STAVANGER MUSEUM / ARBOK, ArG. 72(1962), S. 174-180 Holger Holgersen Gjenfunn av tjeld. Til v. funn itmen 1 dr etter meriting. Til h. funn etter 1 dr eller mere.
RINGMERKING AV TJELD Av BOLGER HOLGERSEN Tjelden hører til de tidligste vårbud på kysten. Normalt kommer den til Sør- og Vestlandet i de første dager av mars, og så hurtig skjer fremrykningen nordover, at det iblant virker som om den kommer nesten samtidig til en kyststrekning som rekker fra Lista til vel inn i Nordland. Således var de tidligste noterte ankomstdatoer i 1960 på Lista 3. mars og i Brønnøy herred i Nordland 8. mars. I alminnelighet er likevel ankomsttiden for de nordligste landsdeler noe senere, således på Skjervøy i Troms 1960 den 22. mars. Selvsagt varierer tiden for første ankomst en del i de forskjellige år. Det er intet særsyn om de første småflokker blir bemerket allerede i siste uke av februar, mens man også kan vente på dem til godt ut i mars. I Øst-Finnmark kan til og med storparten av april gå før tjelden er på plass. Observasjoner i januar og tidlig i februar skal ikke uten videre godtas som trekk. Tjelden overvintrer nemlig ikke så sjelden, enkeltvis eller to-tre stykker sammen, på sør- og vestkysten. Her kan den sees både i desember og januar, og overvintrende tjeld er i årenes løp bemerket en lang rekke steder fra Oslofjorden til Møre. Ankomsttidene om våren refererer seg naturligvis til de første fugl som vender tilbake. Selve trekket har imidlertid en ganske lang utstrekning i tid, og der de første fugl kanskje er sett i begynnelsen av mars, kan passerende flokker sees hele måneden igjennom og også i april. På denne tid kan man regelmessig se småflokker som hviler ut i strandsteinene på sitt hjemsted, eller de begynner allerede sin lek og kurtise på stranden, samtidig med at fugl som er hjemmehørende lenger nord, stryker forbi på veg mot sitt fjerne mål. Avslutningen av trekket kan enkelte år finne sted så sent som i første del av mai måned, på et tidspunkt da eggleggingen er begynt på de rugesteder som først ble oppsøkt. Også høsttrekket begynner tidlig. Allerede i siste del av juli kan man se de første flokker samle seg og passere i målbevisst flukt sørover. Trekket forsterkes 175
Holger Holgersen utover i august og særlig i september (på Lista en overvekt i første del av september; Harrison 1957), med små og store flokker i karakteristiske formasjoner på linje eller i kileform, og det varer gjerne langt ut i oktober før de siste forlater landet. Flokker på 10-12 opptil et halvt hundre fugl er det vanligste, men større antall enn dette er intet særsyn. I gunstig vær og på et gunstig tidspunkt kan det samlede antall som passerer et enkelt punkt på kysten, være ganske betydelig og gå opp i fire-sifrete tall pr. dag. Siden trekket praktisk talt utelukkende foregår langs den ytre kystlinje, skulle det f. eks. på Jæren eller Lista være mulig å telle den samlede bestand som hekker nordenfor. Noe nøyaktig tall for den norske bestand lar seg likevel ikke fastsette på denne måte, for tjelden ruger også langs de nord-russiske kyster, på Kola-halvøya, omkring Kvitsjøen og østover omtrent til Petchora-området. Også disse fugl trekker langs våre kyster om høsten. Et bevis på det har vi bl. a. i et gjenfunn aven russisk fugl, merket som unge i juli 1954 ved Kvitsjøen og funnet som skjelett - og antagelig fra trekket foregående høst - på Jæren i juni det følgende år. I Norge er det til og med 1962 ringmerket 1 120 tjeld - med 52 gjenfunn eller 4,64 %. For det siste år er imidlertid oppgavene ufullstendige, idet de siste merkinger ved Statens Viltundersøkelser ikke er kommet med. Heller ikke kan man allerede nå vente fullt utbytte av gjenfunn fra merkingene i 1962. Utelater man merkinger og funn for 1962, blir antallet 1 071 merkete fugl med 50 gjenfunn eller 4,67 %, altså bare ubetydelig høyere. Det normale synes derfor å være en gjenfunnsprosent på 4%-5 for denne art. - Til dette kommer også 2 funn av tjeld merket i utlandet, den ene den russiske som er nevnt ovenfor, den annen en norsk fugl merket i Tyskland under høsttrekket og senere funnet i Norge i rugetiden. De fleste av våre tjeld er merket som dununger, noen også som voksne, flygedyktige fugl fanget under trekk på Revtangen. På Jæren er noen få unger merket så tidlig som i mai (25. og senere). Storparten av ungernerkingen er utført i juni -juli, som regel etter midten av juni, uansett landsdel. Men unger kan finnes også i august måned. - Tidligste dato jeg selv har notert for første egg, er 5. mai (1935). Hos oss er tjelden en utpreget kystbeboer, en karakterfugl for skjærgården fra svenskegrensen til Øst-Finnmark. Særlig langt inn i fjordene går den ikke, eller den er sparsom her. Inne i landet finnes den sjelden, men den er av og til bemerket ved innsjøer langt inne i landet i trekktiden. Når den ruger ved ferskvann, 176
Ringmerking av tjeld som den regelmessig gjør f. eks. på Jæren, er dette oftest i umiddelbar nærhet av sjøen, men tjelden viser i vår tid en svak tendens til å flytte innover i land. Den er således sett stadig oftere i dalfører på Nordmøre og er funnet ved Snåsavannet og Selbusjøen i Trøndelag (Haftorn 1958). Selv om antallet av gjenfunn ikke er særlig stort, er det likevel stort nok til å gi oss atskillige opplysninger om tjeldens trekk, og det supplerer på en utmerket måte det rene observasjonsmateriale. Det er allerede nevnt at trekket stort sett foregår langs den ytre kystlinje. Flere gjenfunn viser det samme. Således er tjeld fra Ballangen i Ofoten gjenfanget på Jæren etter kort tid, og fugl merket på Revtangen om høsten har vist seg å komme fra Finnmark, andre er etter få dager funnet på Lista. Fuglene viker tilbake for å krysse åpne havstrekninger av betydning. Vi har således ikke ett eneste funn som tyder på at tjelden kan sette over Nordsjøen, mens derimot et trekk over Skagerak er normalt. Selv her synes enkelte fugl å ha betenkeligheter. Ellers er det vanskelig å forstå hvorfor en fugl merket på Revtangen har fulgt kysten så langt øst som til Mefjorden i Vestfold, hvor den ble funnet 12 dager senere. Fugl fra Oslofjord-området er funnet på vestsiden av Jylland og på den tyske Nordsjokyst. Hittil er ingen funnet i Bohuslån eller andre steder på den svenske vestkyst, så det ser ut til at alle norske tjeld - enten de kommer fra øst eller fra vest og nord - drar til sørspissen av landet og derfra setter over Skagerak til Jylland. De 6 funn i Jylland ligger alle på vestkysten og fordeler seg med l på august, 3 på september, l «(senhøstes) og l på januar. Videre sørover har vi funn i Tyskland i oktober, i Nederland i september og oktober, i Belgia i oktober, og i Frankrike i august og desember. Bemerkelsesverdig er det at 3 funn er gjort i Nord- og Vest-Frankrike så tidlig som 7.-12. august, bare 8-9 uker etter merkingen. Også dette viser at trekket kan begynne tidlig, i juli måned, som allerede nevnt. Alt dette gjelder funn av fugl som er funnet i sitt første leveår. Forutsetter vi at tjelden vender tilbake til sitt hjemsted eller der omkring allerede l år gammel og så på sitt annet og senere høsttrekk følger samme skjema som ungfuglene, blir disse funn forfleret, idet vi får enda 4 funn i Frankrike i tiden 9. august-l. november. Overvintringsområdet er ikke sikkert klarlagt ved de foreliggende gjenfunn, da antallet er så lite. Men vi har funn fra januar måned i Jylland, Nord-Tyskland, Nederland og Belgia, i Vest- og Nord-Frankrike i desember og februar, 12 - Stnvllnller Museum 177
Holger Holgersen likeså et funn i England i januar. Til dette må kanskje også februarfunnene regnes med. øyensynlig strekker vinterområdet for norske tjeld seg helt fra Jylland til det sørvestlige Frankrike. Muligens hører også deler av den norske kyst til dette område, men hittil foreligger ikke noen gjenfunn som bevis for hvor de overvintrende tjeld hos oss hører hjemme. Fra vårtrekket har vi flere funn innen det samme område. Det er for øvrig mulig at enkelte februarfunn allerede kan være fra vårtrekket og ikke fra overvintringsområdet. Men i mars-april har vi funn fra Nord-Frankrike, Nederland og Tyskland, og selv om de første tjeld på denne tid forlengst er kommet tilbake til sine norske lokaliteter, viser disse funn at deler av bestanden fremdeles er på vandring nordover på denne tid. Ett enkelt funn i januar i England viser at norske tjeld kan overvintre også her, men etter en flygerute som må ha gått via kontinentet og ikke tvers over Kordsjøen. - Funn i England i april og juli lar seg forklare ved at de fugl det gjelder, har overvintret enten i Frankrike eller i Sør-England. Om våren har de så ikke funnet tilbake til den regulære trekkveg, men har fløyet mer rett nordover og er kommet på avveger. Noen regulær utvandring til fremmed hekkeområde er det neppe grunn til å anta. De britiske tjeld har vært beskrevet som en egen geografisk rase, H. ostralegus occide"talis, og det første av våre norske gjenfunn i England var i sin tid det første bevis for at den kontinentale underart kunne forekomme på De britiske øyer (Holgersen 1952). Det synes imidlertid tvilsomt om den britiske rasen kan opprettholdes, dertil er de kjennetegn som skulle skille den fra nominatformen, for svakt utpreget. Returfunn, dvs. funn av fugl som etter l eller flere år er kommet tilbake til hjemstedet eller dettes nærhet, har vi flere av, i alt 8. For fugl merket som dununger dreier avstanden fra merkestedet seg om 1-43 km. Tiden varierer fra 3 til 7 år. Vår eldste tjeld - funnet i Nederland - er 7% år gammel, men dette er ingen oppsiktvekkende alder. Vi har fra utenlandske merkinger bevis for at tjelden kan bli i hvert fall J4. år gammel, men selvsagt hører det til unntakene at individer oppnår en slik høy alder. Skal vi sammenfatte de resultater som gjenfunn og feltiakttakelser har gitt for tjeldens trekk, kan vi si det slik: Høsttrekket begynner i juli, når sitt maksimum i september og ebber ut i 178
Ringmerking av tjeld oktober. Fuglene trekker langs den ytre kystlinje både fra Østlandet og fra Nordog Vest-Norge til sørspissen av landet, hvorfra de setter over Skagerak til Jylland. Herfra går vegen videre - stadig langs kystene - over Tyskland, Nederland, Belgia og Frankrike. Overvintringsområdet strekker seg fra Danmark til det sørvestlige Frankrike og inkluderer iblant også England. Vårtrekket begynner i februar med ankomst til Norge som regel i mars og april. Trekkvegene om våren er de samme som om høsten. Av de 52 gjenfunne fugl er 48 merket med Stavanger Museums ringer, 2 ved Statens Viltundersøkelser og 2 ved Universitetet i Oslo, Zoologisk Laboratorium. De enkeltmerkere som har bidratt til resultatet, er følgende: Terje Andersen 1, Martin T. Anfinnsen 1, Alf Bakke 1, Edvard K. Barth 1, R. G. B. Brown l, Hjalmar Dalseng 4, Oddvar Føllesdal 1, Svein Ganvood 1, Arne Johan Grastveit 1, Sverre Hadland 1, Olav Hagelund 2, Bjørn Haugerud l, Hallvar Hognestad 2, Holger Holgersen 3, Knut Høibye 1, Yngvar Johnsen 1, Trygve Kile 1, Einar Line 4, Hjalmar Munthe-Kaas Lund 1, Per-Steinar Myklebust 2, Magnar Norderhaug 1, Asbjørn Nybø 1, Tor Ottar Olsen 1, Ornitologisk stasjon Revtangen 10 (v/ A. Bernhoft-Osa 8, H. Møller 1, H. Tho. L. Schaanning 1), Georg Rosland 1, Arne Selvig og Tore Corneliussen 1, T. Serek-Hanssen 1, Arvid Stangenes 1, Ivar Tjelland 1, Per Wegge 1, B. Wilmann 1 og Einar Ytrehus l. 179
Holger Holgenen SUMMARY Ringing and recoveries of Norwegian Oystercatchers, Haematoplts ostra/eglls L. Field observations ond recovcries of ringed Norwegian Oystercatchcrs give the following summarized pattem: The fall exodus commences in J uly reaching its maximum in Septemher and declining in October. The birds follow the outer coast-line to the southem tip of Norway from where they cross the Skagerak to Jutland. Thence they pass along the coasts of Germany, the Netherlands, Belgium ond France. The wintering area reaches from Denmark to SW-France, sometimes including even S-England. Some fcw hirds winter in places along the Non\'egian south and west coast, but it is not kno\\n whether these are indigenous birds or winter visitors from other areas to the east and north. In spring, the nonhword movement starts in February and the ftocks follow the same route toward their breeding grounds but in reversed direction. On the south and west coast the first arrivals are usually recorded in early March, occasionally in late February. Even as far nonh as in Co. Nordland the first individuals may be seen in the first half of March, but farther nonh the hirds usually arrive somewhat later, in the extreme north-east sometimes not until the end of April. Recoveries are marked with a black dot on the maps. On the left are recoveries in the first se080n following ringing ond to the right, recoveries after 1 or more yeors. Of 1 120 ringed hirds, 52 have 80 for been recovered, giving o percentoge of 4.64. - A North Russion bird, found on the Norwegian west coast, shows that birds from this region are also inv,olved in the descrihed movement. 180