Svenningtjønna. Nordover mot Trofors er det noe rikere granskog Ufr. berggrunn og topografi). Rundt Gåsvatnet er det høyproduktive og artsrike vegetasjonstyper, med f.eks. velutformet granskog. Enkelte steder har tilnærmet urskogspreg Ufr. reservatet Holmvassdal). Bjørkeskogen går ikke særlig høyere enn grana. Stedvis er det mye myr (for det meste fattig) - f.eks. i Holmvassdalen og øvre del av Svenningdalen. Vatn av ulik størrelse er det mange av - til dels oppfliket med øyer. Svenningdalen ligger de som perler på en snor, fra Svenningtjønna og oppover til store Majavatnet. Disse er bundet sammen via korte elvestrekninger, til dels med fosser og stryk. Særlig mektig er fossen mellom Kjerringvatnet og store Svenningvatnet. Også Svenningdalselva videre nordover mot Trofors har et vekslende løp; til dels bred og rolig, men også som stryk og fosser i små gjel. Denne variasjonen i vannføring preger også sideelvene. Det høyeste fallet har Jordbruelva ned fra nedre Jordbruvatnet. Langs strekningen Svenningtjønna - Sefrivatnet er det mest fattige og middels rike vegetasjonstyper. Bare på vestsiden av dalen ved Holmvassdal gård er det registrert en kalkstripe med rikere vegetasjon. Eiterådalen Feltet er 272 km 2 og ligger helt vest. nnsjøarealet er ekstremt lite, mindre enn 1 % av totalarealet. Geologisk er delfeltet meget interessant og tilhører det sterkt omdannede skyvedekket. Bare helt i vest og nede i dalen er det innslag av eruptiver. Dominerende bergart er ulike gneiser, som ofte er sterkt skifrige. Kalkbergartene utgjør lite av

15 undergrunnen og opptrer kun i de lavereliggende områdene. Bergartenes strøk er nær nord-sør. Eiterådalen er en U-formet dal med brattere vestside enn østside. Dalen følger strøkretningen til like nord for Påljorda, der den svinger brått østover og får form som en V-dal til den munner ut i Vefsnas dalføre. sørvest er det kartlagt tre breer. Dalbunnen er oppfylt av kvartært løsmateriale (bre- og elveavsetninger), samt torv. Avrenningen er stor i feltet selv om nedbøren avtar brått fra kysten. Delfeltet har den største avrenningen av samtlige delfelt. Eiteråga er en typisk flomelv. Hovedelva opp til Stavassetra, er ca. 30 km lang og er til å begynne med en fjellbekk, følger så dalen først i myr, så i stryk, store loner, brå sammensnevringer, fosser m.m. til den når det markerte juvet i dalens nedre del. Midtpartiet av elva (mellom 120 og 180 m o.h.) går hovedsakelig i kvartære løsmasser. Men det er fjell enkelte steder i dagen (ultrabasiske bergarter), som f.eks. ved Øvreforsen, der elva går i et trangt gjel. Oppstrøms Øvreforsen synes elva lite aktiv og er karakterisert ved dype stilleflytende loner. Nedstrøms er elva derimot aktiv, og sideelva Skjørlægdelva er særs materialførende (bunntransport). Eiterådalen er dominert av blåbær-jbregnegranskog og noe høgstaudegranskog. Dessuten fins en del myr, for det meste av fattig karakter. Langs elva vokser til dels velutviklet kantvegetasjon som gråor-heggeskog og rik fukteng. Verneverdige og interessante områder og forekomster Vefsnavassdraget SamløpsomrAdet til Vefsna og Svenningdalselva er geofaglig interessant mht. formutviklingen og samløpet mellom de to elvene. To strekninger peker seg landskapsmessig ut som særlig interessante: Laksforsen har en dominerende virkning i forhold til den ellers nokså brede og rolige vannføringen i Vefsna på denne strekningen. Ved Forsjordforsen fins et typisk erosjonsområde. Nedstrøms selve fossen består skråningene hovedsakelig av sand med enkelte siltlag og flere av de høye skråningene har rast ut. Dette er et resultat av både elvas og sidebekkens arbeid. Fallet er litt mindre enn i Laksforsen, men landskapsmessig er den vel så interessant i og med det vide erosjonsområdet nedenfor. De nederste skråningene er idag hovedsakelig dekt med løvskog. ntensiteten i elva idag er ikke påfallende stor. En bør ved en nærmere undersøkelse følge elva vel 2 km nedstrøms for å kunne medta lokalitet Susseidalen. En geofaglig interessant lokalitet er videre utløpet aven bekk sør for Kobbskjæret gard. Denne er usedvanlig godt egnet for måling av totaltransport. Bekkens størrelse medfører at disse målingene er lette å utføre samtidig som transportintensiteten er rimelig stor. Store deler avelvestrekningen har stedvis interessant elvekantvegetasjon, som bør undersøkes nærmere.

16 Rett ut fra Kvalfors stasjon ligger Risøyra, en liten grusøy dekt av fin høgvokst gråorskog, noe glissen. Mesteparten av øya har tett og høyvokst høgstaudevegetasjon, men i sørenden av øya er det nesten ren granskog med lave og spredte trær. Her inngår til dels krevende lågurter. øya er så liten at elveerosjon ved vekslende vannstand sannsynligvis spiller stor rolle. Gråorskogen er sagt å være av forholdsvis ny dato. Selv om lokaliteten er svært liten, har den kvalitet som referanse for gråorskog på elveør. nedbørfeltet til sideelva Bjørnåga ligger Gardslia - en lokalitet som vurderes i Verneplan for rik lauvskog". Her forekommer bl.a. alm og partier med typisk gråor-heggeskog. Mellom 8jørnAvatna fins en bratt sørøstvendt li med forekomst av alm og andre kravfulle planter. Den vestvendte lia i Dotstedåeen domineres av bjørk og andre løvtrær, med innslag av gran og alm. Både busksjikt og feltsjikt er meget frodig. Totalt kan det dreie seg om 150-200 arter i skogslia i Dolstadåsen, et meget høyt tall. Fra Dolstadåsen anføres bl.a. flere kalkkrevende og varmekjære arter i blanding med an dal fjellpiantal Foruten at det her vokser alm er området ua!minnelig inter~ På grensen mellom Vefsn og Grane, øst for Vefsna, ligger Fal/moen - et meget verdifullt barskogsområde. gråorskog nede ved elva fins planten maigull som her har sin kjente nordiske nordgrense. sidevassdraget Gluggvasselva (overført til Røssåga) ligger Fisklausvatnet, som er vurdert i 'Utkast til verneplan for våtmarksområder i Nordland fylke". Fisklausvatn-området har en usedvanlig rik og variert fuglefauna, samt botaniske kvaliteter. Området er i vernesammenheng verdifullt som representant for rike og varierte våtmarker fra Sør-Helgelands indre fjellområder, og har nasjonal verneverdi. Om lag midt mellom Hattfjelldal og Trofors har Vefsna et parti som kalles Stilla (Stillelva). Det strekker seg fra utløpet av store Fiplingdalselva og 12-13 km oppover til Mjølkarlia. Elva går først 9-10 km i et mektig gjel, deretter i en trang V-dal. Stilla-området er svært produktivt. 256 plantearter er registrert. Tilsvarende elvegjel fins trolig ikke ellers i landsdelen. De topografiske forholdene, sammen med innslag av kalkbergarter, gir vekstvilkår for mange interessante plantearter. På nordsiden, i de bratte og solvendte liene og rasmarkene, fins mange kravfulle og sjeldne arter, f.eks. tysbast, myskemaure og kalktelg. Dette gjelder særlig arealene med lågurt- og høgstaudebjørkeskog, kalkblandingsskog, rike rasmarker og rik bergvegetasjon. Den trange elvedalen får, særlig i baklia, et skyggefullt og fuktig klima som gir vilkår for kystplanter. Marin grense går her, ca. 130 m o.h, Langs elva er det noen lave terrasser. Den vesle Salomontjønna lengst sørvest på Gryteselvåsen er med og øker mangfoldet. Denne tjønna har kalkrikt vann og her vokser flere arter tjønnaks og kalkalger. Både vest og nordøst for tjønna er det særdeles frodig høgstaudevegetasjon. Floraen og lanskapet langs denne delen av Vefsna er så interessant og variert at området har verneverdi i regional sammenheng. Videre undersøkelser kan sikkert gi flere interessante funn.

17 Ved Unkervatnet er det også store produksjonsverdier, interessante naturtyper og en variert og rik flora. 289 høyere plantearter er registrert innen den kartlagte delen av området. -Den største botaniske interessen knytter seg til kalkblandingsskogen sør for Bergtjørna, til dei rike myrane ved Smfltjørnane og på Unkerneset, til den rike og frodige lia ved Bratt/ia og til sump- og vierkratta nord for Unkervatnet og nedst i Skarmodalen. Også sør for Unkra, nord og vest for Vasshaugen, finst interessante rikmyrar.- (Unkra er et annet navn på Unkerelva). To truede og verdifulle vegetasjonstyper er høgstarrsump og gråor-heggeskog. De er angitt på vegetasjonskartet mange steder langs elver og rundt Unkervatnet. Skardmodalselvas delta i Unkervatnet er spesielt. Vest for elva ligger en ca. 1 km 2 stor elveslette. Materialet utenfor elvemunningen er for det meste fin sand og silt. Sletta har sterkt flompåvirket vegetasjon og 4-5 kroksjøer (rester av gamle elveløp). Temmelig store arealer har starrsumper og høye vierkratt. Vegetasjonstypene viser mange overgangstrinn fra åpent vann til typiske fastmarksskoger. Området har regional verneverdi. Spesielt velutviklet og interessant kantvegetasjon ved Unkervatnet fins der Unkervassbekken munner ut i vatnet. Denne er frodig og fukt-/flompåvirket. Sandskardbekkens delta i Unkervatnet er også interessant. Løpet synes meget aktivt og bunntransporten betydelig. Antagelige er mye materiale korttransportert, idet gjelet tett ovenfor deltaet er materialkilden. Uensartede bergarter i gjelet medfører at bunntransportmaterialet også kan studeres mht. bergartsfordeling. Selve bekken har et 10-15 m høyt fosseslør over lagdelt berg og ned til en kulp, før den renner gjennom deltaet og ut i vatnet. Om lag midt på vatnet er det en kraftig innsnevring med en nokså stor, flat og skogkledd øy midt i sundet. Denne variasjonen gir hele vatnet et særpreget landskap. Et område på sørsiden av Skardmodalen, ca. 3 km sørøst for Unkervatnet, er med i -Landsplan for vern av barskoq", region Midt-Norge og er vurdert som svært verneverdig. Området beskrives som en lite påvirket kontinental barskogslokalitet med sjeldne arter og skogtyper. Flere av disse er ikke registrert på noen av de andre barskogslokalitetene i Helgeland. Dalsiden representerer en jevn høydegradient fra granskogsbelte (opp til 500 m o.h.), gjennom,bjørkeskog og opp til snaufjell. På nordsiden av Unkerelva, nordøst for gården Elstad og sør for Bergtjørna, ligger en meget verne-verdig lokalitet med kalkblandingsskog - "Storveltlia". Lokaliteten ble registrert i forbindelse med -Verneplan for kalkfuruskog" og fremmes nå for høring i "Landsplan for vern av barskoq", region Midt-Norge. verneforslaget er det avgrenset et areal på 0,24 km 2, og lokaliteten er vurdert som verneverdig i nordisk sammenheng. Det foreslåtte verneområdet omfatter botanisk sett svært rike og varierte kalkskogstyper. Dominerende treslag veksler mellom gran, furu, bjørk og.osp. markvegetasjonen fins mange kravfulle planter, f.eks. reinrose (store mengder) og orkideer som nattfiol og rødflangre. Granskogsreservatet Vefsnmolia ligger like nord for/nedstrøms møtet Susna Unkerelva. Området domineres av blåbærgranskog, men med innslag av