Elfiske i utvalgte sjøørretbekker i Vannområde Orkla September 2016 Thomas Ruud & Rune Krogdahl
Sammendrag I september 2016 ble sjøørretbekkene Ustørja og Leirbekken i Orkdal kommune og Jora i Rennebu kommune, kartlagt for yngeltetthet ved hjelp av elfiske. Bekkene ble plukket ut på bakgrunn av potensialet for sjøørretproduksjon, mulighetene fot habitatfremmende tiltak og tidligere undersøkelser for å bidra til en dataserie. Hensikten med kartleggingen var å øke kunnskapsnivået rundt utbredelsen av sjøørret i vassdraget, i tillegg til å fungere som forundersøkelser før habitatfremmende tiltak ble iverksatt. Ved elfiske på de samme stasjonene etter tiltak vil man kunne sammenligne effekten av tiltakene. Leirbekken og Ustørja inneholdt begge gode tettheter av yngel, men det var store forskjeller mellom de delene av vassdraget som var sterkt påvirket og de mer urørte partiene. Særlig utslagsgivende var bunnsubstratet, hvor et fattig bunnsubstrat ga langt mindre tettheter av yngel i forhold til rikere og mer variert bunnsubstrat. Partier med bekkepakking og mudder slo også negativt ut. I Ustørja ble flere større og mindre vandringshindre åpnet opp, slik at oppvandring ble problemfri. I Leirbekken ble det lagt ut store mengder stein på prøvestasjon 3 for å skape økt diversitet. Jora viste seg å være en tydelig lakseførende bekk i tillegg til å inneha en betydelig andel ørret. Tettheten av yngel var forholdsvis lav i forhold forventet resultat, noe som kan indikere vandringshinder(e) nedstrøms. Av elfiskeresultatene var det gjennomgående gode tettheter av 0+ og 1+ i bekkesystemene, men eldre årsklasser var sterkt underrepresentert. Derfor kan det se ut til at særlig ørret vandrer ut i hovedelva eller smoltifiserer som 1+ i Orklavassdraget. 1
Forord Denne kartleggingen av og tiltak for sjøørret, ble utført med midler fra Vannregionsmyndigheten i Trøndelag i 2016. Arbeidet er et ledd i oppfølgingen av Vanndirektivet i Norge, i tillegg til å gi den lokalt sårbare sjøørreten økt oppmerksomhet. Kartleggingen og prosjektet gjennomføres av Orkla Fellesforvaltning ved Rune Krogdahl og Vannområde Orkla ved Thomas Ruud. 2
Innholdsfortegnelse SAMMENDRAG... 1 FORORD... 2 INNLEDNING... 4 OMRÅDEBESKRIVELSE... 5 METODE OG MATERIALE... 6 LOKALITETER... 7 USTØRJA... 7 LEIRBEKKEN... 11 JORA... 16 LITTERATUR... 18 VEDLEGG:... 18 UTSTYR SOM BLE BRUKT TIL KARTLEGGINGEN:... 18 3
Innledning Sjøørreten (Salmo trutta) er en anadrom fiskeart som gyter og lever sine første år i ferskvann, for så å vandre ut som smolt til saltvann for å vokser seg stor. Dette er trolig en tilpasning mot økt overlevelse og økt fitness (evnene til å få avkom). Det er særlig hunnfisk som er anadrome og som har størst fordel av å være store. Større mødre gir flere egg ved gytingen og sterkere avkom. Der hannene kan være både store og sterke ved gyting, men også mindre «snikere» kan befrukte eggene under gytingen. Sjøørret og brunørret er en og samme art. En brunørret kan leve i flere år i ferskvann før den bestemmer seg for å smoltifisere og vandre ut i det marine miljøet. Sjansen for en anadrom livsstrategi må sees i sammenheng med bekkens tilgjengeligheten til saltvann og vassdragets størrelse med mattilgang. I en liten bekk med har kort avstand til saltvann vil det være langt mer fordelaktig å være anadrom, enn om ørreten lever i en stor elv som renner ut i saltvannet med god tilgang på næring i selve elva. Sjøørreten har i lengre tid hatt en negativ bestandstrend i Trondheimsfjorden. I 2009 ble det derfor vedtatt å frede sjøørreten for fangst på anadrome strekninger i vassdrag til Trondheimsfjorden i Sør-Trøndelag. Til tross for dette tiltaket har innrapportert fangst (C&R) fortsatt i negativ retning. I 2016 ble det kun fanget 159 sjøørret i Orkla, det laveste antallet på over 15 år. Fangstene av laks var til sammenligning 3618 individer på et middels år. Det er derfor ikke snakk om dårlige årsklasser for sjøørreten, men en gjennomgående nedgang i bestanden i Orkla. Denne negative trenden for sjøørret er lik også i Gaula og Nidelva, vassdrag som historisk har vært svært produktive sjøørretvassdrag tilsvarende Orkla. Gjennom EU s vanndirektiv er vi pålagt etter vannforskriften å ha minst god økologisk og kjemisk tilstand i våre vassdrag innen den første fristen i 2021. For å klassifisere en vannforekomst sin «økologiske tilstand» brukes flere biologiske indikatorer som tegner et bilde av langtidssituasjonen i vannforekomsten. Sjøørret med tettheten av yngel fungerer som en slik biologisk indikator. Elfiske med kartlegging av yngeltetthet vil bidra med svært gode data til tilstandsvurdering og klassifisering etter «02:2013 Klassifisering av miljøtilstand i vann» iht. kravene i vannforskriften. Dette vil sikre en mer tilfredsstillende klassifisering av økologisk tilstand, hvor biologiske parametere som fisk vil kunne å øke kunnskapsgrunnlaget om påvirkningsfaktorer i vannforekomstene over tid. 4
Områdebeskrivelse FIGUR 1: KARTFESTING AV ALLE STASJONENE SOM HAR VÆRT UNDERSØKT. De 3 undersøkte bekkene ligger sør for Trondheimsfjorden og innenfor Vannområde Orkla (Figur 1). Ustørja og Leirbekken ligger i Orkdal kommune og under marin grense, mens Jora ligger nord i Rennebu kommune og over marin grense. Bekkene i Orkdal bar derfor preg av økt partikkelinnhold i vannet i forhold til bekken i Rennebu som framstod krystallklar. Undersøkelsene ble gjennomført i september 2016, noe som ga god tilvekst i årsyngel fram til elfisket, i tillegg til at gyteperioden for sjøørreten i Orkla-vassdraget ikke ble forstyrret. Bekkene ble plukket ut på bakgrunn av deres lengde og potensiale som sjøørretbekker, slik at bekkekultivering i form av habitatfremmende tiltak ville gi gode resultater i form av økt produksjon av laksefisk i framtiden. I tillegg til var det ønskelig med tidligere fiskeundersøkelser i bekkene for å skape en god dataserie som vil gi muligheten til å se utviklingen i tettheten av yngel. 5
Metode og materiale Fiskeinnsamlingene i bekk ble utført med håndholdt el-fiskeapparat fra Terik Technology på hver stasjon. Kartleggingen fulgte metoden etter Bohlin m.fl. (1989) hvor hver stasjon ble elfisket over et areal tilsvarende 100 m 2 i bekken. Beregningen av arealet ble subjektivt foretatt i felt, resultatene må derfor ha forbehold om mindre unøyaktigheter. Vårt elfiske ble kun foretatt en gang per stasjon pga tidsmangel. Tetthetsestimatene er derfor noe mindre nøyaktig, enn om det ble foretatt elfiske 3 ganger på samme strekning med minst 30 min opphold mellom innsatsene. Tetthetsestimatene av yngel og ungfisk fulgte metode etter Zippin (1958). Under elfisket ble fanget fisk oppbevart levende i ei bøtte inntil stasjonen var ferdig elfisket. Med jevne mellomrom ble bøtta rørt for å opprettholde oksygeninnholdet i vannet. Deretter ble art og lengde registrert, hvor lengde ble målt fra snutespiss til innsvinget i en naturlig ustrakt hale (fork-length). Deretter ble fisken raskt ble sluppet levende tilbake til bekken igjen. Aldersestimater er beregnet ut i fra lengdefordeling og erfaring fra tidligere lignende undersøkelser. Elfiskeundersøkelsene skal gi grunnlag for å sammenligne tettheter av yngel før og etter habitatfremmende tiltak på de samme strekningene i bekk. 6
Lokaliteter Ustørja Ustørja er en svært lang bekk med opptil flere kilometer anadrom strekning. Etter å ha passert Gjølmeslivegen renner Ustørja gjennom et jordbrukslandskap før bekken til slutt renner ut i Orkla nedstrøms Trettøya. Ustørja ligger under marin grense, og oppstrøms Gjølmeslivegen renner bekken gjennom et typisk ravineterreng. Her eroderer og graver bekken i marine avsetninger som leire, noe som gir den et høyere partikkelinnhold og gråere farge ved mye nedbør. Dette gjør også at bekkebunnen og grusavsetningene pakkes til og stabiliseres. Slik bekkepakking fungerer negativt for laksefisk som er avhengig av løsere grussubstrat til å grave gytegroper. Bekkepakking kan derfor være en naturlig prosess, men som gir negativ effekt for gyteforholdene til sjøørret. Det ble ikke foretatt artsdifferensiering i Ustørja, men total telling av tetthet med laksefisk. 7
Antall Stasjon 1 Stasjon 1 dekker Ustørja langs hovedveien. Stasjonsstart var fra en ledningsstolpe, fram til kulverten ved Gamle Gjølmeslivegen. Kontsona på østsiden av bekken var god, men helt snaufrisert på vestsiden hvor veien går. Bunnsubstratet bestod hovedsakelig av ganske pakket grus, men dårlig mosaikk og lite innslag av skjul i form av større steiner o.l. Likevel var det svært mye yngel på stasjonen, med overveiende tetthet av +0 og 1+. 18 Ustørja, stasjon 1 (n=80) 16 14 12 10 8 6 4 2 0 50 55 60 65 70 75 80 85 100 115 120 125 130 135 140 145 Lengde (mm) 8
Antall Stasjon 2 Stasjon 2 tar for seg en strekning på vestsiden av Gjølmeslivegen ved Vollen gård. Stasjonen tok for seg et svingete parti i Ustørja like oppstrøms flere vandringshindre i form av flere trevelt som blokkerte bekken. Strekningen hadde en god kantvegetasjon i tillegg til variasjon mellom sand, grus og stein i bunnsubstratet. Likevel manglet innslaget av store steiner som kan danne skjul og habitat for bunndyr. Tettheten av yngel var god på stasjonen, men likevel en del mindre enn på stasjon 1. Det mistenkes at vandringshindre nedstrøms reduserer oppgangen av sjøørret. Ustørja, stasjon 2 (n=67) 18 16 14 12 10 8 6 4 2 0 55 60 65 70 75 80 95 115 120 130 135 140 Lengde (mm) 9
Det ble ryddet en del vandringshindre i Ustørja etter elfisket. På flere steder blokkerte trefall bekken, noe som trolig har gitt redusert oppgang av sjøørret. Vannflyten sto bedre gjennom flaskehalsene og passering var problemfritt etter rydding. Bilder fra før og etter rydding av kvistpropp i Ustørja. 10
Leirbekken Leirbekken er et stort sidevassdrag til Orkla med en anadrom strekning på 3,5-4,5 km, avhengig av vannføringen. Oppstrøms er vassdraget regulert med demning ved Sika og rørgate ned til omtrent vandringsstopp for anadrom fisk i Leirbekken. Fra Sika og videre oppstrøms er vassdraget infisert med gjedde (Esox lucius). Det er antatt at gjedde ble satt ut i perioden 2005-07, etter at det ble påvist i 2009. Det er ikke påvist gjedde i selve Leirbekken. I den øvre delen av vassdraget ved Sika, er det også spredte forekomster av den sjeldne og rødlistede arten (sårbar, VU) elvemusling (Margaritifera margaritifera). Den anadrome delen av Leirbekken er sterkt påvirket av menneskelige inngrep gjennom kanalisering, omfattende rydding av kantvegetasjon, vannføringsregulering og omlegging av utløpet til vassdraget. Leirbekken har blitt ca. 1 km lenger etter omleggingen av utløpet. Dette har derimot gitt forlenget anadrom strekning, noe som kan være positivt, men bunnsubstratet var per 2016 svært fattig og inneholdt reduserte mengder yngel i forhold til andre mindre påvirkede strekninger. Det ble ikke foretatt artsdifferensiering i Leirbekken, men total telling av tetthet med laksefisk. Vannføringen var også lav etter avtale med regulant før elfiske. Ved vannslipp og drift i kraftverket, kan vannstanden variere opp mot 1 meter. 11
Antall Stasjon 1 Stasjon 1 startet 50 meter på nedsiden av veien som svinger inn langs Leirbekken ved et asfaltverk. Stasjonen bar preg av noe grus og steinete bunn, men kun i bunnlaget. Det var lite som skilte seg ut høydemessig, slik at bunnsubstratet var helt jevnt og tettpakket. Det ble funnet mest yngel ved de få store steinene som var i bekken. Kantvegetasjonen var god på begge sider av bekken. Det var et hovedsakelig mest yngel av 0+ på stasjonen, likevel var de eldre årsklassene også jevnt, men tynt representert. 12 Leirbekken, stasjon 1 (n=31) 10 8 6 4 2 0 55 60 65 70 75 80 85 Lengde (mm) 12
Antall Stasjon 2 Stasjon 2 startet oppstrøms kulverten ved asfaltverket, og like oppstrøms en trerampe rett ved bekken. Stasjonen ligger på en rett strekning på ca. 600 meter som er en del av den kunstige forlengningen av Leirbekken nordover. Stasjonens start og ende er ved to mindre terskler i bekken. Substratet i bekken var på denne stasjonen helt «tomt», med kun sand og siltbunn. Dette kommer av tidligere omlegging og kanalisering av Leirbekken. De fiskene som ble funnet var ved de svært få steinene som var i bekken. Stasjonen framstod derfor som svært homogen i bunnsubstratet. Derimot var kantvegetasjon god på begge sider. Det ble fanget færre fisk på denne stasjonen, med en overveiende tetthet av 1+ individer. 6 5 4 3 2 1 0 Leirbekken, stasjon 2 (n=18) 55 60 65 70 75 80 85 100 Lengde (mm) 13
Antall Stasjon 3 Stasjon 3 startet like nedstrøms ei bru på eiendommen til Ola By, i fra en sving til et markert lauvtre med gran som vokser inne i denne igjen. Leirbekken renner nå gjennom et flatt jordbrukslandskap. Bunnen var homogen med hovedsakelig sand og silt. Ingen større steiner eller annen variasjon var synlig. Derimot var det et sivbelte på strekket. Begge sider av bekken bar preg av mangelfull kantvegetasjon, men med innslag av spredte trær. Det ble fanget hovedsakelig 1+ og noe 2+ yngel. Mengden fisk var tydelig høyere enn stasjon 3. Det ble foretatt habitattiltak med utlegging av store mengder stein på denne stasjonen, noe som forhåpentligvis vil slå positivt ut på seinere elfiske av yngeltetthet. Fangst av skrubbe på stasjonen vitner om gode oppvandringsforhold. 7 6 5 4 3 2 1 0 Leirbekken, stasjon 3 (n=26) 55 60 70 75 80 85 95 100 115 120 125 Lengde (mm) 14
Antall Stasjon 4 Stasjon 4 startet ved Rv 64-brua over Leirbekken og opp til en steinhaug på sørsiden av bekken. Bunnsubstratet på denne stasjonen var langt bedre med variasjon mellom stein og grus. Likevel mangler mosaikken med flere større steiner på stasjonen. Kantvegetasjonen var god på begge sider med overhengende trær og busker. Det ble fanget mest 0+ og en del 1+ på denne stasjonen. Derimot økte den totale fangsten betydelig i forhold til de foregående stasjonene. Dette kan nok sees i sammenheng med økt variasjon i bekkebunnen, med tett, høy og overhengende kantsone. 20 18 16 14 12 10 8 6 4 2 0 Leirbekken, stasjon 4 (n=53) 60 65 70 75 80 85 90 100 110 120 Lengde (mm) 15
Jora Jora ligger helt nord i Rennebu kommune med en anadrom strekning på ca. 600 meter. Den androme strekningen ender ved et kraftverk som oppstrøms har ledet bekken i rør. Dette ville også vært det naturlige vandringsstoppet pga bekkens bratte stigning etter kraftverket. Jora ligger over marin grense og er av den grunn langt renere og klarere enn tilsvarende anadrome bekker fra Svorkmo og nedstrøms i Orklavassdraget. Bekken framstår som relativt urørt med få menneskelige inngrep. Det er flere kjente vandringshindre nedstrøms i form av trevelt som kan hindre problemfri oppgang av sjøørret. Ved fiskeundersøkelsene i Jora ble det differensiert mellom art, og det viste seg at det faktisk var høyest tetthet av lakseyngel i bekken. Det kan komme av bekkens intensitet og mangel på rolige partier, særlig oppstrøms hvor elfisket ble gjennomført. Nærmere utoset til Orkla er bekken roligere, med et trolig større innslag av ørretyngel. 16
Stasjon 1 Det ble elfisket en stasjon på ca. 100m 2 opp til kulverten ved hovedveien som krysser Jora. Stasjonen bar preg av godt habitat, med opp imot «naturlig» bekk. Det var stort innslag av stein og andre gjemmesteder, med god variasjon i substratet fra sand og grus til større steiner. Likevel ble det funnet svært lite yngel i forhold til potensialet i en slik bekk. Det antydes til at det forekommer vandringshinder(e) nedstrøms, noe resultatene fra elfisket kan støtte oppom. Det ble funnet yngel av 10 laks og 6 ørreter. Laksen består trolig av 3 årsklasser, 0+ (60-80 mm), 1+ (100-110 mm) og 2+ (120 < mm). Ørretbestanden bestod av mest 0+ (60-80 mm) og eldre fisk som kan være bekkestøinger. 160 140 120 100 80 60 40 20 0 Diagramtittel 17
Litteratur Bohlin, T., Hamrin, S., Heggberget, T.G., Rasmussen, G. og Saltveit, S. J. 1989. Electrofishing - Theory and practice with special emphasis on salmonids. Hydrobiologia 173: 9. Zippin, C. 1958. The removal method of population estimation. Journal of Wildlife Management 22. p 82-90. Vedlegg: Utstyr som ble brukt til kartleggingen: Neoprenvadere, polaroidbriller, gps-klokke, hjemmelaget lengdemåler, elfiskeapparat, bøtte og finmaskede håver. 18