Elvemusling i Sikavassdraget

Transkript

1 RAPPORT Elvemusling i Sikavassdraget En kunnskapsoppsummering OPPDRAGSGIVER Vannområde Orkla EMNE Elvemusling DATO / REVISJON: 29. mai 2018 / 00 DOKUMENTKODE: RIM-RAP-001

2 Denne rapporten er utarbeidet av Multiconsult i egen regi eller på oppdrag fra kunde. Kundens rettigheter til rapporten er regulert i oppdragsavtalen. Hvis kunden i samsvar med oppdragsavtalen gir tredjepart tilgang til rapporten, har ikke tredjepart andre eller større rettigheter enn det han kan utlede fra kunden. Multiconsult har intet ansvar dersom rapporten eller deler av denne brukes til andre formål, på annen måte eller av andre enn det Multiconsult skriftlig har avtalt eller samtykket til. Deler av rapportens innhold er i tillegg beskyttet av opphavsrett. Kopiering, distribusjon, endring, bearbeidelse eller annen bruk av rapporten kan ikke skje uten avtale med Multiconsult eller eventuell annen opphavsrettshaver RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 2 av 39

3 RAPPORT OPPDRAG Elvemusling i Sikavassdraget - En kunnskapsoppsummering DOKUMENTKODE EMNE Elvemusling TILGJENGELIGHET Åpen RIM-RAP-001 OPPDRAGSGIVER Vannområde Orkla OPPDRAGSLEDER Thomas Ruud KONTAKTPERSON Marte Turtum UTARBEIDET AV Thomas Ruud SAMMENDRAG Våren 2016 ble det søkt om midler for å initiere kartlegging av elvemusling (Margaritifera margaritifera) i Vannområde Orkla. Hensikten med kartleggingen var å øke kunnskapsnivået rundt utbredelsen av elvemusling i vassdraget, i tillegg til å øke kunnskapen om bestanden med eksisterende elvemusling i vassdraget ved Gjøvassbekken. Gjøvassbekken hadde blitt kartlagt av Hans Mack Berger (NIVA) i Med midler fra Miljødirektoratet og Det kongelige norske videnskabers selskab (DKNVS), ble i alt 8 lokaliteter i Agdenes og Orkdal kommune i juni/juli 2016 undersøkt for elvemusling. Kartleggingen med metoder for feltarbeid, bestandsestimater og verdivurdering fulgte Larsen og Hartvigsen (1999). Resultatet av kartleggingen var ingen nye funn i nye vassdrag, men utbredelsen i Gjøvassbekken som del av Sika-vassdraget ble utvidet med funn av elvemusling i sidebekken Mjovassbekken og en sidebekk langs Hemnevegen. I april 2017 ble det gjennomført en vannøkologisk undersøkelse med vannprøver og bunndyrsprøver i regi av Faun Naturforvaltning ved 10 stasjoner i Sika-vassdraget. Denne undersøkelsen viste at vassdraget har «God» til «Svært god» økologisk tilstand ved samtlige stasjoner. Lignende resultater viste også vannprøver ved de samme prøvestasjonene, med unntak av jernverdiene. Samtlige vannprøver ga forhøyde jernverdier, noe som ga alle prøver «Moderat» kjemisk tilstand. De høyeste verdiene ble registrert i Mjovassbekken. Det ble også gjennomført en ny kartlegging etter elvemusling i Sagbekken i april 2017 i regi av Vannområde Orkla. Sagbekken er den nederste delen av Sika-vassdraget før innløpet til selve Sika. Her ble det funnet en ny bestand av elvemusling på et begrenset område før innløpet til Sika. Tilstedeværelse av gjedde i Sika-vassdraget med sikker spredning til sidebekken langs Hemnevegen opp til Svorkåstjønna og opp Fugglåsbekken, representerer en svært stor trussel mot elvemuslingen. Langtidsoverlevelse for elvemuslingen blir sterkt redusert ved at ørret, som er vertsfisken for glochidielarvene, blir desimert av gjedde. Uten en rik bestand av ørretyngel i vassdraget, vil dette gi elvemuslingen en utdøelsesgjeld hvor hele bestanden til slutt vil forgubbes og dø ut. For å sikre rekruttering hos elvemuslingen er det derfor svært viktig å sette i verk tiltak for å redusere bestanden og utbredelsen av gjedde. REV. 00 DATO BESKRIVELSE ELVEMUSLING I SIKAVASSDRAGET EN KUNNSKAPSOPPSUMMERING UTARBEIDET AV THOMAS RUUD KONTROLLERT AV GAUTE THOMASSEN GODKJENT AV GRO DYRNES RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 3 av 39

4 Forord Multiconsult ble engasjert av Vannområde Orkla for å sammenstille tidligere kartlegginger av elvemusling i Sikavassdraget, utført av NIVA (Berger 2014), Vannområde Orkla (Ruud 2016) og en ny upublisert kartlegging i Sagbekken våren Sagbekken er siste delen av vassdraget før det renner inn i selve Sika. Samlet gir disse kartleggingene en god indikasjon på utbredelsen av elvemusling i vassdraget oppstrøms det regulerte vannet Sika. Den siste kartleggingen av elvemusling i Sagbekken ble utført av Vannområde Orkla , i samarbeid med Kristine Våge og Morten Meland fra Faun Naturforvaltning AS RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 4 av 39

5 Innholdsfortegnelse Forord... 4 Innholdsfortegnelse... 5 Innledning... 6 Områdebeskrivelse... 7 Metode og materiale... 8 Lokaliteter... 9 Sagbekken... 9 Øvre Gjøvassbekken og Vasslibekken Vinterbakktjønna Brandåstjønna - Svorkåstjønna Gjøvassbekken med Fuggelåsbekken og deler av Mjovassbekken Mjovassbekken Sika-vassdraget Litteratur Vedlegg: Utstyr som ble brukt til kartleggingen: RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 5 av 39

6 Innledning Elvemuslingen (Margaritifera margaritifera) er en ferskvannsart som er vurdert som sårbar (VU) på norsk rødliste av 2015, og sterkt truet (EN) på IUCN sin internasjonale rødliste. Norge har et internasjonalt ansvar for denne arten, ved at vi har minst 50 % av det totale antallet elvemuslinger i Europa og 1/3 av de europeiske bestandene i våre vassdrag. I tillegg er det et vesentlig problem at det er sviktende rekruttering i rundt 2/3 av de norske bestandene. Derfor er kartlegging og habitatfremmende tiltak essensielt for artens langsiktige overlevelse. Industrialisering med tilhørende forurensning og forsuring, utbygging av vannkraft og avrenning fra landbruk og bebyggelse er alle faktorer som påvirker elvemusling negativt. Negative effekter på vertsfisk som ørret (Salmo trutta) og laks (Salmo salar) gjennom blant annet vandringshindre og tilstedeværelse av fremmede fiskeslag, medfører videre kaskadeeffekter som rammer elvemuslingen indirekte gjennom redusert mulighet til rekruttering og dermed også langsiktig overlevelse. Vannforskriften sikrer implementeringen av EUs vanndirektiv i norsk lovverk. Gjennom denne forskriften er vi pålagt å sørge for å oppnå minst god økologisk og kjemisk tilstand i våre vassdrag innen den første fristen fristen for måloppnåelse, som er satt til For å klassifisere en vannforekomst til å ha «god økologisk tilstand» kan flere biologiske kvalitetselementer som tegner et bilde av langtidssituasjonen i vannforekomsten være aktuelle å undersøke. Elvemusling er en slik indikator, og fungerer som et kvalitetselement for bunndyr og terskelindikator for alle typer påvirkninger, jmf kapittel Terskelindikatorer for elver (Veileder 02:2013-revidert 2015). Elvemusling er følsom ovenfor forsuring, vassdragsregulering og fysiske inngrep i elva, noe som gjør den egnet som indikator. Likevel er ikke tilstedeværelse av elvemusling nok til å gi god eller bedre økologisk tilstand. Elvemusling kan bli over 200 år, derfor er rekruttering og bestandsutvikling viktige tilleggsfaktorer som beskriver bestandssituasjonen og dermed tilstanden (Veileder 02:2013-revidert 2015). Denne rapporten er en kunnskapssammenstilling som inkluderer alle kjente kartlegginger av elvemusling i Sika-vassdraget. Dokumentet er ment som hjelp til forvaltningen for en optimalisert forvaltning av en spredt og sårbar bestand i et vassdrag med flere negative påvirkningsfaktorer RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 6 av 39

7 Områdebeskrivelse Figur 1: Nedbørsfeltet til Sika. Rød prikk markerer utløpsdammen som regulerer det langstrakte vannet. Sika er i dag en liten regulert innsjø sørvest for Orkdal og Trondheim. Innsjøen ligger på ca. 165 moh., og drenerer videre til Leirbekken som er en anadrom sidebekk til den nasjonale lakseelva Orkla (Figur 1). Selve nedbørsfeltet til Sika dekker ved utløpsdammen ca. 20 km 2. Sika ble regulert allerede i 1915 gjennom Leirbekken kraftverk. Før oppdemmingen var trolig denne delen av vassdraget et myrlendt bekkedrag. Siden kraftverket ble etablert før Vassdragsreguleringsloven (1917) har det ingen formell tillatelse, og kan i dag reguleres etter Plan- og bygningsloven. Leirbekken kraftverk utnytter et fall på 120 meter, noe som gir en årsproduksjon på 3,8 GWh. I 2016 (Ruud 2016) ble det utført en bred kartlegging etter elvemusling spredt i vannområde Orkla, hovedsakelig med bakgrunn i de geografiske egenskapene til Gjøvassbekken, den eneste kjent lokalitet med elvemusling før kartleggingen i Vannområde Orkla. Gjøvassbekken ligger mellom Sika og Vasslivatnet, og innehar en spredt bestand med elvemusling (Berger 2014). Berggrunnen i området inneholder stedvis kalkrike bergarter. Dette kan gi gode vannkjemiske forhold for elvemusling og øke sjansen for utbredelse i området. Forekomsten av elvemusling i Gjøvassbekken er lokalisert over tidligere marin- og anadrom grense, men det lyktes ikke å finne nye lokaliteter hverken under eller over dagens anadrome grense under kartleggingen i 2016 (Ruud 2016). Svært mange av sidevassdragene under marin grense i Orklavassdraget er i dag sterkt påvirket av menneskelig aktivitet særlig i form av fysiske inngrep som kanalisering. Dette har endret og ødelagt store deler av de originale bekkeløpene og dermed habitatet til elvemusling RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 7 av 39

8 Metode og materiale Utvalget av vassdrag til denne undersøkelsen ble altså utført med bakgrunn i de geografiske egenskapene til den opprinnelig kjente lokaliteten med elvemusling i Gjøvassbekken. Videre ble bekker og mindre elver i tilknytning til, og særlig over dagens anadrome og marine grense prioritert. I tillegg ble tips og anbefalinger fra fagpersoner og lokale beboere vektlagt. Etter hvert ble det tydelig at utbredelsen av elvemusling var sparsommelig i vannområdet, men at Sikavassdraget har en større og mer utbredt bestand. Feltmetodikk og metoder for beregning av bestandsstørrelse og tetthetsestimering, fulgte standard metode beskrevet i «Metodikk for feltundersøkelser og kategorisering av elvemusling Margaritifera margaritifera» (Larsen og Hartvigsen 1999). Avhengig av lengden på vassdraget ble det valgt minst 3 stasjoner per lokalitet. På hver av disse ble tellinger á 15 minutter etter elvemuslinger gjennomført. Ved kartlegging i lengre vassdrag ble det brukt flere stasjoner for å øke det representative utvalget og nøyaktigheten. Stasjonene er ikke nummerert i alle oversiktskartene, men stasjon 1 henviser alltid til nederste stasjon i vassdraget, deretter løper nummereringen oppstrøms. Ved 15 min tellinger ble det gått transekter i bekkene med vannkikkert og polaroidbriller. GPS-klokke ble brukt for å måle lengden på transektene. Levende og døde (skall) individer ble talt med hver sin påmonterte teller på vannkikkerten. Ved funn av elvemusling, ble et tilfeldig utvalg levende individer og skall målt med skyvelær til nærmeste 0,1 millimeter. Måling av minst 50 muslinger og skall ble etterstrebet for å få et tilstrekkelig godt datagrunnlag for å vurdere lengdefordelingen av bestanden. Kartverktøyet Qgis ble benyttet til analyse og foredling av kartdata. I Qgis ble Statens kartverk sin «topo2» WMS-server benyttet. Denne serveren ble valgt på grunn av at den gir god oppløsning i ulike målestokker (zoom inn og ut). I Qgis ble det målt tverrsnitt av bekker med elvemusling på 20 vilkårlige steder per stasjon som ledd i beregningen av stasjonens areal. Arealet per stasjon ble estimert ved å multiplisere lengdedata fra GPX-fila fra GPS-klokka, med gjennomsnittsbredden på stasjonen. Populasjonstetthet ble estimert ved å dividere antall muslinger per telling med det estimerte arealet. Dette gir et mål på populasjonstetthet uttrykt som antall individer per m 2. Følgende formel fra Larsen og Hartvigsen (1999) ble da brukt. Merk at denne formelen gjelder kun for individer eldre enn 10 år, altså ikke rekrutter. For levende individer: y = 0,205x, - 0,002, der x er antall talte muslinger per minutt For skall: y = 0,200x 0,017, der x er antall talte skall per minutt. Total bestand i vassdraget blir så beregnet med gjennomsnittstettheten på alle stasjonene multiplisert med lengden på aktuell elv hvor musling kan forekomme (altså ikke over en demning eller foss o.l.) RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 8 av 39

9 Lokaliteter Sagbekken (Thomas Ruud 2017) Figur 2: Kartfesting av de fem 15.min tellestasjonene i Sagbekken. Røde linjer indikerer tellestrekningene. Sagbekken (vannforekomst R) er den nederste delen av Sika-vassdraget, og bekken som renner inn i selve Sika (vannforekomst R). Bekken meandrerer gjennom det flate myrområde Slættmyran langs Hemnevegen, før bekken renner inn i det regulerte Sika-vannet. Overgangen mellom Sagbekken og Sika vil derfor variere med vannføring og magasinering i Sika. Kartleggingen ble gjennomført april 2017 på noe ugunstig vannføring, med mye og svært kaldt vann i bekken. Starten på stasjon 1 ble lagt så langt nedstrøms som det tillot seg å kunne vade. Strekningen nærmere Sika ville trolig vært for dyp å vade uavhengig av vannføring, og må snorkles for videre undersøkelse. Sagbekken ligger på ca. 167 moh. og har en lengde på ca meter etter beregninger i Qgis. Lengdeestimatet er beregnet mellom innløpet fra Vinterbakkbekken og et omtrentlig utløp til Sika, da dette avhenger av fyllingsgraden i magasinet. Det ble gjort funn av elvemusling i Sagbekken og lokaliteten representerer dermed den nederste utbredelsen av elvemusling i Sika-vassdraget. Det ble gjennomført fem 15 minutters telletransekter i Sagbekken fra og med stasjon 1 (Figur 2). Skalldata ble hentet fra stasjon 3, 4 og 5 for å få et representativt mål på lengden av døde individer. Lengdedata fra levende musling ble hovedsakelig hentet fra stasjon 4 og 5, noe som skyldtes svært tynn forekomst på de nedenforliggende stasjonene RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 9 av 39

10 Stasjon 1 Det ble gått 76 meter (304 m 2 ) på en 15 min. telling. Substratet bestod av mudder, sand og noe grus, hvor bekken slynget seg gjennom et flatt myrområde. Det ble funnet 2 levende elvemuslinger og 52 tomme skall. Dette gir 0,13 levende muslinger per minutt, en tetthet på 0,03 muslinger/m 2 og totalt 8 muslinger på stasjon 1. Videre gir dette 3,47 skall per minutt, 0,68 skall/m 2 og totalt 206 skall på stasjon 1. Stasjon 2 Det ble gått 95 meter (283 m 2 ) på en 15 min. telling. Substratet bestod i likhet med stasjon 1 av mudder og sand og noe grus i et flatt myrområde. Det ble funnet 2 levende elvemuslinger og 84 tomme skall. Dette gir 0,13 levende muslinger per minutt, en tetthet på 0,03 muslinger/m 2 og totalt 7 muslinger på stasjon 2. Videre gir dette 5,60 skall per minutt, 1,10 skall/m 2 og totalt 313 skall på stasjon 2. Stasjon 3 Det ble gått 41 meter (106 m 2 ) på en 15 min. telling. Substratet bestod som de foregående stasjonene delvis av mudder og sand, men stein og grus dominerte lengst opp i stasjonen. Det ble funnet 11 levende muslinger og 44 tomme skall (Figur 3). Dette gir 0,73 levende muslinger per minutt, en tetthet på 0,15 muslinger/m 2 og totalt 16 muslinger på stasjon 3. Videre gir dette 2,93 skall per minutt, 0,57 skall/m 2 og totalt 61 skall på stasjon 3. Figur 3: Skall fra stasjon 3 som ble brukt til lengdeestimat RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 10 av 39

11 Stasjon 4 Det ble gått 60 meter (201 m 2 ) på en 15 min. telling. Substratet var her preget av sand og grus. Det ble funnet 18 levende muslinger og 243 tomme skall. Dette gir 1,20 levende muslinger per minutt, en tetthet på 0,24 muslinger/m 2 og totalt 49 muslinger på stasjon 4 (Figur 4Figur 6). Videre gir dette 16,0 skall per minutt, 3,18 skall/m 2 og totalt 642 skall på stasjon 4. Figur 4: Vannstanden var høy i Sagbekken i april. Her fra stasjon 4 sett oppstrøms. Stasjon 5 Det ble gått 60 meter (197 m 2 ) på en 15 min. telling. Substratet var som på stasjon 4 preget av sand og grus. Det ble funnet 213 levende muslinger og 147 tomme skall. Dette gir 14,20 levende muslinger per minutt, en tetthet på 2,91 muslinger/m 2 og totalt 573 muslinger på stasjon 5. Videre gir dette 9,80 skall per minutt, 1,94 skall/m 2 og totalt 383 skall på stasjon 5. Lengde og aldersstruktur Lengdefordelingen hos et utvalg på 50 tilfeldig valgte levende muslinger hentet fra stasjon 4 og 5, viser en tyngde av individer i lengdeintervallet fra mm (Figur 5). Gjennomsnittslengden blant levende individer var 83,8 ± 8,9 mm, hvorav minste individ målte 62,1 mm (Tabell 1). Det ble ikke registrert noen levende rekrutter eller individer <50 mm. Skalldata ble hentet fra stasjon 3, 4 og 5 i Sagbekken. Et utvalg på 50 tilfeldig valgte skall viser at det er flest døde individer i lengdeintervallet mm (Figur 5). Gjennomsnittslengden av skall var 78,1 ± 13,5 mm, hvorav minste skall målte 40,5 mm (Tabell 1) RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 11 av 39

12 Antall Skallregistreringene viste at det var flere døde individer i den nedre delen av Sagbekken i forhold til den øvre delen av bekken. Mye kan tyde på at skall hoper seg opp nærmere Sika hvor vannstanden øker og hastigheten avtar. Det er også sterke indikasjoner på at det er rekrutering i Sagbekken etter flere funn av skall <50 mm. Tabell 1: Oversikt over målte levende elvemuslinger og skall i Sagbekken. Sagbekken Levende Døde Samlet Antall Størst (mm) 102, ,8 Minst (mm) 62,1 40,5 40,5 Gjennomsnitt (mm) 83,8 78,1 80,9 Stdav (mm) 8,9 13,5 11,2 Prosentandel Antall per m 2 0,67 1, Sagbekken 0 Lengdeintervaller (mm) Levende (N=50) Døde (N=50) Figur 5: Lengdefordeling av 50 tilfeldig målte muslinger og skall i Sagbekken RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 12 av 39

13 Oppsummering av Sagbekken Sagbekken ble estimert til rundt 1063 meters lengde. Ut fra gjennomsnittet til de 5 stasjonene i denne kartleggingen ble gjennomsnittlig bredde av bekken estimert til 3,2 meter. Totalarealet av Sagbekken er da 3401,6 m 2. Det ble utført 75 min med tellinger fordelt på de 5 stasjonene med en total 334 meter og 1068,8 m 2 ble dermed kartlagt. Gjennomsnittlig tetthet av levende muslinger i Sagbekken var 0,67 muslinger/m 2, og antall skall er beregnet til 1 skall/m 2. Dette ga totalt 2279 levende muslinger og 3419 skall over en strekning på kun drøye 1000 meter i den nederste delen av vassdraget før innløpet til Sika RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 13 av 39

14 Øvre Gjøvassbekken og Vasslibekken (Ruud & Berger 2016) Figur 6: De røde linjene viser kartlagt strekning øverst i Gjøvassbekken og i Vasslibekken. Den røde stjerna indikerer øverste funn av elvemusling i Gjøvassbekken. Det ble ikke gjort andre funn på disse lokalitetene. Gjøvassbekken (vannforekomst R) renner fra Gjøsjøen (vannforekomst L) mot Sika. Kartleggingen i Gjøvassbekken var del i opplæringsprogrammet i 2016 fra Hans Mack Berger. Målet var her å supplere en tidligere kartlegging av Berger (2014). I Gjøvassbekken skulle øverste forekomst av elvemusling lokaliseres (Figur 6). Under feltarbeidet møtte grunneier Størker Garberg opp og kunne fortelle om mulig elvemusling i Vasslibekken (vannforekomst R), mellom Vasslivatnet (vannforekomst L) og Gjøsjøen. Dette ble derfor inkludert i undersøkelsen. Figur 7: Øverste lokalitet for elvemusling i Gjøvassbekken ble lokalisert i en kulp rett oppstrøms et vandringshinder i form av ei gammel mølle som blokkerte bekken RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 14 av 39

15 Øvre Gjøvassbekken Øvre lokalitet for elvemusling ble funnet på 216 moh., like oppstrøms en vandringsbarriere for fisk uavhengig av art (Figur 7). Bekken var her svært bratt med store konstruksjonsrester etter møllevirksomhet. Det er kjent at gjedde (Esox lucius) finnes i Sika og noe oppover i Gjøvassbekken, men denne barrieren vil stoppe enhver vandring oppstrøms. Denne øverste lokaliteten av elvemusling er derfor isolert fra resten av populasjonen i Gjøvassbekken. Kun 2 individer ble funnet på strekningen fra Gjøsjøen og nedstrøms til den gamle mølla. Begge sto samlet få meter fra den gamle mølla. Figur 8: Det ble ikke funnet glochidielarver eller elvemusling i Vasslibekken. Vasslibekken Etter tips fra Størker Garberg ble Vasslibekken kartlagt. Det ble utført et elfiske i bekken oppstrøms innløpet til Gjøsjøen (Figur 8). 14 yngel av ørret ble fanget med lengder mellom mm. Gjellene ble sjekket for glochidielarver, men slike ble ikke påvist. Videre ble det gått 400 meter på en 15. min telling. Det ble ikke påvist musling. Deler av denne strekningen viste seg å være tydelig kanalisert. Vasslibekken ble derfor videre kartlagt fram til dammen ved Vasslivatnet for å påvise eventuell elvemusling høyere i bekken. Det ble heller ikke gjort funn lenger opp i vassdraget. Vasslibekken viste også der tydelige tegn til kanalisering. Gjøsjøen I Vann-nett.no har Gjøsjøen blitt satt til «Moderat» økologisk tilstand, delvis på grunn av påstand om tilstedeværelse av gjedde som fremmed art i vannet. Dette kan trolig avkreftes etter samtaler med grunneiere, hytteeiere og elfiske i Vasslibekken med utløp til Gjøsjøen. Elfisket viste god tetthet av ørretyngel, noe som antageligvis ikke ville vært tilfelle om gjedde var tilstede i vannet. Strekningen for elfisket hadde ingen oppgangshindre for eventuelle gjedde, og gjedde ville med stor sannsynlighet vandret opp i bekken på jakt etter ørretyngel. Vandringsbarriere i Gjøvassbekken hindrer derfor spredning av Gjedde oppstrøms fra Sika RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 15 av 39

16 Vinterbakktjønna Brandåstjønna - Svorkåstjønna (Ruud & Berger 2016) Figur 9: Bekkesystemet fra Gjøvassbekken til Svorkåstjønna ble kartlagt i sin helet. Røde linjer indikerer 15. min tellinger, og røde stjerne viser til funn av elvemusling. Bekkesystemet (vannforekomst R) mellom Svorkåstjønna, Brandåstjønna og Vinterbakktjønna er et sidevassdrag til Gjøvassbekken og Sika (Figur 9). Bekkesystemet renner inn i Gjøvassbekken (Fuglåsbekken i Berger 2014) like før Gjøvassbekken (Sagbekken i Ruud 2017) selv renner inn i selve Sika. Dette bekkepartiet er flatt og tillater spredning av gjedde som er påvist i Sika. Gjedde ble påvist i Sika i 2009, og er trolig satt ut en gang mellom 2004 og 2007 ifølge lokale grunneiere. Det ble påvist gjedde i hele vassdraget opp til og med Brandåstjønna. Få funn av ørret i det kartlagte bekkesystemet ved elfiske tyder på effekter av gjeddas tilstedeværelse. Hele strekningen fra Gjøvassbekken/Fuglåsbekken og opp til Svorkåstjønna ble gått og kartlagt. Det ble funnet elvemusling på 4 punkter i løpet av hele strekningen, markert med røde stjerner i oversiktskartet (Figur 9). Dette er nyregistreringer som bidrar til å øke verdien til hele dette vassdraget. Det har ikke blitt utført bestandsestimat da kun 14 individer og 4 skall gir lite pålitelige data. Ingen av individene målte under 50 mm, noe som indikerer dårlig rekruttering blant elvemuslingen. Gjøvassbekken Vinterbakktjønna: Bekken var smal og meandrerende med substrat av sand og fin grus. Det ble registrert 7 levende og 2 døde elvemusling. Disse ble funnet like før samløpet med Gjøvassbekken/Fuglåsbekken. Det var også et overraskende rikt insektliv i bekken, noe som ikke har vært observert i andre bekker i området. Dette kan tyde på at det er lite tilstedeværelse av ørretyngel, muligens som følge av predasjon fra gjedde. Det ble ikke funnet fisk under elfisket RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 16 av 39

17 Vinterbakktjønna- Brandåstjønna: Denne bekken var også smal og dyp det første partiet med sand og grus som substrat. Etter passering av vei og kulvert, endret bekken karakter til å bli grunn med stein som substrat. Det ble registrert 3 levende elvemuslinger tett på innløpet til Vinterbakktjønna hvor substratet var fortsatt sand. Det ble også funnet 3 levende individer i et dyphøl like før utløpet fra Brandåstjønna. Det ble fanget 3 individer av ørret, men også 3 gjeddeyngel i bekken. Figur 10: Øverste lokalitet med levende elvemusling og skall i bekkesystemet ble funnet like oppstrøms innløpet til Brandåstjønn. Brandåstjønna Svorkåstjønna: Denne bekken var i likhet med partiene nedstrøms, smal og dyp med sand og grus som substrat ved myrområdene ved innløpet til Brandåstjønna. Videre oppstrøms fikk terrenget økt gradient og substratet ble steinete. Oppstrøms Brandåstjønna mot Svorkåstjønna har denne bekken flere terskler hvor det ikke vil være mulig for gjedde å passere. Her ble det også funnet flere ørretyngel. Det ble funnet 2 elvemuslinger, lokalisert rett oppstrøms innløpet til Brandåstjønna på 177 moh. (Figur 10). Denne lokaliteten representerer øverste kjente forekomst av elvemusling i dette bekkesystemet. Et individ var dødt (62,3 mm) og et siste, solitært levende individ målte 83,3 mm RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 17 av 39

18 Figur 11: Hans Mack Berger med en av de få ørretene som ble funnet i bekkesystemet fra Gjøvassbekken/Fuglåsbekken opp til Svorkåstjønna RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 18 av 39

19 Gjøvassbekken med Fuggelåsbekken og deler av Mjovassbekken (Hans Mack Berger 2014) Figur 12: Nummereringene viser tellestasjonene til Berger under hans kartlegging i Røde linjer viser strekninger som det ikke ble funnet elvemusling den gangen. Seinere har det blitt funnet elvemusling videre oppover Mjovassbekken og i Øvre Gjøvassbekken. Strekningen fra Gjøvatnet og ned til samløp Vinterbekken ble undersøkt av Hans Mack Berger i Øvre del fra Gjøvatnet til samløp Mjovassbekken kalles Gjøvassbekken (totalt 1,43 km). Det ble foretatt søk etter elvemusling på fire stasjoner (125 min, 532 m, 1786 m²). Derfra og ned til Vinterbakken kalles bekken Fuggelåsbekken (totalt 1,22 km). Samlet bekkestrekning er 2,95 km. Det ble foretatt søk på tre stasjoner (totalt 75 min, 500m, 2680 m²). I tillegg ble om lag 300 m av Mjovassbekken undersøkt (20 min, 70 m, 184 m²). Det ble totalt talt 452 levende muslinger, fordelt på 180 i Gjøvassbekken, 101 i Mjovasbekken og 171 i Fuggelåsbekken. Talte muslinger per minutt var hhv. 1,44, 5,05 og 2,28, som tilsvarer en tetthet på 0,28, 1,03 og 0,47 muslinger per m². Dette viser at tettheten av levende muslinger var høyest i den korte strekningen av Mjovassbekken som ble undersøkt. Videre ble det totalt talt 237 skall på de tre bekkeavsnittene, fordelt på 174 i Gjøvassbekken, 33 i Mjovassbekken og 30 i Fuggelåsbekken. Talte skall per minutt var hhv. 1,39, 1,65 og 0,40 i de tre bekkeavsnittene, som tilsvarer hhv. 0,26 (i Gjøvassbekken) 0,31 (i Mjovassbekken) og 0,0 39 (i Fuggelåsbekken). Dette viser at dødeligheten har vært betydelig større i Gjøvassbekken og Mjovassbekken enn i nedenforliggende Fuggelåsbekken. Samlet søk i de tre delavsnittene er 220 minutter på en strekning på 1104 m, (areal 4280 m²). Gjennomsnittstetthet av levende muslinger for Gjøvassbekken, Mjovassbekken og Fuggelåsbekken er beregnet til 0,42 muslinger per m², og populasjonsstørrelsen beregnet til nær 4800 individer RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 19 av 39

20 Lengdefordelingen i et tilfeldig utvalgt materiale av levende muslinger (N = 57), viser en akkumulert bestand av eldre individ med dominans i lengdeintervallet fra mm (Figur 13). Gjennomsnittet i materialet er 77,6 ± 11,1 mm og minste målte musling er 57,5 mm (Tabell 2Tabell 2). Det ble ikke påvist rekrutter (levende muslinger <50 mm) i Gjøvassbekken (Mjovassbekken og Fuggelåsbekken) ved vår undersøkelse, og det var relativt mange døde muslinger. Mange av disse var relativt «nydøde» like før registreringen. Døde muslinger utgjør nær halvparten av de som er tilfeldig valgt ut og presentert i lengdefordelingen. Lengden av skall varierte fra 35,4 mm til 93 mm. Gjennomsnittslengden for målte skall var 76,9 ± 11,9 mm (N = 46). To av de «nydøde» skallene var <50 mm, som viser at det har vært rekruttering i Gjøvassbekken (Mjovassbekken og Fuggelåsbekken) de siste antatt 30 årene. Den relativt jevne dødeligeheten for alle størrelsesgrupper indikerer at dødeligheten trolig har skjedd som følge av en episode som har slått ut alle størrelser. Tabell 2: Data over målte levende elvemuslinger og skall i Gjøvassbekken og Fuglåsbekken Figur 13: Lengdefordeling av 57 tilfeldig målte muslinger og 46 skall i Gjøvassbekken og Fuglåsbekken RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 20 av 39

21 Oppsummering med verdivurdering Gjøvassbekken har i dag en relativt tynn bestand av elvemusling på strekningen fra Gjøåsen ned til samløp Mjovassbekken og en liten bestand i nedre del av Mjovsassbekken. Videre nedover i Fuggelåsbekken til samløp Sagbekken er det en middels bestand av elvemusling med stedvis tette kolonier. Bestanden har sviktende rekruttering, og har relativt nylig hatt stor dødelighet fordelt på alle størrelsesklasser inklusive rekrutter. Årsaken til muslingdøden er trolig sammensatt og kan enten skyldes liten vannføring om sommeren og/eller vinteren i kombinasjon med varme og/eller frost. Ettersom de fleste døde muslingene står oppreist i sanden, er det lite trolig at dødeligheten skyldes omfattende utspyling og omkalfatring av bunnsubstratet som følge av flom. Derimot kan årsaken være økt partikkelpåvirkning fra finmateriale i forbindelse med etablering av veianlegg/skitrase og/eller fra nylig hogst inntil bekken i området. Det er ingen markerte vandringshinder etter det vi kunne se ved befaringen på strekningen fra Vinterbakken opp Fuggelåsbekken, videre opp i Mjovasbekken og opp Gjøvassbekken til Gjøvatnet. Populasjonen av elvemuslinger i de tre delavsnittene må derfor anses som samme populasjon med stasjonær ørret som vertsfisk. Restpopulasjonen er beregnet til samlet 4800 individer, hvorav 1300 i Gjøvassbekken, 800 i Mjovassbekken (kartlagt opp til vegen) og 2700 i Fuggelåsbekken. Stor dødelighet og sviktende rekruttering gir grunnlag for at snarlige tiltak bør vurderes i en unik bestand av elvemusling. Vassdragets verdi for elvemusling er i dag middels (Klasse II), på grunn av sviktende rekruttering RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 21 av 39

22 Mjovassbekken (Thomas Ruud 2016) Figur 14: Mjovassbekken ble kartlagt med 4 tellestasjoner markert med røde linjer. Den første røde linja nederst i bekken representerer prøvetellingen under opplæring i taksering. Den sørligste stjernen viser øverste lokalitet med elvemusling, og stjernen i midten av kartet viser til en isolert populasjon. Mjovassbekken (vannforekomst R) som renner fra Mjovatnet/Byavatnet (vannforekomst L) og ned til Gjøvassbekken, kan deles opp i 2 partier: øvre og nedre, som skilles ved krysningen av en grusvei. Den helt nederste delen av Mjovassbekken har tidligere vært undersøkt av Berger (2014) fram til den første røde stripa i Figur 14 (halvmåneformet). Resultatene fra Berger (2014) viste 101 levende og 33 døde individer (20 min, 70 m, 184 m 2 ). Tettheten av levende musling ble anslått til 5,05 musling per minutt, noe som tilsvarer 1,03 musling per m 2. Tettheten av skall ble anslått til 1,65 per minutt og 0,31 m 2. Av rapporten som kartla Gjøvassbekken og Fuglåsbekken ned til samløpet med bekken fra Vinterbakktjønna, fremgår det at denne stasjonen i Mjovassbekken hadde høyest tetthet av både levende musling og skall sammenlignet med resten av vassdraget. Rapporten påpekte også at det var en stor andel «nydøde» individer. Dette var noe som også ble observert ved denne kartleggingen i Det luktet regelrett råttent av flere individer, hvor det «levende» muslingsubstratet var blitt slimete og udelikat. Den første tellestasjonen i denne undersøkelsen (2016) ble ikke tatt med i bestandsestimatet, siden deler av denne stasjonen overlapper med undersøkelsene til Berger (2014). Dette var også den første delen i opplæringen av kartlegging etter elvemusling. Stasjon 1 er derfor her den andre røde linjen i Mjovassbekken i kartet opp mot Mjovatnet (Figur 14) RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 22 av 39

23 Lengden på Mjovassbekken er på ca. 1,8 km etter beregninger i Qgis. Stasjon 1 er i den nedre før passering av grusveien og et brattere parti med stryk i bekken. Stasjon 2-4 er i den øvre delen. Første registrering av elvemusling i den øvre delen er markert med rød stjerne tett på grusveien, og øverste registrerte lokalitet er markert med den siste røde stjerna på 237 moh. Denne registreringen er også den høyest beliggende i hele dette vassdraget og omkringliggende lokaliteter. Skalldata er hentet fra alle delene av bekken for å få et stort nok representativt mål på lengden av døde individer. Lengdedata fra levende musling ble hentet fra stasjon 1 og 3, hvorav 4 målinger er hentet fra stasjon 1 for å gi et innblikk i de mindre individene. Figur 15: Stasjon 1 i Mjovassbekken, lokalisert i nedre del Stasjon 1 Det ble gått 285 meter (615,6 m 2 ) på en 15 min (Figur 15) telling. Substratet bestod av sand og grus, hvor bekken slynget seg gjennom et flatt myrområde. Mot slutten av stasjonen økte gradienten i bekken og substratet skiftet til steinete samtidig som bekken ble åpnere og bredere. Det ble funnet 22 levende elvemuslinger og 15 tomme skall. Dette gir 1,47 levende muslinger per minutt, en tetthet på 0,29 muslinger/m 2 og et beregnet totalt antall på 178 muslinger på stasjon 1. Videre gir dette 1 skall per minutt, 0,18 skall/m 2 og totalt 110 skall på stasjon RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 23 av 39

24 Figur 16: Nedre lokalisering av elvemusling i øvre del var isolert fra resten av bestanden. En dårlig kulvert hindret vandring av vertsfisk Det ble funnet 9 isolerte individer i det første flate partiet i den øvre delen av Mjovassbekken (Figur 16). Stedet er markert med den andre røde stjernen i Figur 14, mellom de to områdene med tellinger. Dette markerer den nederste ansamlingen av elvemusling i øvre del av bekken. Like oppstrøms denne lokaliteten og rett før starten på stasjon 2, var en kulvert lagt under en grusvei som gikk østover fra hovedgrusveien. Denne kulverten er dårlig lagt og hindrer passering for vertsfisk ved lav vannføring. Figur 17: Stasjon 2 i Mjovassbekken. Første stasjon I øvre del av bekken Stasjon 2 Det ble gått 65 meter (143,6 m 2 ) på en 15 min. telling (Figur 17). Tellingen startet rett oppstrøms kulverten (Figur 16). Substratet var mudder og sand, hvor også bekken her slynget seg gjennom et flatt myrområde. Det ble funnet 210 levende elvemuslinger og 15 tomme skall. Dette gir 14 levende muslinger per minutt, en tetthet på 2,86 muslinger/m 2 og et beregnet totalantall på 410 muslinger på stasjon 2. Dette er trolig noe underestimert siden tettheten av musling var størst i nærheten, og gjerne under trefall og lignende i bekken, noe som gjorde tellearbeidet mindre nøyaktig (Error! Reference source not found.). Videre gir dette 1 skall per minutt, 0,18 skall/m 2 og totalt 25 skall på stasjon RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 24 av 39

25 Figur 18: Det var svært høy tetthet av elvemusling på stasjon 2, hvor de gjerne var samlet i tette klynger i tilknytning til større steiner eller under trefall i bekken. Mengden organisk materiale på og rundt muslingene gjorde det også vanskeligere å skille muslingene fra omgivelsene. Figur 19: Stasjon 3 i Mjovassbekken Stasjon 3 Det ble gått 131 meter (255 m 2 ) på en 15 min. telling. Bekken snodde seg fortsatt gjennom et flatt myrparti (Figur 19). Substratet bestod av mudder og sand med innslag av flere trevelt og organisk virke i bekken. Det ble funnet 207 levende muslinger og 19 tomme skall. Dette gir 13,8 levende muslinger per minutt, en tetthet på 2,82 muslinger/m 2 og et beregnet totalantall på 719 muslinger på stasjon 3. Som på stasjon 2 er dette trolig et underestimat siden mange individer kan ha vært gjemt for telling under trefall og annet organisk virke i bekken. Videre gir dette 1 skall per minutt, 0,23 skall/m 2 og totalt 58 skall på stasjon RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 25 av 39

26 Stasjon 3 var svært lik stasjon 2 i form av bunnsubstrat, vannføring og dybde. Dette ga stasjonen også tilsvarende høy tetthet av levende elvemusling (Figur 20). Figur 20: Høy tetthet av voksen elvemusling på stasjon 3 Figur 21: Stasjon 4 i Mjovassbekken. Vannføringen var under kartleggingen svært lav. Stasjon 4 Det ble gått 255 meter (800 m 2 ) på en 15 min. telling. Bekken gikk første tredjedel gjennom det samme flate myrområde som de 2 foregående stasjonene, men på de siste to tredjedelene av stasjonen økte gradienten på bekken (Figur 21). Substratet var derfor først sand og mudderbunn, for så å gå over til å bli steinete. På stasjon 4 ble også lav vannføring i Mjovassbekken svært synlig i de øvre partiene (Figur 23). Det ble funnet 29 levende muslinger og 15 tomme skall. Dette gir 1,93 levende muslinger per minutt, en tetthet på 0,39 muslinger/m 2 og et beregnet totalantall på 312 muslinger på stasjon 4. Videre gir dette 1 skall per minutt, 0,18 skall/m 2 og totalt 144 skall på stasjon RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 26 av 39

27 Antall Lengde og aldersstruktur Lengdefordelingen hos et utvalg på 53 tilfeldig valgte levende muslinger hentet fra stasjon 1 og 3, viser en tyngde av individer i lengdeintervallet fra mm (Figur 22). Gjennomsnittslengden blant levende individer var 80,1 ± 7,2 mm, hvorav minste individ målte 57,1 mm (Tabell 3). Rekrutter og individer <50 mm ble ikke registrert. Skalldata ble hentet fra alle stasjoner i Mjovassbekken. Et utvalg på 22 tilfeldig valgte skall viser en jevnere fordeling av døde individer i lengdeintervallet mm (Figur 22). Gjennomsnittslengden av skall var 77,8 ± 6,1 mm, hvorav minste skall målte 67,0 mm (Tabell 3). Skallregistreringene viste større forekomst av døde individer i den nedre delen av Mjovassbekkensammenlignet med den øvre delen av bekken. I tillegg var det flere tomme skall i de delene av bekken som hadde lav vannstand sammenholdt med dypere strekninger av bekken. Tabell 3: Oversikt over målte levende elvemuslinger og skall i Mjovassbekken. Mjovassbekken Levende Døde Samlet Antall Størst (mm) 95,9 87,6 95,9 Minst (mm) 57,1 67,0 57,1 Gjennomsnitt (mm) 80,1 77,8 78,9 Stdav (mm) 7,2 6,1 6,7 Prosentandel 70,7 29,3 Antall per m 2 1,59 0, Mjovassbekken Lengdeintervaller (mm) Levende (N=53) Døde (N=22) Figur 22: Lengdefordeling av 53 levende og 22 skall målt i Mjovassbekken RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 27 av 39

28 Figur 23: Stasjon 4 bar preg av for liten minstevannføring. Her ble elvemusling funnet «strandet» på tørrlagte deler av bekken Liten minstevannføring Strekningen på stasjon 4 og bekken videre oppstrøms bar preg av svært liten minstevannføring. En levende musling ble blant annet funnet på et tørrlagt bekkeparti (Figur 23). Denne ble flyttet til et dypere parti av bekken i øyeblikkelig nærhet. Videre oppover stasjon 4 var det spredte observasjoner av levende elvemuslinger i de få partiene med nok vannføring. Partiet med lav minstevannføring hadde også høyest tetthet av tomme skall på stasjon 4. Mjovassbekken er regulert med dam ved Mjovatnet uten kjent minstevannføring eller overløp. Dersom bestanden av elvemusling i den øvre delen av Mjovassbekken skal ha tilstrekkelig habitat for langsiktig overlevelse, bør minstevannføringen antageligvis økes. Figur 24: det ble funnet få vertsfisk i Mjovassbekken RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 28 av 39

29 Få vertsfisk I Mjovassbekken ble det observert svært lite ørret, som er vertsfisken til elvemuslingen i vassdraget. Kun 4 individer ble observert under kartlegging og elfiske av øvre delen av Mjovassbekken, hvorav kun én ørret ble fanget ved elfiske på stasjon 3 og 4 (Figur 24). Det ble ikke funnet glochidielarver på dette individet. Dette individet alene er imidlertid ikke tilstrekkelig for å si noe om rekrutteringen blant elvemuslingen. Likevel kan det tyde på en rekrutteringssvikt blant vertsfisken i den mest muslingrike delen av vassdraget. En dårlig anlagt kulvert som hindrer fri vandring forverrer denne situasjonen med lite vertsfisk. Figur 25: Et anleggsområde mellom Gjøvassbekken og Mjovassbekken kan være kilde til forurensende avrenning Andre trusler Et nytt anleggsområde ovenfor samløpet mellom Gjøvassbekken og Mjovassbekken er i drift. Av befaring under kartleggingen, så det ut til at det har vært sprengt masser og grunnfjell på området (Figur 25). Da er det av stor viktighet at dette ikke drenerer direkte til noen av bekkene på hver sin side av tomta. Slik sprengning kan blant annet øke nitrittkonsentrasjonen i drensvannet og virke svært negativt på elvemuslingen (pers. med. Hans Mack Berger). I tillegg vil slik sprengstein avgi finpartikler som kan skade organismer med gjeller, slik som elvemusling (Jacobsen et. al. 1987, Johnsen et. al. 1998). Tiltakshaver bør derfor forebygge avrenning. Det ble observert noe som antas å være jernutfelling på opplæringsstasjonen og ved stasjon 1 i Mjovassbekken (kvalitetssikret av Cand real. Hans Mack Berger). Dette var på samme strekning som det ble observert flere nydøde individer. Berger (2014) tar også opp dette i sin rapport rett nedstrøms dette området i bekken. Bekken var her svært stilleflytende med tydelige oransje felt med jernutfelling. Jernutfelling har trolig de samme negative effektene som aluminium har på RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 29 av 39

30 organismer med gjeller. Gjellene tettes til og reduserer oksygen og saltutvekslingen med vannet rundt gjellene (Hindar og Iversen 2016). Det ble også observert forvitring av skjell på både levende muslinger og tomme skjell på de samme strekningene. Tidligere har det blitt vist en sammenheng mellom lav ph i vannet og dårlig skjellvekst med forvitring hos elvemusling (Dunca m.fl. 2009a; 2009b). Det kan derfor tyde på at jernutfellingen også medfører redusert ph i denne delen av bekken (Hindar og Iversen 2016). Dette er en viktig trussel mot elvemuslingen og kan medføre en reduksjon i en allerede liten bestand (Dolmen & Kleiven 2004). Oppsummering av Mjovassbekken Mjovassbekken ble estimert til ca meter lengde. Gjennomsnittlig bredde av bekken ble estimert ut fra gjennomsnittet til de 4 stasjonene i denne kartleggingen, noe som gir 2,37 meter. Totalarealet av Mjovassbekken er da 4266 m 2. Det ble utført 60 min med tellinger, over 736 meter og 1814,2 m 2. Gjennomsnittlig tetthet av levende muslinger, inkludert stasjonen til Berger (2014) er beregnet til 1,48 muslinger/m 2, og antall skall er beregnet til 0,22 skall/m 2. Dette gir beregnede totalantall på 6313 levende muslinger og 938 skall i Mjovassbekken. Gjøvassbekken (Gjøvassbekken + Fugglåsbekken) ble beregnet til å ha 4000 individer (Berger 2014). Mjovassbekken ser derfor ut til å være den bekken med størst bestand av elvemusling i vassdraget med 6313 individer fordelt på en 1800 meter bekkestreng RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 30 av 39

31 Sika-vassdraget De tidligere kartleggingene av elvemusling i Sika-vassdraget, viser at elvemuslingen er svært spredt i hele systemet. I Gjøvassbekken og Fugglåsbekken, som er delen av Sika-vassdraget som ligger mellom Sagbekken og Mjovassbekken, ble det av Berger i 2014 telt til sammen 351 levende individer og 204 skall over en strekning 1032 meter. I Sagbekken er det blitt telt 246 levende og 570 skall over en strekning på 332 meter i 2017, og i Mjovassbekken ble det telt 468 levende og 64 skall over en strekning på 736 meter i Dette viser at tetthetene av elvemusling er høyere i Sagbekken og Mjovassbekken enn i Gjøvassbekken + Fugglåsbekken. Av de undersøkte områdene er det særlig 2 områder som skiller seg sterkt ut med svært høye lokale tettheter med elvemusling: stasjon 5 i Sagbekken og en samlet strekning med stasjon 2 og 3 i Mjovassbekken. Dette er derfor områdene hvor man hovedsakelig finner elvemusling i hele Sika-vassdraget. Verdivurdering Beregnet etter metoden for populasjonsstørrelse fra Larsen og Hartvigsen (1999) finnes det omtrent elvemusling i Sika-vassdraget (Tabell 4). Dette er nok et upresist tall og det kan være noe overestimert når man tar utgangspunkt i at elvemuslingen er jevnt fordelt i hele vannstrengen. Bestanden i Sika-vassdraget er derimot ikke jevnt fordelt. En verdivurderingen etter metoden til Larsen & Hartvigsen (1999) gir den totale bestanden av elvemusling i Sika-vassdraget 12 poeng. Det gir bestanden i Sika-vassdraget Klasse 2 verdi: «Høy verneverdi» (8-17 poeng). Man bør imidlertid også ta høyde for omgivelsesfaktorer og se hele Sika-vassdraget under ett. Dette vassdraget er det eneste nedbørsfeltet i hele Vannområde Orkla som hittil har funn av elvemusling. I tillegg er selve Sika, hele bekkesystemet fra Vinterbakktjønna opp til Svorkåstjønna, samt deler av Fugglåsbekken blitt infisert med utsatt gjedde. Bestanden i vassdraget er også svært sårbar ved at de største kjente tetthetene er samlet på enkelte begrensede områder i Sagbekken og Mjovassbekken. Vassdraget er også regulert uten et minstevannføringsregime som er fastsatt etter miljøkrav vurdert ut fra vannmiljøet og elvemuslingen. Siden Norge har et internasjonalt ansvar for forvaltningen av de siste europeiske restene av elvemusling, vil praktisk talt enhver bestand med elvemusling ha verneverdi og bør forvaltes etter høyeste prioritering RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 31 av 39

32 Tabell 4: Sammenstilling av data for elvemuslingen i Sika-vassdraget Gjøvassbekken + Fugglåsbekken Mjovassbekken Sagbekken Vannstrenglengde 2,95 km 1,8 km 1,064 km Telte levende Telte skall Totalt levende Totalt skall Gj.snitt. levende 0,38 muslinger/m 2 1,48 muslinger/m 2 0,67 muslinger/m 2 Gj.snitt. skall 0,15 skall/m 2 0,22 skall/m 2 1,50 skall/m 2 Fremmed fiskeart I 2009 ble det påvist gjedde (Esox lucius) i Sika. Arten hører ikke naturlig til i området (fremmedart) og har blitt ulovlig utsatt. Trolig har denne utsettingen forekommet en gang i tidsrommet mellom 2004 og 2007, siden det i 2009 ble fanget flere gjedder. Dette tyder på at arten har hatt tid til minst en gyting i vassdraget, og fått en eksplosiv vekst i bestanden. Etter utsettingen er gjedde nå påvist fra Sika og opp det flate bekkesystemet forbi Vinterbakktjønna og til Brandåstjønna. I Svorkåstjønna skal det ifølge grunneier Stein Erik Svorkås være tatt gjedde i garnfiske. Dermed er hele sidevassdraget fra Vinterbakktjønna og oppstrøms infisert med gjedde. Gjedde har den egenskapen at den desimerer ørretbestanden, noe som påvirker elvemuslingen svært negativt ved at glochidiene ikke har vertsfisk å parasittere. Dette gir svært redusert rekrutering hos elvemuslingen, og en langstrakt utdøelsesgjeld som følge av et langt livsløp hos elvemuslingen. Ved elfiske oppstrøms Fugglåsbekken våren 2017, ble det kun sporadisk registrert enkeltørret. Elfiske i bekkesystemet opp til Vinterbakktjønna fra Fugglåsbekken og videre oppstrøms i 2016, ga svært få fangster av ørret. Uten tilstedeværelse av gjedde, ville dette vært svært gode oppvekstområder for ørretyngel. Det ble derimot funnet flere gjeddeyngel i bekkesystemet langs Hemnevegen. Sika har som nevnt gjedde. Videre oppstrøms Fugglåsbekken er det jevn stigning på bekken uten terskler, noe som tillater oppvandring av gjedde. Ved høydekvote 185 i Fugglåsbekken, ca. 580 meter oppstrøms samløpet med bekken fra Vinterbakktjønna, er det derimot en markert terskel på over 0,5 meter (Figur 26). Ørret klarer trolig å passere terskelen på god vannføring, men denne terskelen representerer en vandringsbarriere for gjedde. Gjedde vil derfor ikke naturlig kunne vandre videre oppstrøms. Det er derimot usikkert hvor gjedda i første omgang ble satt ut i vassdraget. Mye kan tyde på at gjedda ble satt ut i vassdraget et sted langs Hemnevegen, særlig mtp. tilgjengelighet og avstand fra hovedveien. Man kan derimot ikke være sikker på om det ikke ble satt ut gjedde også i Gjøvassbekken og deler av Mjovassbekken, siden dette er områder som også ligger tilgjengelig til ved en grusvei opp til Mjovatnet og Byavatnet (Figur 27). Gjøsjøen kan nok derimot friskmeldes som følge av en stor vandringsbarriere i bekken nedenfor gården RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 32 av 39

33 Gjøåsen, samt fangster av store mengder ørretyngel i Vasslibekken. For å friskmelde Mjovassbekken og Gjøvassbekken trengs et omfattende elfiske i store deler av vassdraget oppstrøms vandringshinderet i Fugglåsbekken. Figur 26: Det eksisterer en vandringsbarriere for gjedde ved høydekvote 185 moh. i Fugglåsbekken. Figur 27: Anslått gjeddeutbredelse etter intervjuer og elfiske våren Likevel er det usikkert hvor gjedda ble satt ut første gangen. Området med usikkerhet er derfor utvidet RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 33 av 39

34 Under vedlikehold av kulverten under Kvålsjårvegen som krysser Sika like før utløpet ved demningen i øst (Figur 28), ble vannstanden i Sika i mai og juni 2016 senket til et minimum. I den anledning ble mesteparten av vannet sendt til kraftverket, men restvannet som ikke kunne nyttiggjøres i kraftverket ble sendt rett i Leirbekken. Dette ble gjort uten tanke på spredning av gjedde nedstrøms. Restvannet som ble sluppet til Leirbekken renner først gjennom et bratt parti med blokkstein, før bekken når de lavereliggende og stilleflytende partiene på elvesletta til Orkla. Spredning av gjedde til Leirbekken kan ha skjedd med utslipp av restvannet, men ville medført hard medfart for individene under de første delene av Leirbekken på lav vannføring. Det er også usikkert om fisk vil følge medstrøms bevegelser i forhold til motstrøms bevegelser i et vassdrag. Uavhengig av overlevelse ned en bratt bekk eller bevegelse medstrøms ned Leirbekken, er det en sjanse for at gjedde også kan ha blitt spredt til Leirbekken. Ved tiltak mot gjedde anbefales det derfor å kartlegge Leirbekken for mulig tilstedeværelse av gjedde, og evt. forsinket avgiftning av rotenon for også å inkludere Leirbekken før utløpet til Orkla. Figur 28: Leirbekken er den anadrome strekningen i vassdraget nedstrøms Sika. Kulverten ved Kvålsjårvegen kan sees helt til venstre i kartbildet hvor sika har sitt utløp. Vannkjemien i Sika-vassdraget Faun Naturforvaltning gjennomførte våren 2017 (Våge m.fl. 2017) en kartlegging med vannprøver og bunndyrsprøver ved 10 stasjoner, fordelt med 4 stasjoner i Mjovassbekken, 2 stasjoner i Gjøvassbekken, 3 stasjoner i bekken ved Vinterbakktjønna og en stasjon i Fugglåsbekken. Denne kartleggingen skulle vurdere hvorvidt det var problemer knyttet til vannmiljøet i de tre sideløpene i vassdraget. Dataene ble klassifisert etter vannforskriftens Veileder 02:2013-revidert Av resultatene fra vannkjemi (Tabell 5) og bunndyr (Tabell 6) så har vassdraget en «God» til «Svært god» økologisk tilstand ved samtlige prøvestasjoner. Et unntak er høye jernverdier i vannkjemien. Dette reduserer den økologiske tilstanden ved samtlige prøvepunkter til «Middels» økologisk tilstand. Særlig er det høye jernverdier ved stasjon 1, 2, 3 og 7, samtlige prøvestasjoner i RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 34 av 39

35 Mjovassbekken, hvor det tidligere også har vært observert sterk jernutfelling (Ruud 2016). Mjovassbekken er også sideløpet med sterkt regulert vannføring uten kjent minstevannføringsregime. Tilsig fra jernrike myrer i nedbørsfeltet til Mjovassbekken med tidvis svært redusert vannføring, kan kanskje være årsaken til slike tydelige jernutfellinger i bekkeløpet. Tabell 5: vannkjemien ved de 10 prøvestasjonene i Sika-vassdraget (Våge m.fl. 2017) Tabell 6: bunndyrresultatene ved de samme prøvestasjonene som vannkjemi (våge m.fl. 2017) RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 35 av 39

36 Hvor er elvemuslingen? Figur 29: De røde stjernene viser øverste funn av elvemusling i de tre sideløpene i Sika-vassdraget. de røde linjene markerer områdene med størst tetthet av elvemusling etter kartleggingene i vassdraget. Vannet øverst til høyre i kartutsnittet er sika. Elvemuslingen i Sika-vassdraget er spredt i de 3 sideløpene Mjovassbekken, Fugglåsbekken/Gjøvassbekken og sidebekken forbi Vinterbakktjønna langs Hemnevegen. Øverste utbredelse i sideløpet langs Hemnevegen er like oppstrøms Brandåstjønna på 173 moh. I Gjøvassbekken er øverste registrerte elvemusling på 216 moh like på nedsiden av gården Gjøåsen, og i Mjovassbekken på 237 moh. Av den totale utbredelsen er de høyeste tetthetene hittil funnet i Sagbekken og Mjovasbekken, markert med røde linjer i Figur 29. Slike kartlegginger med utvalgte 15 minutters telletransekter som denne rapporten bygger på, er derimot tilfeldig utvalgt i hele lengdeutstrekningen til vassdraget. Det kan derfor forekomme flere strekninger med høy individtetthet i vassdraget. Særlig kan Gjøvassbekken være aktuell med ukjente tette lokaliteter, men av Berger (2014) så det ut til at dette sideløpet hadde sporadiske forekomster. Sika ble oppdemmet rundt Før dette var Sika en langstrakt bekk gjennom et flatt myrlandskap i en trang dal. Etter funn av elvemusling i Sagbekken, kan det også tenkes at den opprinnelige Sikabekken kan ansees som en forlengelse av Sagbekken østover. I bunnen av dagens RIM-RAP mai 2018 / 00 Side 36 av 39