MIKKEL BUGGE Tauet Noveller FORLAGET OKTOBER 2014
I den kalottliknende hatten Over brua og inn i byen Totalkunst, Tverlandet Besafe Tauet Gode utsikter for væpna konflikt Mørke trær Den siste fortellinga Omringet Utafor kartet En uautorisert guide forbi Krykkjefjellet
I den kalottliknende hatten
Du smeller hodet i glassdøra idet du springer inn for å hente tvillingene som er på vei over til den djupe enden av bassenget. Ør blir du liggende på det glatte gulvet i svømmehallen uten å komme deg av flekken. Det gjør vondt, du er svimmel og kjenner hvordan alt går rundt. En mann i lange badeshorts kommer inn i synsfeltet ditt. Han sier «kan du høre meg» og «et ganske stygt fall» om igjen og om igjen mens han ser seg rundt som for å få oppmerksomhet fra de andre, selv om han burde konsentrert seg om deg. Det er til å bli gal av. Hva er det med ham? Hva slags dialekt snakker han? Hvorfor henger hakepartiet hans så tett over deg? Hva ville skjedd om du stakk hull på det? Hvorfor kan han ikke flytte seg? Hvorfor var glassdøra så gjennomsiktig? En statisk tone trenger seg inn i øret ditt og overdøver den høye klangen i bassenget. Så kommer du på at du var på vei inn for å hente tvillingene. Hvor er de? De burde kommet hit da de så sin egen mor falle om på gulvet, med mindre en av dem eller begge hadde plaska seg over på den djupe enden og begynt å synke, mista grepet, kjent munnen glippe under overflata og nesa trekke inn klorvann akkurat idet du traff døra og oppmerksomheten ble dratt mot deg, mens det egentlige dramaet foregikk i bassenget der en av dem eller begge ble liggende rolig, ikke skrekkslagen som på film, men uten evne til å iverksette de nødvendige musklene, og dermed langsomt døende, med mindre badevakta reagerte raskt nok og kasta seg uti og trakk dem opp, eller et av de andre barna oppmerksomt nærma seg, strakk ut en arm og trakk dem med seg til grunna. Og det slår deg at dersom noe alvorlig eller grusomt eller unevnelig eller utenkelig skulle skjedd, ville en av disse veletablerte og høytfungerende foreldrene som til enhver tid henger seg opp i hva ungene gjør i bassenget og roper i fistel og hoier med hele ansiktet og reiser seg i verbets egentlige betydning og setter seg demonstrativt ned og snakker sammen med lav
stemme og peker overbevisende, kunne komme til å anklage deg for at du ikke var til stede at du virket litt fjern i sekundene før du plutselig reiste deg og løp mot bassenget og traff glassdøra som du ville sikkert andre mene i framtidige samtaler burde vært klar over var der, dersom du hadde vært til stede som man skal være når man er med på svømmeleksjonene, og ikke fortapt i telefonen din, selv om du i så fall raskt kunne informert dem om at det var viktig arbeid du drev på med på telefonen, avgjørende arbeid, dersom de ikke hadde glemt hva arbeid var, der de traska rundt hjemme og lot som de passa unger, kunne du hoverende legge til, selv om kanskje en av de overvektige trebarnsmødrene like ved siden av deg ville insistere på at jobben din i så fall innebar å chatte på en datingapp, noe du ikke umiddelbart ville hatt et godt svar til. Så hører du en jentestemme si «blod», og det tar et øyeblikk før det går opp for deg at det er Kine, som du kaller Katt, som sier «blod», uten noe mer enn et svakt stønn eller okk, og du skjønner at blodet hun snakker om må komme fra deg, mest sannsynlig bakre del av kraniet ditt som altså må ha sprukket opp, og med det samme blir du letta siden det da er en god grunn til at du ikke har greid å reise deg og bare ligger og er ør uten å kunne hjelpe barna dine, og idet du kjenner den metalliske, harde smaken helt bakerst i ganen som minner deg om skinnet på den hele laksen du lot ligge for lenge i kjøleskapet, hører du den andre tvillingen, Truls, som du kaller Tiger, begynne å gråte trøstesløst, ei stønnende jamring med store luftlommer innimellom som gjør selve gråtjamringa hardere og sterkere og mer akutt og voldsom, en gråt du ikke har hørt på flere måneder, men som du umiddelbart kjenner igjen fra bursdagene opp igjennom der du sammen med de andre foreldrene søkte tilflukt på kjøkkenet for å drikke kaffe og snakke om kvaliteten på barnehagen, det beste pilatesstudioet og regler for barnas skjermbruk, stadig overdøvet av den høylytte leken inne i stua som plutselig ble
punktert av et par sekunders absolutt stillhet, så en voldsom gråt fra en eller annen som hadde slått seg og fikk alle mødrene til å slutte å snakke midtveis i ei setning, vri hodet noen grader mot stua for å prøve å gjenkjenne gråten, og du raskt kunne fastslå at det var nettopp Tiger eller Katts gråt og trekke overbærende på leppa for å dekke over den gjennomborende frykten for at det denne gangen var virkelig alvorlig, denne skaden lot seg ikke reparere med et plaster eller en is, og se de andre mødrenes lettelse idet du reiste deg og gikk inn for å trøste, eller omvendt at du ikke kjente igjen gråten og heller ble letta både over at du slapp å reise deg og gå inn, og over at begge to fortsatt hadde det bra, men nå ligger du altså på gulvet i svømmehallen og hører Tigers gråt, og du vil så gjerne la ham stryke deg over føflekkene på skuldra di som han har gjort sia du ammet ham som baby, men greier du å reise deg? Det er spørsmålet du stiller deg idet du presser den ene albuen ned i de glatte flisene og med stor anstrengelse løfter hodet. Tvillingene har kommet seg opp av vannet og drypper, én ved hver av føttene dine, Katt står og stirrer på deg og peker, mens Tiger gråter, ingen av dem beveger seg, det er som om de har funnet sin plass der ved fotenden din, bak dem har hele bassenget stansa opp og vendt sin uforbeholdne oppmerksomhet mot deg; på tremeteren står ei klynge smågutter tett sammen, i bassenget har vannet, som for litt sia freste og bølget av urolige kropper i bevegelse stilnet, bortsett fra noen mindre skvulp rundt en baby som holdes opp av en far som stirrer på deg. Noen dytter et håndkle mot hodet ditt og støtter deg slik at du kommer opp i sittende stilling og greier å snu deg og se at Katt hadde helt rett, det er blod der, tykt og rødt og i sterk kontrast til det hvitbeige gulvet. På tross av akutt smerte i venstre skulder strekker du ut armene, slik at Katt og Tiger kan komme inntil deg og kjenne at mamma har det bra og bryr seg om dem og har kontroll over situasjonen og i beste fall at skaden er så liten at de straks kan fortsette den pedagogiske
svømmeleken i bassenget, men de beveger seg ikke. De blir stående ved fotenden din uten å røre seg i flere sekunder. Er de redd for deg? Har fallet forrykket deres morsbinding? Ser de på deg som om du har blitt en annen? Du må dytte deg fram og legge armene om beina deres og trekke dem til deg, og de er så gode å klemme til seg, det har du alltid kjent, hvordan de motvillig eller velvillig lar deg klemme dem og hvordan de gjemmer hodene i skuldrene dine og håret ditt og forsvinner inn i deg på hver sin måte, Tiger forsiktig og fortsatt i stri gråt, på jakt etter føflekkene dine, Katt direkte og bestemt som om hun håper hele verden vil bli borte idet hun gjemmer hodet i mammas hår, forsvinner til et annet, kanskje helt fremmed sted der hun selv bestemmer reglene og ikke trenger å la seg utsette for slike situasjoner, skjønt det, innser du når du løfter hendene og kjæler barna i nakken, er rein gjetning fra din side, hva vet du om dine barns indre liv, de er mysterier for deg, like mye som du er et mysterium for dem. Med et barn i hver arm reiser du deg opp på tross av gjentatte advarsler fra mannen i den side shortsen som du først nå innser var den som pressa håndkle bak hodet ditt og fortsatt gjør det, skjønt det blir vanskeligere og vanskeligere fordi han er en liten mann, som motvillig må gi slipp idet du kommer deg opp i full høyde og med det du tenker er en tydelig og klar stemme, men som når den forlater leppene dine ikke oppfører seg sånn, den slynger seg ut som ei klaskete spyttklyse, sier: «Tusen takk!» Du går inn i garderoben, mens folk gulper opp ei rekke ulike ordklaser bak deg som du velger å overhøre, eller kanskje du ikke hører dem fordi de filtreres gjennom svømmehallens elendige akustikk, selv om du antar at de prøver å si at du må bli liggende og at du kanskje har skadet deg alvorlig og slike ting som du på ingen måte vil at tvillingene skal høre, da dette bare kan bli brukt mot deg, og du er allerede seint ute, det er ikke tvil om det, treninga var forskjøvet femten minutter fordi
svømmetreneren var forsinka, uvisst av hvilken grunn, og fallet har også kosta deg tid, og i garderoben sier du at tvillingene ikke trenger å dusje selv om de alltid dusjer etter svømming, noe som resulterer i flere «men mamma da» og «vi må jo dusje» og «jeg vil ikke» som du til dels overhører og til dels overdøver på vei tilbake til skapene der det står ei og anna naken eller halvnaken dame i ferd med å skifte for å gå inn i svømmehallen eller hjem, og det er ikke helt opplagt hvor skapet deres er, selv om det bare er noen og førti minutter sia sist du var her, så må du gå langs den ene rekka med gråfolierte, identiske skap med nummer fra 47 til 139, med ei tydelig retning selv om du ikke er helt overbevist om hvor retninga bærer hen, for neste rad er helt lik, og du husker tallet, men kommer bare ikke på det akkurat i dette sekund, og du svinger forbi en anorektiker i slutten av sekstiårene med knestrømper og det som enkelte på hennes alder kanskje ville kalt «vågalt undertøy», idet du hører en stemme hviske «192» i øret ditt, og du ikke umiddelbart er sikker på om det kom fra Katt eller Tiger eller en såkalt indre stemme, men da kjenner du igjen hengelåsen på skapet like foran deg til høyre og stanser. Det er ikke de smale messinghengelåsene som du vanligvis bruker på trening, nei ut fra skaplåsen buler en betraktelig sterkere, tjukkere hengelås med låshus og bøyle trukket i svart plast som du kjøpte fra en overbevisende selger da du og Fredrik skulle til Filippinene og ifølge guideboka trengte en ordentlig lås, som dere aldri fikk brukt. Låsen får hele reisen til å strømme tilbake i hodet ditt. Den tar over sinnet ditt i noen sekunder, den vakre øya Palawan der dere utforsket hemmelige strender, dovne landsbyer og frodige arkipeler. I ei enkel leirhytte ved stranda ble du gravid. Grytidlig morgenen etter tok dere en flere timer lang båttur til ei øy full av slanger. Motorduren var sterk der dere satt bakerst i båten og så slangene kveile seg, og da dere kom tilbake og satt på terrasserestauranten og åt kokosnøttkylling, merka du at motorduren ikke var borte, du hørte den fortsatt, den peip i øret ditt når dere gikk og la dere og i flere måneder etterpå. Av og til tenker du at
det var grunnen til at du ikke fortalte ham om graviditeten. Du leste på nettsteder om kvinner som gjorde det samme. Aborten var mulig å få gjort på en fredag da Fredrik var i Stavanger. Tvillingene ble først født halvannet år seinere. Du setter Katt og Tiger ned på benken ved siden av skap 192, og puster djupt ned i magen. Tiger gråter ikke lenger, selv om du ikke er sikker på om du har trøsta ham, eller om han har slutta av seg selv eller kanskje Katt har trøsta ham, skjønt når skulle hun hatt tid til det? Du låser opp skapet og henter ut klærne mens du fra den ene siden hører «Mamma, jeg er sulten» og fra den andre «Jeg vil ikke tørke meg». Det ene håndkleet er rødt og det andre grønt, de er begge nokså utvaska og tynne, men det kan da umulig spille noen rolle, du ber dem kle av seg badetøyet, noe Katt gjør, men Tiger lar være med, slik at du må trekke det av ham, og begynner å tørke dem, én etter én, som hundrevis av ganger før, men som nå kjennes urovekkende intimt, du styrer håndkleet mer eller mindre mot deres vilje, ansiktene deres er vendt mot gulvet, de ser ikke på deg, kroppene vrir seg ikke unna, men føyer seg heller ikke, de pleide å være føyelige, innbiller du deg, på tross av sutring og nekting og tull og lek kunne du styre dem, kroppene deres som kjente igjen og aksepterte dine bevegelser fra de var nyfødt og måtte stole på deg og ble kjent med deg og bare ville være med deg og skjøv vekk alle andre, mens det nå kjennes som de bare lar deg gjøre det du vil med dem, uten å motsette seg aktivt, men fordi de har gitt opp, ikke orka å kjempe mer, særlig Tiger, kroppen hans er en hard klump i stilltiende protest. Men til slutt er begge tørre, skjønt kanskje ikke i armhulene der det er viktig som det er lett å glemme og der det kan vokse sopp, men du henter klærne og kler på dem en av gangen og kjenner deg ikke så svimmel lenger og gjenvinner en kontroll over situasjonen, hjertet slår roligere, du sier noe ufarliggjørende som kanskje ikke virker ufarliggjørende, men i alle fall er ment ufarliggjørende og rister dem litt,