STERNA. Alt i eldgamle tider har en sikkert vzrt oppmerksom på crekkfuglene. De jegerfolkene i nord så. om sommeren et yrende

STERNA

STERNA Tidsskrift utgitt ov Stavanger Museum og Norsk ornitologkk forening. Bind 3, hefte 5 Februar 1959 HVORDAN FINNER TREKKFUGLENE VEIEN? Av Svein Myrberget. Alt i eldgamle tider har en sikkert vzrt oppmerksom på crekkfuglene. De jegerfolkene i nord så. om sommeren et yrende fugleliv, mens det i kalde vinterdager ikke var mange artene å sa Da som nå var flokker av grågås med kurs nordover et sikkert vårtegn, og når gåsa dro i sngplog sgrover visste en at vinteren var nxr. Og fra tidenes morgen har menneskene, som rimelig er, undret seg over hvor disse fuglene oppholdt seg om vinteren. I Det Gamle Testamentet og hos bl. a. HomEr finner en mye som tyder på at fugletrekket interesserte samtiden sterkt, og mystikk og myler fikk frist grobunn. Biskopen av Hereford som Ievde omkring år 1600, mente at fuglene trzkk til månen, og mange mente at gauken om h~sten ble forvandlet tii en hauk. Og kjent er den gamle forestilling at svalene overvintret under isen. SeIv gamle Linn6 mente at der virkelig var beviser for at svalene om vin~eren Iå på bunnen av sjøer og tjern* Den alvorlige vitenskap har nå i flere århundrer arbeidet med trekkfuglene, men noen virkelig fremgang i arbeider kan en vel si det har vaert bare i slutten av forrige og i dette århundret. En har nå kommet så langt at en kjenner trekkveier og vinterkvarterer for de fleste vanlige fugleartene. Og etter hvert har et annet

sp~rsmål enn selve trekkveiene kommet i forgrunnen for undersgkelsenc, nemlig hvordan fuglene klarer å finne veien til vinterkvarterene og tilbake igjen. Ringmerkinger har vist at den enkelte fugl år etter år kommer tilbake til noenlunde samme sted, og at også ungfugl neste år vender tilbake til f~destedet eller dets omegn. For å finne ut hvor god denne orienteringen er, og hvilke hjelpemidler eller sanser fuglene tar i bruk, har en nå i årrekker gjort utallige fors~k. I 19 15 gjorde amerikanerne Watson og Lashlcy ct eksperiment som har tjent som forbilde for en rekke andre forskere. De fanget en del voksne terner, Stcrrta firscata og Anot~s stolidiis, på rugeplassene på noen Øyer i Den Meksikanske Golf og ringmerket dem. Senere fraktet de fuglene ut i åpent hav og slapp dem der. Forskerne håpte så at fuglene ville elengtev slik etter egg og unger at dc så hurtig som mulig ville prøve å komme seg tilbake til reiret. Og enda fuglene ble sluppet langt nord for områder hvor en normalt fant disse artene, og i cn avstand opp til vel 1350 km fra rugcplassen, vendte de fleste virkelig tilbake til reiret i lgpet av få dager. Lignende resultater har andre forskere nådd med en rekke ulike fuglearter. En har utfgrt transportforsok med svaler, stxr, tornskate, vendehals, stork, ender, hauker, måkcr, terner, lunde, stormsvaler, lirer og andre. Og alle trekkfugler viste en helt forblgffende orienteringsevne. Tornskater kom heini til Berlin fra Marseille, polske storker vendte heim fra Palestina med en gjennomsnittshastighet pi 17 mil i døgnet, vendehalscr fant tilbake til Berlin fra Munchcn, Vencdig, London og Saloniki. Låvesvaler som ble fanget på reir ved Berlin, fant heim igjen fra Athen, Madrid og London. De lengste transporter har en utfgrt med havlirer, Proccllaria prcffintis. Havlirene klarte å finne tilbake til rugeplassen på Oya Skokholm ved kysten av Wales fra Venedig, ca. 1500 km i luftlinje og 6000 km sj~veien (Lockley, 1942) og fra Boston, ca. 4900 km (Matthews, 1953 c). Liren fra Vencdig bruktc 14 dagcr på heimveien, den fra Boston 12,s dog". Standfugler og streiffugler er ikke fullt så flinke til å finne heim igjen. Hfinseliauk f. eks. er helt hjclpelps cttcr en transport, og det samme cr tilfelle med andre standfugler. Matthcws (1952 a) slapp sildcmåker og gråmåker under like forhold. Sildc-

maken, en typisk trekkfugl, viste god orientering: 50 O/o vendte heim igjen av de som var transportert 300-500 km. Tilsvarende tall for gråmåken, som vel nærmest er en streiffugl, var 25 C/c. En har også transportert fugl bort fra vinterkvarterene. Her var forholdet det samme. Fugl som sothøns og hettemåker viste forholdsvis L god orientering, mens blåmeiser ikke vendte tilbake Fig. l. Spiralleting. De Prikkede linjene angir fuglens synslelt. hvis de ble flyttet mer enn (Fra Cartby, 1956.) 10 km. Trekk-fuglene har altså en meget vel utviklet orientcringssans. De kan finne veien tilbake fra omrlder de temmelig sikkert ikke har vært i før, og i mange tilfelle bruker de heller ikke lang tid pi l fly heim. Men hvordan finner de d veien? Helt til for ca. 10 3r siden var den vanligste oppfatliingen at når fuglene skulle orientere seg, orienterte de seg ut fra steder hvor de hadde vzrt tidligere. Når de så f. eks. ved en transport ble ffirt inn i et område hvor de ikke hadde vxrt far, begynte de i lete etter kjente landemerker. Noen forskere mente at fuglene under letingen gikk helt tilfeldig til verks, andre at de lette systematisk i form av en stadig stgrre og større spiral (fig. 1 ). En forlot snart teorien om spiralflukt, men teorien om at fuglene gikk fram helt tilfeldig til de slumpet til å finne et sted hvor de kjente seg igjen, holdt seg. Det er da ogsi hevet over enhver tvil at orientering ut fra kjente landemerker spiller en viss rolle for fug- Icne. En gammel fugl kjenner de nxrmcste omgivelsene rundt rcirplasscn ut og inn, og den kan Ir ctter år finne tilbakc til akkurat samme stedet, selv til et lite omride i en tett koloni. En ungfugl derimot husker ikke videre godt omrldet rundt reiret den ble klekket i. Ringmerkinger har da også vist at ungfugl nok vender tilbake til dct distriktet hvor den ble klekket, men bare unntagelsesvis til nfiyaktig den gamle reirplassen.

En har prgvd å unders~kc fuglenes orientering ved å fglge dem med fly, en metode soiii er svært kostbar og som hittil har gitt få resultater. En gråmåke blc sluppet ovcr land, og fra fly fant en da at den flgy omkring tilsynelatende p3 måfj: til den tilfeldigvis fikk gye på havet. Da styrte den bent mot dette. Det punktet pl stranda som den på denne måten kom fram til, var på ingcn iii3tc det narmcstc stedet hvor det var hav, eller et punkt pl den rette linja mellom reirplass og utslipningssted (Griffin, 1943). Og en del havsuler som ble sluppet ovcr land mer enn 150 km fra rugcstcdet, gjorde store svinger hit og dit, etter alt å dfimme helt tilfeldig. Omkring 60 $7 av dem nådde likevel til slutt heim. Saniine heimkomstproserit fikk en for en kontrollgruppe som ikke var fulgt med fly (Griffin og Hock, 1949). Hverken gråmåke eller havsule er typiske trekkfugler, og en bpr også merke seg at disse forsgkene ble foretatt i overskyet var, noe som jeg senere vil vise kunne værc av betydning. At fugl har evne til å orientere ut fra landcmcrkcr i fangenskap, viste Matthews (1952 b) ved eksperimenter med duer. Som alandemerke, brukte han bl. a. et kvitt kort, 71 X 21 mm. Fuglene ble sluppet inne i en ring av opp til åtte skåler, og i ert av disse skålene var det mat. Fra dag til dag byttet han matingsskål, en dag var maten å finne i ost, en annen dag i syd osv., men alltid hengte han det kvite kortet i en fast stilling til skåla med mat i. Duene Ixrte etter hvert å finne riktig skål, og denne kunnskapen kunne de til dels nyttiggjfire seg et par år senere. Men det var stor individuell variasjon, noen larte hurtig, andre langt senere. Han undersgkte også dc samme duenes orienteringsevne ute i det fri. Soni ~iiål for denne evnen brukte han bl. a. hvor hurtig de fant veien heim igjen når de ble sluppet p3 et bestemt sted et stykke vekk fra dueslaget. Det viste seg da at de dyktigste til å finne hciiti ikkc ngdvcndigvis alltid var dyktigst i 3 orientere seg ut fra det kvite kortet. Ved statistiske analyser fant han ingcn sammciilicng. Ved i fglge fugler med fly og ved Mattlicws Iatoratorieforsgk iiied ducr har en vist at en oricntcring ut fra faste landemerker nok er iiiulig, og at sannsynligvis i hvert fall noen fuglearter bruker den. hlatthcws ducforspk setter imidlertid et stort spgrsnillstegn vcd den rollen denne form for oricntcring spiller for duene

Fig. 2. Trrkkmfrrrc. til sibirsk heilo P I tr ij i a l is 1Iotttinica /irlva, og anterikatrsk heilo, Pluvialis rlonrirricrl dominica. (Et- Irr Lincoltr, 1931, i Salomonserr, 19 5 3.) ute i det fri. Og det har lenge vsrt kjent nokså mange tilfclle av oricntcring som bare vanskelig lot seg forklare ut fra kjente landemerker: Svxrt mange fugler trekkcr normalt over prkener eller store oseaner hvor det er fi eller ingen ting fuglene kan kjenne seg igjen pi, og ofte trekker fuglene cn annen rute heim enn den de dro til vinterkvarterct. Den sibirske lieilo tar over havct til Hawaii, en del fortsetter enda lengre, helt ned til Marquesasgyene (fig. 2). Den amerikanske heilo trekker ut fra rugeplassene i Canada langs kysten av Labrador og sydover til New Scotland. Derfra tar den tvers over havet til Antillerne, en strekning p3 ca. 3600 km, og si til vinterkvarterene i Argentina. VSrtrekket foregår hele vcien over land (fig. 2). Og en gaukeart, UroJy~irrnzis tuitrnsis, sotii ruger p3 New Zealand, overvintrer pl en del si115 gygrupper ute i Stillehavet (Bogert, 1937). Enda iller imponerende er forholdct hos noen trekkfugler som ruger bare

Fig. 3. Gjenfatrgster av storlire, P r o- cellaria gravis, merke! pd Tristan da Cunh. (Fra Hager, 1952.) på noen få isolerte pyer langt ute i havet. Det mest ekstreme tilfellet er vel storliren, Procellaria gravis, som bare ruger på et par små øyer i gruppen Tristan da Cunha. Om hpstcn finner en den oppe i Ishavet, ved Grønland og av og til ogsi ved våre kyster (fig. 3). Fra Ishavet skal den så finne tilbake til rugeplassen, en liten flygruppe som ligger 2500 km fra nxrmeste land. Det må vxre langt vanskeligere enn å finne den bcrpmtc nila i hgystakken. En feil i flyretningen på 15 minutter vil fare den utenom gya. Riktignok ligger det ofte store tikcbanker rundt toppen av den h~ye gya, og det er mulig at Qygruppcr kan fore til små variasjoner i overflatestruktur og str~mforhold i havet rundt, men det er vanskelig å være overbevist om at slike ting er nok til i forklarc dcnnc orienteringen.

Og trekkrutene til to småfugl på Gr~nland, steinskvetten og sngspurven, tyder på at disse to må ha en retningssans. Om hgsten trekker de sydovcr ofte i samme distrikt og til amme tid, men sngspurven fortsetter alltid SV for å overvintre i Amerika, steinskvetten over Europa til Afrika (fig. 4). Denne Fig. 4. Gjettfoirgstcr at1 grpt~lairdskc sit@- forskjell i trekkruten kan sptlrtvr (o~~trrikne litcier) og s/cinsrvclfrr vanskelig forklares på an- (stij~lcdr litrjrr). (Fra Sa/omotrsra, 1913.) nen måte enn at de to artene har en medfgdt retningssans som får dem til å fly hver sin vci. Virkelig bevis for at fuglene har en retningssans, fikk en da en fanget fugl på syd- eller nordtrekk, ringmerket dem og flyttet dem 9st- eller vestover. Baltiske seer har normalt vinterkvarter ~ n dnordsjgen t (fig. 5, prikket område). Et stort antall baltiske stzr ble om hflsten fanget og fart til Sachsen og Schlesien der de blandet seg med lokale stærflokker. Stær fra Sachsen trekker sydover mot Middelhavslandcne, men de overfarte baltiske stxrene beholdt sin normale trekkretning, V-SV (fig. 5). Lignende resultater har en fått med en rekke andre fuglearter. Hos stork fant man en medfgdt retningssans, men de som ble overf~rt og sluppet så tidlig at de kunnc blande seg med lokale flokker, fulgte imidlertid flokken og ikke sin rctningssans (Schuz, 19 f 1 ). Spurvchauk fra Skandinavia ble fanget på sydtrckk over Helgoland og fraktet til Schlcsicn, altsi et ikke lite stykke gst- Fix. I. Forjlytttittx rr~. baltiskr. star pi bpsttrckr. (Etter Scbiir IC>II. i Brsslrtip, l9 I 3.)

Fig. 6. Restr/lal av traiis/ior/forsgk Fix. 7. Slarlretrriiigeri for grtibpcr av med kråker firt' virtrekk. Hver firikk rritgc brctvltrer. Deri grovc pilerr ihcr reirrr ~jci~fangsl av en frrgl flglfet rrlnirrgeii /~eirrr.(fra h'ramcr, 19 5 2.) fra Rurriltrn til I~/carbrrg dlrr av en koirlrollft~gl slubprt i Rossitlen. (Etter Riipprll, 1914, i Cartby, 1916.) ovcr. Norriialt trekkcr spurvehauken mot SV til Nederland og Frankrike. Unge hauker som var flyttet gstover, beholdt sin gamle trekkretning, SV, og havnet i Syd-Frankrike og Italia. Gamle hauker derimot trakk mer vestlig, og en del ble fanget i Holland, altså i sine gamle vinterkvarterer (Drost, 193 8). Dette forsgket viser at unge hauker slavisk trekkcr mot SV, mens gamle fugler som tidligere har vært i vinterkvarteret, må kunne benytte seg ogsi av andre metoder for å finne fram. Ogd fugl på nordtrekk om våren er blitt fanget og forflyttet. Fig. 6 viser et forsgk som Ruppell gjorde med pstbaltiske kråker. Fuglene ble fanget om våren ved Rossitten og flyttet vestover til Flcnsburg. De beholdt sin opprinnelige trekkretning mot nordpst. P3 grunnlag av studier over trckkveienc og forspk med flytning av fugl på trekk må en kunne si at det er hevet ovcr enhver tvil at en del fugl har en nieget fin retningssans, rncn en rctningssans, hvor god den enn er, er ikke nok til å forklare hvordan fuglene finner veien. Uvxr kan drive fuglene langt avsted, og de gjgr mer eller rnindrc tilfeldige avstikkere. Og mange fuglearter Iiar svxrt kornplisertc trckkvcicr, som fl$rst kan gl i en retning, siden i en annen. Lappsangcrcn f. eks. trekkcr om

hgsten fgrst gstover fra Finnmark til Sibir, derfra sydover til Sundagycne. At fuglene virkelig har en finere navigasjonssans sorii gjgr at fuglene hvor de enn flyttes, vet hvor reiret er, og at dcnne sansen er medfgdt, ble elegant bevist av Kranier (1952) og Matthcws ( 19 5 3 b). De eksperimenterte begge med duer soiii tidligere ikke hadde vart utenfor synsvidde av dueslaget, og altså tidligere ikke var trenet i å finne heim. Kramcr flyttet 8 gruppcr på tilsammen 19 duer 350 km syd for heimen og slapp gruppene uavhengig av hverandre. Som fig. 7 viser, orienterte de seg hurtig og startet i noenlunde riktig rctning. 18 av dem kom heim alt sainine kveld, den nittende neste morgen. Matthews brukte 4 grupper, i alt 39 duer. Duene ble sluppet enkeltvis. ~atthcws fulgte dem i kikkert så lenge han kunne, og noterte seg i hvilken rctning duene da flgy. Fig. 8 viser en del av resultatene. Men selv om duene fra starten av flpy i noenlunde riktig rctning, var det bare ot av de 39 som kom heim igjen. Pratt (1955) arbeidet etter de samme retningslinjer som Matthews, og han kom til de samme resultater når det gjaldt startorienteringen, men langt flere av hans fugler fant heim igjen, hele 50 r/,. Fuglene har altså en medfodt retningssans og i mange tilfelle også en finere navigasjonssans. Men hvor er så dcnne sansen lokalisert, og hvordan virker den? En har gjettet på at orienteringssansen skulle sitte i buegangcn i gret, da i forbindelse rncd noen krystaller en finner der. Andre har plasert den i luftsekkene, og i andre legenisdeler som er karakteristiske for fuglene, f. eks. i fjzrenc. Orienteringssansen har vxrt satt i forbindelse rncd bl. a. jordmagnetismen og med Coriolis kraft, jordas sammensatte sentrifugalkraft. Men helt til for 1:;~. 8. St<rrlrr/niirgeir for lo grripprr zitretrcile dztrr. For figtcrfor- &l<irir:grr sr fig. 10. (Fru hfutt- /)rit,s, 19 5 3 b.)

Fix. Y. Startrrtr~irt~rrt for to grripper Fig. lo. Sturtret~rit~gcn for to grtipper duer s/tr)prt i trenitrgsrrtttit~gi-11, dets drirr slirpl>ct ritrttfor troiingsreinitrtil ~.rttstrc i godvrrr, dctt til hgyrr i getr, tlrtt /il i~rt~stre i gotlivrr, dett til oi.erskyet iwr. For forklaritr~ ai. fi- hoyrc i oi.rrsk>r/ i;rr. griretr SF fig. 10. (Fra hfattlews, Iloriso»trtt rr 1Iclt i biter 10'. 195t a.) Opptrrkkrt pil: Rrttrittg og avstarrd brittt. StiPIct Pil: Trenirrgsretairtg og ai+slatrrl. Tynn crtttrif>rtal litrje: Vitidretttitrg og styrkt. elter Bcatrforl~ skala. Skaftlpst pilbode: Nordrctttingrtr (Fra AIatt/~ric~, 195 3 a.) fi år siden kjente en ingen ting som kunne underbygge disse hypotesene og spekulasjonene. Fra 1950 av har det imidlertid kommet en rekke arbeider som tyder p? at trekkfuglene kan orientere ut fra solas stilling. Det var Matthews som arbeidet med ducr (1913 a) og lirer (1953 c), og Kramer (1952) som arbeidet med stzr, som ga oss de fgrste eksperiniencellc bidrag til å underbygge teorien om solorientering, en teori som var framsatt av Schneider alt i 1906, men som det scncrc ikke var satt stor lit til. Matthews arbeidet med unge ducr, 3-5 uker ganilc. De ble trenet i å finne heim ved 1 bli sluppet gruppevis i stadig størrc avstand fra dueslaget, opp til 10-12 miles. Senere slapp han dem enkeltvis i treningsretningen i avstandene: 25 miles, 25, 50, 50, 80, 80 og 130 miles. Derpå slapp han dem i noenlunde samme avstander i andre himmelretninger. Han fulgte dem nicd kikkert sa lenge Iian kunne og noterte seg flyrctningcn i det han delte horisonten opp i buer på 10". Det viste seg da at duene i godvxr har en tydelig forkjxrlighet for den riktige retningen. I overskyet vxr var det derimot ingen signifikant overensstemmelse iiicllon~ startretning og den riktige kursen licini. Dette gjaldt både når duene blc sluppct i treningsretningen (fig. 9) og i andre retninger (fig. 10). Selv on1 ducne forst var blitt sluppet på et sted i godvxr, og kort ctter sluppet på sanitiie sted når det var

(Fra MaIthc~~~s, I913 a.) Fig. 12. Tratrsport av bvlirer, P r o - cc-ilaria p#f fiirrrs, fra mge- skyer, hadde de vansker med å oricntcrc seg i det tilfelle de ikke så sola (fig. 11). Havlircr kunnc ogsi vanskelig orientere scg i overskyet vor. Matthews (1953 c) transporterte 236 lirer fra gya Skokholm til en rckkc andre steder, de fleste i Storbritannia (fig. 12). 146 blc sluppet i klart vzr eller under lett skydekke. Disse fuglene oricntcrtc seg hurtig (fig. 13), og alt samme kveld kom 16 til- bake til rcirplassen. Andre kveld kom 27, trcdje 19 og fjerde 10. I alt vendte det tilbake 111 lirer, eller 77 OJo. 90 lirer blc sluppet m-.-...- Irg. Ij. Strir/rrfiriirgett for l~atlircr. Konfcrrr fig. 12. Fra t~riislrc: l solrkitirt, irttrlrr Irtt tks,lekkc o~ i overskyet vcr. (Fra Ai~r/thctus, 195 3 c.) 203

i overskyet vær. De vistc ingen orientcring [not Skokholni ved starten (fig. 13), og saninie kveld var ingen tilbake ved reirplassen. Neste kveld var 9 stk. returnert, tredje natt 6 og fjerde 6. I alt vcndte 50 fugl, eller 55,5 %, tilbake. Blde nlr det gjelder den gyeblikkeligc orientering og gjenfangstprosenten, er det tydelig forskjell pi fugl soiii er sluppet i godvxr, og fugl sluppet under tett skydekke. Det ligger da svimlende nrr S trekke den slutning nt duer og lirer kan orientere seg ut fra sola. En fglge av ren solhypotcsc blir at dissc fuglene ikkc kan orientere seg om natta i ukjent terreng selv om det er aldri så lite skyer pl hiinmelen. Hvis de klarer dette liil en også ta r.ricd andre faktorer, det cr sikkert. Lircne vistc seg også her l vxrc gode forsgksdyr da makene har vaktombytte pi reirct oni natta. Matthews (1953 c) fangct 19 fugl og slapp dem etter at det var blitt ingrkt ikke sa langt fra rugeplassen, men inne i landet, altså i et område sorti s; typiske sjgfugler neppe hadde vrrt i fgr. Ikke en av de nitten fuglene vcndte tilbake samme natt, neste natt derimot fant en ved kontroll ar reiret hele 11 av fuglene. Av en kontrollgruppc soiii ble sluppet sent pl ettermiddagen niens det ennå var sol, vendte 4 av 5 fugler tilbake alt fgrste natt. Sollyset spiller altg en rolle for orienteringen. Kramcr (1952) gikk fram pl en annen måte. Han brukte stxr soiii ble holdt i fangenskap. Stxrene var fanget tidlig på sommeren. Da trekktida kom, ble også dissc stxrenc rastbsc og begynte l fly iiiot rutenc i buret. Han holdt dciii enkeltvis i et sirkelrundt bur med 6 vinduer plassert symmetrisk rundt buret, og selv kunne han ligge under og se hvordan stxren oppfgrte seg. Det vistc seg da at stxrcn holdt en fast trckkrctning selv on1 den ikkc kunnc se annet enn hinimel gjennorii rutenc (fig. 14 c). Det var ikke ngdvcndig at den sii selve sola, men den matte se hiriitiiclen i hvert fall innenfor 45" fra sola. Ved speil forandret han sl retningen pl det innfallende sollyset, og nl forandret ogsa stsren trekkretning dcrctter slik at vinkelen melloin sol og trekkretning ble den samine (fig. 14 a og b). Hvis det var overskyet vxr, kunnc den derimot ikkc orientere seg (fig. 14 d). Noen annen forklaring er ikkc rimelig enn at starens trekkretning er bcsternt av sola.

Fig. 14. Trrkkrrttiirrl: til stsr, c i solskirrrr, a og b i sollys brur lysrrtrringrrr rr foraridret rsed hjell> av spri/, d i ot*erskyrt mr. (Fra Kramrr, 1912.) Fig. I I. Valg av niatkopp i lyset fra fasf sol. Dril loddrrtte rrtnittgert oppotvr angir riktig t.alg i~ids Jr/ hadde tlrrt de» teirkrligr sola ftcglen sa'. (Fra Kramer, 1912.) I Igpet av dagen gir imidlertid sola over hininielen fra ~ stil t vest. Hvis fuglene skal kunne bestemme retninger ved hjelp av sola, må de ta hensyn til at sola flytter seg. Kramer prgvde derfor å finnc ut hvordan de ville orientere seg ut fra en fast sol. Han brukte da en kunstig sol: En elektrisk lampe. Fuglene var fgrst trenet i å finne mat i en kopp som sto i en ring av kopper, alltid mat i den koppen som sto i en bestemt hiiiimelretning. Dette lærte de fort i naturlig sollys. Så skulle de scncre prgve å finnc den riktige koppen i lyset fra en kunstig sol, den faste lampa. Det viste seg da at de virkelig kunne beregne hvor sola skulle stå til forskjellige tider pi d~gnct. De valgte nii egal> kopp, men alltid slik at vinkelen mellom den faste sola og koppen var det den skulle ha vart hvis det var sola selv de så, og det uansett tid pi dagen (fig. 15). Etter de forsgkcne jcg her har ncvnt, Kramcrs forsok mcd stxr og Matthcws arbeider med duer og lirer, må en rcgne det for bevist at i hvert fall disse artene har en orientering basert pi sola. Også hos sildemåke (Matthews, 1952 a), stormsvale og makrellterne (Griffin og Goldsmith, 19 S 5 ), haukanger og tornskatc (St. Paul, 19 53 ) og den amerikanske ~Meadowlark~, S/~rrnella

Fig. 16. Skjrmu for solnavigurjort. Sola obscrvcrrs i biten A-D. 2: H~p-sfr prnkt og sydretning. HZ er bp~este solboyde heime. C: Sola hinte i observasjo~lspyrblikkr/. (Fra Carthy, 1956.) rtcglccta (St. Paul, 1956), har en funnet en slik solorientering, og etter som flere arter blir undersøkt, vil en h~yst sannsynlig finne at langt flere fugl har denne evnen. Men hvilken type orientering kan det her vxre snakk om? Kramer ( 1957) mener at det bare er bevist en retningsorientering. Fuglene må dessuten ha en egen navigasjonsevne som kan si dem hvor på <kartet= de er, så kan de ved hjelp av solorientering bestemme og holde flyretningen. Matthcws (1953 a og 1955 a) nicner at vi har beviser for en fullstendig solnavigasjon, en navigasjon i lengde og bredde. En solnavigasjon er en forholdsvis komplisert affaere. En enkel form for slik navigasjon er vist i fig. 16. Ved å observere solas bevegelser i en liten del av solbuen er det mulig å finne buens h~yestc punkt dersom en kjenner buens form. Dermed har en funnet geografisk syd og solh~yden kl. 12.00 på stedet. Ved å sammenligne denne lokale høyeste solh~yde med den solhqjyden en husker fra heimplassen kl. 12.00 hcimctid, får en et m31 for forskjellen i bredde. Lengden fås ved å sammenligne vinkelen iiiellom sola og sydretningen på oppholdsstedet med tilsvarende vinkcl pl heimplassen pi samme tidspunkt, absolutt tid. For å kunne bruke cn slik navigasjonsmåte, bchpver ikke fuglene å vitc noyaktig hvor mange grader dc er vcst cllcr syd for heimplassen. Det er nok om de på denne måten kan avgjore om dc er f. eks. syd for stcdet, cller vcstcnfor, og litt oiii forholdet

mellom de to koordinater, om de kanskje er nesten bent i syd, eller mer sydvestlig. En liten feil i forholdet mellom dc to koordinater vil ikke fgre til at fuglene ikke kommer heim. En feil flyretning vil fore til at forholdet mellom de to koordinater blir forandret, og fuglen vil automatisk regulere kursen. Ruten blir på denne måten ikke den rette linjen mellom punktene, men en svakt buet kurve. Denne formen for navigasjon forutsetter også at det er en ganske stor avstand mellom de to punktene. Matthews (1955 a) antar at den bare kan brukes for avstander over 3 1-50 miks. En solnavigering er alt$ teoretisk mulig over litt lange avstander, men har så fuglcne den ngdvendige psykiske og fysiske utmstning som er ngdvendig for at de skal makte en slik orientering? Det er lite vi vet om dette ennå. Jeg skal ta fram noen av de som dukker opp i forbindelse med navigasjonsskjemaet på fig. 16. Hvis fuglene overhodet skal kunne mestre denne navigasjonen, må de ta til hjelp abstrakte begreper. De må ha et bilde av en solbane, de må vite hvor sola star på himmelen til ulike klokkeslett. Det er lite vi vet om fuglenes evnc til å abstrahcre. Jeg har tidligere vært inne på at fuglene kan orientere seg ut fra faste landemerker. Hvis en slik orientering i kjent terreng ikke bare cr en slavisk f ~l~ing av faste ruter, noe det viser seg den ikke er, fordrer den en viss abstrahering. Og i labyrintfor~k klarer fugl å finne fram til snarveier og omveier, selv om de sammenlignet med andre dyr er svzrt klossete (Lorenz, 1932 og Katz 1937). En har også klart å innarbeide et tallbegrep. En ravn mestret alle tall opp til 6 (Koehler, 1950). En viss evne til abstraksjon har en altsi vist at fuglene har, men enda er det ekspcrimentelle grunnlaget så spinkelt at en ikke kan si stort om hvor dyktige de er. Solteorien sier at ved i observere sola i et lite stykke av solbanen kan en bestemme banens hgycstc punkt og dermed geografisk syd. Fuglegyet cr godt egnet til å registrere bevegelser. På gmnnlag av strukturen i retina antar Pumphrey (1948) at en bevegelse på 10" er nok for at en fugl skal merke den. Kramer (1957) og Pratt og Thouless (1955) prgvde å finne hvor hurtig duene orienterte seg. De prgvdc da å finne overensstemmelser 207

Fig. 17. Ovcrctrzrtert~~~relse ntrllottt flyretriing ettcr I0 sck. og flilklretning i borirotifen. Pilen t,iscr retriingen i bori5onten. (Fra Pratt og Tboirle.rs, 1911.) riiellom fluktretningene til forskjellige tider ettcr at fuglen var blitt sluppet, og den endelige fluktretningen i horisonten. Kramer fant da tydelig orientering etter 20 sekunder og Pratt og Thouless etter bare 10 sekunder (fig. 17). I Igpct av 10 sekunder har sola gått en vinkel som er ca. 15 ganger noe som nok er tilstrekkelig, men synes å vzre i minste laget for en nayaktig bestemmelse av buens krumning. Hvis en kjenner solbuens form, skal en altså kunne bestemme buens hgyeste punkt. Men &i er det dessverre slik at solbucn varierer fra sted til sted på en og samme dag. Nordpå står sola lavt på himmelen, men er om sommeren lenge oppe, sydpå står den hgyt kl. 12.00, niens natta er lang. Når en fugl blir flyttet fra heimstedet, skal den prgve å orientere seg etter den solbuen den kjenner fra heimstedet, og det vil på et fremmed sted f~re til feilorientering. Stgrst vil feilen bli morgen og kveld, minst kl. 12.00. Selv om buen var korrekt vil en også vente i få stgrst feil riiorgen og kveld, for da ligger det observerte buestykket lengst borte fra sydretningen, og feil i observasjonen vil gi seg stgrst utslag da. En feil i Lreddcangivclscn vil gi stgrst feil i startretningen hos fugl soiii er sluppet bent ost, eller vest for dueslaget. Matthews (1953 a) noterte scg bl. a. feil stgrre cnn 90" hos fugl sloppet vestenfor, og fikk da fglgendc prosenter: Kl. 06.00-08.00 21 p, kl. 10.00 14 r/,, kl. 12,OO 4 $'r og kl. 14.00 12 F. P; samme mite vil stgrst fei! i lotyrlc vise seg best hos fugl sloppet i nord eller syd. For disse fikk Matthcws prosenttallene for feil stgrrc enn 90': Kl. 06.00 2 1 C/o, kl. 08.00 13 r/o, kl. 10,OO 12 og kl. 12.00 9 C/c. Kramcr (1957) mener iti-iidlcr-

tid at breddeangivelsene kl. 12.00 teoretisk skulle vxre ca. 120 ganger bedre enn kl. 06.00 og kl. 18.00. Og lignende feil morgen og kvcld som Matthews obscr\~erte, vil en ogsa vente å få hvis det bare er en rctningsoricntering, på grunn av at siktbarheten da er forholdsvis dårlig. For å finne bredden må en sammenligne hgycste solh~ydc p5 observasjonsstedet med tilsvarende h~ydc på heimplassen. En slik samnienligning er bare mulig ut fra en fast horisontal linje. En kunne tenke seg at horisonten kunne tjene soiii utgangslinje, tnen selv med skodde i horisonten har en observert god orientering. En tenker seg derfor at fugleøyet må vxre utstyrt med en kunstig horisont. Denne horisonten kan vel tenkes å vxre av abstrakt karakter, men Matthews (1953 a) har i den båndformede area funnet en mulig konkret horisont. En slik area finner en imidlertid ikke hos alle fugl, bl. a. ikke hos duer. Det er også diskusjon om fuglehodet under flukten har den npdvendige stabilitet for i fungere som ainstrumentbord~. Etter studier på film mener Matthews (1953 a) at det er stgdig nok, Kramer (1957) at det ikke er, alt etter hvilket syn disse forskerne har på mulighetene for en solnavigasjon. Denne hgyeste solhgyde er ikke den saiiimc p5 ett og samme sted. Den varierer med irstiden fra dag til dag. Stgrst er forskjellene mellom h9ydene ved h8st- og viirjevnd#gn, minst midtsommers og midtvinters. En ngyaktig orientering fordrer at fuglene kan ta hensyn til denne forandringen. Matthews (1953 a) mente i ha påvist at fuglene har evne til en slik korrigering. Duer ble i slutten av september stengt innc slik at de ikke kunnc se sola i 6-9 dager. De kunnc imidlertid ved indirekte lys fglge med i om det var morgen eller kvcld. I et rom tett ved ble det holdt en kontrollgruppe som kunnc se sola. Begge gruppene blc rnatct på samme tid. En gikk derfor ut fra at gruppene hadde saninic dggnrytme. I Igpet av de 6-9 dggnenc fuglene haddc vzrt innesperret, haddc solh~ydcn avtatt ct par-tre grader, og for delvis i motvirke denne minkingen ble fuglcnc fraktet sydover til et sted som li omtrent midtveis melloni heiniplassen og det stedet lenger syd som nå haddc samiiie solh~yde som Iiciiiiplassen den dagen duene ble sperret innc. Ducnc soni haddc sett sola orienterte seg mot heimplassen. Den andre gruppen orien-

Fix. 18. Orktltrring bor Jucr sotit ikkr bar sctt sola 6-9 dagcr, trcderstr rrkkr. @isrrstr bildr jor kontrollgru QQr. Knf r. tckstrta sidr 209. Pil rnrj IJalt~fjlt bojr ati.qir drtl trorrtisk <riktiger, ret11injicrr. For jorklari~ig at* fig. sr fig. 10. (Fra hfattbru~s, 1911 ri.) terte seg i den retningen en teoretisk fikk hvis en ikke tok hensyn til at sola i l~pet av de dagene fuglene hadde vzrt innesperret, hadde kommet lavere på himmelen (fig. 18). Dette ble regnet som et bevis for solnavigering, men for~k gjort av Kramer (1955) og Rawson og Rawson (195 5) var ikke fullt E entydige. Hele teorien oin solorientering hviler på en svxrt godt utviklet tidssans, en slags indre klokke. Denne klokka må vxre stilt på en d~gnrytmc på 24 timer. Dette timetallet behgver ikke vzrc inedfgdt, men klokka vil kunne stille seg etter dggnrytmen ute i naturen. Aschoff (1954) fant en d~gnrytme på 22 timer hos dompaper holdt i konstant belysning. Å direkte pivise og lokalisere en slik tidssans vil være svzrt vanskelig, men en har mange indirekte beviser for at den virkelig eksisterer. Matthcws (1953 a) greidde å forvirre tidssansen og dermed orienteringssansen hos duer vcd i holde dem under svært vekslende forhold. Han varierte lys, inating og temperatur helt vilkårlig (fig. 19). Når si duene senere ble sluppet, viste dc ingcn eller dårlig orientering (fig. 20). Han prgvdc senere (195 5 b) å sette dcnnc indre klokka fran1 ellcr tilbake. Havlirer ble holdt i 4 dagcr og duer i 10 dager i lysforhold som svarte til en dognrytnic 3 tinier for den normale. Dctte viste scg ikke å fgre til noen forvirring. En incr drastisk bcliandliilg var n~dvendig. F~rst forvirret han klokka totalt ved å holde dcm under stadig skiftende forhold i

. t&., :c....... I,a' I,,. 12%..,.r I.,r. i.,. 2' c- Lirrnniu* v U. o*? o* I,' Fig. 19. Diugrum oirrr bcharrdling for Fig. 20. Orirrrtrring etter I>chundliria" brytr nrd den indre kiokka hos grrt pa' fig. 19. FigrrforHaringer tttldirrr. I: Ko~rtrollgrttppc. 11: Ekspcri- drr fig. 10. (Fra hfutthrws, 1913 a.) mrnfgrtrppr, a: Trmprruttlr, b: Mutingstiller, c: Lyrlrnprkr. (Fru Alutthcica, 19 13 u.) 4-5 dager, på samme måte som ved et tidligerc fors~k (fig. 19). Derpå holdt han dem i 5-11 dggn under en fast dggnrytmc cnten framskjgvet eller forsinket i forhold til den normale. Disse duene viste, når de ble sluppet, en tydelig tendens til å fly i gal retning, gstover hvis dagen var skj~vet fram, vestover hvis den var forsinket, slik som en måtte vente hvis klokka virkelig var satt fram eller tilbake (fig. 2 1 ). Lignende cfcilorientcring> fikk Hoffmann (1953 ) med stær. En må imidlertid presisert at dennc feilcn vil gjgre seg gjcldendc både ved en retningsoricntering og ved en fullstendig navigasjon, slik at disse forsgkcne ikke gir svar på hva slags orientering det er vi har å gjpre rncd. Soni en vil se, hviler teorien om solnavigasjo~t på et forholdsvis svakt eksperimentelt grunnlag. Og Kramcr (1957) peker også pi noen fenonicner som en vanskelig kan forklnrc hvis det er en ren solorientering: Orienteringen er ikke like god i alle distrikter og ikke i alle himmelretninger, den er dårligere om vinteren enn om sommeren, og dcn er dårligere i overskyet vær cnn i godvar på avstander helt ned til 10 km, på avstander som er så korte at en regner rncd at solnavigering ncppe cr mulig. Mcn forclppig har vi ingcn anncn teori i dct hele tatt for navigasjonen. Ingcnting i de forsgkcnc jeg har nevnt, taler imot rct~tirrgsoricrtti~rirrg ved hjclp av sola. Og det er vist at fuglene har en tidssans som er ngyaktig nok for en slik orientcring. Altsii: Det cr bevist en retningsorientering, og det er mulig at det eksisterer en navigasjon basert på solbanen.

Fig. 21. Orientcritrg hos tlner der dett iitdre klokka er satt filbake. Til veirstrc rks~eri~t~etrtgrupfic, til Bere kontroll. Pilen med I~alvt utfylt hode gir trorctisk riktig rrtnitag hvis Mo& tfirkelig er satt tilbaihr. Andre forkloritrger av fig. se fig. 10. (Fra bfatthews, 1913 b.) Men ikke alle fugler trekker om dagen. Mange trekker oni natta. En har vist at hagesanger og munk kan holde fast trekkretning ved hjelp av natthiinlen hvis det ikke er overskyet (Sauer og Sauer, 19 5 5 ). Dette foregår sannsynligvis ved hjelp av stjcrnenc, da orienteringen er dårligst i måneskinn. Et forsgk pl å f3 en munk til 3 orientere seg under en kunstig stjernehimmel var imidlertid mislykket (Sauer, 195 6). Etter det vi nå vet oni fugletrekket mi vi regne med at en rekke faktorer spiller inn for hvilken vci fuglene tar under trekket: Først og fremst en arvelig trekkretning bygd på soleller stjerneorientering. Dessuten en navigatorisk evne som gjpr at fuglene kan finne fram til heimplassen selv om de under trekket har gjort stprre eller mindre avstikkere. Denne navigasjonen kan vare kombinert nied retningorienteringen og bruke sol og stjerner som hjelpemidler, ellcr den kan vxre helt selvstendig og ta til hjelp andre fenomener. I tillegg må en regne mcd forskjellige andrc ting som mat- og vrrforhold, ledelinjer soni elver, daler, kyststrekninger osv. og tradisjoner hos fugler soin flytter i flokk der de eldre leder. Og til slutt ~iiå en ta med en orientering ut fra kjente landenierkcr, slik at dess oftere en fugl har vært p2 trekk, dess bedre kjenner den ruten. Stprst betydning har nok denne form for orientering nir det gjelder i finne fram til den gamle rugcplasxn etter at navigasjonssanscn har ledet fuglen til det riktige distriktet.

LIITERATURHENVISNINGER Aschoff, J. 19S-i. Zeitgcbcr der tierischen Tagespcriodik. N a t u r w i s s. 41, 49-56. Bogert, C. 1937. The distribution and the migration of the 1,ong-tailed Cuckoo (Urorlytjamis taitriisis Sparrman). A m. M u s. N o v i c. No. 933. Brxstrup, F. W. 19 5 3. Fuglenes Verden. Kpbenhavn. Carthy. J. D. 1956. Animal Navigation. London. Drost, R. 1938. Ucber den Einfluss von Vcrfrachtungen rur Herbstzugzeit auf den Sperber, AcciPitcr irisrts. I X C o n g r. O r n. I n t. R o u c n, 503-521. Griffin, D. R. 1943. Homing experiments with Common Terns (Sfrrna birtctrdo) and Herring Gulls (Lar~ts ar~eafaf~ls). B i r d. B a n d. 14, 7-23. Griffin, D. R. og Goldsmith, T. H. 1955. Initial flight directions of homing birds. B i o l. B u l l. 108, 264-276. Griffin, D. R. og Hock, k. J. 1949. Acmplane observations on homing birds. E C 01. 30, 176-198. Haren. Y. 1912. Birds of Tristan da Cunha. Res. No r w. Sc i e n. '.E'xp. Tristan da Cunha 1937-1938. No. 20. Hoffmann, K. 1953. Die Einrechnung der Sonnenwandcrung bei der Richtungsweisung des wnnenlos aufgezogenen Stares. N a t u r w i s s. 40, 148. Katz, D. 1937. Animals and Men. London. Koehler, O. 1950. The ability of birds to acounts. B u l l. A n i m. Behav. 9, 414s. Kramer. G. 1952. Experiments on bird orientation. I b i s 94, 261-285. Knmer, G. 1955. Ein weiterer Versuch, die Orientierung von Brieftauben durch jahreszeitliche Anderung der Sonnenhohe zu beeinfl~s~n. Glcichzeitig eine Kritik der Theoric des Versuchs. J. O rn. 96, 173-185. Kramer, G. 1917. Experiments on bird orientation and their interpretation. I b i s 99. 196-227. Lockley, R. M. 1942. Shcarwatcrs. London. Lorenz, K. 1932. Betrachtungen uber das Erkennen der arteigenen Tricb- handlungcn der VQgel. J. O r n. 80, 50-98. hlatthews, G. V. T. 1912 a. An investigation of homing ability in two species of gulis. I b is 94, 243-264. Matthews, G. V. T. 1912 b. The relation of learning and mcmory to the orientation and homing of pigeons. B c h a v. 4, 202-22 l. hlatthews, G. V. T. 1913 a. Sun navigation in homing pigeons. J. E x p. B i o l. 30. 243-267. hlatthcws, G V. T. 1953 b. The orienwtion of untrained pigeons: a dichotomy in the homing process. J. E x p. B io l. 30, 268-276. Mattheas, G. V. T. 1953 c. Navigation in the hlanx Shearwater. J. E x p. B i o l. 30, 370-396. Xfarthewr, G. V. T. 1955 a. Bird Navigation. Cambridge. hlatthews, G. V. T. 1951 b. An investigation of the achronometcra factor in bird navigation. J. E x p. B i o l. 32, 39-F8. Pratt, J. G. 1955. An investigation of homing ability in pigeons without previous homing experience. J. E x p. B i o l. 32, 70-83. I'ratt, J.G. og Thouless. R. H. 1955. Homing orientation in pigeons in reiation to opportunity to obscrvc the sun bcfore relcasc. J. E x p. B i o l. 32. 140-157.

Pumphrey, R. J. 1948. The sense organs of birds. I b is 90, 171-199. Rawson, K. S. og Rawson, A. M. 1911. The oricntation of homing pigeons in rclation to change in sun dcclination. J. O r n. 96. 168-172. Ruppcll, W. 1944. Versuche uber Heimfinden ziehendcr Nebelkrlahen nach Verfrachtung. J. O r n. 92, 106-132. Salomonsen, F. 1913. Fuglctrxkkct og dets Gåder. Kpbenhavn. Saucr, F. 1916. Zugorienticrung einer h1onchsgrasmuckc (Sglcia a. atricat>illa L.) unter kunstlichem Sternenhimmel. N a t u r w i s s. 43, 23 1. Sauer. F. og Saucr, E. 1911. Zur Frage der nachtlichen Zugoricnticrung von Grasmucken. R c v. S u is. Z o o l. 62, 210-219. Schneider, G. H. 1906. Die Orientierung der Briefrnuben. Z. P s y c h o l. Physiol. Sinnesorg. 40, 212-279. Schuz. E. 1911. Uberblick uber die Orientierungrversuchc der Vogelwarte Rossitten. Proc. X. Inc. Orn. Congr. Uppsala 1910, 249-268. St. Paul, U. v. 1913. Nachweis der Sonnenorientierung bci nichtlich ziehcnden Kgein. B c h 3 V. 6, 1-7. St. Paul, U. v. 1916. Compass directional training of Western Meadow Larks (Slurirella neglrcla). A u k. 73, 203-210. Watson, J. B. og Lashley, K. S. 1915. An historical and exprimental study of homing. Pap. Dep. Mar. Biol. Carnegie Inst. Wash. 7, 9-104. Eksempler uten henvisning til litteratur er tatt fra Salomonuin, 1913 og Matthews. 1955 a. FORENINGSNY TT Arsmgtct 1919 vil sannsynligvis bli holdt i Oslo i april. Nrrmere beskjed vil bli gitt medlemmene senere. Forslag som pnskes behandlet pi årsmptet bes snarest sendt foreningens sckrctrr, adr. Vidcnskapsselskabct, hlusiet, Trondheim.

FUGL I NORSKE BILAND. - I: PETER I's ØY Av Holger Holgersert Peter I's py, oppkalt etter tsar Pcter den store, ble oppdaget den 10. januar 1821 av en russisk ekspedisjon under admiral F. G. von Bellingshausen. P.g.a. vanskelige isforhold kom han imidlertid ikkc nxrmere gya enn ca. 3 5 km. 89 år senere, i januar 1910, ble gya sett på avstand av en fransk ekspedisjon under J.-B. Charcot, men også denne gang gjorde pakkisen det umulig å komme nær, cnnsi forspke landgang. Det fgrste skip som nådde helt oppunder gya, var hvalbåten Odd l av Sandefjord. Båten gikk fra Sgr-Georgia via Sor-Shetland under ledelse av Eyvind Tofte og med kaptein Ant. S. Anderssen som skipper. Den 17. januar 1927 nådde skipet frem til Peter-aya, som for anledningen lå omgitt av et isfritt hav. Noen landing lyktes ikke, men med robit kom Tofte helt inn til land, ja rodde endatil inn i en stor hule i Kapp Ingrid. Om fugl skriver Tofte (1927 s. 471) bare: aopover fjellene hekket noen arter petreller, og en mindre leir av pingviner såes langt syd i Sandefjordshavna.~ Artsnavn er ikke angitt, og fuglene ble vel neppe heller identifisert. Imidlertid, nå varte det ikkc så lenge fgr de fgrste pllitelige opplysninger kom. På sin annen ekspedisjon til Antarktis kom Norvegia - utrustet av konsul Lars Christensen og fort av kaptein Nils Larsen - til Peter-@ya den 1. februar 1929 og ble liggende der en uke. Ombord var den senere leder av Statens Viltunderspkelser, dr. O. Olstad, og ham skylder vi de fgrste vitenskapelig sikre data om gyas fugleliv. Flere landinger ble foretatt, på Framnesodden og pi Kapp Ingrid, dvs. på de nesene som begrenser Sandefjordsbukta i sgr og nord, en åpen og flat, ca. 3 km bred bukt på vestkysten. Den 2. februar 1929 ble pya formelt annektert for Norge. I s~r-sommeren 1929-30 fors~ktc Norvegirr igjcn å ni frem til Pcter I's py, men kom ikke i nxrheten av den engang. Havct var isdekket langt utover, som ved russernes og franskmennenes forspk. Øyensynlig hadde både Odd l i 1927 og Nori*cgia i 1929 vzrt usedvanlig heldige med isforholdene. Det neste skip som hadde hell med seg, var Urafcgg, som kom

helt inn til gya den 8. februar 1948. Havet var da åpent mot vest og nord, bortsett fra en del isfjell, men pakkisen \å ikke langt unna mot sor og pst. Brrifegg-ekspedisjonen var utrustet av de Norske Hvalfangstselskapcrs Forbund og drcv oseanografiske unders~kelscr i Stillehavs-sektoren av Sorishavet i tida descmber 1947-mars 1948. Skipets fprcr var kaptein Nils Larsen, kjent fra Nortvgin-ekspcdisjoncne (se ovcnfor), og leder av de vitenskapelige undersgkclscr var forfatteren av denne artikkel. Landinger ble forctatt et par ganger på Framnesodden og cn gang såvidt på Kapp Ingrid, et h~yt og bratt og håpldst utilgjcngclig fjell. Brntcpgg oppholdt seg ved Peter-eya fra 8. til 13. februar, men mltte sistnevnte dag stikke til sjos da tung pakkis drev inn fra Ost og kringsatte hele oya i Iopet av kort tid. Etter et slag nordover, kom ckspcdisjoncn tilbake den 16., men isen stcngtc fremdeles adkomsten. Så fulgte en tur langs iskanten mot sorvcst til 69" 12' s. b., mcn her stoppet iskanten - og sjotemperaturcn, t 1,6" C. i ovcrflatcn! - dcn videre ferd i retning av fastlandet, som 11 bare ca. 200 km unna. Om kvclden den 18. kom skipet igjen tilbake til Peter-oya, men da iscn lå sammenhengende omkring gya og ostover, bar dct neste dag videre i retning av Sor-Shetland. Senere viste dct seg at en amerikansk isbryter på ca. 5000 tonn, U.S.S. Edisto, på vei fra Rossharet (Little Amcrica) til Vest- Antarktis, Iiaddc brgytet seg inn til Peter-~ya den 15. februar. Noen få mann staket seg i livbit det siste stykket inn og gikk i land p% Framncsoddcn, der de tok med noen få levende pingviner for Washington Zoo. Besgket resulterte dessuten i en notis i tidsskriftet The Attk (195 l), idet M. Davis mente 1 ha fastslått for fgrste gang ringpingvin p5 Peter-oya. Det hadde imidlertid Olstad allercdc gjort i 1929. Sommcrcn 1955-56 bcsektc en chilensk ekspedisjon Pcteroya, der landing ble forctatt i Saridefjordbukta, formodentlig pl Framncsoddcn (Polai* RecorA I'ol. 9, 1958, s. 23 1 ). Dc ckspcdisjoner som inntil na har forctatt landinger på Pcter l's py, er dermed barc Norter~i~r 1929, Urategg og Edisto 1948, og et chilensk skip i 1956.

Peter I's @y er ca. 25 km. lang og 10 km. bred, med lengdeaksen i retning nord-s~r. Posisjonen for gyas midtpunkt ble i 1929 fastslått til 68' 50' s. b., 90 35' v. I. Øya ligger altså godt og vel innenfor polarsirkelen. Det hgyeste punkt er ca. 1220 m. o. h. Den er en gammel lava-vulkan, og i de nakne fjellsidene på vestkysten kan man se lag pi lag av skiftevis svart og rodbrun farge, enkelte steder også partier av basaltspyler. Påfallende er den usymmetriske ost-vest profil. Fra ~ sstiger t landet forholdsvis jevnt til toppen, men styrter så bratt ned mot vest i nesten loddrette stup. Det meste av gya er dekket av en solid iskappc som både i nord, ost og sor rekker ut i havet som en shelf-is, en oppsprukket isvegg p3 20-30 meters hgyde. Bare få steder er det fast fjell å se i vannkanten, således på det meste av strekningen Framnesodden-Kapp Ingrid og litt nord og s@r for disse nes, samt et par steder ellers der berget såvidt er synlig under isveggen. Øyas sanne omriss og st~rrelse kan naturligvis, under disse forhold, ikke fastslås. - Avstanden til narmeste punkt på det antarktiske fastland er omtrent 400 km, til Palmerarkipelet i Vest-Antarktis ca. 900 km, og når det så foyes til at aya ligger 1900 km SWtS for Kapp Horn og at det ikke fins noen annen gy i området, er det innlysende at gya har en temmelig isolert beliggenhet i et hav som storsteparten av &et er isdekket. For fugl gir Peter-~ya fi muligheter. I Antarktis regner man vanligvis med at det er mangel på rugesteder som begrenser utbredelsen og forekomsten av fugl i hekketida. Der det er bart land og dermed muligheter for hekking, vil det konsentreres store mengder pingviner og petreller. De sistnevnte kan ofte ruge hundrer av kilometer innenfor iskanten, mens pingvinene p.g.a. sin manglende flyveevne hekker bare utc ved det åpne hav. Peter-~ya er stort sett lite egnet som rugeplass, i hvert fall for pingviner. Bare Framnesodden byr på forholdsvis lavt, isfritt land, der pingvinene kan jumpe opp fra sjen og ha sine egg og unger sipass hgyt oppe at de ikke blir skyllet ut av brenningen. Her på odden ruger da også en liten koloni a d e l i e p i n g- i n e r, som av Olstad ble anslått til 40-50 par, men som under virt besgk i 1948 ikke tellet mer enn 18-20 par. Om dettc virkelig betyr en markert tilbakegang i bestanden, eller om over-

Fig. 1. Adclicl>itrgr~incr, rrirgcr og ganiit. slagene i 1929 har vrrt Ipseligc og unfiyaktigc, er vanskelig i avgj~re nå. Mine egne tall var 28 unger og 29 voksne merket, dessuten flere umerket, og på grunnlag av dette ble bestanden anslått til 18-20 par voksne, hvorav ikke alle hadde unger. (Fig. l). Adeliepingvinen er en hpy-antarktisk, sirkumpolær art, og forekomsten pi Peter-gya passer godt med utbredelsen for~vrig. I februar 1929 fant dr. Olstad også r i n g p i n g v i n e r pi Peter-~ya, men kunne ikke konstatere hekking. Ved mitt besok i 1948 ruget 1 par, som da hadde 2 halvstore unger (fig 2). Dcssuten ble det sett 1 eller 2 voksne fugler uten reir, og observasjoner av ringpingviner ved iskanten nord for Peter-pya (19. des. 1947, 135 kvartmil riordenfor) kan tyde på at noen flere var hjemmchgrcnde her, selv om de ikke ruget det ;r. Ringpingvinen har en ganske annen utbredelse enn adelicpingvinen. Den finnes nemlig bare i den amerikanske kvadrant av

Fig. 2. Rirr~fiingi~irr nrrd rrngrr. Antarktis, dvs. i Vest-Antarktis eller Grahamland-området med omkringliggende Øygrupper. Den s~rligste og vestligste hekkeplass er Peter-gya, den nordligste og gstligste er en annen norsk py, nemlig Bouvet-bya, som vi skal komme tilbake til ved en senere anledning. De fleste pingvinkolonier her spr har sine snyltere, nemlig s t o r j o c n. Også på Peter-gya, med en så liten bestand av pingviner, hadde et par av den sgrligste rase av storjoen tilhold. Flere slike ble sett av Olstad (ikke rase-bestemt) i 1929, men ved mitt besok var der bare 2. Den ene av disse landet alltid på et bestemt sted h ~ oppe ~ t i fjellet over Frnmncsoddcn, pd en bred plattform foran en brevegg. Det er ikke umulig at den der hadde unger, men stedet var utilgjengelig. Den dominerende fugleart er den s 9 I v g r 3 p e t r e l l, bide på land og pi sj~en omkring gya. Det er dennc og sikkert bare dennc Tofte har sett, når han skriver at =noen arter, petreller

hekket oppetter fjellsidene. Arten ble fgrst identifisert av Olstad, som forgvrig var den forste i verden til å finne dununger av denne art. Fuglene hekker for det meste i fjellveggen over Framnesodden og nordover i Sandefjordsbukta, ute på Kapp Ingrid og nord for dette, og dessuten på den stgrste av Tvisteinene, en hgy, flattoppet klippe ut for nordvcsthjgrnet av Øya. De forskjellige lavalag forvitrer gyensynlig med litt forskjellig hastighet. F~lgen er at det har dannet seg lange og tildels overdekkete hyller som fglger stripene i fjellveggen, svakt synkende nordover. På disse ligger de rugende petrcller og deres unger som lange perlerader. I alt. var det i 1948 ca. 3500 rugende par, 2-300 på Tvistein, 1650 på Kapp Ingrid, 700 i veggen like nord for kappet, og resten langsetter Sandcfjordsbukta til Framnesodden. De lavestliggende reir lå straks over pingvinkolonien, de hgyeste minst 2-300 m. o. h. (Fig. 3). Av s n 9 p e t r e l l e n så Olstad flere eksemplarer ligge oppe i de bratte fjellveggene, der han mente de ruget. Selv si jeg ikke med sikkerhet noen sngpetrcller på land; i flere tilfeller da jeg trodde at hvite fugler på hyllene var denne art, viste de seg å vzre bare unger av den s~lvgrå petrcll, men noen tilfeller ble ikke oppklart. Det er således godt mulig at arten ruger her, og sikkert er det iallfall at sngpetrellcn var ganske vanlig ved gya, der jeg cn gang tellet hele 150 stk. sammen på et isfjell. En annen mulig ruger er W i l s o n's h a v s v a l e, registrert av Olstad, og under mitt besok stadig å se bide rundt hele Pcter- #ya og i havet omkring. I Sandefjordsbukta var det til stadighet smiflokker eller enkeltindivider, gjerne 40-50 stk. samtidig. Rett som det var, flgy en og annen fugl opp i fjellveggen over Framnesodden, landet pi et fremspring og satt i solen der, eller fuglen kunne krype inn i en sprekk og forsvinne, noe som kunne tyde pi reir. Andre fugler som blc sett like ved pya, både av dr. Olstad og av meg var iskappdue og kappduc, stinker ( kjempestorinfugl), b I å a l b a t r o s s, og terne. De to kappduene si jeg bare få eksemplarer av, og ingenting tyder pi at artene ruger her. Det samme gjelder stinkeren, en vidfarende storflyver som kan treffes hvor som helst i sgrhavct. Av denne