Heidi Linde Nu, jävlar! Roman
Til Ellen
People of Berlin people of the world. This is our moment. This is our time. Barack Obama
Politiførstebetjenten som tar imot meldingen, er nettopp i ferd med å sette tennene i en velfylt, grov rekebagett når telefonen ringer. Selv om kvelden har forløpt høyst udramatisk og det ikke er loggført et eneste alvorlig forhold, har det vært en hektisk vakt: en forsvunnet labrador, to henvendelser om pass og et spørsmål om bæretillatelse for salongrifle, for ikke å glemme kjenningen av huset som ringte for å melde fra om noe som hørtes ut som en voldelig og svært brutal slåsskamp, men som, da innringeren bare fikk summet seg, viste seg å komme fra fjernsynet hans og ikke fra leiligheten vegg i vegg. En jevn strøm av avbrekk og ubetydeligheter, og hele tiden er det dette politiførstebetjenten har sett for seg: rekebagetten i kjøleskapet. Det er kona som har lagd den, det er hun som har kjøpt bagetten også, samme dag, det har hun bestandig vært opptatt av, at bakevarer skal være ferske. Selv kan han fint spise brød som er både to og tre dager gamle, men ikke kona, hun vil ha det ferskt, og etter at hun syklet ned på butikken i formiddag og kjøpte den ferske bagetten, var det også hennes fingrer som omhyggelig renset hver eneste reke og danderte dem side om side, omgitt av sitron og dill og en akkurat passe mengde majones. Politiførstebetjenten vet hva han har i vente når han omsider kan pakke rekebagetten ut av plasten, når han
endelig åpner munnen og fører bagetten mot leppene, og han vet også dette; han stelles godt med, kanskje mer enn han fortjener. Politiførstebetjenten kjenner hvordan munnen fylles av vann og forventning idet tennene borer seg gjennom det ytterste laget av ferskt, grovt brød, men når telefonen begynner å ringe og han høyst motvillig legger bagetten tilbake oppå plasten på bordet og reiser seg fra den slitte skinnsalongen, er det ikke lenger bagetten, men kona, han tenker på. Hun som venter hjemme, hun gjør bestandig det etter kveldsvakten; sitter våken og venter på ham, og det er ingen grunn til at hun denne kvelden, fredag den niende oktober i det Herrens år totusenogni, skal gjøre noe annet. Tøflene hans satt fram ved ytterdøra, en kopp kamillete eller kanskje noen påsmurte havrekjeks, og det ufravikelige spørsmålet: Hvordan gikk vakta? Et spørsmål som kanskje stilles mer av gammel vane enn av forventning om et svar, tenker politiførstebetjenten der han skrår over gulvet mot telefonen som kimer, men samtidig et spørsmål som avslører en kjærlighet for ham, hennes mann gjennom over trettiåtte år. Og politiførstebetjenten er også overbevist om dette; at om han hadde han svart noe annet enn det han alltid gjør en forutsigbar strofe om at alt gikk fint, at han er sliten, kanskje, men det er slik det har gått; fint er han overbevist om at hun ville løftet blikket fra tekoppen og havrekjeksene og sett på ham og ventet tålmodig på fortsettelsen. Kvinnen i den andre enden snakker hektisk og usammenhengende. Den lette skjelvingen i stemmen hennes får ham til å se for seg sin for lengst avdøde
bestemor, og på nytt fylles politiførstebetjentens munn med vann når han, i et kort øyeblikk, kjenner duften fra bestemors nybakte lefser. Det gikk jo så fort, sier kvinnen i telefonen, og ordene stokker seg når hun forsøker å forklare hva hun har sett, dette noe som hun kan ha sett, på brua, nå nettopp. Men det var akkurat som det sto noe der, på brua. En skikkelse. Politiførstebetjenten kjenner smaken av majones mot ganen, trekker tunga over leppene og spør: Du mener Gjemselund bru? Nei, sier kvinnen, ikke den nye, den andre. Den gamle. Før sa vi jo bare brua, men kanskje den heter noe annet, nå som det har kommet en til? En skikkelse, altså? spør politiførstebetjenten. På kanten av brua, kanskje? Bak rekkverket? Ja, sier kvinnen. Eller nei Jeg kastet bare et blikk. Det var mest en skygge. Du veit, når man kjører, det går så fort, får ikke med seg alt, da. Hun trekker pusten raskt og politiførstebetjenten hører lyden av bremser som piper. Vent litt, sier kvinnen, jeg er midt i ei rundkjøring her! Et horn tuter iltert, kvinnen mumler noen uforståelige fraser, motoren ruser kraftig, og så er hun der igjen. Du kjører bil? spør politiførstebetjenten. Har du handsfree? Åh, herregud, sier kvinnen, og nå skjelver stemmen igjen Får jeg bot, nå? Politiførstebetjenten ser mot bordet der bagetten har bikket over til den ene siden, flere av rekene har falt ut
og ligger løst på plasten som inntil nylig omga den. Jeg pleier aldri å gjøre det, sier kvinnen. Kjører aldri bil mens jeg snakker! Bruker den nesten ikke, heller, det er sønnen min som absolutt ville at jeg skulle få meg mobil. Hvis det skulle skje noe, som han sa. Hør her, sier politiførstebetjenten, legg ned telefonen og så kjører du rolig og fint inn på en busslomme og stanser. Ok? Aspiranten gikk nettopp på do, han plukket med seg sportsbilaget til avisa på vei ut, og politiførstebetjenten vet hva det betyr når han plukker med seg sportsbilaget og går på do. Det er tredje kvelden på rad de jobber sammen, og så sant han ikke blir avbrutt, vil aspiranten bli sittende der inne minst et kvarter. Det var nettopp derfor det passet så bra å spise denne bagetten nå. Ikke et vondt ord om kollegaen, aspiranten er rivende engasjert, pliktoppfyllende og nøyaktig, men det er noe med disse unge. En rastløshet, en uendelig flom av ord, og når politibetjenten først hadde ventet så lenge på å få sette tennene i denne etterlengtede rekebagetten, ville han aller helst gjøre det alene, i stillhet. Nå er jeg her! sier kvinnen. Nå har jeg parkert foran Esso n. Får jeg bot? Jeg har ikke sett deg, sier politiførstebetjenten. Jeg kan ikke bøtelegge noe jeg ikke har sett, kan jeg vel? Stemmen hans er stø og rolig, han kan høre det selv, og hvis noen hadde bedt ham trekke fram den ene egenskapen som han har fått mest brukt for i sine nesten førti år i politiet, ville han utvilsomt svart tålmodigheten. Tusen, tusen takk! sier kvinnen i den andre enden. Jeg skal aldri mer kjøre bil mens jeg snakker i telefonen,
faktisk har jeg aldri gjort noe ulovlig i hele mitt liv, ikke en fartsbot engang! En svak murring bak øyenbrynene, politiførstebetjenten kjenner hvordan den sakte vokser fram. Det er alltid der hodepinen starter, i panna bak øyenbrynene, han burde ha drukket mer, i denne varmen holder det ikke med bare kaffe. Hva så du? spør han. Så? Du ringte fordi du så noe? Åh, det Hun sier ikke mer og politiførstebetjenten venter, det kan være en prøvelse iblant, all denne ventingen, men ikke sjelden har han erfart hvor kort man kommer med å presse folk. Enten det handler om garvede kjeltringer eller et tilfeldig vitne, er det ofte tid de trenger. Tid og tillit, tenker politiførstebetjenten, og han løfter den ledige hånda og presser tommelen og pekefingeren øverst mot neseryggen. Jeg har akkurat fått nye briller, sier kvinnen i den andre enden. De virker litt for sterke, kanskje er det bare en vanesak, men jeg synes liksom jeg ser både det ene og det andre når jeg har dem på meg. Hun ler unnskyldende og politiførstebetjenten tenker på hvor trygt de lever, hvor lite som faktisk skjer i en middels stor småby en fredagskveld. En gang, for mange år siden, tenkte han å dra ut, jobbe med det internasjonale politisambandet i et annet land, kanskje til og med i en annen verdensdel. Det hender fremdeles han tenker på hvordan det ville blitt om han hadde våget å reise ut, for det var det alt hadde handlet om; hans
eventuelle mot eller feighet. Kona hadde støttet ham, de var nygifte og hun hadde sagt at hun ble med dit han dro, eller, om han heller foretrakk det, ble hun hjemme og ventet. Det skulle ikke stå på henne, hadde hun sagt. Og det var han det hadde stått på. Det var han som hadde tatt valget om ikke å dra eller rettere sagt bare blitt værende her men det var vel også var et slags valg. Og det hadde vært fine år her på stasjonen. Han skulle stå fram til neste vår, da var han 62, da kunne han gå av og det skulle han gjøre, nyte pensjonisttilværelsen og leve livet som de snakket om, gamlekara som hadde gått av og som stakk innom kammeret for en kaffe eller for en økt i treningsrommet i kjelleren; friheten og mulighetene. Likevel hendte det at han ble slått av tanken på den andre virkeligheten som fantes der ute, hvordan livet ville blitt om han hadde hatt mot til å dra, alt han i så fall kunne fått muligheten til å oppleve. Senest en natt i forrige uke hadde han blitt liggende våken til langt utpå morgenkvisten og tenkt på dette. De hadde fått besøk av en utenlandsk kollega, en sørafrikansk politimann som var på kurs på Sæther, han hadde ytret ønske om å se hvordan hans norske kollegaer arbeidet, og det var politiførstebetjenten som hadde fått oppgaven med å vise ham rundt på stasjonen. Den sørafrikanske politimannen hadde vært interessert i alt han så, han hadde skrytt av trimrommet og det avanserte tekniske utstyret inne på krim-en, slått en spøk om den slitte skinnsofaen på piketten, den som burde vært skiftet ut for lenge siden, men som alle var blitt for vant til og glad i til å klare å kvitte seg med, og så, da de kikket inn på glattcella, for anledningen tom, hadde den sørafrikanske kollegaen sett