STEIN MORTEN LIER Tidligere utgitt: Catch. Thriller, 2004 Mafiya. Thriller, 2005 Illusjonen som brast. Dokumentarroman, 2006 (Nordisk Kriminalkrønike)



Like dokumenter
Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014

Ordenes makt. Første kapittel

Jørgen Brekke. kabinett. Kriminalroman

NULL TIL HUNDRE PÅ TO SEKUNDER

Omslagsdesign: Trygve Skogrand Passion & Prose Layout/ebok: Dag Brekke akzidenz as

Hva gjør du? Er det mine penger? Nei, du har tjent dem. Behold dem.

I hvilken klasse går Ole? Barnehagen 1. klasse 2. klasse Hvor gammel er Kristine? 5 år 7 år 8 år. Hvor gammel er Ole?

Tidligere utgitt: Skinndød. Krim, 2010 (Gyldendal Norsk Forlag AS) Fantomsmerte. Krim, 2011 (Gyldendal Norsk Forlag AS)

Birger Emanuelsen. For riket er ditt. Fortellinger

Anan Singh og Natalie Normann BYTTINGEN

Siobhán Parkinson. Noe usynlig. Oversatt av Gry Wastvedt

Frankie vs. Gladiator FK

KAPITTEL 1. Mannen på stranden

Tor Fretheim. Kjære Miss Nina Simone

Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger. Forlaget Oktober

Christian Valeur Pusling

Gutten skvetter til og kikker seg rundt i alle retninger. MANNEN: Sett dem ned i stolen her gutt.

Hanne Ørstavik Hakk. Entropi

Barry Lyga. Game. Oversatt av Fartein Døvle Jonassen. Gyldendal

Harlan Coben. Beskytteren. Oversatt av Chris Hafstad

Marit Nicolaysen Kloakkturen med Svein og rotta

Loqui. Lisa Søndmør Matias Glenne

Liv Mossige. Tyskland

LiMBO ( ) Iver Jensen og Hanna Suni Johansen. (+47)

ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman

Lars Joachim Grimstad STATSMINISTER FAHR & SØNN EGOLAND

Eventyr og fabler Æsops fabler

«Ja, når du blir litt større kan du hjelpe meg,» sa faren. «Men vær forsiktig, for knivene og sylene mine er svært skarpe. Du kunne komme til å

Benedicte Meyer Kroneberg. Hvis noen ser meg nå

Mannen som ikke var en morder

Anan Singh og Natalie Normann LOFTET

Magne Helander. Historien om Ylva og meg. Skrevet i samarbeid med Randi Fuglehaug

I meitemarkens verden

Rune Rogndokken Moen. Illustrert av Ronja Svenning Berge

Håkon Øvreås. Brune. Illustrert av Øyvind Torseter

Jørn Lier Horst. Salamandergåten KAGGE FORLAG

Leser du meg så lett?

2013 Kagge Forlag AS. Omslagsdesign: Trygve Skogrand Layout/ebok: Dag Brekke akzidenz as ISBN:

Glenn Ringtved Dreamteam 1

BLUE ROOM SCENE 3. STUDENTEN (Anton) AU PAIREN (Marie) INT. KJØKKENET TIL STUDENTENS FAMILIE. Varmt. Hun med brev, han med bok. ANTON Hva gjør du?

misunnelig diskokuler innimellom

Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer

VICTORIA KIELLAND I lyngen Prosa

PROSJEKT: «Det flyvende teppe» Våren 2015.

Bjørn Ingvaldsen. Far din

Kristina Ohlsson. Glassbarna. Oversatt av Elisabeth Bjørnson

2015 Kagge Forlag AS ISBN: Kagge Forlag AS Stortingsg Oslo.

Kristin Lind Utid Noveller

Anne-Cath. Vestly. Mormor og de åtte ungene i skogen

Harlan Coben. Jegeren. Oversatt av Ina Vassbotn Steinman

/Lyte/ Roman KRISTIN RIBE FORLAGET OKTOBER 2015

Skalle likte å crawle baklengs, da fikk han en sånn lur liten plogefølelse, nesten som en båt.

MAMMA MØ HUSKER. Sett opp tilhørende bilde på flanellograf tavlen når du leser et understreket ord.

Marit Nicolaysen Svein og rotta og kloningen. Illustrert av Per Dybvig

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil

En eksplosjon av følelser Del 3 Av Ole Johannes Ferkingstad

Kristin Ribe Natt, regn

Et lite svev av hjernens lek

Avspenning og forestillingsbilder

Preken 8. mai Søndag før pinse. Kapellan Elisabeth Lund. Joh. 16, 12-15

Laila Sognnæs Østhagen Konglehjerte

Iben Akerlie LARS ER LOL

Den som er bak speilet. Knut Ørke

Lynne og Anja. Oddvar Godø Elgvin. Telefon: /

MOR. Abdulgafur Dogu Abdulgafur Dogu Mesopotamia Film Tlf:

ETTER AT OLGA REISTE TIL SY(N)DEN...

Geir Gulliksen Historie om et ekteskap. Roman

MOR. Abdulgafur Dogu Abdulgafur Dogu Mesopotamia Film Tlf:

Mystiske meldinger. Hei, Arve Sjekk mailen din. Mvh Veiviseren

Eva registrerer lyden av TV-en, reiser seg og går mot TV-skjermen som viser nyheter.

Tor Fretheim. Leons hemmelighet

En liten valp satt ved utkanten av en stor skog. Den hadde. blitt forlatt der etter at dens eiere ikke hadde klart å gi den

DIANA Vil du hjelpe meg med matvarene? DAVID Okay. DIANA Tomatene ser fine ut... Har du sett dem? David? DAVID Hva er Gryphon?

SKYLDIG Av Mads S. Nilsen

Eventyr og fabler Æsops fabler

Paula Hawkins. Ut i vannet. Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

ANITA forteller. om søndagsskolen og de sinte mennene

Med litt redigering av dette utdraget, kan man gjennomføre en utrolig morsom arbeidsscene.

JESPER NICOLAJ CHRISTIANSEN RONIN 1 SVERDET ILLUSTRERT AV NIELS BACH OVERSATT AV VIGDIS BJØRKØY

Den eneste måten å drepe en zombie på er å ødelegge hjernen dens. Det er først da den slutter å jakte. Martin visste alt om dette.

Rubinen. Rubinen ARNE BERGGREN

Denne boken anbefales å lese

Roald Dahl. Oversatt av Tor Edvin Dahl. Illustrert av Quentin Blake

Trude Teige. Noen vet. Krim

Peter Franziskus Strassegger. Slutten på flagget vårt

Da Askeladden kom til Haugsbygd i 2011

En eksplosjon av følelser Del 2 Av Ole Johannes Ferkingstad

CAMILLA LÄCKBERG Tidligere utgitt på Gyldendal: Predikanten, 2005 Steinhuggeren, 2006 Ulykkesfuglen, 2007 Tyskerungen, 2008 Isprinsessen, 2008

Livet til det lykkelige paret Howie og Becca blir snudd på hodet når deres fire år gamle sønn dør i en ulykke.

Dersom det er sant at Gud finnes, hvordan tror du han/hun er? Anders, Eli, Frida, Hege

ROBERT Frank? Frank! Det er meg. Å. Heisann! Er Frank inne? HANNE Det er ikke noen Frank her. ROBERT Han sa han skulle være hjemme.

Av en født forbryters dagbok

VETERANEN. Alexander J. L. Olafsen. Kjellbergveien Sandefjord

Kristina Ohlsson. Papirgutten. Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen

2015 Kagge Forlag AS ISBN: Kagge Forlag AS Stortingsg Oslo.

Krister ser på dette uten å røre seg. Lyden rundt ham blir uklar og dempet.

FOTOGRAFENS - FØDSELS HISTORIE

MANN Jeg snakker om den gangen ved elva. MANN Den første gangen. På brua. Det begynte på brua.

Kvinne 66 ukodet. Målatferd: Redusere alkoholforbruket

Fest&følelser Del 1 Innledning. Om seksualitet.

Transkript:

Bizniz

STEIN MORTEN LIER Tidligere utgitt: Catch. Thriller, 2004 Mafiya. Thriller, 2005 Illusjonen som brast. Dokumentarroman, 2006 (Nordisk Kriminalkrønike)

Stein Morten Lier Bizniz Thriller

Gyldendal Norsk Forlag AS 2006 Printed in Norway Trykk/innbinding: NordBook AS, 2006 Sats: Type-it AS, Trondheim 2006 Papir: Munken Cream 70 g (1,7) Boken er satt med 10,5/12 p. Sabon Omslagsdesign: Bjørn Kulseth ISBN-10: 82-05-36079-0 ISBN-13: 978-82-05-36079-2

Hvor kommer all striden og spliden hos dere fra? Er det ikke fra lystene, som fører krig i lemmene deres? Dere begjærer, men får ikke. Dere myrder og misunner, men oppnår ikke noe. Bibelen, Jakob 4,1 2

Kampen Lørdag, 13. mai Det var mørkt i det trange rommet. Hun kunne ikke se den nakne kroppen som lå tungt oppå henne, bare kjenne den. Fetladen og kvapsete. Den tette hårveksten ga henne gåsehud. Han pustet tungt. Et og annet stønn unnslapp leppene sammen med lukten av sure sigaretter og dovent øl. Han rapte høylytt. Hun brakk seg, presset bena sammen. Fikk ikke puste. Den tunge, vasne kroppen presset henne ned i madrassen. Ned mot plankene. Hun vred underkroppen. Han gled ut. Bannet. Tvang bena hennes fra hverandre igjen. Presset seg inn. Hun fikk panikk. Sparket. Traff. Kneet sank inn i skrittet hans og gjorde ham slapp. Han stønnet igjen, denne gang høyt, med smertefull resonans. Grove forbannelser haglet. Hun rullet over på siden. Krøp sammen i fosterstilling og ventet på det uunngåelige. Kroppen var høyst til stede; tankene for i alle retninger, i tid og rom. Og endte hjemme. Morens omfavnende blikk. Ingen andre kunne se slik på henne. Latteren til de to yngre søstrene, den trillet så langt inn, helt inn, dit ingen mann noensinne ville komme til. Sykehuset som ikke ville behandle morens tuberkulose før pengene hadde skiftet hender. Hun hadde sviktet dem alle. Orket ikke. Kunne ikke. Hun kastet opp hele tiden, fikk ikke ned mat. Klarte ikke sove. De kom til å slå henne. Igjen. Voldta. Sperre henne inne. Til 7

hun bare lot det skje. Om og om igjen. Ansiktsløse menn. Svette, illeluktende kropper. Det eneste hun ønsket, var å la seg sluke av det tette mørket. Gli stille inn i natten, opphøre å eksistere. Hun var nitten år, og det eneste hun ønsket ut av livet, var døden. Kvinnen så ut som en tent fyrstikk. Flammene omsluttet øvre del av kroppen. Brystet, halsen. De klatret. Dro seg oppover i det kortklipte, lyse håret. Munnen var vidåpen. Han kunne bare forestille seg hvordan skriket hamret mot vindusglasset som for å slippe ut. Slippe vekk. Armene veivet, tok fyr. De vakre trekkene krøllet seg og ble langsomt visket ut av den grådige ilden. Han stivnet. Uvirkeligheten lammet. Hjernen sendte signaler som aldri nådde fram. Ansiktet smeltet. Han kastet opp. Mageinnholdet sprutet utover den stofftrukne sofaen, traff gulvteppet. Han rettet seg opp, støttet seg til ryggen på sofaen, klarte ikke la være å stirre. Kvinnen gikk langsomt i oppløsning. Han løftet armen, presset håndflaten mot vindusglasset. Så hvordan hun ga opp, godtok det uunngåelige. Blikket henne brente seg langt inn i bevisstheten hans. Marerittene kom til å ulme lenge. Kvinnen bikket over. Smuldret opp som en utbrent fyrstikk. Brannen åt seg utover gulvet. Stua var overtent i løpet av kort tid. Synet av flammene som slikket oppover gardinene, fjernet blokaden. Kroppen lystret igjen. Han tørket seg hastig rundt munnen, kjente den stramme lukten av oppkast i neseborene. Brakk seg igjen. Rev til seg telefonen som lå på stuebordet og tastet inn et nummer som var etset fast til fingertuppene. Da det svarte i andre enden, klarte han bare å presse fram det ene ordet. Brann. 8

Bengalbukta Onsdag 10. mai Oljetankeren vokste ut av bølgene. Ruvet i det blå bassenget. Den tjue fots hurtiggående båten la seg tett inntil. En liten bris fikk de meterhøye dønningene til å kruse seg. Sola stekte fra en nymalt himmelhvelving. Heten fikk horisonten til å dirre. Liket var nok begynt å lukte. Stinke. Anne-Cathrine Volden gren ufrivillig på nesa og dro den lange, krusete luggen vekk fra øynene. Luftfuktigheten fikk håret til å krølle seg som pelsen på en puddel. Og hun var ikke spesielt begeistret for hunder. Et kattemenneske. Hun gruet seg. Skipet lå helt i ro. Synet av den skjøre taustigen fikk magen til å bølge motstrøms. Det var minst femten meter opp. Kanskje mer. Hun kikket bort på Edvardsen. Han gliste til Bjørn Dahle, krimteknikeren, pekte på taustigen og dultet den godslige bamsen av en mann kameratslig i siden. Smilet fikk ansiktet til å sprekke opp i myriader av streker og groper. Edvardsen hadde allerede fått en fin brunfarge som understreket det mørke håret. Snusen fikk leppa til å minne om en sjøku. Hun klarte ikke ta del i spøken, festet blikket på Gunnar Martinsen. Øynene til politiadvokaten reflekterte motviljen hennes. Munnen var hardt sammenknepet. Han angret nok like mye som hun gjorde. Den lyse luggen blafret i brisen. Ansiktet hans hadde et tydelig rødskjær, selv nå, midt på dagen. Blikket hennes gled videre over på konsulen. Mannen stirret vekselvis på taustigen og dørken. Han var gusten i huden, utsondret en sur eim av alkohol og hvitløk. Slipset satt skjevt. 9

Skjorta klebet mot ryggen, den gjennomsiktige hårveksten klistret seg til skallen. Mishagsytringene kom i form av utydelig mumling, men kroppsspråket var tydelig nok. De to tjenestemennene som håndterte saken fra indiske myndigheters side, satt uttrykksløse og offisielle. Med plettfrie antrekk. De hvite skjortene var nypresset og skarpe i kantene. Synd de ikke var like fri for lyter som antrekket. Hun hadde brukt flere dager på å forstå hvorfor det ikke skjedde noe som helst. Masse løfter, deretter ingenting. Ikke før konsulen kom på banen og delte ut pengesedler til alle han hilste på. Derfra hadde alt fungert utmerket. For et system. Gjennomkorrupt, og veldig langt fra den virkeligheten hun kjente. Eller kanskje ikke. Tankene forsvant i retning av visepolitimester Viken og det han hadde gjort. Kanskje det bare var en illusjon. Kanskje det var å tro på julenissen å innbille seg at korrupsjon ikke var utbredt også i Norge. Den eneste forskjellen var at man ikke utvekslet penger, men tjenester. Og kalte det kameraderi. Det hørtes mye bedre ut. «Fikk du med deg innstillingen fra Spesialenheten angående Viken?» innledet hun og kikket på Martinsen igjen. Han nikket. «Det øker ikke akkurat troverdigheten deres, Anka. Jeg trodde det skulle bli endringer da de avviklet SEFO og opprettet en uavhengig etterforskningsenhet for politisaker, men det virker ikke sånn. De burde plassert den kødden Viken på passkontoret.» «Tror du han gjorde det med vitende og vilje?» «Kompisen hans dro fram et våpen han ikke hadde tillatelse for, og brente løs etter en sykkeltjuv. Det er ikke bare brudd på våpenloven, det er drapsforsøk. Og Viken forsøkte å påvirke politiadvokaten til kun å registrere det som oppbevaring av ulovlig våpen i straffesaksregisteret. Det var bare tilfeldig at fyren ikke tok livet av den junkien. Han fyrte av fem skudd, alle i hodehøyde. Det er regelrett korrupsjon. Etaten klarer seg fint uten sånne som ham.» «Enda godt pressen ikke fikk tak i det. Den slags oppslag svekker tilliten til oss alle.» 10

«Jeg skulle ikke ha mye imot å se den tullingen klistret opp på forsiden av VG.» «Det er jammen lenge siden jeg klatret i taustige,» humret Dahle og trakk Ankas oppmerksomhet tilbake til skutesiden. «Enda godt det er vann under.» Anka svelget noe som var på vei opp. Hun visste ikke hva, hadde ikke orket å spise på to dager. Hun unnlot å svare, gryntet på samme frekvens som konsulen. Lettbåten gnikket høylytt mot skutesiden. «Hvorfor kunne ikke skipet gå til nærmeste havn?» klaget Anka. «Det finnes ikke stor nok havn til å ta imot et sånt skip i nærheten,» svarte Dahle, rettet ut armen og rykket i taustigen. «Nærmeste havn er Calcutta,» kremtet konsulen og trakk litt i den krøllete skjorta. Huden på armene og i ansiktet var mørk og minnet om oljet lær. Øynene hadde samme blasse grønnskjær som vannet rundt dem. Anka studerte den forsofne skikkelsen. Under middagen på konsulatet kvelden i forveien hadde han fortalt henne livshistorien sin. Konsulen hadde startet forsiktig, men etter hvert som rødvinen og senere konjakken ryddet sperrene av veien, hadde hun fått hele biografien. Mannen hadde reist til India femten år tidligere, som ung og eventyrlysten utsending fra Det kongelige utenriksdepartement. Livet for vestlige diplomater hadde mange fellestrekk med den tilværelsen representantene for den gamle kolonimakten førte, og det ble stadig vanskeligere å forlate tjenerskap og elegante middagsselskaper til fordel for en treroms leilighet i Oslo, byen der folk flest anså pizza og video som ukas høydepunkt. Han hadde blitt værende, grodd fast som ungkar på evig jakt etter nytelse, og livsstilen og sola hadde samarbeidet om å gjøre ham atskillig eldre enn de førti årene livet så langt hadde tilgodesett ham med. Resten av kvelden hadde konsulen klaget over at han hele tiden ble karrieremessig forbigått av unge mennesker, og hevdet at man måtte arbeide for UD i Norge for å gjøre karriere. Det ønsket han ikke, og dermed hadde alt stoppet opp. En time før sengetid hadde han vært så bitter at Anka 11

endte opp med å drikke langt mer enn planlagt for å holde ut. Hun dro håndbaken over pannen, gned kaldsvetten utover og vendte seg mot Dahle. Krimteknikeren stirret beundrende på skutesiden. «Hva har de gjort med liket, tror du?» spurte hun. Dahle rev blikket vekk fra oljetankeren og tok et støttesteg for å kompensere for dønningen som løftet lettbåten halvannen meter. «Vi får håpe de gjorde som jeg ba dem om, plasserte det i kjølerommet,» gryntet Dahle og gren på nesa. «Hvis det ligger på lugaren, er jeg redd lukten kommer til å hjemsøke oss i lang tid framover. I denne varmen tar det ikke lang tid før forråtnelsen setter i gang.» Hun knep leppene hardt sammen, ransaket sitt indre nok en gang og lurte på hvorfor i helvete hun hadde sagt ja til å bli med på utflukten. Drapet var interessant, men muligheten for at det bare var et oppgjør i fylla, var sannsynlig. Selv om offeret kunne knyttes til større hendelser den siste tiden. Men hvorfor hadde fyren stukket av? Og hvordan hadde han endt opp vrengt, med store deler av innmaten utenfor, på en båt i Det indiske hav? Det trigget nysgjerrigheten hennes. Skapte et sug etter å finne en forklaring. Omstendighetene var svært spesielle. Føreren av passbåten tok et solid tak i taustigen, kikket spørrende på henne. Hun reiste seg langsomt og vaklet bort til rekka. Den tilårskomne mannen blottet de forsømte tennene. Anka satte opp et uvillig smil, tok tak i tauet og plasserte den ene foten i det første stigetrinnet. Det urolige underlaget fikk repene til å svinge dovent og gnisse lavmælt mot skutesiden. Hun kikket opp. Enden av stigen var ikke større enn nesetippen. Hun følte seg kvalm og skottet over på Edvardsen. Edvardsen satte seg bedre til rette i akterstavnen, blunket og smilte bredt. Hun klarte ikke fri seg fra tanken på at han var overlykkelig fordi han slapp å være førstemann ut, og sendte ham et blikk som hadde til hensikt å fortelle ham at han ikke 12

var mye til mann i hennes øyne. Helt fåfengt. Fliret ble bare bredere. På toppen ble hun hjulpet om bord i skipet av to glisende filippinske sjømenn. «Toilet?» hilste hun. De kortvokste sjømennene pekte synkront mot overbygget på dekket. Hun smilte og småløp. En ganske uverdig opptreden, men det ga hun blaffen i, alternativet var verre. Da hun kom tilbake, hadde resten av følget kommet seg trygt om bord og fått selskap av en røslig kar med hvit skjorte og gullstriper på skuldrene. Huden hadde nesten samme farge og konsistens som den skråtobakken han dyttet inn i munnen. Anka gikk sakte mot dem. Alle snudde seg. «Anka,» smilte Dahle. «Du forsvant så fort.» Han blunket til henne. «Det her er kaptein Isaksen.» Hun grep den framstrakte hånden, la merke til at hennes egen forsvant fullstendig. «Hei, Anne-Cathrine Volden, førstebetjent.» «Ivar Isaksen, kaptein. Velkommen om bord. Kunne bare ønske det var under hyggeligere omstendigheter. Dette er jo helt for jævlig. Jeg har seilt i snart førti år på alle hav, og har aldri opplevd noe lignende. Riktignok har mannskapet røket uklar nå og da, men det har aldri resultert i noe verre enn en blåveis og litt surmuling. Knivstikking, da gitt.» Han ristet oppgitt på hodet og tygget så iherdig på tobakken at munnen bølget. «Hvor skal det ende?» avsluttet han. «Det blir nok verre før det blir bedre,» repliserte konsulen og plasserte en sigarett mellom leppene. En tynn, hvit pinne som bleknet ved siden av kapteinens mørke skråtobakk. Konsulen tente den, trakk røyken dypt ned i lungene og beholdt den en god stund før han langsomt slapp den fri. Nikotinen rettet ut noen av rynkene. En frisk havbris strømmet innover mot det oppvarmede fastlandet og fikk skjorta til å løsne fra kroppen. «Røyking forbudt om bord,» brummet kapteinen. Konsulen tok et siste drag, sukket hørbart og kastet sigaretten over rekka. Restene fra den utbrente tobakken spredte seg utover som en vifte i den varme brisen, føk langs skipssiden og 13

fikk Anka til å tenke på hva som ventet stakkaren i kjølerommet etter at obduksjonen, etterforskningen og alle formaliteter var unnagjort. «Hvor er mistenkte?» spurte Anka og merket hvordan vinden fikk svetten til å krystallisere seg på pannen. «Innelåst på lugaren, med vakt utenfor. To mann.» «Fint, der kan han sitte til vi er klare til å avhøre ham.» Isaksen nikket. Den skinnende hvite uniformen tok seg godt ut på den slanke, solsvidde kroppen. Hun tok seg i å se på en mann gammel nok til å være faren hennes, og flyttet blikket over på Dahle. «Vi får vel sette i gang,» sa krimteknikeren. «Jo før, dess bedre. Hvor har dere gjort av liket?» «Vi gjorde som vi fikk beskjed om,» svarte Isaksen. «Det var kul i havet umulig å la n bli liggende på lugaren. Han luktet jo helt for jævlig allerede da, og det er to dager siden.» «Ingenting stinker som det vi etterlater oss når vi sjekker ut,» fastslo Dahle og klappet kapteinen jovialt på skulderen. «Bli med meg. Gutta la n i kjølerommet.» Isaksen ledet an mot overbygningen på skipet, vippet opp en hvitmalt ståldør og holdt den åpen for gjestene sine. En etter en tråkket de inn, ble stående på innsiden og vente på at Isaksen skulle geleide dem videre. Etter å ha gått ned en vindeltrapp og gjennom et par dører hvor ritualet gjentok seg, vippet Isaksen opp døra til kjølerommet. Anka og Dahle gikk fram til døråpningen og kikket inn. Konsulen lente seg mot veggen, vippet fram en ny sigarett, stirret lengselsfullt på den i noen lange sekunder og la den tilbake. De to inderne holdt seg respektfullt i bakgrunnen. Kollegaen til Dahle hadde blitt igjen ved rekka for å bistå mannskapet med å få utstyret om bord. «Hvor har dere gjort av ham?» spurte Dahle og snudde seg mot kapteinen. Isaksen tok et steg fram og kikket inn. «Men i huleste?» Anka tråkket inn. «Han er i hvert fall ikke her.» 14

«Helvetes» Isaksen tygde iherdig på tobakken. En bekymret rynke delte hårfestet. «Vent litt.» Han gikk med tunge skritt bortover korridoren og forsvant rundt hjørnet. «De har vel ikke mistet liket?» utbrøt Anka og himlet med øynene. «Ser sånn ut,» repliserte Dahle. «Skal ikke se bort fra at kokken tok feil og serverte ham til middag i går.» «Ferskt kjøtt er mangelvare i denne delen av verden,» bemerket konsulen tørt. Et par svetteringer krøp langsomt ut av skjul. Isaksen kom trampende rundt hjørnet igjen. Skrittene ga gjenlyd i den trange korridoren. «Beklager,» sa han. «Gutta misforstod beskjeden jeg ga og plasserte ham et annet sted.» «Hvor?» spurte Dahle med flat stemme. «Her inne.» Isaksen gikk forbi, fortsatte noen meter lenger ned i gangen og rev opp døra til et annet rom. Frostrøyken drev ut og ga korridoren et trolsk skjær. Dahle stønnet og gikk bort til kapteinen sammen med Anka. Hun kjente ansiktet stivne i den iskalde lufta. «Plasserte dere liket her?» utbrøt Dahle. «I fryseboksen?» Han snudde seg mot Isaksen. Det ellers så muntre ansiktet hadde et vantro uttrykk. Munnen var halvåpen. Isaksen gned seg over haken, brukte skråen som tyggegummi. Kjeven jobbet uavbrutt noen lange sekunder. «En liten misforståelse,» gryntet han. «Filippinerne er ikke så stødige i engelsk at de klarer å skille mellom kjølerom og fryserom.» Han tygde videre. Dahle ristet oppgitt på hodet og gikk inn. Pusten danset lekent rundt neseborene. Anka fulgte etter. Liket lå i det ene hjørnet, under en rekke skrotter med frossent kjøtt som var hengt opp på kroker. Hendene var pent dandert over brystet og dekket revnen i bryst- og mageregionen. Håret og øyenbrynene var tilslørt av rim. Huden på armene hadde sunket inn flere steder, som om muskulaturen prøvde å trekke 15