NYE REGISTRERINGER PÅ VESTSIDA AV LYNGENFJORDEN Vestsida av Lyngenfjorden har et spektakulært fjellandskap som mange beundrer på avstand når de ferdes langs etter E6. Fjellene stuper i sjøen, breene ligger lyseblå i de bratte fjellskrentene og området virker nærmest utilgjengelig fra Strupen og nordover mot Lyngstuva. Men hvis du farer forbi i båt nær land ser du innimellom små viker med grønne sletter og ville elver. På kartet har også disse små vikene stedsnavn som Ytre og Indre Gamvik, Porskevika eller Hellarvika. Kan det ha bodd folk under disse bratte fjellene? Avd. for kulturarv i Troms Fylkeskommune var i begynnelsen av juni 2014 på ei befaring med Kystvakta for å registrere kulturminner i områder som vi før hadde lite kunnskap til. Vi kom med båt til Lyngenfjorden hvor første stopp var Indre Gamvik. Her var snøen akkurat smeltet og det var perfekte forhold for å se etter kulturminner.
Fig.1 Utsnitt av området vi besøkte. INDRE GAMVIK Allerede da vi kom i land ble vi oppmerksom på en ruin av betongmur fra nyere tid helt nede i strandsonen. Like nord for denne var det en kvadratisk tørrmur. Det ble også registrert 2 gammetufter og en brønn i dette området. På det lille platået ovenfor, registrerte vi ei rund gammetuft som lå ut mot brinken av elva. id. 177342. I følge bygdeboka for Helgøy og Karlsøy lå dette stedet øde etter 1865. På den andre siden av elva ble det også registrert ei tuft murt opp av stein med et ildsted like ved (id.177343)
Vi hadde sett noen markerte strandterrasser og strandvoller lengere mot nord som måtte undersøkes nærmere. Strandvollene ble til etter kraftig bølgeaktivitet langs ei strand for flere tusen år siden, og da landet steg i forhold til havnivået ble de gamle strandvollene liggende igjen. På en bred terrasse under endemorenen ble det registrert ei tydelig rund forsenking med en svak jordvoll. Dette er restene etter ei steinaldertuft. Videre nedover strandvollene ble det registrert ytterlige 4 tufter. Det er vanlig å finne flere tufter på samme strandvoll, men her ble det bare registrert en tuft på hver strandvoll. Ut fra dette mønsteret kan man anta at det har vært et jaktlag som har hatt tilhold her for hver periode. Tuftene er rundt og oval med tydelige voller og flere av er tuftene er gravd inn i strandvollen. Ut fra form og beliggenhet på hustuftene, kan man datere hustuftene til yngre steinalder som er perioden 4500 f.kr. 1800 f.kr. (id.177344). Fig.2 Utsnitt av Indre Gamvik fra den nasjonale kulturminnebasen «Askeladden». YTRE GAMVIK Her har Sametinget tidligere registrert to store og et mindre tufteområde etter bosetning på 1700-1800-tallet. Tuftene er godt markert og utgjør et flott kulturlandskap. I følge Karlsøy og Helgøy bygdebok hadde dette stedet sammenhengende bosetning fra ca. 1740-1868. I 1865 var det bosatt 22 personer i 4 familier her. En familie var kvensk, de andre sjøsamer. I 1875 var alle borte og stedet ble aldri mer fast bosatt. Årsaken til at stedet ble fraflytta var trolig
nærheten til breen og de vanskelige forholdene med stor vannføring i elvene som følge av bresmelting. Det ble ikke gjort nye registreringer i denne vika. Fig.3 Utsnitt fra Ytre Gamvik fra den nasjonale kulturminnebasen «Askeladden». HELLARVIKA Vi la først merke til stedsnavnet på kartet og bestemte oss for å prøve å ta oss inn med en liten båt til dette stedet. Det er ikke de store flatene i denne vika, men det var frodig og grønt i liene rundt. Vi fant helleren som har gitt stedet navn, en stor steinblokk med et stort hulrom under som sannsynligvis har fungert som ly for folk på fiske i lang tid. Det var også et lite hulrom over den store hula. Det ble ikke registrert spor etter mennesker i hula, men her er det et stort potensial for at det er kulturlag i gulvet inni hula. På ei lita flate litt lengere nord i samme vika fant vi ei lita slette hvor det lå tett i tett med gammetufter av ulike form og størrelse. Delvis gikk disse over i hverandre, noe som tyder på flere bruksfaser. I alt ble det registrert 6 tufter her, merket id. 177345. I følge skriftlige kilder skal det ha vært registrert bosetning her i 1861.
Figur 4. Utsnitt fra Hellarvika fra den nasjonale kulturminnebasen «Askeladden» Resultatet av vår «ekspedisjon» er at vi ser at bruken av området langs vestsiden av Lyngenfjorden har svært lang historie. Helt siden steinalderen har folk hatt tilhold i de små vikene og kommet hit i sine kajakker for å fiske og drive fangst. I nyere tid og frem til i dag brukes området som beiteområder for rein og sau. Det er flere steder langs vestsiden av Lyngenfjorden som vi ikke var innom og som må oppsøkes for å få en helhetlig oversikt. Det skjuler seg helt sikkert flere spennende spor etter mennesker under de mektige Lyngsalpene. Alle kulturminnene er freda etter lov om kulturminner av 1978 4. Unntaket er betongmuren som var i Indre Gamvik som er fra 1900-tallet. Kilde: Bratrein,Håvard Dahl:Karlsøy og Helgøy bygdebok bind II side 374