OSLO TINGRETT DOM Avsagt: Saksnr.: 31.07.2013 i Oslo tingrett, 10-089382TVI-OTIR/04 Dommer: Tingrettsdommer Halvard Hauge Saken gjelder: Krav om premieinnbetaling til Overføringsavtalens Sikringsordning Overføringsavtalens Sikringsordning Advokat Ingeborg Moen Borgerud Advokat Sven Iver Steen (rettslig medhjelper) mot Frelsesarmeen Advokat Anne Marie Due, Advokat Henning Harborg (rettslig medhjelper) Partshjelper: Hovedorganisasjonen Virke Advokat Jon Fors-Skjæveland Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse
DOM Saken gjelder premie-/regresskrav for ikke-forsikringsbare ytelser i kommunal pensjonsordning. Frelsesarmeen har i mange år drevet sosiale institusjoner med lønnsrefusjon eller annen finansiering fra det offentlige. Blant andre gjelder dette Bjørklund Alderspensjonat i Tromsø, som var et aldershjem, og Bestumhjemmet i Oslo, som var et sykehjem, og hvor kravet i denne saken vedrører de to institusjonene. Disse institusjonene ble nedlagt i henholdsvis 1997 og 2001. Der var det ansatte som hadde opparbeidet pensjonsrettigheter. Tvisten gjelder ikke ordinær årspremie, men premien for deres krav på ikkeforsikringsbare pensjonsytelser, som normalt består av lønns- og G-regulering, 85- årsregelen og bruttogarantiordningen, hvorav G-regulering i nærværende sak utgjør den vesentlige utgiftsposten (reguleringspremien). Fordi disse ytelsene ikke kan forsikres, blir premien innkrevd når ytelsene oppstår. Frelsesarmeen har nektet å betale denne premien, først overfor Kommunal Landspensjonskasse (KLP) og senere overfor Overføringsavtalens Sikringsordning (Sikringsordningen), som har dekket premien overfor KLP. Premien utgjør kr 5.637.809 for årene 2005 til 2012, men Sikringsordningen har også krevd dom for at Frelsesarmeen må dekke fremtidige premier, som vil påløpe så lenge det er tidligere ansatte som lever eller det er ektefeller/etterkommere som er berettiget til slike ytelser. En slik forpliktelse kan derfor løpe i 70-80 år fremover. Det er også opplyst i saken at Frelsesarmeen har ytterligere 14 institusjoner med tilsvarende tvist, men beløpsmessig er kravene klart de største vedrørende de to institusjonene i nærværende sak. Ettersom de to institusjonene var knyttet til offentlig pensjonsordning, er det nødvendig som bakgrunn for tvisten å gå noe inn på ordningen vedrørende offentlig pensjon. For de ansatte i staten er pensjonen regulert i lov om Statens Pensjonskasse (SPK). Pensjonen her er finansiert ved en viss prosent i trekk i de ansattes lønn og resten fra fond og statskassen. Innenfor kommunesektoren har den enkelte kommune enten egen pensjonskasse, avtale med kommunenes eget selskap, KLP, eller etter hvert også mulighet for avtale med et privat pensjonsforsikringsselskap. Her finansieres pensjonen ved arbeidsgivers premieinnbetaling til pensjonsleverandøren, normalt i tillegg til en viss prosent trekk i de ansattes lønn. Alle leverandører av offentlig pensjon innen kommunesektoren har i dag en avtale med SPK som skal sikre at arbeidstakere kan skifte mellom arbeidsgivere med offentlig pensjonsordning uten at dette får betydning for pensjonen. Prinsippet er at de som har rett til offentlig tjenestepensjon fra flere arbeidsgivere får beregnet sin pensjon som om hele pensjonsopptjeningen hadde foregått hos den siste av disse arbeidsgiverne. Det utstedes derfor ikke fripoliser ved skifte av arbeidsgiver. For at denne ordningen skal fungere, betyr det at alle kommunalt ansatte har tilnærmet like gode vilkår som i SPK. Denne avtalen betegnes Overføringsavtalen og er opprettet i medhold av lov om Statens Pensjonskasse. Også virksomhet som blir drevet i kommunal eller interkommunal regi kan være med i ordningen. Dessuten kan private arbeidsgivere/virksomheter med lønnsrefusjon eller annen finansiering fra det offentlige bli med. Disse må da inngå avtale med en leverandør av offentlig pensjon. Den helt dominerende leverandør av offentlig pensjon innen kommunal sektor har vært det kommuneeide KLP. Her var det etablert det som ble betegnet Felles kommunal pensjonsordning med forsikringsvilkår og vedtekter (Fellesordningen). Det var også her i KLP de to aktuelle institusjonene hadde sin pensjonsdekning og derfor var med i - 2-10-089382TVI-OTIR/04
Fellesordningen. Vilkårene her var i overensstemmelse med SPK s vilkår og dessuten i overensstemmelse med tariffavtaler. Men det sentrale element i denne ordningen for nærværende sak er fordelingen av premiebelastningen. Før 2003 var ordningen at all premiebetaling til KLP i Fellesordningen ble fastsatt i prosent av pensjonsgrunnlaget (lønnen). Det ble således betalt premie i prosent av den samlede lønnsutbetalingen til enhver tid hos den enkelte forsikringstaker/virksomhet. Denne premien (inklusive avkastningen av denne) skulle i utgangspunktet dekke alle pensjonsforpliktelser, ikke bare den ordinære pensjonen, hvor utgiftene ble beregnet på grunnlag pensjonsgrunnlaget, men også utgiftene til de ikkeforsikringsbare pensjonsytelsene, som ble beregnet på grunnlag av den enkeltes premiereserve (de faktiske utgiftene). Sistnevnte utgifter måtte dekkes hvert år ettersom de oppsto. Den nevnte premien som ble innbetalt skulle således også dekke utgiftene til de ikke-forsikringsbare pensjonsytelsene til de ansatte som hadde sluttet, inklusive ansatte som hadde vært i virksomheter som hadde opphørt. Dette gjaldt for øvrig også der en forsikringstaker trådde ut av ordningen og de ikke-forsikringsbare pensjonsytelsene lå i igjen i Fellesordningen. For disse ansatte/tidligere ansatte var det ikke lønn å beregne premie av. Det var derfor i realiteten de resterende forsikringstakere/virksomheter med lønnsberettigede ansatte som dekket alle utgiftene til de ikke-forsikringsbare pensjonsytelsene. I den grad den ordinære fastsatte premien/avkastningen ikke var tilstrekkelig til å dekke de ikke-forsikringsbare pensjonsytelsene, måtte det innkreves tilleggspremie, også dette ut fra pensjonsgrunnlaget. Fellesskapet dekket således all premie, selv for tidligere ansatte i virksomhet som hadde opphørt, og premiebelastningen ble som nevnt fordelt ut fra hver forsikringstakers/virksomhets andel av den totale lønnsutbetalingen fra de som var med i ordningen til enhver tid. Denne måten å fordele premien på i Fellesordningen bygget på dispensasjon for KLP, det eneste selskapet med dispensasjon for en slik ordning. Flere av de siste årene før 2003 måtte KLP innkreve tilleggspremie for å dekke ugiftene til de ikke-forsikringsbare pensjonsytelsene, noe som i det vesentlige skyldtes sterk nedgang i avkastning på fondsmidlene fra innbetalt premie. Det kom dessuten en utredning om økt konkurranse i kommunal pensjon og som foreslo en endring av forsikringsvirksomhetsloven, slik at det ikke lenger ville være anledning til å utligne utgiftene til ikkeforsikringsbare pensjonsytelser på fellesskapet. Dette førte til at KLP fra og med 2003 belastet hver forsikringstaker/virksomhet disse utgiftene. KLP sendte ut informasjonsskriv om dette til forsikringstakerne/virksomhetene, henholdsvis 25.10.02 og 20.03.03. I forsikringsvilkårene for Fellesordningen av november 2003 ble det gjort endring i overensstemmelse med dette. Det skulle således nå innkreves særskilt tilleggspremie overfor den enkelte forsikringstaker/virksomhet for dekning av utgiftene til disse ikkeforsikringsbare ytelsene, i den grad utgiftene her ikke kunne dekkes gjennom den enkeltes premiereserve. Med virkning fra 01.01.04 ble også forsikringsvirksomhetsloven av 1988 endret tilsvarende, slik at det ble egen årlig premiesetting for ikke-forsikringsbare pensjonsytelser for den enkelte forsikringstaker, jf 8b-5 og med tilsvarende bestemmelse i forsikringsvirksomhetsloven av 2005 10-5. For å øke konkurransen ble også Overføringsavtalen åpnet for private pensjonsforsikringsselskaper. Det er denne endringen fra at fellesskapet dekker utgiftene til de ikke-forsikringsbare pensjonsytelsene til at hver forsikringstaker/virksomhet blir belastet egne utgifter til dette, som er bakgrunnen for tvisten i saken. - 3-10-089382TVI-OTIR/04
I forsikringsvirksomhetsloven ble det også bestemt at pensjonsytelsen bortfaller, dersom premien ikke blir betalt, jf 8b-9, jf 10-9 i den nye loven. Ved at fellesskapet ikke lenger kunne dekke premien for ikke-forsikringsbare pensjonsytelser og derfor ikke sikre at premien ble betalt, måtte det innføres en ny garantiordning. Av denne grunn ble Sikringsordningen etablert i 2005, men med virkning fra 01.01.04, for å kunne dekke opp manglende premie fra endringen av loven. Sikringsordningen ble først etablert som en del av Overføringsavtalen, (som for øvrig trådte i kraft 01.11.04), og da administrert av SPK. Fra 2008 ble ordningen utskilt som egen institusjon med egne vedtekter, godkjent av departementet, egen administrasjon, eget styre og eget regnskap, som en kommunalt administrert ordning. I vedtektenes 5 fremgår hva Sikringsordningen dekker: Sikringsordningen skal, så langt det er midler i ordningen, finansiere premie for ikkeforsikringsbare ytelser i kommunal pensjonsordning med Overføringsavtale, dersom slike premier ikke betales av arbeidsgiver i følgende tilfelle: a) virksomheten er opphørt eller er under avvikling, enten ved konkurs eller på annen måte (gjelder også opphør før 1. januar 2004), b) virksomheten eksisterer, men har brakt den kommunale pensjonsordning til opphør før 1. januar 2004. c) Virksomheten eksisterer, men arbeidsgiver betaler ikke premiene etter minst to skriftlige purringer fra motparten. Av 7 fremgår det at når Sikringsordningen dekker premier som nevnt i 5, skal den så langt som mulig kreve regress av arbeidsgiver. Sikringsordningen blir finansiert ved årlige tilskudd, tilslutningstilskudd og avviklingstilskudd fra arbeidsgivere som i henhold til Overføringsavtalen skal være tilsluttet Sikringsordningen. Det årlige tilskuddet er en viss prosent av det samlede pensjonsgrunnlaget for aktive medlemmer av pensjonsordningen. De tilsvarende bestemmelsene i Overføringsavtalen inntil vedtektene for Sikringsordningen ble vedtatt er noe annerledes. Det fremgår av 8 første ledd: Overføringsavtalens sikringsordning skal bidra til å sikre pensjonsrettigheter opparbeidet hos arbeidsgivere som opphører ved konkurs/akkord eller ved annet opphør, eller som ikke betaler premie ved forfall, så langt det er midler i sikringsordningen. I 10 andre ledd fremgår det: Sikringsordningen kan kreve at avtalepartene inndriver manglende premie fra misligholdende arbeidsgiver før manglende premie dekkes av sikringsordningen. Sikringsordningen kan videre inntre i pensjonsinnretningens krav overfor arbeidsgiveren, ved at premien inndrives på vanlig måte eller ved at sikringsordningen melder krav i konkursboet. I den endrede Overføringsavtalen ble det også inntatt bestemmelser om arbeidsgivers ansvar og tilslutning til den endrede avtalen. I 5 fremgår det: Arbeidsgivere tilsluttet Overføringsavtalen innestår for oppfyllelse av alle pensjonsrettigheter etter Overføringsavtalen som er opparbeidet, også de rettigheter som ikke er forsikret. Dette er tilfellet også etter at avtalen er sagt opp, så lenge det løper pensjoner eller noen har rett til pensjon på vilkår som er regulert i Overføringsavtalen, jf 3 siste ledd. Arbeidsgivere med kommunal pensjonsordning undertegner en erklæring om - 4-10-089382TVI-OTIR/04
tilslutning til Overføringsavtalen, som sendes sin avtalepart. Erklæringen er en forutsetning for tilslutning til Overføringsavtalen, og følger som vedlegg til denne avtalen. Alle arbeidsgivere med kommunal pensjonsordning etter lov om forsikringsvirksomhet kapittel 8b må i tillegg være tilsluttet Overføringsavtalens sikringsordning, jf 8 og 9. Etter 22 er det satt en frist til 01.02.05 for å avgi tilslutningserklæring. Hvis dette ikke skjer, vil de bli sagt opp fra Overføringsavtalen. I 2004 startet KPL med å sende ut Erklæring om tilslutning til Overføringsavtalen og Sikringsordningen. Innledningsvis fremgår følgende i erklæringen: Det bekreftes at arbeidsgiver er kjent med og påtar seg det fulle ansvaret for tilslutningen til Overføringsavtalen. Arbeidsgiver vil dekke de økonomiske forpliktelser som følger av den offentlige tjenestepensjonsordningen og av Overføringsavtalen, herunder regulering og andre ikke-forsikringsbare ytelser. Arbeidsgiver vil innen forfall betale premier, inklusive krav som følger av refusjonsordningen i Overføringsavtalen, til pensjonsinnretningen. Arbeidsgiver måtte også påta seg å betale administrasjonsutgifter til SPK og Sikringsordningen. Det måtte bekreftes at man var innforstått med at manglende innbetaling var å anse som brudd på Overføringsavtalen og at manglende betaling av premie og/eller tilskudd til Sikringsordningen kunne inndrives av Sikringsordningenkunne inndrives av Sikringsordningen. Ved styrt avvikling, virksomhetsovertakelse og konkurs hos arbeidsgiver ville det bli beregnet og innkrevd et engangskrav. Når det gjelder Frelsesarmeen spesielt er Frelsesarmeen i Norge (med ansvar også for Island og Færøyene) en del av den internasjonale Frelsesarmeen med hovedkontor i London. Virksomheten i Norge ledes av en territorialleder, som utpeker et styre. Frelsesarmeen driver mange typer virksomhet som menigheter og korps, slumstasjoner og fengselsarbeid, utleie av fast eiendom, Fretex som arbeidstreningsinstitusjon, og sosiale institusjoner innenfor eldreomsorg, barnehage, barne- og familievern og rusomsorg. Det er de sistnevnte sosiale institusjonene som har lønnsrefusjon fra det offentlige eller annen finansiering fra det offentlige og derfor har offentlig pensjon. Fretex er organisert som eget aksjeselskap i motsetning til de nevnte institusjonene. I følge en fremlagt regnskapsoppstilling for 2011 for Frelsesarmeen som konsern hadde de et resultat på drøye kr 32 mill av driftsinntekter på drøye 1,1 milliard kroner. Av inntektene utgjorde drøye kr 237 mill gaver, innsamlinger og kollekter. Den vesentlige delen av salgsinntektene på drøye kr 300 mill var inntekter i Fretex, som bare kan disponeres innenfor Fretex. Den største inntektsposten på drøye kr 500 mill kom fra offentlige tilskudd og salg til det offentlige. I følge det offisielle regnskapet var sum anleggsmidler i 2011 ca kr 750 mill og innestående på bankkonto ca kr 320 mill. Frelsesarmeens kundeforhold i KLP startet med en rammeavtale (Rammeavtalen) om medlemskap i Fellesordningen. Denne ble inngått 29.12.77. Den gjaldt for institusjoner med lønnsrefusjon fra det offentlige. Den gjaldt ikke for frelsesoffiserer, som hadde egen ordning, og heller ikke for sykepleiere, som hadde annen lovbestemt ordning. Premien skulle utgjøre en viss prosent av pensjonsgrunnlaget. Det var leder av Frelsesarmeens - 5-10-089382TVI-OTIR/04
Sosialtjeneste som underskrev avtalen. De enkelte institusjonene ble hos KLP registrert med egne nummer, hvor for eksempel Bjørklund Alderspensjonat fikk nr 18-4319-44 (0431-9044), hvor tallet 18-4319 var felles for alle institusjonene. Hver institusjon hadde egen ledelse med styre og hadde eget regnskap. Premiekrav ble sendt til hver institusjon og betalt av disse. Det var også hver enkelt institusjon som meldte ansatte inn og ut av pensjonsordningen. Når det spesielt gjelder Bjørklund Alderpensjonat ble denne institusjonen innmeldt i 1982, etter tidligere å ha vært et barnehjem. Bjørklund ble da gitt nevnte nummer, som var nytt i forhold til det som gjaldt for barnehjemmet tidligere. Avtalen med Tromsø kommune var ikke lønnsrefusjon, men betaling av en pensjonspris per døgn, i motsetning til Bestumhjemmet, hvor det var lønnsrefusjon. Før nedleggelsen av de to institusjonene hadde Frelsesarmeen bidratt med premie beregnet ut fra pensjonsgrunnlaget for de ansatte i deres institusjoner, inklusive de to aktuelle institusjonene. For perioden mellom nedleggelsen av de to institusjonene og til og med 2002 hadde Frelsearmeen ikke betalt noen premie for de tidligere ansatte i de to institusjonene ved at disse ikke hadde lønn og det ikke var noe pensjonsgrunnlag å beregne premie av. Frelsesarmeens premiebidrag i denne perioden var derfor kun fra deres aktive institusjoner som fortsatt var med i Fellesordningen. Fra og med 2003 krevde KLP at Frelsesarmeen skulle betale alle omkostningene knyttet til de ikke-forsikringsbare pensjonsytelsene vedrørende de tidligere ansatte i de to institusjonene. Retten antar at disse utgiftene i 2003 og 2004 ble dekket gjennom premiereservene vedrørende Bestumhjemmet, mens de ble dekket av Tromsø kommune vedrørende Bjørklund Alderspensjonat. Det var derfor først fra 2005 at Frelsesarmeen mottok innbetalingskrav vedrørende utgiftene til de ikke-forsikringsbare pensjonsytelsene vedrørende de to institusjonene. Tromsø kommune ville da ikke lenger dekke utgiftene. Etter at KLP sendte ut tilslutningserklæringer, og da til den enkelte institusjon hos Frelsesarmeen, ble denne underskrevet av noen av de institusjonene som fortsatt var i virksomhet. Sentralt reagerte imidlertid Frelsesarmeen på erklæringen og var usikre på konsekvensene. Dette fremgår blant annet av en e-post av 20.05.05 fra Frelsesarmeen. Det ble holdt et møte mellom KLP og Frelsesarmeen 15.12.05, hvor problemstillinger ble tatt opp og svar gitt av KLP. Spesielt vedrørende Bestumhjemmet tilbød KLP å bistå med å rette kravet videre mot Oslo kommune. Ellers var svaret at Frelsesarmeen var ansvarlig for pensjonsforpliktelsene vedrørende de nedlagte virksomhetene så lenge det var pensjonsberettigede tidligere ansatte. De virksomheter som ennå var i drift underskrev etter hvert erklæringen, i motsetning til de nedlagte, hvor Frelsesarmeen ikke avga erklæring. På dette tidspunkt var det 26 aktive institusjoner og 16 var nedlagt før 01.01.04. Frelsesarmeen gjennomgikk en reorganisering fra 01.01.06, hvor det ble opprettet en sosialavdeling og innenfor denne, grupper av like virksomheter, slik som organiseringen i dag er angitt ovenfor. Dette medførte at institusjonene innenfor samme gruppe fikk samme registreringsnummer hos KLP, i motsetning til tidligere, hvor hver institusjon hadde sitt nummer. Det fortsatte med korrespondanse mellom Frelsesarmeen og KLP, hvor KLP holdt på betalingsplikten, men viste stor forståelse for den spesielt vanskelige situasjon Frelsesarmeen og andre sosiale/frivillige organisasjoner er kommet opp i som følge av endringen. Problemet er at de ikke lenger har inntekter av den nedlagte virksomheten. KLP ga uttrykk for at de arbeidet aktivt for å få en politisk løsning på problemet og tilbød fortsatt å bistå med videre krav overfor Oslo kommune. Oslo kommune og noe senere - 6-10-089382TVI-OTIR/04
Tromsø kommune nektet å betale kravene fra KLP og Frelsesarmeen var ikke villige til å reise sak mot kommunene. I brev av 27.05.08 sa Frelsesarmeen opp avtalen med KLP med virkning fra 01.01.09, og ba om at premiereserve og fonds ble overført nytt selskap, som var Vital Forsikring ASA, senere DNB Liv. I brev av 10.06.08 aksepterte KLP oppsigelsen og informerte om visse regler ved oppsigelse, blant annet at hele pensjonsordningen måtte flyttes over, jf forsikringsvirksomhetsloven 11-2 annet ledd. Det gjaldt også oppsatte pensjonsrettigheter og midler knyttet til slike rettigheter. Resultatet ble imidlertid at premiereservene vedrørende tidligere ansatte ved institusjoner som var lagt ned før 01.01.04 ble liggende igjen i KLP. Ettersom Frelsesarmeen ikke betalte de fremsatte kravene vedrørende nedlagte virksomheter før 01.01.04, rettet KLP i brev av 12.12.08 krav mot Sikringsordningen. Der skrev KLP blant annet følgende: Frelsesarmeen har drevet en rekke forskjellige virksomheter med pensjonsordning i KLP, men det har ikke vært opprettet eget forsikringsnummer for de enkelte virksomheter som derfor har hatt underavtaler under Frelsesarmeens hovedavtale. De virksomheter som det nå meldes krav for er alle opphørt før 1. januar 2004, og avtaleforholdet med KLP har også vært sagt opp for de aktuelle ansatte før dette tidspunkt. Selv om disse virksomheter ikke har vært organisert som egne juridiske enheter, har de vært organisert som særskilte virksomheter atskilt fra Frelsesarmeens øvrige drift og administrasjon. Alle disse virksomheter har hatt en egen administrasjon og eget regnskap. Vi legger derfor til grunn at disse virksomheter faller inn under vedtektene for Sikringsordningen 5 a), og at det dermed uansett ikke er noen å rette et regresskrav mot. Sikringsordningen gjorde opp kravet overfor KLP og tok ut forliksklage mot Frelsesarmeen. Den 04.06.09 ble saken innstilt hos forliksrådet. Den 02.06.10 ble stevning tatt ut og et kort tilsvar inngitt 25.06.10. I felles prosesskriv av 27/30.08.10 meddelte partene at de stanset saken etter tvisteloven 16-17 i påvente av en politisk løsning for de frivillige organisasjonene. Sikringsordningen tok da et initiativ overfor Finansdepartementet i dette spørsmålet, men de politiske myndigheter var ikke villige til å gjøre noen endringer som kunne gi en løsning. Det ble funnet lite aktuelt å begrense de ansattes rettigheter som følge av manglende betaling av premie og det ble også ansett uheldig, dersom Sikringsordningen skulle belastes for reguleringskostnader for opptjente pensjonsrettigheter som knytter seg til fortsatt oppegående virksomheter. Det ble også vist til at utgiftsdekning burde være et forhold mellom de frivillige organisasjonene og oppdragsgiverne (kommunene). I prosesskriv av 04.07.12 ble saken begjært igangsatt igjen av Sikringsordningen. I prosesskriv av 06.03.13 erklærte Hovedorganisasjonen Virke partshjelp.til støtte for Frelsesarmeen. Grunnen var at Frelsesarmeen er medlem av organisasjonen og at saken kunne få betydning for flere medlemmer av organisasjonen. Hovedforhandling ble avholdt i tiden 22. til 26. april 2013. Sikringsordningens påstandsgrunnlag Saken reiser følgende hovedspørsmål: Er Frelsesarmeen forpliktet til å betale de omstridte premiene? Her oppstår spørsmål om de tidligere ansatte ved de to opphørte institusjonene har rett til regulering av pensjoner og oppsatte rettigheter mv og om Frelsesarmeen er - 7-10-089382TVI-OTIR/04
forpliktet til å betale kostnadene knyttet til dette. Har Frelsesarmeen én eller flere pensjonsordninger i Fellesordningen? Hva er tidspunktet for oppsigelse av pensjonsavtale og utmelding av Fellesordningen? Var pensjonsrettighetene til de tidligere ansatte omfattet av Overføringsavtalen før 2004? Hva er rekkevidden av Frelsesarmeens forpliktelser etter Overføringsavtalen fra 2004? Frelsesarmeen er forpliktet til å betale de omstridte premiekravene. Det kan ikke være noen andre enn Frelsesarmeen - som arbeidsgiver og forsikringstaker - som er forpliktet til dette. De tidligere ansatte har krav på regulering mv. Frelsesarmeen har én pensjonsordning i Fellesordningen, ikke én for hver institusjon. Ansatte ble inn- og utmeldt fortløpende. Første oppsigelse overfor KLP var i 2008, hvor de gikk over til Vital fra 2009. Frelsesarmeen er ikke utmeldt av Fellesordningen. De tidligere ansattes pensjonsrettigheter var og er omfattet av Overføringsavtalen. Betydningen av at det foreligger kommunal tjenestepensjon med Overføringsavtale er at Sikringsordningen ved manglende betaling fra arbeidsgivers side - i henhold til vedtektenes 5 - betaler premien. Det innebærer at premien ikke skal betales av Sikringsordningen, dersom arbeidstaker ikke er omfattet av slik pensjonsordning. Forskutteringen bygger på at alle kommunale tjenestepensjonsordninger i Fellesordningen i KLP er omfattet av Overføringsavtalen, på at Frelsesarmeen også før 2004 hadde kommunal tjenestepensjonsordning med Overføringsavtale og på at fakturaer er sendt fra KLP om reguleringspremie for perioden 2005 til 2012. Derfor fremmet også KLP krav overfor Frelsesarmeen. Overføringsavtalen av 1986 gjelder uansett for de to institusjonene. Frelsesarmeen var arbeidsgiver og forsikringstaker. De to nedlagte institusjonene var ikke egne rettssubjekter og det er ikke bestridt at Frelsesarmeen var arbeidsgiver. Selv om institusjonene hadde stor grad av selvstendighet ved at de hadde delegert myndighet med eget styre, fakturerte og betalte pensjonspremien og foretok inn- og utmeldinger av ansatte i pensjonsordningen, hadde ikke hver institusjon egen pensjonsordning. Det er Frelsesarmeen som er forsikringstaker og medlem av Fellesordningen, og det er de ansatte ved Frelsesarmeens sosiale institusjoner som omfattes av ordningen. Selvstendigheten skyldtes den offentlige finansieringen av institusjonene. Hovedytelsen i Frelsesarmeens kommunale pensjonsordning er løpende pensjoner og oppsatte rettigheter med premie beregnet på pensjonsgrunnlag. I tillegg kommer regulering av disse ytelsene og dekning av andre ikke-forsikringsbare ytelser som 85-årsregelen og bruttogarantiordningen. Ytelsene er i henhold til de til enhver tid gjeldende vedtekter. Det gjelder et gjensidighetsprinsipp ved at alle ansatte som omfattes av ordningen har like vilkår for pensjon. Det har hele veien vært G-regulering, enten det har stått direkte i vedtektene eller vist til tariffavtale. Det har også hele veien vært 85-årsregel og bruttogarantiordning. Finansieringen av premien for ikke-forsikringsbare ytelser ble endret i 2003, slik at ikke fellesskapet, men hver arbeidsgiver blir ansvarlig for premien for sine ansatte vedrørende disse ytelsene. De omtvistede pensjonsrettighetene var omfattet av Overføringsavtalen av 1977 og 1986. Det vises til deltakelse i Fellesordningen gjennom Rammeavtalen, til tariffavtaler, til forklaringer, til gjensidighetsprinsippet og til Overføringsavtalen av 1986 10 og 12. - 8-10-089382TVI-OTIR/04
Frelsesarmeen er bundet av Overføringsavtalen av 2004 vedrørende de to institusjonene, da Frelsesarmeen har avgitt tilslutningserklæring vedrørende sin virksomhet. Frelsesarmeen har avgitt tilslutningserklæring vedrørende igangværende sosiale institusjonene med refusjonsrett fra det offentlige og er derfor gjennom disse tilslutningserklæringene direkte bundet av Overføringsavtalen fra 2004 vedrørende disse institusjonene. Dette er ikke bestridt. For de nedlagte institusjonene har Frelsesarmeen valgt ikke å avgi tilslutningserklæring, men Frelsesarmeen kan ikke fri seg fra ansvaret etter Overføringsavtalen av 2004 ved ikke å underskrive på tilslutningserklæringer for disse institusjonene. Reguleringsforpliktelsene er uansett ikke bortfalt. Etter Overføringsavtalen av 2004 forblir ansvaret for ikke-forsikringsbare ytelser i pensjonsordninger vedrørende allerede opptjente pensjonsrettigheter hos den opprinnelige arbeidsgiver. Etter både avtalen av 1986 og 2004 kan avtalen bare sies opp med virkning for dem som fremtidig blir omfattet av ordningen. Frelsesarmeen har valgt ikke å si opp tilslutningen til Overføringstalen. Bakgrunnen for tilslutningserklæringene var å sikre informasjon til arbeidsgiverne om deres fulle ansvar etter den nye Overføringsavtalen. Dette gjaldt også de økonomiske forpliktelsene etter offentlig tjenestepensjonsordning og etter Overføringsavtalen. Den nye Overføringsavtalen avløste den gamle. Etter den nye avtalen innestår arbeidsgiver for oppfyllelse av alle pensjonsrettigheter som er opparbeidet og også de rettigheter som ikke er forsikret. Det er etter 4 i avtalen begrenset hvilke arbeidsgivere som kan være tilsluttet avtalen. Arbeidsgiver i Sikringsordningens vedtekter er den med kommunal pensjonsordning etter forsikringsloven 10 og som er omfattet av Overføringsavtalen. Arbeidsrettslig er arbeidsgiver den som ansetter noen til å utføre arbeid i sin tjeneste og virksomhetsbegrepet angir arbeidsmiljølovens virkeområde. I Sikringsordningens vedtekter 5 må "virksomhet" forstås som arbeidsgivers virksomhet. Overføringsavtalen omfatter etter 6 alle medlemmer av pensjonsordningen. Den har tilbakevirkende kraft i forhold til pensjonsrettigheter opptjent før den nye avtalen trådte i kraft. Avtalen gjelder for både personer med oppsatte pensjonsrettigheter for de som har fratrådt og personer med løpende pensjoner. Arbeidsgiver innestår for regulering og andre ikke-forsikringsbare ytelser. Pensjonsleverandøren kan endre reglene for ikke opptjent pensjon. Arbeidsgiver har plikt til å dekke slik ytelse. Ordningen i KLP er ikke sagt opp. Frelsesarmeen er bundet av pensjonsregelverket til enhver tid. Frelsesarmeen har akseptert vedtektene og ikke protestert mot bestemmelsene i kap 2 i hovedtariffavtalen. Det at det dreier seg om løpende og langvarige ytelser tilsier at reglene kan endres. Det må skilles mellom KLP's adgang til å gjøre endringer (det forsikringsrettslige) og det arbeidsrettslige. Når arbeidstaker ikke har grunnlovsvern mot endringer i fremtidig opptjening av pensjon, kan ikke arbeidsgiver ha noe større vern mot endringer. Endringen vedrørende betaling av premien ble varslet i god tid (i 2002). I prinsippet er det ikke noen endring på dette når pensjonsforsikringen nå er i DNB. Forsikringsvirksomhetsloven 10-9 regulerer forholdet til fellesskapet og forsikringsselskapet, mens Overføringsavtalen/Sikringsordningen skal sikre arbeidstakerne. Samlet utgjør de et finmasket system. Pensjonsytelsen faller bort, dersom ikke premien betales. Premien inntektsføres så snart den er fastsatt og manglende innbetaling blir derfor et tap. Premiekravet anses regnskapsmessig som en vanlig fordring. - 9-10-089382TVI-OTIR/04
Frelsesarmeen har kun én pensjonsordning. Opprinnelig hevdet Frelsesarmeen at de to institusjonene var egne rettssubjekter. Etter at dette ble frafalt, hevdes det at hver institusjon hadde egen pensjonsordning. Det er Frelsesarmeen som inngikk pensjonsavtalen (i entall) i 1977 som arbeidsgiver og da for sine sosiale institusjoner. De enkelte institusjonene hadde kun gruppenummer under denne avtalen. Det var ingen skriftlig oppsigelse av pensjonsavtale, da de to institusjonene opphørte. Standerholen i KLP har forklart at han anså det som at Frelsesarmeen hadde én avtale hele tiden. Standerholens brev av 12.12.08 må forstås slik at det var Frelsesarmeens synspunkt som her ble gjort gjeldende. Standerholen var ikke overrasket over utfallet i Sikringsordningen. Først i 2006 ble det pålagt med pensjonsordninger i privat virksomhet. Etter foretakspensjonsloven og forskrift av 28.06.68 nr 3 må en pensjonsordning omfatte alle ansatte. Det var tilsvarende for pensjonsordninger for kommunalt ansatte. Frelsesarmeen måtte derfor ha dispensasjon for å utelate frelsesoffiserene ved tilslutningen til Fellesordningen. Ved flytting av pensjonsforsikringen nå må alle ansatte under ordningen følge med. Her lå de ansatte ved de opphørte institusjonene igjen i KLP ved flytting til Vital, nå DNB. Brudd på loven her har ingen betydning for arbeidstakernes rett og arbeidsgivers plikt. Premiekravet fra KLP er en vanlig fordring. Det påberopes fire grunnlag for regress overfor Frelsesarmeen. I grunnlag 1 har KLP et alminnelig krav overfor Frelsesarmeen. I følge Rt 1997/1039 trenger ikke et regresskrav ha særlig hjemmel. KLP og Sikringsordningen er bundet sammen gjennom Overføringsavtalen. I grunnlag 2 har også KLP et alminnelig krav overfor Frelsesarmeen. Frelsesarmeen er bundet sammen med KLP og Sikringsordningen gjennom Overføringsavtalen, og Frelsesarmeen anses å ha sluttet seg til Overføringsavtalen av 2004. Her er Overføringsavtalen grunnlaget. I grunnlag 3 er det en ren intervensjonsbetaling. Det forelå en aktverdig grunn for å betale premien. Det er avskjæring av regress som må begrunnes. I grunnlag 4 er det et rettslig solidarforhold mellom Sikringsordningen og Frelsesarmeen. Sikringsordningen er et sikringsinstitutt. Mellom solidarskyldnere er det normalt regressrett. Det foreligger regressbestemmelse i vedtektene for sikringsordningen 7 og forutsetningene for at bestemmelsen kommer til anvendelse er oppfylt. Kravet i påstandens pkt 2 har aktualitet. Sikringsordningen har tilknytning til kravet. Det gjelder fremtidige forhold hvor krav forfaller hvert år. Sikringsordningen har behov for avklaring. I Oslo tingretts dom av 18.06.12 ble det gitt dom for fremtidige krav. Sikringsordningens påstand 1. Frelsesarmeen dømmes til å betale kr 5.637.809 til Overføringsavtalens Sikringsordning med tillegg av lovens forsinkelsesrente a. fra forfallstidspunkt og frem til 26. april 2013 beregnet å utgjøre kr 990 980, og b. fra 26. april 2013 og frem til betaling skjer. 2. Frelsesarmeen er forpliktet til å betale Overføringsavtalens Sikringsordning fremtidige premier regulering av løpende pensjoner og oppsatte pensjonsrettigheter og premier for andre ikke forsikringsbare ytelser knyttet til arbeidstakere som har fratrådt sine stillinger ved Bjørklund Alderspensjonat og Bestumhjemmet og som - 10-10-089382TVI-OTIR/04
omfattes av Frelsesarmeens kommunale pensjonsordning, i det omfang Frelsesarmeen ikke betaler slike fremtidige premier til pensjonsinnretningen. 3. Frelsesarmeen dømmes til å betale sakens omkostninger. Frelsesarmeens påstandsgrunnlag Saken reiser to hovedspørsmål: Har Frelsesarmeen overfor KLP påtatt seg en langvarig forpliktelse til å betale premien for ikke-forsikringsbare ytelser vedrørende ansatte ved de nedlagte institusjonene? Hvis ja, kan Sikringsordningen tre inn i KLP's krav og gjøre regress gjeldende mot Frelsesarmeen? Spørsmålet om Frelsesarmeen er bundet av/har tilsluttet seg Overføringsavtalen av 2004, kan ha betydning for begge hovedspørsmålene. Dersom Frelsesarmeen skal kunne anses å ha en betalingsforpliktelse som varer 70-80 år lenger enn inntektsstrømmen til de to institusjonene, må det kreves et klart rettslig grunnlag i en avtaleforpliktelse. Det må foreligge et dispositivt utsagn ved aksept eller stilltiende samtykke. Det er ikke nok å vise til et system. Sikringsordningen har ikke kunnet tidfeste når bindingen til en slik langvarig forpliktelse inntrådte. Det forhold at de vitner Sikringsordningens har ført, bortsett fra ett, kun har forklart seg om systemet viser at det er nødvendig for Sikringsordningen å gå ut over det skriftlige avtalegrunnlaget for å hevde Frelsesarmeens langvarige forpliktelse. En slik langvarig forpliktelse kan ikke bygges på avtale mellom KLP og Frelsesarmeen mens institusjonene var i drift. Rammeavtalen, vedtektene og vilkårene for Fellesordningen knyttet Frelsesarmeens premieforpliktelser til pensjonsgrunnlaget, og inneholdt ingen indikasjoner om et mulig langsiktig finansieringsansvar. Frelsesarmeen hadde heller ikke ansvaret for reguleringsforpliktelsene etter den tidligere Overføringsavtalen. Det er enighet om at arbeidstakerne hadde og har tariffestet rett til å få pensjoner utmålt til 66 % av inntektsnivået på fratredelsestidspunktet. Det er også enighet om at det skal være G- regulering av opptjente rettigheter og de har krav på andre ikke-forsikringsbare ytelser. Men det må skilles mellom arbeidstakernes rett til regulering og finansieringsansvaret. Før 2002/2003 lå finansieringsansvaret hos fellesskapet i Fellesordningen, ikke hos arbeidsgiver. Finansieringen ble dekket av finansoverskuddet, og hvis dette ikke var tilstrekkelig, ble det foretatt innkreving på pensjonsgrunnlag. Det lå således en sikringsordning i dette systemet. Poenget med endringen i 2002/2003 var å overføre finansieringsansvaret for G-regulering mv til den enkelte arbeidsgiver. Etableringen av Sikringsordningen var en konsekvens av at finansieringsansvaret ble overført til den enkelte arbeidsgiver, som for eksempel kunne gå konkurs, og dette underbygger at ansvaret ikke tidligere lå hos arbeidsgiver. Frelsesarmeen bestrider således ikke arbeidstakernes rettigheter, men at den har påtatt seg det langsiktige finansieringsansvaret for dem mens de to institusjonene var i drift. Sikringsordningen forutsetter at partene tenkte på arbeidsgiverfinansiering allerede ved inngåelse av rammeavtalen. Langvarig forpliktelse kunne ikke påføres i kraft av endring av vedtektene (forsikringsvilkårene) i november 2003. Skal en kunne pålegge Frelsesarmeen en slik langvarig forpliktelse, må det bygge på at KLP i avtalegrunnlaget med tilstrekkelig tydelighet har forbeholdt seg slik adgang. Fellesordningens vedtekter og forsikringsvilkår fra 2002 inneholder ikke adgang til en slik endring. KLP kunne således ikke ensidig pålegge et langsiktig finansieringsansvar gjennom vedtekts-/vilkårsendringer. Tilslutning til det nye regimet forutsatte aksept av nye forpliktelser. Dette følger av - 11-10-089382TVI-OTIR/04
Overføringsavtalen 5 første ledd, hvor underskrift av tilslutningserklæring er en forutsetning for tilslutning til Overføringsavtalen. Langvarig forpliktelse er ikke påført gjennom Overføringsavtalen av 2004. Det foreligger ikke tilslutningserklæring fra Frelsesarmeen som dekker de to institusjonene, da de avgitte tilslutningserklæringene bare gjelder institusjoner i drift. Frelsesarmeen har klart overfor KLP kommunisert at de ikke ville slutte seg til for de nedlagte virksomhetene. Frelsesarmeen har som sådan ikke avgitt tilslutningserklæring. Det er ikke avgjørende om hver institusjon hadde egen pensjonsavtale med KLP. Spørsmålet er om de enkelte institusjonene har sluttet seg til Overføringsavtalen. Det er ikke grunnlag for Sikringsordningens synspunkt om at tilslutningen må gjelde alle institusjonene eller ingen. Det er ingen reell grunn til at ikke institusjonene kan behandles individuelt, slik de hele veien er blitt behandlet. Ved etableringen var det kun de institusjonene innenfor sosialtjenesten som hadde lønnsrefusjon fra det offentlige som ble omfattet av Rammeavtalen. Departementet samtykket i de institusjonene som drev lignende virksomhet som Blå Kors' institusjoner kunne omfattes av den felles kommunale pensjonsordningen. Tilsvarende samtykket Forsikringsrådet. I vedtektene for Fellesordningen 1 nr 1 åpnes det for at ordningen kan begrenses til et utvalg av arbeidstakere. I driftsperioden til de to institusjonene hadde de egne nummer hos KLP, inn- og utmelding skjedde direkte overfor den enkelte institusjon, fakturering av premien skjedde overfor den enkelte institusjon og premien ble beregnet på grunnlag av den enkelte institusjons pensjonsgrunnlag. Ved overgangen til nytt system ble informasjonsbrev og tilslutningserklæringer sendt den enkelte institusjon. Ved overføring av pensjonsavtalen til Vital godtok KLP at de nedlagte institusjonene ble igjen i KLP. I brev av 12.12.08 fremmet KLP nettopp at de to institusjonene gikk under 5 a) i Sikringsordningens vedtekter. KLP har aldri behandlet Frelsesarmeens institusjoner som gruppe. KLP har med bindende virkning akseptert at tilslutningen ikke omfatter de to institusjonene og at tilslutningserklæringen kunne innsendes per institusjon. Frelsesarmeen har ikke pådratt seg det langsiktige finansieringsansvaret ved passivitet etter endringen i 2003/2004. Så snart Frelsesarmeen mottok tiltredelseserklæringer og fakturaer gjorde de det klart overfor KLP at de ikke påtok seg et slikt ansvar vedrørende de to institusjonene, og KLP hadde ikke innvendinger. Frelsesarmeen må etter dette frifinnes på det grunnlag at de aldri er blitt bundet til noen langsiktig finansiering av premien for ikke-forsikringsbare ytelser i pensjonsordningen for ansatte i de to institusjonene. Uansett har ikke Sikringsordningen regressrett for sitt krav. Det er ikke grunnlag for dette etter alminnelige rettsgrunnsetninger utenfor solidarforhold. Regressrett her forutsetter som et minimum at det gjelder et krav som kan inndrives. Virkningen av manglende premieinnbetaling er ikke at premien inndrives, men at økningen - 12-10-089382TVI-OTIR/04
i pensjonsforpliktelsene, som premien skulle dekke, bortfaller og at arbeidstakerne skal varsles, jf forsikringsvirksomhetsloven 10-9. Et slikt bortfall må eventuelt arbeidstakeren forfølge arbeidsrettslig. Skjer det fortsatt ingen betaling etter varsling, skal pensjonsordningen opphøre når premien ikke kan dekkes av midler i premiefondet. Dersom Sikringsordningen skulle ha regress, ville resultatet være at pensjonsavtalen fortsetter i strid med lovens bestemmelse. KLP mener selv at kravet ikke kan inndrives, jf prosesskriv av 17.06.10 fra KLP og brevet av 12.12.08 til Sikringsordningen. Sikringsordningen kan ikke påberope regress "i forståelse med KLP". Det er ikke grunnlag for regress etter Overføringsavtalens 10 annet ledd. Frelsesarmeen er ikke bundet av denne avtalen vedrørende de to institusjonene, ettersom det ikke er underskrevet noen tilslutningserklæring vedrørende disse. Det er heller ikke rett til regress på grunnlag av solidarforhold mellom Frelsesarmeen og Sikringsordningen. Solidaransvar her forutsetter også at Frelsesarmeen er bundet av Overføringsavtalen, noe de ikke er vedrørende de to institusjonene. Frelsesarmeen må etter dette også frifinnes på det grunnlag at Sikringsordningen ikke har regressrett. Dersom Sikringsordningen skulle nå frem med sitt krav, vil det ha uheldige virkninger. Da vil langvarige forpliktelser på grunnlag av virksomhet drevet for det offentlige bli pålagt uten korresponderende inntekter. Det som ble drevet til selvkost, blir i realiteten et tapssluk. Kostnader til offentlig helsevesen belastes ideelle organisasjoner og må finansieres av gaver fra private ment til bruk i den ideelle virksomheten. Det er urimelig å kreve at Frelsesarmeen skulle ha betalt kravet og rette dette mot kommunen, så lenge det ikke er avklart om det foreligger en betalingsforpliktelse og kommunen har bestridt ansvar. Dessuten kan det stilles spørsmål om det er naturlig at de aktuelle kommunene skal dekke premien fremfor kommunefelleskapet i Sikringsordningen. Konsekvensen av at Sikringsordningen dekker premien er den samme som under den tidligere Fellesordningen. Premien dekkes av finansoverskuddet så langt det rekker og resten av fellesskapet ut fra pensjonsgrunnlaget. Det er ikke i strid med Sikringsordningens vedtekter og formål at ordningen dekker premien, da de to institusjonene må anses som opphørte virksomheter etter 5 a). "Virksomheten" kan ikke leses som "Arbeidsgiver", jf 2 a) og 13 første ledd. Dersom de to institusjonene hadde vært organisert som selvstendige rettssubjekter, ville Sikringsordningen klart blitt sittende med reguleringsansvaret. Det er neppe tvil om at Frelsesarmeen ville ha organisert institusjonene som egne rettssubjekter, dersom mulig langvarig finansieringsforpliktelser var blitt kommunisert ved inngåelse av avtalen med KLP i 1977. Det er bare Frelsesarmeens tilgang på gaver/arv som gjør dem i stand til å betale premien, mens andre ville gått konkurs og Sikringsordningen måtte ha dekket premien. Kravet i Sikringsordningens påstand pkt 2 må avvises. Dette er et betinget krav og aktualitetskravet i tvisteloven 1-3 er ikke oppfylt. Det er ikke noe praktisk behov for dom på dette nå. Rettsvirkningene av en dom her vil være uklare. Betalingsplikten vil ikke bli endelig fastslått. Rettskrav kan prøves, ikke underliggende rettsspørsmål. - 13-10-089382TVI-OTIR/04
Selv om saken er kronglete faktisk sett, er det rettslige ikke komplisert, da det kun er et spørsmål om det er inngått avtale Frelsesarmeens påstand Prinsipalt: 1. Frelsesarmeen frifinnes for saksøkerens påstand punkt 1. 2. Saksøkerens påstand punkt 2 avvises. Subsidiært 1. Frelsesarmeen frifinnes. I begge tilfeller: 3.Frelsesarmeen tilkjennes saksomkostninger. Hovedorganisasjonen Virkes påstandsgrunnlag: De ideelle organisasjonene har hatt en pionerrolle i helse- og sosialsektoren. Bakgrunnen for at private organisasjoner fikk kommunal tjenestepensjon var etter krav fra den offentlige oppdragsgiver. Samarbeidsavtalen mellom myndighetene og de ideelle organisasjonene løser ikke pensjonsspørsmålet, men det er politiske signaler om at ideelle organisasjoner skal prioriteres fremfor private aktører. Det er svært vanskelig å prise anbud for oppdrag i 6-8 år, når man risikerer forpliktelser i 80 år. Den kommunale pensjonsordning passer her egentlig ikke for de ideelle organisasjonene. Utredningen vedrørende endringen i 2003/2004 behandlet ikke virkningene for de ideelle organisasjonene. Sakens problemstilling har ikke aktualitet for kommunene. Når det gjelder spørsmålet om Frelsesarmeen har påtatt seg en langsiktig forpliktelse som kravet innebærer, vises det til Frelsesarmeens anførsler i saken. Det fremsto for Frelsesarmeens som ingen mulighet for at det kunne oppstå en slik langsiktig forpliktelse da avtale ble inngått i 1977. Tvil på grunn av manglende notoritet må gå ut over Sikringsordningen. Vedtekter/vilkår kan endres, men her oppstår en ny forpliktelse og da er det nødvendig med aksept av denne. Det er tilfeldig hvordan en virksomhet er organisert og en urimelig virkning, dersom det i dette tilfellet skal være avgjørende at institusjonene ikke var selvstendige rettssubjekter. Hovedorganisasjonen Virkes påstand: 1. Frelsesarmeen frifinnes. 2. Overføringsavtalens Sikringsordning dømmes til å betale Hovedorganisasjonen Virke sine saksomkostninger. Rettens vurdering Retten vil først behandle kravet vedrørende det Sikringsordningen har betalt av premie til KLP for årene 2005 til 2012 (påstandens post 1). Retten tar som utgangspunkt at Sikringsordningen har betalt premien til KLP, fordi de mente Frelsesarmeen for de to nedlagte institusjonene var bundet av Overføringsavtalen og da også av avtalen av 01.11.04, hvor som nevnt både den nye fordelingen av utgiftene til ikke-forsikringsbare pensjonsytelser og opprettelsen av Sikringsordningen fremgår. Retten ser det da slik at det er et helt sentralt spørsmål i saken om Frelsesarmeen må anses å ha sluttet seg til den nye avtalen for de to institusjonene (eller for de tidligere ansatte der). - 14-10-089382TVI-OTIR/04
Retten legger til grunn at de to institusjonene hele tiden har vært tilsluttet Overføringsavtalen gjennom Frelsesarmeens rammeavtale og at de tidligere ansatte fortsatt er omfattet av denne. Spørsmålet er derfor om dette også gjelder den endrede Overføringsavtalen av 01.11.04. Etter 5 i denne Overføringsavtalen er det lagt opp til at arbeidsgivere aktivt må slutte seg til avtalen, dersom de fortsatt skal være tilsluttet Overføringsavtale. Underskrift på tilslutningserklæringen er således etter ordlyden i avtalen en forutsetning for fortsatt tilslutning. Dette var første gang det ble stilt et slikt krav for tilslutning og bakgrunnen var nettopp at det ble innført en annen fordeling av utgiftene til de ikke-forsikringsbare pensjonsytelsene og at det derfor også ble innført et nytt garantisystem ved opprettelsen av Sikringsordningen. Dette hadde stor betydning for iallfall noen forsikringstakere, noe som også nærværende sak viser. Sikringsordningen har anført at kravet om tilslutningserklæring må ses på som en bestemmelse som kun skulle sikre informasjon om den nye avtalen. Etter rettens oppfatning kan ikke kravet om aktiv tilslutning reduseres til kun å sikre informasjon. Retten ser tilslutningserklæringen som et rettslig krav, avgjørende for tilslutningen. Dette blir enda klarere når konsekvensen av manglende underskrevet tilslutningserklæring er oppsigelse fra Overføringsavtalen, jf avtalens 22. Det er også like klart at Frelsesarmeen bevisst ikke har undertegnet erklæringen vedrørende de to aktuelle institusjonene, og derfor har ment ikke å ville godta den nye Overføringsavtalen for de to institusjonene, nettopp på grunn av den nye fordelingen av premien for utgiftene til ikke-forsikringsbare pensjonsytelser. Dette ble også klargjort overfor KLP, som håndterte tilslutningserklæringen og Overføringsavtalen i forhold til Frelsesarmeen og de andre som var med i Fellesordningen.. Spørsmålet er så om Frelsesarmeen for de to institusjonene allikevel må anses bundet av den nye Overføringsavtalen. Det er anført at det er i strid med bestemmelser å la noen institusjoner være omfattet av ordningen og andre ikke, og å ha forskjellige vilkår for institusjonene. Ut fra dette er det hevdet at Frelsesarmeen må anses å ha avgitt tilslutningserklæring for alle institusjonene når de har avgitt for noen. Det er også anført at hele avtalesystemet tilsier at Frelsesarmeen er bundet av den endrede avtalen, også for de to institusjonene, og dessuten at en forsikringstaker er bundet av de vilkår som til enhver tid gjelder. Med et så klart krav om avgivelse av tilslutningserklæring, kan ikke retten se at de nevnte forhold kan medføre at Frelsesarmeen for de to institusjonene allikevel er bundet av den nye avtalen. Retten vil ytterligere bemerke at når Sikringsordningen ser det slik at Frelsesarmeen, som arbeidsgiver og forsikringstaker, har sluttet seg til avtalen for alle institusjonene når de har gjort det for noen, hevder de i realiteten at Frelsesarmeen er enheten som avgir tilslutningserklæring og ikke de enkelte institusjonene. Retten ser det i tilfelle da slik at Frelsesarmeen, ved ikke å avgi tilslutningserklæring for noen av institusjonene, har avgitt en mangelfull erklæring, som i tilfelle kunne gitt grunnlag for oppsigelse av Frelsesarmeen fra Overføringsavtalen, jf 22. Det faktiske forholdet i saken er imidlertid at utsendelsen av skjemaene for tilslutningserklæringen ble håndtert på samme måte som KLP alltid tidligere hadde gjort, nemlig at de forholdt seg til hver enkelt institusjon ved at hver av dem ble avkrevd - 15-10-089382TVI-OTIR/04
erklæring. Det ble således ikke avkrevd noen felleserklæring fra Frelsesarmeen sentralt, som hadde vært naturlig, dersom man mente at Frelsesarmeen som arbeidsgiver og forsikringstaker var ansvarlig for alle institusjonene. Tilslutningen til Overføringsavtalen ble på den måten individualisert til hver enkelt institusjon. Denne individualiseringen vises også ved at KLP godtok at de nedlagte institusjonene ble igjen i KLP ved flytting til Vital. Dernest anførte også KLP i brevet av 12.12.08 til Sikringsordningen at de to institusjonene gikk under 5 a) i Sikringsordningens vedtekter. Resultatet ble også som nevnt at de aktive institusjonene underskrev erklæringene, mens Frelsesarmeen ikke underskrev på vegne av de nedlagte. De aktive institusjonene er således blitt behandlet som tilsluttet den nye Overføringsavtalen i fortsettelsen, både fra Frelsesarmeens og KLP/Overføringsavtalens side, og det har således ikke oppstått uenighet vedrørende betaling av premeien for de ikke forsikringsbare pensjonsytelsene her. For de nedlagte institusjonene har det altså vært uenighet, der Frelsesarmeen har ment at det ikke har vært noen tilslutning til den nye Overføringsavtalen, mens KLP og Sikringsordningen altså har ment at disse er omfattet av denne avtalen, ettersom KLP har avkrevd premien og Sikringsordningen har foretatt oppgjør overfor KLP. KLP s oppsplitting på hver institusjon er en praksis som må tillegges vesentlig vekt, særlig også fordi det i Fellesordningen er en åpning for at ikke alle arbeidstakere må være med i ordningen. Den klare praksisen med oppsplitting støtter derfor opp under at det må godtas at Frelsesarmeen ikke har avgitt tilslutningserklæring for de to institusjonene med den konsekvens at disse ikke er bundet av den nye avtalen. Retten har således kommet til at Frelsesarmeen for de to institusjonene ikke er bundet av Overføringsavtalen av 01.11.04. Retten finner det ikke nødvendig for øvrig å gå nærmere inn på om Frelsesarmeen overfor KLP har påtatt seg å betale utgiftene for de ikke-forsikringsbare pensjonsytelsene vedrørende de to nedlagte institusjonene, da retten finner at Sikringsordningen uansett ikke har rettslig grunnlag for sitt krav overfor Frelsesarmeen. Sikringsordningen kan ikke påberope seg regresshjemmelen i den nye Overføringsavtalen/vedtektene for Sikringsordningen, når retten har kommet til at Frelsesarmeen ikke har sluttet seg til den nye avtalen for de to institusjonene. Regress mangler også annet grunnlag. Som anført av Frelsesarmeen forutsetter regress som et minimum et krav som kan inndrives. Det fremgår klart av forsikringsvirksomhetsloven 10-9 at virkningen av manglende premiebetaling er at økningen i pensjonsforpliktelsene som premien skulle dekke bortfaller og at arbeidstakeren skal varsles. Det at det etter vedtektenes 5 c) for Sikringsordningen bare kreves purringer før oversendelse av kravet til Sikringsordningen er i tråd med dette. I et fremlagt prosesskriv fra en annen sak fremgår det også at KLP der nettopp har anført at deres krav på premie ikke kan inndrives. Dersom Sikringsordningen skulle ha regress, ville resultatet være at pensjonsdekningen fortsetter i strid med loven. Arbeidstakeren er derfor henvist til selv å forfølge krav vedrørende pensjonsytelsen som uteblir og premien ikke betales av Sikringsordningen.. Retten ser det derfor slik at ingen av de grunnlag Sikringsordningen har anført som for regress kan føre frem. Det er ikke noe krav å tre inn i. Når det gjelder den påberopte regressen i solidarforhold, forutsetter den også at Frelsesarmeen er bundet av den nye avtalen for de to institusjonene. - 16-10-089382TVI-OTIR/04
Frelsesarmeen må etter dette frifinnes for kravet vedrørende årene 2005 til 2012. Når det gjelder Sikringsordningene krav etter påstandens post 2 om at Frelsesarmeen for fremtiden er forpliktet til å betale premien for ikke-forsikringsbare pensjonsytelser for fratrådte arbeidstakere i de to nedlagte institusjonene i den grad dette ikke blir gjort, har Frelsesarmeen prinsipalt lagt ned påstand om avvisning, subsidiært frifinnelse. Selv om frifinnelsen for kravet i post 1 lett ville føre til frifinnelse også for kravet i post 2, finner retten det riktigst i tråd med påstanden først å vurdere avvisning. Retten er enig med Frelsesarmeen i at det kravet som er fremmet her mangler nødvendig aktualitet. En dom etter påstanden kan ikke gi grunnlag for tvangsfullbyrdelse. Plikten er blant annet avhengig av at Sikringsordningen i fremtiden gjør opp overfor KLP. Det hefter derfor flere usikre forhold om fremtiden vedrørende kravet og rettsvirkningen av en dom vil være uklare. Retten er således kommet til at kravet må avvises. Frelsesarmeen har vunnet saken og tvisteloven 20-2 kommer til anvendelse. Retten kan ikke se at det er tilstrekkelig grunnlag for å anvende 20-2 (3). Sikringsordningen pålegges etter dette å dekke både Frelsesarmeens og Hovedorganisasjonen Virkes saksomkostninger. Advokat Due har fremlagt en omkostningsoppgave på kr 1.863.428, inklusive mva. Det har kke fremkommet innvendinger mot størrelsen på oppgaven og retten finner å kunne legge denne til grunn. Advokat Fors-Skjæveland har fremlagt en omkostningsoppgave på kr 123.675, eksklusive mva. Det har heller ikke fremkommet innvendinger mot størrelsen på denne oppgaven og retten finner også å legge denne til grunn. Retten legger til grunn at det ikke skal beregnes mva av advokat Fors-Skjævelands oppgave. Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er sakens omfang og stor arbeidsbyrde. - 17-10-089382TVI-OTIR/04
DOMSSLUTNING 1. Frelsesarmeen frifinnes for kravet på kr 5.637.809 i påstandens post 1. 2. Kravet om fremtidig forpliktelse til betaling i påstandens post 2 avvises. 3. Overføringsavtalens Sikringsordning betaler i saksomkostninger til Frelsesarmeen kr 1.863.428 enmillioenåttehundreogsekstitretusenfirehundreogtjueåtte og til Hovedorganisasjonen Virke kr 123.675 - etthundreogtjuetretusensekshundreogsyttifem - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. Retten hevet Halvard Hauge Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges. Ankefristen er 1 måned, regnet fra 15. august 2013. - 18-10-089382TVI-OTIR/04
Rettledning om ankeadgangen i sivile saker Reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 om anke til lagmannsretten og Høyesterett regulerer den adgangen partene har til å få avgjørelser overprøvd av høyere domstol. Tvisteloven har noe ulike regler for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger. Ankefristen er én måned fra den dagen avgjørelsen ble forkynt eller meddelt, hvis ikke noe annet er uttrykkelig bestemt av retten. Den som anker må betale behandlingsgebyr. Den domstolen som har avsagt avgjørelsen kan gi nærmere opplysning om størrelsen på gebyret og hvordan det skal betales. Anke til lagmannsretten over dom i tingretten Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettens avgjørelser. En dom fra tingretten kan ankes på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen, eller den saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen. Tvisteloven oppstiller visse begrensninger i ankeadgangen. Anke over dom i sak om formuesverdi tas ikke under behandling uten samtykke fra lagmannsretten hvis verdien av ankegjenstanden er under 125 000 kroner. Ved vurderingen av om samtykke skal gis skal det blant annet tas hensyn til sakens karakter, partenes behov for overprøving, og om det synes å være svakheter ved den avgjørelsen som er anket eller ved behandlingen av saken. I tillegg kan anke uavhengig av verdien av ankegjenstanden nektes fremmet når lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Slik nekting kan begrenses til enkelte krav eller enkelte ankegrunner. Anke framsettes ved skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Selvprosederende parter kan inngi anke muntlig ved personlig oppmøte i tingretten. Retten kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater inngir muntlig anke. I ankeerklæringen skal det særlig påpekes hva som bestrides i den avgjørelsen som ankes, og hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis. Ankeerklæringen skal angi: - ankedomstolen - navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger - hvilken avgjørelse som ankes - om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den - det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultatet den ankende parten krever - de feilene som gjøres gjeldende ved den avgjørelsen som ankes - den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil - de bevisene som vil bli ført - grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det har vært tvil om det - den ankende parts syn på den videre behandlingen av anken Anke over dom avgjøres normalt ved dom etter muntlig forhandling i lagmannsretten. Ankebehandlingen skal konsentreres om de delene av tingrettens avgjørelse som er omtvistet og tvilsomme når saken står for lagmannsretten. - 1-10-089382TVI-OTIR/04
Anke til lagmannsretten over kjennelser og beslutninger i tingretten Som hovedregel kan en kjennelse ankes på grunn av feil i bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. Men dersom kjennelsen gjelder en saksbehandlingsavgjørelse som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, kan avgjørelsen for den skjønnsmessige avveiningen bare angripes på det grunnlaget at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig. En beslutning kan bare ankes på det grunnlaget at retten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelsen, eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig. Kravene til innholdet i ankeerklæringen er som hovedregel som for anke over dommer. Etter at tingretten har avgjort saken ved dom, kan tingrettens avgjørelser over saksbehandlingen ikke ankes særskilt. I et slikt tilfelle kan dommen isteden ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen. Anke over kjennelser og beslutninger settes fram for den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt ved kjennelse etter ren skriftlig behandling i lagmannsretten. Anke til Høyesterett Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser. Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Slikt samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av Høyesterett. Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling. Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta til behandling anker over kjennelser og beslutninger dersom de ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende saken, og heller ikke andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller den i det vesentlige reiser omfattende bevisspørsmål. Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett. Anke over lagmannsrettens kjennelse og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig behandling i Høyesteretts ankeutvalg. - 2-10-089382TVI-OTIR/04