14 Bøker Jegeren. Et Holland & Holland haglegevær, engelsk jaktvest av merket Barbour, sixpence og stokk. I skogen er det elg, villsvin, hjort, rådyr og muflonsau.
15 Å være GW Den svenske forfatteren, kriminologen og jegeren Leif GW Persson kan være både taktløs og grov. Det er noe av det han er mest fornøyd med. tekst Jens M. Johansson foto Linda Næsfeldt Stockholm/Solna/Elghammar Usch! Enfoldighet! Leif GW Persson (68) hviler nevene tungt på hodet til stokken. Han startet egentlig resonnementet med en utlegging om gjerrige mennesker, før han tok for seg dumme mennesker i største alminnelighet, og nå har han endt opp på en av de finere middagene han regelmessig blir invitert til sammen med sin kone. Han snakker om talene som blir holdt, omstendelige og poengløse. Er jeg full nok, begynner jeg å komme med tilrop: Bravo! Nettopp! Det er som jeg skulle ha sagt det selv! Han nikker, tilsynelatende fornøyd over minnet. En gang ble jeg invitert til et karneval! sier han, og han uttaler det som om bare ideen var en grov fornærmelse. Vi skulle kle oss ut som en kjendis vi likte. Det var flere Elvis-er, husker jeg. En var Doris Day. Söta Jesus! Jeg kom som meg selv, hva ellers? Ekte menn kler seg ikke ut. Aldri. Aldri. Han smiler trøtt, snakker også i et litt slepende tonefall. Mange av dem min kone og jeg omgås, tilhører det velbeslåtte borgerskapet, den rikeste promillen. Likevel klager de. Europa er i krise og disse menneskene sutrer over skattetrykket! De takker for maten og sier at vertinnen er vakker. Ingenting om Folkhemmet som pep avgårde. At vi før tok vare på folk som falt utenfor. Ikke på noe storslagent vis, men vi forsøkte å se til at de fikk skolegang, at de hadde et sted å bo, at de ikke sultet eller drakk seg i hjel. Du er selv ganske rik? Han liker åpenbart spørsmålet, legger inn en ny porsjon grov snus. Jeg tjener en forskrekkelig mengde penger. Jeg er nok blant de 100 200 rikeste i landet. Men i sosiale sammenhenger er jeg blitt en slags salongbordsbolsjevik. Når jeg drikker, oppstår det ofte kalamiteter. Når skjedde det sist? Det var sist gang vi var i middag, det. Den ultimate saken. Mest av alt ligner han på en godsherre som nettopp har våknet. I virkeligheten har han i en årrekke vært Sveriges antagelig fremste akademiske ekspert på etterforskning av grov kriminalitet. Hans professorat i kriminologi har vært direkte knyttet til politiet, slik at han i motsetning til de fleste av sine universitetskolleger har deltatt i arbeidet med å løse konkrete drapssaker. I seks sesonger har han dessuten vært frontfiguren i et kriminalprogram på SVT der de tar opp såkalte cold cases, uten manus filosoferer han rundt «Veckans brott» for over en million seere hver Leif Gustav Willy Persson Alder 68 år om en forbrytelse, Sivilstand Gift med til høsten i Sverige, Kim, som er siviløkonom og samtidig kommer maler. Han har seks barn: selvbiografien hans på Patrick, Malin, Hedda, Julia, norsk. Han er dessuten Klara og August. De to siste ferdig med en libretto til er bonusbarn. en opera, som er hans Aktuell Kommer med store lidenskap ved «Den sanna historien om siden av jakt og Pinocchios näsa», en roman kriminaletterforskning. tirsdag kveld. I tillegg er han en av landets mest fremgangsrike kriminalforfattere, og hans trilogi om mordet på statsminister Olof Palme ligger an til å bli en tvserie i regi av 20th Century Fox i USA. Du tror ikke det var Christer Pettersson som skjøt Palme? Det er umulig! Det har jeg aldri trodd. Jeg spurte ham faktisk en gang mens han levde, da sa han at han alltid hadde likt Palme, og at han dessuten trodde at Palme likte sånne som ham. Det siste tviler jeg på. Så hva tror du om mordet? I bøkene mine beskriver jeg blant annet en høyreekstrem fløy i stockholmspolitiet, jeg tror det er en interessant retning å se i. De fantes i virkeligheten. Sikkerhetspolitiet kartla dem, og akkurat det var jo ikke optimalt, selvfølgelig. Hadde vi kunnet sette ut overvåkningen til et uavhengig selskap, ville vi gjort det. Men det var et par hundre politimenn i Stockholm på den tiden som ikke var demokratisk pålitelige, av en stab på rundt 1500. De gjorde nazihilsener, arrangerte forelesninger om «Hvorfor negeren aldri kan vinne Nobelprisen», og en av dem sendte ut et bilde av seg selv på Brandenburger Tor der han gjorde en Hitler-hilsen. Til hvem? Til blant andre kollegene sine. Hvordan er dette i dag? Det er mye bedre. De yngre har et sterkere demokratisk engasjement. Men fortsatt blir innvandrere kalt aper og negrer. Og de politimennene som bruker disse ordene, får bli i tjenesten. Han knepper hendene professoralt over magen. Politiet skal ikke si slikt. De skal ikke engang tenke det. ute til lunsj. Leif GW Persson begynte med å forsikre seg: Hentet sjåføren min dere? Så stabbet han ut på balkongen med utsikt over Mälaren, jaktvesten over en svart t-skjorte. Den romslige overnattingsleiligheten i Stockholm er ny og ligger vegg-i-vegg med kontorhybelen. Etterpå spiser vi lunsj, synes dere ikke? Hva med Ulla Winbladhs, det er fint en dag som denne, ute på Djurgården. Bestiller du bord på uteserveringen! Han roper inn til Gabriella, som i tillegg til å være sjåfør er researcher og personlig assistent. De tar ikke bestilling ved bordene ute, svarer hun. Bare si at det er meg! Blant lorder og fasaner. At folk sier jeg er bardus og taktløs? Han senker brillene, men flytter dem tilbake til posisjonen på hodet. Det har de nok rett i. Jeg er jo ganske stor av vekst også, og det får meg kanskje til å fremstå som litt ekstra grov. Men det er klart, jeg kan gå fra samtaler hvis jeg føler at de er over. Jeg kan be folk dra til helvete. Det er jo ikke så høflig? Nei. Nå er jeg i godt humør, som dere merker, men vanligvis gjør jeg ikke godt humør så bra. Jeg er flinkere til å kjefte på folk. Dessuten har jeg aldri hatt noen problemer med å si hva jeg mener, og som oftest har jeg jo hatt rett også, og det gjør jo ikke saken bedre. Hva synes du om dine kolleger innen kriminologi? Blant de svenske er jeg nødt til å si at mange av dem er nokså selvhøytidelige og enfoldige. De tilhører en amerikansk sosialpsykologiserende tradisjon, og likevel later de som de driver med en slags eksakt vitenskap. De mener seg å kunne se på en femåring, la oss si han har vokst opp under forferdelige forhold «Det kommer til å gå til helvete med ham,» sier de. Men for de fleste går det jo på et mirakuløst vis bra. Men disse kriminologene føler seg nødt til å spå en grusom fremtid, for hvis de innrømmet at alt stort sett gikk bra, hvilket behov skulle vi ha av dem da? Hva skulle de tjene penger på? Gabriella stikker hodet ut og sier at bordet på vertshuset er bestilt. Han nikker, sier at det blir fint, at stedet drives av en Erik Molinder, som han kjenner. Jeg møter ikke så mange kriminologer sosialt, sier han. Jeg kjenner langt flere entreprenører og investorer, og det er blitt oppfattet som en smule suspekt, tror jeg. Men grunnen er nok at jeg gikk på en fin skole, mange er vennskap derfra, og dessuten driver jeg med jakt. Jakt gir deg fine venner. Jeg har blant annet jaktet med den svenske kongen. Han er langt mer underholdende enn mange av kollegene mine, det må jeg si. Og med dem ville vel risikoen for å bli skutt dessuten vært overhengende.
16 å være gw JEG HAR VÆRT DREVET AV ANGST. OG TESTOSTERON LEIF GW PERSSON Han forklarer at man ikke snakker om hvem og hvor man jakter. Man skyter fasaner på dagen, og så skifter man til smoking før middagen og møtes i biblioteket for en liten fordrink. Det var nettopp en slik kveld i biblioteket, denne gangen på et av slottene til en lord med nære bånd til den engelske kongehuset, den følgende scenen utspiller seg: Leif GW Persson er i godt humør og komfortabel i selskapet med den høyadelige jaktverten og en svensk baron, så han begynner å snakke om faren sin. Han kikker ned i balkongbetongen idet han fullfører historien. Da tok den svenske baronen ordet. Han kom med noen bemerkninger om min enkle bakgrunn, som jeg tolket veldig nedsettende. Så jeg reiste meg, jeg grep tak i skjortebrystet hans og truet med å bære ham ut på gårdsplassen for å brekke hvert ben i kroppen hans. Lorden så helt forfjamset ut. Han blir stille. Det var et år etter at faren min døde. Jeg var fortsatt helt av hengslene. Jeg hadde det ikke bra. Det var forferdelig Du var i Paris da han døde? Ja, jeg satt på Caviar house et Prunier sammen med kvinnen som skulle bli min tredje kone Han kikker opp. Jeg vil helst ikke snakke om det. Oppkomlingen. Foreldrene til Leif Gustav Willy Persson het Gustav og Margit. Gustav var grovarbeider og deltok blant annet i sprengningsarbeidet da t-banen i Stockholm skulle etableres. Moren var hjemmeværende, men arbeidet også som vaskehjelp i bygården der de bodde. Det var faren til Leif GW Persson som lærte ham å jakte. Det var han som tok med sønnen som liten gutt og sa at han skulle ta gymnasutdannelsen på overklasseskolen Norra Real på Roslagsgatan når han ble gammel nok. Verden var delt av Odengatan, alt ble bestemt av om man bodde på riktig eller feil side av den. Familien Persson bodde i et arbeiderklasseområde som heter Sibirien, i Roslagstull. Han husker en kvinne i bygården som skrek hysterisk helt til politiet hentet henne, en av naboene hennes som drakk seg full og gikk løs på sin kone og sine barn, portneren hadde drukket seg fra sans og samling og sovnet i portrommet. Han ser på vannet som skimrer i solen, i området bor det et titall milliardærer, har han sagt, og lenger ut ligger det kongelige lystslottet på Drottningholm. Jeg hadde store planer om å komme meg opp og frem i verden, meget konkrete planer, ut fra hvordan det så ut hjemme hos klassekameratene mine. Jeg bladde i auksjonskataloger, og så for meg hvordan jeg for eksempel skulle la en gammel kinesisk urne skulle fungere som paraplystativ. Og så fort jeg begynte å tjene penger, kjøpte jeg en gigantvilla på Djursholm. Min første kone bor der fortsatt. Og jeg samlet på meg et stort antall malerier av Bruno Liljefors og etsninger av Anders Zorn, for det skulle man ha. Zorn laget 82 83 etsninger av nakne damer, og jeg hadde 70 av dem. Da jeg skilte meg for andre gang, tapetserte jeg veggene på soverommet i den nye leiligheten med Zorns nakne kvinner. Når jeg traff damer på byen, spurte jeg om de ville være med hjem og se på etsningene mine. Jeg sluttet da et av barna sa at det gikk rykter om at jeg var en slibrig gubbe. Men det var altså etsninger av Anders Zorn, en av Sveriges største og dyreste kunstnere! Han hviler mot stokken. Jeg holder ikke på slik lenger. Jeg kjøpte riktig-
17 SAMLER. Jeg har vel fire-fem biler, sier han. Den kasserte Amazonen i den gamle stallen er derimot ikke hans. Han kjører heller ikke selv lenger. Han har sjåfør.
18 å være gw 1 nok en forskrekkelig dyr bil nettopp, så jeg har fire fem stykker. Og så kjøper jeg noen tepper av og til. Det antikke, kinesiske teppet der inne (han peker inn gjennom vinduet) ropte jeg inn på auksjon hos Bukowski. Liljefors har jeg gitt bort til barna. De så jo dessuten for jævlige ut. Zorn solgte jeg til en samler. Han kommer seg på bena med et visst besvær. Jeg har vært drevet av angst, sier han. Og testosteron. Det lyder ikke som et spørsmål når han sier: Lunsj. JEG BEGYNTE Å SKRIVE ROMANER FOR Å HEVNE MEG Hvor mye penger har jeg? Nei, rett frem her! Gjør som jeg sier. Jeg er sulten nå. I bilen en stor, svart Mercedes CDI, visstnok «bare» leaset dirigerer han hvilken rute han mener Gabriella skal kjøre. Hun ler av ham, men gjør som han sier. Leif GW Persson tar opp mobilen og slår et nummer. En kvinne svarer: Handelsbanken, det er Annika. Annika, det er Leif! Om hun overhodet lurer på hvilken Leif, om hun stusser det minste, så skjuler hun det: Hei, Leif! Annika, kan du si hvor mye penger jeg har på kontoen? Etter noen sekunder svarer hun: Én million trehundre og atten tusen og Takk, sier han da hun er ferdig, og han legger til at han snart skal bruke dem opp, før han klager på et veivalg som er blitt gjort mens han satt i telefonen, men virker ikke misfornøyd ellers. Samtalen ble gjennomført med høyttalerfunksjonen på. Geijeraffären. Den store forandringen i kriminologen Leif GW Perssons liv inntraff torsdag 17. november 1977, da var han 32 år og allerede en anerkjent akademiker, jobbet hos politiet og var en av politisjefens fortrolige. Da han kom innom kontoret denne torsdags ettermiddagen, fikk han beskjed om at en journalist i Dagens Nyheter hadde søkt ham flere ganger. Han ringte tilbake. Dette var starten på det som i Sverige er kjent som Geijeraffären. Lennart Geijer hadde vært justisminister i Olof Palmes regjering fra 1969 til 1976. Under opprullingen av en omfattende bordellvirksomhet (aktuell på norske kinoer som filmen «Call Girl») hadde det fremkommet påstander om at Lennart Geijer var blant kundene. Det Leif GW Persson bekreftet anonymt overfor Dagens Nyheter var at politiet hadde overlevert et notat til Olof Palme som forklarte dette. Problemet var at da avsløringen ble presentert i avisen, gikk Olof Palme ut og blånektet alt, og ganske snart snudde stemningen. Dagens Nyheter trykket en uforbeholden beklagelse, og i stedet skulle «lekkasjen» i politihuset spores opp. Det tok ikke lang tid. Jeg fikk sparken fra politiet. Jeg hadde to små barn, jeg hadde nettopp kjøpt villaen på Djursholm. Jeg trodde ikke jeg skulle klare å betale regningene. Jeg ble truet med grove oppslag i avisene. Jeg så liksom ingen ende på elendigheten. Så etter drøye to uker bestemte jeg meg for å avslutte alt. Jeg skulle ta livet av meg. Han kjørte ned til jakthytta, en time sør for Stockholm. Det var desember og kaldt, like kaldt inne som ute. Han satt på kjøkkenet. Han sank ned på gulvet, ble sittende med bøyde knær, geværet mellom bena, stakk løpet i munnen. Lukket øynene. Trakk pusten dypt. Vodka og hevn. Jeg vil ha en vodka servert i et høyt, klassisk glass og en tsjekkisk øl mens jeg ser på menyen, sier han til kelneren. Vil ikke noen av dere andre ha en vodka? Klokken er over to. Han insisterer på å betale, og alle må ta det dyreste, hvis det er det de vil ha, og han smiler til kelneren som kommer tilbake og spør hvem som skulle ha vodkaen. Du er ny her, er du ikke? spør han vennlig. Jo, sier hun. Ellers hadde du ikke spurt hvem vodkaen var til. Han løfter glasset, sier skål, og til lammekotelettene, som skal være medium-rare, bestiller han en fin rødvin
19 2 3 ❶ Mongolsk hjort. Jeg har jaktet alt mulig over hele verden, blant annet hjort i Mongolia sammen med Jan Guillou, fra hesteryggen. Men nå har jeg en dårlig hofte, så reisingen begrenser seg til fasanjakt i Skottland og Sør-England noen ganger i året. Jeg har kamerater med gods der, de er svenske med ett unntak, en russisk oligark. Men man snakker ikke om slikt, hvor man har vært på jakt. ❷ I biblioteket i Professorsvillan. Leif GW Persson sier han har brukt langt mer tid på å lese enn å være sammen med barna. Krimlitteraturen har han derimot lite til overs for. Skal han anbefale en bok, blir det Hans Falladas «Alle dør alene». ❸ Nelson, Churchill og GW. Stokk med hodet av en dachs i sølv. Hans egen dachshund heter Nelson, etter Winston Churchills katt. som han likevel konstaterer er litt blek, og derfor sender ut igjen til dekantering. Etter faren min arvet jeg tre ting: En signetring som han hadde på lillefingeren, men som faller av meg selv om jeg har den på tommelen. Derfor har jeg den i et kjede om halsen. Jeg arvet en konjakk fra året jeg ble født: 1945. En Martell Cordon Bleu. Og en messinggryte. Resten tok lilla mamsen og min søster hånd om. Men det er ikke noe å snakke om. 1945 er forresten det beste året for Bordeaux. Jeg har en kamerat Han inviterte meg ut på middag for en tid siden. Da drakk vi to flasker Château Cheval Blanc fra 1945. Er det dyrt? De kostet omtrent 100.000 kroner per flaske. Så den middagen gikk på rundt en kvart million. Men Mats er en sånn som bestiller en Cristal-champagne og sender den ut etter noen glass fordi den har begynt å gi seg litt. Det er en lekenhet jeg liker. Jan hadde mye av det samme. Mats er Mats Arnhög, svensk finansmann. Jan er Jan Stenbeck, den svenske mediemogulen som døde i 2002, 60 år gammel. Du og Jan Stenbeck hadde matorgier sammen? Vi var umettelige. En dag på hans restaurant i Gamla Stan startet vi med å drikke. Jeg drakk starköl og gammel dansk. Etterpå spiste vi en enorm skalldyrbuffet med lassevis av østers, hummer, krabbe og så røkt ål fordi Jan elsket det. Så klokken ni spiste vi en gigantisk, tradisjonell gåsemiddag med svartsoppa. Hele tiden drakk vi sprit. Eplekake med vaniljesaus til dessert. Etterhvert sovnet vi bare, han hadde en leilighet i overetasjen, men rundt fire på morgenen våknet jeg av at Jan ristet i meg. Jeg så opp i det gigantiske ansiktet hans, han var kledd i morgenkåpe og tøfler: «Er du ikke sugen på en liten matbit?». Han drakk gammel dansk og champagne, jeg drakk vodka og øl. Og han laget sin egenkomponerte nattmatsrett: potetmos laget på mange eggeplommer og mye kremfløte, og så rørte han ned en kilo med belugakaviar Jan er en person jeg savner mye. Han var utrolig begavet, folk glemmer det. Leif GW Persson drikker resten av vodkaen. Vi gikk jo nærmest inn for å spise oss i hjel. På det meste veide jeg 146 kilo, men jeg la til slutt om livsstilen. Han døde. Nå er jeg for tykk igjen. Jeg faster to ganger i uken. Er du forfengelig? Nei. Men jeg vil jo ikke se ut som faen, heller. Jeg kjøper sommerskoene i Roma og vinterskoene i London. Der har de lesten min, så jeg kan handle inn et halvt dusin i samme slengen. Og vesten? Det er en av engelsk jaktvest med semsket skinn der den trenger å beskyttes mot slitasje fra geværkolben. Den har jeg alltid brukt. Alle timene på Operabaren. Jeg begynte å skrive romaner for å hevne meg. Istedenfor å gå under, bestemte Leif GW Persson seg for å skrive «Grisefesten». Der skildret han Geijeraffären i fiksjonsform. Men det var jo mer eller mindre akkurat slik det skjedde i virkeligheten, sier han med et smil. Debutboken fra 1978 ble en formidabel suksess, har solgt over en million eksemplarer bare i Sverige, og regnes i dag som en svensk klassiker. Innenfor ett år gikk jeg fra å være en forhatt sladrehank uten jobb, en akademiker blant mange, til å bli betraktet som en rettskaffen varsler, forfatter og kulturpersonlighet. Jeg ble rik. Jeg var plutselig fri. Jeg skilte meg fra min første kone. Han stopper. Men det var som et mørke i meg ble sluppet fri samtidig, sier han, helt tilforlatelig. Hvordan da? Mennesker ser for seg livet som mer eller mindre mulig å beregne. Det består av en serie hendelser, og gjør du fornuftige ting, en etter en, vil livet for det meste bli bedre og omvendt. Jeg likte selv å se livsløpet på den måten. Men med mitt fall og min oppgang ble livet i en eller annen mening ubegripelig. Det ble kaotisk. Jeg begynte å drikke. Jeg tilbragte tusenvis av timer på Operabaren. Jeg skrev ingen romaner på tyve år. Jeg nøt livet på mange måter, men det var kaotisk. Og det var i den perioden jeg ødela min egen helse. Han ser opp på den blå himmelen. I 2004 holdt han på å dø. Han lå i sengen og sluttet å puste i søvne. Hans kone reddet livet hans og fikk ham til Karolinska Sjukhuset. Det var da han ble gjort klar over at han måtte ta nærmere 80 forskjellige hjertetabletter daglig hvis han ønsket å fortsette å leve. Skal vi kjøre en tur til farmen?
20 å være gw «Fäsörer!» Krimlitteraturen er en tumleplass for idéfattige dusinpoeter. De bruker drap som dramaturgisk støttekorsett, sier krimforfatter Leif GW Persson.
21 NÅR KLOKKEN SLÅR TOLV PÅ NYTTÅRS- AFTEN GÅR JEG UT AV ALKOHOLTÅKEN OG HOLDER MEG EDRU I ET DRØYT HALVÅR. SÅ BEGYNNER JEG Å DRIKKE IGJEN Heroin og sudoku. Farmen er gården i Sörmland, en times kjøring sør for Stockholm. Sammen med sin kone, Kim, bor han i et av 1800-tallshusene tilknyttet Elghammar slott, som eies av adelsslekten d Otrante. Han har døpt huset Professorsvillan. I bilen begynner Leif GW Persson å synge, ikke at han er full eller noe; han liker visst bare å synge. Særlig Jussi Björling: Du är min hela värld, min längtans mål, min sol, mitt allt Han sang den i sin kones 50-årsmiddag. Taler var forbudt. Er det sant at du har prøvd heroin? Jaja. Under ordnede former. På kontoret? Nei. På 1970- og 80-tallet ble det drevet omfattende forsøksvirksomhet og jeg deltok i mange av dem. Men privat også. Både heroin og kokain. Jeg mener at man burde gi de gamle litt amfetamin, så de får energi, og blande det med kokain, slik at de også blir veldig glade i seg selv. Helseskadene er uvesentlige og politiet vil ikke bry seg. Han ser ut av vinduet, humrer fornøyd over forslaget til løsning på alderdommens problemer. Men selv liker jeg bare alkohol. Det er lettere å kontrollere. Det gir meg ro. Det blir endelig stille, det er som å stappe et ullteppe inn i hodet. Det oppstår en slags orden. Den samme effekten har barokkmusikk, fordi den følger et fast mønster. Det er også derfor jeg løser sudoku. Du vet at det finnes en løsning. Før kunne jeg ta lange spaserturer, men helsen er for dårlig nå, så jeg får ty til barokkmusikk, sudoku eller alkohol. Du drikker fortsatt? Jeg er en skjemalagt periodedranker. Når klokken slår tolv på nyttårsaften går jeg ut av alkoholtåken og holder meg edru i et drøyt halvår. Så begynner jeg å drikke igjen. Blir angsten for ille og hverken musikk eller sudoku hjelper, tyr jeg til flerfarget psykofarmaka. Gabriella parkerer bilen foran et elegant, gulpusset murhus. Velkommen, sier han. Vin og Volvo og far. Han viser kjøkkenmatsalen, malerier av ham selv, hans kone og hunden Nelson, en dachs som er oppkalt etter Winston Churchills katt. Han viser biblioteket, grovkjøkkenet. Han viser hagen, den lille, men tunge marmorfontenen som han skaffet fra Marrakech, fordi Kim hadde forelsket seg i den. Nedenfor beiter to hester. Min kone rir, sier han. På en av dem? Neinei. Hun har en dyr hest, en portugisisk Lusitano. I kjelleren fra 1600-tallet har han vin, men den viser han ikke frem. Øverst i huset ligger arbeidsrommet. Der har han jakttrofeene sine, en peis, veggfaste bokhyller, et gustaviansk skrivebord (ekte) og et antikt, kinesisk teppe. Men dit slipper heller ingen inn. Husholdersken må spørre om tillatelse hvis hun vil vaske der. Husholdersken? Ja, jeg har åtte ansatte totalt. I tillegg til Gabriella: en jeger, en jegersvenn, en husholderske, et par researchere, et par som holder orden på regnskapene. Jeg eier jo en del aksjer og noen leiligheter på Östermalm også. På 1980-tallet planla jeg og sønnen til Albert Bonnier å samle sammen et konsortium og overta Volvo, stykke det opp og selge bitene. Seriøst? Vi brukte mange hundre timer på å forberede det, men det ble ikke noe av. Jeg var også med i et konsortium som skulle kjøpe Bergen Bank. Det gikk så langt at vi var på møter i Oslo for å få i stand en avtale. Han skifter stokk når han skal bli tatt bilde av. Gabriella gir ham den. Gabriella er en meget tålmodig kvinne. Jeg er ikke lett å arbeide for. Han virker ikke å mene dette som en beklagelse. Jeg har så mange praktiske ting å holde greie på. Jeg har seks barn, åtte barnebarn og flere på vei, og en kone og to ekskoner Det er Gabriella som kjøper presanger til barn og barnebarn til jul, for eksempel. Hun får en liste med navn, alder og en interesseprofil på hver av dem. En interesseprofil? Ja. Han har hentet et haglegevær en Holland & Holland fra 1940, engelsk og begynt å gå mot jakthuset. Han støtter seg til den svarte stokken med et sølvhode formet som en dachs. Hva slags far har du vært, tror du? Han stopper. Jeg har vært en fraværende far. Faren min var også det, men fordi han måtte jobbe så hardt. Jeg har vært fraværende på grunn av velstand. Det har vært andre ting som jeg heller ville gjøre. Inne i huset synker han ned ved bordenden, og sier: Her pleier jeg å sitte. Antagelig uten å tenke over det henter han opp kjedet som henger rundt halsen og begynner å tvinne farens signetring mellom de grove fingrene. Jeg har dårlig samvittighet for det med barna. Jeg prøver å veie opp ved å kjøpe alt de vil ha. Et spørsmål om ære. Blikket hans er strengt. Jeg er mye hyggeligere nå enn jeg var før. Som yngre var jeg ofte sint idet jeg åpnet øynene om morgenen. Jeg var gift, men likevel helt avhengig av andre kvinner, i den enkleste betydningen. Jeg var uoppdragen. Jeg var skjødesløs. Det var flaks at jeg ikke var kvinne. Da ville jeg ha fått et dårlig rykte. Men nå? Jeg kan bli sint når jeg leser dårlige bøker. Krimlitteraturen er jo en tumleplass for idéfattige dusinpoeter! De bruker drap som en dramaturgisk støttekorsett. De slår i hjel en ny person i hvert kapittel, og på den måten kan høyst middelmådige skribenter makte å komme opp i et tilstrekkelig antall sider. Jeg har vært på mange drapsplasser i livet mitt, og det som preger stemningen er dyp tragikk. Mens i disse bøkene presenteres de mest forskrekkelige hendelser som en slags myspys. Og seriemordere finnes nesten ikke i virkeligheten. Det hele er sludder. Han ser ut å ha glemt hvor han begynte. Du skulle si at du ikke irriterte deg så mye lenger? Ja, alderen. Alderen? Alderen demper mange karaktermangler. Jeg flyr ikke etter andre kvinner lenger. Jeg tror ikke det er en moralsk modning vi ser hos meg. Jeg er bare trøttere. Har du noen drømmer om fremtiden? Han kommer seg på bena. Næh. Jeg føler at min historie holder på å ta meg igjen. Det er ikke tid for å drømme lenger. Et stille blikk over jaktmarkene. Nå handler det om å komme fra oppdraget med æren i behold. www.twitter.com/jensmjohansson Kilde: Leif GW Persson: «Gustavs grabb», Albert Bonniers Förlag, 2011