Ketil Bjørnstad DAMEN I DALEN

Ketil Bjørnstad DAMEN I DALEN

2009, 2010 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2010 ISBN 978-82-03-19650-8 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

DEL 1

SEKUNDENE FØR «Prøv å huske det en gang til.» «Huske hva?» «Hvordan det kjentes.» «Jeg var i vannet, som sagt. Jeg lå i strømmen og kavet. Jeg kjente hvor sterk den var. Den var mye sterkere enn jeg trodde da jeg sto ved elvebredden.» «Skremte det deg?» «Nei, jeg var forberedt. Jeg hadde sittet på en sten og røkt og tenkt i timevis.» «Du veide for og imot?» «Ja.» «Og så bestemte du deg?» «Jeg visste at jeg måtte være myk og viljeløs, at jeg måtte være konsentrert, at slagene fra stenene ville treffe hardt uansett.» «Du var sikker på at du ville komme til å drukne?» «Jeg tenkte på at jeg kanskje ville bli slått ihjel isteden. Jeg hadde ikke trodd at vannet var så kaldt. Overraskelsen varte bare et øyeblikk. Viljen var sterkere enn frykten, akkurat da. Jeg ville føle det samme som Marianne måtte ha følt, at valget var tatt, at hun hadde gjenerobret kontrollen, at det hun hadde planlagt kunne gjennomføres.» «Tenkte du på moren din?»

«Ikke da. Det er så lenge siden.» «Men det var den samme elven?» «Ja. Det kjentes nesten trygt. Derfor ville jeg ikke gi opp. Jeg ville få det overstått. Jeg husker hvordan jeg føk avgårde med strømmen og forberedte meg på et slag mot den store stenen som i alle disse årene hadde ligget der og ventet bare på meg.» «Virkelig?» «En spiss sten skrapte meg opp, men ikke nok til å tappe blodet. Da konsentrerte jeg meg enda mer. Min eneste tanke var at jeg skulle lykkes, at jeg skulle klare det, slik Marianne klarte det, slik Anja også klarte det, selv om Marianne aldri mente at Anja begikk selvmord.» «La oss ikke snakke om Anja nå.» «Det kalde vannet lammet musklene og gjorde meg nummen. Men jeg var ikke redd. Ikke da. Jeg tenkte at alt jeg foretok meg ville føre meg nærmere dem.» «Derfor valgte du elven?» «Jeg vet ikke hvorfor jeg valgte elven. Er det viktig for deg? Har du et kartotek der du delte inn folk i grupper? De som hengte seg? De som skar over pulsåren? De som hoppet ut av vinduet?» «Unnskyld. Jeg føler meg frem.» «I strykene nedover mot Lysaker gikk det plutselig fortere.» «Ble du engstelig?» «Nei, jeg ble sint. Samtidig var det et alvor, som før en stor konsert. Engstelsen for ikke å lykkes, for å bli skadd, kanskje krøpling isteden. Jeg var feig.» «Kall det hva du vil.» «Jeg prøvde å legge meg med hodet først, men havnet

på tvers, i det samme som en diger sten slo luften ut av lungene mine. Jeg åpnet munnen og gispet Men så var det bare vann.» «Du var ikke forberedt på det?» «Nei, ikke på at jeg ikke fikk luften inn og vannet ut. Jeg klarte ikke engang å hoste. Det kjentes som om hodet begynte å brenne.» «Men du hadde fortsatt viljen til å gjennomføre det du hadde satt deg fore?» «Nei. Nå føltes det plutselig som om jeg var fanget i en felle. At alt ble mer alvorlig enn jeg hadde forestilt meg. Jeg husker følelsen av å synke. I det samme fyltes øregangene av en skjærende lyd.» «Du begynte å angre?» «Det var som om noen trakk en diger stålplate gjennom hjernen min. Da skjønte jeg at jeg var i dødssekundene.» «Hvordan kjentes det?» «Ensomt. Det var da jeg forsto at øynene mine allerede var vidåpne, og at jeg stirret tomt ut i vannet.» «Du skjønte at du var i ferd med å dø?» «Ja. Det skremte vettet av meg. Jeg hadde aldri følt meg mer levende.» «Hva gjorde du da?» «Jeg konsentrerte meg om å bli bevisstløs. Jeg fortsatte å synke, selv om jeg ikke ville synke lenger. Da merket jeg for første gang et sus. En stor, uhyggelig lyd, som overtok for lyden av stålplatene. I det samme ble alt veldig langsomt. Som om både tanker og følelser stanset.» «Og så?»

«Verden ble taus. Den forsvant over meg. Det ble en forferdelig, øredøvende fred.» «Du var i sjokk.» «Var jeg? Jeg husker bare at jeg traff elvebunnen, at jeg befant meg i et element som hverken var liv eller død.» «Hva var det da?» «Et venteværelse.» «Et venteværelse?» «Et venteværelse der jeg lå og ikke lenger kunne bevege kroppsdelene. Ikke fingrene engang. Jeg lå som en død, men var fortsatt i live.» «Og lyset?» «Det var ikke noe lys. Det er bare tøv det de sier, at det er så mye lys når man dør.» «Du husker det så klart?» «Ja, det var mørkt. Helt svart. Det kjentes som om vannet hadde sperret meg inne i hjernen, som om døden var i ferd med å erobre bit for bit av kroppen, krype fra fingre og tær innover blodårene, direkte mot hjertet.» «Hva skjedde så?» «Jeg kjente en uventet, stikkende smerte. Det var ikke enda en sten. Det var noe spisst inne i munnen min, noe som hektet seg fast. Det gjorde forferdelig vondt.» «Du forsto ikke at det var livet selv?» «Jeg kjente plutselig snøret. Først da skjønte jeg at noen hadde fått meg på kroken, at en eller annen tulling var i ferd med å fiske meg opp.» «Du var rasende?» «Ja. For jeg ville jo bare til dem.»

EN VENN I NØDEN Tre dager tidligere: Han følger med meg i ambulansen. Han legger fiskestangen og alle slukene på gulvet. Han er høy og blek og altfor tynn og røyker rullings hele tiden. Han heter Gabriel Holst. Ihvertfall er det det han sier til ambulansesjåføren, som berømmer ham for at han klarte å få vannet så raskt ut av lungene mine. Han svarer at han kan førstehjelp. Han er av den rolige typen. Han snakker langsomt. Nikker langsomt. Jeg ligger på båren og stirrer forvirret opp på ham. «Jeg kjenner søsteren din,» sier han. «Hvordan kan du vite det?» sier jeg. «Cathrine Vinding? Hun er søster av Aksel. Er du ikke Aksel Vinding?» «Jo. Hva vet du om meg?» «Jeg var på debutkonserten din.» «Var du?» «Ikke snakk så mye til ham,» sier ambulanselegen, som kontrollerer pulsen min. «Han er i sjokk.» «Ro deg ned,» sier Gabriel Holst, og blåser røykringer ut i luften. «Han puster nå. Han puster imorgen. Dætta klarer vi.» Bilen kjører med blålys, men uten sirener. Gabriel Holst

og ambulanselegen sitter ved siden av meg. Gabriel Holst stryker meg hele tiden over pannen. Først er det veldig irriterende. Jeg snur meg bort. Så savner jeg varmen fra hånden hans, og gløtter opp på ham. «Lukk øynene nå,» sier han rolig. «Bare hvil deg.» Jeg adlyder. «Dere hadde ikke noe med det,» sier jeg. «Du er fortvilet og sint. Det er forståelig. Men du skal ikke dø. Ikke ennå. Det er en ordre. Du kan bli så sint du vil. Prøv å tenke på noe annet. Har du noen gang tenkt at musikken bare består av tolv toner? Tolv fattige toner. Det er alt som trengs for å skape Beethovens niende symfoni eller Stella by Starlight.» «Jeg vet ikke hva du babler om.» «Nok en grunn til å leve,» sier han. «Tenk at vi trenger niogtyve bokstaver for å kunne uttrykke oss på norsk. Tenk på alt du ikke vet. Tenk at du akkurat nå ikke engang vet hva du skal spille i takt hundreogfemtitre, hvilke av de tolv tonene du skal velge, akkurat der.» «Det er skremmende,» sier jeg. «Det kommer an på hvilket stykke du har tenkt å spille,» sier han. «Eller, hvis du er jazzmusiker, på hvilke følelser eller tanker du har i hodet akkurat da. Fremtiden vil vise, så stol på den.» Da ambulansen svinger inn på sykehusområdet, gjenkjenner jeg murveggene. «Pulsen er fortsatt svak,» sier ambulanselegen. «Det er ikke så lenge siden jeg var her sist,» mumler jeg, halvt i ørske. «Ikke snakk,» sier Gabriel Holst.