En eneste tunnel, mørk og ensom: min tunnel, hvor hele min barndom, min ungdom, hele mitt liv, fant sted. Ernesto Sabato, Tunnelen.

Tunnelsyn En eneste tunnel, mørk og ensom: min tunnel, hvor hele min barndom, min ungdom, hele mitt liv, fant sted. Ernesto Sabato, Tunnelen. 1 En biennal har typisk en global orientering. Dens kunstnerliste er nødvendigvis internasjonal. Den er en begivenhet som søker å strekke seg ut til hele verden. Under tittelen Tunnelsyn peker Momentum 8 i en annen retning. Og denne retningen fører nedover en vei som blokkerer alle andre mulige veier. I bokstavelig forstand betyr tunnelsyn en visjon blottet for periferisyn. Billedlig betyr den sneversynthet. Tunnelsyn representerer en visjon uten en verden. På Momentum 8 betyr også tunnelsyn en visjon av indre verdener. Derfor beskjeftiger ikke denne biennalen seg med den verden vi alle kunne sies å dele, men heller med den hver og en av oss bebor alene, eller en verden som eksisterer i samfunnets grenseland. Du-kretsen Tekno-vitenskapelig utvikling manifesterer seg i dag som hyper-forbundethet. Informasjonsteknologien vever en vev som sies å være vidstrakt som verden selv. Ved å søke tilgang til denne veven blir vi etter sigende i stand til å kontakte alt og alle. Internettet utspiller opplysningstidens gamle prosjekt i en til nå ukjent skala. Vi blir alle ideelt sett brakt sammen for å skrive et enormt leksikon; ideelt sett brakt sammen i en eneste offentlig sfære, hvor Google oversetter ett språk til et annet i sanntid. I siste instans står vi overfor en nær framtid hvor alle vil være forbundet og i stand til å kommunisere med hverandre. Internettet har forårsaket en ny form for forbundethet ved hjelp av fenomener som sosiale media, og samtidig skapt en ny form for sosial atomisering. Selv om inngangspunktene varierer, har utviklingen av søkemotorer i de seneste årene gitt tilgang til et enormt, stadig voksende reservoir av data. 4. desember 2009 kunngjorde Google en ny funksjonalitet: ʻPersonalisert søk for alle.ʼ Vi forvandler et firmanavn til et verb og sier til hverandre at vi skal ʻgoogleʼ noe, men ignorerer at resultatene ulike mennesker får ikke alltid vil være identiske. Brukeres tidligere interesser forutsier hva de vil interessere seg for i framtiden. Data innsamles og utnyttes på en måte som determinerer det vi finner og i neste omgang også det vi søker etter. Ethvert søk på nettet tenderer derfor mot å bekrefte eksisterende verdenssyn. Hvis Internettet har vært et vindu til verden, er det nå også blitt vårt eget speilbilde i skjermen. Ifølge aktivisten og forfatteren Eli Pariser, former allestedsnærværende algoritmer og informasjonskapsler vårt liv og arbeid på nett, og vi risikerer derved at internettbrukere etterlattes spinnende i det han kaller ʻdu-kretserʼ. I sin bok The Filter Bubble [Filterboblen] advarer Pariser: Overlatt til seg selv vil personaliseringsfiltere servere oss en slags usynlig selvpropaganda, indoktrinere oss med våre egne ideer, forsterke vårt begjær etter kjente ting, og etterlate oss uvitende om de farer som lurer i det ukjentes 1 1948. Sabato, Ernesto, El Tu nel, første gang publisert i tidsskriftet Sur, Buenos Aires,

mørke rom. 2 Det som trues av denne prosessen, antyder Pariser, er blant annet den offentlige sfære hvor vi diskuterer våre fellesanliggender. Som konsernsjef Mark Zuckerberg bemerker, er Facebooks nyhetsstrøm kanskje ikke et slikt sted: Et ekorn som dør utenfor huset ditt kan være mer relevant for dine interesser akkurat nå enn at mennesker dør i Afrika. 3 Det som også trues, ifølge Pariser, er kreativiteten som sådann, på grunn av kollisjonen mellom ideer fra ulike disipliner og kulturer. 4 I mellomtiden kan også kreativitet eller artistisk praksis sies å vokse fram av en tilbaketrekning fra den verden hvor ideer brytes. Kunstverker er gjenstander for debatt i den offentlige sfære, men den artistiske praksis som disse verkene utspringer av foregår ofte annetsteds. Et eget rom Småbyen Moss, hvor Momentum finner sted, befinner seg en halvtime fra Oslo. Det er blant annet kjent som stedet hvor Edvard Munch trakk seg tilbake mellom 1913 og 1916. Selv om det var en del av hans daglige rutine å spasere til jernbanestasjonen for å hente posten, kan det se ut som om Moss også ble et sted hvor han kunne stenge verden ute og kultivere sine eklektiske og høyst personlige praksiser på sine egne premisser. Historien om den moderne kunstner er også historien om en utenforstående person, bokstavelig talt en idiot som utvikler sin egen idiolekt. Vi møter denne personen tidlig i Balzacs Det ukjente mesterverk fra 1831. Etter år med hemmeligholdelse låser maleren Frenhofer til slutt opp sitt studio og avslører et maleri for sine kollegaer som de ikke kan dechiffrere. De kan ikke forstå hvorfor maleren snakker så oppglødd om kvinnen han har avbildet. Bortsett fra en fot fortapt i en virvel av farger, ser de bare maling i malingen. Kommentert [F. S. Nie1]: Enten 40 eller 50 minutter med toget; 45 minutter med bil, hvis trafikken tillater. Kommentert [F. S. Nie2]: Dette stemmer ikke så godt med det bildet som tegnes i "Edvard Munch i Moss" som jeg oversatte en oppsummering av for F15 for ikke så lenge siden. Iflg forfatteren av denne boka, kjøpte Munch Grimsrød bl.a. som en slags representasjonsbolig hvor han kunne invitere viktige kunder fra utlandet... Ikke akkurat å stenge verden ute? Selv om den 19. århundrets kunstner oftest er en monden figur, en dandy, er kunstneren også en bohem som flyter rundt et sted over og forbi samfunnet. En viss distanse og isolasjon fra verden blir regnet som en forutsetning for kunstproduksjon. Senere, i 1928 og 1929, ble slike tanker nøkkelen til Virginia Woolfs ideer om hvordan kvinner kan skrive litteratur på like fot med menn. Frigjøring i det litterære felt forutsetter at kvinnen har råd til og kan skaffe seg et eget rom. Denne forutsetningen for utviklingen av stor litteratur er forbundet med et spesielt syn på den menneskelige tilstand:... vi står overfor det faktum, for det er et faktum, at det er ingen arm å klynge seg til, men at vi må gå alene og at vårt forhold er til virkelighetens verden, ikke bare til menns og kvinners verden... 5 2 Pariser, Eli, The Filter Bubble: What the Internet Is Hiding from You, New York: Penguin Press, 2011, s. 15. 3 Op. cit., s. 5. 4 Op. cit., s. 15. 5

Det skarpe hodes glede over seg selv I en novelle av Franz Kafka skrevet året før hans død, i 1924, har fortelleren ikke bare skåret ut et rom for seg selv, men et helt underjordisk system av rom forbundet med tunneler. Det er alt sammen meget besværlige utregninger, og det skarpe hodes glede over seg selv er ofte den eneste årsak til at man fortsetter å regne, 6 sier hovedpersonen og fortelleren i Byggverket. 7 Den eneste kilde til stimuli fra verden omkring som fortellerens skarpe hode konstant forholder seg til er tunnellivets solipsistiske og vanvidsfremkallende sirkelgang. Tanker bevirker fysiske endringer i det underjordiske tunnelsystemet som i sin tur fremkaller nye tanker og så videre. Til slutt oppfatter fortelleren enhver arkitektonisk mangel som en personlig svikt. Bygningsarbeidet, som foretas på muldvarplignende måte, med min panne... dette unike instrument 8 er kilde til glede hos fortelleren, men også til paranoia. Ved å forsegle inngangen til tunnelene sikrer han seg mot fiender på jorda, men samtidig gjør han det umulig å komme hurtig ut om han angripes nedenfra. Jeg må ha mulighet for umiddelbar flukt, for kan jeg ikke, tross all min vaktsomhet, bli angrepet fra en helt uventet kant? spør utgraveren. Jeg lever innerst i mitt hus i fred og i mellomtiden borer motstanderen seg langsomt og stille, et eller annet steds fra, mot meg. Jeg vil ikke si at han har bedre sporsans enn jeg; kanskje vet han akkurat like lite om meg, som jeg om ham. 9 Prinsippfasthet Kafkas novelle, med den opprinnelige tittelen Der Bau, som symptomatisk nok aldri ble skrevet ferdig, er også en historie om bygningen av et umulig byggverk. Det er et stykke litteratur som bringer tankene hen på hvordan en forfatter arbeider. Uansett hvor rasjonelle fortellerens beregninger blir, virker selve det faktum at beregningene gjøres irrasjonelt for leseren. Historien om einstøingen, hvis fornuft er gått av skaftet, gjenfinnes også i de visuelle kunster opp gjennom hele det 20. århundret, ikke minst i arbeidet til Marcel Duchamp som ble en rollemodell i kunstverdenen fra 1950-tallet og utover. Den franske kunstneren kultiverte alternative former for logikk, fremhevet kunstnerens leven- Kommentert [F. S. Nie3]: Direkte oversatt fra den tyske originalteksten: "Mind" finnes hverken på norsk eller tysk. Se neste kommentar. Kommentert [F. S. Nie4]: "Das alles sind recht müselige Rechnungen, und die Freude des scharfsinnigen Kopfes an sich selbst ist manchmal die alleinige Ursache dessen, dass man weiterrechnet." Kommentert [F. S. Nie5]: "Ich muss die sofortige Auslaufmöglichkeit haben, kann ich denn trotz aller Wachsamkeit nicht von ganz unerwarteter Seite angegriffen werden?" Kommentert [F. S. Nie6]: "Ich lebe im Innersten meines Hauses in Frieden und inzwischen bohrt sich langsam und still der Gegner von irgendwoher an mich heran. Ich will nicht sagen, dass er besseren Spürsinn hat als ich; vielleicht weiss er ebensowenig von mir wie ich von ihm." Woolf, Virginia, A Room of One s Own, Boston: Houghton Mifflin Harcourt, 1989, s. 114. Norsk oversettelse: Et eget rom, Oslo: Gyldendal, 1976. Overs. anm.: Sitatet er oversatt direkte fra den engelske originalen. 6 Kafka, Franz, Der Bau, Nachgelassene Schriften und Fragmente 2, utgitt av Jost Schillemeit, Frankfurt am Main: Fischer, 1992, s. 576-632. Overs. anm.: Sitatet er oversatt direkte fra den tyske originalen. 7 Overs. anm.: Den tyske originaltittelen, Der Bau, kan oversettes som ʻbyggetʼ, men også bredere, som ʻbyggerietʼ, ʻanleggetʼ, eller mer konkret, som ʻhietʼ (den engelske oversettelsen bærer tittelen ʻThe Burrowʼ). Novellen finnes ikke i norsk oversettelse, og tittelvalget er derfor mitt. 8 Op. cit. Overs. anm.: Sitatet er oversatt fra engelsk. 9 Op. cit. Overs. anm.: Sitatene er oversatt direkte fra den tyske originalen.

de bevissthet med referanse til René Descartes og Leonardo da Vinci, tok til orde for kunstnerisk tilbaketrekning og, ikke minst, sammenlignet kunst med onani. I hans kjølvann finner man en hel ny generasjon av kunstnere, forent under slagordet Lev i ditt hode, slik det for eksempel kom til uttrykk i utstillingen i 1969, bedre kjent som Når holdninger blir til form. 10 I det samme året hevdet en av disse kunstnerne, Sol LeWitt, at de nye, såkalte konseptuelle kunstnerne kunne ta spranget til innsikter logikken ikke kan nå. Og denne praksisen viker så for en artikulasjon av et nytt imperativ: Irrasjonelle tanker skal alltid forfølges absolutt og logisk. 11 Momentum 8 utvider LeWitts konseptuelle paradigme ved å se på kunstnere som enten har utviklet sin egen ʻlogikkʼ eller utforsker spillet mellom slike logikker i individuelle og kollektive forehavender. Mens LeWitt og hans konseptuelle kollegaer var opptatt av en viss sirkulær modus operandi som er spesifikk for kunsten, interesserer Momentum 8 seg heller for slik sirkularitet som et definitorisk trekk ved kunst såvel som ved kultur. Følgeriktigheten, prinsippfastheten som definerer en person som forfølger en tanke helt ut, er av sentral betydning for Momentum 8, men ikke bare sentral for kunsten. En konspirasjonsteoretiker kunne like godt som en konseptuell kunstner beskrives som en som forfølger en irrasjonell tanke ʻabsolutt og logiskʼ. Tunnelsynet kan lett gjøres til gjenstand for kulturell fordømmelse da det kan virke skremmende asosialt, men det har for lengst også latt seg feire kunstnerisk som avvæpnende eksentrisk. Et innvendig reservoir Fordypning i selvreferensielle kretsløp finner et ekko i en fornyet interesse for psykotropiske stoffer i brede kretser av samfunnet. Mens den psykedeliske bevegelsen på 1960-tallet var opptatt av bevissthetsutvidelse, synes vår samtids kultur å verdsette opplevelser som snevrer bevisstheten inn en tilstand som ligner den man kunne tenkes å oppnå gjennom transe eller meditasjon. Kanskje fokus ikke lenger er på opplevelser ut av kropp og sinn men heller på en klarsynt lesning av det som ligger ubrukt inne i kroppen og sinnet. Som professor Norman sier det i filmen Lucy, fra 2014, finnes det 100 milliarder nevroner per menneske, og bare 50 prosent av disse er aktivert. Det er flere koblinger i menneskekroppen enn det er stjerner i galaksen. Vi råder over et gigantisk nettverk av informasjon som vi nesten ikke har noen tilgang til. 12 I filmen oppnår en kvinne adgang til et reservoir av visstnok inaktive 10 Live In Your Head: When Attitudes Become Form var en omfattende og svært inflytelsesrik utstilling viet amalgamet av pop, minimalistisk og konseptualistisk kunst, kuratert av Harald Szeemann i 1969. 11 LeWitt, Sol, Sentences on Conceptual Art, første gang utgitt i januar 1969 i tidsskriftet 0-9 (New York, NY), redigert av Vito Acconci og Bernadette Mayer. 12 Lucy, regissert av Luc Besson, 89 minutter, Europa Corp Distribution / Universal Pictures, 2014.

nevroner. Siden filmen ble sluppet har nevrovitenskapen bestridd eksistensen av et slikt reservoir, men ikke eksistensen av drømmen om det. Et lignende tema går igjen i Limitless, hvor hovedpersonen får et liv, en karriere og en raskt stigende inntekt, fra det øyeblikk han finner sitt perfekte dop: Jeg var ikke høy; var ikke gira. Bare klar. Jeg visste hva jeg trengte å gjøre og hvordan jeg skulle gjøre det. 13 Stoffer å studere Nedsenket i en konstant strøm av informasjon og distraksjoner, utnytter vi nye dop og nye teknologier for å skape et tunnelsyn som innsnevrer spektrumet av informasjon, og vår tilgang til det. I den forstand er dopene det kjemiske sidestykke til de digitale algoritmene som personliggjør vårt liv på nett. I løpet av det siste århundret i Europa og Nordamerika har bruken av psykotropiske stoffer som når de inntas endrer hjernens kjemiske sammensetning, vært i jevn økning. Man kan tenke på den økende bruk av enteogener som peyote og ayahuasca så vel som LSD og MDMA som ble erklært illegale i mange land når Richard Nixon erklærte ʻThe War on Drugsʼ [Krigen mot narko] i 1971. Men illegale dop er ikke den primære årsaken til det økende forbruket av psykoaktive stoffer. Økningen forårsakes også av multinasjonale farmasøytiske selskaper som utvikler og markedsfører medikamenter for alle slags sykdomstilstander. Blant de mest utbredte diagnoser i vår tid, utenom depresjon, er attention deficit hyperactivity disorder, også kjent som ADHD. Studier av legale medikamenter som produseres av globale storbedrifter tegner et bilde av den psykotrope tendensen som har preget det siste århundret. Dopforbruk er i dag ikke lenger bare sub- og motkultur; det er også en legal, etablert, multi-milliard-dollar business. Årsakene til denne utviklingen er mangesidige. Nye tider krever nye dop. Leger stiller stadig oftere diagnosen ADHD, og Adderall og Ritalin kommer derfor i stadig større grad i bruk blant deres pasienter. Foreldre skaffer disse medikamentene på resept for deres barn. Kontorarbeidere bruker stoffene for å konsentrere seg på jobben. I USA bruker studenter dem på campus, og private og elite-universiteter har den høyest prosentandel av slike brukere. Mens ʻparty-dopʼ tidligere tillot brukere å freake ut, hjelper de nye ʻstudiedopeneʼ dem å passe inn og prestere. Distraksjoner i våre omgivelser, blant dem Internettet, utfordrer vår evne til å fokusere. Dop skaper det syntetiske tunnelsynet som trengs for å fungere i henhold til kulturelle og sosio-økonomiske krav. Derfor forteller også disse dopene historien om hvorhen samfunnet som helhet kunne tenkes å bevege seg. En nylig trend mot ayahuasca-turisme kan sees i dette lyset. Slike opplevelser kan beskrives som bevisthetsutvidende, men grunnene til at man oppsøker dem kan også være utpreget private. Michel Foucault omtalte dop som selvets teknologier, teknikker vi anvender på oss selv for å tilpasse oss, bli mer produktive eller utholde verden vi lever i. Likeledes kan ayahuasca-turer til Amazonas nå også bidra til å bearbeide personlige traumer, hanskes med depresjon eller ʻfinne seg selvʼ. Kommentert [F. S. Nie7]: Hva med Australia? Buenos Aires? Jaåan? - Synes dette høres litt snevert ut... Kommentert [F. S. Nie8]: Dette er nokså unøyaktig: I følge Wikipedia ble LSD forbudt i USA i 1970 (loven ble signert av Nixon). I 1971 ble så LSD illegalt i henhold til FNs konvensjon om psykotropiske stoffer, som ble tiltrådt av USA, det meste av Europa, Australia etc. Uansett hva man ellers måtte mene om Nixon kan han ikke bære eneansvaret for dette. Videre var 1971- konvensjonen ikke så radikal som kan høres ut her. Den var i hovedsak en utvidelse av narkotikakonvensjonen fra 1961 til også å gjelde f.eks. LSD. Kommentert [F. S. Nie9]: Her mangler en henvisning. 13 Limitless, regissert av Neil Burger, 105 minutter, Relativity Media, 2011.

Både sant og usant På både genuine og lekende måter kan kunstnere sies å være blant pionerene i slike reiser innover i mystiske landskaper. På linje med Sol LeWitt, har Bruce Nauman, i et arbeid fra 1967, hevdet at ʽden sanne kunstner hjelper verden ved å åpenbare mystiske sannheter.ʼ Kunstneren mente at denne setningen, vist i blåglødende neon, var samtidig både sann og usann. Historisk sett har mange ulike kunstnere kjent en dragning mot mystikken som et middel til kontakt med det guddommelige, og praktisert den for å oppnå direkte erfaring av det guddommeliges vesen såvel som sitt eget. Mystisisme, alkymi og astrologi blir ofte stuet sammen i en og samme kategori: det esoteriske, et paraplybegrep som dekker ulike mystiske og magiske ideer og bevegelser med hovedfokus på en søken etter gnosis, en term som har blitt definert som direkte åndelig innsikt i kosmologi eller metafysikk. 14 I dag er esoteriske bevegelser igjen på fremmarsj innen kunstverdenen og i mainstream-samfunnet. På den annen side har de tekno-vitenskapelige utviklingene som ga næring til globalisering og individualisme, fundamentalt forvandlet mange esoteriske tradisjoner, fra teosofi til New Age. Det esoteriske har derved også fått assosiasjoner til en rekke praksiser som beskjeftiger seg med det som skjules for sansene, gjemmes bort og alltid forblir ukjent. Som en følge av dette ser vi i dag hvordan esoteriske praksiser kommuniserer med andre interessefelter med lignende fokus, fra konspirasjonsteorier til samtidskunst. Esoterisk på vranga Begrepet esoterisk kommer fra gresk εσω τερος, eller eso teros, som kan oversettes som ʻindreʼ. Esoteriske eller indre tanker og ideer finner gradvis veien ut av sitt avlukke og gjør sin entré i verden, de blir eksoteriske, en hemmelighet blir offentlig. Når åndelig output av dette slag har infiltrert kunstverdenen, har det ofte bare blitt anerkjent som kunst hvis det kvalifiserte seg med forstavelsen ʻoutsiderʼ. Men de mysteriøse oversanselige kvalitetene som visse esoterikere har, kan ligne kvaliteter som kunstinstitusjoner søker å kultivere. Én slik evne kan være å se auraer, energifelter rundt mennesker, dyr eller andre gjenstander, manifestert som farger. Vi finner omtaler av fenomenet ʻauraʼ i Walter Benjamins ofte siterte skrifter om kunst, og i skriftene til grunnleggeren av den teosofiske bevegelsen, Helena P. Blavatsky (1831-1891) som beskrev den som en form for psykisk effluvium 15 som forandret seg i takt med ens stemninger og følelser. Oppfattelsen av auraer kunne sees som en ʻmarginalʼ form for synestesi, hvor to sensoriske modaliteter overlapper. Noen hevder for eksempel at auraer både sees og føles 14 Versluis, Arthur, Magic and Mysticism: An Introduction to Western Esotericism, Lanham: Rowman & Littlefield, 2007, s. 1. 15 Blavatsky, Helena P., Theosophical Glossary, Hollywood, California: The Theosophical Pub- lishing Society, 1918, s. 44.

samtidig. Også Blavatsky var opptatt av synestesi som hun oppfattet som en høyere form for intelligens enn den som dominerer naturvitenskapene. For henne beviste synestesien at det fantes en verden utenfor den fysiske. Med synestesi menes at ett sett av sensorisk informasjon legges oppå et annet, en sansningsprosess som også kommer til syne i metaforer. I denne forstand er mye kunst synestetisk. Den forårsaker glidninger og gnisninger mellom sansene, og mange kunstnere opp gjennom århundrene, blant andre Edvard Munch, var synesteter. Hvis kunstnere kanaliserer sansningsorienterte tilnærminger med berøringspunkter til det esoteriske, så er dette et argument for å ta med seg diskurs som stammer fra slike kunnskapsfelter inn i arbeidet med å tolke verker; å bedømme visse verker ut fra deres auratiske potensiale, eller energistrømmene de bærer og gir fra seg, uten hensyn til hvordan de blir produsert og med oppmerksomheten vendt mot hvordan de mottas av publikum. Hvis det er en merkelig ekvivalens mellom samtidskunst og esoterisme, er det kanskje relevant med en kunsttopologi som skiller mellom innside og utside. Kanskje ville en topologi som et Möbius-bånd, et vridd bånd i sirkel hvor innsiden samtidig er utsiden, være mer på sin plass; et sted hvor innsidere samtidig er outsidere og mystiske sannheter samtidig er usannheter. Felles sanser 16 Konsekvensene av en slik Möbius-tilnærming kunne være at man forlot den verden hvor ideer deles mellom individer som er forsynt med alminnelig folkevett [ common sense ] og med sanser de har felles [ senses they have in common ]. Selv om synestesi viser seg hos en av tyve personer, viser den seg ikke nødvendigvis hos dem på samme måte. Den russiske forfatteren Vladimir Nabokov, som var besatt av sin egen synestesi, fortalte BBC i 1962 hvordan denne evnen kunne atomisere hans familie og likevel bringe den sammen igjen: min kone har otså denne evnen til å se bokstaver som farger, men hennes farger er helt forskjellige [fra mine]. Det er kanskje to eller tre bokstaver hvor vi sammenfaller, men ellers er fargene helt forskjellige. Det viste seg, oppdaget vi en dag, at min sønn som var en liten gutt den gang jeg tror han var 10 eller 11 ser bokstaver som farger også. Helt spontant kunne han si, Å, det er ikke den fargen, det er den fargen, og så videre. Så ba vi ham lage en liste med hans farger og vi oppdaget at i ett tilfelle er én bokstav som han ser som fiolett, eller kanskje grålilla, rosa for meg og blå for min kone. Det er bokstaven M. Kombinasjonen av rosa og blått blir, i hans tilfelle, syrinfarget. Det er som om genene malte akvareller. 17 16 Overs. anm.: I den engelske originalen av denne teksten er undertittelen ʻCommon sensesʼ, som spiller på at ordet ʻcommonʼ på engelsk både betyr vanlig og felles, mens ʻsenseʼ betyr både vett og sans. 17 Intervjuet er transkribert og tilgjengelig på nettet via ulike kilder. Her er det sitert fra Nabokov s interview (02) BBC Television (1962), http://www. kulichki.com/moshkow/nabokow/inter02.txt Lastet ned 20. mars 2015.

Ifølge den tyske filosofen Peter Sloterdijk er det ingen motsetning mellom isolasjon fra verden og forbindelse med den. I sin trilogi Sphären 18 foreslår han at skapelsen av en menneskelig innerverden medfører at vi aldri lever utenfor naturen eller våre omgivelser, men isteden skaper et forsvarsskjold i omgivelsene som vi kapsler oss inn bak. Etter den kopernikanske revolusjon ble heliosentrismen troen på at jorden og planetene kretser om sola etablert, og Sloterdijk tror da at en sfærologisk krise inntrådte. Som motsvar på denne har vi, i vår skalløse tilstand, skapt teknologiske erstatninger for tapet av det beskyttende skallet. Med referanse til arkitekten Thom Maynes begrep ʻforbundet isolasjonʼ [ʻconnected isolationʼ], hevder han at media og kommunikasjonsteknologier er redskaper som tillater oss å kommunisere med utenverdenen, mens de beskytter oss fra den inne i vårt livsrom. Nordisk avsondrethet Norden er både geografisk og språklig sett avsondret. Ved å se innover, forsterker man denne avsondretheten. Et tilbaketog fra polis til natur finner vi i nordmenns forkjærlighet for sine hytter i skogen eller på fjellet. De snakker om ʻhytteneʼ sine sånn som svenskene snakker om sine ʻsommarstugorʼ, islenderne og danskene om sine ʻsommerhusʼ og finnene sine ʻmökkiʼ. Kanskje de lange periodene med mørke i det nordlige Europa, fra oktober til mars, får folk i Norden til å søke ly, både fysisk og mentalt. Det svenske ordet ʻlappsjukaʼ, som bokstavelig talt betyr ʻsamesykeʼ, bærer i seg følelsen av å ha blitt isolert fra eller nektet kontakt med andre mennesker over lang tid. Begrepet vekker tanker om en depressiv tilstand med panikkangrep på grunn av ensomhet, en desperat higen etter sosial samhandling. En enkel kur mot ʻlappsjukaʼ er å møte mennesker. Den nordiske avsondretheten kunne i så henseende forklare hvorfor så mange kunstnere flytter utenlands. Sauna-kultur gjør det nødvendig med brå renn utendørs. Avsondrethet er også et ofte gjentatt tema i nordisk litteratur. Jo Nesbø sier jeg foretrekker absolutt å isolere meg, og Halldór Laxness' romaner reflekterer ofte over harde materielle forhold og indre åndelig opplevelse. Henrik Ibsens skuespill flommer over av beskrivelser av mørke og ensomhet. Hans verker kommuniserer en følelse av isolasjon og fremmedgjøring. Mange av hans skuespill fokuserer på private interiører, hjem som mennesker trekker seg tilbake til, hvor psykologiske dramaer utfolder seg bak lukkede dører. Ibsen var selv kjent for å være følsom og søke vekk fra verden: Men merkelig nok var isolasjon nødvendig for en ånd som hans; han var besjelet av den gave at han så bedre på avstand [...] og gjennom sin isolasjon ble han istand til å forme et perspektiv uten hvilket han ikke kunne ha utviklet seg. 19 Kommentert [F. S. Nie10]: "Summerhus" er kanskje islandsk (?), men det er ikke dansk. Kommentert [F. S. Nie11]: Unnskyld meg, men denne tidfestingen finner jeg absurd! I Tromsø er det sola borte (hvis det er dét som menes med "mørke") fra 27.11-15.01. I Oslo (enn si i Danmark!) er det ingen mørketid, men selv i Tromsø er det et par timer med skumringslys selv på det mørkeste. For å få fullt mørke vintere må man til Svalbard. Hva mener egentlig forfatterne med "mørke fra oktober til mars"? Kommentert [F. S. Nie12]: En veldig ensidig beskrivelse av Ibsens arbeid... 18 Overs. anm.: Sphären [Sfærer] er et stort anlagt trebindsverk utgitt på tysk i 1998, 1999 og 2004. Det finnes i en ufullstendig engelsk oversettelse (Globes: Spheres Volume II: Macrospherology, oversatt av Wieland Hoban, Los Angeles, Semiotext(e), 2014). Noen norsk eller skandinavisk oversettelse finnes ikke. 19 Moses, Montrose Jonas, Henrik Ibsen: The Man and His Plays, 1908, Reprint, London: Forgotten Books, 2013, s. 5.

Som kuratorer av Momentum 8 har vi gjennomgått en prosess hvor vi identifiserte og tok kontakt med kunstnere verden over som beskjeftiger seg med temaer som dem vi beskriver ovenfor. Til denne kuratorteksten, den første av to kataloger, har vi også intervjuet et antall mennesker som en del av vår felles forskning. Gjennom deres ulike tunnelsyn har verden paradoksalt nok åpnet seg opp. Faktisk er denne omstendighet denne mentale tilstanden både rotfestet i kunsthistorien og likevel svært samtidig. Det virker som om den nå manifesterer seg overalt. Jonatan Habib Engqvist Birta Gudjonsdottir Stefanie Hessler Toke Lykkeberg