Kjære landsmøte, kjære alle sammen.

Kjære landsmøte, kjære alle sammen. Jeg håper dere gjennom jula har overspist dere på julemat, subba rundt i pysj døgnet rundt og at ferien har vært sykt digg, Også håper jeg at dere nå er klar for årets desidert beste og viktigste politiske samling: Natur og Ungdoms landsmøte. 2012 var et veldig spennende år. Det var et år hvor Natur og Ungdoms utrettelige arbeid for klimahandling faktisk ga resultater. Disse resultatene kom i noe så døllt som et tverrpolitisk klimaforlik. For da Regjeringen ENDELIG la fram sin klimamelding for Stortinget våren 2012, en klimamelding vi hadde ventet på i nærmere 2 ½ år og som skulle tegne opp det store bilde for klimapolitikken de neste årene, så inneholdt den flere av våre forslag: all transportveksten i de store byene skal tas med kollektive løsninger eller gang og sykkel, oljeindustrien må nå betale mer for å forurense, det skal etableres et klimateknologifond for industrien, skogvernet skal styrkes og målet om at Norge også skal kutte utslippene her hjemme, står ved lag. Men Regjerningens klimamelding var likevel ikke god nok. Regjeringen trengte hjelp fra Jern- Erna i Høyre, Knut Arild i Krf og Trine Skei Grande i Venstre for å heve ambisjonene i klimapolitikken. I dette arbeidet var Natur og Ungdom helt avgjørende. Politikerne på Stortinget de vet at alle dere NUere er vaktbikkjer i deres hjemkommuner. Og de vet at om de kommer hjem i valgkampen uten å ha levert på klima, så kommer dere til å drite dem ut! Det gjør at de må prestere. At vi i januar for et år siden også samla alle ungdomspartiene, med unntak av FpU, bak ungdommens klimaforlik, det gjorde at de skjønte at også deres egne folk kom til å drite dem ut om de feila. Og da forhandlingene om et nytt klimaforlik på Stortinget brøyt sammen, og vi, sammen med Naturvernforbundet, samla en hel bråte av organisasjoner og samfunnsaktører, både tidligere statsråder, biskoper og noen kjendiser, det gjorde at de skjønte at også de her folka kom til å drite dem ut om de feila oss. Så da måtte de levere. Og de ble enige om et nytt klimaforlik. Et klimaforlik som slår fast at alle landets oljefyrer skal være kasta ut og erstatta med noe mer miljøvennlig innen 2020, et forbud vi i Natur og Ungdom har jobba veldig lenge for. Et klimaforlik som sikrer at støtta til kollektivtrafikk og mindre bilbruk i de store byene når nesten 1 milliard i 2014, et beløp som vi har masa om i flere år. Men den store kampen mot utslippa, den er enda ikke vunnet. For fortsatt tør ikke Norge å ta et oppgjør med vår aller største forurenser: oljeindustrien. Oljerusen sitter fortsatt for dypt i blodårene til landet vårt. Det som likevel er helt klart, er at uten oss, så ville det ikke vært et forbud mot oljefyring. Og uten oss ville fortsatt kollektivtrafikken måtte klare seg med småpenger. 1

Det er en innsats som blir lagt merke til. Da klimameldingen ble behandlet på Stortinget sa Snorre Valen fra SV følgende om Natur og Ungdom, fra Stortingets talerstol: «Jeg har til slutt lyst til å løfte fram én aktør som har vært utrolig viktig, og som kommer til å fortsette å være en av de aller, aller viktigste premissleverandørene for norsk klimapolitikk, og det er miljøbevegelsen. De gjør en kjempejobb, de setter dagsorden, de er tydelige pådrivere. Jeg har spesielt lyst til å nevne Natur og Ungdom, som kombinerer enorm vilje med enorm kunnskap. Jeg tror ikke norsk klimapolitikk ville ha tatt de stegene framover som den gjør nå, uten deres bidrag» Kjære landsmøte: Det er dere han snakker om. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått lov å lede dere i 2012. Jeg har vært med i Natur og Ungdom i tolv år, eller, sagt på en annen måte: halve livet mitt. På den tida har jeg rukket å bli kjent med veldig mange av dere som sitter her, men fortsatt er det flere av dere som jeg enda ikke har hilst på. Derfor er det veldig fint å både se så mange kjente ansikter i salen her i dag, men også så mange ukjente. Til de av dere som har vært på landsmøte før: det er fantastisk å se dere her igjen. Til de av dere som er på deres første landsmøte: gled dere! For til tross for vedtekter, valg av revisor og formell årsmelding, så er landsmøtet den absolutt beste uka i løpet av året. Jeg håper dere bruker den godt, både på å bli kjent med nye flotte folk fra hele landet, kanskje til og med på å få dere en landsmøtekjæreste, men aller viktigst: å bruke makta dere sitter på. Makta til å peke ut hvilke saker Natur og Ungdom skal løfte gjennom 2013 og dermed også peke ut hvilke miljøsaker som vil prege norsk politikk det neste året. For det er ikke Jens, Jensen eller Borten Moe som setter miljøpolitikk på dagsorden. Det er vi. Det er dere. Og det er resten av de 7000 medlemmene Natur og Ungdom har. Og gjett om vi skal fortsette å gjøre det i året som kommer! I desember var jeg på mitt fjerde klimatoppmøte. Dessverre er det like deprimerende hver eneste gang, og en større buzzkill for julefølelsen, det skal du lete lenge etter. Det siste klimatoppmøtet ble arrangert i Doha i Qatar. Den setninga er egentlig en selvmotsigelse i seg selv. Klimatoppmøte. I Qatar. Qatar liksom. Landet som har de høyeste klimagassutslippene per hode i verden, omentrent tre ganger så mye som USA, landet hvor alle eier hver sin bil og hvor de enda ikke har skjønt greia med kollektivtransport. Her er miljøbevegelsen ikke- eksisterende, ikke fordi det ikke finnes bra folk, men fordi det nærmest er forbudt. Dette landet skulle altså få til enighet blant verdens ledere om å redusere klimagassutslippene. Det skjedde dessverre ikke. Kieren Keike, utenriksminister for Nauru, sa følgende på vegne av Alliansen av 2

små øystater da han ankom Doha: «Ambition. Our task this week is to increase the ambition in all tracks of these negotiations. If this seems too hard line for you - please, show me on a map which of our countries you think is expendable». Han representerer de landene som er mest sårbare for klimaendringene. De landene som merker klimaendringene allerede i dag. Midtveis i klimatoppmøtet ble Filippinene rammet av en tyfon som har krevd livet til over tusen mennesker. Yeb Sano, den filippinske forhandleren, rørte en hel verden med sine ord og tårer: «By this time, we should be starting our Christmas celebrations, our midnight masses. Instead we might be starting to count our dead». Men verken ord eller tårer er nok i kampen mot klimaendringene. Det er politisk handling vi trenger, og her feilet klimatoppmøtet i Qatar på det groveste. Enigheten som man til slutt kom fram til i Doha fører oss ikke nærmere en løsning på klimaproblemet. Det kom ingen økte ambisjoner om utslippskutt fra de rike landene, det kom ingen finansiering til klimatiltak i utviklingslandene. Det ble enighet om en videreføring av Kyotoavtalen, men det store spørsmålet er om den er verd papiret den er skrevet på. I etterkant av ethvert klimatoppmøte starter et blamegame for hvem som skal få skylda for de manglende resultatene. Uansett hvordan man snur og vender på det var det de rike landene som sviktet i Doha. Da er det bra vi har Natur og Ungdom som minner våre politikere på om at det ikke holder med klimaforhandling, når det vi trenger er klimahandling. Nettopp fordi det går så sakte internasjonalt, er det viktigere enn noen gang med et bredt folkelig klimaengasjement her hjemme. Klimakampen begynte ikke på et toppmøte, og den vil heller ikke slutte på et toppmøte. Til syvende og sist avhenger klodens framtid av folk som oss. Av organisasjoner som Natur og Ungdom. Av ungdom som dere. Al Gore har tidligere sagt at naturen ikke gir oss noe igjen for et godt forsøk på å løse klimakrisa. Enten lykkes vi, eller så lykkes vi ikke. Det er på tide verdens ledere skjønner at et dårlig forsøk ikke er nok. De slipper ikke unna med det. Vi krever en seier. Det er på tide at verdens ledere spiser litt spinat som skipper n, gror litt muskler og øker selvtilliten. Det er på tide at de gir de største forurenserne bank. Nelson Mandela sa It always seems impossible until it s done. Kjære Jens Stoltenberg, det er på tide å få det gjort! I fjor så stod Ola på denne talerstolen og gratulerte dere alle sammen med seieren vi fikk 11. mars 2011. Da vant vi nok et slag om Lofoten, Vesterålen og Senja. I løpet av det siste tiåret har vi vunnet denne saken ikke bare en gang, ikke to ganger, ikke tre ganger, men fire ganger! Men, kjære landsmøte, til høsten blir det omkamp. Vernet som vi fikk av Lofoten, Vesterålen og Senja er midlertidig, og varer kun ut denne stortingsperioden. Det betyr at vår tids viktigste miljøsak blir avgjort høsten 2013. For de av dere som var med i forrige runde: det er på tide å brette om erma og ta fatt på oljearbeidet 3

igjen. For de av dere som ikke var med da: dere har en sjanse til å bli historiske! Natur og Ungdom har vunnet over oljeindustrien i denne saken i mer enn et tiår. Vi har tørka gulvet med Gro Brækken fra Norsk Olje og Gass, Helge Lund fra Statoil og diverse oljekåte politikere fra en rekke partier. Men hvordan kan det ha seg at en ungdomsorganisasjon kan vinne over et selskap som Statoil, som bruker like mye penger på én reklamefilm som Natur og Ungdom gjør på hele årsbudsjettet vårt? Svaret er overraskende enkelt: Det er vi som har de beste argumentene og det er vi som har fremtiden på vår side. Spørreundersøkelse etter spørreundersøkelse viser at det er blant ungdom at motstanden er størst. Og på tredje juledag så var det få ting som gledet meg mer enn å lese om 13 år gamle Emma fra Svolvær som ville ha skrevet om hvorfor det ikke burde bli oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja om hun fikk være journalist i Lofotposten for en dag. 13 år gamle Emma fra Svolvær har skjønt det! Det har også flertallet i befolkninga, viser en ny måling fra Nationen. 45 prosent sier nei til åpning, 15 har ikke bestemt seg. Det er de 15 prosentene vi skal overbevise det neste året. Og vi skal gjøre det med kunnskap! For dette handler i aller høyeste grad om kunnskap. Det handler om hvor sårbare disse områdene er, at det er et av de viktigste havområdene i hele verden. Et av de mest verdifulle. Et av de vakreste. Det handler om en oljevernberedskap som ikke er verd en døyt i ekte nordnorsk vær. Da regjeringa i 2011 satte foten ned for oljevirksomhet i områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja så gjorde de det fordi de lyttet til kunnskapen. Kunnskapen sier nei. Det vet Jens Stoltenberg. Det er på tide Ola Borten Moe skjønner det og. Vi skal få dem til å skjønne det i 2013. Da skal nok ett år gå inn i historiebøkene som det året ungdom og fiskere, reiselivsbedrifter og miljøbevegelsen vant mot den styrtrike og mektige oljeindustrien. I november så var jeg og Ola Borten Moe i Svolvær på en konferanse sammen. Og da kom Ola med sin personlige anbefaling for områdenes videre framtid. Han mener at områdene utenfor Vesterålen og Senja ikke bør ikke åpnes i neste stortingsperiode, men områdene utenfor Lofoten: kjør på, sier Ola. Da begynner jeg å lure. Har han bare sovet i timen, og ikke fått med seg at området han vil åpne for oljevirksomhet, det er det området hvor verdens største kaldtvannskorallrev ligger. Det er det området hvor to av landets største fiskerikommuner, Røst og Værøy, ligger midt uti havgapet. Det er det stedet hvor de mulige oljeforekomstene ligger under fiskebankene. Har Ola sovet seg gjennom den kunnskapen? Eller er det slik at han ikke bryr seg? At han ikke vil lytte til den nye kunnskapen som regjeringen var så opptatt av å få på bordet? Jens Stoltenberg: Det er på tide du tar deg en snakk med oljeministeren din, for 4

han virker ikke like gira på den nye kunnskapen som det resten av Regjeringen din har vært. At en senterpartimann som Ola Borten Moe så enkelt lukker ørene for fiskernes rop og for reiselivsnæringas bønn, det synes jeg er veldig rart. Dette er en sak med bred folkelig motstand. I 2010 ble det samlet inn 53 000 underskrifter mot oljeboring i disse områdene. I Lofoten, området som Ola nå vil åpne for oljeboring, sier 9 av 10 reiselivsbedrifter nei til åpning. Og fiskerne er like klokkeklar. Enten de holder til på Værøy i Lofoten eller Husøya på Senja: sameksistens er ikke mulig. De vil ha varige petroleumsfrie områder utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Det er disse vi kjemper på lag med. Det er disse Natur og Ungdom har valgt å støtte. De fornybare næringene som har produsert mat til verdens befolkning i 1000 år og som kan gjøre det i 1000 år til. Det er disse Ola Borten Moe burde høre på. Det er de som er på havet, som vet hvordan det egentlig har gått for seg med oljeboring og fiskerivirksomhet i Norge gjennom 40 år. For det beste disse oljeentusiastene vet å snakke om, det er jo sameksistens. Men de glemmer en viktig ting. Sameksistens er ikke noe vi kan vedta gjennom politiske dokumenter. Sameksistens må la seg gjennomføre i praksis. Alle de som preker om at olje og fisk har gått hånd i hånd i Nordsjøen, de bør ta seg en realitetsjekk, og det raskt. Leder i Norges Fiskarlag, Reidar Nilsen sa følgende til Bergens Tidende i oktober i fjor Hvis dette var et ekteskap, hadde vi tatt ut skilsmisse for lenge siden. Vi har slett ikke levd i fred og fordragelighet med oljenæringen. De tre første tiårene i oljeepoken måtte fiskerne konsekvent vike for oljeinteressene. Kjære landsmøte. Dette er vår felles kamp. Her står Natur og Ungdom på samme side som fiskere, reiselivsbedrifter, ungdom og lokalbefolkning. Vi står sammen om et Norge som setter fornybare næring over kortsiktig profitt og forurensing. Derfor skal vi også sette oss på toget sammen i juli. Fra Oslo, fra Bergen, fra Hamar, fra Steinkjer. Vi skal reise nordover. Tromsø NU og resten av Troms og Finnmark de reiser sørover. Også møtes vi i Henningsvær nok en gang. Med oss denne gangen har vi i tillegg folk fra hele verden. Fra Nigeria, Brussel, Spania, Island og Canada. Vi møtes til internasjonal sommerleir mot oljeboring. Nok en gang skal vi sloss side om side med lokalbefolkningen. Nok en gang inviterer vi til Folkefest i Kabelvåg. Men denne gangen blir vi rekordmange. Alle partilederne er også invitert! Og de skal vite at om de fåkker det til denne gangen, om de ignorerer kunnskapen og åpner områdene eller deler av 5

områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja for oljevirksomhet, da blir det bråk. Dette er en kamp vi nekter å tape! Men det er ikke bare i oljesaken at vi har en stor og mektig motstander. Det samme gjelder for de fantastiske fjordene våre. Men her er det ikke oljeindustrien som vil inn, nei, her er det gruvemafiaen som er på fremmarsj. Og også for denne industrien virker det som om den ansvarlige ministeren, Trond Giske, ikke er i stand til å sette noen grenser. Det virker nesten som om Norge er blitt så despo på å få etablert ny industri at vi glemmer at vi også må stille krav til den. Kravene må vi stille så vi ikke begår de samme feilene igjen og for å hindre at vi gir grønt lys til den miljøkriminaliteten vi kjempa mot på 80- tallet. Og som vi fortsatt bruker tid og penger på å rydde opp etter. Da Frederic Hauge brøyt ut av NU for å starte Bellona var jo hovedsaken å stoppe det planlagte sjødeponiet fra Titania i Jøssingfjorden. Nå, 25 år etter, virker det som om landets politikere har glemt alt det her. I stedet står Trond Giske på TV og jabber om at norske fjorder er så dype, så det burde være helt uproblematisk å dumpe en hel masse drit i dem! For det finnes nok av planer om å gjøre akkurat det. De to selskapene som står i bresjen for gruvemafiaen det er Nordic Mining og Nussir AS. De vil hente ut mineraler: kobber og rutil. Og hva skal de gjøre med de enorme steinmassene? Med kjemikaliene? Jo de skal dumpe det i fjorden. I nasjonale laksefjorder, som attpåtil står på rødlista over truede naturtyper. De har tenkt til å bryte internasjonale standarder. De har tenkt til å utradere alt det marine livet i disse fjordene. Og det ser ut til at de har næringsminister Giske sin velsignelse. Vel, la meg være helt tydelig: Trond Giske: It ain t gonna happen! Dersom du slipper banden din fra Nordic Mining eller Nussir løs, enten det er i Førdefjorden i Sogn og Fjordane eller det er i Repparfjorden i Finnmark, ja da kommer vi og. Og vi tar med oss lenker! I en tid der naturen vår står overfor gigantiske utfordringer på grunn av klimaendringene, så skal vi ikke i tillegg fåkke det til for den ved å fylle nasjonale laksefjorder opp med gruveavfall og kjemikalier. Det har tydeligvis ikke Trond Giske forstått, men mannen som burde ha skjønt det, det er miljøvernminister Bård Vegar Solhjell. For ikke bare er han miljøvernminister, han er i tillegg fra Naustdal, den lille kommunen hvor Nordic Mining har tenkt til å sprenge vekk store deler av Engebøfjellet, og dumpe tusenvis av tonn med steinmasse rett ut i Førdefjorden et lastebillass annethvert minutt døgnet rundt i 50 år! Denne saken, den ligger nå på Bård Vegar sitt bord. Det er han som skal avgjøre den. 6

Bård Vegar Solhjell: Om du virkelig er en minister som står på lag med miljøet, så vet du hva du har å gjøre: du sier nei til sjødeponi. Og om du gjør det, så lover jeg at Natur og Ungdom kommer med kaker, boller og brus på kontoret ditt. Kjære landsmøte: 2013 vil bli et skjebnesvangert år for fjordene våre. Så langt har over 100 stk skrevet seg opp på liste for mulige sivil ulydighetsaksjoner mot sjødeponiet i Førdefjorden. Men vi trenger fortsatt enda flere. Vi trenger så mange folk på de listene at Trond Giske blir så redd at han gjemmer seg under kontorpulten bare ved tanken på det. Og vi trenger så mange at Bård Vegar Solhjell skjønner at det vil være et politisk selvmord å si ja til disse planene. 77 prosent av befolkninga er mot deponering av gruveavfall i norske fjorder. Dermed er budskapet vårt klokkeklart: Du fåkker ikke med fjordene våre! Til høsten er det nok et stortingsvalg. Når det norske folk strømmer til valgurnene den 9. September 2013, ja så må de tenke på miljø. Og det er vår jobb å få de til å gjøre akkurat det. Fremtidens utslipp er enda ikke skapt. Men dersom vi ikke får rydda litt opp i rekkene på Stortinget, så kommer de til å bli det. Vi må få folka rundt om i hele Norge, enten de er fra Agder eller Nord- Trøndelag, til å skjønne at politikerne som de gir sin stemme til den 9. September, det er de folka som kommer til å bestemme miljøpolitikken de neste fire åra. Vi må få folka til å skjønne at dersom de ikke ønsker oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, så må de også stemme deretter. Om de ikke ønsker at fjordene våre skal bli omgjort til avfallsplasser de neste 50 åra, så må de stemme deretter. Og om de virkelig ønsker en togsatsing som skinner, med dobbeltspor på Østlandet og høyhastighetstog mellom de store byene, så må de stemme deretter. Vi kan ikke ha et nytt valg ala det for fire år siden. For fire år siden så gikk alle de fire partiene som var tydeligst på miljø på Stortinget tilbake. De gjorde dårlige valg. Av og til blir det fremstilt som at en god miljøpolitikk gjør at man må spise kjip mat, sitte å fryse og være arbeidsledig. Det er tull! For god miljøpolitikk er også god næringspolitikk, det er god helsepolitikk og det er god transportpolitikk. God og ambisiøs miljøpolitikk gir oss bedre luft, det gir oss flere arbeidsplasser, bedre framkommelighet, bedre økonomi på lang sikt, bedre mat, bedre natur, bedre liv! Vi må få partiene som stiller til valg til å skjønne at miljø er en vinnersak! 2. juledag så våkna jeg til overskriften Venstre ingen garantist mot oljeleting i Lofoten. Jeg holdt på å få kaffen i vranghalsen og trodde det verste: hadde venstre virkelig snudd i dette spørsmålet? Svaret er selvfølgelig nei. Og godt er 7

det. De ønsker fortsatt at områdene skal holdes oljefrie, på lik linje med Krf, SV, SP, Rødt og Miljøpartiet de Grønne. Men de ønsker ikke å garantere dette i forkant av valget. De vil ikke stille ultimatum. Det er det få av disse partiene som vil. Og det er et problem. Det problemet må vi ta på alvor. Vi må gi disse politikerne ryggdekning til å være tøff i miljøsaken. Til å tørre å stille hardt mot hardt. Enten partilederen heter Trine Skei Grande, Audun Lysbakken, Liv Signe Navarsete eller Knut Arild Hareide. Vi må få de til å skjønne at i denne saken har de folket på sin side. De har kunnskapen på sin side. Men de må ha baller nok til å stå på krava. Vi kan ikke la folk som Roar Flåthen fra LO få lov til å diktere miljøpolitikken. I fjor høst sa Roar Flåthen at om han var fra Nord- Norge så ville han blitt fly forbanna over at søringene skulle få lov til å bestemme om man skulle åpne områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja for oljevirksomhet. Jeg er fra Nord- Norge, Roar Flåthen, og jeg blir fly forbanna over søringer som deg som forsøker å selge inn Nord- Norge som et lite U- land i Norge, som kommer til å gå under uten olja. For det stemmer ikke. Og det neste året skal jeg bruke på å vise deg at det du sier er bullshit. Kjære Roar Flåthen: jeg vil ikke være en passasjer på din flåte inn i framtiden. Du kan enten være med å bygge det miljøvennlige Norge, eller du kan flytte deg. Men jeg vil ikke tillate at du blokkerer og står i veien for gode miljøtiltak. For de neste åtte månedene skal vi bruke på å vise landets ledere at folket krevet en ambisiøs miljøpolitikk, og står du i veien for god miljøpolitikk, ja da må du flytte deg. Vi skal vise at over hele landet så finnes det vanvittig mange folk som ikke går med på endeløse kompromisser på miljøet sine vegner. Det er vår jobb nummer én. Og etter å ha vært med i denne organisasjonen i ganske så mange år, så har jeg lært at når Natur og Ungdom bestemmer seg for en ting, ja så får vi det til. Sammen skal vi løfte miljø til å bli den viktigste saken ved årets stortingsvalg. Sammen skal vi gjøre dette til en miljøvalgkamp! La meg så få avslutte med å takke dere for den fantastiske jobben dere gjør. Andreas som sitter i sentralstyret han sa til meg på tampen av fjoråret at før han kom inn i sentralstyret, så trodde han at det var sentralstyret som gjorde det viktigste politiske arbeidet i denne organisasjonen, men etter å ha sittet der selv i et halvår nå, så har han skjønt at han tok feil. For det viktigste politiske arbeidet som skjer i Natur og Ungdom, det skjer lokalt. Jeg vet det, sentralstyret vet det, men viktigst er at dere vet det. Det er på grunn av det lokale politiske arbeidet vårt vi har mulighet til å ha innflytelse på den nasjonale politikken. Hadde det ikke vært for alle dere, så hadde ikke Natur og Ungdom hatt noen betydning, da hadde ikke sentralstyret hatt noen betydning. Derfor vil jeg alltid stå i gjeld til dere. Og jeg er så glad for at dere holder ut! For at dere fortsetter den beinharde jobbinga lokalt. Enten det er i Trondheim, Kragerø, på Nesodden eller i Harstad. 8

Og til tross for at en del miljøkamper tar uendelig mange år å vinne, til tross for kjipe og nedlatende politikere som kanskje klapper dere litt mye på hodet til tider, til tross for en del aksjoner i snøstorm eller regnvær. Så nytter det. Det så vi i Møre og Romsdal, da aldersgrensen for månedskort ble hevet til 22. Det så vi i Nordland, da prisen for månedskort for ungdom ble satt ned. Eller da køprising ble innført i Kristiansand, når et nytt dobbeltspor bygges i Telemark, da Kautokeino kommune sa nei til sjødeponi, da det endelig ble full kildesortering i Oslo. Vi vinner saker lokalt. Dere vinner saker lokalt! Dere er helt fantastisk! Jeg vet det til tider kan virke skikkelig mørkt. Og nå, når vi nok et år går på en ny runde med oljekamp, ja så skjønner jeg også at for de av dere som var med i forrige runde sikkert tenker nok en omkamp - Og det er jo akkurat det som er noe skikkelig dritt med norsk miljøpolitikk, det er stadig vekk omkamper. Vi vinner noen slag, men taper vi krigen? Kjære dere, jeg sa innledningsvis at jeg har vært med i denne organisasjonen i noen år, og i de årene har det vært flere omkamper. Og seiere som kom et år blir det ny debatt noen år etter. Men jeg har også vært med såpass lenge at jeg har sett alle seirene dette har ført til. For selv om det hadde vært enklest om Lofoten fikk et varig vern allerede i 2001, så har det jo vært helt fantastisk å få feiret denne seieren sammen med stadig nye miljøvernere. Både i 2006 og i 2011. My tyder på at 2013 blir et av de mest spennende årene man kan være aktiv i Natur og Ungdom. Det er valgkamp. Det går mot en avgjørelse i Førdefjorden. En ny Regjering skal bestemme fremtiden til Lofoten, Vesterålen og Senja, og en ny samferdselspolitikk skal bestemmes. Blirre mer tog, eller blirre vei? For at vi skal kunne ha mest mulig gjennomslag i alle disse sakene, så trenger vi enda flere inn i miljøkampen. Vi trenger å bli flere. Og jeg er sikker på at det sitter en hel haug med ungdommer der ute, som ikke er fornøyd med miljøpolitikken som blir ført, og som godt kunne tenkt seg å bli med i Natur og Ungdom. Men de har aldri blitt spurt. Det er det vi må gjøre det neste året. Vi må spørre alle, alltid. Dere må spørre alle, alltid. Det er nok av kjipinger som helst skulle sett at Natur og Ungdom kunne tatt seg et friår i 2013. At vi alle hadde backpakka i Asia eller reist på Folkehøgskole og spilt gitar. Det er nok av klimabøller i de ulike partiene som ikke ønsker å bli avslørt. Senest for to dager siden maste Helge Lund om at han vil sende riggene sine til Lofoten, så jeg er ganske sikker på at han og Ola Borten Moe hadde nok feira med kake og champagne om vi tok en timeout i et så viktig og avgjørende år som 2013. Og nettopp derfor skal vi ikke gjøre det. 9

I løpet av de neste dagene skal planene for året legges - og jeg kan love at det ikke blir noe hvileår! Vi har alt å vinne på en god miljøpolitikk, og det er nettopp det vi skal gjøre i 2013. Jeg gleder meg til å vinne nye miljøsaker med dere i året som kommer Lykke til og godt landsmøte! 10