LUCKY LINDA PERSEN LEK MED LIVET DU SLIPPER IKKE LEVENDE FRA DET LIKEVEL Dette dokumentet er kun for privat lesing, og må ikke kopieres eller videresendes. Dokumentet inneholder utdrag fra noen av kapitlene i boken. God fornøyelse. Med vennlig hilsen Lucky Linda Persen, Kjøllefjord 12.12.14. tlf: 415 85 226, lindampe@gmail.com Boken kan bestilles direkte her: http://www.luckylinda.no/bok/ Info om utsalg på e-bok vil også ligge på den siden.
UTDRAGET ER FRA KAPITTEL 1,3, 10 OG 16. INNHOLDSFORTEGNELSEN FOR HELE BOKEN VISES HER INNHOLD Forord...... 7 Innledning...... 9 Kapittel 1 JODA, DET GÅR BRA......11 Kapittel 2 FORANDRE FORTIDEN ELLER FORUNDRE FREMTIDEN?...25 Kapittel 3 NÅR EN LIVSNYTER FÅR KREFT.....35 Kapittel 4 ET RÅTT OG GODT LIV......45 Kapittel 5 HVA ER DET VERSTE SOM KAN SKJE?......59 Kapittel 6 DEN JÆVLA LYKKEN......71 Kapittel 7 LIDENSKAP ENDRER ALT... 81 Kapittel 8 100% EKTE....89 Kapittel 9 KOKENDE KREATIVITET......95 Kapittel 10 HUMOR SOM FØRSTEHJELP....103 Kapittel 11 KLAR FOR ACTION!.....113 Kapittel 12 HVORFOR ER VI HER?......127 Kapittel 13 INTUISJON OG ENERGI....135 Kapittel 14 JEG ER FRISK!.....147 Kapittel 15 BLOGG-BONUS... 157 Kapittel 16 ACTIONPLAN... 173 v
INNLEDNING Har du noen gang lurt på meningen med din reise, dette livet? Vært møkka lei selvutvikling som ikke får deg en millimeter opp fra sofaen? Lurer du på om du kan påvirke din egen helse, selv når alvorlige sykdommer inntreffer? Eller hva med din psykiske helse? Din jobb? Ditt liv? Skulle du ønske du hadde ei bruksbok på din vei? Velkommen til Lek med Livet! Hvem sier at ikke du kan? Ingen! Du kan gjøre akkurat det du vil med livet ditt, gå den veien som er rett for deg, hvor absolutt ingen hindringer er for store. Dette er boken som dykker dypere enn mental trening, som gjør mer enn å lire av seg klissete sitater, den røsker deg langt inn i sjelen - med råskap, humor, konkrete verktøy og en historie som gir det en helhet du kan ta med for alltid - når Lucky Linda kan, så kan du også! Jeg har skrevet denne boken i en flow av energi, inspirasjon og et stort ønske om å bidra og gi håp. Det er håp for alle. Det er mulig for alle. Bittesmå eller kvantestore endringer, det spiller ingen rolle, etter hvert som du leser boken vil du forstå at alt går an. Boken er brutal til tider, ingenting pakkes inn, men det er min verden, den er rå, og språket og ordene har levd sitt eget liv. Etter foredrag kjenner jeg ofte at jeg skulle gjerne hatt mer tid for å gå mer i dybden. Det viser også alle henvendelser og livshistorier jeg får etter foredrag, med spørsmål om «kan jeg?» Ja, alle kan! Det er en av årsakene til at denne babyen er født, fordi jeg vil gi noe mer, inspirere, gi noe som er mulig å forstå, noe som en kan ta i bruk, gå frem i eget tempo, les og legg bort, ta frem igjen, hopp om du vil - bruk ix
boken! Den er i pocketversjon, så det skal føles mer ok å skrive i den, lettere å ha med seg, denne boken er ikke til pynt. For all del, la ungdom lese denne boken, hvorfor i alle dager skal vi starte med å finne vår vei først når vi er femti? Språket er forståelig for ungdom, slipp de inn i denne verden. Ungdom er mine hjertebarn, så derfor denne spesielle oppfordringen! Boken forteller litt av min reise og hvordan jeg har handlet for å finne min vei, samtidig fortelles det konkret hvordan du kan gå frem i ditt liv, ved å bruke de samme verktøyene på din måte. I slutten er en actionplan som skal hjelpe deg til å ta action for å skape ditt gode liv, din vei, slik du er ment å leve. God reise! x
Jeg ville fryse regningene og renta 1 JODA, DET GÅR BRA Drit i Carpe Diem, livet er rått. Det slår deg ned, plutselig, så ligger du der. Utsikten fra kjelleren er ikke mye å skryte av, og heisen opp? Kanskje det ikke finnes noen heis i den kjelleren du er. Ta trappa, ja du klarer vel å finne den der du famler rundt i mørke, for som det sies - det er jo bare å ta seg sammen! Hørt den før? Carpe Diem ser bra ut som skilt på veggen, men det hjelper lite med pent hus om ingen er hjemme. 11
La det vært klart, så du ikke får sjokk: Dette kapittelet er ikke noe moro, bortsett fra litt galgenhumor innimellom. Det føles likevel viktig å dele litt av min historie for å gi deg inspirasjon til din egen historie, ditt liv. Henger du med i kapittel én, så vil resten av boka kunne være av betydning en opplevelse, råskap, brutalt, ekte, humoristisk og den vil føles som spesialskrevet for deg. Det skal røske litt før du virkelig kjenner på det gode liv. Vel, det JEG mener er det gode liv. Dette er min stemme, gi den en sjanse. Lytt. Vær til stede. Velkommen til «Lek med Livet». Om kvelden tredje juni kjører en bil over fra Kjøllefjord til Mehamn flyplass. En politimann sitter i et ambulansefly som tar ei 26 år gammel småbarnsmor til Åsgård Akuttpsykiatrisk avdeling. Der ligger jeg, neddopet på ei båre, forlater dattera mi på fire år, verden har gått til helvete. Alt raser sammen. Noen timer tidligere har jeg stått med en kniv for å ende livet. Jeg klarer så vidt å puste. I andre enden av flyet sitter en politimann og ser på meg. «Linda, går det bra?» Hva svarer du da? «Joda, det går bra.» Egentlig ville jeg bare si at jeg aldri hadde hatt det så fælt i hele mitt liv, at jeg bare ville dø. Vær så snill, bare la meg dø. Men hva sa jeg? «Joda, det går bra!» Det en kaller å pynte på sannheten, vi mennesker gjør det hele tiden, det er jo så enkelt. Jeg husker ikke mer fra flyturen. Det neste jeg så var et skilt hvor det sto Åsgård. Da jeg var lita husker jeg at vi brukte å synge: «Det er hull i gjerdet på Åsgård, det er hull i gjerdet på Åsgård, det er derfor vi er her.» Er det virkelig sant alt du forteller, er det ofte noen som lurer. Ja, absolutt alt jeg formidler er sant. Vi nordfra er gode på å skrøne og overdrive, men historien min trenger ikke overdrives, og jeg har ikke akkurat faket en konkurs for å kunne snakke om den. «Tok du det så tungt da?» Neida, det å gå konkurs behøver ikke være så tungt. Noen bare shaker litt fra seg, henter ny kapital, og starter opp med noe nytt. 12
For meg betydde dette alt. Jeg kommer fra et lite lokalsamfunn hvor alle kjenner meg, fra en oppvekst sammen med alkoholikere, fra en familie hvor det ikke var vanlig å ta utdanning. Jeg var vant til å overhøre andre snakke om slekta vår: «Ja, den der Persen-familien» Jeg ville vise alle at det gikk an! Jeg ville gjøre suksess! Jeg ville at alle skulle være stolt av noen i Persen-familien. VIP. Very Important Persen. Slik gikk det ikke. Det ble snakk om store tall, for all del. Problemet var bare at det sto minus foran alle tallene, og de hadde feil farge. Rød. Jeg startet firma og gikk dundrende konkurs. Etter å ha holdt på hemmeligheten ei stund om hvor dårlig det sto til med økonomien, plaget meg selv med selvmordstanker, blitt reddet av stemmen til dattera mi som lekte utenfor huset, så kollapset jeg. Mørke. Jeg som var knalltøff. Jeg var niåringen som sprang alt beina kunne bære da samboeren til mamma hentet hagla og skulle skyte oss. Jeg var hun som skjøv bort fulle mannfolk som ville være nærmere ei lita jente enn man skal. Jeg var jenta som fikk gode karakterer, selv om nesten ingen gadd å se i karakterboka mi. Jeg var hun som til slutt stilte seg foran: slå meg i stedet. Kom igjen. Slå bare. Tør du ikke din feige jævel? Han turte. Den tøffingen. Denne gangen her fikk jeg hvert fall to valg, tragikomisk nok: 1) legge meg inn frivillig eller 2) bli tvangsinnlagt. Jeg tok det litt småtungt kan man si. Det hele var som en drøm. Et mareritt. Tenk deg å plutselig oppdage at du er på psykiatrisk akuttavdeling. På en måte var det som om jeg ikke var der. Samtidig satt en djevel på skuldra mi og godtet seg over min situasjon: «Ja, Linda, det var faen på tide!» Jeg ville fortsatt gjøre slutt på livet da jeg var på Åsgård, men jeg løy til psykiateren og sa at jeg ikke tenkte på det. Ja hun kunne jo tro jeg var «steinehakketullat». Men det er jo ikke slik at knivene ligger fremme på akuttavdelingen, så jeg planla i stedet, og skrev. 13
Cellegift, 4 dager før julaften 2013 3 NÅR EN LIVSNYTER FÅR KREFT Jeg drikker min rødvin klokken halv fire en helt vanlig tirsdag, en novemberdag i Tallinn, ja jeg har nylig lest en bok som sier at et glass vin om dagen er sunt, jeg stoler på det. Venter på mat, sitter her med min blanke skalle og tenker piss off cancer, kreften har yppet med feil dame! Kelneren kommer med maten og sier på gebrokkent engelsk enjoy your meal. 35
Det gjør jeg. Ikke bare maten, men jeg nyter alt, det iskalde vannet fullt av isbiter, den vakre bygningen som er utenfor vinduet, det faktum at jeg lever, at jeg sitter her og nyter livet, leker med livet. «Du må ikke leke med livet sies det, for noe tull, lek med livet!» Med ett blir jeg oppmerksom på musikken som strømmer ut, en rar versjon av Heal the world, i sakte, veldig sakte versjon synger ei ukjent kvinne Make it a better place, for you and for me. Lenger bort sitter to menn, den ene med Ipad og den andre med telefon, ching ching, surfer, klikker, snakker ikke med hverandre. Verden er online, verden er der inne i skjermen. Helt oppslukt sitter de som om det er der det skjer. Er det virkelig slik verden er blitt? Jeg får lyst til å gråte her jeg sitter, klump i halsen, tårer som vil presse seg frem. Det passer ikke. Gråten trekker seg tilbake, jeg senker skuldrene, og bare er. Sjelero kaller jeg det. Når du kjenner at du er ett med verden. Har du følt det før? Som om du flyter med, ingenting er viktigere enn å være akkurat der du er, ingen tanker om morgendagen, eller gårsdagen, det er nå som gjelder, akkurat nå, intet annet. Vi klarer det ikke hele tiden, men det gjør ikke noe. Evnen til å leve i nuet er ikke noe bare noen få utvalgte har, den kan trenes opp. Derfor skriver jeg denne boken, for å inspirere deg til å leve det gode liv. Leve nå. Leke med livet. Kanskje er jeg død når denne boken gis ut, tenker jeg i det jeg tar en ny slurk vin. Ja, om de verste scenarioene til legene slår til. Jeg smiler, for jeg tror ikke på det. Men ingen vet. Du vet heller ikke når du skal dø, bare at du skal, en dag. 36
Det bare viser det faktum at ingen kjenner morgendagen. Noen sier de kan spå og se i fremtiden. Det tror jeg ikke på, en mulig vei kan kanskje sees, men ikke mer enn det. Mennesket blir hele tiden stilt foran nye valg, og den veien som en klarsynt mener å se, er kanskje ikke den veien du velger å gå. Hvilke konsekvenser det får, er en annen sak, det å gå den veien vi ikke er ment å gå. Jeg tror ikke jeg skal dø. En dag ja, men ikke nå snart. Hadde jeg vært på hotellrommet nå, hadde jeg latt tårene renne fritt. Det er ikke fordi jeg er redd for døden, men fordi jeg er så glad i livet. Noen tror jeg skal dø. Legene for eksempel, de har ikke helt troen på meg. Brevet som kom, da gråt jeg, ikke fordi jeg trodde på det, men det var tøft å se det skriftlig, da ble det mer ekte på et vis. «Vi må dessverre medgi at vi mest sannsynlig står foran en ikke-kurativ behandling»...eller noe i den duren, jeg har glemt det, ja det virker så lenge siden, men det er bare to måneder siden. Jeg sto der i huset mitt i Kjøllefjord, pappesker overalt, plutselig var det som om jeg hørte en stemme si: Linda, du må sjekke deg for brystkreft. Merkelig, ja jeg vet, for de som ikke er på den kanalen, så kan det virke veldig rart. Jeg har en kraftig intuisjon, derfor får jeg sånne «rare» meldinger til tider. Jeg brydde meg ikke så mye om den beskjeden, jeg var så opptatt med å pakke ut alle eskene. Happyhuset. Det er det huset mitt kalles, her er det glede. To dager senere da jeg skulle gå i dusjen, havnet hendene mine «tilfeldigvis» på puppene. Der kjente jeg en stor kul på høyre pupp. 37
Jeg har fått kreft, det er sant, stemmen som kom hadde rett! Jeg stilte meg i dusjen og kjente og kjente. Jo, der var den, stor, kanskje fire centimeter, herregud, hvordan var det mulig at jeg ikke hadde kjent den før? Jeg som mistet min kjære bestemor til kreften, og onkelen min, og ja listen var lang. Jeg dro opp til legekontoret og ba om en time, men i nord så får du ikke legetime med det samme hvis du ikke holder på å stryke med, og jeg var da fortsatt både blid og virket ganske så frisk i fisken der jeg sto. De ti dagene jeg ventet på legetime var lange. Tenk at jeg godtok det, tenker jeg her jeg sitter og har begynt på mitt glass vin nummer to. «Can I bring you something else,» klarer den unge servitøren å få frem. Han er så søt at jeg må bare si: «another glass of red wine, please.» Menn i hvite arbeidsdresser og masker går plutselig forbi og jeg lurer på om det er trygt å sitte her. Blir jeg forgiftet? Kanskje har de helt noe i vinen min, og plutselig sovner jeg av, og de kan gjøre hva de vil med meg. Jeg løfter det fulle rødvinsglasset og tenker på en restaurant i Oslo hvor det står printet inn i glassene 1,9 cl og 2,5 cl. Der passes det på så kundene får det de betaler for, verken mer eller mindre. Jeg er eneste kunde her nå, de fyller opp glasset til randen, de vil nok jeg skal bli. Tilbake til legetimen, svensk ung kjekk lege tok meg imot. Läkare sto det på skiltet hans, som om jeg var i tvil. Jeg tok av meg på overkroppen og han så på puppene mine. Det var det. Vente to uker til. Mammografi og ultralyd neste stopp. Der lå jeg med mine skinnlørver som min tante pleier kalle det, ja det merkes når du har ammet tre barn. Men det var ikke så nøye. Ingenting var nøye akkurat den dagen, alt jeg ville var at legen skulle kraume seg ferdig så han kunne fortelle meg at jeg hadde kreft. Det som jeg hadde visst i en måned nå. Det gikk så ufattelig lang tid, kunne han ikke bare si det, han måtte jo se det? Men da han endelig sa noe, var det ikke det jeg hadde ventet: «Det er helt ufarlig, bare vanncyster. Vi skal punktere dem.» 38
Jeg sa ingenting. Snakkesalige Linda som aldri lar sjansen gå forbi til å si noen sannhetens ord, sa ingenting. Jeg trodde ikke på ham, men det kan en jo ikke si til en lege. Det beste var å holde kjeft og vente, så det gjorde jeg. Lot ham «punktere» vanncystene. Da skjedde det. Ingen vann. Bare blod. Fremdeles helt ufarlig i følge legen. Jeg sa fremdeles ingenting. Så høyt respektert er legen at jeg ikke turte å si at jeg visste at jeg hadde kreft. Ja, for jeg hadde jo bare intuisjonen min, magefølelsen, og hva var vel den verdt? Vel, han ville ta en vevsprøve, ja sånn for sikkerhets skyld bare, for han var fremdeles helt sikker på at dette var helt ufarlig, så jeg kunne bare slappe av. Særlig. Det var kreft. Normalt liker jeg å ha rett, men ikke denne gangen. To store svulster. I en hel måned hadde jeg visst dette. «Men hva kan jeg gjøre, ringe sykehuset og si at jeg har en intuisjon om at jeg har kreft?» Jeg håper den dagen kommer, at intuisjon blir tatt på alvor. I et par år har jeg fulgt intuisjonen og det har brakt meg på en sti jeg aldri ville trodd var mulig. Jeg får beskjed på en onsdag at jeg har brystkreft, torsdagen uka etter har jeg min første behandling, effektivt. Legene vil jeg skal ta CT og skjelettskanning, for å sjekke om det er spredning, så det gjør jeg dagen før min første cellegift. Jeg vet de kaller det kur straks du går inn dørene på sykehuset, men gift er hva det er. Jeg husker jeg satt på bussen. Det var like før valget. Ved siden av meg satt ei dame som var rimelig forbannet fordi hun ikke hadde fått stemmeseddel i posten. Hva skulle hun gjøre? Så stoppet bussen, busstoppen før sykehuset, og da skjedde det. Noen mennesker gikk foran bussen i stedet for bak, ja de forsinket bussen med opptil flere sekunder. Det var da hun klikket, ja dette var verre enn stemmeseddelen, hun fyrte seg maksimalt og ropte ut jeg skjønner ikke at folk må gå foran bussen!! 39
Jeg skal snart få vite om kreften har spredd seg, og jeg roper inni meg skaff deg et større problem! Det er da det skjer, stemmen igjen, denne gangen er det som om jeg observerer meg selv som snakker med legen. «Lungene, men jeg har jo aldri røykt.» Lungene, lungene, lungene kverner det i hele meg. Kreften har spredd seg til lungene. Det er dette det dreier seg om. Skanning tenker jeg, dette kan du selv, Linda, og jeg går med bestemte skritt inn på et toalett på sykehuset. Jeg vet dette er helt uforståelig for noen, men det er min sannhet, jeg kan kjenne på mine egne og andres energier, hvor smertene eller sykdommen sitter. Jeg skanner min egen kropp, og kjenner at overkroppen ikke har det så bra, for å si det enkelt. Jeg setter meg ned på venterommet på sykehuset, tar frem min lilla notatbok og skriver lunger. Da legen ropte meg inn, ble hele scenarioet som en forutsigbar B-film som maks klarer å score 3 på terningen. «Linda, jeg har dessverre dårlige nyheter til deg. Kreften har spredd seg til lungene.» Åtte kuler på lungene, tre på ene lungen og fem på den andre lungen, alt dekket med andre ord. Jeg vet det. Legen så forskrekket på meg. Hva mente jeg? Tilbake i Tallinn regner det fortsatt og Elvis synger «There goes my baby, only the lonely,» jeg har fått et glass rødvin og pizza. Jeg skal ikke spise pizza, det er sukker i pizza, men akkurat i dag driter jeg i det. Jeg har allerede drukket to glass vin, og vært på Lindex i prøverommet og grått som en liten baby. Jeg tar meg en pizza. Utenfor står en mann i stor vinrød kappe. Innkaster. Jeg trodde sånn bare fantes i Syden. Må reise mer. Det er en hel verden her ute som jeg ikke kjenner. Mennesker haster forbi, han prøver og prøver, ingen hell. Tallinns befolkning er ikke gira på moro en tirsdag ettermiddag. Det er bare meg. Jeg er alene. Tårer igjen. Tallinn er en by for 40
Tenk om det var så enkelt 10 HUMOR SOM FØRSTEHJELP Ler du av ditt eget liv? Å bruke humor i livet er også en treningssak, når vi er godt trent, slår humoren inn automatisk, enten det er gode eller dårlige nyheter som dukker opp. Hver gang jeg ser at det går an å flire av noe, så gjør jeg det. Uansett hvor tragisk ting kan virke, så ligger gjerne humoren og lurer rundt hjørnet. Jeg har mer enn en gang blitt overrasket over når og hvor humoren kan slå til. Jeg nevnte tidligere i boken litt om tragedie + tid = komedie. Hvor mye tid? Det fins ingen fasit, vi er alle 103
forskjellige. Jeg lo av kreften min bare få dager etter diagnosen. Andre kan synes dette er merkelig, «og tenk på alle de som har kreft, vi kan da ikke le av det!» Mange er redd for å såre når de ler av alvorlige ting. Min erfaring er at det er gjerne ikke de som har «rett til» å bli såret som blir det, nei, det er ofte andre som tar på seg «retten til å bli såret». De har ikke en gang noen i nærheten som har eller har hatt kreft, men på vegne av andre så liker de ikke at dette fleipes med. Greit nok. De om det. Jeg forbeholder meg retten til å le av kreften. Jeg ler ikke av at noen dør av kreft, eller av at barn får kreft, eller smertene dette påfører de involverte. Nei, jeg ler av min egen situasjon, og bruker meg selv som objekt. Det er noe av min filosofi i diskusjonen om hva vi kan fleipe med. Jeg synes vi glatt kan fleipe med det som har med oss å gjøre. Jeg kan tillate meg det. Om noen skulle bli støtt, ja, så er det gjerne samme folkene som blir støtt av det meste. Vær så god, det er lov, men jeg påberoper meg retten til å tøyse med eget liv. En god latter forlenger livet. Jeg tror på det. Jeg tror humor er livsviktig, spesielt for de som er dødssyk. Det er ikke bare synsing, det skjer noe i kroppen når du ler. Immunforsvaret påvirkes positivt når vi ler, og er det noe vi kan trenge så er det et godt immunforsvar spesielt for kreftpasienter er dette viktig. Det er på kreftavdelingen jeg har opplevd å finne den mest brutale humoren. Råere mennesker skal du lete lenge etter. En dag da jeg satt og ventet på å slippe inn til stråling, så satt det ei dame der med kreft, som underholdt to andre kreftpasienter. Hun sang, den råeste mest perverse sangen jeg noen sinne har hørt. Hadde barna mine vært der, hadde jeg bedt dem holde for ørene! Bare ti dager etter første cellegift ramlet håret mitt av. Jeg kom ut av dusjen, ante ingenting, skulle bare greie håret og fikse meg og dra ut. Kammen gikk gjennom håret og tok med seg det meste av hår den kom i nærheten av. Jeg løftet på håret og oppdaget en stor flekk. Det var første gangen jeg følte meg kreftsyk. Jeg så syk ut. Det var best å forberede barna på at de neste dag ville møte en skallet mamma. Vi hadde snakket om dette, men jeg trodde ikke det skulle skje så raskt. Noen er bare effektive altså! 104
Jeg ropte på barna som da var syv og ti år. De kom inn på badet og så den haugen med hår som lå på vasken. Jeg fortalte at i morgen så ville de komme hjem til en mamma uten hår. Gutten vår studerte håret, så meg, så sa han snusfornuftig: «Men du mamma, det er jo egentlig bra at du mister håret, for da betyr det at cellegiften virker!» Noen ganger overrasker barna oss, hvis vi lar dem gjøre det, og ikke putter ferdige ord i munnen deres. De måtte selv få reagere på denne situasjonen på deres måte. Jeg spilte ballen til dem. De gikk ut fra badet. Jøss, var det ikke mer spennende enn dette tenkte jeg. Etter noen sekunder kom de tilbake, med hver sin parykk. Vi danset den dagen på badet. Jeg med lite og tynt hår, og barna med hver sin parykk. Sangen «Wake me up when its all over» strømmet ut av macen. Slik har barna taklet denne sykdommen på en så trygg måte som det er mulig, tror jeg. Det at de har fått lov å le av det hele. Å le av at mamma blir skallet. Å miste håret kan være grusomt, men i stedet for å la denne seansen bli noe fælt, inviterte jeg ei venninne som er frisør til å fjerne alt håret mitt da dette skjedde. Jeg inviterte også en fotograf hjem som skulle få ta bilder underveis. I dag er jeg glad jeg kan se på de bildene og le. Vi lagde god middag, drakk vin, og klipte en bråte med rare frisyrer, før de siste hårstråene falt. Det ble en kveld med mye latter. En kveld som kunne vært en stor tragedie og sorg over håret, over sykdommen, over livet som ikke ble som tenkt. Noen tror kanskje jeg bare bruker humoren for å dekke over, for å skjule det som er trist. Slik er det ikke. Jeg kan plutselig kjenne at jeg vil gråte, og da gjør jeg det. Jeg stopper aldri følelsene. Det tror jeg er skadelig. Men forskjellen er i stedet for å legge seg ned og dyrke gråten, sorgen og det triste så tyr jeg ofte til humor i stedet. Galgenhumor. Det er noe det finnes spesielt mye av i nord, tror jeg. Det er noe med å leve her oppe på toppen, du vet aldri hva som skjer. Været gjør at vi ofte må gjøre helomvending på det vi egentlig har planlagt. Vi kan sitte i snøstorm i en 105
kolonnekjøring i timevis, når vi trodde vi skulle bare svinge hjem på en liten time. Det er noe rått over det å bo her oppe. Ofte tyr vi til humor når galskapen i form av vær eller andre utfordringer slår inn over oss. Jeg husker da jeg nylig hadde mistet håret. Det var åpen dag på brannstasjonen. De serverte vafler, og ei venninne av meg oppdaget et hår på fatet sitt. Da utbrøt jeg: «Ja det er hvert fall ikke mitt hår!» En befriende latter spredte seg rundt oss. Når den det gjelder tør å le, så kan de andre også. En gang opplevde jeg til og med at en lege på kreftavdelingen dro en fleip til meg, herlig! Det er forsket på humor og sykdom, og uten å nevne konkret eller diskutere dette i dybden, tenker jeg at humor er noe vi velger hva tror vi på, hva sier vår intuisjon? I min verden, i min sannhet, så føler jeg humor er viktig. Humor er medisin. Det vi fôrer oss med, det blir det mer av. En dame som hadde kreft, så blant annet komedier hver kveld, fordi hun tenkte det var bra for henne, bedre enn tragedier og tragiske nyheter på tv. Det gikk bra med henne. Jeg mener ikke at vi kan bli kreftfri bare ved å ligge på sofaen og se komiserier det er mye som spiller inn, men håpet er viktig å dele. Hvem vet, kanskje jeg ikke dør av kreft. Skal jeg da kaste bort livet mitt med å gå rundt og frykte døden, ikke leve livet fordi jeg kanskje skal dø av kreft... Eller skal jeg leve livet med humor og satse på at det går bra? Ingen tvil, her velges det siste! Tenk om jeg lever til jeg er nitti, så skal jeg bruke femti år på å leve med frykt og tragedie og tristhet, fordi jeg en gang hadde kreft. I januar var tiden kommet for å operere bort ene brystet, og jeg husker jeg lå der i sengen, klar for operasjon og ventet. Jeg tok det veldig rolig, for meg ble det bare en praktisk greie. Jeg hadde to store svulster i brystet, 4x5 cm og 4x4 cm, og det å fjerne puppen var derfor helt ok. Vel, de svulstene hadde på operasjonsdagen minsket til bare en synlig svulst på én centimeter, men de ønsket å fjerne puppen likevel, så da ble det slik. Det tok tid, og jeg lå der og leste et ukeblad. Så kom kirurgen inn, han hilste på meg, tok frem en tusj, tegnet et kryss ved høyre pupp og gikk ut igjen. 106
Nå er det din tur! 16 ACTIONPLAN Når alt kommer til alt så handler det meste om å finne nok energi til å ta tak i det vi ønsker på en eller annen måte. I den «perfekte» verden så eksisterer ikke ordet selvutvikling, og vi alle sammen bare yter og lever for hverandre i skjønn harmoni. Slik er det ikke, vi trenger alle inspirasjon i en eller annen form. Jeg håper du har funnet noe for deg i denne boka, og at du er klar til å gå videre med det som er ment for akkurat deg. 171
Jeg har ikke tall på hvor mange selvutviklingsbøker, lykkebøker, leve nå, meditasjon, positiv psykologi og mere til jeg har lest, jeg ser på nett, lærer litt her og litt der. Det er ingenting av det som jeg har lært eller erfart som jeg mener er den ene absolutte måten å gjøre det på. Jeg tror ikke det finnes, fordi vi mennesker er så forskjellige. Men felles for alt, som jeg pleier si på foredragene mine hvis du har fått inspirasjon, bare en liten flik om så, et lite snev av noe... Ta det med deg, men ikke putt det i skuffen. Gjør noe! Uten action er hele poenget borte. Tankevekkende, skriver folk når det er noe bra de leser. Det hjelper ikke en dritt om noe er tankevekkende hvis vi bare soser videre og gjør akkurat det samme som før. Vi må ta action! Derfor har jeg lyst å avslutte denne boken med en actionplan som vi gjør sammen, slik at den blir bare din. Du vil finne mine «50 tanker på veien» her, noen korte konkrete tanker som sammenfatter noe av det jeg tenker og som kan være til hjelp for å få fart på deg. Jeg vil og stille deg noen spørsmål som jeg håper kan hjelpe deg på veien. Spørsmål som jeg har stilt andre og meg selv, som har hjulpet for å få oss i gir. Denne boken håper jeg kan være en bruksbok, og ikke en som står fint oppstilt i hylla. Jeg håper du har streket i boken, markert, notert, eller skrevet i en notatbok eller starter med det nå. Hva som helst, noe som gjør at du kan ta action etter at boken er lukket. Noen tema har kanskje ikke virket relevante for deg, men det kan hende de blir det senere. Det har jeg opplevd selv mange ganger «Nei dette er ikke noe for meg.» Så går det en stund, nye erfaringer og ny kunnskap kommer til, og plutselig så blir det relevant likevel gitt. Jeg håper du vil se på denne boken som en arbeidsbok, og at du har hatt/vil ha nytte av den. 172
HVILKE AV DE 50 ER DU GOD PÅ OG HVILKE VIL DU TRENE PÅ? 50 TANKER TIL DEG 50 tanker på veien til å leve det livet du er ment å leve. Marker gjerne av hvilke du har behov for og lyst til å jobbe med. Punktene er tilfeldig nummerert. Det viktigste punktet for meg er for eksempel nr 46. 1) Kraften er for alle! Ingen har fått en gudegave og mer kraft enn andre, ha tillit til din egen kraft. 2) Alle har like mye energi! Vi bare bruker den forskjellig finn ut hva du bruker din energi på. 3) Finn lysten! Eneste du trenger for å komme i gang med å leve et bedre liv er å finne din egen lyst. Det er håp for alle, og det aller meste er mulig så lenge du finner en gnist i deg selv. 4) Fortid Se på din egen fortid som en plattform du står på. Plukk det du trenger av «tidligere vondter» når du har bruk for det, bruk ellers ikke energi på det. Legg det tilbake. Aksepter det som har skjedd. 5) Fysisk trening Alle kan trene på en eller annen måte i den formen som passer kroppen. Husk dette er fremkomstmiddelet som ikke kan byttes ut, og du skal ha hele dette livet. 173
6) Mental trening Bruk tid på dette. Alt kan trenes. Du kan selv «manipulere» hjernen din til å gjøre det du vil, ikke undervurder deg selv og din «makt». Men husk at dette er bare det øverste og mest overfladiske nivået for å bli hel, mental trening alene er ikke nok! 7) Følelser Bli kjent med dine egne følelser og ikke overse dem, lytt og handle. Magefølelsen er gull verdt og kan bringe deg langt! 8) Energi/åndelig Dette er det dypeste nivået, når du kommer i kontakt med ditt eget energinivå og er «høvelig» i balanse er du der du skal være, og lever det livet du er ment å leve. Det handler om å trene seg på å åpne opp og søke innover. 9) Unnskyldninger Finn ut hvilke unnskyldninger du bruker, og ta knekken på dem selv. Ingen unnskyldninger er gode nok. 10) Du kan få til alt! Tro høyt og mye om deg selv, og at dine muligheter er enorme, for det er de! 11) Fjern frykten Et av de viktigste punkter! Møt dine frykter, et godt tips er å erstatte frykten med nysgjerrighet. Ofte ødelegger det mentale for fjerning av frykt, jobb deg ned på energivnivå. 12) Humor Tragedie + Tid + Kjærlighet = Humor. Bruk enhver mulighet til å se humoristisk på livet, dette er også en treningssak, humor er med på å løfte oss videre. 174
... det var det... ønsker du å finne de andre tankene så finnes de i boken, klar for å inspirere deg... Tusen takk for din interesse for boken! Hvis du ønsker å lese mer så kan boken bestilles direkte her: http://www.luckylinda.no/bok/ Du vil motta en e-post når e-boken er tilgjengelig for kjøp. Du kan og gå i din lokale bokhandel å spørre etter boken. Den ligger på Forlagssentralen og kan bestilles av alle bokhandlere i systemet Mentor som alle bokhandlere bruker.