13.årgang Nr. 3 NUFO Desember 2008 70 HUBAY 150 INNHOLD Kjære lesere... Bror Böjte... Jubileumsmarkeringen 23.oktober 1956 minnet.. Juleglede i diaspora. s. 2 s. 3 4 s. 5 8 s. 9 11 s. 12 Takk!..... En sang om fred... In memoriam.... Cder og bøker... s. 13 s. 14 15 s. 16 17 s. 18 19
KJÆRE LESERE BROR CSABA BÖJTE PÅ OSLOBESØK 7. TIL 10. NOVEMBER Studenter hjelper studenter www.studenthjelp.com I år startet Norsk Ungarsk Forening en noe tidlig og uvanlig juleforberedelse. For vi må vel kunne kalle den aktiviteten som flittige hender og villig giverglede har vært med på i annen novemberuke for juleforberedelse. Det skjedde i forbindelse med Bror Csaba s weekend-besøk i Oslo etter invitasjon fra norske studenter i Ungarn. Det er første gang han var her i landet. Hvem er bror Csaba, hvor lever han, hva gjør han, hva er grunnen til hans økende publisitet og tiltrekningskraft? I den anledning trykker vi i dette nummer opp igjen en artikkel som sto å lese i NUFOinfo 10.årgang Nr 3. Mange av våre lesere kjenner til det faktum at det siden slutten av 1990-tallet gjennomsnittlig studerer 700-800 norske ungdommer årlig på ungarske universiteter. I 2006 ble en gruppe av dem kjent med Bror Csaba og hans St Francis Foundation, og de forble ikke uberørt av det de fikk høre og se. Som direkte reaksjon på dette dannet de en charity group innen sin interesseorganisasjon ANSA Ungarn. De har også besøkt flere av barnehjemmene og studenthjemmet i Cluj (Kolozsvar) som allerede er blitt for lite for det økende antall studenter. Skal barnehjemsbarna ha mulighet til høyere utdannelse etter endt videregående skole, trenger de et sted å bo i nærheten av universitetene. Uten et apparat som kan skaffe til veie og administrere støttetiltak kunne målet om å hjelpe bror Csaba aldri blitt en realitet. Våre norske studenter tok utfordringen, og laget prosjektet Studenter hjelper studenter som i praksis betyr et studenthjem med plass til 30-40 studerende. Gjennomføringen av prosjektet er allerede kommet godt i gang, men veien kommer til å bli lang og det kommer til å bli behov for fortsatt støtte, aller fremst i form av penger til istandsetting og utvidelse av huset som er blitt stilt til disposisjon for dette formål. Besøkshelgens program ble gjort kjent på NUFOs hjemmeside, gjennom epost-runder og i vårt medlemsblad. Besøket ble meget vellykket; det sørget både bror Csaba selv og de 4 ildsjeler Miriam, Siri, Ingrid og Kristine i prosjektets lederguppe for, godt assistert av deres respektive familier, venner og mange interesserte i vår forening og flere andre som har kjent bror Csaba fra andre informasjonskilder og fora. Noemi, en flott og veldannet ung jente, ett av barnehjemsbarna som snart er ferdig med sin universitetsutdannelse, var med oss hele helgen. Hun leste opp sitt dikt, dedikert til mor gripende vakkert var det. KONTONR: 81011088880 Kontoeier: ANSA Ungarn En stor takk til alle som deltok i kronerullingen og i tillegg sørget for en hyggelig og interessant lørdagskveld. Vi ser frem til videre informasjon om prosjektets utvikling Det vi opplevde i helgen må vi kunne kalle ekte juleglede! Bidra til å støtte foreldreløse barn til å bli velfungerende, kreative og glade medmennesker. Den største glede man kan ha, det er å gjøre andre glad. Redaktøren ANSA Ungarn har siden høsten 2006 samlet inn penger til å bygge et studenthjem for tidligere barnehjems-barn i Romania. På denne måten vil vi hjelpe barn som lever under ekstrem fattigdom til et bedre liv og en god fremtid. Hjelp oss å gi disse barna en fremtid så de igjen kan hjelpe sine familier og sitt samfunn.
Bror Böjte I Karpatdalens sørøstlige del ligger Transilvania eller Erdély som siden 1920, etter Trianon-traktaten, ble tildelt Romania. Området er rundt 102.000 kvadratkilometer stort med en ungarsk minoritet på rundt to millioner. Til sammenligning er Ungarns nåværende grunnflate bare 93.000 kvadratkilometer. 160 km fra Ungarns aktuelle grense i østlig retning, ikke langt fra elven Kőrös, finner vi borgruinen Déva. Stedets legendariske historie er velkjent fra litteraturen. Det er velkjent at i Caeuscescu s diktatur skulle hver kvinne føde minst fire barn for å bidra til å grunnlegge det nye Dacia - dakernes rike. Etter jernteppets og diktatorens fall (1990) ble de mangfoldige tusener foreldreløse, handikappede og sultne gatebarnas tragedie åpenbar. Følgene av det korrupte og umoralske systemets økonomiske konkurs er fortsatt en stor bremsekloss på dette samfunnet. Ikke minst på de fattige, arbeidsløse og minoritetene. Men for 16 år siden skjedde det noe i Déva: Mange sultne, skitne og syke barn drev gatelangs, bodde i utbrente ruiner av panelhus uten vinduer og dører, og prøvde å livnære seg ved å tigge. Fransiskanerpater Csaba Böjte svarte på barnas rop med brød og omsorgsfull kjærlighet. Sammen med dem brøt han ned jernstengene og slo fra låsene i den forfalne klosterdøren. Klosteret ble stengt under kommunistregimet og sto lenge tomt. Fjelltoppen med borgruinen Like ved i fjellsiden ligger tettstedet Déva som siden 1992 er blitt utgangspunkt og senter for en karitativ livredningsaksjon for foreldreløse og handikappede barn. To av panelhusene i Déva i dag Csaba Böjte med venner.. Med utholdenhet og støttet av mange hjelpsomme og gavmilde medarbeidere skapte bror Csaba et hjem for barna. Og etter hvert som antallet barn økte, ble det hjem og barnhage også av falleferdige panelhus mens klosteret ble til skole.
I tillegg er det opprettet flere enn et snes filialer i Transilvania. Det trengs mange former for hjelp. Noen bidrar med materiell støtte, andre med sine henders arbeid eller med andre kunnskaper. Medmenneskelig kjærlighet er oppfinsom... Bror Csaba s motto lyder: Bare den medmenneskelige kjærlighet kan overvinne hatet og ondskapen. Glade elever i ballong-modus I dag forsørger STIFTELSEN ST FRANS I DÉVA flere enn 1.500 barn ved hjelp av gaver og privat støtte. Han vet hva han snakker om, hans far ble pint til døde for sin fedrelandskjærlighet i forbindelse med 1956- oppstanden. oversatt av Lucia Nagy
STOR FESTAFTEN I OSLO MILITÆRE SAMFUND I anledning Norsk-Ungarsk Forenings 70 års virksomhet og 150-jubileet for komponisten og fiolinvirtuosen Jenő Hubays fødsel ble det avholdt en storslagen markering i Oslo Militære Samfund lørdag 4.oktober i år. Den tallrike og festkledde forsamling fikk nyte et utsøkt og variert kunstnerisk program, fulgt av en førsteklasses kulinarisk opplevelse i form av en fremragende komponert treretters middag. For 70 år siden startet en gruppe fremsynte og idealistiske mennesker den Norsk-Ungarske forening. 43 fremtredende personer, anført av foreningens første formann, oberst Ebbe Astrup, begynte dermed et arbeid som på en eller mange måter skulle få betydning for oss alle som er her i dag. Ebbe Astrup hadde sterke bånd til Ungarn; hans datter Edle giftet seg med kunstmaleren Andor Hubay sønn av Jenő Hubay i 1933, og bosatte seg i Ungarn. Viseformann Th. C. Holm var svigersønn til Petter M. Røwde, Ungarns generalkonsul i Norge. Ellers var blant andre tre redaktører og flere høyt ansette vitenskapsfolk blant stifterne. Foreningens hovedmålsetting, slik den ble formulert ved grunnleggelsen 15.desember 1937, lød: Å styrke og bibeholde forbindelsen mellom Norge og Ungarn og i de respektive land, og sprede kjennskap til de andre lands kultur, litteratur og musikk. Norsk-Ungarsk Forening har vært en særdeles aktiv liten interesseorganisasjon, og har påtatt seg en forbløffende mengde store og tunge løft for å være seg sitt ansvar som norsk-ungarsk kulturforum verdig. Opp igjennom årene har det vært avholdt tallrike møter, konserter, temakvelder og hyggekvelder, og en rekke særfora har vært i virksomhet. Foreningen har også forestått en anselig mengde trykksaker og bøker, og har vært en viktig brobygger mellom norske og ungarske kulturinstitusjoner. I årene etter 1989 har NUFOs hovedoppgave vært informasjon og utgivelse av den etter hvert svært elegante medlemsavisa NUFOinfo. Dette bladet er nå inne i sin 13. årgang, og har informert om alt fra regionale til verdenspolitiske begivenheter. Den ungarske komponisten, fiolinisten og pedagogen Jenő Hubay var grunnleggeren av den moderne ungarske fiolinutdanningen, og var i et halvt århundre en av de ledende personligheter i ungarsk musikkliv.
Hubay begynte sine studier hos sin far, som var kapellmester ved den ungarske nasjonaloperaen og professor ved Budapests musikkonservatorium, og ble senere elev av de berømte fiolinistene Joseph Joachim og Henri Vieuxtemps i Berlin og Paris. I 1882 ble Hubay professor ved konservatoriet i Brussel, og fire år senere returnerte han til Budapest, hvor han overtok stillingen på konservatoriet etter sin far. Senere, i 1919, ble han utnevnt til rektor der. Hubays komposisjoner, skrevet i en sterkt romantisk stil, er tallrike, store og ambisiøse. Han skrev blant annet åtte operaer, fire symfonier, fire fiolinkonserter, mange verk for fiolin og klaver, sanger, samtidig som han redigerte andre komponisters verk. Verdig markering Det dobbelte jubileet ble innledet med en særdeles velsmakende og hyggelig aperitiff, der praten gled lett mellom gjester og gjestgivere. Det kunstneriske programmet ble innledet med en staselig Palotás, en nærmest seremoniell, vakker pardans gjennomført av ti fremragende unge ungarske dansere som sammen med sin leder var kommet ens ærend fra Ungarn for å være med på arrangementet i Oslo Militære Samfund. Som en usedvanlig velvalgt og samtidig humoristisk overraskelse dukket så vår egen norske 200-årsjubilant, dikterkjempen Henrik Wergeland opp han hadde jo sitt kontor i det gamle Riksarkivet, vegg-i-vegg med Oslo Militære Samfunds lokaler herfra hadde han falt gjennom et hull i tiden da han skulle sette på plass et gammelt arkivskap, og plutselig befant han seg blant oss i en annen tid. Det tok øyensynlig noe tid før den ærverdige dikter, i skuespilleren Bernt Børresens skikkelse, forstod hva som hadde skjedd, men da sannheten omsider gikk opp for ham var han ikke sen om å ta styringen, så vel med velvalgte ord til de to hovedjubilanter Hubay og NUFO, samt en inspirert opplesning av egen lyrikk. Storartet! Etter å ha forsøkt å få brakt herr Wergeland til (forbigående) taushet, var tiden kommet for NUFOs formann Lucia Maria Nagys festtale for dagen. Nagy utbrakt først en skål for jubilantene, og fortsatte deretter med å si: Deres Eksellenser, ærede gjester, kjære venner. På vegne av Norsk-Ungarsk Forening har jeg gleden av å hilse alle hjertelig velkommen til denne festaftenen. Det gleder oss meget å kunne hilse Hubay Jenő s egen familie i 3. og 4. generasjon; Rozann Schmidburg med sin mann Giselbert, datteren Alexia samt Laszlo H.C. med fru Manuela blant oss. Hjertelig velkommen ambassadør Lajos Bozi med Fru Susanne Binczki og førstesekretær Judit Körömi på vegne av Ungarn. Festen er kommet i stand for å hedre en stor personlighet, Jenő Hubay i anledning hans 150 års fødsel, samt Norsk-Ungarsk Forening ved foreningens 70 år og dens tilknytningspunkter til Hubay-familien. Jenő Hubay ble født i en epoke som var kjennetegnet av forsiktige vårtegn i Ungarn etter en knust frihetskamp i 1849. Allerede i meget ung alder viste han usedvanlige ferdigheter i musikk og vant internasjonal anerkjennelse som fremragende fiolinvirtuos og komponist. Hans komposisjoner fikk sin næring ikke minst av Ungarns folkemusikk, likesom Grieg øste av sitt lands folkemusikk. Forståelig nok fant disse to kunstnere felles strenger og gjensidig respekt hos hverandre. Deres kontakter vitner brevene i Bergens Offentlige bibliotek om. Hubay oppga sin lysende karriere som leder ved konservatoriet Brussel og kom hjem fra berømmelsens tinder for å befeste og lede fiolinundervisningen ved akademiet i Budapest. I 50 år underviste han, og hans kunnskaper og pedagogiske evner ga verden en hel rekke av de internasjonale stjerner i fiolinkunst. Familiens Palé i Fő utca i Budapest var et musikkens arnested med regelmessige konserter.
Og nettopp her fikk norske Edle Astrup sitt nye hjem i 1933, etter at et eventyrlig møte med Andor Hubay førte til giftemål. Edle ble svigerdatter til Jenő Hubay og fru Róza Cebrian. Verdenskriger og diktaturer rammet Europa og ikke minst Ungarn i det 20. århundre. Hubay-Astrupfamilien mistet alt de eide. Sovjetdiktaturet tvang dem i 1947 til å forlate Ungarn. Så kom oppstanden og frihetskampen i 1956, og 1500 ungarere fikk et nytt hjem i Norge i 1956. Henning Astrup, Edles bror ble styremedlem i Norsk-Ungarsk Forening og kontakten ble først brutt ved hans bortgang tidligere i år. Gratulerer med 150-åringen og den 70 år unge foreningen! Hubay live! Etter disse ord fikk komponisten Jenő Hubays musikk tone utover forsamlingen, først gjennom noen gripende vakre romanser for sopran og klaver, fremført av den eminente unge ungarskfødte sopranen Maria Bordas og pianisten Wolfgang Plagge, deretter gjennom Annar Follesø s virtuose fiolinisthender i den urungarske Scènes de la Czárda, op.18 nr.3. Da Norsk-Ungarsk forening ble stiftet i 1937, ble foreningens målsetting definert slik i statuttenes 2b: På et fritt og uavhengig grunnlag å samarbeide med norske og ungarske myndigheter og med andre frie organisasjoner i Norge og i Ungarn for å oppnå økt gjensidig kunnskap om norsk og ungarsk kunst, kultur historie og geografi.... Med andre ord: Foreningen ønsker å være en politisk uavhengig, kulturell brobygger mellom Ungarn og Norge. I denne sammenheng er det ikke vanskelig å forstå vår interesse for Jenő Hubays arv i musikkhistorien, og vår forbauselse når vi knapt kan finne ham nevnt i leksika og i mange andre sammenhenger! Riktignok er han ikke alene. Fremragende kunstnere i norsk musikkhistorie som Sigurd Lie, Sigurd Islandsmoen, Paul Okkenhaug og Geirr Tveitt, de to siste 100års jubilanter i år, deler samme skjebne. Edle perler og kunstskatter forringes ikke i verdi, tvert om. I tidsperspektiv ser vi bedre deres sanne rikdom. Men vi må arbeide for å vise verden deres udødelighet og skjønnhet. Akkurat det ønsker vi at kveldens kulturprogram kan bidra med en aldri så liten smule. Lykkes det har vi fått rikelig lønn for innsatsen. Og her vil jeg rette en hjertelig takk til musikolog og musikkpedagog Laszlo Gombos som er med oss her i aften.
Det kulturelle programmet ble, til dikteren Henrik Wergelands grenseløse begeistring, avsluttet med fellessang Vi ere een Nation vi med, nettopp den samme Wergelands store epos til den nasjonale bevissthets ære. Fantastisk middag Den tallrike forsamling fikk så ta del i et utsøkt måltid, bestående av hjemmegravet laks som forrett, helstekt ytrefilet av okse som hovedrett og vaniljecharlotte til dessert alt med glimrende viner til. Middagen ble også ledsaget av varme og berikende taler ved László Hubay Cebrián og Bjørn Frode Østern, og Miklós Konkoly-Thege, før gulvet ble ryddet for en fascinerende danesoppvisning der vi ble tatt med gjennom den ungarske nasjons historie. Til slutt var gulvet fritt for alle som hadde lyst å svinge seg, før kvelden gikk mot sitt ubønnhørlige punktum.
23.OKTOBER 1956 MINNET I OSLO Frihet og liv er ett. Lørdag 25. oktober arrangerte NUFO i Uranienborg Menighetshus Store Sal sitt årvisse høytidelige minneprogram for oppstanden og frihetskampen i Ungarn i 1956. Hva minnes vi, og hvorfor? Det 20. århundres Europa-historie kjennetegnes av to katastrofale verdenskriger, og den bolsjevistiske revolusjon i 1917. Europa ble delt i to. Politikerne i Vesten sa bare oppgitt: Hva kan vi gjøre når russerne ikke vil høre? (A. Øverland). Og landene bak jernteppet fikk 45 år lenger blodig lidelseshistorie enn sine vestlige naboer. Besatt av Sovjets hær og maktapparat ble Ungarn et av de land hvor diktaturet ble totalt. Folk ble kuet, mange forsvant sporløst, og en vond dødsstillhet la seg over hele landet. På denne bakgrunn kan vi godt forstå at en ikke tvangspålagt demonstrasjon, den første på 10 år, den 23.oktober 1956, åpnet trykkventilen. Og på timer ropte et enhetlig folkehav i Budapest sitt krav: Vi vil ha frihet! Ropet ble besvart med geværild og panservogner slik vi kjenner det fra historien. Disse hendingene er velkjente for oss som har levet en stund. Og vi kan aldri forbigå dagen i likegyldighet. Vi må minnes, men vi må gjøre den kjent også for kommende generasjoner, slik det ble gjort i Uranienborg Menighetshus den 25. oktober om ettermiddagen. Høytideligheten ble åpnet med Norges Nasjonalsang. NUFO-formannen, Lucia Maria Nagy, innledet sammenkomsten og ga ordet til Ungarns ambassadør, Lajos Bozi, som hilste de fremmøtte med sitat fra Ungarns President, Laszlo Solyom s festtale for dagen. Formannen fortsatte beretningen om den selvopplevde oktoberdagen, og om den lykken en enhetlig nasjon følte når frihetens håp ble tent. Gjennom dikt og prosa av Tibor Tollas, som satt 9 år i diktaturets fangenskap, gjenskapte hun redselstidens atmosfære. Ett minutts stillhet fulgte med firing av flaggene. Frihetens og håpets flamme som lyste i 9 dager, ble slokket av sovjetiske tanks den 4. november 1956. Illustrert av toget med bruk av sorte slør og fortalt gjennom Jan V. Johannessens dikt 4. november 1956. Til avslutning ble Tibor Tollas dikt Fiskerne i Westerland opplest av Szabolcs Harcsik, et budskap til alle som måtte flykte fra Ungarn etter at friheten var tapt. Så vandret toget sakte ut av salen til fløytetonene av folkesangen Farvel, farvel (mitt hjemland), spilt av Zita Friedl. Så kom et opptog av 8 flinke unge aktører gjennom salen, og med sang og spill viste de oss om hvordan frihetsgleden kunne oppleves. Det musikalske innslaget under programmet sørget Jens Peter Jongepier for med den vakkert spilte H-moll Sonate av F. J. Haydn. Han fortjener en stor takk også for akkompagnementet til sangene. Salen var pent pyntet i nasjonalfarger for anledningen og oppslutningen var upåklagelig med 80-90 deltagere. Mottagelsen, som foreningen sto for, bød på rikelig med smørbrød og kaker. Toget stoppet opp ved talerstolen og deklamerte Sandor Petöfi s Fedrelandssang på norsk og ungarsk. Deretter lød den ungarske Nasjonalsangen fra salen, slik det gjentatte ganger ble sunget for 52 år siden. De flinke skuespillere og alle minneprogrammets aktører bør ha en stor takk for et vakkert og gripende program. Huskes skal også de medhjelpere som fremskaffet den rikelige og fine bevertning. Liv Gjøtterud
Uranienborg Menighetshus lørdag 25.oktober 2008: Scener fra den høytidelige markeringen av minnedagen for 23.oktober-oppstanden 1956. Øverst til høyre Ungarns ambassadør Lajos Bozi, nederst til venstre fløytisten Zita Friedl.
JULEGLEDE I DIASPORA For de mange som fikk sine kulturelle og sjelelige røtter kuttet av kommunistregimet. Fire uker tidligere hadde jeg besøkt dem på det forlatte boligfeltet ute i skogen. Snøen lå kritthvit og dekket den opprevne jordens mange sår. Blant store trær og klukkende fjelbekker lå opprustede gruvevogner, motorer, kabler, kjettinger, som døde på slagmarken. Og her, i et lite hus, en kilometer fra nærmeste bebyggelse, lever denne fattige moren med sine fire barn. Det eldste er 11 år. Jeg ba henne komme inn og spurte hva jeg kunne hjelpe med. Jeg eier ingenting, sa hun, og skammer meg over at jeg ikke klarte å gi barna noe til jul heller. Hjelp meg, vær så snill, ba hun stille. Mor begynte å finne frem ett og annet for å fylle den fremlagte sekken, og vi småpratet. Forferdet fikk jeg høre at hun måtte gå på sine ben hele den tretti kilometer lange veien. Egentlig hadde hun ikke noe valg. I tillegg blir heller ikke veien over fjellet brøytet lenger, siden gruven er nedlagt. Skogen er vakker, naturen sover under det hvite teppet med urørt snø i 1-1,5 meters dybde. Hun måtte av gårde tidlig, klokka fire i dag morges, og overlot sine sovende barn i Guds varetekt og til hundenes vakthold. Jeg ba henne sitte ned, men hun ville heller stå, nærmest på spranget for å spare også de sekundene. Med sekken på plass ba hun stillferdig og smilende om unnskyldning for at hun hadde sånt hastverk, men, som hun sa, - dere skjønner sikkert at Det var nyttårskvelds formiddag i Déva, vinteren 2001. Jeg ble oppmerksom på at noen banket forsiktig på den gamle klosterporten. En vever, smilende kvinne sto, nærmest litt beskjemmet, i døren. Jeg kjente henne igjen. Hun bor på et nedlagt gruveområde, 30 kilometers avstand fra Déva. Hennes navn er ungarsk, hennes aner var ungarere, men selv forsto hun ikke ett eneste ungarsk ord, denne firebarns- moren i diaspora. det tar litt tid til å forberede festen, når jeg nå har noe å glede mine barn med. Og hun gikk. Hennes skikkelse strålte i den tidlige ettermiddagssolen, inntil hun gradvis ble ett med den snødekte fjellsiden. Jeg kunne fortsette å fortelle om hvordan kommunistregimet til den rumenske diktatoren Ceausescu narret titusener med falske forhåpninger, tvangsflyttet dem til distrikter med kunstige livsvilkår, for så å la dem bli igjen på gudsforlatte steder. Slik som denne familien. De solgte alle sine eiendeler på 70- eller 80-tallet og flyttet til gruvedistriktet som den gang lokket med gode lønnsvilkår. De bygget sitt rede på kvikksand. Etter at systemet kollapset og gruvene stengte, kan de ikke lenger selge sitt hjem for å få et grunnlag til å starte livet på nytt et annet sted. En av systemets store synder er de mislykkede satsinger og feil som ingen vil ta ansvar for. Jeg kunne også fortelle om den nærmest totale mangel på sosialt nettverk, om manglende barnevern, om å la barn vokse opp i periferien under umenneskelige forhold, uten noen sjanse til senere å kunne være aktive deltagere i vårt kompliserte samfunn. For meg ble denne moren for alltid smertelig vakker. Et lysende eksempel på håpet som klarer å gå seksti
kilometer for å bringe glede til det lille, fattige og bortgjemte hus, for å fylle det med barnas gledesrop, for å skape jul på nyttårsdagen. Jeg bøyer hodet dypt for morskjærligheten. Hun vet vel neppe at hennes stillferdige gjerning og ekte medmenneskelighet kan bli redning og forsoning i Guds øyne for vår syndige jord. gjennom strevsomt arbeid for sine kjære. Denne rene kjærlighet er pantet på det nye liv! Det gir oss krefter til å ta fatt på veien for å bestige våre fjelltopper, for å bringe mer høytid og fest tilbake til våre kjære på jorden. Csaba Böjte OFM (oversatt av Lucia Nagy) Den fattige kvinnens eksempel er en gave som hjelper oss til å forstå menneskets kall; å skape høytid og glede Besøk også nettstedet: www.devaigyerekek.hu EN HJERTELIG TAKK! Redaksjonen føler det er på sin plass med en dypfølt og hjertelig takk til alle som har bidratt til at markeringen av vår forenings jubileum fikk en så vellykket og verdig form. Det er ikke selvsagt at så mange mennesker er villige til å dra i samme retning, og vi priser oss lykkelige over mange og gode venner! Arbeidet med planleggingen av arrangementet i Oslo Militære Samfund begynte for over ett år siden, og det har vært nødvendig med en mengde møter, diskusjoner og kronerullinger for å komme i havn. Lokalitetene er meget ettertraktet og måtte reserveres i god tid, de mange deltakende kunstnere måtte kontaktes og engasjeres bare logistikken omkring de ungarske dansere alene (reservasjon av flybilletter, innkvartering, omvisningsprogram) tok det flere måneder å kvalitetssikre. Videre var det maktpåliggende å få kontakt med alle de personer som på en eller annen måte har hatt betydning for foreningens liv og virke gjennom historien, og vi er meget glade for den kontakt vi har fått med Hubay-stiftelsen gjennom dens leder Laszló Gombos. Videre har økonomi som så ofte før vært et springende punkt vi er derfor også svært takknemlig for den støtte vår finansielle velgjørere har bidratt med uten dere hadde det ikke blitt noen fest. I en situasjon der vi måtte klare oss uten de offentlige støttemidler som kan komme i betraktning ved andre typer kulturelle arrangementer, som konserter, teaterforestillinger og foredrag, var vi helt avhengig av økonomisk drahjelp fra idealistiske og kulturbevisste sponsorer. En spesiell takk til Det Norske Veritas og Topaas & Haug Entreprenørforretning. Dessuten er det god grunn til å takke staben ved Oslo Militære Samfund for all hjelp, positive innstilling, profesjonelle arrangementsavvikling og fremfor alt fremragende kokkekunst! Vi har følt oss velkommen og vel ivaretatt hos dere. Til slutt en varm takk til alle fremmøtte dere gjorde festen til en minneverdig og strålende aften, og dere har forhåpentligvis også fått en klar opplevelse av å ha vært med på noe betydningsfullt både i vår forenings liv og virke og i arbeidet med å synliggjøre ungarsk kultur i en internasjonal setting. Takk for denne gang, og velkommen ved senere anledninger! Redaksjonen
WHITE CHRISTMAS en sang om fred Da den amerikanske komponisten Irving Berlin tidlig i 1941 fikk i oppdrag å skrive musikk til filmen Holiday Inn, raste en ny krig for fullt i Europa. Oppdraget besto i å lage sanger til alle de store høytidene i året, og filmen skulle være en lys og vennlig atspredelse fra alle de forferdelige daglige krigsnyhetene. USA var ikke kommet med i krigshandlingene ennå, og man hadde fortsatt et håp om å kunne holde seg utenfor også i framtiden. Isolasjonismen sto fortsatt sterkt, men Hitlers herjinger og den stadig mer aggressive tonen i de japansk-amerikanske forhandlingene hadde begynt å snu stemningen. Berlin sa senere at han syntes det var et morsomt, men utfordrende arbeid å skrive underholdende filmmusikk om høytider, og at den største utfordringen hadde vært å skrive en julesang som både kunne fungere som filmslager og allsang. Det japanske angrepet på Pearl Harbor i desember 1941 forandret med ett slag hele den verdenspolitiske situasjon: President Roosevelt svarte umiddelbart med å erklære Japan krig, og amerikanerne kastet seg nå med full kraft inn i krigen både i Europa og Asia. Enorme mengder amerikanske soldater, krigsmateriell og ressurser ble overført til krigsskueplassene rundt om i verden, og krigen var nå i sannhet blitt verdensomspennende. Snaut tre uker senere introduserte Bing Crosby sangen White Christmas i sitt populære NBC radioshow. Denne første offentlige framføringen av sangen ble umiddelbart en hit, men opptaket overlevde åpenbart ikke krigen. Derimot spilte Crosby inn sangen med John Scott Trotters orkester på plateselskapet Decca 29. mai 1942, og denne innspillingen hadde ved krigsslutt oppnådd å bli tidenes mest-selgende platesingel. Selve filmen ble lansert i august samme år. White Christmas -historien er uløselig knyttet til historien om den 2.verdenskrig; en uke etter innspillingen hos Decca, fant Midway-slaget sted, et uhyre blodig sjøslag som snudde hele Stillehavskrigens gang. I Europa, og ganske særlig på østfronten, fløt blodet i strie strømmer og farget både jord og himmel rød. De talløse soldater og sivile som opplevde dette menneskeskapte helvetet - mange tusenvis av kilometer hjemmefra - hadde nok bare én felles tanke i hodet: Måtte barbariet opphøre, og måtte freden endelig senke seg over verden igjen. Irving Berlin Filmens to hovedroller skulle besettes av superstjernene Bing Crosby og Fred Astaire, og da Crosby under en audition høsten 1941 fikk høre sangen White Christmas for første gang, forsikret han Berlin om at her hadde han skrevet en vinner. Sangens videre historiske skjebne skulle vise at dette var en gedigen underdrivelse. Og midt oppi dette scenariet kommer så White Christmas med sitt klare og utilslørte fredsbudskap: May all your Christmasses be white! Dette ønsket måtte all drepingen opphøre å farge jorden og snøen blodrød, og måtte snøen endelig få kunne legge seg uforstyrret og hvit er vel det klarest formulerte fredsønsket i sangform som noen gang er skrevet. Budskapet om den ubesudlede julefreden traff millioner av mennesker i hjertet under krigens mørkeste år, og har fortsatt å tale til oss i all tid siden.
Som så mange artister på 1940-tallet, reiste også Bing Crosby på tallrike turneer rundt om til de stridende avdelingene på krigsskueplasser i Europa og i Stillehavet, og over alt ble han bedt om å synge White Christmas. I motsetning til mye annet musikk- og varieté-stoff som først og fremt skulle få opp humøret og kampmoralen hos troppene, forårsaket White Christmas tårer og stillhet. Dette var nok en utilsiktet effekt; verken Berlin eller Crosby hadde kunnet ane hvilken virkning sangen skulle komme til å få. Crosby har fortalt om gripende scener under sin Europa-turne høsten 1944, der soldater ikke kunne få nok av visjonen om en hvit og fredfylt tilværelse. Med sangen på leppene måtte de så innta sine stillinger igjen, bare for å oppleve mer blodsutgytelse. Bing Crosby, som hadde vært en motstander av amerikansk intervensjon i Vietnam-krigen fra begynnelsen av, kom dermed til å spille en rolle i dens avslutning. White Christmas har beholdt sin posisjon som den mest-selgende julesang gjennom alle tider, og er nå en uløselig del av vår julefeiring. I våre dager er det lett å fly overfladisk over teksten og assosiere den med juleferie, ski og snøkledte slalåmbakker da er det viktig å ha det historiske perspektivet for øye: Intet er viktigere i livet enn fred i trengselstider blir det klarere enn ellers og vi må aldri miste julehøytidens fredsbudskap av syne. Dette skylder vi de millioner av mennesker som lengtet etter, men aldri fikk oppleve den freden vi tar for gitt, og vi skylder oss selv å finne fred med oss selv. God Jul! Wolfgang Plagge Irving Berlin egentlig Izrail Bejlin (Israel Baline) (født 11. mai 1888 i Tjumen i Sibir i Russland, død 22. september 1989 i New York City) var en amerikansk komponist og tekstforfatter. Bing Crosby med en såret amerikansk soldat i 1944 Likevel gjorde nettopp denne sangen mer for moralen enn noen annen sang, og bidro kanskje til og med til å gjøre de verste og mørkeste øyeblikkene i soldatenes liv en liten smule lettere. Det er dessuten dokumentert at sangen førte til øyeblikk av medmenneskelighet midt i krigens barbari. Senere fikk White Christmas også en annen dyster oppgave: Å innlede avslutningen på det amerikanske nærvær i Vietnam. Da nordvietnamesiske styrker begynte den siste og avgjørende offensiven mot Sør- Vietnams hovedstad Saigon i 1975, ble en evakueringsplan satt i verk for å bringe de siste gjenværende amerikanere og noen sør-vietnamesere i sikkerhet. Stikkordet for evakueringen skulle være en radiomelding i Saigon radio. Meldingen skulle begynne med at temperaturen i Saigon var 105 degrees and rising, og deretter skulle White Christmas spilles. Da øyeblikket kom og meldingen ble gitt, førte den til en panikkartet masseflukt til den amerikanske ambassaden, der helikoptre ventet på flyktningene. Han kom til USA som barn da den fattige jødiske familien hans emigrerte i 1893. Han måtte tidlig arbeide for å overleve, blant annet ved å selge aviser. En periode jobbet han som syngende kelner i en kafé. Innehaveren ba ham lage en sang for å promotere etablissementet. Dette ble starten på en komponistkarriere som kom til å resultere i over 1000 sanger. I begynnelsen skrev han sanger som ble trykket og solgt i løssalg, dels brukt i Vaudeville. Det endelige gjennombruddet kom med Alexander s Ragtime Band i 1911. Siden fulgte en rekke suksessrike Broadway-musikaler og Hollywood-filmer. Han var aktiv frem til begynnelsen av 1960-tallet, da han trakk seg tilbake etter en fiasko med en musikal. Irving Berlin var autodidakt på klaver og lærte seg aldri noter. Han skilte seg ut fra de fleste andre amerikanske slagerkomponistene ved at han laget både tekst og melodi. Hans mest kjente verk er White Christmas. Hvis man regner med alle innspillingene som ulike artister har gjort av denne, er dette stadig verdenshistoriens mestselgende sang. Irving Berlin døde i New York City i en alder av 101 år. Han er begravet på Woodlawn Cemetery i Bronx, NY. (Fra Wikipedia, den frie encyklopedi)
In memoriam FERENC KEMÉNY Ferenc Kemény, en av vårt lille norsk-ungarske miljøs virke-lige nestorer, forlot oss i september i år. Han oppnådde den modne alder av 91 år og opplevde mer enn de fleste. Som nasjonalt bevisst og frihetsungarer måtte også han ty til den bitre flyktningeveien i kjølvannet av 1956-oppstanden og havnet til slutt i Norge. Siden 1980-årene var han elskende bosatt i Oslo. Han ble født i Budapest i 1917. Han hadde en enorm begavelse for språk, og etter at han måtte forlate Ungarn kom han til Norge der han etter hvert skulle gjøre seg bemerket som en translatør med helt uvanlige polyglotte evner. Han snakket 13 språk flytende, kunne skrive i 24 språk og forstod 40! Spesielt for hans store språklige talent var en egen varhet for de subtile valørene i poesien, og hans mange og beåndede gjendiktninger av poetisk litteratur til en rekke språk hører til hans største bragder. Da han hadde oversatt en av Mihály Babits sonetter til spansk, utbrøt en leser, Jasså, så du snakker spansk også?, men før han selv rakk å svare, repliserte vennen og dikteren Gábor Devecseri: Ferenc Kemény snakker poesi,, og det er det som teller mest! Ikke bare skjønnlitteraturen fikk nyte godt av hans språklige evner også ulike faglitterære verker med et vidt spekter av fagfelter hører med i hans store livsverk. Det var i det hele tatt ubegripelig hvor spesialistorientert han var i alle de forskjellige fagfelt han gjennom sitt yrke kom i berøring med. En usvikelig sans for kvalitet kjennetegnet alt han foretok seg i livet, både profesjonelt og som menneske. For Norsk-Ungarsk Forening har han også vært en umåtelig kulturell ressurs, ettersom han alltid og med den største selvsagthet stilte sine dikt og gjendiktninger til foreningens disposisjon. Han satt også i foreningens styre en periode i tiden etter 1956. Vi takker deg for alt du var og lyser fredens poesi over ditt rike minne. En samling oversettelser og gjendiktninger, Tengertől tengerig: Kemény Ferenc 2500 év európai költészeté- ből válogatott, 30 nyelvből készített, 150 formahű műfordítása, utkom i 2005. I boken Das Sprechenlernen der Völker ("Speech Learning of Nations", ISBN 3700301219), 1975, Wien, målbærer han sitt uortodokse og avanserte syn på historisk lingvistikk og det ungarske språks opphav. Lucia Nagy
Kemény var også en glimrende gjendikter av norsk litteratur. Ikke minst Arnulf Øverlands sylkvasse og presise lyrikk fikk en verdig partner i Keménys intuitive språk her et eksempel: VI OVERLEVER ALT (1940) Vi eide ikke sverd! Vi trodde mer på freden, fornuften, arbeidsgleden, på selve livets verd! Vi trodde ikke drap og brand i lengden gavnet noget land. Vi trodde på en seier for rettsinn og forstand. Vi hadde ikke skjold. Vi kjente ingen fare, vi hadde venner bare. Da blev vi tatt med vold. Det hendte plutselig en natt, vi våknet og vårt land var tatt. Vi hadde bare venner, nu stod vi helt forlatt. Små spredte flokker stred mot panserdivisjoner mot luftens legioner til de ble valset ned. Hver bonde, hver arbeidergutt, han vet at blir hans vilje brutt, har livet ingen mening. Da er det hele slutt. Til frihet er vi vant. En mann kan bære lenker, - det han i taushet tenker, blir ikke mindre sant. Det har vi heller aldri sett at urett plutselig blir rett, og politi forbyr oss å bruke folkevett. Vårt folk gir aldri tapt. I nød blir hjertet prøvet, og navnløs dåd blir øvet. På ny blir samhold skapt. I bygd og by, på øy og grend, er hver mann nabo, frende, venn, de gir hverandre hånden: vi sees snart igjen. Om mange av oss falt, og flere følger efter, så har vi indre krefter. Vi overlever alt. Vi har en hellig seierstro. Den gir oss tålsomhet og ro. Vi vet at ånd er evig, og liv vil alltid gro. MINDENT TÚLÉL A NÉP Kardunk nem volt nekünk, inkább hittük a békét, munkát, ész bölcsességét, s hogy szép az életünk. Nem hittük, hogy tűzvész s gyilok valaha újra hatni fog. Azt hittük, végül is győz az értelem s a jog. Pajzst sem vettünk elő, veszélyt sehol se láttunk (hisz mindenki barátunk ), s ránktört a nyers erő. Egy éj borzalma ránkfagyott, úgy ébredtünk fel mint rabok. Barátunk volt mindenki, s mindenki elhagyott. Vívott a kis csapat a tankdivíziókkal, a légi légiókkal, míg alul nem maradt. Ki ver vasat vagy túr rögöt, tudja: ha lelke megtörött, nem ér az élet semmit, végeknek vége jött. Nem lét, mely nem szabad. Rajtunk rabság bilincse, de bensőnk titkos kincse mindig igaz marad. Olyasmit sem láttunk sosem, hogy jogtalanság jog legyen, s hogy rendőrileg tiltva a józan értelem. Nem adjuk meg magunk. Van tér ma hősiségnek, egy új testvériségnek most alapot rakunk. Merre járjuk e rab hazát, ma mindenki rokon, barát, egymás kezét szorítjuk, szemünk jövőnkbe lát. A hős halála szép, s ha hősök ezre pusztul, erőnk csak újra buzdul, mindent túlél a nép. Mi várunk, egyikünk se fél, tûrünk, int nékünk már a cél. Tudjuk: örök a szellem, s az élet újra él.
For alle musikkelskere: NY FANTASTISK CD MED MUSIKK AV BARTÓK PÅ PLATEMERKET 2L! Trondheim-solistene, ett av Norges ledende kammerorkestre, har nylig gitt ut DIVERTIMENTI, en ny CD med musikk av blant annet Béla Bartók. Denne CDen har på kort tid rukket å slå knock-out på alt som finnes av tidligere innspillinger av disse verkene, og har vist seg å bli en stor seier så vel for artister, komponister og platemerket 2L. CDen er den første i verden til å ta i bruk Blu-Ray-formatet i audio-sammenheng, og representerer derfor også en teknisk sensasjon: Blu-Ray er et ekstremt høyoppløselig format som opprinnelig ble utviklet for grafikken til Playstation 3 -spillemaskinene, men som nettopp i kraft av sin store lagringsplass også lar seg utnytte til sensasjonelt naturtro lydgjengivelse. Platemerket 2L rakk å kapre den prestisjefylte førsteplassen fra alle de store platemerkene i kampen om å utgi verdens første innspilling på dette nye formatet, og det er bemerkelsesverdig at både teknikk og musikk nå høster ovasjonsartet bifall fra en samlet verdenspresse. Det er i det hele tatt meget uvanlig med så mye internasjonal oppmerksomhet om en CD-innspilling fra Norge, og det er derfor desto hyggeligere at den ungarske komponisten Béla Bartók er en av de presenterte komponistene på innspillingen. Béla Bartók (fodt 1881 i Nagyszentimiklos, død 1945 i New York) var mye syk i barneårene. Dette kan ha bidratt til hans tidlige musikalske oppvåkning og kreative modenhet. Han var 38 år da Versailles-traktaten ved 1. verdenskrigs slutt kuttet opp hans hjemland Ungarn og fordelte 3/5-deler av landet på andre land, noe som vekket hans brennende engasjement for ungarsk folklore og kultur for alvor. Sammen med sin gode venn og kollega Zoltán Kodály la han ut på lange forskningsreiser i alle de ungarskspråklige områdene (bl.a. i Romania) for a samle sammen folkemusikalsk materiale. Vi møter en meget moden Bartók i Divertimento for strykere fra 1939 han arbeidet samtidig på sin sjette strykekvartett, og hadde nettopp fullført sin fiolinkonsert og Contrasts for fiolin, klarinett og klaver for Benny Goodman (innspilt med Annar Follesø på 2L28). På denne tiden var de politiske omstendighetene i Europa i ferd med å gjøre det umulig for den sterkt nazi-kritiske Bartok å fortsette sin virksomhet i Ungarn. Sammen med sin kone reiste han til USA året etter, og slo seg ned i New York, der han døde i 1945. Bartóks sterkt personlige stil trer stadig tydeligere frem for oss i verkene fra denne siste perioden i hans liv; den livslange interessen for ungarsk og rumensk folkemusikk frembringer stadig mer velartikulerte musikalske genistreker. Mannen som av en amerikansk konsertanmelder ble omtalt som grasiøs og pertentlig i sine bevegelser snarere som en botanikkprofessor enn en komponist, skaper musikk av en bortimot hensynsløs energisk kvalitet. 2L50SABD: DIVERTIMENTI Trondheimsolistene Til salgs i platebutikker og på nettet: www.2l.no I Divertimento makter han på en overbevisende måte a forene folkloristiske elementer med radikale modernistiske virkemidler som cluster-teknikker og multitonale sekvenser. Likevel tar aldri det håndverksmessige overhånd det ligger en bærende musikalsk idé bak hvert eneste innfall. Noe av det mest fascinerende ved dette verket er sammenhengen mellom satsenes innbyrdes uttrykk: Bartók elsket å stille ekstremer opp mot hverandre, og i dette tilfellet moter vi ekstremene i sa vel tempovalg som motivlengde: Yttersatsenes huggende rytmikk kontrasteres av en langsom sats med et nesten uendelig linjespill der vi møter hele den lidenskapelige Bartóks rike følelsesliv. Wolfgang Plagge
Ordboken i nytt opplag! Norsk-ungarsk / Ungarsk-norsk lommeordbok Ny, utvidet og oppgradert ordbok med lommeparlør-del. Den populære lommeordboken er nå tilgjengelig i nytt opplag. Boken foreligger i kompakt og slitesterkt hardcover, 13,5 x 10 cm. Utgitt av NUFO - Norsk-Ungarsk Forening. Kan anskaffes i Norge gjennom henvendelse til NUFO Norsk-Ungarsk forening, Postboks 232, 1319 Bekkestua telf. 67 13 59 57 epost: nufo.oslo@gmail.com Pris: kr.230,- Keresztes/Lund 2002 2.opplag 2005 ISBN 82 994 114 3 2 Utgitt i 1996 av Norsk-Ungarsk Forening i anledning 40-årsminnet for oppstanden. Stadig like aktuell som kildeskrift for forståelsen av norsk-ungarernes skjebne. Pris: kr.150,- NUFO 1996 ISBN 82-9941 14-0-8 I anledning femtiårsminnet for oppstanden i 1956 gjengir Norsk- Ungarsk Forening (NUFO) her en samling relevante lyrikk- og prosatekster av norske og ungarske diktere. Pris: kr.50,- ISBN-13: 978-82-994114-4-8 ISBN-10: 82-994114-4-0
Foto alle bilder fra jubileumsfesten og minnemarkeringen for 23.oktober: Károly Buday Oslo Militære Samfund 4.oktober 2008 Fra den storslagne festmiddagen i anledning 70-årsjubileet for Norsk-Ungarsk Forenings stiftelse og 150-årsminnet for komponisten Jenő Hubays fødsel. I tillegg til et utsøkt artistprogram bestående av så vel folkedans, teater, sang og musikk av Hubay, ble det også servert et fantastisk måltid, vel verd de to ærverdige jubilanter. De som er interessert i flere bilder fra jubileumsfesten og minnemarkeringen, kan laste dem ned fram til midten av januar 2009 fra http://folk.uio.no/buday/hubay_aften/ Norsk-Ungarsk Forening Postboks 232 1319 Bekkestua I REDAKSJONEN: Medlemskontingent 2008-09: NUFO Lucia Maria Nagy, red. Frode Havig Omang, Liv Gjøtterud, Wolfgang Plagge Enkeltmedlem: Kr 275,Honnør: Kr 175,Familie: Kr 375,Firma-abbonement: Kr 600,- Kirkeveien 75, 0364 Oslo Postgirokonto: 0532 34 95272 Bankgirokonto: 8200 45 64835 Epost: nufo.oslo@gmail.com ISSN 0809-5876