Roman Oversatt av Anne Elligers mno
James Joyce «Han var alene. Han var forlatt, lykkelig, nær livets ville hjerte.»
Faren Pappas skrivemaskin sa klakk-klakk klakk-klakk-klakk Klokken våknet til liv med et tingeling uten støv. Stillheten trakk seg ut zzzzzz. Klesskapet, hva sa det? klær-klær-klær. Nei, nei. Mellom klokken og skrivemaskinen og stillheten var det et øre som lyttet, stort, lyserødt og dødt. De tre lydene hang sammen med dagslyset og med bladene på treet som gned seg skinnende mot hverandre. Hun støttet pannen mot den blanke, kalde ruten og så ut på naboens gårdsplass, på den store verdenen til hønene-som-ikke-visste-at-de-skulledø. Og kunne kjenne, som om den var like ved nesen hennes, den varme jorden, stampet, så duftende og tørr, hvor hun visste det godt, hun visste det godt, en og annen metemark lå og strakte seg dovent før den ble spist av høna som folk skulle spise. Det gikk en lang stund, stillestående, uten noe inni. Hun sperret opp øynene, ventet. Ingenting kom. Tomt. Men plutselig, med et rykk, satte de dagen i gang igjen og alt begynte å fungere igjen, skrivemaskinen klakket i vei, det røk fra farens sigar, stillheten, løvet, de nakne kyllingene, lyset, tingene levde igjen, i hastverk som en vannkjele som koker opp. Det manglet bare tingeling fra klokken som pyntet opp så fint. Hun lukket øynene og lot som hun hørte den, og ved lyden av den rytmiske musikken som ikke fantes strakte hun seg på tå. Hun tok tre lette dansetrinn, bevingede. Så kastet hun plutselig et misbilligende blikk på alt sammen, som om hun hadde spist for mye av blandingen. «Oi, oi, oi» stønnet hun lavt og trett, og så tenkte hun: hva skjer nå nå nå? Og alltid, i den dråpen av tid som kom, skjedde det ingenting hvis hun fortsatte å vente på det som skulle skje, skjønner du? Hun skjøv fra seg den vanskelige tanken med en avledende bevegelse med den nakne foten på det støvete
tregulvet. Hun gned foten og skottet bort på faren, på utkikk etter det utålmodige og nervøse blikket hans. Men ingenting kom. Ingenting. Vanskelig å suge til seg folk som en støvsuger. Pappa, jeg har laget et dikt. Hva heter det? Jeg og solen. Uten større forhåpninger sa hun det frem: «Hønene på gårdsplassen spiste to metemarker, men jeg så det ikke.» Ja ha? Hva har du og solen med diktet å gjøre? Hun så på ham et øyeblikk. Han hadde ikke skjønt det Solen er over metemarkene, pappa, og jeg laget diktet og jeg så ikke metemarkene. Pause. Jeg kan lage et til med det samme: «O sol, kom og lek med meg.» Et lengre et: «Jeg så en liten sky stakkars metemark jeg tror ikke den så den.» Nydelig, jenta mi, nydelig. Hvordan klarer du å lage så fine dikt? Det er ikke noe vanskelig, det er bare å si dem. Hun hadde alt kledd på dukken, kledd av henne, sett for seg at hun skulle i et selskap der hun overstrålte alle de andre jentene. En blå bil kjørte over kroppen til Arlete og drepte henne. Så kom feen, og jenta ble levende igjen. Jenta, feen og den blå bilen var ingen andre enn Joana,
ellers ville leken vært kjedelig. Hun greide alltid å plassere seg i hovedrollen akkurat idet begivenhetene fremhevet den ene eller den andre figuren. Hun arbeidet alvorlig, taus, med armene langs kroppen. Hun trengte ikke å nærme seg Arlete for å leke med henne. Hun styrte alt på avstand. Hun lekte med papirdukkene. Hun så på dem et øyeblikk, og hver papirdukke var en elev. Joana var lærerinnen. En av dem var flink og den andre dårlig. Ja, og så da? Og nå nå nå? Og alltid skjedde det ingenting hvis hun Glem det. Hun diktet opp en liten mann på størrelse med pekefingeren, han hadde lange bukser og slipsknute. Hun brukte ham i lommen på skoleuniformen. Den lille mannen var en perle av godhet, en perle med slips, han hadde dyp stemme og nede i lommen sa han: «Deres majestet Joana, kunne De låne meg øre et øyeblikk, kunne jeg bare et øyeblikk uleilige Deres travle høyhet?» Og etterpå erklærte han: «Jeg er Deres ydmyke tjener, prinsesse. Det er bare å si fra, så gjør jeg det.» Pappa, hva skal jeg gjøre? Gjør leksene dine. Jeg har gjort dem. Gå og lek. Det har jeg gjort. Så ikke mas, da. Hun gjorde en piruett og stoppet, kikket uinteressert på veggene og taket som seilte rundt og løste seg opp. Hun gikk på tå og trådte bare på de
mørke parkettstavene. Hun lukket øynene og gikk med hendene utstrakt til hun støtte på et møbel. Mellom henne og gjenstandene var det noe, men når hun grep dette noe, som en flue, og så kikket i hånden selv når hun passet på at ingenting slapp unna fant hun bare selve hånden, lyserød og skuffet. Ja da, jeg vet det, luft, luft! Men det hjalp ikke, det var ingen forklaring. Dette var en av hemmelighetene hennes. Hun ville aldri tillate seg å fortelle det, ikke engang til pappa, at hun ikke klarte å få tak i dette «noe». Nettopp alt det som var viktigst kunne hun ikke fortelle. Hun pratet bare tull med folk. Når hun fortalte Rute, for eksempel, noen hemmeligheter, ble hun sint på Rute etterpå. Det var best å tie. En annen ting: Hvis hun hadde vondt noe sted og så på urviserne mens det gjorde vondt, da så hun at minuttene gikk på urskiven og det fortsatte å gjøre vondt. Eller hvis hun sto foran klokken og så på den selv om hun ikke hadde vondt noe sted, så var det hun ikke kjente også større enn minuttene hun telte på urskiven. Nå løp hun til klokken når det skjedde noe som gjorde henne glad eller sint, og iakttok forgjeves sekundene. Hun gikk bort til vinduet, tegnet et kors i karmen og spyttet ut i rett linje. Hvis hun spyttet en gang til nå kunne hun ikke gjøre det igjen før i kveld ville ikke katastrofen skje, og Gud ville være så godvenner med henne, så godvenner at at hva? Pappa, hva skal jeg gjøre? Jeg har jo sagt at du skal gå og leke og la meg i fred. Men jeg har jo lekt, æresord. Pappa lo: Ja men lek er ikke noe du blir ferdig med