Fagblad Sanitet Norsk Folkehjelp Sanitets fagblad om redningstjeneste, førstehjelp og frivillig ambulansetjeneste Nr 1-2013 Norsk F Sanitet Ny skredgruppe etablert på Rauland Ny vakstasjon Norsk Folkehjelp Jæren Ledig stilling Fjellsikkerhetskurs for ungdom 265 redningsaksjoner i 2012 Redningstjeneste og personer med økt selvmordsrisiko Norsk Folkehjelp Sanitet
450 aktivitetsdøgn sanitetsungdom Sanitetsungdom gjennomførte 450 aktivitetsdøgn med sentrale aktiviteter i 2012. Dette var vinterleir, Fagkonferanse Sanitet, sommerleir, høstleir, ungdomslederkurs og samlinger for Sentralt Ungdomsutvalg Sanitet (SUS) I tillegg kommer all lokal og regional aktivitet for Sanitetsungdom. Fagblad Sanitet er imponert over den store aktiviteten og deltakelsen, og tror det blir enda flere ungdommmer på leirer og kurs i år. FOTO Espen Brekke
Fagblad SANITET Utgiver: Norsk Folkehjelp Nr 1-2013. Årgang 5 ISSN 1891-6120 Opplag dette nummer: 11 000 Trykk: Aktietrykkeriet a.s, Fetsund Postadresse: Postboks 8844 Youngstorget, 0028 Oslo Besøksadresse: Norsk Folkehjelp, Storgata 33 A, Oslo Telefon: 22 03 77 00 Faks: 22 20 08 70 Internett: www.folkehjelp.no Redaktør: Erlend Aarsæther E-post: fagblad@folkehjelp.no Bidragsytere dette nummer: Børge Johnsen, Trond Thoresen, Espen Brekke, Christian Bolstad, Erik Inderhaug, og Ronny Frantzen. Fagblad SANITET Nr. 1/2013 Innhold Bilder: Politiforum, Espen Brekke, Tønnes Årstad, Sondre Emil Torgersen, Ronny Frantzen og Trond Thoresen og Mike Horn. Forsidebildet: NK nasjonal beredskapsleder Vegard Olsen er instruktør på skredkurs på Rauland Foto: Ronny Frantzen Denne siden: Lena Romtveit fra Norsk Folkehjelp Rauland på skredkurs. Foto: Ronny Frantzen BAKSIDEN: Snøscootersamling i Region Sør-Vest. Foto: Espen Brekke Norsk Folkehjelp er fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon. Norsk Folkehjelp jobber i hovedsak på to områder; Rettferdig fordeling av makt og ressurser, og vern om liv og helse. I Norge er det Norsk Folkehjelp Sanitet som arbeider med vern om liv og helse. Dette gjøres blant annet gjennom aktiv deltagelse i redningstjenesten og arbeid med førstehjelp. Organisasjonen har omkring 60 lokale sanitetsgrupper, og rundt 2000 autoriserte mannskaper i beredskap for samfunnet. leder sammen møter vi utfordringene aldri hatt flere redningsaksjoner redningstjeneste Og personer med økt selvmordsrisiko kan spare millioner på GPS-sporing ny skredgruppe på rauland Skredkurs og skredlederkurs sus møter lokale grupper aktivitetshelg på hadeland 04 05 06 12 22 32 Fagblad SANITET Nr. 1/2013 3
Lederskifte i Saniteten Tidligere leder Børge Johnsen trakk seg fra vervet som leder av Sentralt Sanitetsutvalg like før jul. Han begrunner sin avgang med tidsklemma som heltidsstudent og småbarnspappa. Siden Børge ble valgt på landsmøtet har han stort fokus på den faglige utviklingen i Norsk Folkehjelp Sanitet. Han har fokusert på at organisasjonen skal kunne møte morgendagens utfordringer med høy faglighet og kompetanse. Fagblad Sanitet takker Børge for den tiden han satt som leder. 1.nestleder i SSU, Kari-Anne Tygesen har rykket sporty opp i ledervervet frem til Fagkonferanse Sanitet. Da skal det velges ny leder som skal sitte frem til neste landsmøte. Sammen møter vi utfordringene TEKST Kari-Anne Tygesen Året 2012 har vi deltatt på rekordmange leteaksjoner. Noe som er resultat av det fokuset vi har hatt de siste årene for å bygge opp søk og redningstjenesten. Med utdanning, bedre kontakt med politidistriktene og mannskapenes enestående innsats. Vi har oppdatert temahefter, og noen av de er helt nye og veldig aktuelle å bruke som hjelpemiddel når man skal gå på søk etter savnet person. Mange leteaksjoner byr også på noen utfordringer. Vi må ha flere letemannskaper. For å få til dette må vi fortsette å ha fokus på god utdanning; lokalt, regionalt og sentralt. For å stimulere til dette, har SSU valgt å øremerke en sum av jus.dep. midler til deltagelse på sentrale kurs. På denne måten kan flere få mulighet til å få instruktørutdanning til å bygge opp lokallaget til å bli gode på leteaksjoner. Framover har vi fagkonferansen i april på Gardermoen. Der kommer det flere spennende forelesere og aktuelle temaer. Dette er også en arena hvor man kan bli bedre kjent med organisasjonen og knytte kontakter til andre lokallag. I fjor hadde vi rekordmange påmeldte og vi håper at vi treffer like mange i år. Kari-Anne Tygesen Fungerende leder Sentralt Sanitetsutvalg (SSU) 4 Fagblad SANITET Nr. 1/2013
Aldri hatt flere redningsaksjoner Norsk Folkehjelp har aldri blitt mer brukt på redningsaksjoner enn i 2012. Hele 265 ganger gikk alarmen. Det er 26 prosent flere aksjoner enn i 2011. TEKST og GRAFIKK Erlend Aarsæther Antallet redningsoppdrag har økt markant gjennom flere år. Sammenlignet med 2011 hadde alle regioner med unntak av region Vest en økning i aksjonsmengden i fjor. Størst var den prosentvise økningen i region Øst der det var omlag 49 prosent flere aksjoner i 2012 enn i 2011. Flest aksjoner er det i region Sør-Vest med 100 registrerte aksjoner. Den prosentvise økningen er størst i kategorien assistanse person, der oppdragsmengden nært er doblet. Samtidig er det søk etter savnet som utgjør den desidert største andelen av aksjonene. Som det fremgår av tabellen ved siden av kommer halvparten av oppdragene fra fire politidistrikter. Det er også seks politidistrikter der vi ikke har hatt noen oppdrag. Mange aksjoner i mørket Av alle aksjonene var det 102 som foregikk mens det var mørkt. Det innebærer at det er svært viktig med godt lysutstyr, og at man trener på å gjennomføre oppdrag i mørket. I de aksjonene der vi var involvert, ble totalt 44 personer funnet omkommet, mens 216 personer ble reddet. Dersom vi ser på årsaken til at savnede er borte er det kategoriene økt selvmordsrisiko med 46 aksjoner (27,5 %), og personer med demens (23 aksjoner/13,7 %) som utgjør de største gruppene. HRS Annet/ukjent AMK Østfold Øst-Finnmark Vestoppland Vestfold Vest-Finnmark Troms Telemark Sør-Trøndelag Søndre Buskerud Sunnmøre Sogn og fjordane Salten Romerike Rogaland Oslo Nord-Trøndelag Nordre Buskerud Nordmøre og romsdal Midtre Hålogaland Hordaland Helgeland Hedmark Haugaland og sunnhordaland Gudbrandsdal Follo Asker og Bærum Agder Aksjoner fordelt per oppdragsgiver 2012 1 0 0 1 0 0 2 5 5 6 5 5 6 6 9 9 9 4 4 0 1 0 6 12 11 24 27 25 40 42 0 10 20 30 40 50 12 11 12 Aksjoner fordelt på type i 2012 Aksjoner per region fra 2010 til 2012 Søk etter savnet 265 63 167 Assistanse person SEAO Snøskred Annet 265 aksjoner i 2012 159 210 2010 2011 2012 100 73 73 48 50 49 31 24 11 13 15 8 7 31 20 21 22 29 Nord Midt-Norge Vest Sør-Vest Sør-Øst Øst Totalt Fagblad SANITET Nr. 1/2013 5
Redningstjeneste og personer med økt selvmordsrisiko Hvert år tar mer enn 500 mennesker livet av seg i Norge. I tillegg kan det være så mye som 10.000 selvmordsforsøk. Redningstjenesten blir ofte kalt ut for å lete etter personer som man mistenker at kan ha tanker om å ta sitt eget liv. Norsk Folkehjelp har gjennomført et større prosjekt for å se på hvordan vi kan bli enda bedre i stand til å redde disse menneskene. TEKST og FOTO Erlend Aarsæther 6 Fagblad SANITET Nr. 1/2013
530 selvmord i Norge hvert år 27,5 prosent av leteaksjonene Norsk Folkehjelp deltok på i 2012 var etter personer med økt selvmordsfare 13 aksjoner der den savnede ble funnet omkommet Hvert år dør rundt 530 personer i selvmord i Norge. I tillegg blir 4-6000 personer lagt inn i sykehus etter et selvmordsforsøk. For redningstjenesten er rundt 20 prosent av oppdragene knyttet til situasjoner der man er bekymret for at vedkommende har økt selvmordsrisiko. Samtidig ser det ut til at denne gruppen får senere og mer begrenset hjelp enn andre sammenlignbare grupper. Norsk Folkehjelp har utarbeidet en veileder og et kursopplegg for beslutningstakere i redningstjenesten. Målet er å optimalisere redningsinnsats til denne gruppen. Denne artikkelen er delt i to, og i første del ser vi nærmere på risikofaktorer for selvmordsatferd, vurdering av selvmordsrisiko og førstehjelp til selvmordsnære. Det er relativt ofte at Norsk Folkehjelp sine redningsgrupper blir varslet om aksjoner der det antas at den savnede kan ha forsøkt å ta sitt eget liv. Av totalt 167 søk etter savnede personer i 2012, var 46 knyttet til kategorien økt selvmordsrisiko. Det utgjør hele 27,5 prosent. Ved 13 av aksjonene ble den savnede funnet omkommet. Dette er aksjoner som krever rask innsats dersom det livreddende potensialet skal være størst mulig. Begrepsbruk I redningstjenesten har man de senere årene ofte omtalt personer i denne kategorien som «suicidale». Det er imidlertid grunn til å reflektere rundt hvilke ord vi bruker, og hva man legger i disse begrepene. Bruken av «suicidale» kan medføre at mange opplever disse aksjonene som litt «nytteløse», og kan dermed ha innvirkning både på motivasjon og metodikk. Disse aksjonene har et stort livreddende potensiale, og det er viktig at man alltid har det i bakhodet når man rykker ut til slike oppdrag. Det er ikke nødvendigvis heller slik at savnede i denne kategorien har konkrete planer om å ta sitt eget liv. Vi ønsker å samle alle individer med liknende atferd i en gruppe. Vi inkluderer dermed også personer som er i risikosonen for selvmordstanker og handlinger. For eksempel skal personer som er deprimerte inngå, uten at vi vet sikkert om de har selvmordstanker. I denne sammenhengen snakker vi derfor heller om personer med økt selvmordsrisiko eller selvmordsfare. Mer begrenset hjelp En mastergradsstudie av politioverbetjent Per Olaf Torkildsen fra 2008 så på redningsinnsats etter savnede personer i Norge. Han gjorde funn som indikerer at det i tilfeller der den savnede har økt selvmordsrisiko tar lengre tid før innsats iverksettes, og det brukes mindre ressurser enn ved leteaksjoner etter for eksempel barn og turgåere. Dersom den savnede har økt selvmordsrisiko er det av meget stor betydning at redningsinnsats iverksettes raskt og effektiv, dersom man skal ha best mulig sjanse til å finne savnede i live. Om selvmord og selvmordsatferd Selvmord og selvmordsatferd er et sammensatt problem. Det er sjelden en enkelt årsak til at en person får selvmordstanker. Man kjenner til en rekke ulike faktorer som øker risikoen for at slike tanker kan utvikle seg. Psykiske lidelser som depresjon, rusavhengighet, schizofreni, bipolar lidelse og enkelte personlighetsforstyrrelser kan gi økt selvmordsrisiko. Depresjon er den vanligste psykiske lidelsen ved selvmord, og som hovedregel er selvmordsfaren større jo dypere depresjonen er. I tillegg ser man svært ofte at personer med selvmordstanker har opplevd belastende hendelser. Dette kan for eksempel være tapsopplevelser, overgrep, mobbing eller alvorlig kroppslig sykdom. Selv om begge disse faktorene er til stede er det ikke nødvendigvis slik at vedkommende utvikler selvmordstanker. Men disse tingene i kombinasjon øker risikoen, og kan føre til at selvmordstanker oppstår. Når en person har selvmordstanker er det gjerne snakk om mennesker som har opplevd alvorlige hendelser, og hvor dette gjerne har bidratt til utviklingen av en psykisk lidelse. Som oftest er det ikke døden i seg selv som fremstår som en løsning. Det er heller slik at livet slik det er akkurat nå er uutholdelig, og Fagblad SANITET Nr. 1/2013 7
Rykker ut: Norsk Folkehjelp rykket ut på til sammen 46 redningsaksjoner i 2012 der man antok at den savnede hadde økt selvmordsrisiko. at døden virker som den eneste måten å komme ut av denne situasjonen. Den selvmordsutsatte opplever derfor at døden er det beste ikke bare for seg selv, men også for de rundt. De har ikke lengre håp om at fremtiden kan bli bedre. Som regel ser man også en utløsende årsak i forkant av et selvmord eller et selvmordsforsøk. Dette kan for eksempel være skilsmisse, svært vanskelig økonomi, arbeidsledighet eller å diagnostiseres med alvorlig kroppslig sykdom. Å ha noen å snakke med For å unngå at tanker om selvmord utvikler seg videre til selvmordshandlinger er det helt vesentlig at vedkommende har noen å dele disse tankene med, som kan bidra med andre perspektiver og nødvendig støtte. Det å ha noen man kan snakke fortrolig med om disse tankene er viktig for å redusere selvmordsrisikoen. Dersom vedkommende ikke har noe særlig nettverk, eller ikke har vilje til å benytte de som finnes rundt, ser dette ut til å øke selvmordsfaren. Det finnes god hjelp Selvmordstanker i en eller annen form regnes som et allmennmenneskelig fenomen. De aller fleste vil en eller annen gang i løpet av livet ha tanker om døden, og hvordan det ville vært hvis jeg ikke levde lengre. For de som sliter med alvorlige selvmordstanker er det viktig å kunne snakke om dette. Det finnes flere tilbud til mennesker i selvmordskrise, som kan bidra med å finne løsninger. 8 Fagblad SANITET Nr. 1/2013
En god løsning er å ta kontakt med fastlege eller legevakten. I tillegg finnes en rekke lavterskeltilbud, som for eksempel mental helses hjelpetelefon på nummer 116123. Avliver myter Det finnes noen myter om selvmord som det er viktig å avklare. Noen har kanskje hørt at folk som snakker om selvmord ikke begår selvmord. Dette stemmer ikke, og det er faktisk slik at over 80 prosent av de som ender sitt liv i selvmord har kommunisert dette til omgivelsene i forkant. Det at noen snakker om selvmord er en av de tydeligste indikasjonene vi kan få på at vedkommende har det vanskelig, og dette må derfor tas på alvor. Disse forholdene bør umiddelbart føre til at man jobber etter at selvmordsrisiko er sannsynlig årsak til at vedkommende er savnet. I tillegg er det en lang rekke andre faktorer som kan indikere økt selvmordsrisiko. Disse er oppsummert i tabellen under. En annen oppfatning som finnes er at de som virkelig ønsker å ta livet sitt er det ikke noe å gjøre med, de vil uansett før eller siden dø i selvmord. Dette er en livsfarlig misforståelse. Av de som overlever et alvorlig selvmordsforsøk vil mer enn fire av fem ikke dø i selvmord senere. Dersom vi lykkes med å redde vedkommende nå er det med andre ord mer enn 80 prosent sannsynlig at vedkommende ikke vil ta sitt liv på et senere tidspunkt. Vi hører av og til at selvmord kommer uten varsel. I de aller fleste tilfeller stemmer ikke dette. Som nevnt tidligere har mer enn åtte av ti kommunisert dette til omgivelsene i forkant. Det er nok derfor mer et uttrykk for at man ikke hadde god nok kjennskap til vedkommende sin bakgrunn eller livssituasjon. Det finnes også en oppfatning av at selvmordsfaren øker hvis man snakker med folk om deres selvmordstanker. Det er ikke tilfellet. Man har snakket med mennesker som har hatt alvorlige selvmordstanker og de sier at samtalen om disse tankene var en avgjørende del av prosessen da de valgte å leve videre. Man skal imidlertid ikke komme med utsagn av typen «jeg skjønner godt hvorfor du vil dø», eller komme med forslag til hvordan vedkommende kan ta livet sitt. Vurdering av selvmordsrisiko Å vurdere selvmordsrisiko er krevende. Det finnes en rekke eksempler på at de som har dette som profesjon også feilvurderer. I helsevesenet er mye av denne vurderingen basert på samtale med pasienten. Denne muligheten har vi normalt ikke lengre når vedkommende blir meldt savnet. Vi må derfor basere vurderingen på andre faktorer. Enkelte faktorer vil alene indikere at selvmordsrisikoen kan være høy. Dette er forhold som: Kommet med selvmordsmeddelelser Skaffet tilgang til selvmordsmetode Gitt uttrykk for konkrete tanker om selvmordsmetode Tatt farvel Gitt bort eiendeler Det er viktig at mistanke om økt selvmordsrisiko fører til rask redningsinnsats. Førstehjelp til selvmordsnære En person med selvmordstanker ber ikke nødvendigvis om hjelp. Det er imidlertid ikke det samme som at vedkommende ikke ønsker hjelp. De fleste som har alvorlige selvmordstanker ønsker ikke først og fremst å dø, de vil slippe å lide. En hver form for selvmordsatferd eller antydninger om selvmordstanker må tas seriøst. Det er ikke bare et varseltegn, men også et forsøk på å kommunisere at man har det vanskelig. Klarer ikke se alternativer Selvmord er et desperat forsøk på å unnslippe en lidelse som har blitt utålelig. Fordypet i følelser av selvforakt, håpløshet og isolasjon ser ikke en person Fagblad SANITET Nr. 1/2013 9
selvmordstanker plutselig fremstår som rolig, avbalansert og glad, kan dette være et alvorlig tegn på at beslutningen om å ta sitt eget liv er tatt. Spør direkte Dersom man gjenkjenner slike tegn bør man spørre direkte om vedkommende har selvmordstanker. For eksempel kan man spørre om hvordan vedkommende har det, og forklare at mange som har det så vanskelig noen ganger kan få tanker om å ta sitt eget liv, og om vedkommende nå har det. Noen tror at det kan være farlig å snakke med personer med selvmordstanker om disse tankene. Man ser kanskje for seg at det kan føre til at vedkommende får ideer de ikke har hatt før. Dette stemmer ikke. Å snakke åpent om disse tankene er noe av det viktigste man kan gjøre som førstehjelper til en person i selvmordsfare. Tørre å snakke om døden Man skal tørre å snakke om grunnene til at vedkommende tenker at døden er den beste løsningen. Når den selvmordsnære har fått anledning til å snakke om dette skal man etter hvert komme inn på hva det er som holder vedkommende tilbake i livet. I og med at personen enda ikke har tatt livet sitt så er det noen ting som holder han eller henne tilbake fra å gjennomføre et selvmord. Disse faktorene kan man forsøke å styrke. Redder liv: To av tre savnede i denne kategorien blir funnet i live. med alvorlige selvmordstanker noen annen utvei enn døden. Men til tross for et ønske om å slippe lidelse har de aller fleste som har selvmordstanker en dyp indre konflikt om hvorvidt de skal gjøre det slutt eller ikke. De ønsker som oftest at det fantes et alternativ til selvmord, men klarer ikke selv å se et slikt alternativ. Viktig å gjenkjenne tegn Nettopp på grunn av denne ambivalensen eller usikkerheten rundt det å dø gir de fleste subtile varsler eller antydninger om at de tenker på å avslutte livet. Den beste måten for å forhindre selvmord er å gjenkjenne disse tegnene, og involvere seg dersom man ser dem. Vanlige varseltegn er for eksempel å snakke om selvmord, døden eller å skade seg. Anskaffe dødelige gjenstander som skytevåpen, piller, kniv, tau eller liknende. Manglende håp for fremtiden. Selvbebreidelse og selvhat. Rydde opp i økonomiske forpliktelser, som å skrive testamente, ordne forsikringer, lån og bankinnskudd. Ta farvel. Isolasjon. Selvdestruktiv atferd, økt alkohol, medisin eller narkotikabruk. En plutselig følelse av ro kan forekomme når beslutningen om selvmord er tatt. Dersom vedkommende har vært dypt deprimert og hatt Vurdering av akutt fare For å vurdere hvor akutt selvmordsrisikoen er kan man spørre om vedkommende har tenkt på hvordan selvmordsforsøket skal gjøres, om han eller hun har skaffet til veie midlene for å gjøre dette, og om det er bestemt tid og sted. Jo flere av disse forberedelsene som er gjort, jo høyere er selvmordsfaren. Forsøk å gjøre konkrete avtaler for å redusere selvmordsrisikoen. Spør om å få ta kontroll på eventuelle selvmordsmidler, gjør avtaler i forhold til hvem vedkommende kan kontakte dersom selvmordstankene blir for påtrengende, og forsøk å få gjort avtale om kontakt med helsevesenet. Dersom selvmordsfaren oppfattes som helt akutt, ring 1-1-3. Hvis ikke bør man kontakte fastlege eller legevakt for videre oppfølging. Vær ærlig på hva du kan og ikke kan bidra meg. Ikke skap falske forhåpninger, dersom disse ikke blir innfridd kan det oppleves som nok et nederlag og selvmordsfaren kan tilta. Forsøk også å spille på vedkommende sine egne ressurser. VIVAT arrangerer egne kurs i førstehjelp til selvmordsnære. Disse kursene anbefales på det varmeste for alle som kan komme i kontakt med personer som har selvmordstanker. Se: http://vivatselvmordsforebygging.net/ I neste artikkel vil vi komme nærmere inn på hvilken atferd vi typisk ser hos personer i selvmordskrise når de blir savnet, og hvordan vi bør målrette redningsinnsatsen på en best mulig måte. 10 Fagblad SANITET Nr. 1/2013
Børge Ousland kommer - kommer du? Børge Ousland har gjennomført utrolige friluftsbragder med mange polturer, og har en unik erfaring fra planlegging og gjennomføring av friluftsaktiviteter. Han kommer til fagkonferansen for å snakke om hvordan vi kan overføre ekstreme opplevelser til sikkerhetstenkning i redningstjenesten. Utdrag av programmet: Fjellsikkerhet og redning Norsk Folkehjelp Sanitet mot 2015 Medical Aid Mountaineering Demens - savnet uten at noen leter? Utstillere Se fullstendig program på nett Fagkonferanse Sanitet 2013 19.-21. april på Gardermoen. Felleskonferanse sanitet og sanitetsungdom Det inviteres igjen til fagkonferanse for Norsk Folkehjelp Sanitet. Et fyldig program med spennende foredragsholdere. I tillegg til det faglige innholdet skal Sanitetsungdom velge Sentralt Ungdomsutvalg Sanitet (SUS) og saniteten velge ny leder for Sentralt Sanitetsutvalg (SSU) Sanitet og sanitetsungdom kan melde på fritt antall deltakere til konferansen Pris: 1.000,- (1.400,- i enkeltrom) pluss reisefordeling Påmelding: via Norsk Folkehjelps nettsider Påmeldingsfrist: 5.mars 2013 norsk Folkehjelp Sanitet og Sanitetsungdom www.folkehjelp.no Fagblad SANITET Nr. 1/2013 11
60 tusen personer med demens i Norge i 2010 142 tusen personer med demens i Norge i 2050 113 tilfeller i Oslo politidistrikt fra januar til september 2012 der det iverksettes tiltak etter savnede personer med demens 12 Fagblad SANITET Nr. 1/2013
Denne artikkelen er hentet fra politiforum nr 10/2012 og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren. Kan spare millioner på GPS-sporing Hvert år gjennomfører politiet mange hundre leteaksjoner etter eldre demente. Liv kunne blitt reddet og store politiressurser spart dersom de var GPS-merket. TEKST og FOTO Erik Inderhaug/Politiforum Oslo, 2012. Det er torsdag og vår i hovedstaden. Ved ett av byens sykehjem åpner hovedinngangen seg. Ut kommer en eldre kvinne med rullator. Ingen ansatte får med seg at hun går ut den ulåste døren og nedover oppkjørselen til sykehjemmet. Ved hovedveien runder hun et hjørne. Så er hun borte. Det skal ta over et halvt døgn før den demente kvinnen i 80-årene kommer til rette igjen. I mellomtiden har en innsatsleder og fire polititjenestemenn brukt nattevakta på å gjennomsøke hvert rom i hver etasje av sykehjemmet kvinnen forlot, på søk i sykehjemmets nærområde, på søk rundt kvinnens tidligere bopel, og på søk der kvinnen arbeidet i mange år. Denne natten er de to politipatruljene i praksis satt ut av vanlig kriminalitetsbekjempelse. Men Oslo-politiets leting, og ressursene som gikk med i jakten, ga ingen resultater. I stedet er det tilfeldighetene som rår. For tidlig på morgenkvisten neste dag, blir kvinnen oppdaget i en seng på et annet sykehjem. Denne gangen gikk det bra. OVER 100 GANGER Så heldige er ikke alle demente som blir savnet. I april omkom en 77 år gammel kvinne etter at hun midt på natten forlot hjemmet sitt i Finnmark. I juli døde en 84 år gammel kvinne i Bærum, som ble funnet utendørs etter å ha vært savnet i tre døgn. Bare i Oslo har politiet så langt i år hele 113 ganger satt inn til dels store ressurser for å finne igjen demente personer som har blitt meldt savnet. Dette er saker som vi har jobbet mye med her inne på operasjonssentralen også. Og tallet er ikke overdrevet. Det ville nok vært vesentlig høyere hvis vi hadde tatt med alle sakene som vi hadde løst her. Mange meldinger som kommer inn, løser vi her på kort tid, sier politioverbetjent André Kråkenes på operasjonssentralen. Han har selv funnet fram sakene som har generert mest arbeid for Oslo-politiet. En gjennomgang av operasjonssentralens meldinger på Twitter, bekrefter at det hyppig blir sendt ut etterlysninger av demente personer i hovedstaden: 5. mai: «Vi leter etter en dement mann, lys i huden, 190 cm, kort grått hår.» 11. mai: «Dement dame 79 år saknet på Majorstua.» 12. mai: «Dement dame på 83 år er saknet fra Hovseter.» 29. mai: «Svartdalsveien, vi leter etter dement mann.» 5. juni: «Dement dame på 66 år er sakna frå Markveien.» 19. juni: «Politiet leter etter en saknet dement mann på Bygdøy.» Ofte blir den savnede funnet etter tips fra publikum. Men når tipsene lar vente på seg, og den savnede forblir savnet, må politiet prioritere leteaksjoner. BETYDELIGE RESSURSER I juni ble det gjennomført 25 leteaksjoner etter savnede demente i hovedstaden i snitt nesten én hver dag. Noen ganger er det beboere som har forsvunnet før, hvor vi vet det er nok å sende en patrulje til vedkommendes gamle bopel for å finne personen. Men det er et veldig stort sprik her. Andre ganger kan vi måtte sette inn masse ressurser og kalle inn frivillige, forklarer Kråkenes. Samtidig er det noe helt annet om en person blir borte i januar når det er 20 minusgrader, eller om vedkommende forsvinner på sommerstid, legger hans kollega, politioverbetjent Martin Strand til. Fagblad SANITET Nr. 1/2013 13
NESTEN FULL OVERSIKT: Fra operasjonssentralen på politihuset på Grønland i Oslo, løser politioverbetjent André demente som har forsvunnet fra institusjoner eller bopel. 14 Problematikken rundt savnede demente er heller ikke ukjent i andre deler av landet. Overfor Fædrelandsvennen, opplyser kommuneoverlege Vegard Vige at det bare i Kristiansand forsvinner omtrent én dement person fra sykehjem eller omsorgssentre hver uke. Overfor Politiforum bekrefter operasjonsleder Ebbe Kimo i Trondheim at dette er noe som skjer ofte i deres politidistrikt også. At det er snakk om betydelige tall, er jeg ikke i tvil om. Vi bruker mye ressurser på søk etter savnede personer, sier politioverbetjenten. Hans kollega på operasjonssentralen i Bergen, politiførstebetjent Erik Gjesdal, sier leting etter savnede demente er noe som også Hordaland-politiet bruker mye ressurser på. Generelt er det her, som i Oslo, relativt ofte søk etter eldre, demente personer. Hvor ofte, er det vanskelig å si, for det er ikke i alle tilfeller det går over i en formell redningsaksjon. Dette tar en del kapasitet fra oss, men vi har gode rutiner for å varsle busser og taxier for å be dem holde utkikk. Vi bruker også en del styrker for å kjøre rundt i områder der vedkommende Fagblad SANITET Nr. 1/2013 er savnet eller har bodd, sier han til Politiforum. Om en tar utgangspunkt i tallene som Oslo politidistrikt har innhentet, kan det på landsbasis årlig være snakk om hundrevis av slike leteaksjoner. LETEAKSJONER I OSLO I løpet av 2012 sendte Oslo-politiet ut patruljer og gjorde tiltak på 149 forsvinningssaker. Januar: 10 Februar: 10 Mars 14 April: 9 Mai: 14 Juni: 25 Juli: 13 August: 6 September: 12 Okt.-Des. 36 Kilde: Operasjonssentralen i Oslo Det er liten tvil om at det kan kreve mye tid og mannskaper å finne en bortkommet person som ikke selv er klar over at han eller hun er savnet. Ressursbruken for et slikt oppdrag kan variere fra å sende en
Kråkenes og hans kolleger mange forsvinningssaker. Men ofte må store ressurser settes inn for å lete etter patrulje som finner den savnede på han eller hennes gamle bopel, til fullskala leteaksjoner som involverer helikopter, hunder og frivillige. ET SIKKERHETSSPØRSMÅL Å gjennomføre disse leteaksjonene som alle politifolkene Politiforum har snakket med understreker er viktige oppdrag koster raskt store pengesummer, og trekker ressurser fra andre politioppgaver. For en allerede presset politietat, oppleves det innimellom frustrerende å bruke store ressurser på noe som det finnes en løsning på: Nemlig sporingsteknologi også kjent som GPS-merking. Dette er et sammensatt problem, for det er ikke tvil om at vi har ansvaret for å finne bortkomne personer, understreker politioverbetjent Strand ved operasjonssentralen i Oslo. Men det føles frustrerende når det finnes enkle metoder for å finne dem igjen. For det er ikke sikkert vi finner den savnede. Det kan gå galt, slik som i Bærum i juni. Vårt fokus er derfor først og fremst det at GPS-merking vil øke sikkerheten kolossalt, samtidig som det selvfølgelig også vil frigjøre ressurs- er hos oss. Løsningen ligger nok der, fortsetter han. Noen få av de savnede demente har faktisk GPS. Det blir så mye enklere for oss og ikke minst de pårørende, legger Kråkenes til. Kvinne, 79 år En kveld i februar blir en 79 år gammel, dement kvinne meldt savnet fra sin bostedsadresse i Oslo. Det er uvisst hvor lenge hun har vært borte fra hjemmet. Alle patruljer ute varsles, og savnetmelding legges ut på Twitter. Den savnedes datter finner moren to timer senere på et tidligere bosted. Både på operasjonssentralen i Bergen og Trondheim stiller de seg bak den vurderingen. GPS er noe som kan bli diskutert internt når dette skjer. For søk, vil det åpenbart lette jobben vår, men det er jo flere sider ved saken også. Samtidig vil vi nok uansett sette inn samme ressurser i letingen etter noen som har GPS-merking, men vi vil kunne løse saken raskere, sier politioverbetjent Kimo i Trønderhovedstaden. Fagblad SANITET Nr. 1/2013 15
GOD DIALOG I mellomtiden fortsetter Oslo politidistrikt å bruke ressurser på i gjennomsnitt 10-12 månedlige leteaksjoner etter demente som har forsvunnet. Noen blir borte fra egen bopel, men de aller fleste forsvinner fra sykehjem og andre omsorgsinstitusjoner. Det starter ofte med en telefon fra sykehjemmet om at en person har forsvunnet. Vi kan ikke stikke under en stol at de forskjellige sykehjemmene har forskjellige rutiner for hvordan de passer på demente pasienter, sier politioverbetjent Strand diplomatisk. Har ansvaret: Dette er et sammensatt problem, for det er ikke tvil om at vi har ansvaret for å finne bortkomne personer, understreker politioverbetjent Strand ved operasjonssentralen i Oslo. 16 GPS er et kjempegodt hjelpemiddel, understreker operasjonsleder Gjesdal i Bergen. Han tenker ikke mye over at det er frustrerende at savnede demente ikke bærer GPS. Det viktige er å sette i gang å lete, og det er et arbeid vi gjør med glede selv om vi har andre gjøremål. I dag setter imidlertid lover og regelverk innenfor omsorgssektoren en stopper for GPS-merking i regi av det offentlige. Pårørende kan selv administrere og betale for en slik ordning for demente slektninger, men innenfor dagens lovverk må de demente selv gi sitt samtykke til GPS-merking organisert av helsevesenet. Dessuten må de være så klare i hodet at de forstår hva merkingen innebærer. At verger eller pårørende sier det er greit, holder ikke. Fagblad SANITET Nr. 1/2013 De som er ved sine fulle fem og kan samtykke til GPS-merking, er ikke de som har behov for det. De som er ved sine fulle fem og kan samtykke til GPS-merking, er ikke de som har behov for det, sier Kråkenes om den saken. Mann, i 50-årene Et sykehjem i Oslo melder en dement beboer i slutten av 50-årene savnet. Mannen ble sist sett to timer tidligere, og de ansatte har lett etter mannen på hans tidligere bostedsadresser. Alle patruljer ute varsles, og savnetmelding legges ut på Twitter. To timer senere blir politiet varslet om at mannen har kommet til rette på sykehjemmet. Han ønsker ikke å si noe om hvilke institusjoner Oslo-politiet har gode og dårlige erfaringer med. Vi ønsker og håper at alle sykehjemmene har gode rutiner. Det er helt avgjørende for at vi skal få færre tilfeller av demente som forsvinner, sier han. Både Strand og Kråkenes i Oslo-politiet understreker at dialogen med helsevesenet er god, men det er ikke alltid kommunikasjonen går på skinner noe som igjen kan bidra til unødvendig ressursbruk. Vår rutine er at vi alltid først sjekker med AMK om savnede er kjørt noe sted. I ett tilfelle hadde en dement kvinne time hos Volvat, men dukket ikke opp hjemme. Vi brukte mye ressurser på letingen, men fant ut at sporet sluttet ved Volvat. Flere timer senere viste det seg at legen i etterkant av timen hadde gått henne opp til diakonhjemmet uten å varsle, sier Kråkenes. Politiførstebetjent Anders Oksvold, som leder Oslopolitiets savnet-gruppe, sier tidlig igangsetting av leteaksjoner er vært viktig i saker hvor eldre demente forsvinner i enda større grad enn i andre forsvinningssaker. Det skyldes flere faktorer: Når savnede kommer opp i den aldersgruppen, er ofte bruk av mobiltelefoner og bankkort som kan gi elektroniske spor, begrenset. Det er en utfordring for oss. De om er eldre og demente har ofte også en tilleggsdiagnose som gjør det påkrevd med medisinering. Så for den generelle helsen til de i denne kategorien som forsvinner, er det alfa og omega å komme i gang så fort som mulig, forteller han. Det gjelder også for hundene som skal forsøke å finne personer som kanskje ikke vet hverken hvor de er eller hvor de skal.
Det er omtrent som å kaste en sprettball i lufta, vente i ti minutter og så forsøke å finne den. Det er ikke enkelt, og faren for en tragisk utgang er adskillig større enn for andre savnede. Eldre demente er en krevende gruppe å finne. TIL STOR HJELP Likevel går det som oftest bra, og de fleste demente som forsvinner kommer uskadd til rette. Som regel blir disse personene observert av andre, som reagerer på oppførselen deres og varsler politiet eller helsevesenet. Før eller senere vekker de nok oppmerksomhet til at noen reagerer. Problemet er når de går ut i skog og mark, for eksempel på turstier de brukte i gamle dager, som ikke vi eller sykehjemmet er kjent med. Da kommer utfordringene, sier Oksvold. Eldre mann En eldre, dement mann blir meldt savnet fra skjermet avdeling på et sykehjem i Oslo, i 23-tiden en sommerkveld. Mannen har pakket sakene og kommet seg ut gjennom en nødutgang. Politiet iverksetter søk på og rundt institusjonen, og ved hans tidligere bostedsadresser. Norske redningshunder og Røde Kors varsles for å bidra. Også helikoptertjenesten blir kontaktet, men er opptatt. Klokken 01.05 blir mannen funnet ved en tidligere bostedsadresse. Også han er velkjent med temaet GPS-merking av eldre demente. Utfordringene der, er i tillegg til lovverket og samtykkespørsmålet, hvilket system som skal velges og hvorvidt kommunene har råd til det kostbare utstyret. Hadde dette vært praktisk gjennomførbart, så hadde det vært til stor hjelp, understreker lederen for savnet-gruppen. Mye tyder på at sporingsteknologi i årene som kommer vil bli stadig mer aktuelt. Den kommende eldrebølgen gjør at antallet demente antas å mer enn dobles de neste 40 årene. I 2050 kan det være så mange som 142.000 demente i Norge, mot 60.000 i 2010. Det er liten tvil om at dette vil gi store utfordringer for et allerede presset helsevesen. Om antallet demente eldre som forsvinner sporløst øker tilsvarende, får også politiet langt flere leteaksjoner å forholde seg til enn i dag. Det vil igjen kreve økte ressurser og flere mannskaper til det som er en viktig oppgave, men som i utgangspunktet kunne blitt løst med enkle, tekniske løsninger. Lovendring på høring Regjeringen har lagt fram et lovforslag som gjør det mulig å GPS-merke også demente personer som ikke kan gi samtykke. TEKST Erik Inderhaug/Politiforum Tidligere helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen lovet dette i en pressemelding 24. august. Etter at Politiforum henvendte seg til Helse- og omsorgsdepartementet for å høre om den nye statsråden ville følge opp dette, ble lovforslaget lagt ut til høring den 3. oktober. I høringsbrevet skriver departementet at det «foreslås en særlig lovhjemmel som gir helse- og omsorgstjenesten adgang til å treffe vedtak om bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi i helse- og omsorgstjenester til myndige pasienter og brukere som mangler samtykkekompetanse». Den forrige helse- og omsorgsministeren uttrykte det på denne måten i sin pressemelding: Fordi de er demente, er det ikke sikkert de selv kan gi samtykke til at de kan finnes via elektronisk sporing, selv om det åpenbart vil være i deres interesse. Jeg vil derfor sende ut et lovforslag på høring til høsten, der jeg åpner for å bruke denne type teknologi. Høringsfristen på lovforslaget er satt til 3. januar 2013. Med unntak av justisdepartementet, står ingen politiinstanser på høringslisten. Trygge spor Sintef har i samarbeid med kommunene Drammen, Bærum, Trondheim, Bjugn og Åfjord gjennomført forkningsprosjektet Trygge spor - GPS-løsning og tilhørende støttesystemer for fysisk aktivitet for personer med demens. Det pekes blant annet på at introduksjon av GPS-system (sporingsteknologi) dekker et reelt behov hos en rekke brukere av kommunale omsorgstjenester. Behovene er differensierte og avhenger av bl.a. type kognitiv svikt, grad av kognitiv svikt, livssituasjon og støtteapparat rundt brukeren. Et annet funn er at organisering av tjenestene i kommunen og støttesystemer for dette er like viktig som GPSenheten hos brukeren. Videre konkluderes det med at etiske vurderinger og god tilrettelegging for alle involverte er en forutsetning for vellykket bruk av sporingsteknologi for personer med demens. En hovedstudie basert på erfaringene fra forstudien ble avsluttet ved utgangen av 2012. Les mer på: sintef.no/trygge-spor Fagblad SANITET Nr. 1/2013 17
18 Fagblad SANITET Nr. 1/2013
Norsk Folkehjelp Jæren Ny vaktstasjon Norsk Folkehjelp Jæren sin nye vaktstasjon står klar til å tas i bruk og i år er de vertskap for Norsk Folkehjelp sin opplysningssentralen for påsken. TEKST Vegard Lindbæk FOTO Tønnes Årstad og Sondre Emil Torgersen Vaktstasjonen ligger i Solheimdal i øvre Sirdal som er ett rekreasjonsområde for opptil 20.000 turister på en flott dag. Området er i stor vekts og det bygges mange nye hytter i området. Det er også flere campingplasser i området og 4 skitrekk. Siden 1997 har Norsk Folkehjelp hatt beredskap i Solheimdal i Øvre Sirdal hver påske og hver vinterferie. Da hadde de beredskap på Sagenes Camping. Etter hvert så de behov også for beredskap i helgene i vinterhalvåret, så i 2002 ble den gamle vaktstasjonen kjøpt av fagforeningen fra Sandnes Uldvarefabrikk. Dette var en eldre hytte oppført i 1950. Men det var det laget hadde økonomi til og var det de trengte for å opprettholde deres gode beredskap i Solheimsdal. Fagblad SANITET Nr. 1/2013 19
Rives ned: Den gamle vaktstasjonen måtte jevnes med jorden. Selv om man i dag har mange gode minner fra den gamle vaktstasjonen begynte de i 2009 å kjenne på ett behov for en større og mer funksjonell vaktstasjon. Behovet for deres tjenester var økende og medlemmene ønsket noe som tilsvarte deres behov. Vaktstasjonen var ikke isolert, gulvet var skjevt, det var trangt, kronglete og lite funksjonelt og selv om den hadde fungert som vaktstasjon i mange år var det nå på tide å ta steget videre til noe nytt. Behovet for tjenester vil øke i takt med bygging av nye hyttefelt og ny campingplass og vaktstasjonen burde også være tilgjengelig for rullestolbrukere. De så at det var nødvendig å fokusere på utstyr, ryddighet og romslighet til å komme raskt ut. Lett tilgjengelig utstyr og det å unngå å måtte måke snø og hogge is av snøskutere og ambulanse var også viktig. I 2011 ble den nye byggekomitéen satt i arbeid og 7.august 2012 ble det første spadestikket tatt. Medlemmene i byggekomitéen er: Bjørn Harald Kleppe (sanitetsleder og byggeleder), Inge Meland (bygge kyndig medlem), Odd Terje Kvål (operativ leder), Ole Johnny Sørensen (byggekyndig medlem), Tor Arvid Braut (økonomileder), Tønnes Årstad (leder av laget) og Irene M. Torgersen (nestleder i laget og sekretær for byggekomiteen). Komitéen så at ønskene til ny vaktstasjon førte til at det ble for omfattende å rehabilitere den gamle vaktstasjonen og man konkluderte raskt med at man måtte bygge ny. For å finansiere en ny vaktstasjon ble det skrevet mange søknader, både til stiftelser, kommunen, fylket, næringsliv og banker. Det har også blitt lagt ned tusenvis av dugnadstimer både i byggeprosessen men også til loddsalg og basar. Det har hatt 1 million i egenkapital til prosjektet som er tjent opp på tjenester og salg av førstehjelpskurs. I 2012 fikk de 1 million i støtte fra Gjensidigestiftelsen for å finansiere byggeprosjektet. De har også hatt ett godt samarbeid med Solhytten som har stått for byggeledelse og hjulpet dem med gode avtaler med underleverandører. 20 Fagblad SANITET Nr. 1/2013
Lensmann Egil Netland i Sirdal er svært fornøyd med den jobben Norsk Folkehjelp Jæren gjør i Sirdal og kaller dem en kjemperessurs. «De rykker ut på leteaksjoner og behandler skader, gir hjelp og gode råd. Vi er svært glade for at Norsk Folkehjelp prioriterer å bygge vaktstasjon i Solheimdal». Han trekker fram at de har god erfaring med å bruke de frivillige ressursene som er i Sirdal og ønsker å bruke de alle de frivillige mest mulig. Han synes det er flott at Opplysningssentralen nå blir lagt til hans distrikt og lover å besøke Vaktstasjonen både i påsken og ellers i vinter. opplysninsgsentralen til Sirdal I 2013 legger Norsk Folkehjelp Opplysningssentralen til Sirdal. Opplysningssentralen har de siste ti årene vært lokalisert på huset til Norsk Folkehjelp i Tromsø. Når man så det store engasjementet i Norsk Folkehjelp Jæren og den flotte vaktstasjonen de førte opp vedtok SSU at Opplysningssentralen skulle flytte til Sirdal. Rådgiver Vegard Lindbæk som har ansvaret for Opplysningssentralen sier til Fagblad Sanitet at det blir spennende å ha opplysningssentral i Sirdal. Her er man i lag med beredskapen i ett stort utfartsområde og kommer tettere på påskefjellet. I tillegg er det de fasiliteter på vaktstasjonen som vi trenger for å drive opplysningssentralen, sier Lindbæk. 7. august 2012: Første spadestikket blir tatt. Når den nye vaktstasjonen nå tas i bruk er det en funksjonell vaktstasjon tilrettelagt for arbeidet som utføres her. Her er det eget behandlingsrom for pasienter, sambandsrom, egen skutergarasje og plass til å oppbevare utstyr. Den har ett stor kjøkken, sengeplasser for 21 personer 3 bad og eget rom for å tørke klær og utstyr. Norsk Folkehjelp Jæren har organisert seg med tre vaktlag og ett reservelag. Dette er mannskaper som er godt kurset til å ivareta sikkerheten for de mange friluftsinteresserte som kommer til området. Her samarbeider de med Kommunelegen, Øvre Sirdal Leitegruppe, Røde Kors Hjelpekorps, Roverne og hyttefolket. De blir benyttet til å frakte pasienter på snøskuter, ambulanseoppdrag, leteaksjoner, behandling av pasienter på vaktstasjonen og snøskred. De bidrar også med informasjon om vær og føreforhold til turister. Leder i Norsk Folkehjelp Jæren Tønnes Åstad har gode tips til lag som ønsker seg Vaktstasjon, «Ha god dialog med Grunneier, kommunen og naboer, søk støtte av Gjensidigestiftelsen og andre stiftelser, banker, kommunen, fylket, fagforeninger og private aktører, Det er viktig med en god planlegging, ta medlemmene med på råd, dann undergrupper, arranger kick off og benytt kompetanse hos de som er med i laget. Det er viktig at det er god aktivitet i laget og sunn økonomi, før man setter i gang denne type prosess og det er viktig at medlemmene er motivert for dugnad. Hele laget bør ha interesse av prosjektet med felles engasjement. Det er også viktig å passe på at det er midler til drift.» Med økt antall aksjoner og mer aktivitet har også medlemstallet til Norsk Folkehjelp Jæren økt de siste årene. I 2012 hadde de en stor økning på 113 nye medlemmer. Leder Tønnes Årstad mener denne økningen skyldes fokus på medlemsrekrutering hele tiden. De har i dag 439 medlemmer. Fagblad SANITET Nr. 1/2013 21
Fagleder skred: Svein Loftsgarden fra Norsk Folkehjelp Rauland ble utdannet til fagleder skred. 22 Fagblad SANITET Nr. 1/2013
Ny skredgruppe etablert i Rauland I Rauland har det de siste årene vært en rekke skredulykker, flere med dødelig utfall. En gruppe erfarne skikjørere og fjellfolk så derfor behov for å etablere en skredgruppe lokalt. TEKST og FOTO Ronny Frantzen Gruppen organiserte seg først som en del av Røde Kors, men da de ikke fikk dette til å fungere tok de kontakt med Norsk Folkehjelp. Tredje oktober 2012 ble Norsk Folkehjelp Rauland Skredgruppe etablert og Bård Henning Midtbøen tok på seg lederansvaret. Laget teller i dag 21 medlemmer. Lett og rask mobiliserbar Formålet med gruppen er å være en lett og rask mobiliserbar enhet som på kort tid kan rykke ut for å gjøre innsats dersom det skulle gå ett snøskred i Rauland og omegn. Alle medlemmene er svært interessert i skikjøring og vinteraktiviteter. Dette gjør også at deres kompetanse på området er langt høyere enn gjennomsnittet. De fleste medlemmene har privat gått til anskaffelse av både sender-mottaker utstyr, spade og sondestang. Flere kjører også alltid med ABS-sekk. Ved flere ulykker har medlemmer fra gruppen vært på plass i skredet etter fem minutter. skredleder- og skredkurs Tidlig kom det en forespørsel til hovedadministrasjonen om bistand til å gjennomføre skredkurs og utdanning av fagledere. Fra 31. januar til 3. februar reise derfor Vegard Standahl Olsen og Stian Edvardsen fra skredgruppa i Tromsø til Rauland for å bidra med sin kompetanse. En del av kursingen tok for seg oppbygning av skred og læren om snøprofiler og skredtyper. Det viste seg raskt at de kunne dette godt fra før. Det største behovet var lære mer om hvordan man organiserer større ulykker og snøskred, sett fra redningstjenestens perspektiv. Fem nye skredledere Torsdag 31. januar startet vi opp i Raulandsfjell alpinanlegg. Fem deltagere med mye erfaring skulle lære om rollen som fagleder og hvordan ta ansvar, organisere større skredinnsats og se hvordan vi koordinerer arbeidet i ett skredutsatt område. To av organisasjonens mest erfarne skredledere fra skredgruppa i Tromsø sto for det faglige innholdet. Hele torsdag kveld og dagtid på fredag ble det gjennomført teoretiske leksjoner, utendørstimer med både øvelser og demonstrasjoner og mange gode diskusjoner og refleksjoner. Elleve deltagere på skredkurs Fredag ettermiddag kom ytterligere 11 deltakere. Dette var mannskaper med noe mindre erfaring, som i løpet av helgen skulle få masse praktisk trening, slik at de er godt kvalifisert for å delta som innsatsmannskaper neste gang Norsk Folkehjelp blir utkalt til en skredulykke. Syv av deltakerne kom fra Rauland og Vinje området, en fra Norsk Folkehjelp Vegårshei, samt tre deltakere fra Norsk Folkehjelp Haukeland. Kurset var intensivt med undervisning fra morgen til kveld. Fredag ble fokuset lagt på forutsetningene for skred, skredfarevurderinger og trygge veivalg, samt risikovurdering. Lørdag var kursene samlet. Organisert redning i skred ble satt på dagsorden og sikkerhetsvurderinger ble igjen ett samtaleemne. Deretter ble det gjennomført øvelse med førsteinnsats i skred, organisert skredredning og håndtering av pasient. Til pasienthåndteringen hadde vi fått med oss Lege Eric Mills Fagblad SANITET Nr. 1/2013 23
som foreleser. Ved siden av å være lege er han også hundefører i Norske Redningshunder samt i beredskap for Norsk Folkehjelp Rauland. Lørdag ettermiddag var det deltakerne på Skredlederkurset sin tur til å undervise. De laget en ringløype med 3 poster, og delte gruppen inn i lag. Disse rullerte deretter resten av ettermiddagen mellom postene «Gravetrening med pasienthåndtering», «S/M trening og punktsøk», samt «Overflatesøk / kameratredning». Praktiske øvelser Hele søndagen gikk med i praktiske øvelser og helgen ble avsluttet søndag formiddag med utlevering av kursbevis. 5 nye Skredledere med spisskompetanse samt 11 nye skredmannskap. I følge instruktørene Vegard og Stian som var svært fornøyd med helgens kurs og kursdeltakere, gjør dette sannsynligvis Norsk Folkehjelp Rauland til en av landets mest kompetente skredgrupper. Etablert samarbeid Som ett resultat av helgens kurs og skredgruppens faglige nivå er det også etablert ytterligere kontakt inn mot Telemark Politidistrikt. De har nå iverksatt store beredskapstiltak i distriktet og flere av våre skredledere har derfor blitt koplet inn i Skredknappen som politiet har laget, etter modell fra Tromsø. Dette vil gjøre at Norsk Folkehjelp Rauland raskt vil bli varslet dersom det skulle gå ett skred i området. Den nyetablerte skredgruppen ga også uttrykk for at de var veldig godt fornøyd med Norsk Folkehjelp som organisasjon, kurshelgen og at de så frem til videre samarbeid. Lederen i Norsk Folkehjelp Rauland ble også intervjuet av Fri Flyt. INtervjuet kan du lese her: http://friflyt.no/ski/skredgruppa-ut-av-roede-kors På kurs: I front Magnus Barstad som deltok TEKST på og FOTO skredkurs, Espen Brekke i bakgrunnen til høyre Espen Arnesen (deltager på skredlederkurs og Vegard Standahl Olsen (instruktør). 24 Fagblad SANITET Nr. 1/2013
Fagblad SANITET Nr. 1/2013 25
Norsk Folkehjelp Narvik Vinterøvelse, skred og fjell henger ofte i hop når Norsk Folkehjelp øver på denne årstiden, men med ny båt og mye nytt utstyr bestemte Norsk Folkehjelp Narvik seg for å arrangere vinterøvelse i fjæra, med båt, bading og tøffe tak for det aktive laget fra Narvik. Vannet holdt ca 4,5 c, slik at godt utstyr var påkrevd. TEKST og FOTO Trond Thoresen 26 Fagblad SANITET Nr. 1/2013
Fagblad SANITET Nr. 1/2013 27
Utgangspunktet for øvelsen var et fly som hadde havnet i havet, og lokallaget fra Narvik ble kaldt ut for å drive med søk og redning. Med ny båt, og mange ivrige medlemmer ble oppgavene løst på løpende band. Ungdomsgruppa var markører, og de skapte en flott ramme rundt øvelsen. Denne gangen var det en intern, slik at neste skritt blir å involvere andre etater og lag. Øvelsegeneral Eirik Carolin kunne fortelle at man allerede planlegger neste øvelse, og da skal flere aktører og nye momenter inn. Investert i ny båt Norsk Folkehjelp Narvik med støtte fra Ekstrastiftelsen satte i gang et prosjekt, hvor økt sjøsikkerhet var hovedtema. Vi skal i dette prosjektet utvikle opplæringsplaner for Norsk Folkehjelp og utdanne eget mannskap til sjøredning. Vi anskaffet oss en båt av merke Polarcirkel work 660 med 150hk som er godt utstyrt med det beste tekniske utstyret som er på markedet. IF forsikring innvilget en søknad om midler til en sonar, og vi jobber nå for å få et termisk kamera på plass. Parallelt med dette har båten deltatt på mange oppdrag for HRS, Midtre Hålogaland politidistrikt og Narvik kommune. Flere aksjoner Også på land har det vært økt aktivitet. Med alt fra deltagelse med det savnede Herkulesflyet til å hente ned en skadet fra fjellet med ATV. Vi har også deltatt på mange søk og har virkelig fått kjørt oss i de mest aktive periodene. Den mest travle uken hadde vi 4 utrykninger, hvor 3 av dem var i løpet av samme døgn, så det beviser styrken, kapasiteten og allsidigheten til Norsk Folkehjelp Narvik Vi har også arrangert førstehjelpskurs, og flere kurs står for tur. Lokallaget har også gjennomført flere sanitetsdekninger ved idretts arrangementer. Ungdomsgruppe Kanskje det viktigste som har skjedd i Narvik dette året er at etter mange år med snakking har vi endelig UG på plass igjen. En flott liten og aktiv gruppe som vi tror og håper på at vi vil få stor glede av i fremtiden Fremtiden Om 2012 har vært et aktivt år kommer ikke 2013 til å bli noe roligere. Vi jobber nå med å få i gang et større EU prosjekt hvor vi skal sammen med Svenske partnere øke sikkerheten i vårt nærområde. Vi skal også se på alternative måter å drive søk og redning på. Vi er positive, og har stor tro på at det å være med i Norsk Folkehjelp Narvik vil fortsatt være topp, og håper at mange nye medlemmer vil se det samme som oss, avslutter Eirik Carolin. Dramatisk syn: Øvelsen var lagt opp på en realistisk måte, og øvelsesutbytte var godt. 28 Fagblad SANITET Nr. 1/2013