Kontaktblad nr. 3 2009. Fredelig fremtid i Europa?

Kontaktblad nr. 3 2009 Fredelig fremtid i Europa?

Kjære leser Det har vært en aktiv vår for Folk og Forsvar. Med større og mindre grupper har vi arrangert en rekke studieturer, for å sette søkelyset på ulike aktuelle problemstillinger. Utviklingen på Balkan var målet for den første turen, rett over påske. En liten rundreise i Serbia og Bosnia ga mange nyttige innspill. Deretter fulgte den tradisjonelle Brussel-turen i mai, der vi bl.a. besøkte et NATO-hovedkvarter som forberedte seg på å ta imot den nye generalsekretæren. Om hans nordiske bakgrunn vil påvirke NATOs videre utvikling, gjenstår å se. Wien har også blitt et årvisst reisemål, og her er en dypere innsikt i OSSE, FN, IAEA og UNODC et viktig formål for turen. Bak alle disse bokstavforkortelsene skjuler det seg en spennende verden av konfliktløsing, samarbeid, kontrollsystemer og mye annet. Vårens siste tur gikk til Frankrike. Med sin gjeninntreden i NATOs militære struktur og sin sentrale plass i EU er dette et viktig land for Europas sikkerhetsstruktur, nå som i tidligere tider. Fra Paris gikk derfor turen videre til Normandies strender, for å minnes de dramatiske dagene i 1944. Gruppene på disse turene består av et begrenset antall deltakere. Vi har derfor forsøkt å bruke dette nummeret av bladet til å dele med dere noen av inntrykkene fra de forskjellige turene. Ha en riktig god sommer og god lesning! Monica K. Mattsson Arbeidsutvalget i Folk og Forsvar: Leder: Per Steinar Jensen (NHO) Nestleder: Geir Mosti (LO) Generalsekretær: Monica K. Mattsson Utgivelser: Kontaktbladet utgis 5 ganger pr. år. Annonser: Bladet tar ikke annonser. Abonnement: Bladet sendes gratis til interesserte, og abonnement kan tegnes ved å sende inn bestillings seddel på siste side. Opplag: Pr. juli 2009: 11.000 eks. De som ønsker innsendt stoff og bilder i retur må angi returadresse tydelig. Innholdet i artikler og kronikker står for forfatternes eget syn og representerer ikke nødvendigvis Folk og Forsvars offisielle mening. Utdrag eller artikler fra bladet eller fra våre web-sider kan brukes fritt ved angivelse av kilde. Artikler: Balkan fortsatt Europas urolige hjørne s. 4-5 NATO inn i ny tid s. 6-7 En ny vår for OSSE? s. 8-9 Nordisk konferanse med historisk ramme s. 10-11 Frankrike ingen lillebror s. 12 Faste sider: Leder s. 2 Smått & stort s. 3, 13 og 14 Leserinnlegg s.13 og 14 Organisasjonsstoff s.15 Info-publikasjoner s.16 Utgiver: Folk og Forsvar Adresse: Arbeidersamfunnets plass 1c, 0181 Oslo Telefon: Siv.: 22 98 83 60 Mil.: (0510) 56 77 Telefax: 22 98 83 61 Internett adresse: www.folkogforsvar.no E-post-adresse: folkogforsvar@online.no Forsiden Det finnes fortsatt mange tusen miner rundt om i Bosnia Herzegovina. Norsk Folkehjelp er blant dem som prøver å gjøre noe med dette. Men fortsatt er minene en påminnelse om ufred som ikke er mange årene gammel, og et uhyggelig møte for oss som ser dette for første gang. Foto: Lars Jørgen Løland Kontaktblad nr. 3 2009 Ansvarlig redaktør: Monica K. Mattsson Redaktør: Nan Cecilie Johnstad Redaksjon: Rikke C. Arnulf E-post red.: nan@folkogforsvar.no ISSN 0800-7926 Grafisk produksjon: Layout: punkt&prikke punktprikke@me.com Formidling: 2punkt as www.2punkt.no Trykk: RK Grafisk AS Fredelig fremtid i Europa? Oppslaget: Sikkerhetspolitikk; Er summen av de virkemidlene som tas i bruk for å bevare/styrke sikkerheten. Sitatet Utdanning er det viktigste våpen hvis vi vil oppnå forandring i verden. Nelson Mandela

Paragrafen: Menneskerettigheter; rettigheter som tilkommer alle mennesker uavhengig av rase, klasse, kjønn, overbevisning eller lignende. Menneskerettighetene kan også karakteriseres som visse grunnleggende forestillinger om forholdet mellom stat og individ. Har sin bakgrunn i stoisk og kristen filosofi, knyttet sammen med naturretten. Traktatfestet gjennom verdenserklæringen om menneskerettigheter vedtatt 10. desember 1948. Nytt om navn Kongen har i statsråd 27. mars utnevnt brigader Per Sverre Opedal til generalmajor og ny generalinspektør i Hæren etter generalmajor Robert Mood. Per Sverre Opedal kommer fra stillingen som nestkommanderende for Strategisk personellavdeling i Forsvarsstaben, og vil tiltre stillingen fra den dato forsvarsdepartementet bestemmer. Generalmajor Roar Sundseth er av kongen i statsråd 27. mars beordret til stillingen som sjef Innovasjon, nettverkskapasiteter og informasjonsstruktur. Generalmajor Sundseth har siden september 2006 tjenestegjort som nestkommanderende/stabssjef ved Fellesoperativt hovedkvarter i Stavanger. Han vil tiltre stillingen fra det tidspunkt forsvarsdepartementet bestemmer. Oberst Arild Harald Thobiassen ble i statsråd fredag 15. mai, utnevnt til brigader i Hæren og sjef for Brigade Nord, fra det tidspunkt Forsvarsdepartementet bestemmer. Generalløytnant Harald Sunde ble statsråd 29. mai utnevnt til general og forsvarssjef etter general Sverre Diesen, som går av ved aldersgrense i november i år. Harald Sunde kommer fra stillingen som sjef for Fellesoperativt hovedkvarter. John Maxfield Steineger vil fra det tidspunktet Forsvarsdepartementet bestemmer tiltre som generalmajor i Luftforsvaret og ny sjef for Forsvarets sanitet, etter utnevning i statsråd 29. mai. Oberst Morten Olaf Sannes tiltrer som brigader og nestkommanderende ved Økonomi- og styringsstaben i Forsvarsstaben fra det tidspunkt Forsvarsdepartementet bestemmer. Generalmajor Bernt Iver Ferdinand Brovold ble i statsråd 29. mai utnevnt til generalløytnant og beordret til stillingen som sjef for Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan. Brovold kommer fra stillingen som generalinspektør i Heimevernet. Den glemte krigen Kulturhistorisk landskap er til minne om kampene ved Narvik. Det står en enorm respekt av det dere utførte i disse skjebnesdøgnene, sa kong Harald til krigsveteranene under åpningen i midten av juni. Under åpningen av kulturhistorisk landskap avduket H.M. Kong Harald seks monumenter til minne om hva norske og allierte soldater gjennomgikk under kampene ved Narvik. De norske styrkene trosset barskt klima, med dårlig utstyr. De måtte tåle umenneskelige fysiske og psykiske lidelser, sa kong Harald til publikummet som var møtt opp. Ved Lapphaugen i Troms ble tyskerne stoppet av norske soldater under ledelse av general Carl Gustav Fleischer. Hedret Brovold Generalmajor Bernt Iver Ferdinand Brovold fratråtde 16.juni stillingen som generalinspektør for Heimevernet. I løpet av få år er det skjedd en endring av Heimevernet som mange nok trodde var umulig på forhånd, sa Sverre Diesen fra talerstolen i den erverdige fanehallen på Akershus festning. Forsvarssjefen uttrykte stor begeistring for det arbeidet Brovold har utført i Heimevernet. Samtidig erkjenner jeg at det nå er bruk for dine betydelige ressurser andre steder, sa han. Heimevernet har sterke røtter tilbake til motstandsbevegelsen under andre verdenskrig, og flere veteraner var til stede for å hedre Brovold. Brovolds aller siste ord til Heimevernet var en oppfordring for fremtiden, tydelig inspirert av Heimevernets eget motto «Verner, vokter, virker»: Vern om hverandre i en hektisk tid, vokt over lokalsamfunnet og virk med kraft, avsluttet han. Brovold går nå over i ny stilling som sjef for Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan. Norske styrker i utlandet Per 18. juni 2009 tjenestegjør 707 norske soldater i internasjonale operasjoner. MIDT-ØSTEN: 14 observatører i United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO). 5 offiserer i United Interim Force in Lebanon (UNIFIL). 6 observatører i Multinational Force and Observers (MFO) i Egypt. AFRIKA: 22 observatører og offiserer i United Nations Mission in Sudan (UNMIS). 150 soldater i Tsjad som er med på å etablere et feltsykehus. EUROPA: 2 stabsoffiserer i NATO-hovedkvarteret i Bosnia. 8 stabsoffiserer i Kosovo Force (KFOR) og United Nations Interim Administration Mission in Kosovo (UNMIK). ASIA: 500 soldater i Afghanistan, og disse befinner seg på følgende steder: ved ISAF-hovedkvarteret i Kabul, Afghanistan. ved det nasjonale støttelementet på flyplassen i Kabul, Afghanistan. ved den norske kontingentstaben i Mazar-e Sharif, Afghanistan. ved det ISAF-styrkenes nordområdekommando (RC-N) i Afghanistan. i det nasjonale støttelementet i Mazar-e Sharif, Afghanistan som mentorer i OMLT-styrken som trener opp den afghanske hæren. i stabiliseringsstyrken PRT Meymaneh i Afghanistan. Kilde: www.mil.no Folk og Forsvar kontaktblad 3

Balkan fortsatt Europas BEOGRAD/SARAJEVO: Serbia og Bosnia Herzegovina to naboland, men så veldig forskjellige. I hjertet av Balkan ligger to stater som fortsatt sliter på hver sine måter. Ennå kan man merke krigens skygger, fortsatt er det uvisst om man kan klare å holde fred her for all fremtid. Etter oppløsningen av Jozip Titos Jugoslavia på begynnelsen av 1990-tallet, har det herjet flere blodige kriger i denne delen av Europa. Men Balkans blodige historie startet ikke der; dette er en del av Europa som har fått unngjelde til alle tider. Hvem husker ikke at skuddene som utløste 1.verdenskrig falt i Sarajevo? For mange er fortsatt Balkan ensbetydende med trøbbel. Naboer Serbia og Bosnia Herzegovina er nabostater. I dag er det relativt uproblematisk å ta seg mellom disse to landene. Men de er svært forskjellige, og sliter med ulike problemer. En vårdag i april ser Serbias hovedstad, Beograd, ved første øyekast ut som en hvilken som helst annen storby. Det er en by med lang og gammel historie, gatene er ryddige, det finnes mange restauranter og cafèer, hotellet er rent og pent. Bare de ødelagte husene og alle kulehullene minner om at det ikke er mer enn akkurat ti år siden NATO sendte sine bombefly inn mot denne byen. Dette til tross, er serberne vennlig smilende når man forteller at man er fra Norge. Serbia og Norge har etter 2.verdenskrig hatt et tett og godt forhold, derfor velger man å se gjennom fingrene med at Norge deltok i bomberaidene for å felle Slobodan Milosevic, og bortforklarer det med allianseforpliktelser til USA. Norge og Serbia Serbia pleier nære relasjoner til tre land; Frankrike, Russland og Norge. Serberne har stått på alliert side under både 1. og 2. verdenskrig. På 1990-tallet emigrerte et sted mellom 150-180.000 unge mennesker til utlandet. Da var Norge hjelpsom med å tilby stipend til de som valgte å bli værende hjemme for å studere. Norsk innsats bidro også til å gjenoppbygge landet etter Miloevics fall. I dag har Norge og Serbia blant annet et tett samarbeid på det militære plan; først og fremst innenfor sanitet i Tsjad der begge land deltar i en fredsoperasjon. Økonomisk spiller Norge inn i dag; Telenor er sterkt involvert på det serbiske markedet (for tre år siden med 12 milliarder norske kroner), og Norge etablerer stadig bedrifter i landet, som alle går rimelig bra. Utfordringer En av mange utfordringer i Serbia er den omfattende organiserte kriminaliteten med mange interne oppgjør. Dette til tross, regnes Beograd som en langt sikrere by enn Oslo for vanlige innbyggere og turister. Kriminaliteten synes ikke åpenlyst, men 500.000 sivile serbere er bevæpnet. Til sammenligning har Forsvaret i landet cirka 200.000 våpen. Tilstanden beskrives som verre enn i USA. Serbia ønsker seg ut av isolasjonen som kom som følge av det internasjonale samfunnets krig mot Milosevic, og har gjennomført reformer i den statlige administrasjonen som må kunne sies å være vellykkede. I mange år har store deler av statsbudsjettet i landet gått til å betale en overdimensjonert administrasjon. Likevel er det fortsatt 28 departementer og 64 statsråder i systemet. Det er en utfordring å skape en godt fungerende moderne stat, og et av problemene er alle de politiske partiene; i dag finnes det for eksempel 12 sosialdemokratiske partier i landet. Det er utstrakt korrupsjon, arbeidsløsheten er svært høy og ligger på mellom 18 og 20 prosent. Serbia sliter også med negativ befolkningsvekst de aller fleste som bor i landet er over 60 år. De unge flytter fortsatt ut. Man må nemlig betale 40 prosent i skatt uansett hvor mye eller lite man tjener, og det er lite statlig støtte å hente til barnebidrag, sykepenger og pensjon. En ukelønn i Serbia er på 1.400 norske kroner netto, og mange må ta flere ekstrajobber for å klare å overleve. 4 Folk og Forsvar kontaktblad

urolige hjørne Kosovo I februar 2008 erklærte Kosovo seg uavhengig av Serbia. Noen hevder at der det internasjonale samfunnet har styrt mest, fungerer det i dag dårligst. Kosovo og Bosnia Herzegovina er gode eksempler på dette. Kosovo kan kanskje overleve som stat, men da må det svært skakkjørte samfunnet gjennomgå drastiske endringer. De drøyt to millioner innbyggere som bor der må bygge landet sitt, og Kosovo må anerkjennes ordentlig av det internasjonale samfunnet. Per i dag godtar ikke Russland, som ett av mange land, uavhengighetserklæringen. Arbeidsløsheten i Kosovo er på 50 prosent, landet mangler totalt økonomisk grunnlag, har dårlig infrastruktur og et svært dårlig forhold til Albania. I tillegg ønsker fortsatt regjeringen i Serbia å ha kontroll i Kosovo. Den tidligere provinsen skaper hodebry både for sine naboer på Balkan, men også for resten av verden. Hvordan skal alle disse problemene løses på en fredelig måte? Hva med Bosnia-Herzegovina? Det er likevel ikke Kosovo som for tiden er det største sikkerhetsproblemet på Balkan det er det Bosnia Herzegovina som er. Statsfunksjonen i landet er veldig svak med bare ni departementer totalt, og det eksisterer en ubalanse, da den delen av landet som heter Republika Srbska er sterkere enn den bosniske føderasjonen. Landet er faktisk mer eller mindre delt i to, og det er et dårlig utgangspunkt for funksjonell styring. Bosnia Herzegovina er også et etnisk delt land; 43,5 prosent er bosniakker (muslimer), 31,2 prosent er bosniske serbere, 17,4 prosent er kroater og 5,5 prosent kommer fra andre deler av tidligere Jugoslavia. Etnisk rensing har også ført til en sterkere befolkningsdeling. Krigen på begynnelsen av 1990-tallet endte med Dayton-avtalen som mer eller mindre ble tvunget på befolkningen i landet som består av tre folk, to deler og en stat. Bosnia Herzegovina har et presidentskap bestående av tre presidenter som roterer hver 8. måned. Byråkratiet er enormt, men kantonene (fylkene) har mye frihet og samarbeider lite seg i mellom. For eksempel finnes det i dag 11 utdanningsministre i landet. Systemet virker ikke, pengene blir feildisponert. Sårene som aldri gror I løpet av fire år med krig i Bosnia Herzegovina ble nesten 100.000 mennesker drept eller meldt savnet. I desember 1995 var mer enn to millioner på flukt; hovedsakelig bosniske muslimer, noe som utgjorde halvparten av befolkningen på det tidpunktet. 250.000 boliger ble ødelagt mens krigen raste. Store deler av befolkningen ble alvorlig traumatisert, og mange har fortsatt store psykiske problemer som følge av krigen. Miner finnes det fortsatt mange av, selv om det blir forsøkt ryddet etter beste evne. Overalt kan man se advarslene om ikke å trå utenfor den ryddede veien. Det internasjonale samfunnet har forsøkt å hjelpe. Fortsatt er både NATO og EU tilstede i landet. Man har forsøkt nødhjelp og humanitært bistandsarbeid samt bistand til gjenoppbygging. Svenskene er av dem som har gitt mye i bistand; mer enn 26 millioner euro, Norge har gitt 13,9 millioner euro. Menneskene i Bosnia Herzegovina frykter en ny krig. Det er kanskje ikke uten grunn. Ved første øyekast virker landet betraktelig fattigere enn nabolandet Serbia. Det er som å ta noen skritt tilbake i tid. Hovedstaden Sarajevo er fortsatt merket av krig, i tillegg til at den også er en delt by hovedsakelig mellom muslimer og serbere. Uviss fremtid De som har besøkt Bosnia Herzegovina med jevne mellomrom de siste årene, kan fortelle om en stadig økende fundamentalisme blant den muslimske befolkningen. Det blir stadig vanligere at jentene dekker seg til. Moskeene blir flere. Serberne føler seg tydelig utilpasse når de er inne i bosniakkenes områder. Dette er ikke et godt utgangspunkt for fremtidig fredelig sameksistens. Utfordringene synes fortsatt å stå i kø i denne delen av Europa, som slett ikke ligger så langt borte fra vår egen hverdag. Det er vanskelig å ha den helt store troen på Bosnia Herzegovina skal kunne forsette å være et land for all fremtid i hvert fall hvis forutsetningene skal forbli de samme som de er nå. Foto: Lars Jørgen Løland Av Nan Cecilie Johnstad Folk og Forsvar kontaktblad 5

NATO inn i ny tid BRUSSEL: Denne våren har NATO feiret sitt 60-års jubileum, ønsket to nye medlemsland velkommen, gjennomført intern omstrukturering og valgt ny generalsekretær. Likevel er det påfallende stille i gangene i NATOs hovedkvarter. Alliansen tillater seg noen hvileskjær i påvente av sin nye sjef. At NATO puster ut etter en hektisk vår, er neppe etter initiativ fra den nye generalsekretæren. Da 1. august er en lørdag, måtte arbeidsjernet Anders Fogh Rasmussen nemlig overtales til å vente til den påfølgende mandagen med å starte sitt virke. Både iver og arbeidskapasitet skal komme godt med. Utfordringene står formelig i kø for den nye generalsekretæren. NATO-Russland Spørsmålene rundt NATOs forhold til Russland er av de mest følelsesladde alliansen står ovenfor. Hvert medlemsland ser på Russland i lys av egne erfaringer, og uenighetene om hvordan man bør forholde seg til verdens største land er derfor store. Internt i NATO har det fra dag én vært total enighet om å fordømme russernes invasjon av Georgia i august 2008. Uenighetene er derimot store når det gjelder hvilke konsekvenser invasjonen bør få. De eldre NATO-medlemmene, som alltid har vært et stykke utenfor russernes interessesfærer, mener at dialog mellom partene er ekstra viktig i krisetider. De nyere landene i alliansen har derimot vært under russisk påvirkning tidligere, og mener dialog er et gode russerne på ingen måte bør ta for gitt. Partenes møtested, NATO-Russlandrådet, er igjen teoretisk oppe og går, etter å ha vært lagt på is etter uenigheter over Georgiakrigen. I praksis har partene enda ikke fått i stand et møte. Umiddelbart etter at partene hadde avtalt å gjenoppta forbindelsen ble to russiske diplomater til NATO utvist i forbindelse med en spionsak. Utvisningen vakte stor irritasjon hos russerne, som i ettertid ikke har anstrengt seg i noen særlig grad for å få rådet tilbake på fote. Et annet viktig hinder på veien var øvelsen NATO avholdt sammen med Partnerskap for Fred-landene i Georgia i mai. Målet for øvelsen var felles fredsbevaring på mandat fra FN, og både tid og sted var planlagt før krigen i fjor høst. Russerne oppfattet likevel øvelsen som nok et overtramp mot deres interesser. Moskva har derfor brukt øvelsen politisk for det den var verdt, og mer til, og rådet er fremdeles kun teoretisk fungerende. Internt i NATO preges forholdet til Russland av flere spørsmål enn svar. En mulighet for å redusere spørsmålsmengden er en endring fra dagens forhandlende forhold til et interessefellesskap. På denne måten vil begge kunne fokusere mer på sammenfallende interesser, fremfor uenigheter. Ideelt sett vil det også skape en endring i begge parters utrettelige behov for å vise styrke. En slik tenkning ligger likevel et stykke frem i tid, da det fordrer endring fra 90-tallets filosofi, og helt grunnleggende holdningsendringer fra statene som tidligere befant seg på den østlige siden av jernteppet. Afghanistan Situasjonen i Afghanistan har en tendens til å fremstå som altoppslukende i NATOsammenheng. Det ligger en viss sannhet i den oppfatningen. Først og fremst gjør det høye antallet ISAF-soldater i Afghanistan det stadig 6 Folk og Forsvar kontaktblad

vanskeligere å opprettholde ønsket størrelse på NATOs hurtigreaksjonsstyrke, NRF. NATO-kritikere forsterker den altoppslukende følelsen når de hevder at NATOs fremtid står og faller på suksess i Afghanistan. Slike dommedagsprofetier er med på å gjøre en allerede innfløkt og omfattende operasjon enda tyngre. De ansatte ved hovedkvarteret utrykker frustrasjon over sine manglende evner til å formidle helheten og kompleksiteten av operasjonen til allmennheten. For bildet er ikke like helsvart som enkelte vil ha det til. Sikkerhetssituasjonen er riktignok forverret i enkelte provinser; 70 % av all vold og uro i Afghanistan registreres i 10% av landet. Samtidig er sikkerhetssituasjonen i dag erklært tilfredsstillende i de resterende 90 % av Afghanistan. Den forbedrede sikkerheten har muliggjort drastiske utbedringer innen helse, skole og infrastruktur. Alliansens bidrag til oppbygging av en afghansk hær er i stadig fremgang. Opptreningen av et nasjonalt politi går derimot saktere, grunnet blant annet utbredt korrupsjon, korte skoleringsperioder og manglende koordinering mellom landene som står for opptreningen. NATOs utfordringer i Afghanistan ligger ikke bare i styrkegenerering og kampen mot Taliban. Forbedret koordinasjon mellom de ulike internasjonale aktørene i landet er en ubestridt betingende faktor. Samtlige aktører synes å ha anerkjent dette, men få synes å virkelig ville gjøre noe med det. Å innlede og styre en slik samkjøring ligger utenfor NATOs virke. Spørsmålet berører likevel alliansen, da ISAF har mandat om å gjøre det trygt å drive hjelpe- og gjenoppbyggingsarbeid i landet. Denne oppgaven er tidvis svært vanskelig da det er mange sivile aktører som prinsipielt ikke vil ta parti i konflikten, og dermed heller ikke ønsker å assosieres med den militære innsatsen. Kampen mot piratvirksomhet Når NATO i august iverksetter en egen operasjon for å bekjempe piratvirksomhet utenfor kysten av Somalia, vil de ikke være eneste aktør i området med det mål for øyet. Amerikanerne er i dag tilstede i Adenbukta, med mandat om å beskytte skip for nesten en hver pris. EUs operasjon Atalanta, der Norge fra august vil bidra med en fregatt, ble iverksatt i 2008. Unionen har, til forskjell fra USA, inngått avtaler med myndighetene i Kenya. Avtaler som gjør det mulig å frakte fangede pirater til fastlandet og stille dem for kenyansk rett. Jurisdiksjon i havområdet er en stor utfordring. NATO jobber fremdeles med å avgjøre hvilken linje mandatet bak den kommende operasjon skal ligge på. Bekjempelse av piratvirksomhet og oppdrag i områder uten rettssystemer er, i seg selv, eksempler på reelle utfordringer alliansen står ovenfor. Det faktum at det allerede opererer andre aktører i samme område, med samme mål, men ulike mandat, er en stor politisk utfordring. Blant annet fordi det viser at Berlin Pluss, reguleringene i forholdet mellom EUs forsvars og sikkerhetspolitikk og NATO, er for unyansert til å etterleves i praksis. For å bøte på utfordringene dagens 28-lands NATO står, og vil kunne stå ovenfor, jobbes det i dag med utformingen av et nytt strategisk konsept. Alliansen vil være tjent med å ha et avklart forhold til samtlige av sine medlemmer. En klargjøring av hva som kvalifiserer til iverksettelse av artikkel fem, og hva som kvalifiserer til handling, men ikke som nødvendigvis utløser artikkel fem, er derfor en viktig del av det nye strategiske konseptet. Dette er et definisjonsspørsmål som må på plass, for at samtlige medlemmer skal kunne vite innenfor hvilke rammer de skal ha tillitt til alliansen. Som om dét ikke er nok, er målet med det nye strategiske konseptet å ruste alliansen for fremtidige utfordringer. Det er vanskelig nok å planlegge for en fremtid man ikke kjenner. Oppgaven blir ikke enklere av at flertallet av medlemsland stadig bygger ned sine forsvar. Samtidig er alliansen avhengig av solid slik planlegging for å kunne ta på seg nye oppgaver, og slik legitimere sin videre eksistens.gjennom dette arbeidet er alliansen allerede klar over at det vil dukke opp utfordringer forbundet med nordområdene i fremtiden. En problemstilling vår utenriksminister flere ganger har forsøkt å få gehør for i NATO-kretser. Dette er likevel ikke en uttalt prioritet for alliansen. Vi skal nok heller ikke legge for mye i håpet om at fokuset på utfordringer i regionen vil økes, bare fordi den nye generalsekretæren snakker dansk. At Fogh Rasmusen forstår norsk, endrer nemlig ikke det faktum at alliansen han om kort tid skal overta lederskap for, allerede står overfor store og mer presserende utfordringer. Mens det sikkerhetspolitiske verdensbildet endres stadig hurtigere, har NATO paradoksalt nok tatt seg en pust i bakken. Pausen bør helst være kortvarig, skal alliansen unngå å havne i for langt bak i feltet. 1.august kan med andre ord ikke komme fort nok, verken for den nye generalsekretæren, eller alliansen. Utvikling av nytt strategisk dokument At alliansemedlemskap for Makedonia ble forhindret av det ellers medgjørlige Hellas på grunn av en navnefeide, er en klar demonstrasjon av hvordan det stadig blir vanskeligere å fatte enstemmige beslutninger ettersom alliansen vokser seg stadig større. Av Rikke C. Arnulf Foto: Scanpix Folk og Forsvar kontaktblad 7

En ny vår for OSSE? WIEN: Etter fjorårets krig i Georgia, har den russiske presidenten, Dmitrij Medvedev, etterlyst en ny sikkerhetsstrategi for Europa. Flertallet av europeiske stater ønsker at denne skal utvikles innenfor rammene av OSSE Det vil i så fall bety en ny vår for Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa. At militærmakt alene ikke skaper varige løsninger på konflikter synes i dag å være opplest og vedtatt. Det er derfor ikke tilfeldig at nettopp OSSE ble foreslått som rammeverk for en ny sikkerhetsstruktur. Organisasjonen opererer nemlig parallelt med fem tilnærmingsmetoder som sammen dekker alle aspekter ved ulike konfliktbilder. De fem tilnærmingene er: politiske, militære, økonomiske, miljømessige og humane forhold. Samtidig yter organisasjonen hjelp i alle faser av konflikten. De overvåker og varsler om potensielle konflikter, driver både kriseforebygging og håndtering og bidrar til stabilisering og rehabilitering etter konflikter. Det brede tilnærmingsfeltet er mulig fordi organisasjonens avtaleverk kun består av politiske samarbeidsavtaler, som ikke er juridisk bindene. Et forholdsvis beskjedent budsjett gjør at organisasjonen ikke har råd til å legge seg opp i saker som kan håndteres bedre av andre. Liten økonomisk frihet er, i dette tilfellet, ett effektivt middel mot duplisering. Av et budsjett på 158,7 millioner euro, brukes over to tredjedeler (107,3 millioner) på OSSEs sendelag/feltoperasjoner. Gjennom disse sørger organisasjonen for varsling, forbygging og effektiv krisehåndtering gjennom tilstedeværelse. Per dags dato finnes det 19 slike sendelag. For at OSSE kontinuerlig skal ha mandater tilpasset den situasjonen de befinner seg i, oppdateres handlingsplanene for hvert sendelag årlig, eller i enkelte tilfeller til og med på månedsbasis. Oppdateringen og legitimeringen skjer på høyt diplomatisk nivå. I tillegg til sendelagene er OSSE særlig kjent for sine bidrag til demokratisk oppbygning av stater. Herunder er planlegging og gjennomføring av valg, samt utsending av valgobservatører av de mest kjente. Langt på vei driver altså OSSE et arbeid man etterlyser i svært mange konfliktbilder verden over. Konsensus Prinsippet om enstemmighet er det bærende element i OSSE. Når alle deltakende parter er enige om mål og midler, er mulighetene større for vellykkede operasjoner. Fordi OSSE berører sensitive politikkområder, som demokrati og menneskerettigheter, ville det være umulig å få i stand et tilsvarende samarbeid dersom organisasjonen skulle styres overstatlig. Konsensusprinsippet legitimerer dermed OSSE som et mellomstatlig samarbeidsorgan. For OSSEs sendelag til Georgia er prinsippet likevel i ferd med å vise seg som et tveegget sverd. Da mandatet for operasjonen skulle reforhandles våren 2009, brukte russerne alle tilgjengelige midler for å hale ut forhandlingene slik at ingen enighet ble nådd, selv innen utvidede tidsfrister. Russerne har, som et av to land på verdensbasis, anerkjent utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhashia. Med denne innstillingen til konflikten mener de det er galt at OSSE skal operere i både Tiblisi og Tskhinvali, som de altså ser som to ulike land, med bakgrunn i ett og samme mandat. Resultatet er at OSSEs 19 sendelag fra 8 Folk og Forsvar kontaktblad

årsskifte vil synke til 18. Russiske myndigheter fremstod under forhandlingene som om de gjerne skulle sett en fornyingsavtale på plass, samtidig som de møysommelig sørget for at forhandlingene ikke kunne rekke å komme i havn. Vanligvis er det en uskrevet regel i OSSE at man aldri skal avsløre hvilke stater som bryter konsensus. I dette tilfellet valgte grekerne, som satt med presidentskapet, å drive forhandlingene på en slik måte at russerne etter hvert var nødt til å ta klart ansvar for de ulike forhandlingsbruddene. Russernes stadige uthalinger og forsøk på å komplisere mandatfornyelsen, viser at selv ikke landet med uttalt uvilje mot organisasjonen ønsker å bruke vetoretten sin direkte. Russisk fremgangsmåte i Georgiasaken er symptomatisk for hvorfor forholdet til Russland står svært sentralt i hovedkvarteret i Wien i disse dager. Russland kringsatt av fiender? I motsetning til de fleste europeiske land, ønsker russiske myndigheter helst å tilnærme seg sikkerhetspolitiske spørsmål bilateralt. Historisk hevder de å ha hatt liten, eller ingen, vinning av multilaterale tilnærminger, snarere tvert i mot. Omkranset av europeiske sikkerhetsnettverk føler russerne seg altså kringsatt av fiender. Denne skepsisen gjør at OSSE møter utfordringer forbundet med sitt største medlem nesten uansett saksområde. Russernes selv føler at organisasjonen har overkjørt dem jevnlig gjennom hele sin levetid. Da OSSE ble opprettet i Helsinki 1974 hadde man 10 hovedpunkter på agendaen. Av disse var omtrent halvparten introdusert av vestlige land og omhandlet individets rettigheter og sikkerhet. De resterende var i hovedsak foreslått av russiske myndigheter og omhandlet statenes rettigheter og forhold seg i mellom. I dag er det hovedsakelig de førstnevnte OSSE jobber med. Selv om dette kan sees i sammenheng med OSSEs ønske om å unngå duplisering med andre sikkerhetspolitiske aktører, er det i russiske øyne naturligvis en undergraving av russiske prioriteter. OSSEs anerkjente valgobservatørmisjoner har også bidratt til å skape splid mellom partene. På slutten av 90-tallet avslørte nemlig disse misjonene valgfusk i flere av de tidlige Sovjetstatene. Resultatet var at Moskvavennlige styresmakter i Georgia til fordel for mer vestligvendte styrer. Daværende president, Putin, har siden holdt OSSE delvis ansvarlig for at Moskva mistet innflytelse i sentrale land innenfor russernes interessesfære. Gjennom vårt naboskap i nord har norske myndigheter god kontakt med Moskva. Langt på vei forstår vi derfor russiske myndigheters tankegang og deres oppfatning av såret ego. Som et lite land, ønsker også vi likevel å forholde hos multilateralt til russerne i størst mulig grad. Hvor reell er den russiske uviljen? At russene viser en viss uvilje mot OSSE, er ikke ensbetydende med fravær og mangel på kompetente beslutningstagere. Tvert i mot, er russerne gode hva gjelder taktikk. De sender derfor mange og svært kompetente diplomater til forhandlingsbordene og møter i organisasjonen. Russland står verken uten allierte eller makt. Det er flere OSSE-land som uten å blunke, støtter russerne når det gjelder skepsisen mot organisasjonens innblanding i nasjoners interne håndtering av pressefrihet, demokrati og respekt for menneskerettigheter. Skulle Russerne en dag virkelig ønske å sette ytterligere handlinger bak sin kritikk av OSSE, vil det ikke ta mange årene å trenere samtlige sendelags mandater, ved å bruke akkurat samme uthalingstaktikk som ved Georgia-eksempelet. Der russerne er gode på taktikk, mener mange de er tilsvarende håpløse på strategi. Gjennom krigen i Georgia og trenering av sendelagets mandatfornyelse, har Russland det siste året mistet sympati hos mange medlemsland. Flere tidligere Sovjet-stater har tatt til orde for en tøffere retorikk mot Russland både i EU-, NATO- og bilateral sammenheng. Russland har med andre ord, mistet tillitt det vil ta årevis å bygge opp igjen. Det er med denne bagasjen Medvedev nå ønsker at samtlige sikkerhetspolitiske kort igjen skal kastes opp i luften og sorteres på nytt. Flertallet av OSSE-medlemmene ønsker å gjøre dette innen rammene av OSSE og med et fortsatt fokus på individer. Delvis fordi OSSE er den største sikkerhetspolitiske organisasjonen i Europa, men også fordi OSSE har den brede tilnærmingsflaten de fleste tilsvarende aktører mangler. Interessant nok er det dermed ikke organisasjonen behandling av russerne alene, som er kilden til Moskvas kritikk. Det avgjørende faktum er heller at dersom fornyelsen skjer innen OSSE, vil det ikke rikke ved de andre sikkerhetspolitiske alliansene i Europa. Hvis OSSE får bestå, består også NATO og EU, aktører som står fritt til å handle og utvikle seg uten Moskvas velsignelse. For russerne vil en ny vår for OSSE være synonymt med å kaste kun en brøkdel av kortstokken. Enn så lenge er altså Russland og OSSE gjensidig avhengige av hverandre. Dette garanterer slett ikke OSSE den nye våren enkelte så for seg etter ministermøtet i Helsinki, men det åpner likevel et mulighetenes vindu for forbedringer i forholdet mellom OSSE og Russland. Av Rikke C. Arnulf Foto: Scanpix/Folk og Forsvar Folk og Forsvar kontaktblad 9

Nordisk konferanse med his Besøk på Stortinget, seiltur i ruskevær, guidet tur på Oscarsborg og mange interessante foredrag var noe av det deltakerne på årets nordiske konferanse fikk oppleve med Folk og Forsvar i Norge som vertskap. Det ble en hyggelig og interessant konferanse også i år; der temaet var internasjonale operasjoner før og nå. Norske, svenske og finske parlamentarikere var med på å bidra til at debatten ble god og mangesidig. Årlig arrangeres en nordisk konferanse for Folk og Forsvar med søsterorganisasjoner i Sverige og Finland. I fjor var finnene vertskap for et svært vellykket arrangement i Helsingfors og på Åland. I år var det vår tur her i Norge til å sette sammen et interessant program som skulle vare tre maidager til ende. Forskjellig ståsted Konferansen startet med innledende foredrag og debatter i kinosalen på Stortinget. De drøyt 40 nordiske deltakerene fikk også oppleve Lagtingssalen fra innsiden. De folkevalgtes hus var et flott sted å starte en konferanse som i hovedsak skulle dreie seg om internasjonale operasjoner, og de tre nordiske landenes til dels ulike syn på og deltakelse i disse. Norges engasjement i ISAF-styrken i Afghanistan er ikke ukjent. Vår største kontingent soldater som oppholder seg utenlands, finner man nettopp der. Det er også på det rene at den rød-grønne regjeringen ønsker å fortsette dette engasjementet i lengre tid fremover. Svenskene er også involvert i det som foregår i Afghanistan, om enn i noe mindre grad enn Norge. Sverige ser dog viktigheten av internasjonalt nærvær i et svært ustabilt land. Finnene, på sin side derimot, er fortsatt mest opptatt av sin store nabo i øst; Russland. For Finland oppfattes Russland fortsatt som en potensiell trussel, og dette er nok forklaringen på at finnene fortsatt har et mobiliseringsforsvar hjemme som teller cirka 150.000 soldater. Disse forskjellene mellom de tre nordiske naboland ble understreket av debatten mellom de deltakende parlamentarikerne. Ut på tur i ruskevær Etter en ettermiddag og en formiddag på Stortinget, gikk turen videre ut i Oslofjorden med seilbåt til Oscarsborg festning utenfor Drøbak. Lykken sto oss ikke bi på begynnelsen av turen; ikke bare regnet det sidelengs på Rådhuskaia, men vi fikk også motorstopp etter en liten time ut i turen. Men nordmenn, svensker og finner kan kunsten å kose seg sammen, og etter hvert klarnet det opp og i innseglingen til Oscarsborg kom også solen. Oscarsborg festning har fått sin plass i norsk historie etter senkingen av det tyske krigsskipet Blücher natt til 9.april 1940. De store kanonene står fortsatt der ute, og inne i festningen er det nå laget et flott museum. Det drives også hotell, og vi ble forlagt på befalsforlegningen. Mange av svenskene ga uttrykk for at de satt pris på å få komme ut på øya. Litt spesielt var det også å få innledet rundturen ute fredag morgen med å overvære salutten i anledning 8.mai vår frigjøringsdag i 1945. Første operasjon Heller ikke på rundturen på øya fikk foregå uten innblanding fra værgudene; om man ikke fikk med seg absolutt alt guiden fortalte husker garantert de aller fleste hvordan de måtte sloss med paraplyen sin. Etter en relativt kald og våt fornøyelse, var det tid for flere foredrag og diskusjoner. Dette ble innledet med at Fredrik Blom fortalte som sine erfaringer i Tysklandsbrigaden på slutten av 1940-tallet. Det var den aller første internasjonale operasjonen Norge deltok i. Blom kunne fortelle at det gjorde sterkt inntrykk på en ung gutt å komme ned til et beseiret og knust Tyskland. Bloms beretning var nok også interessant for mange av tilhørerne, og ble satt stor pris på. Verken Sverige eller Finland gjorde seg lignende erfaringer så tidlig etter 2.verdenskrig. Det er jo også på sin plass å trekke noen paralleller til nåtiden; for det er ingen tvil om at deltakelse i internasjonale operasjoner 10 Folk og Forsvar kontaktblad

torisk ramme setter varige spor hos dem som har vært ute. Sånn sett er lite forandret. Godt og blandet Den nordiske konferansen er alltid beriket med en bredt sammensatt deltakerliste, og årets var intet unntak. Dette gjorde også både debattene og samtalene, tidlig og sent, svært spennende. Viktig er det også å møte andre som er opptatt av de samme sakene som en selv. Årets deltakere kom fra de respektive søsterorganisasjonene, deres styrer, media, politikken og andre organisasjoner og institusjoner som jobber med årets tematikk på en eller annen måte. Utfordringer ligger jo alltid å velge et tema og sette sammen et program som fenger og engasjerer. Neste år er det svenskenes tur til å gripe utfordringen igjen. Og apropos svenskene; på konferansens første dag var også samtlige deltakere invitert til mottakelse hjemme hos den svenske ambassadøren i Norge. Hans residens ligger i Inkognitogaten rett bak slottet i Oslo, og vi fikk blant annet høre både hva svenskene er opptatt av å arbeide med her i Norge men også historien til ambassadørboligen. nordområdeproblematikken. Nordisk samarbeid er også i tiden; for det diskuteres stadig om vi her oppe i nord er tjent med blant annet et tettere forsvarssamarbeid. Et av spørsmålene som reises i den sammenheng, er hvorvidt et slikt samarbeid ville kunne fungere. Norge står nok nærmest Sverige på mange måter, men også her er det store forskjeller blant annet på grunn av norsk NATO-medlemskap og svensk EU-medlemskap. Finnene prioriterer en helt annen type forsvar enn oss; og er mer opptatt av å beskytte egne grenser enn å operere out of area. Danskene på sin side har jo profesjonalisert forsvaret sitt, og har også valgt å delta i operasjoner der ikke Norge har vært en deltakende part; blant annet i Irak. Ut fra dette kan man kanskje også konkludere med at tiltross for naboforhold og nordiske språk, er det fortsatt mye som skiller oss fra hverandre, i hvert fall innen for forsvars- og sikkerhetspolitikk. Like fullt er det derfor viktig med denne typen konferanser, der samtaler og gode debatter kan bringe oss ett skritt videre mot spennende samarbeid. Foto: Anne Marie Kvamme/Folk og Forsvar Nordisk samarbeid Den årlige nordiske konferansen er en viktig begivenhet, og gir vertslandet en unik mulighet til å presentere landet sitt. Forrige gang Norge arrangerte, gikk turen til Kirkenes med busstur til Murmansk i Russland og fokuset var da rettet mot Av Nan Cecilie Johnstad Folk og Forsvar kontaktblad 11

Frankrike ingen lillebror Man merker det med en gang man går rundt i Paris gater. Staselige bygninger, brede avenyer - Frankrike er gjennom historien vant til å være en stormakt. Og det franske selvbildet er fortsatt sterkt. Et århundrede etter kolonitiden er de fortsatt i besittelse av territorier og øyer i andre verdensdeler, de såkalte Dom-Toms. Landet er en av grunnleggerne til både EU, NATO og FN; og en atommakt som med stor selvfølgelighet inntar sin faste plass i FNs sikkerhetsråd. For 65 år siden kjempet allierte for Europas frihet på Normandies strender. En blodig landgang den 6.juni D-dagen - ble fulgt av langtrukne kamper. Normandies byer betalte en høy pris, og mange av de sto igjen som rykende ruiner. Tusener av allierte soldater ofret livet, mange ligger fortsatt i fransk jord. Kampen ble imidlertid kronet med seier, og Paris ble frigjort den 25. august 1944. Men hvor står så Frankrike i dag? Mens engasjementet for EU og utviklingen av det europeiske sikkerhetspolitiske samarbeidet har vært sterkt, har holdningen til NATO vært mer lunken. I år har imidlertid Frankrike igjen trådt inn i NATOs militære struktur, etter å ha stått utenfor denne biten av samarbeidet siden 1966. På veien inn i varmen får Frankrike med seg 25 stjerner, fordelt på 17 generalers skuldre. (Tyskland har til sammenligning 26 stjerner). NATO er inne i en kontinuerlig reformprosess, som muligens også får utløp i et nytt strategisk konsept til neste år. Frankrikes gjeninntreden kan nok være basert på et ønske om større fransk innflytelse på dette området. I tillegg kan det nå noe tynnslitte forholdet mellom ESDP og NATO muligens bedres gjennom Frankrikes engasjement. Det gjenstår imidlertid å se om dette også kan reparere forholdet til USA, som fortsatt er noe avmålt. Mens Tyskland og USA langt på vei har funnet tilbake til det vennskapelige forholdet etter at Obama tiltrådte, kan det fortsatt synes å være en noe mer dempet begeistring hos franskmennene, til tross for Sarkozys innsats. En av årsakene kan være den innbitte franske motstanden mot tyrkisk EUmedlemskap, som jo amerikanerne støtter. En lite kjent påvirkningsfaktor i så måte, kan være den relativt store armenske minoriteten bosatt i Frankrike, men bildet er selvfølgelig mer sammensatt enn som så. Frankrikes integreringsproblemer, og påfølgende ungdomsopptøyer, kan nok også ha sitt å si for motviljen mot å åpne grensene mot Tyrkia. Tyrkia startet medlemsforhandlingene med EU i 2005, men foreløpig har man bare åpnet forhandlinger om rundt 35 prosent av de forskjellige saksfeltene som det må bli enighet om. Et av hovedproblemene er forholdet til EU-medlemmet Kypros, som Tyrkia ikke anerkjenner. Det franske forsvaret av i dag bygger på den såkalte hviteboken som ble vedtatt i fjor, tilsvarende vår langtidsplan for Forsvaret. Denne er ment å skulle gjelde i et 20-års perspektiv, og vil bli revidert hvert 4. eller 5. år. Fokuset i forsvarspolitikken dreies noe tilbake mot det territorielle forsvaret, og man reduserer styrkene i Afrika. Enkelte forutspår en utvikling der interstatlige konflikter igjen kan bli aktuelle, og Frankrike søker å ta høyde for dette. Det defineres en del strategiske interesser, som prioriteres, og geografisk defineres den strategiske aksen for Frankrike som området Midt- Atlanteren det Indiske hav Middelhavet. Forsvarsbudsjettene vedtas for 3 år av gangen, og det beregnes en økning på 5% per år. Dette vedtaket ble imidlertid fattet før finanskrisen satte inn for fullt, så det er mulig at det blir revurdert. Men Frankrike kommer heller ikke unna en omstrukturering og nedskalering av Forsvaret. Det er planlagt å kutte Hæren med 20%, Luftforsvaret med 25% og Marinen med 16%. Verneplikten, innført i sin tid av Napoleon selv, praktiseres ikke i dag. Imidlertid er alle ungdommer innkalt til Forsvarets dager, og det er obligatorisk oppmøte. Og når franskmenn sier obligatorisk, mener de det også. Konsekvensen av å utebli er at man nektes førerkort, og at man mister stemmeretten. Frankrike er en atommakt, og har ingen planer om å endre på dette. De har i dag rundt 300 atomstridshoder, fordelt på to komponenter; ubåt og fly. I franske øyne er tilstedeværelsen av atomvåpen noe som kan virke balanserende på verdenspolitikken. Uten disse våpnene ville USA vært en enerådende militærmakt i verden, med samlede ressurser som slår ut enhver mulig opponent. Frankrike har også som det eneste landet i alliansen valgt å stå utenfor NATOs Nuclear Planning Group, som definerer NATOs atompolitikk. Den franske motstanden mot det iranske atomprogrammet er imidlertid formidabel, og her har reaksjonene vært harde og krystallklare faktisk i nesten større grad enn de amerikanske. Det er liten tvil om at Frankrike fortsatt innehar en svært selvstendig rolle, og krever sin plass i europeisk og global politikk. Av Monica K. Mattsson Foto: Scanpix 12 Folk og Forsvar kontaktblad

Forsvarspolitikk på bortebane Den 4. juni behandlet Stortinget en sak om endringer i komitéstrukturen. Spenningen i saken knyttet seg til hvorvidt Forsvarskomiteen ville overleve behandlingen. Stortingets vedtak medfører at det nå ser ut som om Forsvarskomiteen, som ble opprettet i 1815, snart vil være historie. Dette medfører, etter min mening, et nasjonalhistorisk brudd på det sterke båndet mellom Stortinget og Forsvaret. Det å kalle Stortingets vedtak for en fusjon mellom utenriks- og forsvarskomiteen kan i beste fall betegnes som kreativt. Realiteten er at man har nedlagt Stortingets fagkomité for forsvarspolitikk, og lagt dette inn under en utenrikskomité som allerede har et vidt spekter av ansvarsområder. Det synes dessverre å være en utbredt oppfatning blant dagens stortingsrepresentanter at forsvarspolitikk nærmest utelukkende handler om hva som skjer i Afghanistan og andre fremmede stater. Stortinget har faktisk nylig vedtatt en ny langtidsplan for Forsvaret som klart uttrykker at det er de nasjonale oppgavene som skal være dimensjonerende for det norske Forsvaret. Har våre folkevalgte allerede glemt dette? Som representant for soldatene har jeg satt stor pris på å ha en komité på Stortinget å kunne diskutere fag med. Dette har vært meget nyttige kontakter hvor jeg direkte har kunnet gi opplysninger til medlemmene om forholdene til de vernepliktige spesielt og Forsvaret generelt. Jeg ser med stor skepsis frem mot å diskutere kasernestandard og vekten på utstyret til soldaten i et operativt perspektiv med politikere som kanskje er mer opptatt av næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi. Det mest brukte argumentet for å legge ned Forsvarskomiteen er at komiteen har hatt få saker på bordet inneværende periode. Komiteen har muligens hatt få saker, men de sakene som har vært behandlet har vært omfattende. La meg nevne den nylig vedtatte langtidsplanen for Forsvaret som komiteen jobbet med et helt år. Et ferskt eksempel på viktige saker i komiteen er spørsmålet om kjøp av kampfly, som vil være den største offentlige materiellinvesteringen på fastlands-norge noensinne. Jeg vil også legge til at det ikke er alt av Forsvarskomiteens arbeid som nødvendigvis havner som sak på Stortinget. Komiteen er for eksempel ofte på besøk hos soldatene både her hjemme og i utlandet, og skaper på den måten til god kontakt mellom de som tar avgjørelsene og de som må gjøre jobben. Grunnlovens paragraf 109, som stadfester verneplikten, gjør at politikerne har en ekstra forpliktelse ovenfor Forsvaret. Man kan ikke kalle folk inn til et års tjeneste med loven i hånd uten at dette anses som særlig viktig for samfunnet. Min mening er at samfunnet trenger politikere i vår nasjonalforsamling med særskilt kompetanse på og et klart ansvar for forvaltningen av den mest inngripende leserinnlegg samfunnsplikten vi har i Norge i dag. De vernepliktige fortjener bedre enn å havne i tredje eller fjerde rekke i Utenrikskomiteen. Det handler om respekt for de 10.000 soldatene som hvert eneste år gjennomfører førstegangstjeneste, og for de 45.000 som hvert år er inne til trening i Heimevernet. Det at nåværende leder av Forsvarskomiteen, Jan Petersen, som for øvrig har 17 års fartstid i Utenrikskomiteen og fire år som utenriksminister før han ble valgt til leder av Forsvarskomiteen så tydelig går imot nedleggelse synes jeg er et viktig poeng i debatten. Få, om noen, har slik førstehåndskjenskap til Forsvarskomiteens egenart, og skillene mellom forsvarspolitikk og utenrikspolitikk. Soldatene som er inne i sitt første år i tjeneste for kongen, fedrelandet og flaggets heder venter nå i spenning på at politikerne på Stortinget skal gi en pekepinn hvor viktige de egentlig er. Jeg har registrert med glede at enkelte partier allerede har signalisert at de ønsker å beholde dagens ordning, og dermed vist i praksis hvor høyt de verdsetter den jobben våre soldater gjør ute og hjemme. Det nye Stortinget som trer sammen etter valget har fortsatt mulighet til å gjøre det samme. Steffen Rogstad, Landstillitsvalgt for de vernepliktige EOS-utvalget kritiserer Fost EOS-utvalget har nå oversendt sin rapport om Forsvarets sikkerhetstjeneste. Utvalget kommer med kritikk av hvilke saker som kan undersøkes, hvilke tiltak som lovlig kan iverksettes og hensynet rundt personvern for berørte personer. - Jeg er glad for at rapporten ikke har påvist at Fost har gjort noe ulovlig. Forsvaret er helt avhengig av en velfungerende sikkerhetsorganisasjon, både her hjemme og ute i våre internasjonale operasjoner. Flere av de forhold utvalget peker på har tjenesten selv tatt tak i, blant annet en bedre skriftlighet i viktige saker, sier forsvarssjef Sverre Diesen. - Vi er også i gang med å sluttføre en omfattende revisjon av tjenestens instruks for å styrke og avklare hjemmelsgrunnlaget. Dette er viktig fordi grensedragningen mellom Fost og Nasjonal sikkerhetsmyndighet i viktige saker kan være vanskelig å trekke ut fra lovverket, slik utvalget også påpeker. Vi vil nå gå grundig gjennom rapporten for å se om det er behov for ytterligere tiltak, sier Diesen. Idunn lettet for første gang 335 skvadronen har fått sitt andre C-130J transportfly, og mandag 29. juni tok hun til vingene for første gang fra Gardermoen og norsk jord. - Det er kjempegøy å være tilbake i luften, spesielt med en så moderne maskin som C-130J. Det er mange forskjeller mellom våre gamle C-130H modeller og våre nye fly. Den største forandringen er all elektronikken i cockpit, sier kaptein Bård Vereide. Det er omorganisering i cockpit for besetningene i 335 skvadronen. Med de nye flyene er både maskinist og navigatør blitt overflødig, og datamaskiner har overtatt. Dette gjør arbeidet i cockpit mer effektivt, og besetningen kan fokusere mer på selve oppdraget enn det tekniske. - Komfort til passasjerer og besetning er også bedret. En god kombinasjon av motor og propeller, skaper mindre vibrasjon og støy enn tidligere. Samtidig er luftkondisjoneringssystemet forberdret, og gir langt bedre miljø i cockpit, forteller kaptein Eirik Mathisen. Folk og Forsvar kontaktblad 13