Kjell Ola Dahl Kureren Kriminalroman
Hevnen er en troløs tjener
Oslo, august 2015 I Turid slår av radioen. Hun nyter stillheten og legger hånden på duken der morgensolen har tegnet en rute gjennom vinduet. Det varmer. Hun liker å kjenne slike ting. Robert har lagt avisene på bordet. Hun drar til seg Aftenposten. Begynner å bla. Nyhetssidene, reisereportasjer, artikler om nye TV-serier. Blikket stanser på en artikkel om hva man kan finne på auksjoner. Først ser hun på bildet, så leser hun litt av teksten. Fortsatt kan man finne skatter i norske auksjonshus. Det unike armbåndet på bildet er taksert til over hundre tusen kroner. Så ser hun på bildet igjen. Turid retter ryggen, tar av brillene og pusser dem med ermet, tar dem på igjen. Auksjonarius Guri Holter legger ikke skjul på at de er stolte over å kunne framby denne attraksjonen. Smykket ventes å gå over prisantydning. «Vi har allerede fått inn seriøse bud,» sier Holter. Dette er vanvittig, tenker Turid. Prisen er én ting. Men at det legges ut for salg? Det er førtiåtte år siden hun så armbåndet sist. Da hadde hun hatt det om håndleddet. Turid reiser seg opp fra kjøkkenstolen. Hun ser på uret som henger på veggen over komfyren. Klokken er blitt ti på formiddagen. Hun snur seg mot vinduet og ser ut. Hun kan se ryggen på Robert der ute, bøyd over blomsterbedet foran gullregnen ved gjerdet. Hun er
opprørt, men ønsker ikke å fortelle dette til Robert, ikke ennå. Hun går opp trappen og inn på sitt gamle hjemmekontor. Hun går bort til rullearkivet som står klemt inn mot veggen ved siden av skrivebordet. Robert klager over at hun aldri kaster noe. Tenk det, sier Turid til seg selv. Skal se om det ikke kan være nyttig å ha den slags svakheter. Det tar henne bare få minutter å finne dokumentet hun leter etter. Hun gir seg selv et kritisk blikk i speilet. Hun kan ikke gå slik. En halv time senere møter hun Robert i døren. Hun hadde håpet å slippe. Som regel går han inn gjennom verandadøren når han arbeider i hagen. Men nå har han av en eller annen grunn valgt å ta runden rundt huset for å komme inn. Arbeidshanskene hans er skitne av jord, og han stryker seg over kinnet med underarmen. «Skal du ut?» «En liten tur til byen,» sier hun. «Har du fått sms-reklame om tilbud nå igjen?» Hun nikker smilende. «Julepresanger, Robert. Ullundertøy på salg.» Han rister oppgitt på hodet og går inn. Turid går mot stoppestedet for T-banen. Irritert på seg selv fordi hun velger å lyve for Robert i slike situasjoner. Men han ville ikke nøyd seg med en kort forklaring. Han ville begynt å spørre. Hun har ingen svar og vil derfor slippe å høre spørsmålene. Da hun ser et par kjente fjes i flokken som venter på perrongen, kjenner hun at hun fortsatt vil være alene. Hun krysser skinnene og fortsetter bort til den enslige drosjen som står på holdeplassen. Åpner bakdøren og
setter seg inn. Sjåføren legger sammen avisen han har lest i, og ser spørrende på henne i speilet. «Jeg skal til Tollboden,» sier hun og leter opp telefonen der hun har notert adressen. «Den ligger faktisk i Tollbugaten.» Guri Holter viser seg å være en kvinne mellom førti og femti. Hun har på seg en grå ullkjole som er litt for ettersittende med tanke på de mange kiloene hun har rundt magen. Omkring halsen har hun et rosa sjal i kunstsilke. Det er bevisst valgt for å gi farge, tenker Turid og synes valget er dårlig. Rosa blir for påtrengende. Sjalet ligger der som et skrik om kamuflering av dobbelthake og halsrynker. Håret hennes er stritt med pannelugg. Det er sikkert moderne, tenker Turid. Guri Holter ser i høyeste grad moderne ut. Ringene på fingrene er prydet med store, uformelige steiner. Kunsthåndverk. Da oppdager hun at Guri Holter har lange, rundfilte negler, lakket i samme rosa farge som sjalet. Guri Holter er altså en pertentlig person med sans for detaljer, tenker Turid. Det er høyt under taket, og den digre hallen i Tollboden gir ekko av alle lyder: Døren som slamrer igjen. Hælene mot golvet klakker som om Turid var en nyskodd hest på vei over brostein. Et kompressorbor bråker utenfor vinduet som står på gløtt. Som om de tenker samme tanke, lukker Guri Holter vinduet og spør med ryggen til hva hun kan hjelpe med. Turid forklarer at det gjelder armbåndet som var avbildet i Aftenposten. Guri Holter sier at Turid trygt kan legge inn bud på telefon eller via internett.
Turid rister på hodet. «Armbåndet er stjålet. Det er tyvegods. Dere kan ikke selge ting som tilhører andre.» Nå har ikke Guri Holter noe å si. Hun ser alvorlig og spørrende på henne. Turid åpner vesken og rekker henne papirene. Guri Holter vil ikke ta imot dem. Hun ser fra papirene og opp på Turid. «Jeg forstår ikke. Hva er det du antyder?» «Anmeldelsen. Jeg anmeldte smykket stjålet på slutten av sekstitallet. Jeg hadde ikke noe særlig håp om få det igjen, men jeg leverte faktisk anmeldelsen med tanke på at en situasjon som denne kunne oppstå.» Turid rister på papirene for å få kvinnen til å ta dem. «Det er en detaljert beskrivelse her i dokumentene fra den gang. Også av graveringene.» Guri Holter ser på papirene igjen uten å ta dem. Ser opp. Hun tenker seg om. «Jeg vet ikke mye om dette,» sier hun. «Hvis du vil at vi skal trekke dette objektet fra auksjonen, må du nesten kontakte politiet.» Hun tenker seg om. «Eller en advokat.» Turid ser trett på henne. Vurderer om hun skal si det, om hun skal gjøre Guri Holter forlegen ved å fortelle at hun selv er advokat. Pensjonert riktignok, men dog. Turid velger å tie. Forsøker isteden å tenke på hva som egentlig er lurest å gjøre annet enn det hun har gjort til nå. Melde fra. Neste skritt: Kreve armbåndet utlevert. Ikke her og nå. Det er for hysterisk. La Guri Holter få lov til å drive litt saksbehandling først. «Jo,» sier Guri Holter. «Kanskje en advokat er det beste. Vet ikke hva politiet kan gjøre i en slik sak egentlig. Jeg har faktisk ikke vært borti slike situasjoner
før. Og du hevder at smykket er ditt? Har du kjøpt det?» Turid rister på hodet. «Det er et arvestykke. En av de veldig få tingene jeg hadde etter min mor.» Turid har ikke noe særlig mer å legge til. Hun vet bare at hun vil til bunns i dette. Og hun vil stanse salget. De to kvinnene blir stående lenge og se på hverandre, og det blir Guri Holter som til slutt griper ordet. «Jeg tror det beste du kan gjøre, er å ta kontakt med en advokat. Jeg skal ta saken opp med ledelsen, og så kontakter vi deg en av de nærmeste dagene.» Turid ser på denne kvinnen og har den samme følelsen hun pleier å få når hun går til fastlegen og snakker om svimmelhetsanfallene. Legen tror ikke på henne. Legen snakker henne etter munnen. Denne kvinnen tror ikke på henne. Guri Holter snakker henne etter munnen. Guri Holter vil ha henne ut av rommet, ut av ekspedisjonen, ut av denne fæle bygningen. Turid rekker fram papirene igjen. Guri Holter holder hendene opp avvergende. «Jeg vet ikke» «Ta dem. Hvis du vil ha navnet mitt og adressen.» Guri Holter tar papirene, og Turid snur seg uten et ord. Hun tenker på sin mor og all urettferdigheten som aldri er gjort opp. Hun vet, mens hun forsiktig går ned trappen trinn for trinn, at hun har bestemt seg. Denne gangen skal hun vinne. For sin mors skyld. Ute blir hun stående og myse mot det skarpe lyset. Rusler mot Østbanehallen, går inn og finner et ledig bord. Slår opp i telefonlisten sin på mobiltelefonen. Hun kjenner bare én person som kan få ting til å skje i en sak som denne. Hun ringer Vidar Føyn og hører da han svarer at han kjører bil.
Han roper og er i overkant euforisk i stemmen. Turid kommer på at det er fredag. Antakelig er Vidar på vei til hytta på Tjøme. «Smykke? Kan ikke du fortelle disse greiene til noen på forværelset, Turid?» Men Turid er bestemt. Hun sier at hun vil ha Vidar til å gjøre det. «Det handler om moren min.» Vidar knegger. «Hvilken av mødrene dine, Turid?» «Min biologiske mor, Vidar. Hun som ble drept.»
Oslo, oktober 1942 I Forhjulet havner nedi sporet i trikkeskinnen. Hun vrir på styret, men for sent. Hun kommer til å falle. Forhjulet følger sporet, sykkelen tipper og hun hopper av, løper noen skritt for ikke å miste balansen, sklir og lander nesten på rumpa, men klarer å holde seg på beina akkurat idet sykkelen skramler mot brosteinen. Dette må se idiotisk ut, tenker hun. Stillheten der bak forteller at alle følger med, passasjerene som venter på holdeplassen. Ester blir stående og børste klærne uten å se opp, uten å se på dem. Da er det at en hånd løfter sykkelen. Grønt erme. Uniform. En soldat. Geværløpet peker over skulderen hans, rett på henne. Esters blikk trekkes mot det runde hullet i geværløpet. Han snakker, men hun får ikke med seg noe av det han sier. Endelig retter han ryggen. Geværløpet peker opp. Hun tar imot sykkelen og sier takk, først på norsk, så på tysk og til slutt på engelsk. Det siste er visst morsomt. Han sier på tysk: «Ser De ikke at jeg er tysk?» Han ler. Det er en pussig latter. Den brede munnen hoster fram korte pipelyder, som et knirkende hjul. Han ser snill ut. Uskyldig, tenker hun. Litt dum. Skulle bare visst hvem han bruker galanteriet på. Hun plasserer venstre fot på pedalen, sparker fra, setter seg på sykkelen og triller nedover mot