Hvorfor spurte de ikke Evensen?

LENE LAURITSEN KJØLNER Hvorfor spurte de ikke Evensen?

Hvorfor spurte de ikke Evensen? Lene Lauritsen Kjølner Schibsted Forlag AS, Oslo 2015 Elektronisk utgave 2015 Første versjon 2015 Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS ISBN 978-82-516-8581-8 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no

«Be yourself, everyone else is already taken.» Oscar Wilde

PROLOG Kanskje satt en bedagelig måke oppe i seilforeningens signalmast og fordøyde frokosten sin denne milde sommermorgenen. Strakte litt på vingene, kikket ned på bakken og nøt Ankerholmens fred og ro. Det var nok ingen overivrige, høyrøstede jolleseiler-foreldre i sikte, ei heller velfødde, blazerkledde menn som, med en ankerdram på innerlommen, speidet utover skjærgården på jakt etter førstemann i dagens regatta. Tårnet som signalmasten sto på, raget i landskapet som en bit brunt sukker etterlatt på en blå kaféduk slik det hadde gjort så lenge folk kunne huske. Oppe i tårnet hang det en gitar, det er jeg rimelig sikker på. Vinden blåste friskt inn fra Nøtterøy, og gitaren var trædd brutalt inn på det nederste tverrstaget på masten, der den vaiet i takt med vindkastene. Gikk man nær nok, som noen ganske snart kom til å gjøre, kunne man høre en svak, sur tone fra de strengene som hadde overlevd strabasene. Antakelig så måken også mannen som lå nede på skjæret, omkranset av en mengde glansede brosjyrer fulle av store bokstaver og friske farger. Han hadde en tynn hestehale à la desperat-musiker-med-svinnendehårfeste stikkende halvpotent opp fra bakhodet. Mannen lå på magen med armene over hodet, og måken hadde nok allerede vært nede og pirket litt i ham, i tilfelle det var noe spiselig. Høyvannet var på vei ned, og rundt mannens velvoksne skosåler bølget feit blæretang og

grønt sjøgress. I vannet fløt de samme glansede brosjyrene som lå spredt på bakken og oppe i tårnet. Noen av dem var allerede bleket av saltvannet. Det var de i hvert fall noen knappe timer senere. Måken gulpet sikkert opp en markball, slik måker har for vane å gjøre. Den døde mannen var ikke akkurat noe lekkert syn, men brisen strøk mildt over ham og fikk enkelte av de fargerike brosjyrene til å blafre i vinden. Som om de protesterte mot noe. Slik mannen på skjæret så ofte hadde gjort mens han var i live.

FØRSTE KAPITTEL Jeg vet jeg kan være småslem. Det er ikke ondt ment, men av og til er det noe ved andre mennesker som er så ustyrtelig morsomt at fantasien min løper løpsk. Etterpå skammer jeg meg tross alt liker jeg de aller fleste mennesker. De aller, aller fleste. «Du skjønner vel hva jeg mener?» Sebastian Moe, gründer med mer flaks enn vett, stirret innstendig på meg fra den andre siden av skrivebordet mitt. «Klart det,» svarte jeg mens jeg forsøkte å holde en seriøs mine. Han hadde dukket opp på kontoret mitt første gang to måneder tidligere. Jeg kjente ham igjen fra oppslag i Tønsbergs Blad og rykter blant byens besteborgere og andre ikke fullt så gode borgere. Mannen med utestedene. Han hadde eid et av Oslos mest kjente og beryktede utesteder en gang på 1980-tallet; et sted med rød plysj på veggene og et kassaapparat som kunne åpnes diskret med nøkkel. Etter det folk sa var en heidundrende konkurs, flyttet han til Tønsberg med kona. Hun var konstant påmontert 20 centimeter høye hæler og iført, avhengig av årstiden, enten pels eller minikjole. Begge i ulike varianter av eksotiske dyremønster. I løpet av noen få år var Moe blitt en av byens rikeste. Hvis man regnet i penger, da, noe de fleste gjerne gjorde. Den ikke-materielle rikdommen hans stilte jeg meg mer tvilende til.

«Jeg kan jo ikke finne meg i sånt.» Han klødde seg i den transplanterte hårveksten. «Det er vel lurt å ta en prat med Turid først,» forsøkte jeg å mekle. «Det er ikke sikkert at dette er så alvorlig som det ser ut?» Særlig. Kona hans var tatt på fersken med læreren til den eldste datteren deres, og det var ikke første gang de slynget seg om hverandre som humleplanter en varm sommerdag. Jeg visste det, for jeg hadde sneket meg omkring etter dem i over en måneds tid før jeg nå dessverre måtte ødelegge dagen for Moe. Han virket litt molefonken allerede da han kom inn på kontoret mitt den morgenen. Trist og bulldoggaktig. Mulig han hadde innsett hvilke nyheter jeg kom til å servere ham. «Jeg har aldri møtt noen som henne, forstår du.» Moe så et øyeblikk ut som akkurat det han var: en grundig forsmådd ektemann. «Vi var vanvittig forelsket. Har aldri opplevd maken.» Han så ned på hendene sine og plukket på ett eller annet i høyre håndflate. «Jeg er det vel fremdeles. Forelsket altså.» «Jeg føler med deg. Virkelig.» Ærligheten hans overrasket meg. Det var alltid synd når to mennesker som hadde planlagt å tilbringe livet sammen, valgte å gå hver sin vei. I hvert fall for en av dem, eller barna, eller svigerfar, eller Ja, en eller annen. «Ja, ja Det er godt vi har en ekteskapsavtale. Selv om jeg må punge ut med en god slump, likevel.» «Jeg vet om en god advokat hvis du trenger det.» «Nei, nei, advokat har jeg fra før av.» Gode advokater var nok en sentral del av Moes

forretningsvirksomhet, ja. Han ga meg en litt sånn «Breaking Bad»-følelse. «Skal jeg fortelle deg hvordan jeg traff Turid?» Moe humret litt for seg selv, men jeg ante også et snev av tristhet i latteren. Jeg er ikke helt sikker på om jeg tolket det rett, for jeg var så fascinert av det tykke gullkjedet som dasket mot brystet da han lente seg bakover igjen. «Ja, gjerne det,» svarte jeg mens jeg la underarmene på skrivebordet og lente meg fram. Sebastian Moe betalte tross alt godt. «Hun jobbet for meg. Da jeg drev i Oslo. Hun var spesiell, for hun var norsk. Stort sett var det østeuropeiske jenter som drev med de tingene der.» Han kikket skrått bort på meg. «Stripping, altså.» Overraskelsen rev og slet ikke akkurat i meg, må jeg si. «Hun delte kveldene med et rockeband. De spilte noe inn i helvete høyt. Uansett, hver eneste kveld, midt under Turids glansnummer, gikk strømmen. Hun hadde et gladiatorshow, og akkurat da hun hevet sverdet i et slags klimaks, ble scenen svart.» Sebastian Moe smilte forsiktig. «Turid kom til meg for å klage, selvsagt, men vi klarte aldri å finne ut hva strømbruddet skyldtes. Derimot førte det til at Turid og jeg ble kjent. Det ene førte til det andre, hun hadde slekt i Tønsberg og her sitter jeg.» Jeg hadde rukket å bli nysgjerrig. «Men hva med strømbruddet? Fant du noen gang ut av hva som hadde skjedd?» Moe så faktisk hyggelig ut når han smilte. «Jeg møtte bassisten i det rockebandet flere år senere.

Han kjøpte en øl til meg og fortalte hele historien.» «Ja?» «På den tiden var det desibelmåler på alle utesteder. Vi hadde lagt inn en sperre på kursen rockebandet skulle bruke, men det hadde vi ikke gjort med Turid. Bandet visste at strømmen ville bli kuttet om de spilte for høyt, så de byttet om kursene for de to showene uten at vi merket det. De kunne skru opp til elleve, men Turids trommevirvler ble for mye for anlegget.» Minnene løsnet åpenbart opp i noe av nostalgien, og Moe lo så høyt som man antakelig må for å overdøve musikken på utestedene hans. Men ikke høyt nok til å overdøve sirenene jeg med ett hørte utenfra. Jeg reiste meg halvt opp fra stolen. Fremdeles med et smil om munnen kikket jeg ut av det åpne vinduet og trakk inn de varme sommerduftene. Sebastian Moe strakte hals og kikket i samme retning som meg. «Jøss,» hørte jeg ham si da han også fikk øye på politibilene som kjørte så fort og duvende over humpene nede på den smale veien at jeg kom til å tenke på en biljakt i en amerikansk film fra 70- tallet.