Kapittel 6, september 205 Konjunkturer og økonomisk aktivitet I dette kapitlet utvider vi den enkle Keynes- modellen vi så på i kapittel 5, slik at vi får tatt hensyn til noen av de mest sentrale sammenhengene. Vi gjør dette i to steg. Først utvider vi modellen slik at realinvesteringene og nettoskattebeløpet også blir endogene, ved at vi tar hensyn til at økt BNP fører til både økte realinvesteringer og økt nettoskattebeløp, i tråd med diskusjonen i kapittel 4. Modellen blir dermed noe mer komplisert, men til gjengjeld får vi tatt hensyn til samspillet mellom BNP, realinvesteringene og nettoskattene, som har vesentlig kvantitativ betydning for løsningen av modellen. Denne modellen vil danne utgangspunktet for analysen av virkningene av pengepolitikken i kapittel 9. I neste steg utvider vi analysen til også å ta med handel med utlandet, dvs. import og eksport. Da kan vi få en helhetlig oversikt over endringene i de ulike delene av BNP, slik at vi kan drøfte hvilke deler av BNP som endres mest. Men for å kunne si noe om kausalitet, dvs. hva som er årsak til hva, må vi bruke en modell. Vi utvider derfor Keynes-modellen til en åpen økonomi. Modellteknisk vil analysen bli akkurat som før, selv om modellen nå vil ha flere ligninger. Derimot vinner den betydelig i realisme, ved at vi kan studere virkningene på de viktigste makroøkonomiske størrelsene av endringer både i eget land og hos handelspartnerne. I dette kapitlet vil vi Presentere en Keynes-modell med endogene investeringer og endogent skattebeløp Vise at endogene investeringer vil forsterke multiplikatoreffekten, mens endogent skattebeløp vil dempe den Presentere en Keynes-modell for en åpen økonomi med fast valutakurs, og vise at multiplikatoreffekten blir dempet på grunn av importlekkasje Studere årsaker til konjunktursvingninger i en åpen økonomi Se på automatisk og aktiv finanspolitisk stabilisering Beskrive to norske empiriske makromodeller, MODAG og KVARTS Notatet er under arbeid - kommentarer er meget velkomne til steinar.holden@econ.uio.no.
Keynes-modell med endogene investeringer og endogent nettoskattebeløp Vi vil nå utvide modellen slik at realinvesteringene og nettoskattebeløpet også blir endogene. Realinvesteringene avhenger av BNP og andre faktorer gitt ved en investeringsfunksjon også her dropper vi realrenten for å forenkle notasjonen, siden vi uansett ikke ser på endringer i renten i dette kapitlet. Vi antar at nettoskattebeløpet T er en voksende funksjon av BNP, for å ta hensyn til at økt BNP innebærer økte skatteinntekter. Vi vil fortsatt bruke lineære funksjonsformer for å kunne få eksplisitt uttrykk for løsningen for modellen. Modellen blir dermed (6.) Y = C + I + G C (6.2) C z c ( ) Y T, der 0 < c <, I (6.3) I z by der 0 < b <, (6.4) T = z T +ty der 0 < t < (6.) er realligningen, som er både en definisjonsmessig sammenheng fra nasjonalregnskapet, og en likevektsbetingelse om at samlet etterspørsel, C+I+G, skal være lik samlet tilbud. (6.2) er konsumfunksjonen, som viser konsumet som en voksende funksjon av privat disponibel inntekt, Y-T. (6.3) er investeringsfunksjonen, der b er et tall større enn null som viser hvor mye investeringene øker dersom BNP øker med en enhet. Hvis f.eks. b = 0,, betyr det at en økning i BNP på 0 milliarder fører til at I øker med milliard. Som forklart i kapittel 4 fører høyere BNP, en økning i Y, til et ønske om økt realkapitalbeholdning for å kunne øke produksjonskapasiteten, slik at realinvesteringene øker. Økt BNP gir også økte inntekter til bedriftene, som gjør det lettere å finansiere økte investeringer. Realinvesteringene avhenger også av andre faktorer, som teknologiske fremskritt, tilgang på finansiering, eller forventninger om fremtiden. Endringer i slike andre faktorer som kan føre til økte investeringer, fanges opp ved en økning i z I. (6.4) viser netto skattebeløp, dvs. skatter og avgifter til det offentlige, minus trygder og overføringer fra det offentlige til private, som antas å være en voksende funksjon av BNP. Skattesatsen t måler den samlede virkningen på netto skattebeløp ved en økning i BNP. Økt BNP går jo sammen med økt sysselsetting, økte inntekter og økt konsum, og dermed økning i innbetalingene av arbeidsgiveravgift, inntektsskatt og merverdiavgift, i tillegg til at redusert ledighet gir mindre utgifter til arbeidsledighetstrygd. Vi bruker parameteren z T til å representere endringer i skattenivået. Vi antar at parameterne tilfredsstiller c b > 0, for å unngå at modellen blir ustabil. Med denne forutsetningen er vi sikker på at multiplikatoren er større enn null i de modellene vi ser på nedenfor. Dette er en realistisk forutsetning. 2
Modellen har fire ligninger. Fra telleregelen kan vi da bestemme verdien på fire variable, og de endogene variable er nå Y, C, I og T. Som før bruker vi modellen for å finne ut hvordan endringer i de eksogene variablene påvirker de endogene variablene. Det krever at vi løser modellen for de endogene variablene. Som vanlig løser vi for Y først, ved å sette inn for de andre variablene i realligningen, dvs. ligning (6.). For oversiktens skyld gjør vi det i flere trinn, og starter med å sette inn for T i konsumfunksjonen, dvs. bruke (6.4) i (6.2). Vi får da 2 (6.5) C = z c + c (Y- z T ty) = z C + c (-t)y -c z T Deretter setter vi inn for C og I i (6.) ved å bruke (6.5) og (6.3), og får da (6.6) Y = z C + c (-t)y - c z T +z I + b Y + G, Vi trekker fra c (-t)y og b Y på begge sider av likhetstegnet, og får (6.7) Y - c (-t)y - b Y = z C + c (-t)y - c z T +z I + b Y + G- c (-t)y - b Y På venstresiden kan vi nå sette Y utenfor en parentes, og på høyresiden faller leddene med Y mot hverandre, slik at vi får (6.8) Y(- c (-t) - b ) = z C - c z T +z I + G, Vi deler på (-c (-t)-b ) på begge sider av likhetstegnet, og finner da løsningen eller likevektsverdien for Y c ( t) b C T I (6.9) Y z cz z G På høyresiden i (6.9) har vi nå bare eksogene variabler og parametere, slik at hvis vi setter inn verdier (tall) for disse, finner vi hvilken verdi Y får. Ligning (6.9) kan dermed brukes for å lage en prognose for Y: vi kan f.eks. få anslag for størrelsene på høyresiden i (6.9) fra Statistisk sentralbyrå, og så kan vi regne ut hva vår modell sier at BNP blir, betinget på disse anslagene. 2 Det er lettest å se at dette stemmer ved å gå motsatt vei, dvs. å starte med uttrykket til høyre i (6.5), og se at ved å multiplisere Y med (-t) får man uttrykket i midten. 3
Boks 6. Modellen på redusert form Modellen på redusert form er når vi har løst ut for alle de endogene variablene, dvs. at de endogene variablene kan skrives som uttrykk som bare avhenger av eksogene variabler og parametere. Y har vi allerede funnet i (6.9). Likevektsverdien for C finner vi ved å sette inn likevektsverdien for Y fra (6.9) i (6.5). Da får vi C C z c ( t) Y c z T C z c ( t) ( ) z c z z G c z (6.0) c ( t) z z c z z G c z C C T I T c t b C C T I T c( t) b Tilsvarende finner vi likevektsverdiene for I og T ved å sette inn likevektsverdien for Y fra (6.9) i (6.3) og (6.4) (6.) I I z by b z z c z z G I C T I c( t) b, (6.2) T T z ty BOKS SLUTT t z z c z z G T C T I c( t) b 4
Eksogen økning i investeringene Vi kan nå se på det tilsvarende spørsmålet som vi så på i den enklere modellen i kapittel 5, om virkningene på de endogene variablene ved en eksogen økning i investeringene. Siden investeringene nå er endogene, representerer vi endringen ved en økning i konstantleddet z I, dvs. at Δz I > 0. Som over, starter vi med å finne virkningen på Y. Da må vi bruke formelen for tilvekstform på løsningen for Y, (6.9), Formel for tilvekstform: Hvis y = ax+bz, og x øker med Δx, blir endringen i y, Δy = a x og vi får Y z (6.3) c( t) b I 0 Høyresiden i (6.3) er større enn null siden både multiplikatoren (brøken) og z C er større enn null. Det betyr at økt z C fører til at BNP øker. Økningen i Y, ΔY, er lik den eksogene endringen i investeringene Δz I, multiplisert med brøken /(-c (-t)-b ) (multiplikatoren). Multiplikatoren er også nå større enn en, siden nevneren er mindre enn en. Hvis f.eks. c = 0,6, t=0,5 og b = 0,, så er nevneren lik -c (-t)-b = -0,6(-0,5)-0, = 0,6, slik at brøken er /0,6,67. Hvis den eksogene økningen i investeringene Δz I = 00, får vi at økningen i BNP blir ΔY =,67Δz I =,67 00 =67. BNP øker dermed,67 ganger så mye som den eksogene økningen i realinvesteringene. I vårt talleksempel er multiplikatoren dermed noe mindre enn i den enklere modellen med eksogene investeringer og eksogent nettoskattebeløp, noe som henger sammen med to nye effekter. Multiplikator eksogent skattebeløp og eksogene investeringer: Multiplikator endogent skattebeløp og endogene investeringer: c c ( t) b For det første har vi nå tatt hensyn til at nettoskattebeløpet avhenger av BNP, gjennom skattefunksjonen (6.4). En del av inntektsøkningen til husholdningene forsvinner i økte skatteinnbetalinger til staten, samtidig som økningen i BNP også innebærer mindre trygdeinntekter for husholdningen. Dermed øker disponibel inntekt betydelig mindre enn økningen i BNP, slik at konsumet også øker mindre enn i tilfellet med eksogent skattebeløp. I multiplikatoren fanges denne effekten opp ved at den marginale konsumtilbøyligheten c ganges med -t, noe som reduserer størrelsen på multiplikatoren. For det andre tar vi nå hensyn til at økt BNP også fører til en ytterligere økning i investeringene, utover den eksogene økningen Δz I. Dette skjer gjennom investeringsfunksjonen (6.3), der investeringene også avhenger av BNP gjennom leddet b Y. Parameteren b fanger opp to separate økonomiske mekanismer. For det første antar vi at økt 5
BNP fører til at bedriftene forventer økt salg også i fremtiden, og at de derfor ønsker økt realkapital for å kunne produsere mer. Denne mekanismen blir gjerne kalt akseleratoreffekten. For det andre innebærer økt BNP vanligvis også økte overskudd hos bedriftene, noe som kan gjøre det enklere for bedriftene å finansiere økte investeringer. Denne mekanismen blir kalt den finansielle akseleratoren. Vi ser at b inngår i nevneren i multiplikatoren, og den trekker i retning av at multiplikatoren blir større enn i den enklere modellen. Vi har dermed to motstridende effekter: endogent skattebeløp demper størrelsen på multiplikatoren, mens endogene investeringer øker størrelsen på multiplikatoren gjennom akselerator-effekten og den finansielle akseleratoren. I vårt talleksempel er den første effekten sterkest, slik at multiplikatoren blir mindre med endogent skattebeløp og investeringer enn når begge disse er eksogene. Figur 6. illustrerer hvilke mekanismer som virker i modellen Figur 6. Virkningene av et negativt sjokk i Keynes-modellen Et negativt sjokk, som en eksogen reduksjon i investeringene eller i private konsum, dvs. z I eller z C reduseres, fører til en reduksjon i samlet etterspørsel slik at BNP reduseres. Nedgangen i økonomien blir forsterket ved at lavere BNP fører til redusert konsum og reduserte investeringer, som igjen demper BNP. Derimot vil lavere skattebeløp dempe nedgangen i disponibel inntekt, og dermed dempe nedgangen i NBP. Hvis vi skal finne virkningen på BNP av en endring i andre parametere eller eksogene variabler, gjør vi på samme måte. Vi ser at z C og G inngår på samme måte i (6.9) som z I gjør, slik at virkningen på BNP av en endring i en av disse størrelsene vil være den samme uansett hvilken av dem som endres. Dersom det skjer en eksogen endring i skattene, representert ved en endring Δz T, vil multiplikatoren også måtte multipliseres med c, dvs. at 6
c c ( t) b T Y z Hvis vi har funnet virkningen på BNP, kan vi finne virkningen på de andre endogene variablene ved å ta de opprinnelige ligningene i modellen på tilvekstform, og så sette inn for Y fra (6.3). Alternativt kan vi finne virkningen på C, I og T ved å bruke formelen for tilvekstform på likevektsløsningene (6.0)-(6.2). Her vil vi bruke den første metoden, og se på virkningen på investeringene. Da må vi ta med både den direkte eksogene endringen Δz I og virkningen gjennom økt BNP, dvs. at ΔY > 0. Ved å bruke formelen for tilvekstform på (6.3), og deretter sette inn for Y fra (6.3), finner vi virkningen på private realinvesteringer ved en økning z I > 0 som (6.4) I z b Y z b z b z I I I I c ( t) b c ( t) b 0, Med vårt talleksempel der c = 0,6, t = 0,5, b = 0, og Δz I =00, finner vi at ΔI = (+ 0,/(- 0,6(-0,5)-0,)) 00 = (+0,/0,6) 00 =0,7/0,6 00,67 00 7. En eksogen økning i investeringsetterspørselen på 00 fører dermed til at investeringene øker med 7, der den ekstra økningen på 7 skyldes den indirekte virkningen ved at økt BNP forsterker økningen i investeringene. De økonomiske mekanismene bak endringen er som følger. Den eksogene økningen i investeringene Δz I = 00 fører i første omgang til at BNP øker med samme beløp, dvs. at ΔY = 00. Siden skattesatsen er t=0,5, øker disponibel inntekt med 50, noe som innebærer at privat konsum øker med ΔC = c (-t)00=0,6 0,5 00=30. Samtidig fører økningen i BNP til at investeringene øker ytterligere med b 00=0, 00=0. Til sammen fører disse to effektene til av BNP øker med ytterligere 30+0 = 40. Økningen i BNP fører til en ny runde med økning i privat disponibel inntekt og økt konsum, samt økte investeringer, noe som igjen fører til økt BNP, osv. Vi får dermed en multiplikatorvirkning via økt konsum og økte investeringer, men som dempes ved at en del av inntektsøkningen går til staten i form av økte skatteinntekter. Løsningen på modellen kan også illustreres grafisk, se vedlegg 6. 7
Spareparadokset en gang til I forrige kapittel så vi hvordan økt sparevilje hos husholdningene ikke fikk den ønskede virkning i økonomien samlet sett. Økt sparevilje førte til redusert konsumetterspørsel slik at BNP falt, og det innebar en nedgang i husholdningenes inntekt som fullstendig motvirket den økte spareviljen. Sluttresultatet ble at samlet sparing ble uendret, det såkalte spareparadokset. Vi har nå utvidet modellen på to viktige områder som har betydning for de økonomiske mekanismer bak spareparadokset, og det er verdt å se om igjen på hva som skjer dersom private husholdningene blir mer pessimistiske om fremtiden, og derfor ønsker å øke sin sparing. Hva skjer med sparingen, og hvordan virker dette på økonomien for øvrig? Som i kapittel 5 fanger vi opp økt sparevilje ved en reduksjon i husholdningenes konsumetterspørsel i form av en reduksjon i konstantleddet, dvs. at z C < 0. Det betyr at vi forutsetter at husholdningene for et gitt nivå på disponibel inntekt nå vil konsumere mindre, og dermed spare mer. Som vanlig starter vi analysen med å se på virkningen på BNP, ved å ta løsningen for Y, (6.9), på tilvekstform. Vi får C Y z 0 (6.5) c( t) b BNP reduseres siden z C < 0 og multiplikatoren er større enn null. Nedgangen i Y, Y, er lik den eksogene nedgangen i konsumet ganget med multiplikatoren. Pessimismen har ført til en nedgang i produksjon og inntekt i landet den økte spareviljen har ført til redusert samlet etterspørsel slik at BNP faller. For å finne virkningen på samlet sparing i landet benytter vi at i en lukket økonomi må samlet sparing, S, være lik samlet realinvestering, dvs. summet av privat investering, I, og offentlig investering I G : (6.6) S = I + I G Vi tar (6.6) på tilvekstform og får at S = I ( I G = 0 siden offentlige investeringer ikke endres). Endringen i landets sparing er dermed lik endringen i private investeringer. Endringen i private investeringer finner vi ved å ta investeringsfunksjonen (6.3) på tilvekstform. Vi får at I = b Y, slik at endringen i landets sparing blir (6.7) b 0 C S I b Y z c( t) b Her har vi satt inn for Y fra (6.5), og vi ser at private investeringer reduseres fordi BNP reduseres. Økt sparevilje hos husholdningen fører altså til at landets sparing reduseres, fordi private realinvesteringer reduseres! Resultatet er dermed enda dystrere enn det vi så på i kapittel 5 med eksogene investeringer. Pessimismen fører til at BNP reduseres, og nedgangen 8
i BNP fører igjen til at investeringene faller, fordi bedriftene regner med mindre behov for produksjonskapasitet enn det de gjorde før. 3 Økt sparevilje har også betydning for offentlige budsjetter. Den offentlige budsjettbalansen er B = T G, dvs. lik nettoskattebeløpet (T) minus offentlig bruk av varer og tjenester (G). På tilvekstform har vi da at B = T, siden G er konstant, og vi finner T ved å ta ligningen (6.4) for netteskattebeløpet på tilvekstform. Vi får (også nå setter vi inn for Y fra (6.5)) t C B T ty z 0 (6.8) c( t) b Vi får dermed at nedgangen i BNP som følger av den økte spareviljen, også fører til at skatteinntektene reduseres, slik at offentlig budsjettbalanse svekkes. Dette er en effekt som vi har sett har gitt store utslag i mange industriland etter finanskrisen, der skatteinntektene har stagnert og budsjettbalansen blitt kraftig svekket. Når det gjelder privat sparing er det to motstridende virkninger. På den ene siden vil husholdningene spare en større del av sin disponible inntekt, men til gjengjeld faller jo inntekten, som isolert sett fører til redusert sparing. Totaleffekten blir P b t (6.9) S z c ( t) b C (i oppgave 6.3 blir du spurt om å komme fram til (6.9)). Om privat sparing øker eller reduseres, avhenger av hvilken av parameterne som er størst, b eller t. Det er rimelig å anta at skattesatsen er større enn den marginale effekten av BNP på investeringene, dvs. t > b, slik at telleren i siste linje i (6.9) er mindre enn null. Siden dette ganges med et negativt tall, Δz C < 0, og to negative tall som ganges med hverandre blir et positivt tall, betyr det at økt sparetilbøylighet fører til at privat sparing øker, dvs. at S P > 0. Tolkningen av dette er i så fall at offentlig budsjettbalanse svekkes mer enn reduksjonen i landets sparing, slik at privat sparing kan øke på bekostning av en desto sterkere reduksjon i offentlig sparing. 3 Det er fortsatt to viktige mekanismer som vi ikke har inkludert i dette eksemplet. I et land med inflasjonsmål vil sentralbanken senke renten dersom økonomien svekkes, og det vil bidra til å stimulere økonomien ved at konsum og investeringer øker. I en åpen økonomi vil nedgangen i BNP føre til at importen reduseres, slik at handelsbalansen bedres. Vi vil komme tilbake til dette i kapittel x. 9
Konjunktursvingninger i en åpen økonomi Vi vil nå utvide drøftingen til å se på en åpen økonomi, der vi inkluderer handel med utlandet, dvs. eksport (X) og import (Q). Som vist i kapittel 2 er realligningen da lik (6.20) Y = C + I + G + X Q Ligning (6.20) er en regnskapsmessig sammenheng som alltid vil gjelde, fordi variablene er definert og beregnet slik at denne likheten holder. Likheten vil derfor naturligvis også gjelde for endringer fra år til år, slik at vi også har at (6.2) Y C I G X Q Dvs. at endringen i BNP, Y, er lik summen av endringene i alle variablene på høyresiden av (6.2). Ligningen blir gjerne omskrevet ved å dele på Y på begge sider, slik at alle variablene måles som andel av BNP: (6.22) Y C I G X Q Y Y Y Y Y Y Figur 6.2 viser dekomponeringen i ligning (6.22) for Euroområdet 0
Figur 6.2 Dekomponering av BNP-veksten i Euroområdet Prosentvis endring i BNP dekomponert i endring i husholdningenes konsum, private investeringer, offentlig bruk av varer og tjenester, og nettoeksport. Tallene er sesongjusterte og målt i årlig rate. Kilde: Økonomiske analyser 2/205. http://www.ssb.no/nasjonalregnskapog-konjunkturer/oa/_attachment/22988?_ts=4dd36266d8 Vi ser at finanskrisen i 2008-09 innebar en kraftig nedgang i BNP i Euroområdet, med hele 2 prosent i. kvartal 2009, målt som årlig rate (som er lik den faktiske nedgangen i. kvartal på 3 prosent, multiplisert med fire), og at det var først og fremst investeringene og nettoeksporten som falt i 2008-09. Noe av investeringsnedgangen ble reversert i 200, men i 20-2 ble det ny nedgang i investeringer og privat konsum. Ligning (6.22) er i utgangspunktet bare en mekanisk dekomponering, som viser hvilke deler av BNP som øker eller reduseres, men som ikke kan si noe om hva som er årsaken til hva. Dekomponeringen kan dermed ikke si om det var nedgangen i investeringene og nettoeksporten som førte til at BNP falt, eller om det tvert om var en nedgang i BNP som førte til at reduserte investeringer og nettoeksport. For å kunne si noe om hva som er årsaken til hva, må vi ha en teoretisk modell, og det er tema for neste avsnitt. Vi vil først presentere modellen, og deretter bruke denne til å drøfte hva som er de viktigste årsakene til konjunktursvingninger.
Keynes-modell i en åpen økonomi Vi vil nå utvide Keynes-modellen til også å ta med handel med utlandet, dvs. import og eksport. Importen, dvs. landets kjøp av varer og tjenester fra andre land, er sterkt avhengig av BNP. De fleste av de varene som vi bruker er kjøpt i utlandet, og også en betydelig andel av tjenestene. En stor del av importen går som produktinnsats til den innenlandske produksjon, slik at når innenlandsk produksjon øker, blir det også behov for mer import til produktinnsats. Når BNP øker blir vi rikere, og da ønsker vi også å kjøpe flere konsumvarer fra utlandet, som biler, klær, elektronisk utstyr, turisme i andre land, mv. Vi vil derfor anta at økt BNP fører til økt import. Vi kunne også gjøre modellen mer realistisk ved å ta hensyn til at ulike deler av BNP har ulikt importinnhold. Særlig har investeringer og eksport utenom olje og gass høy importandel. Mange norske eksportbedrifter kjøper mye råvarer fra utlandet. I tillegg blir gjerne deler av produksjonen som krever mye arbeidskraft lagt til andre land med mye lavere lønnskostnader. F.eks. vil skipsskrog som lages i andre land, og ferdiggjøres som skip i Norge, regnes som import når de kommer til landet. Derimot har offentlig konsum lav importandel. Produksjonen i offentlig forvaltning, som utdanning, helse, politi og administrasjon, er i stor grad basert på bruk av innenlandsk arbeidskraft og lite importert produktinnsats. For enkelthets skyld vil vi i utgangspunktet ikke ta hensyn til ulik importandel i modellen, men bare anta at importen er proporsjonal med BNP, på formen Q = ay, der a > 0. Parameteren a er dermed importtilbøyligheten, som sier hvor mye importen øker hvis BNP øker med en enhet. Hvis a = 0,4 innebærer det at en økning i BNP på milliard fører til at importen øker med 0,4 milliarder = 400 millioner. Importen blir også påvirket av kostnadsnivået i Norge i forhold til i utlandet, som vi gjerne omtaler som vår konkurranseevne overfor utlandet. Dersom lønninger og andre kostnader er høye i Norge i forhold til i utlandet, slik at norske produkter blir dyrere enn produkter fra utlandet, vil kundene i større grad foretrekke de utenlandske produsentene, og dermed blir importen høyere. I vår modell holder vi imidlertid prisene konstante, og valutakursen er heller ikke eksplisitt med i modellen. Derfor vil vi ikke ta kostnadsnivået med som egen variabel i modellen. Derimot kan vi ta hensyn til endringer i konkurranseevnen gjennom størrelsen på importtilbøyligheten a. En svekkelse av Norges konkurranseevne, ved at vår kostnadsnivå øker i forhold til andre land, ville som nevnt ført til økt import, og dermed til en økning i parameteren a. Norges eksport er andre lands import, og vil naturligvis bli bestemt av de samme typer mekanismer som vår import. Økt økonomisk aktivitet hos våre handelspartnere vil føre til at de kjøper mer fra Norge, til produktinnsats, investering og konsum. En bedring av Norges konkurranseevne, ved at vårt kostnadsnivå reduseres i forhold til kostnadsnivået hos konkurrentene, ville også føre til økt etterspørsel etter norsk eksport. Men Norge er et lite land, og det som skjer i Norge har liten virkning på økonomien i andre land. Derfor vil vi betrakte den økonomiske aktiviteten hos handelspartnerne som eksogen. Siden kostnadsnivået heller 2
ikke er med som egen variabel, som argumentert over, blir eksporten derfor en eksogen variabel i modellen, med symbol X. Vår modell blir nå (6.23) Y = C + I + G + X Q C (6.24) C z c ( ) Y T, der 0 < c < I (6.25) I z by der 0 < b < T (6.26) T z ty der 0 < t < (6.27) Q ay der 0 < a < Realligningen (6.23) er nå blitt utvidet med eksport og import, men tolkningen er den samme - det er fortsatt både en regnskapsmessig sammenheng fra nasjonalregnskapet og en likevektsbetingelse for varemarkedet, ved at produksjonen Y tilpasser seg til samlet etterspørsel C+I+G+X-Q. De andre ligningene har samme tolkning som tidligere. Vi har nå fem ligninger. I følge telleregelen kan vi da bestemme verdien til fem endogene variable, som nå er Y, C, I, T og Q. Vi beholder forutsetningen om at c b > 0, som sikrer at multiplikatoren er større enn null i alle de modellvarianter vi ser på. Vi løser modellen på samme måte som tidligere, ved først å sette inn for T i konsumfunksjonen (6.24) slik vi gjorde da vi utledet (6.5), og deretter sette inn for C, I og Q i (6.23) ved å bruke (6.5), (6.25) og (6.27). Da får vi (6.28) Y z C c ( t) Y c T I z z by G X ay, Vi trekker fra c (-t)y og b Y på begge sider av likhetstegnet, og legger til ay, og får (6.29) ( ) C ( t) T I ( ) Y c t Y by ay z c Y c z z by G X ay c t Y by ay På venstresiden kan vi nå sette Y utenfor en parentes, og på høyresiden faller leddene med Y mot hverandre, slik at vi får (6.30) ( ) Y c t b a z c z z G X C T I Vi deler på (-c (-t)-b ) på begge sider av likhetstegnet, og finner da likevektsverdien eller løsningen for Y c ( t) b a C T I (6.3) Y z cz z G X Som før kan løsningen for Y brukes til å lage en prognose for BNP, ved å sette inn realistiske anslag på de eksogene variablene og parameterne i (6.3). 3
Modellen kan også brukes til å studere hvordan endringer eller forstyrrelser, gjerne kalt sjokk, i eksogene størrelser påvirker økonomien, ved å sette (6.3) på tilvekstform. Generelt kan vi tenke oss at det er sjokk, dvs. endringer, i alle de eksogene størrelsene i økonomien, slik at endringen i BNP da blir c ( t) b a C T I (6.32) Y z cz z G X Endringen i BNP blir den samlede virkningen av alle endringene i de eksogene variablene på høyresiden av (6.32). En nedgangskonjunktur, ΔY < 0, vil inntreffe dersom summen av sjokkene i parentesen på høyresiden av (6.32) er negativ. Ligning (6.32) gir dermed en årsaksforklaring sjokkene i parentesen på høyresiden av (6.32) forårsaker en endring i BNP. Ligning (6.32) får også frem at virkningen av sjokkene blir forsterket ved at parentesen ganges med multiplikatoren. Multiplikatoren fanger opp de forsterkende mekanismene gjennom multiplikatoreffekten (økt BNP gir økt konsum som fører til økt BNP) og akselerator-effekten og den finansielle akselerator (økt BNP gir økte investeringer som igjen fører til økt BNP). I en åpen økonomi blir imidlertid multiplikatoren dempet fordi økt etterspørsel også gir økt import. Årsaksforklaringen og skillet mellom sjokk og forsterkende mekanismer i (6.32) er i motsetning til ligning (6.22) ovenfor, som bare splitter opp endringen i BNP i ulike komponenter, uten å si noe om kausalitet, dvs. hva som er årsak til hva, se eksempel 6.. Eksempel 6. Eksogen økning i investeringene, z I > 0. For å illustrere forskjellen på dekomponeringen i (6.22) og kausalforklaringen (årsaksforklaringen) i (6.32), la oss anta at den eneste eksogene endringen er en økning i investeringene, z I > 0. Det fører til at BNP øker, slik at I Y z 0 c ( t) b a Økningen i BNP fører så til at de andre endogene variablene også øker. Ved å ta ligning (6.24), (6.25) og (6.27) på tilvekstform, får vi at C = (-t)c Y > 0, I = b Y + z I > 0 og Q = a Y > 0. Økningen i BNP forsterkes ved at privat konsum øker, og ved at økt BNP fører til ytterligere økning i investeringene. Til gjengjeld vil også importen øke, og det demper økningen i BNP fordi noe av økningen i etterspørselen rettes mot utenlandske bedrifter. Hvis vi antar at c = 0,6, t = 0,5, b = 0,, a = 0,4 og z I =0, får vi at multiplikatoren blir /(-(-0,5)0,6-0,+0,4) =, slik at Y = z I = 0, C= (-0,5)0,6 0=3, I=0, 0+0=, og Q=0,4 0=4. Dermed får vi at dekomponeringen i (6.22), dvs. Y = C+ I+ G+ X- Q, blir 0 = 3 + + 0 + 0 4. For lettere å kunne vurdere størrelsen på de ulike sjokkene er det nyttig å omskrive (6.32) ved å dele med Y på begge sider av likhetstegnet, slik at alle endringer måles relativt til BNP 4
(6.33) C T I Y z z z G X c Y c ( t) b a Y Y Y Y Y ΔY/Y er relativ endring, eller vekstraten i BNP; ΔY/Y = 0,02 hvis BNP øker med 2 prosent, og Δz C /Y er den eksogene endringen i privat konsum målt som andel av BNP. Høyresiden i (6.33) kan omskrives videre slik at endringene i de eksogene variable som andel av BNP splittes opp i to deler, eksogen endring i variabelen og hvor stor variabelen er i forhold til BNP. C T I Y z C z T z I G G X X (6.34) c Y c( t) b a C Y T Y I Y G Y X Y F.eks. er Δz C /C eksogen endring i privat konsum, målt som andel av konsumet (dvs. Δz C /C= 0,03 hvis det skjer en eksogen økning i konsumet på 3 prosent), som multipliseres med C/Y som er hvor stor andel privat konsum utgjør av BNP. Ligning (6.34) kan brukes som utgangspunkt for å beskrive en rekke sentrale forhold når det gjelder årsaker til konjunktursvingninger. La oss først presisere at multiplikatoren er mindre i en åpen økonomi enn i en lukket: Multiplikator lukket økonomi: c ( t) b Multiplikator åpen økonomi: c ( t) b a I en åpen økonomi inneholder multiplikatoren en ekstra parameter a i nevneren, som fører til at nevneren blir større, og brøken dermed mindre, enn i en lukket økonomi. Siden multiplikatoren er mindre, vil endringer i variablene i parentesen i (6.34) ha mindre virkning på BNP i en åpen økonomi enn i en lukket. Den økonomiske tolkningen er at hvis det skjer en økning i samlet etterspørsel vil noe av økningen rettes mot utlandet, slik at importen øker, og innenlandsk produksjon dermed øker mindre. Denne effekten kaller vi importlekkasje. Multiplikatoren er stor dersom marginal konsumtilbøylighet c er stor, dersom skattesatsen t er liten, dersom investeringene er sensitive for endringer i BNP slik at b er stor, og dersom marginal importtilbøylighet a er liten. Privat konsum utgjør den største andelen av BNP, C/Y er gjerne 50-70 prosent av BNP i de fleste industriland, se tabell 2., slik at en endring i privat konsum vil kunne ha betydelig virkning på BNP. Hvis for eksempel multiplikatoren i (6.3) er lik, og konsumandelen C/Y = 0,6, vil en 4 prosent autonom økning i privat konsum (Δz C /C = 0,04) føre til at BNP øker med 4 prosent * 0,6 2,4 prosent. Men privat konsum er normalt en relativt stabil størrelse, bl.a. fordi husholdningene ønsker stabilitet i konsumet over tid. 5
Skattene utgjør en betydelig andel av BNP, men endres vanligvis ikke så mye, så de er vanligvis ikke en viktig kilde til svingninger i BNP. Private investeringer utgjør en mye mindre andel av BNP, I/Y er gjerne 5-25 prosent av BNP i de fleste industriland, se tabell 2., og en endring i investeringene skulle derfor ikke gi så stort utslag i BNP. Men som nevnt i kapittel 3 er investeringene den komponent av BNP som varierer mest over tid, og derfor er svingninger i investeringene en viktig kilde til svingninger i BNP. I perioden 986-993 falt private fastlandsinvesteringer med omtrent 40 prosent i Norge: Som et regneeksempel ville en slik eksogen reduksjon, med en multiplikator på, gi en reduksjon i BNP på 40 prosent *0,2 = 8 prosent. Offentlig bruk av varer og tjenester utgjør en betydelig del av BNP. I industriland ligger offentlig konsum og investeringer i offentlig forvaltning gjerne på rundt 20-30 prosent av BNP. Men vanligvis endres denne størrelsen gradvis, slik at det offentlige vanligvis ikke er en viktig kilde til konjunktursvingninger. Internasjonal handel innebærer at konjunktursvingningene «smitter» mellom ulike land. Dersom BNP faller hos handelspartnerne, vil vår eksport reduseres, slik at BNP svekkes også her. For mange små, åpne, økonomier som Norge utgjør eksporten en betydelig andel av BNP, X/Y er gjerne rundt 30-40 prosent. I tillegg vil eksporten ofte variere mye, bl.a. fordi eksporten vanligvis er betydelig mer spesialisert enn produksjon for det innenlandske markedet, og derfor mer utsatt for svingninger i enkeltbransjer. Eksporten kan derfor være en viktig kilde til konjunktursvingninger. Konjunktursvingninger og eksportandel Et viktig debattema har vært om det å gjøre en økonomi mer åpen bidrar til større konjunktursvingninger. Her er det to motstridende effekter. På den ene siden vil et land med ensidig eksport og høy eksportandel være svært sårbar for nedgang på verdensmarkedet, fordi ensidig eksport er mer utsatt, samtidig som virkningen på BNP blir stor dersom eksporten utgjør en stor andel av BNP. På den annen side vil et land med stor eksport normalt også ha stor import, og dermed høy importtilbøylighet. Som vi ser av ligning (6.34) fører høy importtilbøylighet, dvs. stor a, til mindre multiplikator, fordi variasjon i etterspørselen i større grad vil slå ut i variasjon i importen, slik at utslaget på innenlandsk produksjon blir dempet. En åpen økonomi med høy importtilbøylighet vil derfor være mer stabil overfor variasjon i innenlandske etterspørselskomponenter, dvs privat konsum og investeringer, og offentlig kjøp av varer og tjenester. En praktisk implikasjon av dette er at et stort land som USA vil være mindre påvirket av en nedgang hos handelspartnere enn det et mindre land vil være, fordi eksporten utgjør en mindre del av BNP. En gitt nedgang i eksporten på f.eks. 0 prosent vil gi mindre utslag på BNP i USA enn i et land med mer åpen økonomi. Derimot en nedgang i innenlandsk etterspørsel, f.eks. redusert privat konsum, ha sterkere virkning på BNP i USA, fordi importtilbøyligheten a er lav, slik at multiplikatoren i (6.34) vil være relativt stor. I en åpen økonomi, som f.eks. Norge, vil endringer i husholdningenes konsum slå mindre ut i BNP, fordi virkningene blir dempet gjennom at importen tar noe av støyten. 6
Finanspolitikk og stabilisering Hva kan myndighetene gjøre for å dempe svingningene i BNP og i arbeidsledigheten? I et land med inflasjonsmål er det pengepolitikken som er det viktigste virkemidlet i stabiliseringspolitikken, og vi kommer tilbake til pengepolitikken i kapittel 9. Men finanspolitikken har også betydning. Offentlig bruk av varer og tjenester utgjør en betydelig del av økonomien, og hvordan bruken varierer over konjunkturene vil derfor ha betydning for stabiliteten i økonomien. Også overføringer, skatter og avgifter er betydelige beløp, og også her vil endringer påvirke økonomien. Hvordan myndighetene bruker disse virkemidlene vil derfor ha betydning for stabiliteten i økonomien. Vi skjelner mellom to typer finanspolitisk stabilisering, automatisk stabilisering og diskresjonær politikk (aktiv stabilisering). Automatisk stabilisering er den stabiliseringseffekt som følger av det eksisterende regelverk for skatter og offentlige utgifter. I vår modell er dette fanget opp ved at nettoskattebeløpet T er en voksende funksjon av Y, og skattesatsen t er et mål på graden av automatisk stabilisering. Aktiv eller diskresjonær stabiliseringspolitikk er beslutninger om endringer i kjøp av varer og tjenester eller i skatte- og trygderegler som tar sikte på å stabilisere aktivitetsnivået i økonomien ytterligere, som i vår modell skjer gjennom endringer i G, z T eller t. 4 Figur 6.3 gir en skjematisk fremstilling hvordan automatisk og aktiv stabilisering virker i modellen. 4 I en faktisk økonomi er skillet mellom automatisk stabilisering og aktiv stabiliseringspolitikk mindre klart. F.eks. kan økt bruk av arbeidsmarkedstiltak i en lavkonjunktur være i en slags mellomstilling: aktivt i den forstand at det krever nye vedtak, men i mange tilfeller likevel nær sagt en fast del av politikken, som brukes i alle lavkonjunkturer. Slike tiltak blir av og til kalt semi-automatiske stabilisatorer. 7
Figur 6.3 Som vist i figur 6.4, viser sammenligninger mellom ulike land at graden av automatisk stabilisering større, jo større andel offentlig sektor utgjør av økonomien. Det er to årsaker til dette. For det første innebærer en stor offentlig sektor at det offentlige har store utgifter, slik at nettoskattebeløpet må være høyt. Dermed blir skattesatsen t stor, slik at multiplikatoren i (6.34) blir liten. Den økonomiske mekanismen er at hvis det skjer en nedgang i økonomien, slik at sysselsettingen reduseres og husholdningenes inntekter faller, vil det samtidig medføre reduserte nettoskatter: lavere inntekt og økt arbeidsledighet medfører reduserte skatter til det offentlige og økte betalinger av bl.a. arbeidsledighetstrygd fra det offentlige. Dette demper reduksjonen i privat disponibel inntekt, slik at reduksjonen i privat konsum også blir mindre. For det andre innebærer en stor offentlig sektor at offentlige kjøp av varer og tjenester utgjør en større del av BNP, mens privat konsum og investeringer utgjør en mindre del. Som vi har sett over, vil en gitt reduksjon i privat konsum på f.eks. 5 prosent ha mindre effekt på BNP, jo mindre andel privat konsum utgjør av BNP. Ettersom offentlige kjøp normalt er mer stabile, vil dette også virke stabiliserende. Internasjonale sammenligninger finner da også at land med stor offentlig sektor normalt er mer stabile, se f.eks. Gali (994) og IMF (205). 8
Figur 6.4 Land med større offentlig sektor har større automatisk stabilisering Automatisk stabilisatorer er målt ved virkningen av BNP-gapet på den offentlige budsjettbalansen, og tilsvarer skattesatsen, t, i vår modell. Stiplet linje viser 45 o og heltrukken linje viser den «gjennomsnittlige» sammenhengen mellom offentlige utgifter som prosent av BNP og størrelsen på den automatiske stabilisatoren for landet. Sammenhengen er beregnet ved en statistisk metode (lineær regresjon). Kilde: IMF Fiscal Monitor April 205, kapittel 2. En konsekvens av den automatiske stabiliseringen er at den offentlige budsjettbalansen vil svekkes i nedgangskonjunkturer, når skatte- og avgiftsinntektene reduseres. Hvis f.eks. eksporten reduseres, dvs. ΔX < 0, mens andre eksogene størrelser er konstante, ser vi fra ligning (6.32) at BNP vil falle med Y X 0 (6.35) c( t) b a Den direkte virkningen på den offentlige budsjettbalansen B = T G blir t B T ty X 0 (6.36) c( t) b a Nedgangen i BNP fører til reduserte skatteinntekter og økte trygdeutgifter (ΔT > 0), slik at budsjettbalansen svekkes, ΔB< 0. 9
Det er likevel bred enighet blant økonomer om at det vanligvis er ønskelig å la de automatiske stabilisatorene få virke. For det første er automatisk stabilisering gunstig fra et mikroperspektiv, fordi det innebærer stabilitet i avgifter og skatte- og trygdesatser for den enkelte husholdning og bedrift, fordi, som vi skal se nedenfor, at alternativet vil være at nedgangskonjunkturen forsterkes. For det andre innebærer det, som vi har sett, en gunstig stabilisering i makro, gjennom å dempe svingningene i økonomien. Aktiv stabiliseringspolitikk er som nevnt beslutninger om endringer i kjøp av varer og tjenester eller i skatte- og trygderegler som tar sikte på å stabilisere aktivitetsnivået i økonomien ytterligere. Det er lett å se av løsningen for Y skrevet på tilvekstform, (6.37) C T I Y z cz z G + X, c ( t) b a at i prinsippet kan myndighetene stabilisere økonomien fullstendig: dersom det inntreffer en reduksjon i private investeringer, Δz I < 0, og andre eksogene variable er konstante, kan myndighetene fullstendig nøytralisere virkningen på BNP ved en tilsvarende stor økning i offentlig kjøp av varer og tjenester. Dersom vi setter ΔG = -Δ z I, og de andre leddene i parentesen i (6.37) er lik null, blir innholdet i parentesen lik null, slik at ΔY = 0. 5 Alternativt kan myndighetene bruke skatter, avgifter eller overføringer til å stabilisere økonomien: ved å redusere skatter og avgifter, eller øke trygdene, slik at c Δz T = - Δ z I, får vi at ΔY = 0 fra (6.37). I praksis er likevel en politikk med fullstendig stabilisering av BNP verken mulig eller ønskelig. Vi ser først på de viktigste problemene med å gjennomføre en stabilisering, og deretter om hvorfor full stabilisering ikke er ønskelig. Noen av de viktigste problemene ved å stabilisere økonomien blir gjerne omtalt med stikkordene timing og dosering. I modellen er tidsaspektet neglisjert, slik at G kan økes samtidig som I reduseres. I en virkelig økonomi er dette ikke mulig. Det kan ta en del tid før en reduksjon i privat etterspørsel blir synlig i statistikken, slik at myndighetene oppdager at privat etterspørsel har falt. Det vil også kunne ta betydelig tid fra man oppdager et behov for økt offentlig bruk av varer og tjenester, til beslutning om og iverksettelse av dette kan gjennomføres. Beslutninger om offentlige bevilgninger i statsbudsjettet tas av Stortinget om høsten året før. Mange av planene for hvilke bevilgninger regjeringen skal foreslå, gjøres i forbindelse med budsjettkonferansen i mars året før. Selv om regjering og Storting hele tiden kan foreslå tilleggsbevilgninger, vil den normal budsjettprosessen innebære at planleggingen skjer et år før bevilgningen skal brukes. Det vil også kunne være forsinkelser i bruken av midlene, fordi virksomhetene i offentlig sektor som skal bruke pengene, også må planlegge og 5 Dette er et eksempel på en mål-middel analyse. Myndighetene har et mål om at Y ikke skal endres, dvs. ΔY = 0. Vi kan dermed tolke Y som en eksogen variabel, i den forstand at myndighetene ut fra politiske målsettinger velger hva Y skal være. Ut fra telleregelen må man da ha en ny endogen variabel, slik at det fortsatt er like mange endogene variable som ligninger. I dette tilfelle er G den nye endogene variabelen, fordi modellen og myndighetenes valg av Y bestemmer hvor mye G må endres. 20
gjennomføre bruken. Samlet innebærer dette en betydelig risiko for at G økes for sent, og dermed først får full effekt når investeringene igjen er på vei opp. I så fall kan resultatet bli at konjunktursvingningene forsterkes, snarere enn dempes. Problemene med timing og dosering er særlig vanskelig når konjunktursituasjon endres. Som drøftet i kapittel 5, ble finanspolitikken i Norge strammet inn i årene 986-88, for å dempe kostnadsnivået og redusere underskuddet på driftsbalansen. I ettertid synes det klart at nedgangen i økonomien kom raskere enn man trodde, og innstramningspolitikken derfor varte for lenge, og dermed bidro til å forsterke ned kraftige nedgangen i økonomien på slutten av 980-tallet. Et annet moment er at vår modell innebærer en sterk forenkling av virkeligheten ved at vi antar at myndighetene vet hvor mye G må økes dersom I reduseres. 6 I praksis har myndighetene dessverre høyst usikker kunnskap om økonomiens funksjonsmåte - man kjenner ikke parameterverdiene i modellen nøyaktig. Derfor er det vanskelig å si hvor mye G bør økes dersom I går ned. Et tredje og viktigere problem er at modellen neglisjerer den store heterogeniteten som finnes i en virkelig økonomi, i form av ulike typer bedrifter og arbeidskraft. I en virkelig økonomi har G og I virkning på ulike deler av økonomien, med ulike typer arbeidskraft, og kanskje lokalisert i ulike deler av landet. En økning i G vil derfor i stor grad kunne stimulere andre deler av økonomien enn dem som svekkes hvis I reduseres. Dermed vil det heller ikke være mulig å stabilisere BNP fullstendig. Det er som nevnt også grunner til at det ofte ikke er ønskelig å bruke finanspolitikken til å stabilisere BNP fullstendig. En sentral grunn til dette ligger i de andre hensyn som også må tas i fastsettelsen av G og T. Et av disse hensynene er at det isolert sett er ønskelig med stabilitet i G og T. Offentlige tjenester innen helse og undervisning eller politi er lite egnet til å variere i omfang fra år til år av hensyn til et ønske om å stabilisere konjunkturene. Usikkerhet og variasjon i bevilgningene til offentlige virksomheter kan føre til dårligere planlegging og dermed dårligere bruk av pengene. Tilsvarende kan variasjon i skatte- og avgiftssatser og trygdenivåer også vanskeliggjøre planlegging innen privat sektor. 6 Forenklingen om at G og I har samme virkning i modellen, er derimot ikke av prinsipiell betydning hvis G hadde halvparten så sterk virkning, kunne man bare økt G dobbelt så mye. 2
Et annet viktig hensyn er virkningene på den offentlige budsjettbalansen. Som vi har sett over fører en nedgang i BNP til en svekkelse i den offentlige budsjettbalansen, fordi skatteinntektene reduseres. Men hvis myndighetene øker G for å stabilisere BNP, vil dette forsterke svekkelsen i budsjettbalanse. Hvis vi tar utgangspunkt i eksemplet over der eksporten reduseres, dvs. ΔX < 0, og antar at myndighetene bruker G for å stabilisere BNP fullstendig, dvs. ΔY = 0, måtte de som nevnt over sette ΔG = - ΔX. Da blir endringen i den offentlige budsjettbalansen nå ble (6.38) B T G ty G t 0 X X 0 Her har vi brukt at ΔY = 0 når ΔG = -ΔX, i tillegg til at vi har erstattet ΔG med ΔX. Nå blir svekkelsen i budsjettbalansen slik nedgangen i eksporten, B = T, dvs. at svekkelsen i budsjettbalansen blir forsterket, fordi økningen i G i seg selv fører til svekket budsjettbalanse. Hvis budsjettbalansen i utgangspunktet var svak, kan det bli vanskelig for myndighetene å motvirke nedgangen med ekspansiv finanspolitikk. Tilsvarende effekter gjelder hensynet til handelsbalansen, NX = X Q, som kan være aktuelt i situasjoner der landet i utgangspunktet har stor utenlandsgjeld eller betydelig underskudd på handelsbalansen. Handelsbalansen svekkes hvis eksporten reduseres. Hvis myndighetene forsøker å motvirke nedgangen i BNP ved å øke G, vil dette isolert sett føre til at BNP øker, som fører til at importen øker, og handelsbalansen svekkes ytterligere. Et annet argument mot å bruke finanspolitikken til å stabilisere økonomien, er den iboende risikoen om at den blir asymmetrisk, og dermed fører til svekket budsjettbalanse over tid. I en lavkonjunktur er det lett å argumentere for behovet for å øke de offentlige utgifter eller redusere skattene. Derimot er det politisk vanskeligere å kutte utgifter eller øke skatter i høykonjunkturer. Særlig i forkant av valg ser man at en tendens til at regjeringer øker utgiftene eller kutter skattene, for å øke populariteten hos velgerne og dermed mulighetene for å bli gjenvalgt. Et tredje argument mot å bruke finanspolitikken til å stabilisere økonomien er at i et land med inflasjonsmål, vil pengepolitikken også ta sikte på å stabilisere økonomien. Som vi skal komme tilbake til i kapittel 2, har pengepolitikken også viktige fordeler fremfor finanspolitikken når det gjelder mulighetene til å stabilisere økonomien, bl.a. ved at renteendringer kan iverksettes raskere og skjer uavhengig av politisk styring. Hvilke konklusjoner kan vi så trekke om bruk av finanspolitikken for å stabilisere økonomien? For det første er det viktig å la de automatiske stabilisatorene få virke, som argumentert ovenfor. Derimot bør man være forsiktig med bruk av aktiv finanspolitikk. Dersom myndighetene forsøker å finstyre økonomien, ved å forhindre alle nedgangskonjunkturer, kan det innebære risiko for destabiliserende virkning hvis man bommer på timingen, og det kan medføre uheldige svingninger i offentlig tjenesteproduksjon. Man kan også risikere at 22
stabiliseringspolitiske argumenter brukes som skalkeskjul for mer populistiske ønsker om å bruke mer penger for å sikre gjenvalg. I land som har et inflasjonsmål for pengepolitikken, er det denne som har hovedansvaret for den aktive stabiliseringspolitikken. På den annen side medfører argumentene ikke at myndighetene aldri bør bruke finanspolitikken for å stabilisere økonomien. I langvarige eller dype lavkonjunkturer, der arbeidsledigheten er høy over lengre tid, er innvendingene om tidsaspektet og at man ikke kjenner økonomiens virkemåte nøyaktig av liten relevans. I en slik situasjon er det også klart at pengepolitikken ikke har lykkes i å stabilisere økonomien. I slike perioder er det behov for å stimulere økonomien, og det har liten betydningen om virkningen av stimulansen ikke kommer nøyaktig på det tidspunkt eller med den styrke som man trodde. Da vil en økning i offentlig bruk av varer og tjenester ha en gunstig virkning ved å føre til økt samlet etterspørsel og dermed høyere produksjon og lavere arbeidsledighet. Derimot er innvendingen om at omfattende aktiv finanspolitikk kan gi uheldig variasjon for offentlig tjenesteyting fortsatt relevant. Det er derfor normalt en forutsetning at man finner egnede tiltak. I lavkonjunkturer med lav privat investeringsaktivitet vil det f.eks. være hensiktsmessig å øke de offentlige investeringene, som infrastruktur eller skolebygg, for å utnytte den ledige kapasiteten i økonomien. Vi kommer tilbake til finanspolitikkens rolle i kapittel 2, der vi bl.a. ser på samspillet med pengepolitikken og hva empiriske studier sier om virkningene av finanspolitikken. 23
Empiriske makromodeller i Norge MODAG og KVARTS Modellen over kan virke som et meget urealistisk forsøk på å beskrive en faktisk økonomi. Dette er selvfølgelig riktig. Men til tross for sin enkelhet beskriver modellen viktige sammenhenger i en faktisk økonomi: variasjon i etterspørselskomponenter som konsum, investering, offentlig bruk av varer og tjenester og eksport fører til endringer i BNP virkningen på BNP av initiale endringer i etterspørselskomponentene forsterkes ved at økt BNP fører til økt konsum og økte investeringer, som igjen fører til økt BNP (multiplikatoreffekt), men dempes ved at økt BNP fører til økte skatter og økt import økt BNP fører til bedre offentlig budsjettbalanse (pga økte skatteinntekter), men svakere handelsbalanse (pga økt import) Derfor er flere av de planleggingsmodellene som blir brukt av Statistisk Sentralbyrå og Finansdepartementet, først og fremst MODAG og KVARTS, i stor grad basert på prinsippene fra de enkle Keynes-modellene. MODAG og KVARTS er naturligvis betydelig utvidet i stort sett alle retninger i forhold til vår modell. Først og fremst er modellene mer disaggregerte, ved at de skiller mellom om lag 45 ulike produkter og 30 næringer. Sammenhengen mellom de ulike næringene baserer seg på bruk av kryssløpssammenhenger som viser hvordan økt produksjon i en næring krever kjøp av produktinnsats fra andre næringer. Modellene inneholder også en svært detaljert beskrivelse av hvordan finanspolitikken påvirker utviklingen i offentlige finanser og kapasitetsutnyttingen i økonomien. En viktig del av MODAG og KVARTS er økonometriske ligninger som beskriver hvordan aktørene i deler av økonomien tenderer til å oppføre seg. Disse ligningene tilsvarer atferdsligningene du har sett over, som konsumfunksjonen og investeringsfunksjonen. Parameterne i disse modellene er basert på Statistisk Sentralbyrås analyser av historiske erfaringer fra norsk økonomi. F.eks. er verdien på den marginale konsumtilbøylighet, c, basert på hvor mye privat konsum har økt ved økning i privat disponibel inntekt. I disse modellene er også tilbudssiden tatt hensyn til. Priser og lønninger er med i modellen, og lønnsveksten avhenger bl.a. av arbeidsledigheten, lønnsomheten i bedriftene og prisveksten. Prisveksten avhenger bl.a. bedriftenes kostnader. MODAG og KVARTS er dynamiske modeller der det tas hensyn til at sammenhengene i modellen tar tid. KVARTS er basert på kvartalsdata, slik at f.eks. konsumfunksjonen i disse modellene spesifiserer hvordan en økning i disponibel inntekt i. kvartal (perioden.januar til.april) påvirker privat konsum i det kvartalet, og i påfølgende kvartaler. Dermed er det også mulig å gi prediksjoner for hvordan økonomien vil utvikle seg over tid. Eika og Prestmo (Samfunnsøkonomen nr 4, 2009) viser simuleringer av KVARTS der en permanent økning i offentlig varekjøp på 20 mrd kroner, drøyt en prosent av Fastlands-BNP, har en momentan virkning på BNP (dvs virkning i samme år) på om lag 0,9 prosent av BNP. Etter to år har virkningen økt til om lag, prosent av BNP, som tilsvarer en multiplikator i (6.30) på om lag 24