Linn Stalsberg Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land
Om forfatteren: Linn Stalsberg (f. 1971) er utdannet sosiolog fra London School of Economics (LSE). Hun jobber som skribent i Klassekampen, fagbokforfatter, ordstyrer og journalist. Dette er hennes første sakprosabok.
2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst og Bilde, Oslo 2013 ISBN 978-82-03-29409-9 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Tidene skifter, forholdene forandrer seg raskt og kvinnenes problemer med dem. De unge kan ikke i samme utstrekning som før støtte seg til mødrenes erfaringer. Hver ny generasjon står overfor nye situasjoner skapt av nye forhold, kvinnene i hvert nytt slektsledd må ta sine problemer opp fra grunnen og se å komme til rette med dem utfra sine egne tidsforutsetninger. Professor i litteraturhistorie Ellisiv Steen (1908 2001) i boken Kvinnen i dag, 1950
Innledning: En fornemmelse av uro Vi norske kvinner kan komme så langt vi vil. Vi kan gjøre karriere, ha viktige verv, to tre barn og ektefelle og selvsagt en egen økonomi. Vi kan bli statsråder med mammaperm, gå Birken eller løpe maraton. Og når vi slitne og svette kommer hjem, får vi servert middag av partneren vår som lager saus fra bunnen av. Vi har nesten full barnehagedekning, vi har skolefritidsordninger og en av verdens beste foreldrepermisjoner. Har vi en gammel mor eller far, er sjansen nokså stor for at et sykehjem tar det daglige ansvaret for dem. Vi damene kan endelig «have it all», akkurat som en del menn har hatt muligheten til i årevis. Vi er likestilte. Vi kan velge det livet vi vil leve. Vi er frie. Dette er det norske idealet. Og det skryter politikerne av så ofte de har sjansen: Norske kvinner er verdens mest likestilte. Både menn og kvinner kan kombinere omsorg for barn med egen karriere. Det forventes faktisk at vi klarer det. Dette er feminismens triumf, likestillingens konsekvens. Og for mange fungerer det bra. Mange familier finner seg godt til rette med fulle jobber, barnehageplass og barn som trives med skolefritidsordningen. Det er sant at vi har
velferdsordninger i dag som er historisk unike, og som gir oss muligheter som ingen generasjon tidligere har opplevd maken til. Det er ingen grunn til å svartmale tingenes tilstand. Men det er en del ting i et grått grenseland som forvirrer meg. Og det er her denne boken blir til. I dette grå ligger spørsmål og tanker omkring den såkalte tidsklemma, om likestilling og kvinnefrigjøring og om trender i arbeidslivet. For hvis det er så greit, her i verdens beste land, å kombinere jobb og barn, så lurer jeg på et par ting: Hvorfor jobber nesten halvparten av alle småbarnsmødre deltid? 1 Hvorfor har vi debatter og forskningsfakta om tidsklemmer, stressede voksne, stressede barn og utbrente og sykmeldte arbeidstakere? Kan vi bare avskrive dette som klaging, eller er det grunnlag for å spørre om det ligger alvorligere samfunnstrekk bak historiene om de travle dagene? Små ting i familien har sammenheng med større ting i samfunnet utenfor. Alt henger sammen med alt. Er det kanskje slik at tidsklemma er et tegn på at noe ikke fungerer så bra i vårt ellers så velfungerende samfunn? Er det tegn i tiden på en utvikling vi må ta på alvor? Som forskningsjournalist har jeg mistet tellingen på alle intervjuene jeg har gjort med samfunnsforskere som skal studere nok en variant av tematikken arbeid og familieliv, for det er fremdeles mye å ta av for den som stiller de vanskelige spørsmålene. Det viser seg at det kan være langt fra politiske festtaler om likestilling til vanlige folks hverdagsliv og utfordringer. Å kombinere full jobb
med omsorgsansvar i hjemmet er fremdeles et puslespill som løses kreativt i hver enkelt familie. Det er ikke bare det praktiske aspektet som kan være en utfordring. Det er ofte sterke følelser involvert når mange behov kommer i daglig konflikt: barnas, jobbens, økonomiens, samfunnets, dine, partnerens. Før jeg selv fikk barn, så jeg med undring på venninner som alltid var på farten, alltid stresset, alltid bakpå, aldri hadde tid og jeg tenkte: Sånn vil ikke jeg ha det. Men akkurat sånn ble det. Selv om jeg hadde tanker om deltidsjobbing og rolig tid som småbarnsmor, ble det ikke slik. Vi hadde huslån, to studielån og to usikre jobber der begge var ansatt på midlertidig kontrakt da barnet kom. Å gå ned i stillingsprosent når man jobber på engasjement, ville være galskap. Dessuten visste vi at deltidsarbeid ville bety sterkt reduserte velferdsgoder dersom vi skulle trenge det. Så satt vi der, vi også. I klemma. Med et barn som slet med å finne seg til rette i barnehagen, og minst én voksen som slet med å finne seg til rette som yrkesaktiv småbarnsforelder. I ettertid kan man lure på hvorfor man ikke gjorde ting annerledes, men der og da opplevde vi ikke at vi hadde så mange valg. Og alle andre fikk det jo til. Gjorde de ikke? Dårlig samvittighet alle veier, en følelse av ikke å ha kontroll over egen hverdag. Ikke gjøre nok på jobben, ikke være nok sammen med barnet. Dette ble tidsklemma for meg. Dette litt såre i hverdagen, der verken fysisk eller mentalt stress lot seg helt avvise, selv om jeg forsøkte. Vi ville så gjerne få det til. Min tidsklemme handlet aldri om manglende egentid,
treningstid, vennetid eller storbyweekend uten barn. Det er heller ikke slike drømmer om mer fritid jeg har som tema her. Da jeg begynte å snakke om denne uroen i det hverdagslige, viste det seg at flere hadde det på samme måten. Det kjennes nesten som om jeg har hatt en eneste lang samtale med andre foreldre om disse tingene så lenge jeg har hatt barn. Den pågår utenfor barnehageporten, på en fest over vin, i en lunsjpause, i en chat på Facebook. Rett som det er dukker det opp debatter om tidsklemma i mediene også. Noen ganger handler de om kvinners sykefravær, andre ganger om ettåringer i barnehage, et krevende arbeidsliv eller manglende likestilling i hjemmet. Svært sjelden ses disse tingene i sammenheng, slik at det blir mulig å tegne et helhetlig bilde av samfunnet vårt. For kan det være her, i selve systemet vi lever i, at årsaken til tidsklemma ligger? Og dersom det er et press der som gjør at vi hele tiden er så hektiske: Hva kan vi gjøre med det? Som frilansjournalist og kommentator har jeg ofte skrevet om feminisme, barn, barnehager, arbeidsliv og familieliv, blant annet i avisen Klassekampen. Jeg hadde flere spørsmål enn svar og ville finne ut av dem. Ofte handlet det om en avstand mellom mine utfordringer i hverdagen og hva jeg opplevde som viktige feministiske kamper. Eller at det var en del tematikk rundt barn og familie jeg slet med å finne plass til i moderne feministisk tenkning. Hver gang jeg skrev om slike temaer, fikk jeg e-poster fra kvinner og menn med tilsvarende forvirring og interessante observasjoner rundt likestilling og familie. Jeg pleide å be dem sende et innlegg til avisens debattside,
men fikk ofte til svar at det var uaktuelt. Det undret meg at så mange ikke turte eller ville si høyt hva de tenkte om barn, barnehager, yrkesliv og hverdagsstress. For selv om mine argumenter handlet om at vi må endre samfunnsstrukturer for at folk skal få en enklere hverdag, var dette tydeligvis et tema folk opplevde som veldig privat. Det er mulig at det å ikke fikse likestillingen også er forbundet med en følelse av å svikte feminismen. Feminister på 1970-tallet mente at første skritt mot kvinners frigjøring var å snakke om utfordringer hver og en føler på i hverdagen, for på den måten å finne et mulig samfunnsmønster. Deretter kunne man endre det sammen. Denne boken er et forsøk på noe av dette. Jeg ønsker å finne ut hvordan vi egentlig har det i vår kultur i dag, og hvorfor vi lever som vi gjør med tidsklemme og travelhet. Jeg måtte tilbake til 70-tallet for å finne noen svar. For denne kvinnefrigjøringen som de snakket om, hva var det egentlig den skulle frigjøre meg fra og til? Har jeg den nå? Var det sånn idealsamfunnet skulle bli: to foreldre i full jobb mens ungene er åtte ni timer i barnehagen? Eller var målet noe helt annet, og i så fall hva da? Feminister på 70-tallet deltok i debatter og krevde seks timers arbeidsdag eller rett til deltid for småbarnsforeldre. De hadde visjoner om et annet samfunn med større vekt på menneskers behov og mindre vekt på økonomisk vekst. Slike ting må da være mer relevante enn noen gang, nå som vi både har klimakrise og finanskrise. Dessverre er slike tanker om en større samfunnsendring som oftest fraværende i feministisk debatt i dag. Kanskje vi har glemt samfunnskritikken når vi kjemper for likestilling, eller glemt å spørre hva vi ville med all