Helene Uri Kjerringer Roman
Hae feminae vincent mares [1] Fotnoter [1] Det finnes en oversikt over og en oversettelse av latinen som er brukt, bakerst i boken.
Prologus Innsiden av øyenlokkene har en behagelig mørkerød farge, og i noen sekunder kan han innbille seg at han sover. Men han vet altfor godt at han ikke er hjemme i sengen sin. Han ligger på bakken. Sleipt høstløv kleber seg mot den nakne korsryggen der skjorten har glidd opp, og mot den øverste delen av baken der buksen er trukket ned. Det ene buksebenet ligger langs bakken som et tomt hylster. Bena hans er bendt fra hverandre. Han kjenner den fuktige kveldsluften mot det blottlagte kjønnet. Bakken under ham er kald, det ene låret er vætet av hans egen urin. Det verker i hode, armer og ben. Over ham står fire kvinner kledd i lange fløyelskapper. Nå hever den høyeste av dem den høyre hånden, som holder en blank saks. Hun klipper demonstrativt i luften, og lyden får alle fire til å bryte ut i latter. Hvem er de? Hvem er disse kvinnene? Han blar fortvilet gjennom hjernens erindringsarkiver, men får ingen treff. Eller er det noe kjent med den mørkhårede? Den store, blonde kvinnen bøyer seg ned mot ham. Ett sekund ser han rett inn i ansiktet hennes. Hun smiler som en engel. Er hun gal? Er hun fullstendig sinnssyk? Han kniper igjen øynene, men denne gangen er det umulig å forestille seg at han sover. Han forsøker å krøke seg sammen, snu seg, klappe sammen bena, men han er ute av stand til å bevege seg. De har tjoret ham fast, slått
pæler ned i bakken. Han ligger sprikende, som et hjelpeløst kryss. Han kjenner det skarpe metallet mellom lårene, på ny hører han en lys, støyende latter, så blir alt enda mørkere, og kanskje kan han igjen drømme at han ligger hjemme i sengen sin. I halvmørket og med den lange kappen ser Jenna ut som en statue hugget i granitt. Høy og kraftig. Steinhard, uangripelig og stødig. Men da Celeste hadde trukket ned buksene til mannen, hadde Jenna måttet brekke seg og svelget sure, halvfordøyde rester av eplebrennevin. Først da hun viklet saksen ut av et lysegult halstørkle med små rosa sitroner, kjente hun det hun på forhånd trodde hun skulle kjenne: Hun var rasende. Det er hun ennå. Rasende og redd. Det som stiger opp i henne da hun beveger tommelen fra de andre fire fingrene og får den tunge saksen til å åpne seg, er annerledes enn alt annet hun foreløpig har erfart, og det skremmer henne. Hun nøler idet metallet kommer i kontakt med mannens kropp. Så ser hun opp, og de fire kvinnenes blikk møtes i luftrommet over mannen. De andres øyne er gule, gule med sorte ellipseformede pupiller. Ser hennes øyne også slik ut? Hun vet ikke. Hun klemmer saksen sammen.
Lectio I In médias res Celeste Ringstad satt på huk oppå en mann som i sin tur lå oppå et spisebord. I samme sekund som akten var over, rettet Celeste sin slanke kropp, tøyde armene bakover, sukket som etter en vellykket arbeidsøkt og begynte å snakke om hva hun skulle gjøre senere på kvelden. Kaster du meg ut nå? spurte elskeren hennes. For tiden holdt Celeste seg med en smekker tannlege. Ja, svarte Celeste, trædde seg av ham og hoppet ned fra spisebordet. Hun ble stående ved siden av bordet og fikle tankespredt med tannlegens halvstive lem mens hun så smilende fremfor seg. Kunne man få en aldri så liten drink før man blir kastet ut i høstmørket? spurte tannlegen, satte seg opp og kikket bort på Celeste. Hvis man så bort fra hoftene hennes, noe som falt ham vanskelig i og med at det var et par usedvanlig vellykkede hofter, var det nok huden hennes som fascinerte ham mest. Hun var glatt og helt hvit, så å si uten føflekker eller andre ufullkommenheter. Den høyre hånden hennes lå fremdeles mellom lårene hans. Du, det er ikke mer å hente der i dag, sa tannlegen. Celeste smilte, slapp taket og gikk bort til sølvbrettet med karafler og flasker. Hun hadde på seg behå og intet annet, en forseggjort behå med mye blonder. Den første gangen de hadde elsket, hadde tannlegen forsøkt å hekte
den av henne, men hun hadde føyset ham vennlig unna. Du pakker vel ikke opp alle gavene på julaften på én gang, hadde hun spurt, vær litt tålmodig! I dag hadde han prøvende pillet på en av skulderstroppene, og hun hadde smilt og lovt at neste gang, da En konjakk? sa hun og snudde seg halvt. Jeg drikker jo alltid whisky, svarte tannlegen. Han så på henne, halvt fornærmet, halvt beundrende. Det er ikke så lett å holde dere fra hverandre, opplyste Celeste vennlig, fant frem et krystallglass og skjenket whisky til ham. Nei, det var ikke huden, ikke hoftene heller, tenkte tannlegen, det var hennes suverene holdning. Celeste virket så glad, så tvers igjennom fornøyd med seg selv. Hun slentret gjennom livet, plukket med seg de gavene hun snublet over på veien, tok tilsynelatende ingenting alvorlig. Det gjorde henne vakker. Han smilte til henne og tenkte at han kjente henne så godt. De få gangene han og Celeste hadde møttes, hadde brakt dem så nær hverandre. Men nå hadde det seg slik at tannlegen tok grundig feil, han kjente overhodet ikke Celeste. Han var ikke flink til å lese henne (han var i det hele tatt ikke god til å lese kvinner, noe hans kone hadde lidd under i mange år), og Celeste var usedvanlig flink til å spille. Men på en måte hadde han rett: For det han observerte, var en god beskrivelse av Celeste slik hun hadde vært. Slik hun hadde vært for inntil åtte måneder siden. Du har et vakkert ansikt, og det smerter meg mer enn du aner, å måtte ødelegge noe så fullendt. Men du forstår at jeg må det. Du skulle aldri ha gjort det, Celeste.
Han hadde tilbudt å kjøre henne, men Celeste sa at hun ville kjøre sin egen bil. I virkeligheten hadde hun slett ingen bil, men akkurat nå kunne hun ikke bli kvitt ham raskt nok. Tannlegen forsvant i en traust Volvo. Da stasjonsvognen hans ble borte rundt hjørnet, slo to tanker Celeste: Jeg lurer på hvordan kona hans er, og jeg lurer på om jeg skal fortsette å møte ham, eller om det kanskje er på tide å bytte beite, skifte til en ny, grønn eng, gnage i seg friskt gress. Så tenkte hun ikke mer på tannlegen. Hun hadde uansett alltid Bjørn, trygge, forutsigbare Bjørn; hun kjente et lite knepp av begjær i underlivet ved tanken på bred brystkasse og dyktige hender. Bjørn var en kombinasjon av lettvint og energisk. Det var egenskaper som tiltalte Celeste, og som gjorde ham til en dyktig og anerkjent journalist. Så gled Bjørn vekk, og redselen steg opp i henne igjen, fylte henne, druknet lysten hun akkurat hadde hatt. Ikke tenke på det, ikke tenke. Ikke la det styre livet ditt. Ikke la ham vinne. Ikke tenke på det. Senere i kveld skulle hun besøke Sebastian, hennes kjære Sebbe. Hun snudde seg og så om hun skimtet noe bak gardinene i leiligheten hans. Han kunne stå i timevis og speide ut. Men i dag var det ingen ivrig vinkende Sebbe der, ingen som banket takten av en ABBA-sang mot ruten. Hun vinket likevel, det hendte han satte seg ned med haken mot vinduskarmen og lekte gjemsel med verden, som han selv kalte det. Nei, hun måtte se å komme seg av gårde, hun skulle en tur innom jobben først også. Hun vinket igjen, fingrene var allerede stive av kulde. Hanskene hadde hun visst glemt oppe i
leiligheten. Hun begynte å se etter en drosje, og i full overensstemmelse med det hellet som preget mye av Celestes liv, kom det i samme sekund kjørende en ledig bil nedover gaten. Sjåføren hoppet ut og åpnet galant døren. I et kort sekund tror hun at det er ham, samme mørke håret, samme rette skuldre, og hun kjenner hvordan hendene hennes blir numne, begynner å skjelve, men så ser hun at det selvfølgelig ikke er det, bare en vanlig, hyggelig taxisjåfør. Hei sveis, hilste sjåføren, bare jump inn. Hun måtte ikke la ham ta overhånd. Ikke tenke, ikke tenke. Fokusere på noe positivt. Hun frøs, men hun var grundig tilfredsstilt. Tannlegen? Nei, hun gadd ikke tenke på ham, da heller på Sebbe, lyset i Sebbes øyne når hun kom på besøk. Hun satte seg inn i baksetet, sa til sjåføren hvor hun skulle. Hun kunne tenke på kurset. Hun var spent, hun gledet seg. Det begynte klokken syv. Hun regnet med at hun var for sent ute. Det var hun alltid. Det har jeg vært fra første sekund, pleide hun å si når temaet ble brakt på bane (gjerne når hun andpusten og rødkinnet kom forsinket til en avtale), og da mener jeg fra første sekund, og så fortalte hun historien om fødselen sin, og så glemte folk at hun hadde kommet for sent, og i stedet tenkte de at Celeste Ringstad, hun er jommen en sjarmerende kvinne. Det var få som forble upåvirket av Celeste når hun gadd å anstrenge seg. Hun skulle til å spørre sjåføren om klokken, men fikk i det samme øye på det digitale uret på dashbordet, og hun regnet seg fort frem til at hun ikke kom mange minuttene for sent. For nå var hun snart ved jobben, hun skulle bare
styrte inn, rive med seg noen papirer hun ble nødt til å lese igjennom til i morgen (hun krysset fingre for at Kåte- Karl ikke jobbet sent i dag). På plass i bilen igjen! Ingen Karl Hebbern. Alt i orden! Sjåføren hadde satt på en arabisk diskolåt, hun så ut av vinduet og gledet seg. De hadde begynt på stigningen opp fra byen. Det var nesten ingen mennesker ute. De kjørte forbi en gammel dame som var ute og luftet hunden sin, begge var utstyrt med like refleksvester. Celeste smilte. På en rasteplass med utsikt over byen drev noen fugler og drog utover rusk og rot fra en søppelkasse. Hun lukket øynene, lente seg bakover og plystret falskt og fornøyd til musikken. Sjåføren smilte til henne i sladrespeilet. Celeste smilte tilbake. * Bak henne tutet det irritert. Jenna Hilmarsens bil knaket i sammenføyningene og sang alltid på siste vers før den på mirakuløst vis ble reddet og dermed fikk forlenget livet frem til neste sammenbrudd. Faren til datteren hennes hadde en langstrakt firmabil som, når den stod ved siden av Jennas lille, alltid så hoverende ut. Ser du at den liksom smiler nedlatende til bilen min? hadde Jenna spurt en dag. Nei, svarte han som var Jennas datters far. Strengt tatt var jo Julia ikke bare Jennas datter, men hans datter også, men det var så lett å glemme. De glemte det ofte, alle tre. Faren til Jennas datter tjente mye penger på å selge vitaminsjiraffer og vitaminelefanter (fargerike gelédyr sprøytet fulle av C-, D- og E-vitaminer som foreldre med dårlig tid og samvittighet syntes de måtte kjøpe), og