Høringsuttalelse til Justisdepartementet forslag om endringer i personopplysningsloven

Justisdepartementet Lovavdelingen P.b. 6706 St. Olavs plass Postboks 8005 Dep NO-0130 Oslo 0030 Oslo Universitetsgt. 22-24 Dato: 9. juni 2005 Deres ref.: 2005/01782 ES KES/bj Vår ref.: 05/7044 Telefon: +47 22 84 20 01 Telefaks: +47 22 84 20 02 E-post: info@nchr.uio.no Nettadresse: www.humanrights.uio.no Høringsuttalelse til Justisdepartementet forslag om endringer i personopplysningsloven 1. Innledning Vi viser til Justisdepartementets høringsbrev datert 7. mars 2005 om forslag til endringer i personopplysningsloven 14. april 2000 nr. 31. Nedenfor følger høringsuttalelse fra (SMR). Høringsuttalelsen er også sendt per e-post i dag (straffelov@jd.dep.no). SMR er Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NI) (jfr. kgl. res. 21. september 2001). SMR er gjennom dette gitt en særskilt rolle for å sikre at de internasjonale vedtatte menneskerettighetsnormer respekteres og oppfylles av norske myndigheter. Utarbeidelse av høringsuttalelser er et sentralt ledd i SMRs virksomhet som nasjonal institusjon. SMRs mener i korthet at departementet, som relevant offentlig myndighet på området, bør synliggjøre de menneskerettslige spørsmål og problemstillinger som knytter seg til lovforslaget i større grad enn det som fremkommer i høringsbrevet. Dette blir utdypet nærmere i vår uttalelse. I punkt 2 kommenterer SMR om kommunene bør overta tilsynsansvaret for fjernsynsovervåkning ut i fra Norges menneskerettslige forpliktelser. Videre kommentere SMR i punkt 3 menneskerettslige risikoer ved desentralisering. I punkt 4 vil effektivitetshensynet bli behandlet kort, og i punkt 5 kommenteres tilsynsmyndighetens stedlige avgrensning ut fra et menneskerettslig perspektiv. 2. Forslaget om at kommuner skal få overta tilsynsansvaret med fjernsynsovervåkning og forholdet til EMK Departementet foreslår at de kommuner som ønsker det skal få tilsynsansvar med fjernsynsovervåkning i kommunen. Bakgrunnen for forslaget er at departementet mener kommunene selv skal få ta stilling til personvernspørsmål som berører innbyggere i kommunen. Videre viser lovforslaget til at kommunene

UNIVERSITETET I OSLO Side 2 av 11 selv er best rustet til å foreta avveiningen av personvernmessige omkostninger opp mot andre beskyttelsesverdige hensyn, da denne avveiningen er utpreget politisk og meningene er delte og varierer fra sted til sted. 1 SMR mener en vurdering av de personvernmessige omkostninger ved overvåkning sett i lys av andre kryssende hensyn må bli gjenstand for grundigere drøftelse før det avgjøres om kommunene overhodet bør overta et tilsynsansvar for fjernsynsovervåkning. Betenkelighetene ved fjernsynsovervåkning er mange. De gjør seg enda sterkere gjeldende dersom tilsynsansvaret flyttes fra sentrale til lokale myndigheter der den menneskerettsfaglige ekspertisen på området må antas å være beskjeden. SMR viser til at norske myndigheter har akseptert at en rekke internasjonalt vedtatte menneskerettighetsforpliktelser legger begrensninger på og føringer for norsk myndighetsutøvelse. Stortinget vedtok videre i 1999 at blant annet Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SPR) ble formell norsk lov (jfr. lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett 21. mai 1999 nr. 30 (menneskerettsloven) 2). Menneskerettsloven 2 innebærer at konvensjonenes rettighetsbestemmelser utfyller eller begrenser virkeområdet for øvrig lovgivning på områder hvor denne ikke er i tråd med konvensjonenes krav. Lovgivning som ikke er utarbeidet på en slik måte, må tolkes innskrenkende i lys av konvensjonene som omfattes av menneskerettsloven. Dette følger av at Stortinget i menneskerettsloven 3 vedtok at de forpliktelser som følger av konvensjonene skulle ha forrang fremfor annen formell lovgivning. I den grad forslaget til lovendring vil komme i strid med de krav som kan utledes av de aktuelle menneskerettighetskonvensjonene, vil lovforslaget uansett måtte anvendes i lys av menneskerettslovens krav. SMR mener departementet må bestrebe seg på å utforme lovforslaget slik at en er forvisset om at lovforslaget, hvis det blir vedtatt, kan tas på ordet og ikke må leses med de begrensninger som følger av annen lovgivning. Dette vil skape rettsusikkerhet for brukerne av loven både i offentlig og privat sektor. a) Det menneskerettslige vern i EMK artikkel 8 kommer til anvendelse på lovforslaget 1 Høringsnotatet punkt 2.2.

UNIVERSITETET I OSLO Side 3 av 11 Det er særlig EMKs vern om privatlivet som er aktuelt for lovforslaget. Av de aktuelle menneskerettighetskonvensjonene er det denne som har en utførlig diskusjon om personvernets grenser sett i lys av kameraovervåking. SMR viser til at EMK artikkel 8 nedfeller i første ledd en rett til respekt for sitt privatliv for et hvert individ. Fjernsynsovervåking aktualiserer vernet om privatlivet i denne bestemmelsen, selv når overvåkingen foregår i det offentlige rom. Fjernsynsovervåking griper inn i individers rettmessige krav på respekt for vern om sin private sfære, selv i tilfeller hvor man oppholder seg i det offentlige rom. I EMDs dom i saken Peck mot Storbritannia, som gjelder nettopp fjernsynsovervåking i det offentlige rom, la EMD til grunn at begrepet privatliv ikke er gjenstand for en eksakt definisjon, men at there is a zone of interaction with others, even in a public context, which may fall within the scope of private life. 2 Domstolen ga med andre ord uttrykk for at man kan definere handlinger eller hendelser på offentlig sted som tilhørende privatlivet. EMD viste i samme dom til avgjørelsen i saken P. G og J. H mot Storbritannia, 3 der den hadde uttalt at: There are a number of elements relevant to the consideration of whether a person s private life is concerned in measures effected outside a person s home or private premises. A person who walks down the street will, inevitably, be visible to any member of the public who is also present. Monitoring by technological means of the same public scene is of a similar character. Private life considerations may arise, however, once a systematic or permanent record comes into existence of such material from the public domain. 4 Det avgjørende etter EMDs mening er altså ikke først og fremst om man oppholder seg på offentlig sted og blir observert, men om den hendelsen registreres eller tas opp, systematisk eller permanent. Fjernsynsovervåking vil altså innebære at ens rett til respekt for privatliv i EMK artikkel 8 nr 1 kommer til anvendelse for så vidt gjelder departementets lovforslag. Ettersom fjernsynsovervåking medfører at vernet i artikkel 8 kommer til anvendelse, må offentlige myndigheter, som forpliktede rettssubjekter etter konvensjonen, handle i overensstemmelse med de krav til konvensjonsmessig 2 Peck mot Storbritannia, dom 28. januar 2003, Reports 2003-I, avsnitt 57. 3 P. G og J. H mot Storbritannia, dom, Reports 2001-IX, avsnitt 57. 4 Peck mot Storbritannia, dom 28. januar 2003, Reports 2003-I, avsnitt 58.

UNIVERSITETET I OSLO Side 4 av 11 styring som stilles i bestemmelsen. 5 SMR bemerker at dersom lovforslaget ikke utformes i overensstemmelse med EMK artikkel 8, vil lovforslaget altså likevel måtte tolkes i lys av bestemmelsen som følge av menneskerettslovens bestemmelse om at EMKs rettsregler har rang foran øvrig lovgivning. b) Det må godtgjøres at lovforslaget er i overensstemmelse med de krav EMK artikkel 8 stiller Utgangspunktet er at inngrep i privatlivet ikke er tillatt. Inngrep, herunder fjernsynsovervåking av det offentlige rom, kan likevel godtas på menneskerettslig grunnlag dersom offentlige myndigheter kan godtgjøre at en har handlet innenfor de retningslinjer for legitim adferd som følger av bestemmelsens andre ledd. Denne bestemmelsen lyder som følger: 2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden og kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter eller friheter. Retningslinjene er utformet som tre vilkår for legitim adferd. Alle må være oppfylt på myndighetenes hånd før en kan være forsikret om at fjernsynsovervåkingen kan sies å være rettmessig, og altså er lovlig i henhold til menneskerettsloven. For det første må overvåkingen ha tilstrekkelig hjemmel i lov. I og med eksisterende og foreslått lovgivning er dette vilkåret klart nok oppfylt. Overvåkingen må også ha et reguleringsformål som tilsvarer et av de godtatte formål for myndighetsutøvelse som nevnes i artikkel 8 annet ledd. Fjernsynsovervåkningen er begrunnet av hensynet til å forebygge uorden og kriminalitet og av hensynet til den offentlige trygghet. Også dette vilkåret er oppfylt. Det er også et vilkår at overvåkingsarrangementet er å anse som nødvendig i et demokratisk samfunn. Dette vilkåret er omfattende og detaljert utformet i praksis fra EMD. Domstolen har lagt til grunn at en med et krav om nødvendighet mener at formålet med inngrepet (dvs. tillatt kameraovervåking, som skal bli gjenstand for kommunal og ikke sentral kontroll) skal tilsvare et 5 Peck mot Storbritannia, dom 28. januar 2003, Reports 2003-I, avsnitt 59.

UNIVERSITETET I OSLO Side 5 av 11 tvingende samfunnsmessig behov ( a pressing social need ). 6 Dette innebærer at det ikke er tilstrekkelig, for å være innenfor de grenser konvensjonen setter, at en mener den foreslåtte løsningen er den beste, den ønskelige eller den rimeligste. Det stilles strengere krav til formålet med inngrepet enn dette. Kjernen i vilkåret er at inngrep i privatpersoners rettmessige krav på vern om sin privatsfære (i dette tilfellet det enkelte individs rettmessige krav på ikke å bli utsatt for kameraovervåking i det offentlige rom) må stå i et rimelig forhold til de formål en som offentlig myndighet søker å nå med inngrepet i privatlivsbeskyttelsen, altså de formål en ønsker å nå ved å overføre kontrollen med fjernsynsovervåking av det offentlige rom til kommunene. I den proporsjonalitets- og totalvurderingen som EMK artikkel 8 annet ledd her legger opp til, forventes det at inngrepet må sies å være et relevant og tilstrekkelig egnet virkemiddel for å nå de samfunnsmessige mål en som myndighet har satt seg fore. Det kreves også at inngrepet etter en totalvurdering fremstår som rimelig, og at det ikke bærer preg av eller har elementer av vilkårlighet. Det er også en formodning om at en skal velge det virkemiddel som er minst inngripende, dersom dette er like godt egnet til å nå de ønskede mål som andre, mer inngripende, virkemidler. 7 I vurderingen av om det foreslåtte lovforslaget kan sies å være nødvendig i et demokratisk samfunn, er myndighetene tilkjent en såkalt skjønnsmargin ( a margin of appreciation ). 8 At staten har en skjønnsmargin, betyr at offentlige myndigheter til en viss grad er gitt mandat etter konvensjonen til selv å avgjøre om forholdsmessighetskravet ( nødvendig i et demokratisk samfunn ) er oppfylt. Myndighetene skal altså selv påse at konvensjonens krav er innfridd. Den overnasjonale kontrollen (eller, for så vidt gjelder EMK som del av menneskerettsloven, domstolskontrollen nasjonalt) er likevel reell. Den skjønnsmargin myndighetene har ved slike inngrep er begrenset av tyngden av den private interesse og inngrepets grad av alvorlighet. 9 Skjønnsmargin-læren legger også opp til at myndighetene må fremlegge konkrete bevis for at det foreslåtte tiltaket vil oppfylle de krav nødvendighetskriteriet oppstiller. Dersom en domstol, det være seg EMD eller en nasjonal domstol, ved etterprøving av de angitte vurderinger kommer til at forholdsmessighetskravet ikke er oppfylt, vil det foreslåtte tiltaket være konvensjonsstridig og dermed ulovlig. 6 Olsson mot Sverige, dom 24. mars 1988, Series A 130, avsnitt 67. 7 D. J. Harris, M. O Boyle og C. Warbrick: Law of the European Convention on Human Rights (London: Butterworths 1995), s. 290-293, 300-301 og 344-353. 8 Peck mot Storbritannia, dom 28. januar 2003, Reports 2003-I, avsnitt 77. 9 Z mot Finland, dom 25. februar 1997, Reports 1997-I, s. 348.

UNIVERSITETET I OSLO Side 6 av 11 SMR understreker at kravet om nødvendig i et demokratisk samfunn er en meget komplisert rettslig størrelse. For at departementet skal kunne rettferdiggjøre inngrepet, burde det vært avklart i høringsbrevet hvorvidt de involverte interesser som berøres av lovforslaget er vurdert opp mot hverandre av departementet, og således om inngrepet er nødvendig i et demokratisk samfunn. Uten en slik vurdering er ikke SMR forvisset om at inngrepet uten videre går klar av EMK artikkel 8s krav. 3. Menneskerettslige risikoer ved desentralisering av kontrollmyndighet Departementet ønsker at kommunene selv skal overta tilsynsansvaret med fjernsynsovervåkning da det mener at disse er best rustet til å foreta en avveining av om fjernsynsovervåkning bør finne sted i lokalmiljøet, og evt. i hvilke grad det bør forekomme. 10 SMR kan ikke si seg enig i disse vurderingene. Det er nettopp desentraliseringen av tilsynsansvaret som skaper de største utfordringer i forhold til menneskerettslovens krav. Departementet peker selv på at desentralisering vil kunne føre til at rettsanvendelsen og skjønnsutøvelsen blir mindre ensartet. SMR mener det er grunn til å understreke dette mothensynet i større grad enn hva som gjøres i høringsbrevet. Lovforslaget innebærer at tilsynsansvaret vil bli overført til den enkelte kommune. En slik desentralisering vil i seg selv være et moment i vurderingen av om forslaget er i samsvar med de menneskerettslige forpliktelser staten har påtatt seg. Elementer av forskjellig rettsanvendelse fra kommune til kommune vil lett kunne få preg av vilkårlighet og manglende forutberegnelighet, som begge er sentrale føringer i vurderingen av om et tiltak kan sies å korrespondere med kravet om at det må være nødvendig i et demokratisk samfunn. Det kan her være grunn til å vise til at norske myndigheter er blitt kritisert av FNs menneskerettighetskomiteer for ikke å ha vurdert de menneskerettslige konsekvensene av desentraliseringspolitikk. Komiteen for FNs kvinnediskrimineringskonvensjon kommenterte i januar 2003 Norges femte og sjette periodiske rapporter til komiteen. 11 FNs komité for barnets rettigheter, som overvåker Norges forpliktelser etter FNs barnekonvensjon kommenterte Norges andre periodiske rapport til komiteen i mai 2000. 12 Begge komiteene uttrykte bekymring for de negative virkningene økt desentralisering medfører for 10 Høringsnotatet punkt 2. 2. 11 CEDAW/C/2003/I/CPR.3/Add.2/Rev.1, punkt 8. 12 CRC/C/15/Add.126.

UNIVERSITETET I OSLO Side 7 av 11 menneskerettighetsimplementeringen i Norge. Komiteene ga uttrykk for at dette kan medføre en svekkelse av de menneskerettigheter som er under beskyttelse, da vernet av rettighetene kan variere fra kommune til kommune. Videre viste komiteene til at rettighetene kan komme til å berøres negativt ved en desentralisering, og at det må sikres at dette ikke skjer ved at den enkelte kommunale myndighet må sørge for at aktuelle menneskerettslige grenser ikke overskrides. Tilsvarende bekymring er det grunn til å melde for så vidt gjelder menneskerettslige forpliktelser etter andre konvensjoner, herunder EMK. SMR mener departementet burde drøftet mer inngående, og i lys av menneskerettslige krav, de negative virkningene for retten til respekt for privatlivet ved en overføring av tilsynsansvaret fra sentral til lokal myndighet vil innebære. SMR antar at den menneskerettslige ekspertisen er begrenset i den enkelte kommune. Selv om nivået selvsagt kan variere som følge av den kunnskap den enkelte kommunalt ansatte måtte ha, er det liten grunn til å tro at det er i kommunal forvaltning kunnskapen om EMKs grenser er størst. SMR mener det vil være en stor risiko for ulikartet rettsanvendelse og feiltolkninger av personopplysningsloven som følge av manglende ekspertise i den enkelte kommune. Dette vil altså også være et problem som kan støte opp mot nødvendighetskravet i EMK artikkel 8 annet ledd. Både den enkelte kommune og staten selv kan ved uriktig forståelse av personopplysningslovens relevante bestemmelser bli gjenstand for rettslig søksmål fra den som mener retten til privatliv har blitt krenket. Det er derfor etter SMRs syn langt mer problematisk enn det departementet gir uttrykk for at det blir foreslått at tilsynsansvaret skal overføres fra sentrale til lokale myndigheter. I tillegg er det etter SMRs mening grunn til å tro at den kriminalpolitiske kompetansen i den enkelte kommune er begrenset. En desentralisering av kontrollmyndighet kan føre til at de mer overordnede og samlede konsekvenser av overvåkningstiltak ikke blir vurdert, da kommunepolitikere først og fremst vil ha for øye det som skjer innenfor kommunegrensene. SMR kan i denne sammenheng heller ikke se at lovforslaget drøfter om de bestemmelser som gjelder for Datatilsynets virksomhet og som ligger til grunn for organets beslutninger for fjernsynsovervåkning, jf. personopplysningslovens 42 tredje ledd, kan etterleves av kommunene i samme grad som av Datatilsynet. Dette vil etter SMRs mening kreve en større grad av juridisk og kriminalpolitisk ekspertise i kommunene, og til en viss grad også bransjeerfaring. SMR kan ikke se at det er noen grunn til at disse grunnleggende retningslinjene for arbeid med personopplysninger ikke bør gjelde også for kommunene. Ved en desentralisering av tilsynsansvaret vil tilsynet med overvåkningen, etter SMRs

UNIVERSITETET I OSLO Side 8 av 11 mening, stå i fare for å ikke tilfredsstille de grunnleggende krav som stilles til tilsynsvirksomheten i lovens 42 tredje ledd. 4. Effektivitetshensynet Departementet mener at effektivitetshensyn taler for at tilsynsansvar for fjernsynsovervåkning flyttes til kommuner som ønsker det. Det blir anført at Datatilsynet ikke har kapasitet til å føre tilsyn med om all overvåkning oppfyller lovens krav. Dersom tilsynet overføres til kommunen, mener departementet dette kan føre til en intensivering av kontrollen. 13 SMR viser til departementets anførsler om at antall overvåkningskameraer ser ut til å være økende, og at Datatilsynet derfor ikke har kapasitet til å føre tilsyn med at all overvåkning tilfredsstiller lovens krav. SMR antar at denne utfordringen enkelt kunne la seg løse ved tilføring av økte ressurser til Datatilsynet, men kan ikke se at dette er et forhold som er blitt vurdert av departementet i forbindelse med inneværende forslag. SMR mener departementet bør vise forsiktighet i å anvende effektivitetshensyn som begrunnelse for overføring av tilsynsansvaret til kommunene uten at en har sikrere empirisk grunnlag for å hevde at kommunalt tilsyn vil innebære en mer effektiv kontroll. I denne forbindelse viser SMR til erfaringer fra Storbritannia, hvor økningen av antall overvåkingssystemer har eksplodert når kommunale myndigheter i samarbeid med handelsstandsforeninger og politi installerer og drifter overvåkningen av privat og offentlig grunn. 14 Det er ingen grunn til å tro at det samme ikke kan komme til å skje i Norge ved en tilsvarende overføring av tilsynsansvaret. Det vil være grunn til å anta at også kommunene derfor vil stå overfor store ressursutfordringer, når det gjelder kontrollen med overvåkingen, som følge av departementets forslag. Dette vil igjen kunne øke risikoen for utilstrekkelig kontroll, som altså kan medføre brudd på de krav internasjonale menneskerettigheter (og menneskerettsloven) oppstiller. For å minimalisere risikoen for utilstrekkelig kontroll med overvåkningen, mener SMR at det bør være obligatorisk for kommunene at fjernsynsovervåkningen gjøres konsesjonspliktig. Departementets forslag om at det bør være opp til den enkelte kommune å velge mellom konsesjonsplikt og meldeplikt vil etter SMRs oppfatning skape problemer for muligheten til gjennom rettslig kontroll å påse at 13 Høringsnotatet punkt 2. 2. 14 Heidi Mork Lomell: Videoovervåkning og menneskerettigheter (2005) 23 Nordisk tidsskrift for menneskerettigheter s. 33-34.

UNIVERSITETET I OSLO Side 9 av 11 kameraovervåkingene er i samsvar med gjeldende rett. En konsesjonsplikt vil føre til at alle oppføringer av overvåkningskameraer blir vurdert opp mot lovens vilkår, og at bruken av overvåkning vil måtte vurderes før kameraer oppføres og ikke i ettertid. Dette vil sikre kvaliteten på tilsynsansvaret kommunen har med overvåkningen i større grad enn om det kun skal være meldeplikt. 5. Tilsynsmyndighetens stedlige avgrensning Departementet foreslår at overføring av tilsynsansvaret skal gjelde all fjernsynsovervåkning innenfor kommunens grenser. Departementet mener det vil skape usikkerhet om hvordan man trekker grensen mellom kommunen og Datatilsynets myndighet dersom kommunene bare skal ha tilsynsansvaret med overvåkning av offentlig sted. Departementet mener en slik uklarhet vil være uheldig, og at kommunen derfor bør ha tilsynsansvar med all fjernsynsovervåkning i kommunen. 15 Det er etter SMRs mening grunn til å uttrykke bekymring for at kommunale myndigheter skal overta tilsynsansvaret med all fjernsynsovervåkning i kommunen. På denne måten fjerner lovgiver både den juridiske og kriminalpolitiske ekspertise Datatilsynet besitter fra tilsynet med om lovens vilkår er oppfylt. SMR er også bekymret for departementets beveggrunner for denne delen av lovforslaget. SMR spør seg om ikke departementet bør drøfte hvorvidt en overføring av tilsynsansvaret til kommunene vil føre til en annen type overvåkning av det offentlige rom enn den som må antas å ligge til grunn for forslaget. Kommunale interesser kan være eller kan bli andre enn de statlige myndigheters interesse for en mest mulig effektiv kriminalitetsbekjempelse. Der hvor lokale myndigheter drifter overvåkningssystemene, kan overvåkningen uten manglende statlig kontroll lett utvikle seg til et virkemiddel for å fjerne uønskede elementer av hensyn til, for eksempel, lokale næringslivsinteresser. 16 SMR mener det kan være en viss risiko for at kommuner som ønsker å utføre tilsynsansvaret med fjernsynsovervåkning kan gå i allianse med private interesser. En slik utvikling har en sett i Storbritannia, hvor overvåkning nå like mye foretas for å sikre næringslivets og kommunens interesser i å vise frem et vakkert offentlig rom uten forstyrrende elementer, som å bekjempe kriminalitet. Dette kan i siste instans støte an mot kravet i EMK artikkel 8 annet ledd om at inngrep i privatlivssfæren må korrespondere med et reguleringsformål som er legitimt etter konvensjonen. SMR er ikke uten videre forvisset om at hensyntagen 15 Høringsnotatet punkt 2. 4. 2. 16 Heidi Mork Lomell: Videoovervåkning og menneskerettigheter (2005) 23 Nordisk tidsskrift for menneskerettigheter, s. 33-34.

UNIVERSITETET I OSLO Side 10 av 11 til lokale næringslivsinteresser er et formål som vil være legitimt etter bestemmelsen, i hvert fall ikke dersom dette hensynet ikke uttrykkelig angis som formål med forslaget. I sammenheng med at kommunene kan komme til å bruke overvåkning som et virkemiddel for å fjerne uønskede elementer, som nevnt over, kan terskelen for bortvisning fra offentlig sted bli så lav at den eksempelvis kan komme til å støte an mot andre menneskerettslige krav, så som retten til bevegelsesfrihet, retten til forsamlingsfrihet og retten til ytringsfrihet. SMR mener derfor det er grunn til å be departementet om en mer omfattende konsekvensanalyse på dette punktet. 6. Avslutning Departementet er, som offentlig myndighetsorgan, bundet av menneskerettslovens innhold. Plikten til å foreta menneskerettslige analyser ved lovarbeid er for øvrig presisert i departementets egen veiledning Lovteknikk og lovforberedelse veiledning om lov og forskriftsarbeid pkt 11.6. Utredningsinstruksen (AAD, vedlegg til kgl. res. av 18. februar 2000, sak nr. 99/2881) har også regler om konsekvensutredning, hvor menneskerettigheter nevnes i pkt. 2.3.2: utredere skal vurdere og, der det er relevant, redegjøre for om menneskerettighetskonvensjonene stiller krav til myndighetene på det aktuelle området. SMR mener departementet bør bestrebe seg på å utforme nye lovforslag slik at det ikke kommer i konflikt med menneskerettslovens normer. Det vil komplisere lovbildet for lovens adressater, dersom de må forholde seg til og fortolke flere lover om samme forhold for å vite sin rettsstilling(slik at kunnskap om menneskerettsloven vil være avgjørende for å forstå rekkevidden for personopplysningsloven). En svikt i bestrebelsene på å utforme lovforslag slik at de ikke må tolkes innskrenkende som følge av menneskerettsloven, vil også skape unødig merarbeid for rettsapparatet fordi en må gå ut fra at denne formen for rettsusikkerhet vil bli kanalisert til de offentlige tvisteløsningsorganer. Også av denne grunn bør departementet selv foreta omfattende analyser av forholdet mellom lovforslaget og de menneskerettslige normene. Med vennlig hilsen Geir Ulfstein Direktør Marius Emberland Førsteamanuensis,

UNIVERSITETET I OSLO Side 11 av 11 Leder NI-utvalget