Stavanger Museums Årshefte, Årg. 51( 1940-411, s. 139-152 FRA FUGLELIVET PA JÆREN. I Stavanger Museums &hefte for 1939-401) har jeg skrevet cm noen sjeldnere fugler på Jæren, og i det folgcnde skal gis ei bidras til Rogalands fticlefauna vedrørende noen mer vanlige arter. Kaie (Coloeus m. monedula). Ifolge adjunkt Bahr (({Stavanger Muscuns Aarsbcretningr, 1895) hadde et kaiepar for en del år tilbzke bygget reir i tårnet p3 dcrkirkcn i Stavanger, Men reiret ble plyndret og fuzlene forsvrnt. - S-ncre foreiiggcr ikke noc som tyder på at kaien har hekket her i Rogaland for i året 1930. Da observerte jeg et par ved Lutsivatnet, og senere 3 cksrmplarcr. Det var i midten av juni og det lot til at fuglene hekket i nzrheten. I de samme trakter fant Holger Holgerscn i juni 1935 en kaie-koloni i en bergvegg ved Dybingen. Ialt si han omlag 25 kaier, og i april 1937 var der minst 30 stykker. Den 12. april 1938 fikk jeg melding om noen orare)) fugler som ((holdt på 5 brekke greiner av trærneo i parken ved Breiavatnet. Det viste seg 3 vare 6 kaier som var i ferd med å bygge reir på taket av telefonsentralen. Fra dcnne bygning forsvant fuglene riktignok, men de ruget i selve byen denne sommer. Og senere har noen par ruget i Stavanger hvert år. -Bide våren 1941 og 1942 har mange kaier hekket på Storhaug skole. I luftkanaler og åpninger mellom murene på den brannherjede bygning er der ypperlige reirplasser for denne fugleart. En del kaier overvintrer irlig i byens nærhet. En flokk på ca. 50 stykker har s5ledes holdt til i Hillevsg vinteren 1941-42. Og et og annet eksemplar var til stadighet å se blant fuslene ved Breiavatnet. l) I dentie artikkel er det et par trykkfeil. Side 143 star 2. juni 1934 i avsnittet om knekanden, det skal være 2. juni 1935. Under skjeand, side 143 og 144, er nevnt arstallet 1934 mens det rette er 1935.
Riigotcrrena for gulerle ved Orre. Fol. A. Bcrnholl-Osa. Funikrossnebb (Loxia p. pytyopsittacus). Høsten 1930 viste en del krossnebb seg i traktene rundt Stavanger, og blant disse så jeg også noen flokker furukrossnebb. Vinteren 1935-36 forekom det noen grankrossnebb i Stokkaskogen, og her var det også en flokk på 12 furukrossnebb den 28. desember 1935. Stavanger Museum har et eksemplar av denne art som er datert: Stavanger 19. november 1929. Sivepurv (Emberiza s. schoeniclus). I ({Stavanger Museums Aarsberetningn for 1895 oppfører adjunkt Bahr sivspurven som meget sjelden her på Jæren. Han nevner bare to funn fra Varhaug, derav ett eksemplar datert 16. januar 1884. - Stavanger Museum har en reirgruppe fra Tangervatnet på Jæren, I. juli 1919. Og den 23. juni 1923 fant konservator Schaanning arten rugende ved Mosvatnet i Stavanger. Etter mine egne iakttagelser er sivspurven blitt mer vanlig som rugefugl i de aller siste år. På flere steder, hvor man for en 10 år siden lette forgjeves etter
denne art, forekommer den nå hver sommer. Den ruger i spredte par ved ymse vatn hvor der vokser høyt siv. Således følgende steder: Mosvatnet i Stavanger, Madlaforen, Lille Stokkavatnet, Harvelandsvatnet, Grudevatnet, Horpestadvatnet og Smukkevatnet ved Hognestad. Under høsttrekket forekommer sivspurven hyppig på Utsira. Gulerle (Motacilla f. flaua). I Stavanger Museums Årshefte 1939-40 omtalte jeg to iakttagelser fra de senere år av rugende gulerler på Jæren. Sommeren 1941 var arten mer vanlig enn ellers, og man kan nesten si at den hadde et qmgelin her i distriktet. PA samme sted ved Orre, hvor et par ruget i 1939, observerte jeg den 30. juni I941 to par og fant et reir med 5 friske egg. Disse har følgende mil: 20 X I4,5-19,s x 14-19 Y 1495-19 x 14-19 x 1315. Eggene ble ombyttet med noen egg av heipiplerke, men erlene forlot reiret. Rugestedet var et typisk marehalmfelt på sydsiden av Orrevatnet. Og selve reiret i3 som bildet viser, godt skjult i marehalmen. Nærmet man seg stedet fl0y hunfuglen av reiret på lang avstand. Og i. flere tilfeller lettet den straks, når en radstilk som holdt til i nærheten begynte å skrike. Den 3. juli 1941 fant jeg to par gulerler ved Lille-Stokkavatn (tett ved Stavanger by- " grense]. Det ene av disse par viste seg Gulerlo-reir ved Orre. 30-0-41. 141 Fot. A. DrrntioIt-Osa.
senere å ha tilhold p3 myrene ved Lassatjernet, ca. I km. fra ovennevnte sted; Ved Lassatjernet ble ikke gjort noe reirfunn, men den 5. juli 1941 fant Harald Lahn et reir med 5 egg ved Lille-Stokkavatn. Som rugested hadde paret i dette tilfelle valt cn våt myr omgitt av hayt trøyr)r, Selve reiret var byggct mellom ganske lavt myrgras, men det lå likevel meget godt skjult. På samme måte som ved Orre fløy fuglen som oftest av reiret nir rødstilkene varslet at noen kom ut på myra. Her ved Stokkavatnet delte gulerlene oppholdssted med følgende arter: sivspurv, rødstilk, mekrega&, sivhøne, sothøne, lattermåke og stokkand. Ved begge disse reir viste hanfuglen seg bare en sjelden gang i de dqer hunfuglen ruget. Ved Børaunen i Randaberg ruget også et p r guierler denne scmmer, så det foreligger altså sikre observasjoner av minst 5 par i juli 1541. I andre Ar kan man ferdes vidt omkring uten å se et eneste eksemplar av arten. Spettmeise (Sitta e. europaea). I tiden fra september og utover i slutten w november pleier spettmeisen enkelte ar å vise seg nokså ofte i parkene og hagene her i Stavanger. Særlig var den tallrik høsten 1940. Rugende innenfor bygrensen eller i byens nærmeste, omegn har jeg hittil bare funnet den to ganger. I mai 1941 ruget et par i et gammelt tre tett ved Stavanger Museum. Og nu i april 1942 holder et par på å bygge reir i en ventil som farer inn til Museets pattedyrsamling. Kjottmeis (Parus m. major). I hagene rundt Byhaugen i Stavanger pleier det hver vinter å holde seg noen kjøttmeiser. Man ser sjelden mer enn 5-6 stykker samtidig. Men så km det enkelte dager i slutten av mars eller fcrrst i april plutselig vise seg påfallende mange kjøttmeiser. Fuglene holder seg i samlet flokk og streifer fra tre til tre og fra hage til hage - slik som man ser det om hosten. Og like hurtig som flokken viser seg er den igjen forsvunnet. Særlig påfallende var dette den 18. mars 1940 i g-tiden om morgenen. Da kom en slik nieiseflokk (bare kjøttmeiser) flyvende langs en skråning på sydsiden av Byhaugen. I lapet av et par minutter kunde jeg telle ca. 200 stykker. Da terrenget var helt spent og fuglene etter hvert forsvant innover mot byen, er det utelukket at noen av dem ble tellet flere ganger. Det hele virket som et slags ((trekk*, enten det nå var bare en rent lokal foreteelse eller om meisene kom mer langveis fra. - En av de første dager i april 1941 gjentok nøyaktig det samme seg, bare at denne gang bestod flokken ikke mer etin av ca. 50 individer.
Grnnsanger (Pylloscopus collybita abietinus). I 1929 påviste konservator Sch.unnir?g at eransongcrcn ruget i Stavanger by. Og i 1930 fant han et reir nøyaktig på samme stcd som aret før - i cfeucn pi en husvegg. (Norsk Ornithologisk Tidsrkrift, scrie 111.) Scmmcrcn 1933 var denne fugl mcgct v~nlig i ~arkcr og hagcr rundt cm i Stav2nger, cg jeg herte mimt ra :yngcr.de hec~cr. I fcrbicdelse hcrmcd kan nevncs, at i juni 1933 cbservcrte jcg likelcdcs Fåfdlccde mange granrangcre i Nygårdsparken i Bergcn. I arene 1934-41 har grtrs:cgcrcn cck fcrekcmmet i Stavanger by, men i skiftende antall cg aldri d railrik ccm i 1933. Sangsvane (Cygnus c. cygnus). Som bekjent overvintrer mange Sangsvaner hver vintcr her i Rogaland. De har tilhold ved ymse vatn som ikke fryser helt til. For A nevne noen eksenipler, så kunne man vinteren 1940-41 stadig se en flckk på ikke mindre cnn ca. IOO stykker i en råk i Fraylandsvatnet tett ved Bryne. I midten av mars 1941 gikk daglig 50 sangsvaner og cbeitet)) på et jorde ved gården Ogård i Nærbø. Ved Foss-Egeland var der i Figgjo en flokk på 20, og den 5. april 1941 talte jeg her 50 eksemplarer. I jatuar og februar 1942 v2r der ca. 75 sangsvaner i Fotlandsforen i Time, og ved Nasheim i Nærto 10. Pi det sistnevnte sted holdt fuglene seg i Håelva, men da en av dem tørnet mot en hoyspent ledning og slo seg ihjel, forsvant hele flokken, etter hva Gabriel Nærland opplyser. Senere viste fuglen seg ikke pti dette sted. Ringglis (Tadorna tadorna). Denne art betegner Bahr i 1866 som temmelig almintielig på Jacren. Han fant ringgåsreir ikke bare r-~der store steiner, men også under gulvene i naust og kvernhuser. Gabriel Nærland sier at ringgåsa forck3m i msser rundt cm p3 Jæren inntil den i likhet med heiloen avtok svarrt i zntall undcr dcn forrige verdenskrig. I 1919 di jeg ikke mangc par pi Jsren, men i de sencrc 5r kar fuglen øket til igjen. Noe som for en stor del sikkert skyldcs at dcn cr totalfredet. Nå hender det ofte at man (f. eks. på Borauncn) kzn se opp til 50 stykker i flokk om vjren. Men det later til at ringgåsa ofte har vanskelig for i finne seg høvelige rugeganger. For dersom man lager til kunstige reir, er det som oftest ikke lenge før de blir tatt i bruk eller i det minste undersøkt av fuglene.
Kunstig rtbirgnng for ringgis. Fol. A. BernlioIt-Osa. På bildet ser man en kunstig reirgang ved Smukkevatnet som var bebodd i juni 1941. En slik gang bør lages ca. 2 meter dyp, og må helst bøye av i en vinkel, så at selve reiret blir liggende i mørke. Gangen lages ca. 25 cm. høy og bred, mens selve reirhullet innerst inne må være ca. 40 cm. i diameter. Reirgangen bør ligge i en tørr bakkeskråning og helle litt framover, slik at regnvannet ikke renner inn i reiret. Det letteste er å spa reirgangen opp, og så dekke den til med flate steiner og etterpå legge godt med grastorv over. Det hele må virke naturlig og bare inngangen bør være synlig. Før i tiden (altså før ringgåsa ble fredet!) var det vanlig å lage slike kunstige reir og ta en del egg ettersom fuglen la. Topp-and (Fuligula f uligula). For en del Ar tilbake begynte noen toppender å overvintre i Breiavatnet inne i Stavanger by. Og nå vender de tilbake hver høst og tilbringer vinteren sam-
men med svanene og de tamme endene. Til vanlig er der mellom 100 og 150 toppender, men vinteren 1941-42 var det en tid ca. 300 stykker. - Enkelte bergender (Fuligula marila) og noen ville stokkender (Anas platyrhyncha) ses og4 av og til i Breiavatnet. Og vinteren 1941-42 hadde også 4 A g lyngender (Anas penelope) tilhold her. PA varparten, når vannene rundt om Stavanger igjen blir isfri, drar toppendene dit. Og der kan man se dem i småflokker før de trekker bon. (Den 20. april 1941 mange par i Lille-Stokkavatn, og 4. mai 1941 en flokk på Smukkevatnet ved Hognestad). For et par år siden ble en toppand-han værende igjen i Breiavatnet sommeren over. Den lot til å være i full vigør, og holdt seg i lag 1 O I45
med en gulhvit hun av vanlig tamand. Til enhver tid kunde man se de to fuglene sammen, hun svømmende foran med den vesle hannen etter seg. I en isråk i elva ved Bryne holder der seg også hver vinter en del toppender. Der talte jeg ca. IOO stykker den 5. april 1941, foruten en hel del andre ender (stokkender, lyngender og enkelte kvinender.) Ærfugl (Somateria m. molissima). Ærfuglen er en av de fugler som har øket bra i de siste år her i Rogaland. Dette skyldes sikkert fredningen. Særlig ute ved Kvitsøyene er der mange ærfugl. Her så jeg, for å nevne et eksempel, i juni 1936 ikke mindre enn 50 stykker samtidig i en liten bukt, og på et sted lå der ikke mindre enn 4 reir med noen få meters mellomrom. Også ut over Jæren beretter folk, at de nå ser mer ærfugl enn for noen få år tilbake. Dette stemmer med mine egne observasjoner. Topp-skarv (Phalacrocorax a. aristotelis). I ((Stavanger Museums Aarsberetningv 1895 skriver Bahr, at kolonien av topp-skarv på Rott holder seg ((i uforandret Tilstand, uagtet omtrent 800 Unger aarlig ((halshuggess og nedsaltes til Vinterbruge. Hos Collett ((Norges Fugler)) 1921, gjengis ca. 900 unger som det årlige utbytte av skarvebestanden på Rott. I ((Stavanger Aftenblad, for 5 oktober 1935 opplyser los Racin Rott, at for en 15-20 år siden kunne man ta opp til 1600 skarvunger pr. sesong. Omtrent det samme antall ble nevnt av befolkningen, da jeg i 1919 for første gang var der ute. Racin Rott antar at omlag fjerdeparten av skarvungene ikke ble funnet og således fikk vokse opp. Og for å verne om bestanden ble det hvert fjerde år overhodet ikke tatt en eneste unge. Da var fugleværet helt fredet. Retten til a nytte ut været var delt etter brukenes størrelse. De største kunne samle egg og unger hvert qde år, andre hvert 8de år og andre igjen bare hven 12te ir. Racin Rott mener at fuglene hele tiden har vært beskattet etter regler som har vært praktisert i uminnelige tider. Etter alt å dømme så har bestanden av skarv holdt seg omtrent uforandret i lange tider til bortimot året 1920. Og vi kan vel regne med at det til vanlig har ruget omlag 500 par toppskarv på Rott. - Men så kommer da den katastrofale nedgang. Det gikk så fort, at i 1929 fant cand. real. H. Holgersen bare 4 reir. I 1933 så konservator Schaanning og jeg ikke mer enn 2-3 reir, og av voksne fugl var der om lag 20 stykker. Det siste par topp-skarv ruget p5 Rott i 1935.
Årsaken til at topp-skarven og lomvien er utryddet, og at lundefuglen og klubb-alken omtrent helt er forsvunnet, har vært mye diskutert. Oppsitterne på Rott skylder på rovjakt. Folk fra fastlandet kom utover i motorbåter og knallet ned for fote. Ja, det ble skutt fugl i rugetida i selve fugleværet av tilreisende. Og ute på holmene ble skarvene om nettene fanget i garn ved hjelp av blenlykter, sier Racin Rott. Videre har rotteplagen gjort sitt til å ødelegge Norges sydligste fuglevær, mener folk der ute. Hva angår de to alkearter, så vil los Racin Rott vite, at disse ikke ble beskattet i rugetiden i det hele tatt. Og lundefuglen har fått være i fred i det minste i den siste mannsalder. Rottene kom ut i fugleværet i årene 1916-18. De fulgte antagelig med en gammel båt som i lengere tid lå i havnen på Rott. Det er gjort forsøk på å rydde ut skadedyret, men dess verre er der fremdeles masser av rotter. I årene 1933-1939 så jeg hver eneste sommer rotter ute i fugleværet. Og særlig i 1934 var der påfallende mange døde og halvspiste måkeunger som viste at rottene tar sin del av fugleungene. I flere tilfeller inneholdt oppgylp av sildemåkene (Larus fuscus) rester som viste at måkene tar rotter. Og det hendte noen ganger under ringmerkningen at halvstore sildemåke-unger gylpet opp rotter som de var blitt foret med. Vi kan vel regne med at for sterk beskatning av fuglebestanden og rotteplagen er de egentlige årsaker til at fugleværet på Rott er en saga blott. - Sølvreven har ingen skyld når det gjelder Rott. Dette for våre sjøfugler så skjebnesvangre dyr var ikke kommet på mote i' Rogaland, da nedgangen for alvor begynte. I 1935 ble det gjort opptak til at Rott og øyene rundt om ble totalfredet etter naturfredningsloven for et tidsrom av ro år. Og det er å håpe at det ikke var for sent. Topp-dykker (Podiceps cristatus). Denne dykker ruger som bekjent i en del vatn utover Jæren. I de senere år har jeg funnet den bl. a. ved følgende vatn: Harvelandsvatnet, Orrevatnet, Horpestadvatnet, Søylandsvatnet, Nesedammen ved Nese og Smukkevatnet. I Nesedammen pleier det å være et eller to par hvert år. Den 13. mai 1935 var der ikke mindre enn 7 stykker, men dette var fugl som ennå ikke hadde oppsekt sine rugeplasser i andre vatn. Ved Horpestadvatnet var der minst 3 par sommeren 1941. Og på en holme i ~ø~landsvatnet undersøkte jeg den 18. juni 1940 et reir med 4 egg, et med 2 egg og et reir med et nylagt egg.
Det synes som om stammen på Jæren holder seg omtrent uforandret fra år til år, selv om den i enkelte vatn et gått noe tilbake eller er forsvunnet som rugefugl. I Grudevatnet ruger topp-dykkeren ikke mer etter at vatnet for noen år siden ble senket en del. Men til gjengjeld har bestanden av andre jærfugler aket bra etter senkningen. Dette gjelder i særlig grad de ymse andearter og småvadere. -,-a..-a? Klubb-uike (Alca torda). - I fugleværet på Rott var der i sin tid en koloni klubb-alker, som dog kun bestod av noen få individer. (Bahr i {(Stavanger Museums Aarsberetninga, 1895). Det samme gjengis i Collett: ((Norges Fugler~, 1921. Det stemmer med det jeg selv så der ute i 1919 - noen hundre eksemplarer. I 1933 observerte konservator Schaanning og jeg på selve Rott ca. xoo stykker, og i 1935 var bestanden (ifølge H. Holgersen) minket til et halvt hundre. I juni 1939 lot det ikke til å være igjen mer enn i hqden 10 par. Lomvi (Uria au. aalge). Av denne art har der tidligere vært en liten koloni på Rott, men omkring ~goo var den nesten forsvunnet. Ennå så sent som i 1919 fant jeg en del lomvier, men i 1926 observerte konservator Schaanning ikke mer enn 5 stykker. I årene 1933-1939 ble arten ikke funnet på Rott i rugetiden, med unntagelse av at jeg så et enkelt individ den 21. jtini 1939. Lundefugl (Fratercula a. arctica). På Rott og Kjørholmene fantes der omkring 1895 i tusenvis av lundefugl, og i 1919 så jeg mange rugende par, selv om deres antall ikke kom opp mot det Bahr og Collett nevner fra tidligere tider. Men også for denne arts vedkommende har tilbakegangen vært sørgelig. I 1933 observertes på selve Rott ca. 80 stykker, i 1935 ca. 50 og i 1939 var tallet kommet ned i ca. 30. Det så dog ut som om bestanden på Kjørholmene var noe større enn på Rott. Ringdue (Columba p. palumbus). Etter som plantningene ut over Jæren vokser opp, er det flere fuglearter som øker sterkt i tall og stadig utvider sitt rugeområde. Dette er tilfelle med ringduen. Men også andre arter følger med. For eksempel: gråtrost, måltrost, tornirisk, toppmeise og granmeise (Parus ater).
Adjunkt Bahr så det første eksemplar av ringdue her fra distriktet i 1865. Og han opplyser i +Stavanger Museums Aarshefte~ for 1895, at han senere har observert flere ringduer, og at det just er i de senere år at arten har vunnet sin største utbredelse. Og siden den gang har denne dua øket enda mer og rliger alle steder hvor det fins høvelige trær. I Stokkaskogen ved Stavanger f. eks. ruget der sommeren 1941 ikke mindre enn ca. ro par på en strekning av 2-300 meter som er bevokset med større grantrær. - En del ringduer overvintrer stundom ogsa her i Fot. L\. Ili-rnliofl-Osa. traktene. Vinteren 1939-40 ningducuiipc, :$ ukaer giiniiiirl. hadde en flokk på 80 stykker tilhold ved Stokkavatnet. - Bildet viser en 3 uker gammel ringdueunge som var falt ut av reiret i Stokkaskogen den 3. juli 1941. Den klarte bare t fly noen få meter ad gangen. Etter at jeg hadde båret dueungen en stund på hånden, ' roet den seg snart og lot seg fotografere. Lattermbke (Larus r. ridibundus).. Som kjent har denne art i de senere år stadig utvidet sitt rugeområde i Norge. Hva Rogaland angår, så er lattermåken nå blitt meget alminnelig, og nye rugekolonier oppstår rundt om på Jæren. Således bl. a. ved Madlaforen og Lille- Stokkavatn tett ved Stavanger bygrense. En del eksemplarer overvintrer også her i vårt distrikt. Ved Hillevdgsvatnet f. eks. ses de til stadighet så lenge der er dpent vatn. Ved Nese, på en liten holme i Orrevatnet, undersøkte jeg i juni rgrg ca. 70 reir. Dette var visstnok den sommer den eneste koloni som fantes pi Jæren. Noen få lattedker ble samtidig observert ved Skadsmyra, men det ble ikke gjort
noe reirfunn der, - Reirene i kolonien på Nese var bygget på grasbakken pi samme måte som fiskemåken pleier å legge reiret sitt. I sivet ved Nesedammen ruget dette år ingen lattermåker, men i 1933 og de følgende år holdt fuglene helst til der. Kolonien var oket bra siden 1919. Dette kom vel helst av at Kristian Nese, som eier holmen, sørget for at det ikke ble tatt egg av lattermåken, etter at jeg hadde gjort ham oppmerksom på at fuglen den gang var sjelden her i vårt land. Nese opplyste, at de første lattermåker viste seg ved Nesegården i 1914, og i 1916 ble der funnet en del reir, I de senere år er kolonien ved Nese stadig blitt plyndret av uvedkommende eggravere. Både egg og unger gikk, etter hva det opplyses, i sølvreven. I juni 1941 fant jeg bare et eneste par lattermåker ved Nese. Heilo (Pluvialis a. apricaria). I trekktiden forekommer heiloen utover Jæren - om høsten ofte i flokker på flere hundre eksemplarer. På selve Flat-Jæren er den nå visstnok helt forsvunnet som rugefugl. I årene 1933-41 har jeg i hvert fall ikke observert et eneste rugende par. Sommeren 1919 så jeg et par som ruget ved Klepp, og den 30. juni 1919 en flokk på 6 heiloer ved Nærland og en på g stykker ved Grude. Etter hva Gabriel Nærland opplyser, så ruger fremdeles enkelte heilopar langt inne på Høg-Jzren. Adjunkt Bahr skriver i 1866, at heiloen ((forekommer i overordentlig Mængde)), og i 1895 sier han, at fuglen hekker over hele Jæren, så vel i de høyere liggende deler, samt på øyene i omegnen. - Gabriel Nærland meddeler, ar i årene 1915-18 minket bestanden at heilo slik at den omtrent helt var forsvunnet. Han mener at årsaken til dette har vært en altfor sterk beskatning i Mellom- og Syd-Europa i disse krigsår. Men senere har flokkene under høsttrekket igjen tatt seg bra opp. Høsten 1934 var det således mer heilo på gjennomtrekk enn noen gang i de siste 20 år. Også andre iakttagere har meddelt meg, at det var i årene bortimot 1920 at heiloen forsvant som rugefugl på Flat-Jæren. Vipe (Vanellus vanellus). Vipa er ikke bare Jærens mest karakteristiske fugl, men også ved siden av stæren og lerken den tallrikeste. Og den populære fugl blir da ogsi vernet om av befolkningen. Vipa er i våre dager blitt en ajordbrukets fugl)), som med forkjærlighet velger kornåkrene til rugeplass. Etter hva eldre folk forteller, så holdt vipa seg før i tiden mer i utmarken enn på dyrket jord. Viper som ruger
på grasmark eller lyngmark pleier ofte å føre ungene sine inn på en nyspiret komiker, om en slik finnes i nærheten. Adjunkt Bahr skriver i 1866 i sin avhandling ((Stavanger Omegns Fugle((, at vipa forekommer i mengder på myrstrekningene og lyngmarkene utover Jæren. Men han klager over at i byens nærhet er ((deres Antal i de senere Aar betydelig aftageti), på grunn av at folk var begynt å samle inn vipe-egg i stor målestokk. Og han vil vite, at en vår ble det sendt en 3 A 4000 vipe-egg fra Jæren til Egersund, hvor de ble solt til oppkjøpere. Og en gutt røvet ikke mindre enn 300 egg et år her ved Stavanger. I ((Stavanger Museums Aarshefteo for 1895 pataler Bahr også den skjendige vårjakt som ble drevet av enkelte hensynsløse skyttere. ajeg har saaledes hørt en rose sig af at have nedlagt 50 Stykker paa en Dag midt i Yngletiden.)) Men tidene forandrer seg, og det fins neppe den som i våre dager ville våge å drive den slags ((sport)) her i Rogaland. Dertil er forståelsen for fredningsarbei- det blitt for stor. Et bevis for befolkningens økende interesse er nettopp vipa. I 1941 begynte vipetrekket omkring den 7. mars, og i midten av mars lot det til at storparten var ankommet til Jæren. Men i de siste dager av mars satte det inn med snøstorm og kulde. Overalt lå dyp snø, og ute ved sjøen var strendene dekte av store ismasser, si det ble harde dager for vipene. Og de vakre fuglene ble dagens samtaleemne blant folk. Vipene søkte inn til husene pa gardene, og selv inne i hagene og gatene i Stavanger så man mange mltne viper. Saledes observerte jeg (28. mars 1941) flere hundre stykker i en kolonihage og i skråningene rundt Byhaugen, hvor det var noen snøbare flekker. - Snøværet varte i flere dager, og vi må regne med at det dsde i tusenvis av viper her i fylket. Noen tall av de rapporter som jeg mottok viser dette. Således meddelte Gabriel Nærland, at bare i Obrestad-brekka ved Obrestad lå der go døde viper. S. Bemer-Johnsen talte et dusin døde viper på en liten åker, og så ellers massevis av dde eksemplarer langs veier og grøfter ved Nærland. Ved Bryne fant Alf Øglænd over 20 viper p% en kort strekning i stranden ved Frøylandsvatnet, og han opplyste, at det ellers lå dsde viper utover markene. Den 5. april 1941 samlet jeg ihop 12-15 stykker bare i en bakkeskraning på girden Hauge i Klepp. I de første dager etter at snøen var smeltet bort igjen var det lite viper rundt om pi Jæren etter hvad det normalt pleier a være. Men utover i april tok bestatiden seg en del opp igjen. Noe som kan tyde pi at en hel del viper enni ikke hadde nidd fram til Jæren da uværsdagene inntraff.
Sivhone (Gallinula c. chloropus). Som meddelt i ((Stavanger Museums hshefteo 1939-40 s. 145, har sivhena i de senere år øket ganske sterkt i tall her på Jæren, men sommeren 1941 var fuglen pafallende sjelden. Ved enkelte vatn, hvor det før om årene ruget flere par, manglet arten helt. Årsaken til dette er sikkert den strenge kulde i januar og februar 1941 som krevde mange ofre blant sivhønene. Også oppe ved Bergen har de siste strenge vintre gitt hardt utover bestanden av sivhøner. Således skriver cand. mag. J. F. Wilgohs i et brev bl. a. følgende: ([Jeg kan nevne at sivhøna som i de senere år var blitt temmelig alrnindelig og stasjonær i en rekke vann i Bergens omegn, nesten helt er forsvunnet fra nevnte vann etter frostvinteren 1939-40. I et av disse vann, hvor det i 1938 året rundt var ca. 20 eksemplarer, fant jeg ifjor høst ett eneste individ. Likeledes ser det ut til at vannrikse-bestanden er sterkt desimert de siste årenen. Rapphone (Perdix perdix). I 1890-årene ble det gjort flere forsøk på å innføre rapphøns til Rogaland, men resultatet ble negativt. - I 1935 og 1936 satte Jeger- og Fiskerforeningen ut ca. IOO rapphøns på Jæren. Fuglene var innført fra Ungarn. Flere rugende par ble iakttatt, men fuglene minket likevel stadig i antall, og man gikk helst ut fra at stammen var forsvunnet. Imidlertid meddeler Ingebert I. Gmde, at ved en av Grudegårdene holdt det seg 4 rapphøns ifjor, og nå siste vinter (1941-42) var der 6 stykker. Stavanger Museum i april 1942. A. BERNHOFT-OSA.