Spesielle dødsfall Noen dødsfall kan ramme barn hardere enn andre, vi skal se på hvilke reaksjoner som er vanlig for barn i disse situasjonene og hvilke konsekvenser ulike dødsfall kan få for barnet ut ifra hvordan vi som førskolelærere håndterer situasjonen. Dødsfallene vi skal fokusere på er foreldres død og søskens død: Foreldres død Det at et barn mister en eller begge foreldre er det dødsfallet som vil få størst konsekvenser for barnet. Foreldrene er barnets nærmeste omsorgsperson, og sammen med en forelder forsvinner det mye trygghet. Det er veldig vanlig at barn setter opp et forsvar og stenger ute det de hører slik at de gradvis kan ta inn beskjeden og kjenne på følelsene. Få barn brister ut i gråt når de får vite hva som har skjedd, mens noen ikke klarer å forstå omfanget og begynner å le og spør om å få fortsette å leke. Det er veldig vanlig at barn kommer med veldig konkrete og presise spørsmål rundt dødsfallet som eksempelvis kan være kan jeg få pappa sine bukser da? Når barnet skal få beskjeden er det viktig at denne blir gitt av en voksen barnet har tillit til. I mange tilfeller må beskjeden gis mer enn en gang. Ikke alle barn forstår omfanget og betydningen av at en person er borte for alltid i starten, men det er viktig å tenke på at følelsene plutselig kan dukke opp i andre situasjoner senere. For den forelderen som er gjenlevende kan det være viktig å få rådgivning og hjelp. Familien kan trenge oppfølging, slik at barnas behov blir ivaretatt på en ordentlig måte. Hos den gjenlevende forelderen er depresjon veldig vanlig. Dette har ofte negativ innvirkning på foreldrekapasiteten, dette fenomenet har vist seg å spesielt gjelde mødre. Feijo (2006) kommer med et råd til mødre om å massere barna sine. Dette skal dempe angst og depresjon hos mødrene også. Etter at en forelder eller foreldrene er døde er det viktig at det blir laget en god atmosfære i hjemmet med mye omsorg. Det er viktig å samtidig opprettholde disiplinen. Disse faktorene er med på å avgjøre hvor store konsekvenser tapet får for
barnet. Hvis et dødsfall har skjedd plutselig, hvis det rammer eldre barn, hvis det er manglende støtte fra familien eller mangel på adekvat erstatningsperson er det høyere risiko for senere problemer. De mulige symptomene i etterkant er angst, depresjon, sinneanfall og tap av ferdigheter som de allerede har mestret. Det er viktig å la barna få snakke om det som har skjedd over tid. Barna må ikke føle at de må holde reaksjoner og følelser inne, de skal oppleve at det er lov å være lei seg og reagere på triste ting. Voksne burde være oppmerksomme på merkedager og markere disse ettersom det kan hjelpe barna til å gi konkret uttrykk for hva de føler. Søskens død Barns reaksjoner vil ofte være de samme i denne situasjonen som nevnt over, men de senere følgene og varigheten av sorgen er noe mindre. De voksne må være oppmerksomme på det gjenlevende barnet og passe på at det ikke blir glemt, at de ikke overbeskytte barnet, ikke belaste han/hun med at barnet skal følge i den avdødes fotspor. Barnet trenger å vite at det ikke er dens feil så man bør være forsiktige med å komme med kommentarer som kan misforstås. Noen barn kan reagere med å få overlevelsesskyld, at de føler det var de selv som skulle dødd. I et slikt tilfelle trenger barnet å høre at barnet er like mye verd som den avdøde. Sorgprosessen er mye mer langvarig for foreldrene enn for de gjenlevende søsknene. Det er viktig at de voksne ikke setter spesielle krav til hvordan og hvor lenge barnet skal sørge. Barna trenger å bygge opp et nytt fundament å stå på, de voksne må lytte, delta og støtte barnet slik at de har mulighet til å utvikle dette.
Selvmord og Barn Det er flere definisjoner av selvmord som brukes i den vestlige verdenen. Vi forholder oss til den amerikanske suicidologen Edwin Shneidman s (1985) definisjon av selvmord: I vår tid, i den vestlige verdenen, er selvmord en bevisst, selvpåført, tilintetgjørende handling som best kan forstås som en komplisert krisetilstand hos et individ med udekkete sentrale psykologiske behov. Individet definerer krisesituasjonen på en slik måte at selvmord sees som den beste løsningen. Når noen i barnets nære familie tar selvmord er det en vanskelig situasjon både for de etterlatte voksne og barn. Barn kan tenke mye på hvorfor den som tok selvmord gjorde det, føle seg sviktet, tenke at den døde ikke var glad i barnet, føle seg forlatt, frustrerte, føle seg hjelpeløse over hva mennesker er i stand til å gjøre. Litt eldre barn kan få skyldfølelse og være redde for at selvmord er arvelig og at de også kan stå i fare for å gjøre det. Barn bearbeider ofte ved hjelp av lek, gjerne rollelek, som førskolelærer skal man gi rom for dette, la barnet få gi uttrykk for sine egne følelser og snakke med barnet. Det er viktig at barna får vite det som har skjedd, og at de får vite sannheten. Hvis barna blir feilinformerte kan de bli usikre på den voksne, miste tilliten og lure på om den voksne skjuler noe annet for barnet. Man skal ikke fortelle usannheter om dødsårsaken som at personen døde av sykdom, men heller sette seg ned med barnet og bruke barnetilpasset tale for å forsiktig fortelle hva som har skjedd. Hvis barnet blir fortalt ting som ikke er sanne rundt dødsårsaken kan barnet i senere tid utvikle psykiske problemer, ha mistro til andre, miste nysgjerrigheten og ha en følelse av uvirkelighet. En måte som vi synes var veldig godt å bruke for å fortelle barn om selvmord er metoden Magne Raundalen presenterer i boken sorg hos barn. Han tegner opp friske og syke tanker for barna. De tankene som er syke er mørke, mens de tankene som er friske er grønne. Man skal fortelle barna at tankene er syke og at de visner. De siste tankene som er igjen er tankene på barna de har.
Det finnes ingen oppskrift på hvordan å håndtere situasjoner, men det kan være lurt å ha kunnskap om barns vanlige reaksjonsmåter og vite noe om hvordan man kan fortelle barn om hva som har skjedd. Det viktigste som voksne, trygge personer rundt barna er å være åpne og la barna få stille spørsmål og spille ut sine følelser i sitt tempo og på sin egen måte. Boka Pappa ville ikke leve av Margaretha Runvik. Det er en billedbok med en tekst som er på barnas nivå, samtidig som det bak i boka er en rekke råd til både foreldre og andre voksne til hvordan de skal gripe an situasjonen. Litteratur: Dyregrov, Atle, 2006. Sorg hos barn: En håndbok for voksne. 2. utg. Bergen: Fagbokforlaget
Barn og skilsmisse Juridiske aspekter Hva menes med rettsliggjøring av barndommen? Jo, det betyr at man skal ha barnet i fokus, se barnets interesser. Litt etter litt får barn flere rettigheter og det har skjedd gradvis de siste årene. Det har blitt gitt regler for hvordan barna skal få fordeler ved å bo med en mor eller far. I dag sier barneloven at det skal være størst mulig likebehandling av barn, uansett om deres foreldre er gift eller ikke. I 1981 innførte barneloven begrepet foreldreansvar i stedet for foreldremyndighet. Begrepet ansvar klargjør bedre at foreldrene ikke bare har rett til å bestemme, men også plikt til å yte omsorg. Det er viktig at de voksne viser hensyn til barna og lar de få uttrykke seg på den måten som er normalt for dem. Det kan være vanskelig for de voksne å sette seg inn i den følelsesmessige tankegangen til barn som opplever skilsmisse. Å vise respekt ovenfor barna og ikke minst ovenfor den andre parten i skilsmissen vil forminske omfanget av problemer som kan forekomme i en slik sak. Når det er snakk om skilsmisse mellom mor og far er de ofte uenige om barnefordelingssaken. I 1991 innførte ekteskapsloven en ordning med mekling i forbindelse med foreldreansvar; hvor barnet skulle bo og samvær, før det ble gitt separasjon eller skilsmisse. Ved forskrift av 19. Desember 1994 fra Barne- og familiedepartementet ble det etablert en ordning med frivillig mekling for samboende foreldre. Det skal mekles både ved samlivsbrudd og/eller når foreldre er uenige om foreldreansvar, samvær og hvor barnet skal bo. Det er et tiltak eller ledd som skal forsøke å hindre at saker som foreldreansvar, bosted og samvær utvikler seg og blir gjenstand for rettstvister. I Norge har familievernkontorene mekling som en av sine hovedoppgaver. Barneloven har som målsetting å stimulere mest mulig kontakt mellom barn og foreldre som ikke bor sammen.
Barneombud Reidar Hjermann uttalte en gang at delt bosted ikke bør bli en hovedregel i barneloven, mens Karita Bekkemellem som var barne- og likestillingsminister mente at bosted burde være hovedregelen. Hun mente at det ville likestille mor og fars foreldreskap. Ved å likestille mor og far i en sånn situasjon så viser de ovenfor barnet at de har lyst til å få til en så bra fordeling som mulig. Ser barnet at de voksne er enige og villige til å samarbeide for å skape et best mulig miljø til barnet kan det være lettere for barnet å bo hos begge parter, men hver for seg. Barnevernslovens formål er todelt; den skal sikre at barn og ungdom som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Den andre delen av formålsloven er å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstsvilkår. Derfor er det viktig at foreldrene samarbeider og fokuserer på barnets beste på en måte som gjør at utviklingen skjer som normalt. Når foreldrene kommuniserer god er det lettere å fokusere på barnets interesse og passe på at omsorgen er der til en hver tid, slik at ikke noe blir oversett. Barns reaksjoner og voksnes håndtering I 1950-årene var det vanlig å gifte seg av tre grunner; det var økonomisk gunstig, en tradisjon og det var følelser. I dag er kvinnen mye mer økonomisk selvstendig og er ikke lenger avhengig av mannen for forsørgelse. Det har ført til at vi ikke lenger gifter oss på grunnlag av økonomisk stabilitet, men av følelser. Derfor er det igjen også lettere å skille seg når følelsene forsvinner. De fleste barna som er født i Norge i dag er dessuten også som oftest ønsket av paret, og kommer derfor til verden hos godt forberedte foreldre. Antall samlivsbrudd i Norge er ikke klart definert. Det er vanskelig å si hvor mange par som går fra hverandre da mange er samboere og ikke gift, og det er vanskelig å få med i statistikken. Som førskolelærer er det viktig å ha god kommunikasjon med foreldrene. Førskolelæreren burde prøve å få nødvendig informasjon om situasjonen i hjemmet slik at han eller hun lettere kan forstå og snakke med barnet. På bakgrunn av bl.a. barnets alder, om det har søsken, eventuell krangling i hjemmet, god kontakt med besteforeldre og hvordan kontakten er med samværsforelderen, vil barnet reagere på samlivsbruddet på ulike måter. Barn kan ofte føle skyld for skilsmissen, være redd for
at en eller begge foreldrene ikke er glade i barnet lenger, eller han/hun kan være redd for at den ene forelderen skal forsvinne fra livet hans/hennes. Det er derfor veldig viktig at foreldrene er tilgjengelige for barnet til enhver tid dersom barnet trenger å snakke eller bare være sammen med en trygg person. Det er også lurt som førskolelærer å stille seg spørsmål som: har barnet akseptert skilsmissen, har barnet måtte flytte, har barnet merket en trangere økonomi og hvordan samarbeider foreldrene? Spørsmål som dette kan få den voksne til å reflektere over situasjonen og kanskje finne mer spesifikke årsaker til barnets eventuelle reaksjon og lettere komme fram til en ordning som er til det beste for barnet. Samværsforelderen har som oftest en rett til å være sammen med barnet. Dersom foreldrene klarer å samarbeide om å lage en samværsordning sammen som begge er fornøyd med, kan dette være med på å gjøre håndteringen av skilsmissen lettere for barnet. Det er uheldig hvis et barn føler at det må velge mellom foreldrene. Mange foreldre kan føle at de ikke strekker til i barnas første leveår. I dag er det mye fokus på betydningen av barnets første leveår; at de årene er grunnlaget for resten av barnets liv. Det gjelder derfor å skape en harmonisk barndom, men likevel ikke å være en type curlingforelder som legger alt til rette for barnet på grunn av dårlig samvittighet. Det er viktig at foreldrene lar barnet bli kjent med virkeligheten, men samtidig i et tempo som samsvarer med barnets alder og barnets individuelle modenhet. Det går bra med de aller fleste barn etter en skilsmisse, det som er viktig er å være ekstra tilgjengelig for dette barnet under skillsmisseprosessen. Som forelder og førskolelærer er noe av det viktigste å motta og ivareta barnets følelsesmessige ytringsbehov, slik at barnet føler at det blir sett og tatt vare på gjennom hele prosessen. Litteratur: Larsen, Ann Kristin og Mette Vaagan Slåtten (2010). En bok om oppvekst. Bergen:
Fagbokforlaget. Vaagan Slåtten, M., Skogen, E. og Tellefsen, M (2008). Rett skal være rett. Juridiske og pedagogiske utfordringer i barnehagen. Bergen: Fagbokforlaget