Det Norske Nobelinstitutts Skriftserie The Norwegian Nobel Institute Series

Det Norske Nobelinstitutts Skriftserie The Norwegian Nobel Institute Series Ivar Libæk: Nobels fredspris og unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige i 1905 Nobelkomiteen, Nobelinstituttet og fredsprisvinnere Vol. 4 - No. 1 Oslo, 2004

1

Ivar Libæk: Nobels fredspris og unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige i 1905 Nobelkomiteen, Nobelinstituttet og fredsprisvinnere Det Norske Nobelinstitutts Skriftserie The Norwegian Nobel Institute Series Vol. 4 No.1 ISSN 1502-8682 2

3

Innhold: Innledning...6 Den Norske Nobelkomite, Det Norske Nobelinstitutt og komitesekretæren...6 Nobelkomiteen: venstredominans og unionsmotstand... 6 Komitemedlemmene... 7 Bjørnsons strategi i 1905... 8 Nobelinstituttet i Jørgen Løvlands tjeneste... 9 Innvielsen i 1905... 9 Løvland og Lange... 10 Klas Pontus Arnoldson informant og norgesvenn... 13 Kvartalsrapportene... 13 Arnoldson agiterer i 1905... 15 Nobels fredspris 1908... 17 Fredsprisvinnere og unionskonflikten i 1905...19 Frédéric Passy, Frankrike (1901) Riv festningene og få selvstendighet!... 19 Élie Ducommun og Albert Gobat, Sveits (1902) Uavhengighet uten blodsutgytelse... 20 William Randal Cremer, Storbritannia (1903): rely on my efforts... 22 Institut de droite international (Folkerettsinstituttet) (1904) Folkerett for fred... 24 Bertha von Suttner, Østerrike (1905): dabei hat der Friedensgedanke wieder eine enorme Belastungsprobe bestanden... 25 Fredrik Bajer, Danmark (1908) Gratulerer med republikken... 27 Baron d Estournelles de Constant, Frankrike (1911) Løvlands rådgiver... 27 Hjalmar Branting (1921) Solidaritet med det norske folk... 28 Fridtjof Nansen (1922) Diplomat og kongemaker... 29 Konklusjon...30 4

5

Nu er der to veje å komme ud av unionen på, en uden Svenskernes samtykke, en med deres samtykke. Nordmændene, fredsfolket, ført av sit Storting, som har overtaget Nobelarven, går hen og vælger den første! Jeg står igjen på den andre; (...). (Dikter og medlem av Den Norske Nobelkomite1, Bjørnstjerne Bjørnson til Ville Heise 15.3.1905) Innledning 2 Målet med denne artikkelen er å sette Nobelsystemet og sentrale fredsprisvinnere i sammenheng med den fredelige unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige i 1905. 3 I Det Norske Nobelinstitutts arkiv har jeg funnet kilder som tidligere ikke har vært publisert og satt i historisk sammenheng. Nobels Fredssenter, som åpner i den gamle stasjonsbygningen på Vestbanen i Oslo 11. juni 2005, har den fredelige unionsoppløsningen som ett av temaene i åpningsåret. Konklusjonene i en del av de populariserte tekstene på Fredssenteret, er hentet fra denne artikkelen. Jeg har arbeidet etter to problemstillinger: I hvilken grad ble Nobelsystemet i Norge brukt for å fremme Norges interesser i 1905? Hvilken rolle spilte sentrale fredsprisvinnere i unionskonflikten? Den Norske Nobelkomite, Det Norske Nobelinstitutt og komitesekretæren Nobelkomiteen: venstredominans og unionsmotstand De fleste medlemmene av Nobelkomiteen i 1905 hadde vært med fra begynnelsen i 1897. 4 Komiteen bestod av innflytelsesrike politikere som hadde vært/var regjeringsmedlemmer og stortingsmenn. I tillegg kom den radikale dikteren Bjørnstjerne Bjørnson. Komiteen var dominert av partiet Venstre. Flertallet var kraftig motstander av unionen med Sverige, og det stod bak regjeringen Michelsens aksjonslinje våren 1905. 1 Betegnelsen Den Norske Nobelkomite er brukt selv om den mellom 1901 og 1977 ble kalt Det Norske Stortings Nobelkomite. Navneskiftene blir forklart i artikkelen. 2 Artikkelen er utarbeidet for Nobels Fredssenter. Forkortelser brukt i noteapparatet: Det Norske Nobelinstitutt forkortes NNI, Den Norske Nobelkomite forkortes NNK. 3 Kilder fra NNI Arkiv, NNI Klipparkiv, Christian Lous Langes arkiv deponert på NNI, Bjørnstjerne Bjørnsons brevveksling med danske, I-III, København, Oslo 1953, Bjørnstjerne Bjørnsons brevveksling med svenske, I-III, Oslo, Stockholm 1961, Harald Bothner: Dagbøker fra 1905, utgitt av Harald Hals, Tapir 1987. Koht: Norske brev særlig fra 1905- til Ann Magret Holmgren, Oslo 1955. Litteratur: Løvland: Menn og minner fra 1905, Oslo 1929. Stenersen, Libæk, Sveen: Nobels fredspris Hundre år for fred, Oslo 2001 4 Riksadvokat Bernhard Getz var komiteens første formann, men han døde 1. november 1901. Statsminister Johannes Steen (død 1906) var syk de siste årene av sin funksjonstid. Carl Berner var suppleant. 6

Komitemedlemmene Komiteen var sammensatt slik i unionsoppløsningsåret: Formann Jørgen Løvland (1848-1922), fra Evje i Aust-Agder. Han var utdannet lærer og ble skolestyrer, redaktør og kommunepolitiker. Løvland ble valgt til Stortinget fra Kristiansand i 1886 og arbeidet kontinuerlig for Norges selvstendighet i unionen. Han var statsråd og sjef for Arbeidsdepartementet 1898-99 og 1900-1903, statsminister i Stockholm i 1905, Norges første utenriksminister 1905-1908, statsminister og utenriksminister 1907/08, senere også stortingspresident og statsråd. Løvland var en av de fire norske lederne som forhandlet med svenskene i Karlstad om en fredelig unionsoppløsning i 1905. Han holdt grunnleggende taler i forbindelse med debatten om forhandlingsresultatet og folkeavstemningen om forfatningen. 5 Dessuten deltok han ivrig i det interparlamentariske arbeidet. Løvland var Nobelkomiteens formann fra 1901 til sin død. Nestformann John Lund (1842-1913) var tollskriver og lokalpolitiker fra Bergen. Han ble valgt til stortingsmann i 1882 og var lagtingspresident 1893-1900. Lund var interparlamentariker og aktiv i den internasjonale fredsbevegelsen. Han ble selv nominert til fredsprisen flere ganger. Hans Jacob Horst (1848-1931) var cand. philol. og skolemann fra Tromsø. Han ble stortingsrepresentant fra Tromsø og Bodø første gang i 1889 og var odelstingspresident 1892-1900 og lagtingspresident 1900-1903. Også han var aktiv fredsvenn og interparlamentariker. Horst var flere ganger fredspriskandidat. Carl Berner (1841-1918), født i Kristiania, var lærer og skoleleder. Han var stortingsrepresentant fra Bergen fra 1886, statsråd i Stockholm 1891-93 og stortingspresident 1898-1909. Berner ledet det historiske stortingsmøtet 7. juni 1905, og ble en av Norges fire Karlstad-forhandlere. Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) var dikter og fredsvenn. Han stod så sentralt i nasjonalt og europeisk åndsliv og kulturdebatt ved århundreskiftet 1800-1900 at vi kan ha vanskelig for å forstille oss det hundre år senere! 6 5 Talene er gjengitt i greit språk i Løvland: Menn og minner fra 1905. 6 Se Bernt Hagtvedt: Bjørnstjerne Bjørnson, de intellektuelle og Dreyfus-saken. Aschehoug 1998: 26. Libæk: Et Nobelinstitutt eller Revue Nobel? Konflikter i den første Nobelkomiteen. Det Norske Nobelinstitutts Skriftserie Vol.1 No. 1, Oslo 2000. Øystein Sørensen: Bjørnstjerne Bjørnson og nasjonalismen, Cappelen 1997. Aldo Keel: Bjørnstjerne Bjørnson. En biografi 1880-1910., Gyldendal 1999. 7

Bjørnsons strategi i 1905 Historikeren Øystein Sørensen har vist at Bjørnson fjernet seg fra den militante venstrenasjonalismen i 1890-årene. 7 I 1893 modererte han sin politiske nasjonalisme og hevdet at Venstres unionspolitikk var for utfordrende og at den kunne føre til krig. Etter dette stod Bjørnson konsekvent på at alle tvister mellom unionspartnerne kun måtte løses ved forhandlinger. Sørensen hevder videre at Bjørnson ble oppfattet som sviker av mange nasjonalistiske kolleger i Venstre og at dikterens tilknytning til partiet var relativt svak ved overgangen til et nytt hundreår. Denne holdningen gjorde at Bjørnson kom i en uheldig posisjon i forhold til regjeringen Michelsens aksjonslinje vinteren og våren 1905. 8 Senere på året måtte han gå på akkord med sitt gamle republikanske standpunkt. Året 1904 tilbrakte Bjørnson i Italia og var midlertidig uttrådt fra Nobelkomiteen. Da krisen mellom Norge og Sverige tilspisset seg vinteren 1905, tok han til orde for en folkeavstemning om unionen og et forsvarsforbund med Sverige, der også Danmark burde være med. 9 Det ser ut til at dikteren holdt på ideen om Norden som fristat. På vei hjem til Norge talte han 28.mai til begeistrede dansker i Aalborg: (...) jeg er i den inderligste forstand Nordens mand. Det der skjer i Norge, - måten synes jeg ikke om må føre til at Norge blir like selvstendig som Danmark. I en stor artikkel i The Times 17. april 1905 hadde han forsøkt å se unionsproblemet fra et europeisk synspunkt. Han hevdet at de tre nordiske folkene bare hadde en felles fare, og det var den russiske utvidelsestrangen: Forståelsen herav vil efterhånden bli så almen og sterk at selv om her ingen politisk sammenslutning er, må de tre folk forberede seg på å stå ryg mot ryg. De nordiske staters ytre politikk interesserer Europa bare i den grad den fremmer en nødvendig sammenslutning av dem alle tre. Ni millioner teutoner kan by et respektabelt forsvar og en god forbundsfelle. 7 Øystein Sørensen: Kampen om Norges sjel: Kap. Neo-elitismen : 383. 8 Bjørnson gjør klart greie for sitt syn på unionskonflikten og den veien norske politikere burde ha valgt i brev til Ville Heise fra Roma 15.3.1905. Han ville at (...) et enstemmig Storting skulde hendvende sig til folket i valg og derfra få et enstemmig Ud av unionen! (...) Men de andre er nu enige om den vej med krigsfaren i, så jeg sidder her som tilskuer og ønsker av alt mitt hjærte, at det må gå godt. Se Bjørnsons Brevveksling med danske, København og Oslo 1953 nr. 652. 9 Bjørnsons stilling i 1905 er bygd på Øyvind Anker: Bjørnstjerne Bjørnson og 1905 Samtiden 1955: 573. Her nevnes også den fornøyelige historien om Bjørnson som falt og skrubbet seg på Østbanen i Kristiania 7. juni 1905. Han måtte plastres før han reiste hjem til Aulestad, og Verdens Gang refererte nyheten under overskriften Dikteren trådte feil. Jeg har også brukt Aldo Keel: Bjørnstjerne Bjørnson En biografi 1880-1910, kap. 40 1905 : 471f. Gyldendal 1999. 8

Senere i denne artikkelen skal vi se at også andre fredsvenner så med sorg på et splittet Norden. Men i Norge stod den politiske ledelsen på aksjonslinjen våren 1905. Det skulle Nobelsystemet i Norge merke. Nobelinstituttet i Jørgen Løvlands tjeneste Innvielsen i 1905 Det Norske Nobelinstitutt ble opprettet 1.1.1904, og de nåværende lokalene i Drammensveien 19 ble innviet søndag 10. desember 1905. Da ble Bertha von Suttner kåret til fredsprisvinner i Store sal med kong Håkon og dronning Maud til stede. Dette var et av de aller første offisielle oppdrag det nye kongeparet hadde. Allerede 5. desember sendte Nobelkomiteen eksemplarer med beskrivelse av Nobelstiftelsens organisasjon og oppgave til Slottet. 10 I egenskap av formann i Nobelkomiteen og landets utenriksminister benyttet Jørgen Løvland anledningen ved åpningen til å legge an en forsonende tone overfor Sverige før han presenterte fredsprisvinneren Bertha von Suttner. 11 Han roste Alfred Nobel for hans store gjerning. Nobel var en varm fedrelandsvenn, men også en kosmopolitt, sa Løvland, og han understreket at det av testamentet gikk fram at ingen nasjonale hensyn skulle tas når en Nobelpris ble delt ut. Løvland nevnte også John Ericsson og Gustav de Laval som store oppfinnere. 12 Dette ble meget godt mottatt av den svenske minister Ernst Günther, som skulle ivareta svenske interesser i Kristiania. 13 Nobelkomiteformann og utenriksminister Løvland følte tydeligvis at det var nødvendig å vise verden hva som lå i Alfred Nobels testamente, i Nobelstiftelsens statutter og hva som var Det Norske Nobelinstitutts oppgave, da det hadde vist seg at der paa dette punkt 10 NNI Innkomne skriv Hoffmarskalk Rustad til Nobelkomiteens sekretær 5.12.1905. 11 NNI Klipparkiv. Aftenposten 16.12.1905: Norge og Sverige. Udenrigsminister Løvland udtaler sig. 12 Gustav de Laval (1845-1913) var svensk ingeniør og oppfinner. Han var særlig kjent for melkeseparatoren og en dampturbin og grunnla AB Separator, fra 1963 Alfa-Laval AB. John Ericsson (1803-1889) var svensk-amerikansk ingeniør og oppfinner. Han konstruerte lokomotivet Novelty som ble slått av George Stephensons Rocket under den berømte konkurransen i 1829. Disse oppfinnerne var preget av den samme fremtidsoptimismen som Alfred Nobel. 13 Også legasjonssekretær von Essen deltok (Aftenposten 10.12.1905: 1). Se Ernst Günther: Minnen från ministertiden i Kristiania åren 1905-1908, Stockholm 1923. Ministeren skriver ikke om seremonien på Nobelinstituttet 10. desember 1905, men han har et eget avsnitt om festen for Bertha von Suttner i april 1906 da hun holdt Nobelforedrag i Kristiania. Der holdt Günther en så vellykket tale at Bjørnson kom bort til ham med vinglasset i hånden og sa at han skulle sørge for å få ordene spredt over hele Norge. Da ville Günther bli populær i hele landet med en Gang ifølge dikteren! Berta von Suttner skriver også om Günthers tale i Die Friedens-Warte, mai 1906: 84. Sendemannen holdt eine freunschaftswarme Lobrede auf Norwegen, und das war das erstemal seit der Trennung der Union, dass schwedischerseits so freundliche Worte für Norwegen gefallen waren, auch ein erfreuliches Resultat dieser pacifistischen Feier. 9

raader ikke saa faa misforstaaelser. 14 Prisene i medisin, fysikk, kjemi og litteratur hadde Nobel bestemt at skulle deles ut av svenske institusjoner fordi han hos sine landsmenn hadde funnet mest af paalidelighed og retskaffenhed, fremholdt Løvland. Norges storting fikk imidlertid hånd om fredsprisen fordi det fremfor nogen anden nationalforsamling har vist aktiv interesse for fredssagen i dens nye former, voldgiftsarbeidet og de interparlamentariske konferencer, hvortil han satte saa stort et haab. Det er påfallende at Løvland i desember i unionsoppløsningsåret understreket at det var Stortinget som hadde ansvaret for utdelingen av fredsprisen. 15 Han nevnte ikke at Nobelkomiteen var uavhengig av nasjonalforsamlingen. Han ønsket nok som norsk utenriksminister å knytte utdelingen av fredsprisen til norske folkevalgte organer. 16 Fredspristildelingene i 1906 (USAs president Theodore Roosevelt) og 1907 (Louis Renault, fransk diplomat) er eksempler på at Den Norske Nobelkomite ønsket å fremme Norges sak i utlandet. 17 Det er også påfallende at Nobelkomiteen i Løvlands første møte som formann 29.11.1901 vedtok å skifte navn fra Den Norske Nobelkomite til Det Norske Stortings Nobelkomite. 18 Komiteen spurte ikke engang Stortinget om tillatelse, men skiftet ble stilltiende godkjent 19. Løvland og Lange Det Norske Nobelinstitutt skal først og fremst være serviceorgan for Nobelkomiteen slik at den får best mulig grunnlag for å velge fredsprisvinner. Nobelinstituttets leder (i dag direktør) er også Nobelkomiteens sekretær. Den første var Christian Lous Lange (1869-1938). Gjennom sitt arbeid i unge år skaffet han seg en stor internasjonal kontaktflate. Allerede i 1899 ble han engasjert som sekretær for den interparlamentariske konferansen som ble holdt i Kristiania. Der knyttet han verdifulle internasjonale kontakter. 14 Stortingsforhandlinger 1904-05. Aarsberetning for Det Norske Stortings Nobelkomite 1905. Dokument nr. 53. 15 Se Libæk : Utenlandsk innflytelse eller nasjonal kontroll? Noen sider ved det norske nobelsystemet 1897-2003. Det Norske Nobelinstitutts Skriftserie Vol. 3. No.1 Oslo 2002. 16 Ibid.: 8f. 17 Se Libæk: The Nobel Peace Prize: some aspects of the decision-making process 1901-17. Det Norske Nobelinstitutts Skriftserie Vol.1 No.2 Oslo 2000. Asle Sveen har skrevet avsnittet om Roosevelt. 18 Forfatterens understrekning. 19 Se Stortingsforhandlinger 1973-74 nr.5, dokument nr.7. Her oppsummeres fredsprisens parlamentariske historie fra 1897. 10

Lange var selv en av aktørene under unionsoppløsningen med Nobelinstituttet som base. 20 Instituttets lokaler ble brukt til å fremme norsk utenrikspolitikk, og Lange ble en av lederne i Byrå for meddelelse av oplysninger til utlandets viktige presseorganer, opprettet av regjeringen Michelsen 3. mai 1905. Lange fikk norgespropaganda trykt og sendt med prisverdig hastighet, blant annet artikler av universitetsbibliotekar Axel Drolsum og Fridtjof Nansen. 21 At Lange og Løvland brukte Nobelinstituttets kontorer og Nobel-kontaktene i utlandet i unionsstriden går fram av et brev Lange skrev til sin hustru, Bertha f. Manthey, 10.8.1905. 22 Lange skrev om dagligdagse ting, men åpnet seg når det gjaldt den siste utviklingen i unionsstriden: Artikkelen i Gøteborgs Handelstidn. som du har set i V.G., er selvfølgelig ganske korrekt forsaavidt angaar Norges stilling til sagen. Men den tilligemed andre tegn tyder paa at der nu i Sverige arbeides for at Rigsdag og derefter konge skal gracieuxment, og trods det gi en konge til oprørerne. Det har vi her ikke lyst paa. Derfor er det meningen ca. 22de august, naar resultatet af folkeavstemn. foreligger, at meddele Sverige udfaldet og anmode om dets anerkjennelse (dets alene, saavidt jeg forstaar) af at unionen er opløst. Samtidig (omtrænt) blir det udtalt at da der endnu intet svar er kommet paa Bernadotte-tilbudet, maa dette anses for bortfaldt, hvorfor Stortinget tilbyr tronen til prins Carl af Dmk, som straks siger ja og medbringer D s, Englands og Tysklands anerkjendelse. Han danner saa en ordinær regjering jeg antar af sammensætning den samme som fører forhandlingerne om afviklingen med Sverige. Det eneste skjær jeg kan opdage er, at kong Christian kanske nødig vil støte Bernadottene og derfor vil trække sagen ud. Om det punkt er ordnet, ved jeg ikke. Disse oplysninger har jeg fra to samtaler med L. 23 igaar. De maa bli mellem os, men du kan fortælle H. dem eller læse op for hende, under taushedspligt. Det samme gjælder følgende: Keiser V. har gj. den tyske gesandt i Kbh. faat vite at Norge følte sig noget stødt over besøget i Gäfle; han har derefter forsikret om sin uforanderlige velvilje overfor Norge, og samtidig forspurgt om han ikke kunde faa anbragt prins Vald. og prinsesse Marie her oppe, dog saa at han holdt sig tydelig veien aaben til Carl og Maud. Grunden var at den sidste var engelsk prinsesse. (...) Han har forsikret at Tysklands anerkjendelse skal komme, og at han trykker paa Sverige, for at alt kan ske raskt. 20 Opplysningene framkommer i Tanja Hammerstad: Svensk og norsk diplomati og propagandavirksomhet i Storbritannia i tiden rundt unionsoppløsningen i 1905. Hovedoppgave i historie, UiO 2002: 52f. Dette underbygger min påstand om at Nobelinstituttet ble brukt for å fremme Norges sak. Lange skal også ha korrespondert med briten William Randal Cremer (fredsprisvinner 1903) om 1905-problematikken. Grundig om Byrå for meddelelse av oplysninger til utlandets viktige presseorganer også hos Geir Hestmark: Vitenskap og nasjon Waldemar Christopher Brøgger 1851-1905, Aschehoug 1999: 670ff. 21 Mye tyder på at også medlem av Nobelkomiteen, John Lund, ble sendt på oppdrag for pressekomiteen. Han reiste til USA. Se Roald Berg: Det land vi venter hjælp af. Norge og stormaktene 1905-08. Hovedoppgave i historie UiB 1983: 7. 22 NNI Langes arkiv. Transkribert av meg 12.8.02. 23 L. er utenriksminister Jørgen Løvland. 11

Igaar skrev jeg et langt fransk brev til D Estournelles, 24 denne gang i Løvlands navn; der la han frem hele denne plan og forhørte sig om hans mening, formodentlig for at faa rede paa hvordan Frankr. og Engl. stod til en slig fremgangsmaade. Fem dager senere skrev Lange nok et brev til sin kone. Der heter det at England nå er mindre imøtekommende og at det hele formodentlig ender i en republikk og i surt forhold til Sverige. Det første er bra nok, men det siste kan naturligvis bli slemt. Samtidig holder han på med å skrive for utenriksminister Løvland, men det er vanskelig fordi udsigterne er saa lidet klare. Det er liten tvil om at utenriksminister Løvland hadde høye tanker om Lange og at han ønsket å bruke ham videre etter unionsoppløsningen. Blant annet bad han Lange i slutten av juni 1906 skrive et pro memoria om Novembertraktaten i forbindelse med den tyske keiserens besøk, noe sekretæren oppfattet som om utenriksministeren ville prøve ham, la mig faa noget at bide i. 25 Løvland gikk også sterkt inn for at Lange skulle få bli med på parlamentarikermøtet i London høsten 1906, antakelig for at han skulle få erfaring. Lange skriver til sin kone: Løvland er saa blid som en lærke om dagen, og sa mig forleden dag at det var hans mening at faa mig ind i diplomatiet (!! Hva siger du til det?) paa denne vei, via Haag-konferencen: saa kan der bli tale om at gjøre dig til minister. Han hadde tenkt paa at gjøre mig til legationssekretær i høst, 26 men jeg talte visst ikke om det. (...) Jeg tar alle mulige forbehold overfor fremtiden, men til Haag vil jeg uhyre gjerne, og derfor maa vi til London. 27 At utenriksminister Løvland høsten 1905 tenkte på å gjøre Nobelkomiteens sekretær til legasjonssekretær og at Lange i 1905 ble brukt som utenriksministerens uoffisielle sekretær, forteller mye om de tette båndene mellom de to mennene og de institusjonene de ledet. Men gikk Løvland og Lange over streken? Lite tyder på det. Selvsagt hadde regjeringen Michelsens utenriksminister flere kanaler i 1905 enn Det Norske Nobelinstitutt. Det skulle også bare mangle om ikke Løvland brukte de kontaktene han hadde fått i tiden som formann i Nobelkomiteen. Dessuten hadde han stor tillit til Lange. Sekretæren var språkmektig og kjente personlig mange ledende fredsvenner i utlandet. I de turbulente sommer- og høstmånedene 1905 24 Dette er den franske politiker og fredsvenn d Estournelles de Constant, fredsprisvinner i 1909. 25 NNI Langes arkiv Chr. Lange til Bertha Manthey 1.7.1906 og 3.7.1906. 26 Det vil si høsten 1905. 27 Ibid. 6.7.1906. 12

var det vel ikke unaturlig om den unge Lange kikket oppover på den utenrikspolitiske karrierestigen. Men han holdt seg på sin post. Etter 1905 var han var knyttet til Nobelsystemet i Norge, først som sekretær for Nobelkomiteen til 1910, deretter som generalsekretær for Den interparlamentariske union, og han fikk Nobels fredspris i 1921. De siste årene var han medlem av Den Norske Nobelkomite. Christian Lous Lange døde i 1938. Klas Pontus Arnoldson informant og norgesvenn Kvartalsrapportene I kriseårene før 1905 samarbeidet Nobelkomiteen med den svenske fredsaktivisten og norgesvennen Klas Pontus Arnoldson (fredsprisvinner 1908). Fra 1903 var han engasjert til å skrive såkalte kvartalsrapporter om fredssakens stilling i verden. 28 Rapportene sirkulerte blant medlemmene av Nobelkomiteen for å holde dem oppdatert. Det forhold at Arnoldson var svensk statsborger, gjorde det nødvendig å skjule hans tjenester for Nobelstiftelsen i Sverige. Derfor ble ikke lønnen synliggjort i Nobelkomiteens årsberetning, men utbetalt ham kvartalsvis under en post kalt Stipendier og understøttelser. 29 Komitemedlem Bjørnson meddelte formann Løvland at han ikke fant noe om bevilgningen til Arnoldson i årsberetningen for 1904, men han hadde ikke noe å bemerke til at beretningen skjulte dissenser! 30 Det har tydeligvis vært uenighet i komiteen om hvordan denne saken skulle løses. Arnoldson fikk nemlig et meget stort beløp kr. 3000 pr. år, fra 1906 kr. 2000. Til sammenlikning var sekretær Langes årslønn kr. 3000. 31 Og Arnoldson la rapportene stort an om lag 15 A3-sider hvert kvartal. I året 1905 skrev han ikke bare om samarbeidet mellom stormaktene og utviklingen i den folkelige fredsbevegelsen og den interparlamentariske virksomheten, men kommenterte også stormaktkonflikter, spesielt den russisk-japanske krig og president Roosevelts suksessfylte mekling. I tillegg brukte han mye plass på voldgiftsspørsmålet, nøytralitet og 28 NNI Innkomne skriv Eske 1-8. Her ligger etter journalnummer Arnoldsons rapporter. 29 NNI Protokoll Regnskap Instituttet 1903-29:14. Stortingsforhandlinger Dokument nr. 58. Aarsberetning fra det Norske Stortings Nobelkomite for 1904. Bjørnson til Løvland 1.2.1904: Brevet transkribert i sin helhet: Jeg finner ikke i årsberetningen noget om bevilgningen til Arnoldson. En slik indberetning er jo en bekvem, vid kappe, som kan gjæmme mange ting. Derfor har jeg intet å si til, at dissenserne skjules. Men at sådand et bruk legitimerer intet. Jeg finner bare, at som innberetningen er anlagt, passer ikke derfor detaljoplysninger. Jeg kommer i næste uke til Kristiania for derfra efter nogle dages ophold å rejse videre til udlandet. 30 NNI Protokoll Innkomne skriv nr. 43 1.2.1904. Eske 4 1904. 31 NNI Regnskap Komiteen 1900-1912. 13

folkerett i sin alminnelighet og lovpriste den betydningen sosial framgang hadde for fredssaken: arbeidervern, landbrukssamarbeid over grensene og kommunikasjonsutviklingen. Han kommenterte også unionskonflikten mellom Norge og Sverige. I rapporten for 2. kvartal 1905, datert 30. juni, heter det:32 Med icke mindre tillfredsställelse skola rättens och fredens vänner hälsa ett budskap om inledda vänskapliga förhandlingar angåande de återståande norsk-svenska mellomvarendenas afveckling som följd af unionens upplösning. Givetvis skall alt förnuftigt folk i Sverige, som känner sitt ansvar, fortfarande få fullt upp att göra för att skingra vrångsintheten hos nationen, resultatet af hårdnackade prässorgans menliga innflytelser. Men det skall till sist lyckas. Hufvudstadsprässen må alt jämt gå vildt på med sin fabriksdrift att förvilla och gaska upp allmänheten till stridslystnad. Genom energiska bearbetningar gå såväl landsortstidningarna som riksdagsmännen mer och mer öfver till fredsvännerna. Det lider väl häller icke nogot tvifvel, att Norge skall tillmötesgå önskningar sådanna som den nu varande svenska regeringen framsätt angående aftal om skiljedomsförfarande i händelse af framtida tvister mellan parterna. Och så skall alt varda till det bättre mellan halföns båda folk. Dessas välfärd lär äfven komma Danmark till godo och sålunda blifva hela Nordens. I rapporten for 3. kvartal 1905, datert 30. september, skriver Arnoldson med tanke på den russisk-japanske konflikten at Japan er vinneren fordi det förstått att gifva efter i det lilla för att nå det stora, att släppa oväsentligheter för att hålla fast vid hufvudsak, just som fredsvännerna äfven utom Norden allestädes mena att norska folkets förtroendemän gjort i förhandlingarna med de svenska delegerade om unionsafvecklingen. Bland de många glädjeyttringarna för den skandinaviska krisens fredliga lösning erinras härom 14e internationella fredskongressens lyckönskningsresolution, 22. september, affattad på hela världens fredsvänners vägnar, och dess samtidig afsände telegram till Norges regering: Fredskongressen lyckönskar norska folket till att uppnå fullständig oafhängighet utan att utgjuta en droppe blod. Denna tillfredsställelse ökas innom vida kretsar än mer, sedan Karlstadkonferensens förslag till öfverenskommelse mellan Norge och Sverige, 23. september, blef offentligen kunngjordt. Man fann nämligen, att skiljedomstanken här inntager främsta platsen och för öfrigt sträcker sig genom samtliga aftalen, och detta i vidare omfång än de vanliga skiljedomstolstraktaterna, om ej så obegränsadt som i den dansk-holländska mönstertraktaten. Då de möjligen uppkommande tvisternas forum blir skiljedomstolen i Haag, så får denna ännu en betydelsesfull uppgift till dem, som redan befäst den och vidgat dess värksamhetsfält. 32 NNI Innkomne skriv 177/1905. 14

I unionsoppløsningsårets siste rapport til Nobelkomiteen er det ikke uten stolthet Arnoldson bemerker: Bland høstens mest bemärkta händelser framstodo som goda slut på god början så väl den skandinaviska unionsafvecklingen (10-26 okt.) som och folkomröstningen i Norge (12-13 nov.) och kung Christians mottagande af norska deputationen (20.nov.), därvid den gamle kungen uttalade en bön till gudomen, att enighet, fred och fördragsamhet måtte växa mellan de nordiska folken. (...) Arnoldson agiterer i 1905 Men i 1905 stod Arnoldson også åpent fram. Selv om han var syk, skrev han Upprop til Sveriges press, publisert i Øresunds-Posten i mars. 33 Der hevdet han at etter den unionsoppløsningen som snart foresto, burde de tre skandinaviske statene inngå en voldgiftsavtale etter dansk-hollandsk mønster. Den skulle være åpen, slik at andre stater kunne slutte seg til. I tillegg burde de erklære permanent nøytralitet, gjerne fulgt av en felles forsvarsplan. I mai og juni publiserte Arnoldson to andre artikler om emnet, og det er de tre artiklene som inngår i brosjyren nevnt i neste avsnitt. 34 Stedet er Stockholm få dager etter unionsbruddet 7. juni. Etter at Nobelkomiteens sekretær Lange og Halvdan Koht ( historiker, fredsvenn, korrespondent for Verdens Gang og nytilsatt konsulent for Nobelkomiteen) sammen med et tyvetalls andre hadde gått inn i det regjeringsoppnevnte Byrået for meddelelse av oplysninger til utlandets viktige presseorganer, skrev den siste til Lange fra Stockholm 15. juni. Kohts anliggende var muligheten for å få inn norske syn på konflikten i svenske - og særlig stockholmske - aviser. Situasjonen så ikke lys ut. Avisene var avvisende eller avventende. Men en person meldte seg for Koht. Det var Klas Pontus Arnoldson som har færdig en liten brochure om unionsstriden, som Walfrid Wilhelmsson mener at kunne få ut til mandags eftermiddag. 35 Brosjyren Koht nevner i brevet var Unionens sista dagar. Den var et kraftig innlegg for Norges rett og for fred. 36 33 Arnoldsons utspill våren 1905 er gjengitt etter Bert Mårald: Den svenska freds- och neutralitetsrørelsens uppkomst, Studia Historica Gothoburgensia 1974: Kap 14: Fredsrörelsen och unionsupplösningen: 243-252. Til Sverges präss fra midten av mars fikk tittelen I krisens början da den ble tatt inn i Unionens sista dagar. 34 Ibid. 35 NNI Adm. Spes.korr. 1902-76. Koht til Lange 15.6.1905. Koht bodde på hotell Continental, og han hadde telefon på rommet, slik at han kunne følge godt med. Han hadde selskap av og samarbeidet med Eduard Wavrinsky, svensk fredsvenn og parlamentariker. ( W.kom forøvrig på Nobelkomiteens kortliste til fredsprisen i 1906, 1907, 1912 og 1922.) Utover landet brukte Koht fredsforeningene for å få spredt artiklene til pressen, men i Stockholm hvor fredsforeningene hadde liten innflytelse, måtte andre kanaler brukes. Mye om Stockholmsoppholdet i atikkelen nevnt i neste note. 36 Koht, Halvdan: Da den norsk-svenske unionen var sprengt. Spreidde minne NHT 1946-48, bd. 34: 19ff. Se også Norsk biografisk leksikon: 419f om Michael Skjelderup Hansson (1839-1922). Han var formann i 15

Unionens sista dagar består av tre brev. Det første, I krisens början ble offentliggjort i pressen allerede i midten av mars, det andre När riksdagens beslut väntades i begynnelsen av mai og det siste brevet Ett enigt Sverge i midten av juni, altså etter Stortingets vedtak om at unionen var oppløst. I krisens början tar utgangspunkt i begivenhetene i 1814, Riksakten og det forhold at Norge skulle være et fritt og selvstendig rike i unionen. Men utviklingen viste at likestillingen ikke var reell, og det eneste som kunne løse saken, var enten at Sverige anerkjente Norges kontraktsenliga rätt eller at unionen ble oppløst. Må vi svensker låta Norges folk vara i fred. (...) Må vi låta grannen vara i fred och styra om sitt hus efter eget förstånd, appellerte Arnoldson. Han mente det var uunngåelig at Norge ville få sine egne diplomater og sin egen utenriksminister. Det burde svenskene innse før det kostet dem unionen: Så som personalunion torde den ännu ega anhängare i båda landen. Men hvis det ble snakk om å oppløse den gamle unionen, måtte det skje uten bitterhet på noen av sidene, mente Arnoldson. Grovt sett hadde det vært fred mellom de nordiske landene etter Karl 12.s død, og denne freden måtte bevares. Å opprettholde unionen av hensyn til den russiske fare så ikke Arnoldson som noe argument: ett ryskt angrepp på skandinaviska halfön i själfva verket vore detsamma som ett angrepp äfven på hela det öfriga Europa. Etter en unionsoppløsning burde Norge, Sverige og Danmark inngå voldgiftsavtaler og føre en felles forsvarspolitikk slik at de tre rikene fikk et nøytralitetsvern. Selv om Arnoldson og andre fredsvenner og internasjonalister et langt liv hadde kjempet for et forent Norden, 37 måtte ikke Norges rett til selvstendighet undertrykkes. Og Arnoldson så fremover: Tanken om Europas Förenta stater torde småningom visa sig ega större livskraft än den nordiska enhetstanken. Oppropet När riksdagens beslut väntades fra begynnelsen av mai er stilet Till folkmötet!. Arnoldson gjentar at Sverige og Norge bør holde seg til bestemmelsene i Riksakten, men viser til at det ville være vanvittig om den svenske riksdagen skulle støtte kongen så sterkt at han vil nekte å sanksjonere en norsk beslutning om eget konsulatvesen. Sker så, kommer utan tvifvel hela norska nationen att uppfatta det som en strid på lif och död. Ty det ligger ingen mening i att göra bruk af ett kunglig suspensivt veto mot en Byrå for meddelelse av oplysninger til utlandets viktige presseorganer. I NNIs bibliotek står K.P.Arnoldson: Unionens sista dagar Tre bref Krisens början När riksdagens beslut väntades Ett enigt Sverge. Utgitt av G. Walfrid Wilhelmson, Stockholm 1905. 37 Først og fremst Fredrik Bajer som Arnoldson delte Nobels fredspris med i 1908. 16

absolut enig nation. Norges folk skulle stå upp som en man, förklara unionskontraktet från svensk sida brutet och föreningen uppløst. Det tredje brevet, Ett enigt Sverge, fra midten av juni, retter Arnoldson til Broder Svensk! Han begynner med å vise til oppropet Fred med Norge, unionen må bära eller brista som han gav ut ved unionskrisen i 1895 da det var fare for krig mellom unionspartnerne. Han viser også til den advarselen han hadde rettet til svenskene i mai 1905, og at det han hadde vært redd for, hadde skjedd: Kongen hadde nektet sanksjon i konsulatsaken 27. mai, og Stortinget hadde fattet sitt vedtak 7. juni. Deretter forteller Arnoldson om Norges fredelige hensikter og Stortingets adresse til kong Oscar 2. med tilbudet om at en prins av huset Bernadotte måtte bli konge i Norge etter å ha frasagt seg arveretten til Sveriges trone. Han beklager at dette var blitt fiendtlig mottatt av makthaverne i Sverige: Upphetsning och onda och hotfulla ord äro deras svar på normännens allvarliga och lugna hållning. Stortingets adresse til kong Oscar 2. var preget av fred och försonlighet mot oss svenskar, noe som forøvrig også preget norske pressereaksjoner, ifølge Arnoldson. I den siste delen av brevet appellerer Arnoldson til svensk underklasse om å stå sammen mot de konservative kreftene som ønsker krig. Han ber Broder Svensk huske at den svenske riksdagen bare representerer de privilegerte i samfunnet, en bråkdel af hela nationen. Nobels fredspris 1908 Blant utenlandske fredsprisvinnere er Arnoldson den som har hatt sterkest tilknytning til Norge og Den Norske Nobelkomite. Hvorfor brukte Nobelkomiteen så mye penger på denne mannen? For det første så nok komiteen den utenrikspolitiske oppdateringen som nyttig. Arnoldson var kunnskapsrik og sveipet over store deler av verden i rapportene sine. For det andre er det mulig at komiteen syntes det var nyttig å ha en svensk informant, både før og etter 1905. Arnoldson stod sentralt i svensk fredsbevegelse, og hele livet hadde han vært aktivist. For det tredje ønsket Nobelkomiteen å støtte en mangeårig norgesvenn i en tid da Arnoldson var syk og hadde økonomiske problemer. 17

24. november 1904 skrev Arnoldson et brev til Bjørnstjerne Bjørnson der han sa seg ulykkelig over at Nobelkomiteen hadde besluttet å sette ned hans årlige honorar med 1000 kroner: 38 Denna ljuskastare visar mig med ens hela ödsligheten i min ställning. Trots mina daglige studier och stoffsamlinger betreffande fredsakens utveckling jämta mina bemödande iöfrigt, visar den mig att jag varit oförmåga tillräckligt motsvara Komiteens anspråk på et godt arbete. Bjørnson, som befant seg i Roma, sendte straks brevet med følgeskriv til Nobelkomiteen i Kristiania. Arnoldsons brev med Bjørnsons påtegning ble lagt fram i Nobelkomiteens møte 15. desember. Bjørnsons følgeskriv lyder slik: Vedlagte brev fra K.P.Arnoldson har gjort mig ondt. Når vi kan hindre det, burde vi ikke la ham ha næringssorg. Han er en højt fortjent fredsven. Det må endog i væsenligt mon tilskrives ham, at et tilsigtet anfall på Norge fik slik motbør i den svenske almenhed, at det blev betænkeligt. 39 Altid har han kjæmpet for at vi skulde få vor ret, og det er at kjæmpe for fred mellem vore folk. Det burde ikke være Nordmænd som smalknet hans underhold, (...). På tross av dette ble lønnen redusert, men Arnoldson fortsatte å skrive for Nobelkomiteen til og med fjerde kvartal 1908. 40 Da delte han Nobels fredspris med sin danske meningsfelle, venn og samarbeidspartner Fredrik Bajer, og et langt livs pengesorger var over for dem begge. K.P.Arnoldson ble nominert til Nobels fredspris første gang i 1902 og hvert år siden fram til 1908, men det var først i 1905 han kom på kortlisten og ble utredet av Nobelkomiteens konsulent. 41 Og konsulenten var ingen ringere enn Halvdan Koht, som i Stockholm sommeren samme året kunne følge Arnoldsons agitasjon for Norge fra dag til dag mens han skrev den positive rapporten til Nobelkomiteen. Allerede i 1902 hadde journalisten Koht skrevet at Arnoldson fortjente fredsprisen for sitt engasjement for Norge i unionssaken: Norge har en gammel gjæld at betale til sin trofaste ven (...). 42 Denne 38 NNI Innkomne skriv 348/04 Arnoldson til Bjørnson 24.11.1904. Vedlagt Bjørnson til Nobelkomiteen 349/04, datert 26.11.1904 fra Roma hvor dikteren oppholdt seg. Han var midlertidig uttrådt fra komiteen på grunn av utenlandsopphold. 39 Bjørnson sikter til Arnoldsons flygeblad Fred med Norge som han sendte ut under den alvorlige unionskrisen i 1895. 40 NNI Regnskap Komiteen 1900-1912. 41 NNI Redegjørelse I 1901-1910. 42 Ibid.: 20-21.Verdens Gang 14.1.1902. 18

gjelden må ha økt kraftig i årene som fulgte, for Koht avsluttet sin rapport om Arnoldson slik i 1905: Han har ført nøytralitets- og skilsdoms-tanken fram både i Norge og i Sverik, han har reist den svenske fredsrørsla, og både gjennom den og med sine eigne innlegg har han vore ein mektig hjelpesmann til å hindra krig mellom Norge og Sverik trass i all usemja. Dette er ein praktisk fredsvinning av det høgste værd, og eg vil få lov å legga til, at nett i år då det gamle sambande millom Norge og Sverik har broste, tykker eg det vil høva utifrå godt å gjeva fredsprisen til den fremste svenske fredsmannen, K.P.Arnoldson. 43 Selvsagt var ikke tiden moden for å tildele Klas Pontus Arnoldson fredsprisen i det stormfulle året 1905, og bare to personer hadde nominert ham. 44 Men allerede tre år senere betalte altså Den Norske Nobelkomite gjelden til den svenske fredsaktivisten og norgesvennen. Da stod hele den svenske interparlamentariske gruppe, ti tidligere svenske riksdagsmenn og interparlamentarikere, 22 norske stortingsmenn og Nobelkomiteens konsulent Halvdan Koht bak nominasjonen. Fredsprisvinnere og unionskonflikten i 1905 Frédéric Passy, Frankrike (1901) : riv festningene og få selvstendighet! Passy ble sett på som fredsbevegelsens grand old man. Han var den sentrale både i den folkelige fredsbevegelsen og i Den interparlamentariske union. De aller fleste mente at han burde få den første fredsprisen. I september 1905 skrev Passy en artikkel i Le Figaro om unionskonflikten mellom Norge og Sverige. Den ble grundig gjengitt i norsk presse. 45 Aftenposten hadde overskriften Voldgift. En Vens Ord. Passys Artikkel. Her følger et utdrag. Der findes i Norge henimod den svenske Grænse endel Befæstninger, som bare er nogle Aar gamle, og hvis Øiemed det sandt at sige er vanskelig at forstaa, men som efter Skilsmissen af Sverige vilde kunde opfattes som truende. Sverige har forlangt dem sløifet; Kravet gjelder alene disse. Hva de gamle Fæstninger angaar, f. Ex. Den, foran hvilken Karl den Tolvte falt, er de Mindesmærker som alle er enige om at respektere. Sverige forlanger videre af Norge, at der skal etableres en neutral Zone, som skal beskytte mod alle ildesindede Hensigter fra Naboens side en Hypothese, der visstnok kan anses som usandsynlig. Dette er en for os krænkende Mistanke - siger Norge og vi kan ikke gaa med paa et Vilkaar, som almindeligvis alene kræves af Beseirede. Om Sverige vilde optræde 43 Ibid.: 24 44 Det var de norske stortingsmennene Bernhard Hanssen og Thore Myrvang. 45 NNK Klipparkiv Dagbladet 11.9. og Aftenposten 13.9.1905. 19

ligedan paa sin Side, da blev det lige for lige. Men hvilke Garantier har vi overfor Svenskerne hvis vi berøver os vore Værn? Vi har ingen Befæstninger, svarer Svenskerne. Det har aldrig falt os ind at opføre saadanne overfor Eder. Havde vi nogen, vilde ogsaa vi nedlægge dem. Men vi er rede til at gjøre, hva vi kan: etablere en neutral Zone, svarende til Eders egen. Og vi er ogsaa rede til med Eder at afslutte en Voldgifts- eller lad os sige en Venskabstraktat- saa fuldstændig og imperativ som mulig, og som ikke giver Rum for nogen Mulighed af Konflikt. Nu det gaar jo godt og vel, udbryder de udenforstaaende. Hvilke Indvendinger kan der gjøres herimod? En eneste Ting, som kanskje ikke er af stor betydning, men dog er noget. Vi Nordmænd gjør en Opofrelse, men Svenskerne ofrer intet. Hvilken Rolle spiller nu det saafremt I begge vinder Fordele? Men er det forresten sant at Svenskerne intet ofrer? De giver Eder Eders Uafhængighed. Det er vel en Erstatning. Og kanskje er det ikke umulig at finde en til. Jeg spørger ethvert upartisk Menneske: En Overenskomst, indgaaet paa dette grundlag, paa dette gjensidige Grundlag, og, hva mere, i denne Aand thi her gjelder Aanden mere end Bogstaven- skulde ikke den være ikke alene akseptabel, men hædrende for Sverige saavel som for Norge og for Norge saavel som for Sverige? Er det ikke nettopp dette, som alle Fredens og Retfærdighedens Venner nu, da Unionen er opløst, bør ønske dem i deres egen Interesse og af Hensyn til deres egen Værdighed, til Menneskeligheden, til Freden og til Udviklingen af den mellomfolkelige Retfærdighed? Verden sukker under Militærbyrderne, Menneskene skjelver ved Synet af disse Fæstninger, som langs alle Grænser er de synlige Trusler om Blodbad og Ødelæggelse. Men ingen, ikke engang de, som gjerne vilde give Exempel, paa delvis Afvæbning, tør risikere at tage Initiativet. Her ser vi to Folk, stiilet overfor den Opgave at vise verden, at det er mulig at vinde Uafhængighed og gjøre Selvstyrets Principer gjeldende uden at appellere til Magten, og som samtidig ved en gjensidig Overenskomst vilde kunne fjerne denne Trusel, som ligger i Kanoner og Fæstninger. Og de forsømmer at give den øvrige Verden denne skjønne Lære. Det staar i deres Magt, samtidig som de realiserer Nobels tanke han som betroede Norge Uddelingen af en af hans Prisbelønninger for, som han sagde, at opretholde den gode Forstaaelse mellem begge Lande at bevise, at man uden at ty til en tredje Persons Mægling kan løse de vanskeligste Spørgsmaal og grundlægge Freden paa Retfærdighedens og Frihedens Grundvold. Det er verdt å merke seg Passys ønske om at konflikten mellom Sverige og Norge skal løses fredelig og at resultatet skal være et eksempel for resten av verden. Élie Ducommun og Albert Gobat, Sveits (1902) : uavhengighet uten blodsutgytelse De to sveitserne delte fredsprisen i 1902 ikke bare fordi de hadde arbeidet for fred og internasjonal forståelse, men også fordi Nobelkomiteen ønsket å belønne den folkelige fredsbevegelsen og det interparlamentariske arbeidet. Ducommun var generalsekretær for Det internasjonale fredsbyrå som koordinerte arbeidet mellom verdens folkelige fredsforeninger, mens Gobat var generalsekretær for Det interparlamentariske byrå. Det organiserte de årlige interparlamentariske konferansene. 20

Av K.P.Arnoldsons kvartalsrapport til Nobelkomiteen sitert ovenfor, går det fram at den 14. internasjonale fredskongressen i Lucern 22. september 1905 sendte telegram til den norske regjering med lykkeønskninger om full uavhengighet uten at det var utgytt en dråpe blod. 46 Et lykkeønskningstelegram gikk også til kong Oscar 2. Telegrammene hadde sin bakgrunn i den resolusjonen møtet vedtok: 47 Kongressen uttaler sin henrykte tilfredsstillelse over meddelelsen om at Sveriges og Norges representanter har kommet til en prinsipiell overenskomst om de eksisterende tvistespørsmålene mellom dem, noe som minsker faren for en krigskonflikt. Kongressen lykkeønsker det norske folk for at det har oppnådd fullstendig uavhengighet uten å utgyte en dråpe blod. Den lykkeønsker likeledes kongen av Sverige og det svenske folk for den edle selvfornektelse som det viste ved å erkjenne nordmennenes inderlige ønsker om en vennskapelig skilsmisse. Særlig uttaler kongressen sin glede over at den fremforhandlede avtalen mellom det to landene omfatter ødeleggelse av festninger som kan være en krigstrussel. I tillegg kommer en voldgiftsavtale som man håper skal få like stort omfang som de voldgiftsavtaler som er inngått mellom Danmark og Nederland og mellom Chile og Argentina. På vegne av fredsvennene i hele verden takker kongressen de statsmenn som gjennom gjensidig å gi etter, har kommet fram til dette lykkelige resultatet og håper at forholdet mellom de to folkene i fremtiden skal være gjennomsyret av gjensidig respekt og broderlig samarbeid til gode for deres egne innbyggere og hele menneskeheten. Resolusjonen viser at den folkelige, internasjonale fredsbevegelsen støttet både Norge og Sverige i 1905. Det som ikke gikk fram, var at Det internasjonale fredsbyrå hadde sørget for at Norge fikk fram sine synspunkter under den hardeste krisen sommeren 1905. Og generalsekretær Ducommun var en god støtte. Han korresponderte med Nobelkomiteens sekretær Lange, og tok også opp spørsmål om unionskonflikten. I brev til Lange 14. juli 1905 på Fredsbyråets papir 48 skrev Ducommun at han konfidensielt ville underette om at Det internasjonale fredsbyrå ville sende ut des lettres speciales et personnelles à des personnalites pacifistes bien connues de France, d Angleterre, d Allemagne, d Autriche, de Belgique, d Italie, de Hollande et de Suisse slik at de kunne gå til de store avisene med opplysningene. Je vois que c est la tout ce que nous pouvons 46 William Randal Cremers tidsskrift The Arbitrator for oktober 1905: 229 refererte fra møtet i Lucern. Kongressen hadde først planlagt å sende en note til Norge og Sverige, men fant det unødvendig da news had been received that the controversy between them was amicably settled; it therefore only remained for the Congress to send hearty congratulations. Se også Friedens-Blätter Organ der Deutschen Friedensgesellschaft 1. November 1905:123. 47 Resolusjonen er gjengitt i Svensk Fredstidning, oktober 1905. Den belgiske senatoren Houzeau de Lehaie fra Mons hadde utarbeidet teksten. Den er oversatt fra svensk til norsk av meg. 48 NNI Innkomne skriv 198/05, eske 6. 21

faire actuellement; (...). Han hadde også fått Fridtjof Nansens brosjyre Norge og unionen med Sverige. Den var nå også oversatt til fransk. 49 Det er tydelig at Lange i samarbeidet med Fredsbyrået opptrådte som representant for den norske regjeringen, altså som representant for Byrå for meddelelse av oplysninger til utlandets viktigere presseorganer. Man kan si at Nansens brosjyre om unionskonflikten var denne regjeringsoppnevnte komiteens hovedverk. Med Nobelinstituttet i Kristiania som base ble synspunktene spredt til fredsvenner verden over. William Randal Cremer, Storbritannia (1903): rely on my efforts Briten Randal Cremer var en av fredsbevegelsens pionerer. Han stod like sterkt i den folkelige fredsbevegelsen som i det interparlamentariske arbeidet. Sammen med Frédéric Passy hadde han grunnlagt Den interparlamentariske konferanse (fra 1900 kalt Den interparlamentariske union). Han samarbeidet med Andrew Carnegie og besøkte USA flere ganger. Kort tid før sin død ble Cremer adlet for fredsinnsatsen. Fredsprisvinner Cremers hovedanliggende var internasjonal voldgift, og han ledet The International Arbitration League fra 1870 til sin død i 1908. Han redigerte også tidsskriftet The Arbitrator, og i Underhuset fikk han tilnavnet Member of Arbitration. Flere medlemmer av Nobelkomiteen hadde møtt Cremer på en rekke internasjonale konferanser fra slutten av 1880-årene. 50 Først 15. januar 1905, drøye to år etter at han hadde mottatt fredsprisen, fant Cremer anledning til å besøke Kristiania for å holde det obligatoriske Nobelforedraget. Det hadde tittelen The Progress and Advantages of International Arbitration. To dager senere talte han til svenske fredsvenner i Stockholm, og han lot seg fyldig intervjue av svenske Aftonbladet. 51 Han berørte konflikten i Irland, og journalisten bemerket at Från engelska unionsfrågan til vår egen var steget icke långt. Cremer fortalte at han ikke kjente alle sider ved den svensk-norske unionssaken, men at han under sitt opphold i Kristiania hadde hørt mye om den. Likevel mente han at begge parter burde strekke seg langt for å opprettholde unionen. Trusselen fra grannen i øst burde mane til det. Hvis man ikke klarte å løse tvisten selv, anbefalte Cremer USAs president Theodore Roosevelt som upartisk voldgiftsdommer. Voldgift måtte i ethvert tilfelle forsøkes brukt. Hvis man lot en utenforstående hjelpe til med å finne ut hvor 49 Opplysningen har jeg fra Asle Sveen. En engelsk oversettelse forelå tidligere. 50 Se min fremstilling av 2.11.1999 (akademisk utgave av Nobels fredspris Hundre år for fred, utrykt manuskript.). 51 NNK Klipparkiv 17.1. 1905. En stund hos Randal Cremer. 22

kontrollmyndigheten over de norske konsulene skulle ligge, burde ikke dette føre til noe inngrep i Sveriges eller Norges selvbestemmelsesrett, hevdet Cremer. Aftonbladet kommenterte: Det skall bli rolig att höra hva den norska vänstern och den svenska högern säga om mr Cremers förslag. I marsnummeret av The Arbitrator skrev Cremer en reiseberetning fra oppholdet i Kristiania og Stockholm. Da forklarte han hvilken klemme han hadde vært i under oppholdet i Skandinavia: One of the difficulties I had to contend in both countries was the attempt on the part of the Pressmen to induce me to express an opinion concerning the present unfortunate differences between Sweden and Norway. (...) As my position was a delicate one, I declined to express any opinion in regard to the point in dispute, the best way of overcoming the difficulty and adjusting would be to refer the differences to arbitration or mediation. 52 Men allerede 17. juni 1905, ti dager etter 7. juni-vedtaket, telegraferte Cremer til Nobelkomiteen ved sekretær Lange: 53 You can rely on my efforts have wired foreign minister. Dette er et eksempel på at Lange som medlem av Byrå for meddelelse av oplysninger til utlandets viktigere presseorganer benyttet sine Nobel-kontakter. Og Cremer nølte ikke med å kommentere resultatet av de svensk-norske forhandlingene i Karlstad. Der ble protokollen underskrevet 23. september og resultatet offentliggjort to dager senere. Allerede 27. september kunne norske Morgenbladet meddele: Fra (...) Mr. Cremer er til den norske regjering indløbet følgende telegram: Tusind Lykønskninger. Voldgiftstraktaten er et mesterverk. 54 Under stortingsdebatten om Karstadforliket 7.-9. oktober 1905 holdt utenriksminister og formann i Nobelkomiteen, Jørgen Løvland, en lang tale hvor han drøftet problemene. For det første gikk han mot mindretallets forslag om å la voldgiftsdomstolen i Haag avgjøre kravet om nedleggelse av grensefestningene og reinbeitespørsmålet. 55 Han argumenterte også mot at fremtidige norsk-svenske tvister 52 The Arbitrator, March 1905: 200. 53 NNI Administrasjon Spesiell korrespondanse 1902-1976 54 NNK Klipparkiv. Ordlyden på engelsk gjengitt i The Arbitrator i desember 1905 er slik: A thousand congratulations; treaty of arbitration a masterstroke. 55 Forslaget var fremsatt av sosialdemokratenes leder, sokneprest Alfred Eriksen på egne og representantene Hougens, Bryggesås og Grivis vegne. 23