Vestlandet Skjøtselsplan for Skutholmen, slåttemark, Fræna kommune, Møre og Romsdal A. Generell del Slåttemarker er arealer som blir regelmessig slått. Semi-naturlig slåttemark, eller såkalt natureng, er slåttemarker som er formet gjennom rydding og lang tids tradisjonell slått. De er ofte overflateryddet, men ikke oppdyrket og tilsådd i seinere tid, og ikke eller meget lite gjødslet. De blir slått seint i sesongen. Slåttemarkene blir eller ble gjerne høstbeitet og kanskje også vårbeitet. Hvordan slåttemarkene har vært skjøttet varierer noe fra sted til sted og hvor man er i landet. Slåttemark er urte- og grasdominert og oftest meget artsrik. Den kan være åpen eller tresatt. Tresatte slåttemarker med styvingstrær som blir høstet ved lauving er i dag meget sjeldne. Slike såkalte lauvenger ble gjerne beitet om våren, slått en gang seint om sommeren og høstbeitet. I tillegg ble greinene på trærne høstet til lauvfôr med et tidsintervall på 5-8 år. I gammel tid spilte også myr en viktig rolle som slåttearealer (slåttemyr). De fleste jordvannsmyrene i Norge har tidligere vært slått, men myrslåtten opphørte i stor grad alt for lenge siden og forekom bare noen få steder fram til slutten av 1950-årene. Gjengroingen av slåttemyr går imidlertid gjerne langsomt så flere myrer bærer i dag likevel fortsatt preg av denne høstingen. Det er registrert få lauvenger og slåttemyrer som fortsatt er i hevd. De ulike slåttemarkene tilhører våre mest artsrike naturtyper med meget stor betydning også for andre organismer enn karplanter. Rundt 70 prosent av våre dagsommerfugler er for eksempel knyttet til åpen engvegetasjon (særlig urterik slåttemark) og en rekke vadefugler bruker strandenger (slått eller beita) som hekkeområder og rasteplasser ved trekk. I tillegg har slåttemarker stor betydning for mange truete beitemarksopper. Slåttemarker kan ikke erstattes av beitemarker fordi de inneholder vegetasjonstyper og flere arter som ikke opprettholdes av beite. I sammenligning med beitemarker har de høyest artsmangfold per m 2 og også de største bestandene av flere truete engarter. Gjennom historien har de vært, og vil også i framtiden være, viktige levende genbanker. I tillegg er de bærekraftige økosystemer som har vært et nøkkelelement i norsk landbruk i tusener av år. I løpet av 1900-tallet har de imidlertid blitt blant våre mest truete naturtyper. Slåttemarksutforminger på Vestlandet Den store variasjonen i vår slåttemarksvegetasjon i Norge er foreløpig bare delvis kartlagt. I det følgende har vi likevel forsøkt å peke på noen utforminger av slåttemarksvegetasjon som kan sees som karakteriske for landsdelen og dermed gir fylkene på Vestlandet et særskilt forvaltningsansvar. Vi gir også eksempler på noen verdifulle lokaliteter i Møre og Romsdal. I Møre og Romsdal har man en meget god oversikt over fylkets slåttemarker på grunn av at det her nylig er gjort en sammenstilling av kunnskapen om tradisjonelle slåttemarker (Jordal 2007). 178 lokaliteter omtales i rapporten fra dette prosjektet, og slåttemarker er registrert i 29 av fylkets 37 kommuner. Lokalitetene forekommer likevel først og fremst konsentrert innen mindre geografiske områder, og kommunene Stordal (22 lokaliteter, særlig i Nørdredalen), Rauma (28 lokaliteter, særlig i øvre Romsdalen), Tingvoll (19 lokaliteter, særlig i Vågbø-Holmeide) og Sunndal (16, særlig ved fjellgardene) har flest kjente lokaliteter. Frisk fattigeng, ofte med stort artsmangfold, er sannsynligvis den viktigste vegetasjonstypen. 64 rødlistearter er registrert i de registrerte slåttemarkene (13 karplanter, 1 sommerfuglart, 50 sopparter).
En spesielt verdifull lokalitet er Skutholmen, Fræna, der det finnes ett helhetlig fiskerbondelandskap som skjøttes tradisjonelt og rommer mange gamle kulturlandskapselementer bl.a. mange små 1x2-meters potetåkre i bergskortene. Slåttemarkene blir slått med ljå. Her finnes mange rødlista beitemarkssopp. Stedet er veiløst og nås med robåt som fastlandssamband over et 50 meter bredt sund. Langs Grøvuvassdraget (Sunndal, utvalgt for MR i 2008) og i øvre Romsdalen (Rauma) finnes tørre-friske slåttemarker med flere tørrengsarter som Pilosella-arter og sjeldne sopper. Stordal kommune har kanskje landets største bestander av kvitkurle som i stor grad er knyttet til rester etter slåttemarker. Nordre Sunnmøre er et kjerneområde for solblom. Mer enn 30 000 blomsterstengler er registrert totalt innen dette området. Dessverre er det nå bare sporadisk hobbyslått igjen her. Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle slåttemarker Skjøtsel Beste måten å skjøtte ei gammel artsrik eng på, er å følge opp den tradisjonelle driftsforma, uten gjødsel og med sein slått. Det tradisjonelle slåttetidspunktet har variert noe fra sted til sted avhengig av klima og høyde over havet. Derfor er det viktig å finne ut hva som har vært vanlig på den aktuelle lokaliteten eller i nærområdet fra gammelt av. Slått før 10. juli var imidlertid meget sjeldent! En bør benytte lett redskap (ljå, tohjuls slåmaskin eller lettere traktor der det er mulig). Graset bør bakketørkes ev. hesjes før det fjernes. I tillegg til at en får tørt og godt høy, er bakketørkinga viktig for at frøa til engartene både skal få modne ferdig og bli liggende igjen på enga når høyet samles sammen og kjøres vekk. Det er meget viktig at graset ikke bare blir liggende, da det kan bidra til oppgjødsling av enga, samt at det tørre graset hindrer mange småvokste engplanter å komme opp. Enkelte steder har engene i tillegg vært beitet, enten vår eller høst eller begge deler. Bare beiting kan imidlertid ikke erstatte slått, men er det eneste mulighet for skjøtsel i en periode, er storfebeiting det mest skånsomme. De velger ikke ut godbitene slik sauen gjør. Beitepresset må i tilfelle ikke være for stort, og en må vente seg noe manuell etterrydding. Der en har tidligblomstrende arter er det særlig viktig at en unngår vårbeite. Restaurering Når det gjelder restaurering av enger som er i gjengroing og utvidelse av eksisterende slåtteareal er det viktig å ikke sette i gang med mer omfattende restaurering enn det en greier å følge opp med skjøtsel i ettertid. Dersom det er mange delfelt som skal restaureres, kan det være lurt å ta det trinnvis over flere sesonger. Slik blir det mer overkommelig, og en får en følelse med hvor omfattende de ulike tiltaka er, og hva en kan forvente å få gjennomført per sesong. Hogst/grovrydding bør helst gjennomføres på frossen og gjerne bar mark, dette for å unngå skader på undervegetasjonen og er samtidig lettvint for å få så lav stubbe som mulig. Rydding i snø kan være noe mer tungvint, mindre busker og oppslag kan også ryddes på sommeren når det er tørt og mye av biomassen er samlet i bladene. I slåtteenger som ikke har vært tresatt er det ikke noe poeng å sette igjen noe særlig med trær. Gamle styvingstre må imidlertid spares. Et og annet lauvtre med fin og vid krone kan og få stå. All gran/furu og fremmede treslag (som platanlønn) bør fjernes. Etter hogst er det spesielt viktig at alt ryddeavfall, kvist, stubber og lignende blir samla sammen og brent på egna steder, og aller helst frakta ut av området. Dette for å unngå unødig oppgjødsling. Ryddeavfall som ligger spredd utover vil elles fort føre til dominans av uønska vegetasjon. Oppflising og spredning av flis i området er av samme grunn ikke å anbefale.
Gjenstående biomasse vil ta opp noe av næringen som frigjøres fra de døde røttene til trær og busker som har blitt ryddet vekk. Dette gir en gjødselseffekt som lett forårsaker oppvekst av uønska nitrogenkrevende arter (som bringebær og brennesle). Gradvis gjenåpning er derfor best. Gjødslingseffekten sammen med økt lysinnstråling fører gjerne også til en del etterrenning. Det er mest effektivt å slå lauvrenningene i juli, når det er minst energi samla i rotsystemet. Dette faller normalt sammen med slåttetidspunktet. Det kan likevel være nødvendig å rydde lauvrenninger flere ganger utover i første sesongen, og i tillegg året etter. Osp og or sprer seg ved rotskudd, og rydding kan i mange tilfelle føre til utstrakt renning. Disse kan det derfor lønne seg å ringbarke (sokke). Det bør da skjæres et fem cm bredt band rundt treet nedenfor nederste greina. Det er viktig at snittet er så dypt at all barken forsvinner, slik at transporten av næringsstoff helt sikkert er brutt. Det er lettest å ringbarke om våren. Etter tre somre kan de døde trærne fjernes. Stubber må kappes helt ned til bakken, enten i forbindelse med hogsten eller ved etterrydding på barmark. Større stubber vil gå raskere i forråtning om en skiller barken fra veden med et spett eller lignende, og så stapper jord i mellom. Med unntak av osp og or kan en også unngå renninger på denne måten. Dette kan til eksempel være aktuelt i kanter som hindrer lysinnstråling til slåttemarka. Problemarter som bringebær- og rosekratt, brennesle, mjødurt eller liknende går normalt gradvis ut ved slått, men kan være avhengig av slått flere ganger per sesong i begynnelsen med ljå eller krattrydder. Felt med einstape (bregne) bør slås ned med kjepp (ikke skjæres ned). På denne måten fortsetter bregna med å transportere næring fra røttene, og utarmer så rotsystemet sitt. Den bør så fjernes på høsten. For mer utfyllende om skjøtsel, restaurering og hevd, se: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker som finnes på DNs hjemmesider: http://www.dirnat.no/content.ap?thisid=500034662&language=0
B. Spesiell del: Lokalitet Skutholmen - slåtteeng Type: slåtteeng ID Naturbase: BN00068537 Gnr/bnr: 100/1 UTM: Nord:6981864 Øst:398575 Areal, nåværende: 17,5 daa Kommune/fylke: Fræna/ Møre og Romsdal Mulig areal etter restaurering: 23 daa Tidligere registrert: 1992, 1993, 1994, 1994, 2004 Dato for skjøtselsplan: November 2010 Re-registrert i forb. m skj.pl.: Dato befaring: 16.10.2009 Registrert av: John Bjarne Jordal (1990-tallet, 2004), Geir Gaarder (2009) Utformet av: Geir Gaarder, Miljøfaglig Utredning AS Registrert av: Gaarder, G. og Skutholm, A. BELIGGENHET OG NATURGRUNNLAG: Skutholmen ligger eksponert ut mot Hustadvika i Fræna kommune. Totalt sett er øya på rundt 65 dekar. Øya er lav med høyeste punkt vel 20 m o.h. Midt på øya og på vestre del er det flatere partier med litt mer jordsmonn. Bortsett fra noen småvokste kratt mangler busker og trær på øya og for eksempel gran er ikke plantet, i motsetning til de aller fleste andre steder i distriktet. Berggrunnen er fattig. Øya plasseres best i sørboreal vegetasjonssone og sterkt oseanisk vegetasjonsseksjon, vintermild underseksjon (Moen 1998). Kystbundne arter er derfor typisk, og det er potensial for relativt frostømfintlige arter. TIDLIGERE OG NÅVÆRENDE BRUK: Tradisjonell bruk: Skutholmen er tradisjonelt et kombinasjonsbruk for både jordbruk og fiske, og nåværende bruker Asbjørn Skutholm har da også vært fisker. Fram til ca 1993 var det et par melkekyr på øya (Aksdal 1994), men siden den tid har det vært ungdyr (okser) som har vært benyttet. Dyrene gikk tidligere også i heia på nordre deler av øya, men har i nyere tid primært gått på sentrale og søndre deler, innenfor de samme arealene som også i stor grad blir slått. Nåværende bruk: Asbjørn Skutholm starter tradisjonelt med slåtten i juli, men fortsetter med den til seint på høsten, og deler av engene var for eksempel preget av nylig slått ved besøket i midten av oktober. Det er særlig ljå som benyttes, men også litt 2-hjuls traktor. Graset blir brukt som for til dyrene, så sant kvaliteten tillater det. Under besøket i oktober 2009 så bar bare slåtteengene på søndre del av øya og i området rundt husene preg av å ha blitt slått på tradisjonelt vis og graset tatt vekk. Den store knausen på nordvestsiden av gardsbruket, samt heipartiene i nord og øst bar derimot preg av gradvis gjengroing som følge av lite til manglende beitetrykk (dette er primært areal som tradisjonelt trolig i liten grad har blitt slått). I tillegg til slåtteengene så preger en rekke små potetåkre innmarka på gården. Disse ligger spredt i engmarka, både på søndre og sentrale deler av øya og er vanligvis bare noen ti-talls kvadratmeter store. Enkelte engpartier, særlig rett på nordsiden av garden, bærer preg av å ha vært åkerland før, men har nå ung eng. NATURTYPER, UTFORMINGER OG VEGETASJONSTYPER: Lokaliteten er hovednaturtype kulturlandskap, naturtype slåttemark og mye kan plasseres under utforming frisk-fattigeng. Engene er for det meste av friske til fuktige utforminger og det er bare tendenser til tørrenger på grunnlendte knauser mot sjøen i sør. Sentrale deler av engsamfunnene er noe nitrofile med mye av arter som marikåper (art ikke sjekket) og stedvis krypsoleie. På knauser og i randsoner mot sjøen, er det mer friske naturengpartier med en del naturengplanter, som geitsvingel, tepperot, engfrytle og finnskjegg. Mer urterike partier, bl.a. med en del smalkjempe forekommer også,
særlig på kanten av enkelte knauser ut mot sjøen. I vest er en liten putt der det bl.a. vokser havsivaks inkludert i lokaliteten (vurdert som for liten til å bli selvstendig lokalitet). Etter Fremstad (1997): G1 fuktig fattigeng oseanisk finnskjeggutforming (noe), G3 sølvbunkeeng (lite), G4 frisk fattigeng (en del), G14 frisk, næringsrik gammeleng (noe), U8 brakkvannssump havsivaksutforming (putten i vest) Etter NiN er det trolig snakk om mye lågurt-slåtteeng, i enkelte partier i overgang mot svak lågurtslåttefukteng, samt i andre deler kulturmarksrye (og da dels kulturmarksfuktrye). De mest intensivt brukte delene havner inn under kunstmarkseng med moderat intensiv hevd, og potetåkrene som fulldyrket åker- og kunstmarkseng. I tillegg kommer antatt helofytt-saltsump. ARTSMANGFOLD: Naturengplanter: Blåklokke, engfiol, engfrytle, engkvein, finnskjegg, geitsvingel, gulaks, harerug, hårsvæve, kjerteløyentrøst, knegras, kornstarr, legeveronika, smalkjempe, småengkall, tepperot og tiriltunge. Beitemarksskopp: Gul småfingersopp, gul småkøllesopp, blektuppet småkøllesopp, E. longistriatum, tjærerødskivesopp, beiterødskivesopp, skjelljordtunge, sleip jordtunge, vanlig jordtunge, kantarellvokssopp, skjør vokssopp, gul vokssopp, mønjevokssopp, kjeglevokssopp, liten vokssopp, grå vokssopp, seig vokssopp, engvokssopp, grønn vokssopp, skarlagenvoksopp, honningvoksopp, sumpvoksopp, krittvoksspp og elfenbenshette. RØDLISTEARTER: Grå småfingersopp (NT), glassblå rødskivesopp (VU), semsket rødskivesopp (NT), svartblå rødskivesopp (NT), slimjordtunge (EN), sumpjordtunge (EN), skifervokssopp (NT), gul limvokssopp (VU) FREMMEDE ARTER: Ingen er kjent. Det er grunn til å påpeke at verken gran eller platanlønn er plantet på øya. STATUS/TILSTANDSBESKRIVELSE: Kategori: Intakt avgrenset slåttemark er per i dag i god hevd. På nordsiden av avgrenset slåttemark ligger det noe areal med gammel slåttemark som nå er i gjengroing, men som kan restaureres. Problemarter: Ingen KULTURMINNER: Det ligger ingen registreringer av kulturminner inne på Askeladden. Andre kilder er ikke sjekket. DEL AV HELHETLIG LANDSKAP: Skutholmen er som helhet et uvanlig intakt, lite kystlandskap som ligger godt plassert ut mot havet i Hustadvika. Foruten slåtteengene med tilknyttede små potetåkre, er det her kystlynghei, strandberg, små strandenger og sumpmiljøer, samt en tradisjonell bygningsmasse. VERDI (EV. REVIDERT VERDISETTING): Lokaliteten har fortsatt en klar verdi A svært viktig. Dette kan ikke minst begrunnes i at det er snakk om kontinuerlig hevd av gammel, til dels ugjødslet slåttemark innenfor en landskapstype der slike er svært sjeldne. Også artsfunn av høyt rødlistede arter og slåtteengene som del av et
helhetlig kystkulturlandskap gir grunnlag for en slik verdi. I tillegg tilhører lokaliteten et av våre nasjonalt viktige kulturlandskapsområder (Aksdal 1994, Iversen m. fl. 1994). MÅL: Hovedmål for lokaliteten: Slåttemarka holdes i god hevd. Lokalitetens verdi skal opprettholdes ved å fortsette skjøtselsarbeidet, dvs. sen slått og fjerning av slåttematerialet. I tillegg etterbeite av storfe. Tilstandsmål arter: Populasjoner av artene i lista over karakterarter og rødlistearter skal opprettholdes på dagens nivå. Dette gjelder ikke minst høyt rødlistede arter som slimjordtunge (kjent fra to delforekomster), gul slimvokssopp og sumpjordtunge (funnet i kantsone til enga mot bukta nordvest for garden, som ikke lenger blir slått) Mål for bekjempelse av problemarter/gjengroing: Gjengroing skal forhindres ved å fortsette å slå helt ut til kantene, og gjerne mindre utvidelser med gjenopptatt slått av eldre slåtteengarealer mot nord. AKTUELLE TILTAK: Aktuelle restaureringstiltak, utover de generelle: Noe utvidelse av slåtteengarealet, se figur 2. Aktuelle årlige skjøtselstiltak, utover de generelle: Sen slått helt ut mot strandberga Fjerning av slåttematerialet for bruk som husdyrfór. Etterbeite med storfe Prioritering (år) 2011 Utføres dato/uke: etter 10. Juli etter minst 2 dagers tørking Kostnad kr/ ant timer 15 57 120 Kontroll /dato: seinhøst 2012 og 2014 2011 2011 UTSTYRSBEHOV: - tohjuls slåmaskin vil lette mye av slåtten - ljå, rive - bruk av jernhest ville vært til vesentlig hjelp for transport av graset OPPFØLGING: Skjøtselsplanen skal evalueres av Fylkesmannen i Møre og Romsdal innen: 2015 Behov for registrering av spesifikke artsgrupper: beitemarkssopp bør registreres hvert femte år av kompetent biolog. ANSVAR: Grunneier Asbjørn Skutholm KILDER: Aksdal, S. 1994. Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap i Møre og Romsdal. Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Miljøvernavdelinga rapport nr. 6-1994. 125 s. Direktoratet for naturforvaltning 1994. Verdifulle kulturlandskap i Norge. Mer enn bare landskap! Del 4. Sluttrapport fra det sentrale utvalget for registrering av verdifulle kulturlandskap. 117 s. Gaarder, G. 2009. Skutholmen i Fræna kommune. Forslag til skjøtselsplan. Miljøfaglig Utredning, rapport 2009:55. 24 s. + vedlegg.
Jordal, J. B. 2005. Kartlegging av naturtypar i Fræna kommune. Rapport J. B. Jordal nr. 5-2005. 140 s. Jordal, J. B. 2008. Supplerende kartlegging av biologisk mangfold i jordbrukets kulturlandskap, innog utmark, i Midt-Norge. Møre og Romsdal og Oppdal, med en vurdering av kunnskapsstatus. Direktoratet for naturforvaltning Utredning 2008-1. 126 s. Jordal, J. B. & Gaarder, G. 1993. Soppfloraen i en del naturbeitemarker og naturenger i Møre og Romsdal og Trøndelag. Fylkesmannen i Møre og Romsdal, miljøvernavd. Rapport 9-1993. 76 s. Jordal, J. B. & Gaarder, G. 1995. Biologiske undersøkingar i kulturlandskapet i Møre og Romsdal i 1994. Fylkesmannen i Møre og Romsdal, landbruksavdelinga. Rapport 2-95. 95 s. Jordal, J. B. & Gaarder, G. 1997. Biologiske undersøkingar i kulturlandskapet i Møre og Romsdal i 1995-96. Fylkesmannen i Møre og Romsdal, landbruksavdelinga. Rapport 1-97. 178 s. Jordal, J. B. & Gaarder, G. 2002. Hygrocybe vitellina (Fr.) P.Karst. (sensu Boertmann 1990) en oseanisk sopp. Blyttia 60: 195-202. Jordal, J. B. & Sivertsen, S. 1992. Soppfloraen i noen ugjødsla beitemarker i Møre og Romsdal. Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Miljøvernavdelinga, rapport nr. 11 1992. 65 s. Kålås J. A., Viken Å., Henriksen S., Skjelseth S. 2010. Norsk Rødliste for arter 2010. Artsdatabanken, Trondheim. Sivertsen, S., Jordal, J. B. & Gaarder, G. 1993. Noen soppfunn i ugjødsla beite- og slåttemarker. Agarica 13 (22): 1-38. Vedlegg: Andre karplanter innenfor området Engkvein, englodnegras, engsoleie, engsyre, følblom, hanekam, havsivaks, hesterumpe, hundekjeks, krypsoleie, kvitkløver, kystbergknapp, marikåpe sp, myrfiol, rødkløver, ryllik, slåttestarr, smyle, småengkall, timotei, trådsiv og vanlig arve.
Fig. 1. Ortofoto over Skutholmen, der det med rødt er avgrenset verdifulle naturmiljøer (slåtteenga i sør og vest, kystlyngheia i nord og øst). Fig. 2. Ortofoto over Skutholmen, der potensielle utvidelsesareal for slåtteengene er grovt avgrenset med blått. Størst biologisk verdi vil slått av de vestlige og østlige delene ha, mens det midtre, nordlige er sterkere preget av tidligere oppgjødsling/oppdyrking.
Fig. 3. Gardsbruket sett fra knausen på vestsiden. Foto: Geir Gaarder Fig. 4. Liten potetåker innenfor slåtteengområdet på vestlige deler av øya. Disse små, tradisjonelt utformede potetåkrene utgjør en viktig del av den helhetlige forvaltningen av øya. Foto: Geir Gaarder
Fig. 5. Sentrale deler av slåtteengområdet, sett fra strandbergene i vest. Foto: Geir Gaarder Fig. 6. Svært mager og grunnlendt slåtteengparti like ovenfor fjøset, trolig dels frisk kulturmarksrye, en naturtype som har igjen svært få forekomster som ligger i velhevdete slåtteenger. Foto: Geir Gaarder
Fig. 7. Sørlige deler av slåtteengene, sett mot vest. Det blir fremdeles slått helt ut mot de nakne strandbergene på Skutholmen. Foto: Geir Gaarder
OPPDATERT NATURBASEBESKRIVELSE OG KILDER Lokalitetsnavn: Skutholmen - slåtteeng Naturtype: Slåtteeng (D01) Utforming: Frisk fattigeng (D0104) (60%), fuktig fattigeng (D0101) (20%), frisk næringsrik gammeleng (D0114) (20%) Innledning: Beskrivelsen er utarbeidet av Geir Gaarder 24.11.2010 og erstatter tidligere omtale utført av John Bjarne Jordal i 2005. Lokaliteten har blitt oppsøkt av bl.a. John Bjarne Jordal årlig i perioden 1992-1995, samt i 2004, og av Geir Gaarder 16.10.2009. Lokaliteten er omtalt i en rekke skriftlige kilder, som Aksdal (1994,), Gaarder (2009), Jordal (2005, 2008), Jordal & Gaarder (1993, 1995, 1997, 2002), Jordal & Sivertsen (1992), samt Sivertsen m.fl. (1993). Beliggenhet og naturgrunnlag: Skutholmen ligger eksponert ut mot Hustadvika i Fræna kommune. Totalt sett er øya på rundt 65 dekar. Øya er lav med høyeste punkt vel 20 m o.h. Midt på øya og på vestre del er det flatere partier med litt mer jordsmonn. Bortsett fra noen småvokste kratt mangler busker og trær på øya og for eksempel gran er ikke plantet, i motsetning til de aller fleste andre steder i distriktet. Berggrunnen er fattig. Øya plasseres best i sørboreal vegetasjonssone og sterkt oseanisk vegetasjonsseksjon, vintermild underseksjon (Moen 1998). Kystbundne arter er derfor typisk, og det er potensial for relativt frostømfintlige arter. Den avgrensede slåtteenga grenser mot strandberg og sjø i sør, vest og dels nord. Mot øst er det grenser mot lynghei og dels gjengroende, tidligere engarealer. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Etter DN-håndbok 13 er det primært snakk om slåtteeng av typen frisk fattigeng, men det forekommer også mer fuktige, fattige enger og litt frisk næringsrik gammeleng, samt ei lita brakkvannssump i vest. Etter Fremstad (1997): G1 fuktig fattigeng oseanisk finnskjeggutforming (noe), G3 sølvbunkeeng (lite), G4 frisk fattigeng (en del), G14 frisk, næringsrik gammeleng (noe), U8 brakkvannssump havsivaksutforming (putten i vest). Etter NiN er det trolig snakk om mye lågurt-slåtteeng, i enkelte partier i overgang mot svak lågurt-slåttefukteng, samt i andre deler kulturmarksrye (og da dels kulturmarksfuktrye). De mest intensivt brukte delene havner inn under kunstmarkseng med moderat intensiv hevd, og potetåkrene som fulldyrket åker- og kunstmarkseng. I tillegg kommer antatt helofytt-saltsump. Artsmangfold: Karplantefloraen er ikke spesielt artsrik og særpreget, bortsett fra en liten forekomst av den regionalt sjeldne arten havsivaks i brakkvannssumpa i vest. En del vanlige og vidt utbredte naturengplanter forekommmer, som blåklokke, engfiol, engfrytle, finnskjegg, geitsvingel, gulaks, harerug, hårsvæve, kjerteløyentrøst, knegras, kornstarr, legeveronika, smalkjempe, småengkall, tepperot og tiriltunge. Det er en rik funga av beitemarkssopp, inkludert rødlisteartene grå småfingersopp (NT), glassblå rødskivesopp (VU), semsket rødskivesopp (NT), svartblå rødskivesopp (NT), slimjordtunge (EN), sumpjordtunge (EN), skifervokssopp (NT) og gul limvokssopp (VU). I tillegg vanligere arter som gul småfingersopp, gul småkøllesopp, blektuppet småkøllesopp, E. longistriatum, tjærerødskivesopp, beiterødskivesopp, skjelljordtunge, sleip jordtunge, vanlig jordtunge, kantarellvokssopp, skjør vokssopp, gul vokssopp, mønjevokssopp, kjeglevokssopp, liten vokssopp, grå vokssopp, seig vokssopp, engvokssopp, grønn vokssopp, skarlagenvoksopp, honningvoksopp, sumpvoksopp, krittvoksspp og elfenbenshette. Bruk, tilstand og påvirkning: Skutholmen er tradisjonelt et kombinasjonsbruk for både jordbruk og fiske, og nåværende bruker Asbjørn Skutholm har da også vært fisker. Fram til ca 1993 var det et
par melkekyr på øya (Aksdal 1994), men siden den tid har det vært ungdyr (okser) som har vært benyttet. Dyrene gikk tidligere også i heia på nordre deler av øya, men har i nyere tid primært gått på sentrale og søndre deler, innenfor arealene med også i stor grad blir slått. Asbjørn Skutholm starter tradisjonelt med slåtten juli, men fortsetter med den til seint på høsten, og deler av engene var for eksempel preg av nylig slått ved besøket i midten av oktober. Det er særlig ljå som benyttes, men også litt 2-hjuls traktor. Graset blir brukt som for til dyrene, så sant kvaliteten tillater det. Under besøket i oktober 2009 så bar bare slåtteengene på søndre del av øya og i området rundt husene preg av å ha blitt slått på tradisjonelt vis og graset tatt vekk. Den store knausen på nordvestsiden av gardsbruket, samt heipartiene i nord og øst bar derimot preg av gradvis gjengroing som følge av lite til manglende beitetrykk (dette er primært areal som tradisjonelt trolig i liten grad har blitt slått). I tillegg til slåtteengene så preger en rekke små potetåkre innmarka på gården. Disse ligger spredt i engmarka, både på søndre og sentrale deler av øya og er vanligvis bare noen ti-talls kvadratmeter store. Enkelte engpartier, særlig rett på nordsiden av garden, bærer preg av å ha vært åkerland før, men har nå ung eng. Fremmede arter: Ingen arter er kjent (bortsett fra utpregede kulturplanter som potet). Del av helhetlig landskap: Skutholmen er som helhet et uvanlig intakt, lite kystlandskap som ligger godt plassert ut mot havet i Hustadvika. Foruten slåtteengene med tilknyttede små potetåkre, er det her kystlynghei, strandberg, små strandenger og sumpmiljøer, samt en tradisjonell bygningsmasse. Verdisetting: Lokaliteten har fortsatt en klar verdi A svært viktig. Dette kan ikke minst begrunnes i at det er snakk om kontinuerlig hevd av gammel, til dels ugjødslet slåttemark innenfor en landskapstype der slike er svært sjeldne. Også artsfunn av høyt rødlistede arter og slåtteengene som del av et helhetlig kystkulturlandskap gir grunnlag for en slik verdi. I tillegg tilhører lokaliteten et av våre nasjonalt viktige kulturlandskapsområder (Aksdal 1994, Iversen m. fl. 1994). Litteratur: Aksdal, S. 1994. Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap i Møre og Romsdal. Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Miljøvernavdelinga rapport nr. 6-1994. 125 s. Gaarder, G. 2009. Skutholmen i Fræna kommune. Forslag til skjøtselsplan. Miljøfaglig Utredning, rapport 2009:55. 24 s. + vedlegg. Jordal, J. B. 2005. Kartlegging av naturtypar i Fræna kommune. Rapport J. B. Jordal nr. 5-2005. 140 s. Jordal, J. B. 2008. Supplerende kartlegging av biologisk mangfold i jordbrukets kulturlandskap, innog utmark, i Midt-Norge. Møre og Romsdal og Oppdal, med en vurdering av kunnskapsstatus. Direktoratet for naturforvaltning Utredning 2008-1. 126 s. Jordal, J. B. & Gaarder, G. 1993. Soppfloraen i en del naturbeitemarker og naturenger i Møre og Romsdal og Trøndelag. Fylkesmannen i Møre og Romsdal, miljøvernavd. Rapport 9-1993. 76 s. Jordal, J. B. & Gaarder, G. 1995. Biologiske undersøkingar i kulturlandskapet i Møre og Romsdal i 1994. Fylkesmannen i Møre og Romsdal, landbruksavdelinga. Rapport 2-95. 95 s. Jordal, J. B. & Gaarder, G. 1997. Biologiske undersøkingar i kulturlandskapet i Møre og Romsdal i 1995-96. Fylkesmannen i Møre og Romsdal, landbruksavdelinga. Rapport 1-97. 178 s. Jordal, J. B. & Gaarder, G. 2002. Hygrocybe vitellina (Fr.) P.Karst. (sensu Boertmann 1990) en oseanisk sopp. Blyttia 60: 195-202.
Jordal, J. B. & Sivertsen, S. 1992. Soppfloraen i noen ugjødsla beitemarker i Møre og Romsdal. Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Miljøvernavdelinga, rapport nr. 11 1992. 65 s. Sivertsen, S., Jordal, J. B. & Gaarder, G. 1993. Noen soppfunn i ugjødsla beite- og slåttemarker. Agarica 13 (22): 1-38.
Vedlegg Skutholmen kystlynghei BN00068536 I forbindelse med utarbeiding av skjøtselsplanen for slåttemarka, ble det gjennomført en egen avgrensing og naturbasebeskrivelse av kystlyngheia nord for slåttemarka. NATURBASE Lokalitetsnavn: Skutholmen - kystlynghei Naturtype: Kystlynghei (D07) Utforming: tørr kystlynghei (D0701) (60%) og fuktig kystlynghei (D0703) (30%), samt 10% annet Innledning: Beskrivelsen er utarbeidet av Geir Gaarder 24.11.2010. Mens den nærliggende slåtteenga på Skutholmen er omtalt av mange kilder, er selve kystlyngheia noe overfladisk behandlet av Gaarder (2009) tidligere. Beliggenhet og naturgrunnlag: Skutholmen ligger eksponert ut mot Hustadvika i Fræna kommune. Totalt sett er øya på rundt 65 dekar. Øya er lav med høyeste punkt vel 20 m o.h. Midt på øya og på vestre del er det flatere partier med litt mer jordsmonn. Bortsett fra noen småvokste kratt mangler busker og trær på øya og for eksempel gran er ikke plantet, i motsetning til de aller fleste andre steder i distriktet. Berggrunnen er fattig. Øya plasseres best i sørboreal vegetasjonssone og sterkt oseanisk vegetasjonsseksjon, vintermild underseksjon (Moen 1998). Kystbundne arter er derfor typisk, og det er potensial for relativt frostømfintlige arter. Den avgrensede kystlyngheia grenser mot strandberg og sjø i nord, øst og dels sør. Mot vest og dels sør er det grenser mot slåtteeng. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Etter DN-håndbok 13 er det primært snakk om kystlynghei av fattig, tørr til fuktig type. I tillegg innslag av litt slåtteeng og dels naturbeitemark i tidlig gjengroingsstadium mot innmark i sør, samt ei sump litt nord for bygningene på garden. Sumpa har intermediær karakter og bærer preg av å være et nesten gjengrodd lite tjern. Slåtteengrestene på knausen mot vest er av fattig type, dels fattig fukteng, mens det er rikere, dels noe oppgjødslet eng ned mot bygningene (mellom sumpa og bygningene). Det er også tendenser til mer urterike engrester på strandbergene i sørøst. Ellers fragmenter av strandeng (ordinære saltenger), bl.a. i den vesle bukta i sørøst. Artsmangfold: Lokaliteten er mangelfullt undersøkt og fyldige artslister mangler. Det er ikke kjent spesielle arter i lyngheiene, bare typiske trivielle arter som røsslyng. I strandenga i sørøst opptrer også bare vanlige arter som saltsiv og strandkryp. Det samme gjelder sumpa i nord, med elvesnelle, myrhatt og lignende. Det bør kunne være /ha vært beitemarkssopp enkelte steder innenfor lokaliteten, særlig i kantsoner mot slåtteeng i sør og vest, og det er mulig funnet av sumpjordtunge (EN) i sin tid ble gjort innenfor avgrenset lynghei helt i vest. Bruk, tilstand og påvirkning: Skutholmen er tradisjonelt et kombinasjonsbruk for både jordbruk og fiske, og nåværende bruker Asbjørn Skutholm har da også vært fisker. Fram til ca 1993 var det et par melkekyr på øya (Aksdal 1994), men siden den tid har det vært ungdyr (okser) som har vært benyttet. Under besøket i oktober 2009 så bar den store knausen på nordvestsiden av gardsbruket, samt heipartiene i nord og øst preg av gradvis gjengroing som følge av lite til manglende beitetrykk (dette er primært areal som tradisjonelt trolig i liten grad har blitt slått). Tidligere har deler av arealet blitt brukt som slåttemark, mens det meste har vært beitemark for husdyrene. En årsak til manglende beite på deler av arealet de seinere årene ble av grunneier oppgitt å være at gjerdet som stenger mot innmarka ikke har latt seg vedlikeholde. Det vil derfor være svært ønskelig at gjerdet på nytt ble satt opp igjen
slik at dyrene kan nyttiggjøre seg beitemarka. I tillegg vil gjenopptatt slått av noe av engarealet inn mot nåværende slåtteeng være klart positivt. Fremmede arter: Ingen arter er kjent. Del av helhetlig landskap: Skutholmen er som helhet et uvanlig intakt, lite kystlandskap som ligger godt plassert ut mot havet i Hustadvika. Foruten kystlyngheia, er det her slåtteenger, strandberg, små strandenger og sumpmiljøer, samt en tradisjonell bygningsmasse. Verdisetting: Lokaliteten får verdi som B - viktig. Dette særlig fordi den er en del av et helhetlig kystkulturlandskap. I tillegg tilhører lokaliteten et av våre nasjonalt viktige kulturlandskapsområder (Aksdal 1994, Iversen m. fl. 1994). Litteratur: Aksdal, S. 1994. Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap i Møre og Romsdal. Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Miljøvernavdelinga rapport nr. 6-1994. 125 s. Gaarder, G. 2009. Skutholmen i Fræna kommune. Forslag til skjøtselsplan. Miljøfaglig Utredning, rapport 2009:55. 24 s. + vedlegg.