Sagaen om Larsktur Larason på Ville Veier Del 4 Av Jonas Humbernes En svak lyd svevde rolig gjennom rommet uten å gi noe særlig hint om hva den var eller hvor den kom fra. Så snart den var den borte, var den blitt erstattet med et nervøst kremt. Jeg, eh, hørtes en stemme fra utsiden, først høyt, så nærmest et hvisk, I sultanens navn, be, eh, ber jeg deg ærbødigst å lukke opp. Bare et øyeblikk, kjære safir, forsikret Sharm el-sheik, ubemerket av tjeneren utenfor, og snudde seg mot døren. Hva er det hans majestet ønsker nå? spurte han den klaprende tjeneren utenfor, ikke akkurat vennlig i tonen. Vel, De skjønner, det har seg, eh, sånn at det har seg sånn at det er slik landet ligger, for De skjønner sikkert at det slett ikke, forsøkte Sa di mens han så opp i håp om at emiren skulle fullføre setningen. I stedet løftet Sharm to fingre for å stilne den bablende tjeneren. Hva, begynte emiren sakte med overdrevne munnbevegelser, er det? Naglet fast av adelsmannens blikk fortsatte Sa di etter beste evne. Hans høyhet, Ziri ibn Atiyya, sultan av Marokko ønsker å vite hvor hans kommende dronning, Abla befinner seg, forklarte tjeneren med kun en svak antydning til skjelving i stemmen. Sharm takket fort Allah for å hatt tålmodighet til å ikke avbryte den plaprende tullingen og derfor kanskje bli ferdig med dette Akkurat da gikk et og annet opp for emiren. Hun er ikke her, svarte han kontant. Eh, ja vel, smilte tjeneren spakt. Med øynene spurte Sharm el-sheik om tjeneren ikke var på vei til å gå, men så seg til slutt nødt til å bruke munnen til det formålet. Vel, det har seg slik at, De skjønner nok at det er sånn, forklarte tjeneren. Det er ikke videre klart, nei, avbrøt emiren. Hans høyhet ønsker at, vel De vet, muligens kan De, om De har tid, De vet, selvsagt, og mulighet, naturligvis, kan De kanskje finne henne for oss? stotret tjeneren som svar, Jeg, mener, ham. Virkelig, hveste Sharm el-sheik og lot øynene smalne noe før Sa di la på sprang og han selv gikk inn igjen. Dette kan ta sin tid, sa han, kastet silkekappen over skuldrene og snudde seg for å gå. Ikke gå noe sted, søtnos, blunket han til speilet før han forlot rommet.
Vel, jeg trodde hun var hos deg, unnskyldte den lille tjenestekvinnen seg der hun sto og ubekvemt tørket et blåmalt krus. Meg? spurte Sharm el-sheik mistenksomt og lot øynene bore seg inn i kvinnens hode. Vel, ja, lød svaret, før hun la til, deres eksellense. Og hvordan har du kommet fram til at hans majestets kommende dronning skulle befinne seg i mitt selskap? undret Sharm, tilsynelatende forbauset. Vel Meg, kun en ydmyk tjener, fortsatte emiren. Jeg tror ikke det er en diskusjon du vil komme innpå, advarte tjenestekvinnen. Den muligens vise kvinnen Agni banket lett på døren, men mer usikkert enn hun selv likte. Heeei? sa hun lavt, håpefullt og spørrende samtidig som hun viftet lett med den tynne nattkjolen sin. Da ingen svarte, bøyde hun seg ned og gløttet under dørsprekken. Der kunne hun så vidt skimte et par føtter bevege seg rundt i tussmørket. Elskede? hvisket hun til dørsprekken før hun kikket seg stjålent rundt for å se om dørsprekktalen hennes ble iakttatt. Da hun så tilbake på rommet innenfor var føttene stanset og hun syntes hun hørte noe der inne. Hvilken gedigen overraskelse har du til meg som berettiger å dra meg hit til den andre enden av palasset? spurte Agni og lente ryggen mot døren. Med knærne trukket opp tok hun til å vente. Greit, sukket Sharm el-sheik, Og hva skjedde så? Det kom bud til hennes blivende høyhet, begynte tjenestekvinnen kontant, ikke særlig begeistret over å ha blitt avbrutt. Fra hvem? bjeffet emiren. Vel, fra deg, selvsagt, forklarte hun forundret, Det burde du selv være klar over. Emiren skar en grimase av oppbygget sinne, men fikk samlet seg. Og denne beskjeden var ettertrykkelig fra meg, personlig? Selvsagt, deres eksellense, forsikret tjenestekvinnen, men under oppfordring fra emirens bitende blikk følte hun seg tvunget til å legge til, Vel, fra din emir. Og, jeg mener, det er ikke så mange emirer i palasset for tiden, hmm? En for mye, later det til, mumlet Sharm.
Hvor skal du? skrek tjenestekvinnen da emiren plutselig sveipte kappen sin rundt og forlot den blivende førstedronningens gemakker. Jeg må sørge for at den stakkars budbringeren ikke, mot all formodning, kommer ut for et lite uhell, ropte emiren irritert tilbake før han forsvant inn i en sidegang. Hmph, sa viskvinnen Agni indignert og reiste seg opp igjen. Skal du åpne snart? tryglet hun til den stengte døren. Øh, ja, lød plutselig en stemme der inne, så i et mykere stemmeleie, jeg, mener, ja. Er du vel, elskede? Selvsagt, min, øh, fomlet stemmen, ja, helt fin. Åh, la meg komme inn å begynte viskvinnen, men tok tak i døren før hun fikk fullført setningen. Jeg tror iiih! utbrøt Mubin ibn Muhsin al-moonin idet Agni rev opp døren. Et øyeblikk sto de der med oppsperrede øyne og bare stirret på hverandre, Mubin med den ene hånden til å holde opp turbanen. Hve hva stotret Agni, tydelig bestemt på at nattkjolen hennes ikke var dekkverdig nok. Den rosa turbanen gled ned i Mubins øyne. Hvem er du? fikk viskvinnen endelig fram, Og hva er det som foregår her? Vet du, svarte Mubin al-moonin mens han kjempet turbanen ut av øynene, det har jeg ikke satt meg helt inn i. Så klossete av deg, klaget Sharm el-sheik nedover spiraltrappen, og så på din egen lommekniv, da. Eh forsøkte Mubin ibn Muhsin al-moonin ut i den pinlige stillheten. Agnis drømmende blikk hadde gitt vei for en stram maske og viskvinnen var travelt opptatt med å stirre adelssønnen i senk. Han på sin side var like beskjeftiget med å kikke seg rundt og unngå det samme blikket. Vel, er emiren her? krevde Agni plutselig, munnen smalnet i sinne. Eh forsøkte Mubin igjen, Emiren? Før han kunne svare videre dultet noe borti foten hans og Mubin al-moonin så ned, glad for distraksjonen. Kake? smilte han spakt til den irriterte viskvinnen og holdt opp en lekekaravane på hjul, lastet med vaniljekaker.
Snartenkt, påpekte Jörmunrekr til Terlidh. Flaks, parerte Terlidh og satte den tomme kakeboksen tilbake. Hmm? undret Larkstur og stoppet den flygende hesten han holdt i hånden. Og dette er en gammel mosaikk til ære for, eh, forklarte Mubin al-moonin en lite interessert Agni mens han gløttet over skulderen. Bak dem løp et lite bord ut på balkongen og lot en småstresset Håvard Stille slippe ut fra under duken. Med en langstrakt arm var snart et lys og to tallerkener plassert. hvem bryr seg? konkluderte Mubin al-moonin hastig og lot Agni snu seg i det samme som en hånd dro seg hastig tilbake fra det nå tente stearinlyset. Ah, det er servert, sa adelssønnen med tilgjort tilfredshet, snart besvart av en ugles irriterte tuting. min kjære olivensten, la han noe motvillig til. Agni hadde akkurat satt seg da Mubin al-moonin besvarte uglens nå oppgitte tut med et noe irritert uttrykk som sa Hva nå da? Levende lys på en balkong med utsikt mot hagene, bemerket Terlidh fra bak et billedteppe av et fantasidyr med vinger på hodet og lang nese, smart. Klisjé, skjøt Jörmunrekr inn fra bak en diger krukke. Men smart, avsluttet Terlidh. Levende lys på en balkong med utsikt mot hagene? mumlet Sharm el-sheik til seg selv der han gløttet ned på Mubin ibn Muhsin al-moonin og viskvinnen Agni fra en balkong lenger oppe, idiotisk. Tenk om noen skulle komme forbi, fortsatte han mens han snudde seg, med et tau i sekken. Emiren begynte møysommelig å knytte tauet fast i gelenderet, men tok seg tid til å smile hånlig i retning de to under ham. Kvelden hadde måttet vike for den klare natten og himmelen lot tusenvis av funklende stjerner svømme over det kongelige palasset. Ingen sky sløret til den mektige månen som badet adelssønn og viskvinne i sitt skinn. Nattens stillhet lå over dem der de satt. Fra tid til annen rørte de ved maten sin. Agni gløttet opp på Mubins åsyn, badet i måneskinn og talglysskjær.
Jeg er en rik emir fra Tripoli, forsøkte han og lot så stillheten gli over dem begge. Ingen ytret en lyd. Adelssønnen gløttet litt til siden og kunne så vidt skimte tindrende stjerner utenfor. og alt det der. Viskvinnen stirret undrende på ham, med en kule couscous i hånden. Ehm, begynte Mubin al-moonin, du skjønner, jeg har ikke akkurat Forutsett dette? avbrøt plutselig en arrogant stemme. Idet Mubin hadde rukket å kikke bak seg traff noe ham i siden og han gjorde i et lite elegant stup fra stolen sin. Da han hadde fått summet seg og ikke funnet igjen turbanen sin kunne han se en kappekledd mann stå ute på balkongen. I den ene armen holdt han Agni, i venstre hånd, et rep. Ærlig talt, hva er det du driver med her? smilte Sharm el-sheik hånlig, levende lys og måneskinn? Mubin karet seg på beina og kikket rundt seg etter sine fire medsammensvorne. Ingen stil, ingen smak, ristet Sharm oppgitt på hodet og gav lyset et lett tupp, Patetisk. Lappet hun nettopp til ham? spurte plutselig Terlidh bak billedteppet. Hva? lød svaret litt opprørt fra Jörmunrekr, har jeg gått glipp av noe? Olivensten? hørte de Larsktur Larason mumle under benken, Hø hø. Jörmunrekrs hettekledde hode snek seg opp fra bak krukken idet Mubin nølende gikk ut på balkongen igjen. Der ute kunne han høre noen snakke. Var det en mann? Her lukter det jotner i vellingen, sa han lavt samtidig som Terlidh rev til side skjulestedet sitt og la i vei mot balkongen. Idet hun skulle brase igjennom de tunge gardinene blusset de opp i en forbløffende ild. Wotans rævskjegg! bannet opprørslederen høyt og fikk den skjulte vikingen til å gløtte fram. Han humret litt før han fikk se flammene slikke rundt døråpningen. Du er udugelig! utbrøt han irritert og lappet til Håvard Stille i bakhodet. På sin side kunne skalden bare gestikulere spørrende mot flammene og framsi følgende kvad: Hæ? Vel, det var dagens leksjon, rynket Sharm al-sheik på nesen, men jeg tror Hans Høyhet ønsker å se sin dronning igjen. Men stotret Mubin. Hva tror du, fortsatte Sharm mot Agni, sjansen er for at sultanen dreper den sleipe emiren i vilt sinne før han får talt sin sak?
Du fortsatte Mubin. Eller kanskje du ønsker å leke helt? humret emiren spottende. Allah, vær nådig, mumlet Sa di til seg selv der han sto med bøyd hodet og vridde fillen sin mellom hendene. Bare lyden av klaprende tenner avslørte ham for Ziri ibn Atiyya, sultan av Marokko, som i dyp konsentrasjon studerte et utvalg krumsabler. Ja, Sa di, sukket han lett og lot en finger gli over en egg, hva er det? Mi-mi dere eksellense, stotret tjeneren frenetisk, Det, du, vi, sånn. Ta deg sammen, mann, svarte sultanen rolig og siktet langs et av sverdenes blad. He-he dronningen, forsøkte Sa di etter beste evne, det er slik at vi når du og så ble det til at noen så da gjorde også så da var ikke den der i at din noe ting. Jeg har ikke hele dagen, Sa di, fortsatte Ziri ibn Atiyya oppgitt og fektet noen rolige sirkler foran seg. Me-me De forstår Egentlig ikke, sa sultanen med øynene på sverdet. Men, men, men, men, men, men, men, stotret tjeneren uten stans før sultanen i en brå bevegelse plasserte sverdets krumme egg to hårsbredder fra mannens panne. DronningenermedemirenavTripolietstediøstfløyenderesmesthøyvelbårnemajestetikkeskad meg! fosset ordene ut av den vettskremte tjenerens munn. Et øyeblikk stirret Ziri ibn Atiyya gjennomborende på Sa di og tjeneren tvang igjen øynene med en lav, usammenhengende bønn. Noen muskler i sultanens ansikt gjorde mine til å røre på seg, men fjeset hans forble en ugjennomtrengelig maske. Nok et øyeblikk gikk med sultanens sabel hengende over tjenerens hode. Godt, brøt han endelig stillheten og stakk sverdet i beltet, det begynte å bli kjedelig her. Led vei! beordret sulten av Marokko den besvimte tjeneren. Tankene virvlet om i Mubin ibn Muhsin al-moonins hode lik en vag drøm. Eller kanskje du ønsker å leke helt? lød den virkelige emirens spottende stemme igjen og igjen. En helt? Ta deg sammen Mubin! Du er ingen helt! Noen kraftige prikk i skulderen hans rev adelssønnen ut av de dype tanker.
Jorden kaller al-moonin, sa emiren spottende og prikket Mubin et par ekstra ganger med sverdet for syns skyld, Har du ikke klosset det til nok i dag? Må du spolere kidnappingen min også? Kidnapping mumlet Agni sløvt. Du kan ikke! utbrøt Mubin da han hadde fått summet seg. Neivel, svarte Sharm og hoppet utfor balkongen med Agni. Dette er nytteløst, påpekte Jörmunrekr mens Larsktur Larason var i full gang med å blåse og vifte mot flammene. Vi får løpe ned trappen og komme begynte Terlidh men ble distrahert av Håvard Stille som brått skvatt inn i rommet. Slutt med det der! utbrøt Larsktur høylydt med sammenbitte tenner der han sto og knuget den brente hånden sin. Skalden viftet bare på sin side med fingeren mot Terlidh og ristet febrilsk på hodet. Ut med språket, mann! lød Larskturs irriterte stemme. Som svar løftet Håvard Stille hendene samlet over hodet. Så skar han en morsk grimase og begynte å svinge med armene. Ai, ai, advarte Jörmunrekr lettsindig, det islandske landslaget i glíma er etter oss. Kom igjen, oppfordret Larkstur ivrig, kanskje vi rekker å få autografene deres risset! Skalden bare ristet oppgitt på hodet. Nei, sultanen av Marokko er på vei nedover gangen med et par dusin vakter og et digert sverd i hendene, forklarte Terlidh hastig. Hvordan skjønte du begynte Jörmunrekr før han fikk se henne trekke seg hastig vekk fra døråpningen. Hva gjør vi nå? spurte opprørslederen rådvilt. Håvard Stille heiste fortvilt på skuldrene og kikket desperat på de andre. Vi dør som menn, konstaterte Larsktur barskt og hevet øksen. Stillheten var kun brutt av lyden av brennende tekstiler og nærmende fottrinn. Ingen torde så mye som å puste. Og kvinne mumlet vikingen. Mubin ibn Muhsin al-moonin kastet seg mot balkongkanten og så Sharm el-sheik vinke smilende opp fra hagen som for å få hans oppmerksomhet. Så bøyde han seg og plasserte et solid kyss på viskvinnens lepper.
Farvel, gliste emiren da de omsider var ferdig, herr Moonin! Opprømte stemmer over i hverandre lød fra den andre siden av døren. Terlidh la en pil på buestrengen. Håvard Stille svelget tungt og dro sverdet ut av sliren. Larsktur Larason lot en hånd gli over økseeggen. Glem dette! brøt plutselig Jörmunrekr stillheten, dro på seg hetten og snudde seg mot den brennende døråpningen. Hva er det du gjør? forlangte Terlidh, fortsatt med et halvt øye på døren. Som svar stakk den kappekledde dolken sin inn i en diger frukt. Aner ikke, svarte han så, knuste den over hodet og lot saft renne over seg, men la oss håpe det virker. Frykt ikke, fagre jomfru! ropte Mubin ibn Muhsin al-moonin med stø stemme og hoppet opp på balkongkanten. Jeg kan ikke skjønne hvor dere får det fra? spurte Agni undrende mot emiren. Jeg skal redde deg! var det siste adelssønnen rakk å si før Jörmunrekr braste igjennom flammehavet og fikk ham til å vakle på kanten. Første, hostet den kappekledde, og siste Før han fikk sagt mer, så han Mubin falle over kanten på balkongen og sank selv sammen. Har du ikke gjort nok skade, lille kryp? klaget Sharm el-sheik hånlig, prøv en daddelpalme neste gang Adelssønnen forsøkte å finne ut hvor han befant seg og rykket til idet han fant svaret. ikke rosebuskene, sukket emiren, Lærer de ikke bort noe til adelsfolk nå til dags? Uten å vente på svar tok han et overdådig sveip med kappen sin og ledet Agni med seg ut av hagen. Jeg har bare vært en snartur innom Muspelheim, hostet Jörmunrekr og dro kappen tettere om seg, Vi har ikke mulighet til å la deg bli igjen her, avsluttet Terlidh og stirret intenst på ham. Hamringen lød overdøvende på døren bak dem. Du får ingen tåredryppende farvel fra meg, mumlet Jörmunrekr og krøp sammen. Wotans sigder om jeg gjør! utbrøt Terlidh indignert og tuppet til den sammenkrøkete, ta deg sammen!
Au? forsøkte en stemme fra en rosenbusk i sultanens hage. He-hevn er en rett best servert kald? forsøkte sultanens tjener spakt mens en bråte vakter gjorde fånyttes forsøk på å slå opp døren foran dem, den som venter på noe godt venter ei forgjeves? Tålmodighet er en dyd, min gode Sa di, forsikret Sultanen av Marokko, men nå begynner dette å gå over streken. Det er nytteløst, peste sjefsgardisten, Vi kommer ikke igjennom med rå makt. Sultanen lot hånden gli rolig gjennom skjegget og gløttet smilende til siden. Da får vi bruke hodet, sa han lurt til seg selv. Dundringen opphørte på innsiden av døren, men stillheten varte bare i et kort øyeblikk før både den og døren ble splintret av et veldig brak. Igjennom åpningen steg sultanen triumferende før han slengte fra seg den blødende tjeneren sin i et hjørne. Beklager om jeg er stilfullt forsinket, mine gode venner, smilte han høvisk mens han trakk sabelen og tok noen skritt inn i rommet, Men nå er det på tide dø. Ugh, stønnet en livløs Sa di fra tønnene han var blitt slengt inn i. Jeg sa begynte sultanen litt småirritert før han rørte ved de forkullede restene av døråpningen mot balkongen. Han kastet et raskt blikk over rommet der vaktene sakte men sikkert begynte å komme inn gjennom døråpningen. Faen. Nok av dette! utbrøt Terlidh og rev Mubin ibn Muhsin al-moonin klynkende ut av buskene. Et sykelig host lød fra Jörmunrekr. Alt vel, frende? undret Larsktur Larason. Ting tatt i betraktning, lød den kappekleddes stemme svakt, er det forferdelig kaldt her ute. Vi må bort herfra og finne Agni, advarte Terlidh mens hun hjalp Mubin på beina, klarer du å gå? Intet kan stoppe meg fra noe jeg brenner for, forsikret Jörmunrekr og fikk Håvard Stille til å gripe seg til brystet. Jeg snakket ikke til deg, bemerket Terlidh. Vi begynte Mubin forsiktig.
Ja, jeg har det bare bra, takk for at du spurte, fnyste Jörmunrekr, men det gikk snart over i et kraftig hosteanfall. Vi må fortsatte adelssønnen, Vi må følge etter dem! Bak dem lød et frustrert brøl og lyden av knuste krukker. Smart tenkt, samtykket Larsktur. Det er nytteløst å lete etter spor her, klaget Larsktur Larason mens han slo armen utover de brolagte stiene som snodde seg gjennom den bugnende hagen, Dessuten er det for mørkt, selv med månen over oss. Så du hvilken vei de dro? fortsatte vikingen til Mubin ibn Muhsin al-moonin som kikket misfornøyd på sårene sine. Nei, beklaget han, Jeg lå opp ned i en rosebusk, så jeg rakk ikke å Da er vel én vei like god som en annen, sa Jörmunrekr bestemt før han brått reiste seg opp og like brått falt sammen. Sant nok! samtykket Larsktur og Håvard Stille strakte ut hånden mot Jörmunrekr. Takk, jeg føler meg bedre, hostet Jörmunrekr og takket nei til skaldens hånd. Vent litt! utbrøt Terlidh og plukket opp en blomst mens den kappekledde karret seg opp. Vi vet, bemerket Larsktur oppgitt, men dette er kanskje ikke tiden for å lete etter pene blomster? Opprørslederen stakk vikingen med blikket og stirret stygt på dem mens hun holdt opp blomsten. Dog, det er en meget pen blomst forsøkte Larsktur. Håvard Stille nikket ivrig. Terlidh satte bestemt en pekefinger mot den brukkne stilken. Ja vel, da, sa Larsktur resignert. De kan ikke være langt unna nå! hvisket Larsktur Larason oppstemt mens de fem krøp langs stiene gjennom hage etter hage. Tuller du? hvisket Jörmunrekr vantro tilbake, De må være halvveis til Jorsal allerede! De passerte nok en åpning og tumlet ut i den ytre palassgården. Da var det slutt på blomstene, bemerket Jörmunrekr. Endelig, lød en stemme over dem, Jeg var redd jeg skulle bli nødt til å utføre mitt dristige fluktforsøk uten mine forfølgere hakk i hæl. Oppe på muren smilte emir Sharm el-sheik triumferende ned på dem og la likeledes en arm rundt Agni.
Ingen fare for det, forsikret Terlidh og la hurtig en pil på buen, Prøv å sno deg unna denne. Med en hurtig bevegelse fløy plutselig en skinnende gjenstand fra emirens hånd og kuttet buestrengen tvert av. Terlidh kastet seg bakover akkurat idet buen, som om den levde sitt eget liv, skjøt ut av hendene hennes. Oppe på muren nappet Sharm Agni til seg og la sine lepper mot hennes Nå sa emiren da de var ferdige, en smule mer alvorlig denne gangen, mens han lot blikket gli over de fire andre nede i gården. Da tok Mubin ibn Muhsin al-moonin et skritt fram. Hvorfor gjør du dette? undret han i forvirret fortvilelse. Hvorfor? smilte emiren, Er det så vanskelig å innse? Hva er det alle menn ønsker? Eh kom det usikkert fra adelssønnen, Kjærlighet? Slagsmål! buldret Larsktur Larason. Håvard Stille lukket øynene og sukket. Mm kom det fra Terlidh mens hun lot restene av buen synke ned i fanget, hennes øyne fiksert hundre mil unna. Nye lunger, hostet Jörmunrekr mest til seg selv, hadde ikke vært å forakte. Kake mumlet Agni og la hodet inntil emiren. Emiren lot en hånd gli gjennom viskvinnens hår og smilte lurt. Det andre menn har. Larsktur? lød Jörmunrekrs stemme ut av stillheten, Har du entrehaken din? Huh? var vikingens svar, Vi pleier da aldri å få bruk for den jeg tror den ligger igjen i Vinland. Den kappekledde ga bare et halvpint host til svar. De andre var heller ikke fulle av nye ideer. Håvard Stille ille til mote ved en svakt rødmende Terlidh som gløttet på andre. Mubin ibn Muhsin al-moonin var den eneste som tok affære. Vi må gjøre noe! utbrøt adelssønnen. Oppe på muren så det ut til at emiren av Oujda begynte å kjede seg. Ærlig talt, hogg han i mot de fem i palassgården, jeg gremmes. Dere ødelegger den perfekte slutt med dette vaset. Deres slutt, kan man si. Han løftet Agnis hake med pekefingeren og stirret viskvinnen i øynene. Frykt ei, min kjære, sa han teatralsk, jeg er snart ved din side!
Med dette skjøv han viskvinnen mot murens brystvern. Da hun var vel nede, kastet Sharm tauenden ned til de ventende i palassgården. Ah, smilte han fornøyd og tok noen skritt tilbake mens han trakk sverdet, Det var bedre. Fristende, hostet Jörmunrekr, Klatre i et tau opp en mur med en bevæpnet galning på Lengre kom han ikke før Larsktur hadde slengt øksa på ryggen og lagt i vei oppover muren. Jörmunrekrs hånd traff ansiktet hans med et klask. Først da vikingen var nådd toppen tok emiren et steg fram og pekte sverdspissen mot ham. Larkstur var ikke sen å be og hadde snart øksen sin i hendene. Like etter traff den Sharms sverd. De andre var allerede på vei opp. Kommer du? spurte Terlidh til Jörmunrekr, under henne. Fort, forsikret han, avbrutt av et host, som en brann. Lenger nede på tauet ynket Håvard Stille seg. Er det alt du har? spottet emir Sharm el-sheik og dukket unna nok et av Larsktur Larasons utfall. I samme bevegelse fant sverdet hans vikingens ubeskyttede lår og hogg dypt i det. Larsktur falt ned på kne i smerte og emiren reiste seg triumferende over ham. Han skulle til å lange ut mot den sårede på nytt da Terlidhs sverd med et blandet seg i striden. Hva skal dette bety? utbrøt emiren sjokkert mens han rettet oppmerksomheten mot opprørslederen. Med den ledige hånden gestikulerte han mot den falne vikingen. Jeg var ikke begynte han, men mistet stemmen da Håvard Stille smøg seg mellom Larsktur og Terlidh, Dette er uhørt! Greit for meg, mente Terlidh og svingte sverdet sitt mot emiren. Uanstrengt parerte han og dukket samtidig unna et anfall fra den nyankomne skalden. Dette er ingen riktig avslutning! protesterte Sharm før han spant rundt og langet ut mot begge to i samme bevegelse. Han stoppet opp i et forsøk på å finne ord, men fant tilsynelatende ingen. Et raskt hopp til siden ga trygghet fra Terlidhs sverd. Kan dere ikke gjøre noe slik dere skal! fortsatte han frustrert og tok nok et skritt til siden, denne gang vekk fra Håvard Stilles angrep, Den perfekte avslutningen min! Hva med denne? kom det plutselig fra den falne vikingen. Med en rask bevegelse rev han tak i emirens bein, som på sin side mistet kontakt med bakken. Med uforstående øyne falt Sharm el-sheik bakover og ned mot palassgården under.
Det er ikke slik det ender! skrek han der han var falt og forsøkte å komme seg på beina. En skjevt smilende Jörmunrekr gav emiren et kort vink før han tok til å dra opp tauet fra palassgården. Før den brukkne emiren hadde fått karret seg opp var alle på god vei ned på den andre siden av muren. Hva er det som foregår?! skrek han idet Larsktur som sistemann forsvant bak brystvernet. Han stirret fortvilet mot den tomme palassmuren, for opptatt til å høre skritt bak seg. Vet du, lød en listig stemme bak ham, jeg tror jeg har en anelse. Allah være nådig, mumlet Sharm el-sheik, emiren av Oujda, oppgitt da han snudde seg og så rett inn i Ziri ibn Atiyyas kalde stål.